Anders Odden definerte norsk death metal med Cadaver, har spilt med Satyricon, Magenta, Celtic Frost, Cadaver Inc., og Apoptygma Berzerk. Nå spiller han med Idol-Hank i Doctor Midnight And The Mercy Cult, og forteller hele sin lange rockehistorie i boken Piratliv. Vi serverte noen spørsmål i den forbindelse.

Bok også nå, hvorfor og hvordan?

Noen ganger kan man ikke få gjort en lang historie kort, rett og slett. Jeg begynte å skrive tilbake i 2004 da jeg hadde sagt opp jobben som rockebyråkrat for finne ut hva jeg ville med livet mitt. En ting var sikkert. Jeg skulle vie det til det å være kreativ. Jeg satt meg ned og begynte å skrive om tidlig 90-tall i tredjeperson til det ble ca 150 sider, men la manus i skuffen. Helt plutselig tok Håvard Rem kontakt med meg ut av det blå. Han skulle gi ut boka Norsk Svartmetall og ville ha noen fra miljøet til å lese gjennom sitt manus, faktasjekke etc. Jeg fikk en uke på meg.

Jeg satt vantro og leste om ting jeg hadde mye mer greie på, og lagde en ganske kjip forlags-uttalelse. Kutt disse kapitlene, dette er riv ruskende galt og så videre. Håvard fikk panikk (tror jeg), og kom hjem til meg med en flaske whiskey for å redde prosjektet sitt. Som takk for tilliten ga jeg han manuset jeg hadde i skuffen. Håvard ble så begeistret at han kom med masse tips og ba meg jobbe mer med det. I januar i år satt jeg meg ned for å se på alt med nye øyne ,og begynte å skrive om det nye bandet mitt i jeg-person som en slags øvelse. Etter 100 nye sider fikk jeg tak på det hele, og blandet alle kortene og lagde en bok av alt sammen gjennom året som gikk. At jeg sitter med en 300 siders innbundet bok i hånda nå, under et år etterpå, er jeg veldig stolt av. Så det så.

Hvor vanskelig er det å skrive en bok om alt man har opplevd?

Det vanskeligste var å få med ting som er relevant, underholdende, spennende og sant samtidig. Jeg kunne lett lagd en oppfølger med leftovers og flere ting om hvert band, men alt kan ikke få plass mellom to permer.

Mye som har gått i glemmeboken etter fuktige netter backstage?

Ja, masse. De episodene man sitter igjen med har kanskje vært opplevd helt forskjellig for andre. Det hele er jo fra mitt ståsted, men jeg har hatt god hjelp fra andre med å huske ting. Frost i Satyricon husket eksempelvis hvilke låter vi spilte romjulen 1991 da jeg, Abbath, Demonas (Immortal) og Øystein Aarseth (Mayhem) jammet på en fest i Askim. Jeg husket ikke at han var der en gang. Tiden visker ut mye man vil glemme også. Det er jo en bra ting.

Du var gjest i Pyro for ikke så lenge siden, og leverte historier på rekke og rad fra norsk metal-historie. Er det noe slikt man kan forvente seg av boken din også?

Ja, det var pussig at jeg skulle ha en hel time hos dere 3-4 månder før jeg begynte å skrive ikke sant? Der fikk dere flere stories som ikke er med eksklusivt også. Jeg var i prosessen med boka i hodet da. Språket er muntlig og selvironisk, så ja, det er nok sånn den er å lese.

Presseskrivet og forhånds-hypen lover sjokkerende avsløringer og bråk i kjølvannet av boken. Vi fikk helt ”den norske The Dirt-følelsen” (den populære og sjokkerende boken om Mötley Crüe). Skal vi tro på slikt?

Det med “The Dirt” var noe redaktøren min sammenlignet innholdet med da han hadde lest første utkastet. Det at det skal bli bråk får vi nå se på. Jeg legger ikke noe i mellom, men jeg tror det bare gjør at folk blir glade og ler med meg, mer enn at de bli sinna.

