Clutch-fan (hvem er ikke det?) Curtis Hein brukte flere måneder på å lage video til låten The Wolfman Kindly Requests der han laget bandet i leire. Med svært stilig resultat, må sies. Bandet likte det hele så godt at de ga det hele ut som offisiell video.

(Audrey Horne, foto: Per Ole Hagen/Nrk)

Vi har kranglet, kastet ting, diskutert, og blitt (nesten) enige. Dette er våre favorittalbum i tungrocken fra 2013.

Det var ikke enkelt dette. Helt til siste stund var band som Carcass, Extol, Sahg, Protest The Hero, Obliteration og The Bronx inne. Men her er den endelige listen. Uten noen rangering. Vær enig eller uenig. 10 gode plater er det uansett.

Audrey Horne – Youngblood

Vi har lenge heiet veldig på Audrey Horne som har blitt bedre for hvert album, men at de skulle diske opp med så mye herligheter som på Youngblood ante vi ikke at de var kapabel til. En reise i tid og rom der den klassiske rocken står i fokus. Utsøkt.

Clutch – Earth Rocker

Hjernene våre prøver fremdeles å strekke seg rundt Earth Rocker og alle de vidtrekkende referansene bandet gjemmer i låter og tekster. Fra Rocket 88 via go-go (ikke dansingen, musikksjangeren) til åpningslinjer hentet rett fra Shakespeare. Alt servert med Verdens Beste Band i bunn. Maryland sound attack!

Kylesa – Ultraviolet

Kylesa er ikke for alle, men for den lille flokken som har oppdaget bandet på skikkelig har amerikanerne virkelig blitt en stor favoritt de siste årene. Ultraviolet er hakket bedre enn bandets tidligere utgivelser, og det sier ikke lite. Laura Pleasants har fått mer plass med stemmen sin, og det hele er så fint atte…

Kvelertak – Meir

Akkurat som forrige platen, bare MEIR? Ja, på en måte, men Kvelertak i 2013 var også et band som utvidet universet sitt med lange instrumentalpartier, The Darkness-groove i “Kvelertak” og en selvtillit han der Zlatan-wannabe Northug bare kan drømme onde og kjipe fantasier om.

Revocation – Revocation

Thrash fra Boston med shred-geniet Dave Davidson på gitar og vokal. Superfengende låter, drøye riff, og en positiv aggresjon som kaller på moshing. En av årets mest heseblesende plater.

Årabrot – Årabrot

Årabrot ble plutselig tyngre og mindre spisse på fjorårets selvtitulerte mesterverk, og overgikk seg selv med god margin. Du får ikke styggere rock enn Årabrot, og helt samtidig er det noe vakkert over det hele. Et band som må få din oppmerksomhet med det samme.

Ghost – Infestissumam

Satan har aldri vært så jovial og underholdende som når Ghost synger om ham. Infesissumam er magien som oppstår når 70-tallsrock møter King Diamond-teater og en gjeng hipstersvensker som møysommelig bygger opp et rocketeater ala Kiss for 2010-tallet.

Motörhead – Aftershock

Det ble et litt nervepirrende år for Motörhead-fansen. Først havarerte Lemmy på scenen i sommer, så ble konserter avlyst, og dermed begynte ryktene om svært skrantende helse å surre. Det er ingen tvil om at et hardt liv i rocken begynner å påvirke Lemmys kropp, og da var det svært gledelig (og overraskende) at det plutselig dukket opp et supergodt album på høsten. Aftershock er Motörhead i storform, og er den beste platen derfra siden Inferno i 2004. Basta.

Rotting Christ – Κατά τον δαίμονα εαυτού

Det er kinkig å beskrive denne platen, men jeg skal prøve likevel. Rotting Christ fra Hellas spiller ekstrem-metal, men trykker inn så mye galskap og sprø ideer inn i uttrykket sitt at det hele blir løftet til en eller annen høyde som ingen før har besteget. Er du åpen for total galskap blandet med knakende god metal er det bare å gi seg hen.

Queens Of The Stoneage

Like Clockwork handler om Josh Homme sin nesten-ulykke av en enkel operasjon, men inni her er det som vanlig rufeste rock, mørk kjærlighet, blødende begjør og de mest tilbakelente låtene noen har skrevet på lenge. Årets vokser.

Litt på etterskudd etter langhelg i Aten, men bedre sent enn aldri og så videre…

Clutch er i storform på sitt Earth Rocker. Vi ga vekk albumet, og noen vant.

Amerikanske Clutch har vi elsket i lang tid her i Pyro, men når de klarer å lage sitt (diskutabelt, jeg vet) beste album så langt ut i karrieren er det bare å elske bandet litt høyere. Earth Rocker er en åpenbaring av solid rock. Punktum. En plate du blir helt nødt til å ha i samlingen om du liker rock, og der kunne vi hjelpe deg. Vi ga nemlig vekk Earth Rocker på cd og vinyl gjennom forrige uke, og de som får hjem stas via posten er:

Cecilie Telnes, Oslo
Jan Erik Martinsen, Krokkleiva
Stian Kolsing, Mo i Rana

Tittelsporet under skulle få deg til å trampe takten litt?

Se på disse herlige typene! Overkill er et av ti band vi trekker frem i vår spesial om undervurderte grupper i kveld.

