The Misery We Make fra Darkest Hour er en melodispekket sak som jeg kjenner at jeg liker. Jeg er fanden ikke redd for en melodi. Eller en ny video.

Den nye videoen til amerikanske Darkest Hour ble filmet i Ungarn, og har blitt meget stilig. Låten Severed Into Separates er hentet fra Darkest Hours siste album The Human Romance. Gode greier.

Tony Foresta fra Municipal Waste sendte oss en mail om sitt nye sideprosjekt.

Karene i Municipal Waste har så mange band gående samtidig at vi ikke helt klarer å holde følge. Men da er det jo fint at Tony Foresta sender oss mail om sitt nye prosjekt Iron Reagan (bra navn..). Med seg der har han fått Phil fra Municipal Waste, samt Ryan og Paul som tidligere spilte i Darkest Hour. Fire kjappe crossover-låter fra bandets første demo kan nå lastes ned fra denne siden. Enten helt gratis eller så gir du noen slanter. Name your price. Anbefales. Sjekk Eat Shit And Live under. God tittel på låten også…

Iron Reagan-Eat Shit And Live

Det er snart en uke siden Machine Head fylte Sentrum Scene. Vi har omsider fått summet oss, og laget en oppsummering.  Bonus: lekkert billedgalleri fra Erik Valestrand.

Forrige tirsdag spilte Darkest Hour, Devildriver, Bring Me The Horizon og Machine Head på Sentrum Scene. Selv var jeg på jobb til noen låter uti Machine Head, så kompis og fast konsertsidekick Ole Johan Nedrelid leverer rapport fra starten av kvelden.

Sjekk også bildegalleriet nederst i saken.

Men da går ordet først  til Ole Johan:

Darkest Hour
Første band ut var Darkest Hour fra Washington D.C. Selv om det var tidlig konsertstart (18:30) og lite plass på scenen pga. riggingen til bandene som kommer senere, var det en solid leveranse fengende melodiøs metal.  En god del publikummere hadde fått med seg den tidlige konsertstarten, og første circlepit ble notert før Dagsrevyen var i gang kl 19. Vi kunne ellers registrere at baren nede ved parketten skuffende nok var byttet ut med sanitet, åpenbart at arrangøren var forberedt på at det kunne bli en hard kveld i moshpiten.

Devildriver
Der Darkest Hour var litt grumsete i lydbildet, tok det seg betydelig opp i lyd og stemning da Devildriver entret scenen 19:20. Devildriver kjører knallhard vokal og fete riff som svinger og er lett å like. I tillegg må det nevnes at den nye bassisten og tidligere tourmanager Aaron Patric ved siden av vokalist Dez Fafara den som tydelig stod frem. For en attitude, Patric var overalt på scenen og i de flotteste metalpositurer med bassen sin. Når låten “Clouds over California” ble introdusert var det deling av publikum på gulvet på midten, ogpåfølgende stor moshpit som avslutning av Devildriver sitt set.

Bring Me The Horizon
Bring Me The Horizon går på når klokken passerer 20:15, og publikum er begynt å bli varme i trøya. Jeg hadde store forventninger til å se BMTH på Sentrum Scene, et perfekt sted for å oppleve gode metal konserter. Oliver Sykes legger seg utover scenekanten på første låt og skriker ut “We will never sleep, ’cause sleep is for the weak” og kjører igang Diamonds Aren’t Forever. Bandet låter tight og er energiske på scenen. I tillegg er det kul effekt med innebygget lys i Peavey-forsterkerkabinettene. Låtene fra siste album There is a Hell..  fremstår  som høydepunktene denne kvelden. Trikset med å få alle ned på huk på gulvet for så å hoppe opp igjen fungerer bra for de som er på parketten, og for oss som står litt lenger bak er det flott å se energien i moshpiten under konserten.  Underveis i konserten klatrer også gitarist Jona Weinhofen opp på toppen av høytalerene på venstre side, imponerende.

Machine Head
Til tonene fra Ozzy-klassikeren Diary of a Madman kommer Machine Head på scenen. Gleden er stor når de åpner med I Am Hell fra det kritikerroste albumet Unto the Locust.  Robb Flynn & Co kjører igang med vill trashing, og det låter fett og riffingen sitter som ett skudd. Tidligere i høst har Machine Head bare spilt låter fra siste album, men denne kvelden fikk vi verdenspremiere live på 2 låter til, Be Still And Know og This is the End…

…og omtrent her kommer jeg, Asbjørn, inn fra sidelinjen og overtar etter Ole Johans stødige rapportering…

For Machine Head er virkelig i storform på Sentrum Scene. Selv om jeg er bitter for at jeg ikke fikk høre Be Still And Know og I Am Hell – to av favorittlåtene fra Unto The Locust – er det en velsignelse å høre nye spor som This Is The End og Locust, to av hele fem spor fra nye platen.

I tillegg gjorde Machine Head bedre versjoner enn noensinne av gamle bangers som Old, Davidian og ikke minst Bulldozer, og i et overraskende tett sett (Machine Head har vært noe utflytende på Blackening-turneen) ble en langvarig låt som Halo så bra som det er mulig. Majestetisk, vakkert og ekte som faen. En av årets store konsertopplevelser så langt, og det i et år hvor Alice In Chains og Deftones også har vært i toppform.