Kommer du til å få noen uvenner etter at boken nå kommer i butikkene?

Noen fiender må man jo ha her i livet. Mine beste uvenner vil nok forsette å være det. Jeg kunne skrevet dritt om flere, men jeg skriver ikke dritt for dritten skyld.

Noen av de første meldingene fra folk som har lest Piratliv går litt på at du også har en viss moral oppi alt sammen. Stemmer det?

Jeg har jobbet like mye som bakmann som musiker i bransjen, og har tatt med mange bransjerelaterte ting gjennom hele historien. Det finnes mye god moral i lang erfaring med ting. Man blir jo tryggere på seg selv og gir mer f i alt folk mener med årene. Til syvende og sist må folk velge om de liker det du gjør eller ikke.

Tar norsk metal og dens fans seg selv for seriøst?

Ja det tror jeg. I alle fall i det offentlige rom. Jeg beskriver jo mange mørke fyrster mer reflektere enn de fremstår i intervjuer. Morsomme episoder som ingen andre enn oss vet om. Det er godt å kunne dele litt av humoren som faktisk finnes med folk også. Alle band er jo i Spinal Tap-fella hele tiden. Et band må ha en stjerne, en hjerne og en klovn for å fungere. Har man bare en stjerne og en hjerne blir ego for stort og hele bandet raser sammen som et korthus. Klovnen må ta ut lufta av ballongen når presset og det seriøse tar overhånd. Jeg har vært både hjerne og klovn som du sikkert gjetter.

Må vi fra nå av titulere deg som forfatter?

Da må du si forfattar i så fall! Det blir kanskje flere bøker, vi får se hva som kommer opp av neste hatt! Jeg er jo først og fremst gitarist og låtskriver.

Vreid med venner er på frekk tur gjennom Europa. Les del tre i den pågående reiserapporten her.

Vreid Blog del 3:

Dag 8: Katowice, Polen

Welcome to hell! Dagen starta med at bussen blei stoppa av polsk politi. Etter ein times meininglaus inspeksjon fekk me køyre vidare. Når me kjem til venuen er stemninga god. Klubben ser veldig bra ut, og me ser fram til vårt første show i Polen. Men så møter me ein lobotomert nepeskalle av ein promotør. Dagens show var ein del av ein festival, og promotøren har ikkje kjøpt flybilletter til dei andre banda som skal spele, og hevdar han ikkje har peng til å betale oss då kontoen hans er sperra. Vår strålande turnemanger Dolores prøver å forhandle med denne nepeskallen i 5 timar, og får lovnad på lovnad om at det skal ordne seg. Men til slutt er nok, nok. Flasker singlar vegger imellom og me skal fyre opp bussen for å komme oss avgårde då klubbeigaren kjem springande. Han vil redde situasjonen ved å betale oss ut hyra mot at promotøren må skrive over noko eigedom han eig til klubbeigaren. «Spinal tap» anyone?? Til slutt får me faktisk hyra i cash, og kan rigge opp til konsert. Konserten går veldig bra. Alle band får knall respons frå publikum, og det er mykje energi som må ut på scena denne kvelden. Dog er ikkje konserten heilt fri frå Spinal Tap sekvensar heller. Røykmaskina henger seg opp, trommisen vår Jørn ser ikkje cymbalane sine, og me har problem med å finne vegen av scena i røykhavet. Puh, for ein dag. Då er det deiligt å kunne sette seg på utendørs backstage med iskald pils, pizza og 25 grader kl 12 om natta. Allright, dermed var land nummer 22 invadert.