Det blir mye god – men også litt ukjent – musikk i kveldens andretime. Inspirert av Asbjørns spalte Undervurdert som går her på Pyro-nettet har vi funnet frem ti band vi mener har fått alt for liten oppmerksomhet for den enormt herlige musikken de har laget. Noen av bandene er fra gamle dager, andre er fra moderne tider, alle er supergode. Forhåpentligvis finner du en eller to nye favoritter.

I tilleg intervjuer vi Kristopher Schau som er aktuell med nytt album med The Terrifieds, vi gir vekk den nye platen til Clutch, og vi smeller til med ny musikk fra band som Shining, Ghost og Killswitch Engage.

Clutch (bildet), Kvelertak, Bring Me The Horizon og Saxon er bare noen av de mange bandene som får dommen over nye utgivelser i denne utgaven av Pyro-stereoen.

Da har vi samlet sammen platebunken og skrevet noen ord om det aller meste som har kommet vår vei av utgivelser innen tungrocken i mars (og et par som kommer like over i april). Vær gjerne enig, uenig eller begge deler, og hør for all del på det du ikke har fått med deg. Omtalene er skrevet hulter til bulter av både overtegnede og Asbjørn Slettemark, men vi er som oftest enige….

Kvelertak – Meir

Jeg tror ikke det er nødvendig å si så mye mer enn det jeg gjorde i min anmeldelse av Meir for P3musikk. Oppfølgeren er hvertfall like bra som debuten, og dette blir nok et konge-år for Kvelertak. Månelyst-videoen under.

Clutch – Earth Rocker

Strange Cousins From The West var en god plate, for all del, men den føltes litt bakpå og uforløst. Ingen fare for det med Earth Rocker! Fra tittelsporet åpner til Cyborg Bette og The Wolfman Kindly Requests… er denne platen Clutch slik de er når vi tenker på dem som Verdens Beste Rockeband. Dette er blues og rock spilt med hardcore-angrep, og Neil Fallons skriver som vanlig de smarteste, morsomste, mest mystiske tekstene. Tittelkuttet under.

Bring Me The Horizon – Sempiternal

En kompis av meg ble rasende på Sempiternal da han hørte den, og mente det låt som de små drittungesøskenbarnene av Linkin Park som prøvde å spille metal. Og han elsker There Is A Hell-platen. Jeg må si jeg er veldig uenig med ham, for Sempiternal (sandpit turtle!) er mest av alt en variert, eksemperimenterende, knallhard og mystisk plate. Fra den rare beaten på Can You Feel My Heart? via superhissige The House Of Wolves og Marilyn Manson-hyllesten And The Snakes Start To Sing til Antivist og avslutningen Hospital For Souls er Sempiternal en plate som overrasker, sparker i ansiktet, rører og pirrer nysgjerrigheten. Gleder meg til den forhåndsbestilte vinylen kommer i hus. Sleepwalking fra albumet ser du her og nuh…

Killswitch Engage – Disarm The Descent

Killswitch Engage er tilbake med Jesse Leach i front, og gjett hvordan det låter? Joda, som en blanding av metalcore-mesterverket og Jesse-svanesangen Alive Or Just Breathing og Times Of Grace-comebacket til Adam D og Jesse. Altså beinhardt, melodisk, romantisk og storslagent. Sjekk powerballaden Always, Danzig-vokalen på åpningen The Hell In Me og generelt hele platen. Gleder meg vilt til konserten på Rockefeller i april. Monsterlåten In Due Time var første video ut.

Deez Nuts – Bout It

Dersom du føler at det er altfor få band som tar arven etter Suicidal Tendencies sin partyhardcore på alvor, da er Deez Nuts bandet for deg. Om du er en sånn kar eller dame som mener Your Demise får altfor lite oppmerksomhet, er også Deez Nuts verdt å sjekke ut. Eller dersom du bare har lyst å henge ut i basketshorts, singlet og Nike Air Max mens du chugger ned boks etter boks med øl mens du headbanger til frekk hardcore? Jepp, da er dette bandet for deg. Sommerens partyplate? Godt mulig. Deez Nuts i god stil under.

Bleed From Within – Uprising

Metal Hammer ga nylig Uprising 9 av 10 – som de også ga til Kvelertak og Clutch, for øvrig – og omtalte dem som et av de største bandene for 2013. Hvordan det låter? Som en litt teknisk versjon av In Flames, Killswitch Engage og den slags, altså reinspikka metalcore. Det ltåer fett nok på første gjennomkjøring, og jeg tipper Bleed Within låter ganske kickass live. Sjekk ut It Lives In Me under.

Saxon – Sacrifice

Våre gamle helter i Saxon gir seg aldri, og i det siste har det vært like greit. Saxon har nemlig funnet en ny formtopp de siste årene. På Sacrifice er de hardere enn på lenge, og overbeviser bra på vintage låtenede sanger som tittelkuttet, Warriors Of The Road og Guardians Of The Tomb. Litt smårusk her og der må en regne med, men det er saktens godt at Saxon leverer på et så høyt nivå etter så mange år i metalgamet. Nevnte tittelkutt kan sees under.

Soilwork – The Living Infinite

Svenske Soilwork er gode på sin pantenterte svenske melodiske metal, men så gode at de holder et dobbelalbum er de ikke. Det er altså mye bra på The Living Infinite, men det er også alt for mye av alt. Det er noe med lydbildet i Soilworks metal som ikke tåler så mange låter på rad. Til tider strålende på enkeltlåter, men masete som helhet. Sorry. Rise Above The Sentiment under.

Blood Tsunami – For Faen

Pete Evil og Faust er tilbake i stadig like undervurderte Blood Tsunami, og skuffer ikke med For Faen som har fått gode tilbakemeldinger der den har blitt hørt. Det handler fremdeles om beinhard thrash, og selv om tittelen er norsk går låtene via det engelske sprog. Tekstene er da også noe av Blood Tsunamis fordel i en ganske proppfull sjanger. Det er bloddryppende og ekkelt, men også poengtert i låter om japanske krigsforbrytelser i The Rape Of Nanking, om forrykt dop i Krokodil eller om den russiske seriemorderen Andrei Chikatilo i The Butcher Of Rostov. Sterke og gode saker fra Oslos skjulte skatt som bare venter på at du skal se lyset. Eller mørket. Black Fang under.

Devil – Gather The Sinners

Devil er et av få norske band som drar lasset i den store retrobølgen som har skylt over oss fra hele verden. Det handler om tunge riff og løs produksjon, og det låter som Black Sabbath og Uriah Heep blandet med litt 80-talls doom. Devil overbeviste bra med sin første ep og debutplaten Time To Repent, og forventningene til Gather The Sinners var derfor ganske store. Det er ikke så mye som har forandret seg i lydbildet til Devil siden debuten, og det er like greit. Det skal låte rufsete og gammeldags. Også denne gang blander Devil det ganske streite som i Southern Son med det tyngre, og sånn bortsett fra engelskuttalen til vokalisten er Gather The Sinners nok en god utgivelse fra gamle metalfantaster som også er musikere. Nevnte Southern Son under.

Philip H. Anselmo/Warbeast – War Of The Gargantuas EP

Vår gode gamle favoritt fra Pantera, Superjoint Ritual og Down har slått seg sammen med det amerikanske thrashbandet Warbeast på denne split ep-en, og det låter både staselig og knallhardt. Dette er vel aller første gang Anselmo har gitt ut solo-ting? Med som backing har han et band kalt The Illegals. De to Anselmo-låtene Conflict og Family “Friends And Associates er superharde og er midt mellom Panteras hardeste låter og speed metal. Deilig, der altså. Warbeast på sin side kjører et streitere thrash-løp og må naturlig nok finne seg i å komme litt i skyggen av Anselmo-låtene. Hør Anselmo kjøre på i Conflict under. Ep-en er forresten gitt ut av Anselmos eget Housecore Records.

Jack Dalton – Part 2: Last Breath Before The Dive EP

Jack Dalton fra Trondheim (og diverse andre steder) er et band jeg har hatt sansen for i lang tid. De startet ut som et bra hardcore-aktig band, men har etter hvert utviklet seg til å bli vanskeligere å kategorisere. Jack Dalton er nå midt i en ep-trilogi der de skal spille inn tre ep-er i tre forskjellige studio. Den første ble spilt inn i Oslo, og nå kommer nummer to som er spilt inn hos Matt Bayles i Seattle. Bayles har tidligere skrudd for band som Mastodon, The Sword og Pearl Jam, så Jack Dalton var i gode hender. Ep nummer 2 inneholder fem gode låter fra et band som du bør sjekke ut om du tåler en blanding av hardcore, post-hardcore og rock. Til tider ikke helt ulikt det Jr. Ewing gjorde mot slutten. Inherit Repetition under.

Okular – Sexforce

I 2011 kåret vi Okular til å være blant landets mest lovende band, og nå slipper de sin andre plate Sexforce. Den fikk jeg tilsendt helt fra Thailand, så det er godt mulig at hovedperson Andreas Aubert plutselig bor i et helt annet land. Hva vet jeg? Musikken på Sexforce viser at Okular fremdeles er stødige i sin meget tekniske death metal, men som vanlig er i den formen for musikk flyter låtene etter hvert litt inn i hverandre. For fans og kjennere av sjangeren bør Okular være et band å få med seg. På Sexforce gjester forresten Athera og Vintersorg. Førstnevnte på svært mange av låtene. Ikke dårlig.

Benea Reach – Possession

Oslo-bandet Benea Reach får mye større oppmerksomhet i diverse andre land enn her hjemme. Selv om bandet ble nominert til Spelemann for noen år siden er de fremdeles et relativt ukjent band her i Norge. Det er ikke sikkert at Possession vil forandre så mye på det, men albumet føyer seg inn i rekken av gode utgivelser fra Benea Reach. På den ene siden teknisk og hardt, på den andre siden stemningsfullt og innbydende. Som en blanding av Meshuggah og Katatonia, for å dra inn noen svenske eksempler. Gode greier. En av platens beste låter er The Mountain som Benea Reach også har laget video til.

Jishin – Jishin

Jishin er fem karer fra Oslo som sier at de spiller mørk, hardtslående, fengende, melodisk og atmosfærisk metal. Og da tok jeg bare med halvparten av beskrivelsene de selv har med i presseskrivet sitt. Men de treffer jo med ordene. Jishin debuterer med smått skrikende metal som definitivt også har sine melodiske kvaliteter. Et sted mellom Tools tunge riffing og hardcorens og metalcorens skrikevokal, og samtidig med en slags industriell feel på det hele. Av og til litt anonymt, men på sitt beste som i åpningskuttet Chains meget lovende.

Jishin-Chains

In Vain – Ænigma

Kristiansands In Vain gleder stort med nesten en times voldsom metal på Ænigma. Bandet veksler mellom rivende ekstrem-metal og vakre harmoniske refreng, blander engelsk med norsk, og hiver inn litt dikt bare for å briljere. Ofte er jeg motstander av lange låter, men i dette tilfellet fungerer sanger på 7 og 8 minutter perfekt. Episk er et oppbrukt ord, men er vanskelig å komme unna. Hymne Til Havet må være en av årets fineste låter. Så mye følelser… Lytt til åpningssporet Against The Grain under.

Moss – Moss’s Horrible Night

Moss er ikke fra Moss, men fra Southampton i England, og musikken deres er tyngre enn Titanic. En blanding av doom og sludge som subber bunnen av det soniske spekteret. For fans av ekstremt lange låter (10 minutter pluss) og vuggende metal er dette snop, for oss som liker ting litt kjappere er det litt vel mye… Artig nok har ikke Moss bass i bandet, selv om det høres ut som om det er tusen bassister når det kommer til tyngden i det hele….

Wellfear – Illusions Unveiled

Ut fra intet dukket Wellfear opp nylig. Faktum er nok at vi har vært litt lite på alerten, for Illusions Unveiled er visstnok det andre albumet fra dette Oslo-bandet, men en kan ikke få med seg alt… Wellfear kan sammenlignes litt med Shadowmind som er et annet norsk band vi ble veldig glade i for en stund siden. Begge bandene har relativt harde partier, men sentrerer musikken sin rundt svært melodiøse refreng. Ikke ulikt det In Flames har bygget en solid karriere på. Det finnes mye bra på Wellfears nye album som anbefales alle som tåler melodi. Videoen til Knight And Day finner du under.

Men med Clutch er det ikke som med andre band, hvor man – i hvert fall jeg – håper musikken skal treffe midt i planeten, og så sjekker man tekstene etter hvert, og håper de ikke er for pinlige.

Les mer: 5 tanker om Clutch live i Oslo

Jeg klarer ikke tenke på et moderne rockeband – eller kanskje noen band noensinne – som har bedre tekster enn det Neil Fallon skriver for Clutch. Smarte, morsomme og fengende, men mest av alt proppfulle av referanser og koder man bruker årevis på å finne ut av eller knekke. Vitenskap, politikk, religion, alt går i grisen.

Jeg husker jeg highfivet meg selv da noen i en annen sammenheng nevnte den rare organisasjonen Gideons International, som har som mål å distribuere bibler over hele verden, og jeg plutselig skjønte Neil Fallon-tekstlinjen “gideons is knocking in your hotel while you slumber” på Profits of Doom fra Blast Tyrant. Gideons International er selvsagt de som sørger for at det er bibler i nattbordet på amerikanske hotellrom.

Jeg simpelthen elsker å finne referanser i Neil Fallon sine tekster, så da jeg fikk Earth Rocker med låtene ord for ord, satte jeg med ned og prøvde å finne så mange av referansene som mulig. Det ble mildt sagt omfattende (takk til Wikipedia spesielt og Google og internett generelt), så jeg nøyer meg med én av låtene her. Om det er noen der ute som er like Clutch-nerdete som meg, må dere gjerne maile meg, så skal jeg sende notatene mine fra resten av platen.

For dere andre burde dette kanskje holde? Unto The Breach strekker seg virkelig fra Shakespeare til buekorps. Finn frem låten på CD, Wimp eller lignende, og heng med på Clutch-universet. Neil Fallons tekst i CAPS LOCK:

LÅT: UNTO THE BREACH

(Vi kommer tilbake til tittelen, men går først på science fiction-referansen i første linje:)

THE BURDEN OF A TIME LORD
(The Time Lords er også kjent som The Gallifreyans, og er en gammel utenomjordlig rase av menneskeroboter i den engelske science fiction-serien Doctor Who. Skurken i serien, The Doctor er en Time Lord. Saklig start! Les mer her)

IS THERE’S NEVER ANY TIME
TOO MUCH OF ETERNITY
AND NOWHERE TO UNWIND
HOBGOBLINS AND MORRISMEN
(Jada, hobgoblin er noen små skapninger som er snille, men slitsomme, jeg tror det er litt som de små trollene i Ronja Røverdatter. Åfferdedå!? osv. De hører for øvrig hjemme i den engelske Seelie Court-tradisjonen, som er opprinnelsen til ordet silly. Den mest kjente hobgoblinen er Puck i Shakespeare-stykket En midtsommernatts drøm. Men det er mer! Morrismen er sannsynligvis hentet fra morrisdansen, som er “a form of English folk dance usually accompanied by music. It is based on rhythmic stepping and the execution of choreographed figures by a group of dancers, usually wearing bell pads on their shins. Implements such as sticks, swords and handkerchiefs may also be wielded by the dancers. In a small number of dances for one or two men, steps are performed near and across a pair of clay tobacco pipes laid across each other on the floor.” Nettopp, for ivrige Clutch-fans minner dette kanskje om gjengen Neil Fallon møter i The Soap Makers? “Saw people of all sorts/dancing ’round in twos and fours”)

