Inntrykkene spriker fra det geniale til det håpløse, og det som er helt sikkert er at denne platen kommer til å skape debatt lenge etter Santa Lucia er unnagjort.

Det må understrekes: dette er et førsteinntrykk basert på fem-seks gjennomlyttinger, og ikke noen endelig dom over Chinese Democracy. Full anmeldelse kommer i Bergens Tidende på lørdag eller tirsdag, og jeg er sikker på at jeg kommer til å høre mye på dette albumet i månedene som kommer.

Men nok om det, mer om de 14 låtene på Chinese Democracy.

1. Chinese Democracy
– Etter at Chinese Democracy-singlen har gått på P3 en god stund, har den vokst centimeter for centimeter. Riffet er enkelt og naivt og produsert med litt vel skarp lyd, men det fungerer bra sammen med Axls sinte tekst. Kule fraseringer på vokalen, og god dynamikk mellom bridge og det som er et slags refreng. Antydninger til gåsehud når Axl frekker seg til og snerrer “even with an iron fist”. Chinese Democracy fungerer veldig bra som åpningslåt.

2. Shackler’s Revenge
– Whoops, her kommer første bevis på at dette albumet er spilt over en lengre periode. Shackler´s Revenge sender tankene til Korn-innspillinger fra tidlig 2000-tall, fra albumene der Korn ikke helt viste hvor de kom fra eller hvor de skulle, men hadde usunne mengder penger tilgjengelig til å betale for dyre studioer og fancy programmeringsteknikere. Den industrielle produksjonen og de kliniske gitarene låter statisk. Rob Zombie og Marilyn Manson får industriell metal til å høres organisk ut, Axl Rose sliter med å få personlighet inn her. Teksten fortsetter temaet fra åpningen, bare kjedeligere. “I got a wicked demon/his hunger never fades/I got an empty feeling/I won´t be home today” osv. Refrenget har en viss allsangappell.

3. Better
– Axl Rose fortsetter med en bitter fortelling om hvor mye han misliker en person som bare omtales som “you”. “Replay the part/you stole my heart/I should have know (sic) you´re crazy” er en av de mange tekstlinjene Axl letter hjertet sitt for, uten at vi blir noe klokere på hvem han egentlig snakker om. Åpningen på låten er grusom, Axl klynker og nynner forsiktig over en trommeloop og fislete gitarer, mens selve verset er vintage Axl med sår melodilinje.

4. Street of Dreams
– En ballade om en gate fylt av drømmer. Axl overanstrenger seg voldsomt på vokalen, og den intensiteten som av og til kommer når han drar skikkelig på, sklir her over i komplett parodi. Åpningen er en ren invitasjon til Saturday Night Live og Mad TV om å gjøre narr av en godt voksen mann som anstrenger seg som en liten gutt på potta. Axls stemme låter faktisk ganske bra gjennom hele albumet, men her tipper det over.

5. If The World
– Fra vondt til verre. If The World er den verste låten som er laget under Guns N´Roses-banneret. Lissom-funky runkegitar legges over et klissete synthteppe Kjetil Bjerkestrand kunne vært stolt av, og Axl synger for en gangs skyld noen positive ord om kjærlighet. Men fra mannen som satte seg ned med penn og papir og skrev Sweet Child ‘O Mine, er denne teksten knapt nok verdig bakerste side i en skoledagbok. “I never knew the way that you looked at me/would ever mean so much to me”. Og hva er det med disse programmerte trommene? Det låter slik The September When gjorde midt på 90-tallet da de desperat prøvde å breake det engelske markedet med “moderne produksjon”.

6. There Was a Time
– Endelig en skikkelig opptur. There Was A Time har klassiske fraseringer fra Axl: unike, flytende og helt på høyde med November Rain og Estranged. Låten har god dynamikk, og et overraskende refreng som man får lyst å høre gang på gang. Avslutningen med episke gitarsoloer kler låten veldig bra, og viser hvor godt leiesoldatene Robin Finck og Buckethead kan fungere. Albumets klart beste låt, fra den magiske åpningen med “Broken glass and cigarettes/writin’ on the wall/it was a bargain for the summer/and I thought I had it all” til det storslagne allsangstemaet som slår inn før gitarsoloen.

7. Catcher in the Rye
– Axl Rose kan helt sikkert identifisere seg med forfatteren J.D. Salinger, som ikke har gitt ut en bok siden 1965 eller blitt intervjuet siden 1980. Axl Rose viser si respekt på en lite subtil måte, nemlig å oppkalle en låt etter Salingers mest kjente bok. For dem som ikke kjenner til den fabelaktige boken, ble den bisart namedroppet av Mark David Chapman som inspirasjon for drapet på John Lennon. Selve låten Catcher In The Rye er en helt grei uptempo-ballade basert rundt keyboarddrønn fra Dizzy Reed og Axls tekst om at han skulle ønske han hadde et våpen i hånd.