(polska policia)

Dag 9: Berlin, Tyskland

Varmen følgjer med oss vidare inn til gode gamle Berlin. Når me går ut av bussen så er det som å gå inn i ein bakarovn. Det blir stor glede når me finn eit vaskeri på klubben og får rensa opp garderoben. Litt mindre glede då undertegna oppdagar at han har levert scenebrok med 1500 kroners øyreproppar til vask. Segt!!!!! Berlin er ein av mine absolutt favorittbyar; historie, godt øl, god mat, greie prisar, kulturell metropol, ja rett og slett ein ufatteleg treveleg storby. Denne gangen blir det ikkje tid til dei store utfluktene, men me får ribbe til middag og har ein strålande bakgård med øltelt. Der riggar eg til min eigen White Russian bar på ettermiddagen. Baren blir raskt invadert, og Kampfar gutta let seg ikkje be 2 ganger når dei får tilbud om denne kvite juvelen.

(høyst lokale white russian-bar)

Konserten går veldig bra, og igjen er det bra oppmøte og tyskarane viser seg igjen som eit svært dedikert publikum. Etter kampen får me streama Portugal – Norge på ein PC. Kvelden ender med ei rekkje norske gretne tryner, og eit smilande portugisisk i form av Kampfar sin lydmann. Som straff måtte han sove i hengaren på veg til Munchen. Konserten i Berlin var ein del av ein festival. Resten av banda var utelukkande tyske grindcore/«humor» band. Siste band ut toppa det heile med at vokalisten dreit i broka og kasta dritten ut i salen……., og så lurer me på for korfor me aldri har høyrt om tysk humor??? Please keep you shit in Germania.

Dag 10: Munchen, Tyskland

Varmen føle oss sydover, og det er nærmare 30 grader. Då passar det godt at klubben har eigen ølhage. Dagen blei tilbragt på klubben. Sture & Stian tok pressebilder for Blackstar og me fekk jobba litt med arrangemanga på vårt bidrag til den komande Enslaved tribute-plata. Å få vettug internett tilgang er framleis ei utfordring, og ei linje som taklar skype er berre å gløyme. Så det blir telefonisk kontakt med heimen. Eldste dotter er 3 år, og til min store glede så elskar ho å synge til meg på telefonen. Hennar utgave av «alle fugler» er toppen på min «playlist» om dagen. Minsten på 10 mnd er ikkje vekke ho heller. Kl 08.15 (midt på natta i turnemodus) våknar eg av at telefonen min ringer, då eg tek den skjønnar eg at ho har tjuvlånt telefonen til min kjære fru, og vil ha eit par ord med sin omreisande far. Me sler av ein prat om blæh, ugh., mi , væh osv…. Ikkje heilt ulikt samtalane på nattestid ellers i turnebussen.

(gitarpreparering backstage)

Kva så med dagens konsert? Jau, det var rett og slett ein høydare. Blant våre beste klubbkonsertar Tyskland ever. Massevis av folk og topp stemning, rett og slett ein knall kveld for alle banda. Turneen har gått så smooth konsertmessigt, at all berre går og ventar på ein smell:-) Om natta blir me statistar i ein Derrick episode. Ein trailersjåfør med grått hår i hockeysveis og ein nydeleg grå melert singlet går amok med traileren sin utanfor klubben. Han brasar inn i det han kan, og ei stund ser det ut som han skal angripe turnebussen med traileren. Etter ei stund dukkar Derrick sine disiplar opp. Dei konstaterer at mannen faktisk er edru, men har hatt eit nervøst samanbrot. Harry Klein & co meiner at løysinga er ei god natt søvn. Det tyske kriminal polizei har tydleg blitt meir liberale med åra. Allright, då forlet me Tyskland og set kursen mot gjøkur, ost & høge fjell.

Dag 11: Zürich, Sveits

Når me kjem til klubben i Zürich kl 1 om dagen sitter det fans ventande utanfor klubben. Dei har rigga seg til ved elva med pils og spanderer velvillig på reisefylgjet vårt. Me blir sittande å prate med dei utover dagen. Det er alltid fascinerande å møte fans som har lært seg å snakke norsk, snakk om dedikasjon. Me tek oss ein runde rundt i byen, og turen blir avslutta av med svalestup i elva av vår eminente lydman Dr.Bentsen.