FIGHTING IN THE STREETS
HOT CONTINUUM BREAKDOWN
GIVE THEM LIGHTNING!
WAITING ON THE CORNER FOR THE SWISS GUARD TO ARRIVE, TO ARRIVE
(Oi, ENDELIG et band som synger om Sveitsergarden, den mytiske gjengen som i moderne tid fungerer som hær i Vatikanet, altså livvakter for selveste Paven. Frekk religiøs referanse fra Fallon her. Sjekk den offisielle historien om Sveitsergarden hos Vatikanet, eller søk på jobb hos dem! Funfact: med 110 soldater er de kanskje verdens minste hær)

AND WHEN THEY DO WE’LL BATTLE THEM AND RATTLE THEM
HALBERD VERSUS MIND VERSUS MIND
(Alright, her har vi dagens første norske referanse! For halberd er et spesielt type sverd med spydspiss, som på norsk heter hellebard og til dags dato er i bruk blant bergenske buekorps. Wikipedia forteller: “Hellebard er et blankvåpen som består av et økseblad med en spydspiss på enden av et langt skaft. Hellebarder var i utstrakt bruk blant fotsoldater på 1300-tallet og 1400-tallet og bæres fortsatt som seremonielt skaftevåpen av Sveitsergarden (dem igjen!) i Vatikanet. Man finner også hellebard brukt blant noen av de Bergenske buekorps.” Bevis på at Clutch synger om buekorpsvåpen? Sjekk denne statuen fra Øvre Sandviksveien i Bergen.

ONCE MORE UNTO THE BREACH!
(Tittelen, ja! Selve tittelen Unto The Breach er en ting, men denne frekke linjen på refrenget (som jeg trodde først var ordinære unto the bridge, altså at bridgen i låten skulle komme), er hele første linjen i Shakespeare sitt stykke Henry V: Jeg kjenner ikke stykket, men det skal handle om at Kong Henry den Femte har blitt voksen, og drar på en suksessrik erobringstur til Frankrike.

LIKE THE GUTENBERG BIBLE
WE’RE THE MOVEABLE TYPE
(Her snakker Fallon om de bevegelige bokstavene som Gutenberg brukte, og da fant opp trykkekunsten. I hvert fall i Vesten, visstnok hadde kineserne gjort dette før Gutenberg (akkurat som med fotball, sies det). Det første Gutenberg trykket med sin nye oppfinnelse var en bibel, altså Gutenberg Bible. Jeg lurer for øvrig på hva det første man hadde trykket i dag var, dersom man oppfant boktrykkekunsten i dag?)

VERY TRANSIENT VERY INFLUENTIAL
LIKE THE LARGE HADRON COLLIDER
(Large Hadron Collider, sier du? Sikkert bare noen tilfeldige kule ord fra Clutch-sjefen? Neida. Large Hadron Collider er den der rare greien de har i en lab i Sveits, som skal skape et svart hull som sluker energi eller atom eller hva det var. Den som alle avisene skrev om for noen år siden, som noen var redd skulle ødelegge hele verden. Eller “This is truly one of the great engineering milestones of mankind”, som professoren Harvey Newman entusiastisk kalte den. Og da må jo Neil Fallon namedroppe oppfinnelsen)

THE MORE YOU SEE
THE LESS YOU UNDERSTAND
THE ATMOSPHERE’S GETTING VOLATILE
WAITING ON THE CORNER FOR THE SWISS GUARD TO ARRIVE TO ARRIVE
AND WHEN THEY DO
WE’LL BATTLE THEM AND RATTLE THEM
HALBERD VERSUS MIND VERUS MIND

ONCE MORE UNTO THE BREACH!

GO!

DALEK GOON SQUAD
(Ok, enda en Dr. Who-referanse. Jeg tipper Clutch har fått med seg det de trenger av grønt og brunt gjennom den engelske grensekontrollen, sett på science fiction og skrevet tekster. For en Dalek er “a fictional extraterrestrial race of mutants principally portrayed in the British science fiction television series Doctor Who“, og goon squad er leiesoldater og banditter som ble leid inn for å knuse fagforeninger i gamle dager. Saklig kombo! Noe av dere husker kanskje goon squad fra Jennifer Egan sin suksessbok A Visit From The Goon Squad?)

BLACK SHIRT MASTER
(Sorry at vi ikke kommer videre i teksten, men blackshirts er italienske gærninger fra mellomkrigstiden. De begynte som løselig organiserte pøbler som ville banke sosialister i 1919 eller noe, så ble de etter hvert offisielt militære under Mussolini.  Forståelig nok er de ikke så populære nå, og det har de ikke vært siden Mussolinis tid. Men Neil Fallon setter søkelyset på dem!)

HIT ‘EM WHERE IT HURTS
FULL ON PSYCHIC BLASTER
(Psychic blaster har noe med rollespill å gjøre, men jeg skjønner ikke helt hva det er. Anyone?)

PLAGUE DOCTORS AND SUBHUMANS
(Ok, nå blir det virkelig rart her. For plague doctors er egentlig akkurat det navnet sier: pestleger. Men disse pestlegene var overalt og så til pestsmittede, så de beskyttet seg med et fuglenebb som de pustet i, og nebbet var fylt av roseblader, mint og urter. I tillegg kom de ruslende på sykebesøk med en stokk som de brukte til å peke på pasientens pestområder, for å ikke bli smittet selv. Så når noen hadde pest, kom legen med en burkalignende kappe, stokk og et velduftende fuglenebb foran ansiktet. True story! Dette er sånt som Neil Fallon leser seg opp på og synger fete rockelåter om. Det eneste jeg klarer å tolke av subhuman er Skid Row-albumet Subhuma Race, det har nok ikke noe med denne teksten å gjøre. Uansett, la oss ta slutten av låten)

CAN YOU FEEL THE HEAT?
THE ATMOSPHERE’S GETTING HECTIC
THE ATMOSPHERE’S GETTING VOLATILE
WAITING ON THE CORNER FOR THE SWISS GUARD TO ARRIVE TO ARRIVE
AND WHEN THEY DO WE’LL BATTLE THEM AND RATTLE THEM
HALBERD VERSUS MIND VERUS MIND
ONCE MORE UNTO THE BREACH!
ONCE MORE UNTO THE BREACH!
ONCE MORE UNTO THE BREACH!

Wow, for en låt og for en tekst! Jeg skjønner ikke helt hva Neil Fallon synger om, men det er jo litt av moroen med tekstene hans. Bitene faller nok på plass etter hvert, og kom GJERNE med alternative tolkninger eller innspill i kommentarfeltet. La oss løse denne riddle inside a mystery wrapped in an enigma, eller hva? Snakkes hvert fall på neste Clutch-gig dersom de kommer seg inn i landet.

Tre nye låter. Clutch, Ghost og Dillinger Escape Plan. Nyt.

Herlighet. Dette ble mye på en dag. Tre av Pyros favorittband slipper pirrende teasere på kommende album.

La oss ta Ghost først. De okkulte og melodiske maskekledte svenskene har allerede levert Secular Haze som en teaser på det kommende albumet Infestissumam som kommer 9. april. Nå dukker Year Zero opp. En låt som er enda bedre og som minner om det Ghost ga oss på den enormt gode debuten sin.

Så til Clutch som gir ut sin Earth Rocker akkurat nå. Clutch er gode uansett hva de gjør, men aller best er bandet når de bare peiser på med groovy rock. Det gjør Neil Fallon og resten på Crucial Velocity. Herre, for et band!

Siste godbit som dukket opp i dag er bråkebøttene i Dillinger Escape Plan. I mai kommer platen One Of Us Is The Killer, og Prancer korter ned ventetiden. Men bare litt.

Intervjuet ble planlagt til dagen etter, men i løpet av natten sendte Billettservice ut melding og mail om at konserten var avlyst og kansellert og kom ikke til å skje.

For å være høflig og grei tvitret jeg om avlysningen, samtidig som ryktene begynte å gå om at “logistikkproblemene” var mer av typen som oppstår når veltrente hunder logrer ivrig utenfor turnébussen din.

Så kom kontrabeskjeder fra Live Nation og Parkteatret om at konserten likevel ikke var avlyst 100%, og noen timer senere hadde noen trukket i nok tråder til at Clutch kom seg til Parkteatret for å spille konsert. Hva som skjedde er litt uklart, men fra hva jeg fikk høre through the grapevine, så fikk bandet anledning til å være i landet i 24 timer fra konsertstart før de måtte komme seg ut igjen. Sånn går det når man drar med seg 100 gram marijuana over grensen.

På si egen Facebook-side påsto Clutch at det var skuffede journalister som hadde annonsert at konserten var avlust fordi intervjuene var avlyst, men la meg bare få si at der tar Neil Fallon og gjengen feil. Skyld på Billettservice.

Med andre ord LITT av et kaos i 24 timene FØR konserten også, men det ble jommen meg konsert til slutt. Og kult var det, for konsert med Clutch på Parkteatret er ganske fuckings awesome greier. Det ble – som alltid med Clutch – en fabelaktig konsert.

Her er 5 ting jeg tenkte på i løpet av konserten.

1. Jeg kan ikke huske sist jeg så Neil Fallon så på hugget som på Parkteatret. Fra han kom slentrende på scenen og sa ydmykt at “tonight we are really, really, really, REALLY glad to be here” til stor jubel til Electric Worry og ekstranummerne tonet ut, var Fallon ivrig som en ung rockevokalist der han spratt innbitt rundt på scenen. At han begynner konserten med The Mob Goes Wild og tekst om å “smoke lots of pot” og “bum rush the border” ga showet en ekstra snert. Funny.

2. Mange gode hits fra hele karrieren (kanskje litt for få fra de to første platene?), men for meg var høydepunktet Earthrocker, dette superfengende tittelsporet fra den kommende platen. Teksten minner meg om call to arms-tematikken i Careful With That Mic fra Pure Rock Fury, og det er få band som med samme autoritet som Clutch kan stå på scenen og synge om å stå på scenen. Ellers var de andre låtene fra nye platen bevis på at Clutch er verdens beste boogierockband.

3. Det var litt rar stemning på konserten, synes jeg? En del småhissige dudes som i stedet for å snike seg høflig fremover brukte de store skuldrene/overarmene sine til å hardt dytte seg forbi både meg, kjæresten min og kompisene jeg sto med. Først trodde jeg det bare var meg som var sensitiv, men da de brøyt ut en slåsskamp rett ved siden av meg fikk jeg det bekreftet. Slåsskamp på Clutch? Da er det noen som er rimelig tjukk i huet. Sånn har det faen meg blitt. En liten dustemerkelapp på hun vakten som kjeftet på han entusiastiske fanen som spontant prøvde seg på baris på Electric Worry. Makan til hissig kjefting har jeg ikke sett på lenge. Når ikke en spinkel og glad Clutch-fan kan få rocke baris på Electric Worry uten å bli skjelt ut, er samfunnet vårt på full fart utenfor stupet. #MåVærraLovÅLevvaLitt. Ellers bonus til Parkteatret for tre barer. Sentrum-style!

4. Men nok om det, mer om Clutch. Jeg savnet flere låter fra Beale Street og Elephant Riders, men megabonus i innskuddsboken for Soapmakers, denne herlige visen om bønder inni skauen. Min favoritt fra Elephant Riders. Muchas Veces neste gang da, eller? Også digg med Subtle Hustle, en noe glemt låt fra Blast Tyrant.

5. Oppsummert var det en spesiell, men briljant Clutch-konsert vi fikk på Parkteatret. Bandet var på hugget, setlisten var litt spesiell og med vekt på nytt materiale, men Clutch har den spesielle egenskapen at de ofte fremstår som Verdens Beste Band. Tod og rom og trender forsvinner, og alt man føler inni hodet er deilig groove som gynger unna tekstlinjer som “Gideons are lurking in your hotel while you slumber”. Eller dette klassikerverset fra Power Player som plutselig fikk ny klangbunn etter Clutch-grensedramaet:

Western European journalists, devious little monkeys,
They’re bloody relentless.
Call the consulate, and burn the evidence,
Don’t speak another word, just burn the evidence.

Amerikanske Clutch skal spille for et utsolgt Parkteateret i Oslo i kveld, men fikk litt “problemer” i tollen på Svinesund. Det siste vi har hørt er at konserten går som planlagt, og bare for å illustrere at alt er godt postet Clutch tittelkuttet fra den kommende platen på nett nyss.

Alice In Chains – Hollow
Nytt album kommer “spring 2013”, i følge AliceInChains.com
— Alice In Chains-combacket med Black Gives Way To Blue var intet mindre enn en massiv kunstnerisk suksess (les konsertrapport her), og skeptiske fans av Layne Staley innså fort at erstatteren William DuVall fylte stemmebåndene til den avdøde Staley. Med Hollow fortsetter Jerry Cantrell & co der de slapp, og leverer total episkhet i form av klassisk metal. Tungt, atmosfærisk, riffete og tidløst.

Hatebreed – Put It To The Torch
Fra platen Divinity Of Purpose, slippes 29. januar
— Jeg var litt næææææh til Put It To The Torch etter én gjennomlytting, men så har den virkelig vokst på meg. Breakdownet ligner i overkant mye på I Will Be Heard-riffet, men Jamey Jasta kompenserer med en klassisk tekst, spesielt liker jeg refrenget: “Here´s your apology! Here´s to burning out. And here´s to fading away. FUCK YOU BOTH, I just put it to the torch.” Jeg håper Hatebreed spiller på ALLE festivalene jeg skal på i sommer. Da skal det danses og synges, gitt.

Kvelertak – Bruane brenn
Fra platen som kommer 25. mars. Bruane brenn slippes 21. januar
— Kvelertak spilte Spring fra livet på Lydverkets avslutningsshow i fjor høst, nå er den første offisielle singlen ute. Den heter Bruane brenn, er allerede listet på P3, og låter akkurat så Kvelertak som vi håpet på. Classic rock, fett arrangement, sørstatsinspirert gitarsolo-breakdown, skrikete vers og herlig allsangvennlig refreng. Og tekstlinjen “ska aldri gå på jobb igjen” minner meg veldig om Vestlandsfandet-slagordet “Eg ska flytte for meg sjøl”. Vanedannende.

Clutch – Earth Rocker
Tittelspor fra albumet Earth Rocker, som slippes i mars
— Men selv om både Alice In Chains og Kvelertak leverer låter som oser av forventninger, spilleglede og selvtillit, er det Clutch som stikker av med flest rotasjoner på spilleren. Earth Rocker er første smakebit før ny plate og utsolgt konsert på Parkteatret i februar, og det er in-your-face rock slik kun Clutch gjør det når de vil. Tekstmessig minner denne meg om Careful With That Mic, spesielt tekstlinjen “If you´re gonna do it, do it live in stage. Or don´t do it at all”. Ekte følelser, ekte rock, ekte ekthet. Og så videre. Sjekk låten selv her:

Clutch holdt fest for noen bransjefolk og venner for noen dager siden der de spilte låter fra den kommende platen Earth Rocker (god tittel!) i innspillingsstudioet. Sjekk video fra det hele over.

(Clutch på Bukta-festivalen, foto: Per Ole Hagen/Nrk)

Neil Fallon fra Clutch (bildet) ble intervjuet og vi kjørte på med del 2 av vår duett-spesial. Sjekk hele sendingen her.

Rammstein-Mein Teil

Blood On Wheels-Cut From Stone

3 Inches Of Blood-Metal Woman

Aura Noir-Priest’s Hellish Fiend

Refused-Hook Line And Sinker

Unisonic-Unisonic

Anti Flag-The Ranks Of The Masses Rising

Borknagar-Frostrite

Clutch intervju

Clutch-Struck Down

Audrey Horne-Bridges And Anchors

Every Time I Die-Typical Miracle

Orchid-Capricorn

Del 2 i spesialserien om duetter i hardrocken: 

Doro Pesch-Love Me Forever (med Lemmy)

Triptykon-Shatter (med Simone Vollenweider)

Paul Westerberg/Joan Jett-Let’s Do It

Led Zeppelin-Battle Of Evermore (med Sandy Denny)

Metallica-The Memory Remains (med Marianne Faithfull)

Faith Circus-For Your Eyes Only (med Robin Beck)

Devin Townsend Project-Bend It Like Bender (med Anneke Van Giersbergen)

Annihilator-Couple Suicide (med Danko Jones og Angela Gossow)

Queensryche-Suite Sister Mary (med Pamela Moore)

Ooooo. Duett-tid igjen. Vi gleder oss!

For noen måneder siden kjørte vi en spesial med mange av de beste duettene i metal-historien. Den gangen ble det både kjente og klissete klassikere, men også nye og spennende duetter som mange ikke hadde fått med seg. Duett-spesialen ga mersmak, og dermed har vi funnet frem stoff til en utgave til. Denne gang med folk som Lemmy, Doro, Annihilator og Led Zeppelin, men også et par artister som du gjerne ikke er klar over at har gjort duetter.

Det skal selvsagt ikke bare bli mann og kvinne i vokal symbiose. Vi har da mer på lager. Og lageret består i kveld av intervju med ingen ringere enn Neil Fallon fra Clutch. Flott type som er full av hår i ansiktet og full av rock i sjelen. I tillegg kjører vi Aura Noir-konkurranse og beføler følelsene dine med ny musikk fra Borknagar, 3 Inches Of Blood og Anti-Flag.

Pyro elsker Clutch, og nå gjør bandet hele fire konserter i Norge. Vi ga vekk billetter til alle stedene.

Amerikanske Clutch har lenge vært et av våre absolutte favorittband. Med sin svært tøffe blanding av hardrock, sørstatsrock og blues har de spilt seg inn i hjertene til mange her i Norge de siste årene. Både med gode album og med diverse konserter. Nå kommer Clutch til landet vårt igjen, og du kunne vinne billett til både deg og en kompis.

Og det gjorde en haug med personer som nå har fått mail av oss. Så sjekk mailen din om du var med i konkurransen. Og om du ikke vant, så er dette datoene du kan handle billett på:

Mandag 21. november: Trondheim, Byscenen
Tirsdag 22. november: Bergen, USF Verftet
Onsdag 23. november: Stavanger, Folken
Fredag 25. november: Oslo, Sentrum Scene

Sjekk videoen til Electric Worry under her:

Pyro-favorittene i Overthrow skal gjøre fire konserter med Clutch i november. Stas!

Bandet fra Tasta ved Stavanger har imponert stort med sine to ep-er/demoer så langt, og lager noe av den beste metalen her til lands for tiden. Vi har aldri fått sett bandet live, og gleder oss nesten like mye til å se dem som Clutch (som vi tross alt har sett mange ganger før), og oppfordrer folk til å dukke opp tidlig på disse datoene:

Mandag 21. november: Trondheim, Byscenen
Tirsdag 22. november: Bergen, USF Verftet
Onsdag 23. november: Stavanger, Folken
Fredag 25. november: Oslo, Sentrum Scene

Mandag 21. november: Trondheim, Byscenen
Tirsdag 22. november: Bergen, USF Verftet
Onsdag 23. november: Stavanger, Folken
Fredag 25. november: Oslo, Sentrum Scene

Les oppsummering av Clutch på Sentrum Scene i november 2009

Forvent mye Clutch-stoff på Pyro fremover. Myyyyyye.

Gleder du deg? Hva håper du de skal spille? Hvor mange gigs skal du se? Fortell i kommentarfeltet.

Clutch med Ryan Dunn (R.I.P.)

DENNE KONKURRANSEN ER FERDIG.

6. august spiller Ozzy Osbourne på Odderøya i Kristiansand sammen med Audrey Horne, Clutch og Black Debbath. Vi ga vekk billetter via nett og radio, og disse tre får to billetter hver i posten for gode minner om Ozzy skrevet til oss:

Lisa (fra kommentarfeltet under), Ole Bachke fra Bjorbekk og Kim Stavik fra Skien.

Takk til alle som deltok!

Lørdag 6. august spiller Ozzy på Odderøya i Kristiansand. Bandene som får æren av å varme opp er ingen ringere enn Clutch, Audrey Horne og Black Debbath. Det er duket for en fenomenal kveld på Sørlandet.

Noen får denne gjengen hjem i posten.

Vi har kjørt konkurranser på radioen gjennom hele sommeren, og nå er det på tide å sende premiene ut. Her er vinnere på rekke og rad:

Dropkick Murphys cd/dvd går til:

Morten Flydahl, Hønefoss

Fredrik Jensen, Tyssedal

Andre Lindø, Gan

Disse får Clutchs nye doble dvd hjem:

Birte Hasfjord, Nesttun

Johan Vestrum, Oslo

Heine Alvær Heggernes, Sæbøvågen

Og her er vinnerne av debuten til Kvelertak:

Leiv Martin Green, Straume

Magnus Henningsmoen, Mysen

Ronny Ekli, Siljan