8. Scraped
– Queen-aktig åpning med flerstemt koring, som så bryter over i albumet s tyngste riff. Axl fortsetter med uinspirerte tekster, her klarer han å skrive konfirmasjonsdepping som “Sometimes I feel like/the world is on top of me/breakin´ me down with/an endless monotony”. Hvor er de lekre metaforene, de illsinte hatslagordene eller de smellvakre kjærlighetserklæringene? Låten understreker også mangelen på riff på albumet. Scraped byr på den mest tydelige gitarriffingen på albumet ved siden av tittelsporet, men det er åpenbart at Buckethead, Bumblefoot, Robin Finck og de andre ikke er visjonære gitarister som tar låtene til nye plan. De gjør jobben sin superprofesjonelt, men har lite kreativ magi å vise til. Soloene er ofte gode, men selve temaene de byr på er litt over midt-på-treet.

9. Riad N’ the Bedouins
– Axl begynner å bli varm i trøyen her. Her synger han om sand og beduiner og nomader og barbarer over flerrende gitarlyd og lekkert trommearrangement. En av albumets bedre låter, det gjelder også for gitarspillet som sender tankene til Jane’s Addiction.

10. Sorry
– En bekmørk, massiv ballade som river seg inn under huden. Sorry er messende på grensen til hypnotiserende, og den mørke gitarveggen viser hvilke retninger Axl har gått i under innspillingen. Den mørke stemmen til Axl setter en dyster stemning for låten, og det dukker opp bilder av en ustabil Axl som sitter alene i et mørkt rom og forbanner seg over de råtne kvinnene i sitt liv. Teksten er naiv dystopi om andre menneskers (les: kvinner) elendighet. Dette er lyden av voldsalarmer som utløses i en symfoni av kaldt hat. For albumet sin del trekker det opp, fordi det uttrykker noe helt spesielt og intenst, selv om det er ubehagelig. Som Motorpsycho sa det: “It feels so good to feel again”.

11. I.R.S.
– Denne låten har versert på nettet i årevis i forskjellige versjoner, og nå er I.R.S. endelig kommet på plate. Den fine åpningen med kassegitar og lekker solo blir forstyrret av en trommeloop, før det går over i et godt rockedriv. Tipper dette blir single etter hvert.

12. Madagascar
– Madagascar er en annen gammel traver fra demoene som har lekket fra Chinese Democracy, og Guns N’ Roses spilte da også denne live på en MTV-tilstelning for ganske mange år siden. Axl Rose synger som om livet står på spill, og den personlige teksten fungerer langt bedre enn de mange platthetene som preger tekstarket. Axl har aldri snakket i små ord, og her sampler han Martin Luther King med den største selvfølgelighet.

13. This I Love
– Har noen av dere sett Forgetting Sarah Marshall? Da husker dere de ubetalelige scenene hvor hovedpersonen synger Dracula-musikalen sin. This I Love kunne hørt hjemme der med sødmefylte dramatikk, overdrevne pianospilling og ufrivillig komiske tekst. Man sitter og venter på at en halvfull Kate Bush skal kommende danse inn i rommet med piratskjorten til Seinfeld godt knyttet rundt midjen.

14. Prostitute
– Prostitute begynner som nok en uptempoballade med programmert trommeloop og Axl som synger om forstyrret kjærlighet, før gitarvegger slår inn og vekker lytteren. Hele fem gitarister er kreditert på låten ved siden av trommer og bass, i tillegg til orkester, orkestersynth, bass og det noe kryptiske instrumentet sub-bass. En kjedelig avslutning, selv om Axl leverer en god vokalinnsats.

Hvem av Pyro-lytterne der ute har hørt albumet? Hva synes dere? KJØR DEBATT.

Chinese Democracy er i salg førstkommende lørdag.

Chinese Democracy i Rolling Stone.

Ikke lenge til jul. Heller ikke lenge til Chinese Democracy utrolig nok skal befinne seg i en butikk nær deg. Rolling Stone Magazine har allerede anmeldt platen, og jammen får den ikke god kritikk også. Les hele anmeldelsen her.

Les hele historien hos et annet blad jeg skriver i, Faro Journalen.
Men kommenter selvsagt under her. Tror vi nå virkelig at Chinese Democracy kommer?

Les mer om lekkasjen her.

Pyro kommer tilbake til de nye låtene fra Chinese Democracy i løpet av helgen. Nå skal vi bare nilytte og kose oss.