Ekstra sterkt ble det da Robb Flynn fortalte at to låter fra platen, inkludert åpningssporet I Am Hell, i sin tid ble skrevet i Oslo. High five!

Hva blir neste konsert, da? Mmmmm, jo! Alter Bridge og Black Stone Cherry på onsdag, så Kvelertak torsdag. Snakkes der da.

Darkest Hour er amerikansk metal av god sort. Fra siste plate The Human Romance.

Darkest Hour fra Washington DC gir deg ny video. Hvem kan si nei til litt deilig metal en mandags morgen?

Purified In Blood kjører over Europa. Les reiserapport her.

Etter 4 års fravær fra Europas veier til Roma er vi endelig tilbake i selvet øyet av metallstormen; Tyskland. For bare noen år siden trålet vi gjennom Europa som om det var vår egen bakgård. Det var på høy tid å senke hygiene-standarden og dra tilbake til de illeluktende spillestedene Europa har å by på. De feite, headbangende brille-tyskerne foran scenen er de samme.  Get-in maten med brød, peanøttsmør og gammelt syltetøy er den samme. Lite har forandret seg, og det er helt i orden.

(Sagblad gjør sin imitasjon av sin favorittpresident Nixon)

Vi er på tur med to amerikanske band og ett kanadisk. Born of Osiris (USA) spiller brutal (og da mener jeg brutal) Meshuggah-metal med fiksfakserier som synth og masse sampling. Skeptisk til hele opplegget, men brutaliteten er det ingenting å si på. Progressivt og gjennomført. Protest the Hero (Canada) er kanskje det bandet som trekker mest folk på denne turneen med sin skjeggete nerde-metal med catchyness og humor som våpen. Vokalisten gjør stand-up på scenen mellom låtene og snakker om størrelsen på penisen til bandmedlemmer. Darkest Hour (USA) er et band vi har hatt kjennskap til siden vi dro på interrail til Belgia og Nederland på ymse hardcore-festivaler. De feirer sine 15 år på beina med denne turneen. Musikken er tungt inspirert av Göteborg metal.

(Lonestar fra Darkest Hour drikker med to hender. Alltid)

Når man turnerer med amerikanske band er det ikke alltid lett å vite hva slags folk man får med å gjøre. Heldigvis har det vist seg å være en knakenes god gjeng dette. Vi bor alle i en stor nightliner og klarer oss overraskende bra med så liten plass per hode. Som band flest liker også disse å feste hardt. Første kvelden i Stuttgart ble en innvielsesfest uten like. Vår egen Hallgeir gjør sport i å toppe det meste av drøyhet og ender opp med salto i midtgangen kun iført sokker. Festen fortsetter til bussen ankommer legendariske Doornoosje i Nederland. Denne spilleplassen har huset det meste av band siden tidlig 80-tall. Black Flag i ´84 står som et av høydepunktene til spillestedet.  Romslig backstage og god mat.

(Hallgeirs for-tidlig-tryne er et sikkert tegn på turnè)

Etter Nederland står tre dager i England for tur. Manchester er først ut og Stig, Sander og jeg er mest opptatt av å finne en spiseplass vi tilfeldig datt innom forrige gang vi var her i den kinesiske delen av byen. Jommen fant vi ikke frem til samme plass og gaflet i oss falsk kylling som smaker så likt at vi spør flere ganger om den faktisk er vegetarisk eller om de egentlig bare drar oss i beinet. Etter konserten er det fest på en uteplass ved navn Satans Hollow. En artig plass som kan minne om helvetes forgård interiørmessig. Klientellet er heller ikke langt unna samme plass. Ingen jenter med ekte hårfarge i sikte, utrolig fælt blekk på folk, korsett i massevis og alle guttene ser ut som Oli i Bring Me The Horizon. Dette gjelder for så vidt for hele England og er ikke spesielt i Manchester, bare så det er sagt.

(Vår gode venn og lysmann Bacon-Chris kom på besøk i Manchester)

London er en plass jeg liker godt. Det ble jakt på deilig vegetarmat også her. Favorittplassen var dessverre stengt ned, men vi fant selvfølgelig en annen plass å få i oss soya. Alltid moro å treffe gamle og nye kjente i London. Folk fra Gallows var der for å  hilse på, og vår labelsjef i UK Dante var også bland de besøkende.

(Protest the Hero´s Timmy er en artigkar som faktisk skal til Trondheim og stille i skjegg-konkuranse i mars. Denne mannen har mange egenskaper)

Tilbake til fastlandet stod Antwerpen i Belgia for tur. Landet der vi som kids lærte å moshe i sin tid. Da til det legendariske metalcore-bandet Liar. Fun fact: Også vårt første møte med Darkest Hour var i Belgia på Goodlife Fest 2003. Det ble windmills og floorpunching også denne gang. Vår egen Sander Sagblad har hatt på seg partyhatten siden dag 1. Han har også hatt på seg spy-hatten siden dag 1, og tok den ikke av seg før dag 5. Hvem skulle tro denne gutten har vært straight edge?

(Sander i partymodus 2.0.)

Nå raver vi rundt i Tyskland på hjul og ødelegger by etter by. I går gjorde vi Berlin med stor suksess, i dag en by som er litt vanskelig i uttalelsen. Neste oppdatering blir om en ukes tid. Følg ellers med på Twitter for små rapporter fra et liv på veien: @TommySvela.

(Stig henger ut i merch-avdelingen)