Salen er den klart minste på turneen, og har ein maks kapasitet på 200. Når det i tillegg er decibelgrense på 96, så medfører det at trommesettet står skjerma bak pleksiglas. Det ser ut som om trommisen sitter i eit dusjkabinett, og det ser sjølvsagt heilt løk ut:-).

Når me skal starte settet er det kanskje 25 stk i salen, og det tegnar seg til å bli ein blåmandag. Men iløpet av første låta så renn det inn med folk, og antallet 5-doblar seg raskt. Dermed blir det intimt, heftig og grisevarmt på scena. Det er så gale at scentechen vår Tor faktisk svime av på siste låt. Publikum er nok ein gang strålande, og det er herleg å stå på scena med så mange die-hard fans på plass. Bergensarane i Krakow som er support blir bedre og bedre dag for dag, og dei bli overvelda når legenda Tom G Warrior frå Celtic Frost/Tryptikon kjem å skamroser dei etter konserten. Oki, sjekkar ut for denne gang. Den franske riviera er neste stopp.

(god stemning ved elven i Zurich)

Band kommer. Band går. Noen går mer enn andre.

I morgentimene i dag tikket det inn melding om at to band vi har spilt i Pyro har besluttet å gi seg. Alltid trist med band som forsvinner, men sånn er verden, baby. Celtic Frost har forsvunnet tidligere også, men gjorde comeback for noen år siden. I dag sier bandmedlemmene Tom Gabriel Fisher og Martin Eric Ain at det aldri kommer til å bli noe mer Celtic Frost. Og der forsvinner et av de viktigste bandene i europeisk metal. Nok en gang. Mer overraskende er det kanskje at det frekke bandet Alabama Thunderpussy også gir seg. Et band vi i Pyro har hatt mang en god stund med de siste årene, og et av de bandene som har best navn der ute….

Under finner du pressemeldingene fra begge band, og en liten video fra Celtic Frost. Og på den andre siden av gjerdet melder Saigon Kick om at de skal gjenforenes. Herlig!

Pressemelding Celtic Frost:

“In the wake of the events transpiring earlier this year, we, who together formed CELTIC FROST in 1984 and together reformed the group in 2001, have discussed the situation and agree that any continuation of CELTIC FROST without either one of us would be irreconcilable with our original ideas and detrimental to the group’s legacy. We have therefore jointly decided to lay CELTIC FROST to rest for good and to treasure and honor what we have created together in the course of the history of this truly unique band. All that is left to do now is to bow our heads in sincere gratitude and pay respect to CELTIC FROST’s audiences and friends who have made this group’s existence possible in the first place.”

Pressemelding Alabama Thunderpussy:

“The beginning of 2008 brought yet more upheaval in the saga that is this band, when Kyle Thomas [vocals] left the group to focus on his family and the impending EXHORDER reunion. The remaining four of us had a band meeting and after serious discussion, decided to take a much-deserved/needed few months’ hiatus to regroup and focus on home life and other individual projects. The ‘few months’ seemed to flow into a bit longer as the summer progressed and we all dug deeper into our lives as individuals outside of ATP.

“Well, we finally regrouped and after much deliberation and thoughtful discussion, we have decided to end the band. There are no hard feelings between us and no bullshit politics. It’s pretty much just the end of an era. To quote George Harrison, all things must pass. And so after 12-plus years of solid ATP mayhem, we call it a day.

“We can’t thank all of you enough for the tireless and seemingly endless support and friendship we received from you over the years. It was really fucking amazing and appreciated more than you know. Each one of us are still very active and involved in creating music and art and we hope you will bless us with your continued support of our individual endeavors. So if you would, raise your drink of choice in our honor and toast to the future.”

Celtic Frost-A Dying God Coming Into Human Flesh fra platen Monotheist: