Da er det under en uke til Megadeth slipper Endgame over oss. Pyro gir deg en guide gjennom dette vakre thrash-albumet fra det langsinte geniet Dave Mustaine.

Thrash-folket har ventet lenge på Endgame, oppfølgeren til Megadeths triumferende kunstneriske comeback United Abominations. Kommende mandag er albumet i butikkene og Pyro har brukt de seneste ukene på å nilytte til hva Mustaine har å by på i 2009. Men nok prat, her er låtene på Endgame:

01. Dialectic Chaos
— Denne instrumentalsaken åpner Endgame. Dave Mustaine og Chris Broderick (han som kom fra Nevermore) shredder fram og tilbake, og viser at det er thrash fucking metal det handler om. Metallica åpnet Death Magnetic med hjerteslag for å vise at det var liv i dem, Megadeth hopper rett på kickass-gitarsoloer. Bra statement.

02. This Day We Fight
— Kjapp riffing, frekke soloer, og sinna tekst om kriger og hvordan menn skal oppføre seg i dem. Meget sterk åpning på Endgame, og det er åpenbart at Dave Mustaine og Megadeth anno 2009 er et overskuddsprosjekt. Sjekk bare denne poetiske tekstlinjen: ”Wet with your blood, I sharpen my sword/No turning the other cheek like a coward/Come tomorrow I may lay down and die/But not this day: this day we fight!” Det er skikkelig Gladiator-vibb på denne låten, og Mustaine skal åpenbart ikke legge seg på magen og skrike som en unge når krigen kommer.

03. 44 Minutes
— Storslagen åpning med lekre gitarmelodier, før det går rett over i et deilig Rust in Peace-aktig markeringsriff over buldrebass og klassisk Mustaine-nagging. Refrenget her er på Tornado Of Souls-nivå. Melodien er designet for stadionbruk, og teksten er både melankolsk og eitrende forbanna samtidig: ”Batized in a firefight, hot blood running as cold as ice/44 minutes of target practice/And all hell´s breaking loose”. Klassisk Megadeth, og fremdeles mitt favorittspor på platen etter 15-20 gjennomlyttinger.

04. 1.320
— Det er sikkert mange som har hørt 1.320, siden det er den andre låten (ved siden av Head Crusher) som er sluppet på nett. Fett old school thrash riff åpner sammen med en motorsykkel eller noe, før trommene slår inn et driv få gjør etter Megadeth. 1.320 er ganske rett fram, men har nok lekre overganger, fraseringer og tekstlinjer til at den blir en av de feteste låtene på platen. Finfin dobling på slutten

05. Bite The Hand That Feeds
— Dave Mustaine kan få sagt det, altså. ”They ball-gagged Lady Justice/And blindfolded her so she can´t see”, mannen har aldri vært spesielt subtil. Ellers er Bite The Hand That Feeds den første litt anonyme låten på Endgame. Mulig det er fordi åpningen på platen er så sterk?

06. Bodies Left Behind
— Igjen tilbake til klassisk 80s style Megadeth møter Countdown To Extinction. Fengende og melodisk refreng, igjen slik ingen gjør etter Mustaine.

07. Endgame
— Stor åpning med dramatisk nyhetssending, litt ala tittelsporet fra United Abonimations. Så smeller Dave Mustaine inn med åpningstekstlinjen ”I woke up in a black FEMA box”, og vi vet at her blir det alvor. Politisk alvor. Han synger videre om ”leaders of the free world” osv, og riffingen er så tett og aggro at det er bare å gi seg ende over.  Sinnssykt fete soloer fra Chris Broderick. Briljant og majestetisk tittelspor.

08. The Hardest Part Of Letting Go… Sealed With A Kiss
— Dave Mustaine kommer aldri til å overgå A Tout Le Monde når det kommer til ballader, men dette er et solid forsøk. Teksten er bitterhet på et helt nytt nivå, sjekk bare ”I unleash my plan to watch you fail/The one I held so high/Go to sleep my love/Taste my sweet revenge on your lips/It´s sealed with a kiss”. Her snakker vi svik på Judas-nivå.

09. Head Crusher
— Den første smakebiten fra albumet, og et vaskekte thrashmonster. Siste del av Head Crusher kunne vært blant de feteste riffene på Kill Em All, og Dave Mustaine synger bedre enn han har gjort på nesten tyve år. Sammen med 44 Minutes den beste låten på Endgame. Live kommer dette til å bli et av høydepunktene i Megadeth-settet. Enormt fett når Mustaine snerrer ”Now let the torture begin! Death by the head crusher!”

10. How The Story Ends
— Igjen en rett fram Megadeth-låt om krig og verdens elendighet. Kule riff, feite soloer og alt er som det skal være, men låten mangler den X-faktoren og monsterrefrenget som gjør for eksempel 44 Minutes til en umiddelbar klassiker. Forbehold: har en følelse av at How The Story Ends er en låt som vokser.

11. The Right To Go Insane
— Megadeth tar tempoet litt ned på avslutningslåten, men ellers gjelder noe av det samme som for How The Story Ends. The Right To Go Insane trykker på de rette knappene, men etter monsteret Head Crusher skal det mye til å ta Endgame enda et hakk opp.

Oppsummering etter ukevis med gjennomlytting, headbanging og analyse? Megadeth har laget et bunnsolid 2009-album i Endgame. Personlig holder jeg foreløpig United Abominations noe høyere, men jeg kjenner også at Endgame synker stadig dypere i både sjel og kropp. Nå er det bare å lene seg tilbake og vente på at Megadeth skal annonsere en konsert i Norge, så får vi hørt hvordan moderne klassikere som 44 Minutes og Head Crusher låter live.