Oooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooo
oooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooo
oooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooo. Cancer Bats kommer snart med ny plate. Derfra har de postet video til True Zero. Ooooo.

Tre musikkvideoer fra deilige band på en dag. Hvem vinner?

I går kveld og i natt kom det videoer fra tre av våre absolutte favorittband. Kvaliteten på videoene er litt ymse, så vi tok en liten resultatorientert titt på alle tre.

Puh… Det skjer ting i AC/DC-leiren for tiden. Ikke bare er Malcolm ute av bandet, i forrige uke ble trommis Phil Rudd (er han egentlig med i AC/DC for tiden, han er ikke med på pressebildene og er heller ikke med i videoen) siktet for det ene og det andre (og så bare for det ene..). Og om en knapp måned slipper AC/DC det nye albumet Rock Or Bust. I natt har kommentarene haglet på metalsider om den skjøre kvaliteten på den nye videoen til Play Ball. Nå er det ikke en veldig god video, men så ille som folk skulle ha det til at den var er den heldigvis heller ikke…

Cancer Bats gir ikke ut sitt album Searching For Zero før i mars, men bygger opp forventningene med denne herlige nyttårsfeiringen av en video der det går ut over en godt polstret trommis. Herlig låt. Enkel og ok video.

Den nye Machine Head-platen Bloodstone & Diamonds er superbra. Jeg sier ikke mer om den saken. Og når det gjelder videoen til den magiske første låten som kom fra albumet går selvsagt Machine Head totally episk. Og vinner dagens video-batalje med klar margin.

De joviale kanadierne i Cancer Bats har vært Pyro-favoritter siden vi begynte å spille låter fra debuten Birthing Giant, for snart ti år siden. Nå er flaggermusene på plass med Arsenic In The Year Of The Snake, første smakebit (snakebit?) fra Searching For Zero. Albumet slippes i mars 2015, og er produsert av nu metal-ens husprodusent, Ross Robinson.

Her om dagen drønnet Cancer Bats med låten R.A.T.S. inn i ørene mine fra min Iphone som alltid står på shuffle. Da tenkte jeg at vi måtte spille den sangen på Pyro. To dager senere har Cancer Bats laget en fin video til låten. Sett slikt.

Cancer Bats ga ut et av årets beste album i fjor med sin Dead Set On Living, og nylig kom det en ny utgave med en del bonus-spor. En av de nyutgitte låtene heter Sonic Mind Assault og har fått en video med masse klipp fra Hollywood-filmer.

Cancer Bats har gitt ut et av årets beste album med sin Dead Set On Living, og feirer 2012 med en helt ny video der de tuller rundt i Seattle (tror jeg). Knalltøff låt. Og er det trommisen i Billy Talent som er hos frisøren der, eller bare en som ligner enormt?

Axewound dukket plutselig opp med den strålende låten Cold for noen uker siden, og nå følger bandet opp med ExorChrist. Nok en godsak fra bandet som inneholder Matt Tuck fra Bullet For My Valentine, Liam Cormier fra Cancer Bats og karer fra Glamour Of The Kill, Rise To Remain og Pitchshifter. Gleder meg til albumet Vultures som kommer tidlig i oktober.

Matt Tuck fra Bullet For My Valentine og Liam Cormier fra Cancer Bats har laget sideprosjektet AxeWound sammen med folk som spiller Glamour Of The Kill og Pitchshifter, og i oktober kommer debutplaten. Første video lover bra.

TRC – Team UK, single
— Anthem om alle de fete bandene som rocker UK nå for tiden. Lover bra for neste album fra TRC.

Dragonforce – Cry Thunder, fra The Power Within
— Oioioi, denne inviterer til å bruke sommeren på magiske fjellturer, gjerne kombinert med å slåss med drager mot onde krefter og slavedrivere som vil ødelegge menneskeheten.

El Caco – Hatred, fra Hatred, Love & Diagrams
— Fremdeles et av de beste bandene i Norge, denne perlen fra nye platen til El Caco fungerer også helt latterlig bra live.

Lamb Of God – Ghost Walking, fra Desolation
— Det er få band jeg gleder meg mer til å se i sommer enn Lamb Of God. Graspop Metal Meeting er åstedet, moshpiten skal få kjørt seg.

Your Demise – Forget About Me, fra The Golden Age
— Herlig hoppehardcore fra UK, denne låten inneholder den herlige linjen “And I’m living the dream, cause I got my fuckin’ team”, en setning som kommer til å bli ropt i baris mot himmelen med kompiser på hver festival i sommer.

Cancer Bats – Old School, fra Dead Set On Living
— Canadas vakreste siden Anvil og Summer Of 69. Black Sabbath møter Kvelertak møter digg hardcore.

Accept – Stalingrad, fra Stalingrad
— Tysk metal om krig og sånt. Blir det bedre?

Every Time I Die – Underwater Bimbos From Outer Space, fra Ex Lives
— Ex Lives er beste platen ETID har laget, variert og vakker og vill. Sjekk hele.

High On Fire – Fertile Green, fra De Vermis Mysteriis
— Seigt og hissig, det er få som gjør undergrunnsmetal bedre enn Matt Pike og gjengen.

Pyro har hørt og hørt på de fleste hardrock- og metalplatene som har kommet den siste måneden. Og nok en gang presenterer vi det hele for deg. Lettbeint og tunghørt.

Det er igjen tid for å gi deg en liten oversikt over hva som rører seg i den hardere delen av rocken. Pyro blir heldigvis nedpostet av nye utgivelser hver eneste uke, og som det public service-fortet vi er gir vi deg alt du trenger fra den siste månedens viktigste utgivelser. Les mer om Accept, Paradise Lost, Municipal Waste, Your Demise, Ministry og mange flere. De tre første her er det Asbjørn Slettemark som har skrevet om, resten er det jeg som har hørt på.

Accept – Stalingrad (Nuclear Blast)

Digg tittel og en verdig oppfølger til mesterverket Blood Of The Nations. Tørre, deilige oldschool-riff fra tyskersjefen Wolf, heavymelodi-bonanza, og amerikaneren Mark Tornillo fyller kamuflasjedressen til Udo Dirkschneider på en oppsiktsvekkende god måte. Høydepunkter er den hissige åpneren Hung, Drawn And Quartered, mektige Twist Of Fate og majestetiske Shadow Soldiers. Sistnevnte kan minne litt om Time Machine, det briljante bonussporet fra Blood Of The Nations. Det blir mye Accept på Pyro fremover, den saken er grei.

Shinedown – Amaryllis (Roadrunner)

Shinedown er et veldig undervurdert band i krysningspunktet Alice In Chains, Jane’s Addiction, Linkin Park, Stone Sour og Nickelback (jada, Nickelback, liker en del av låtene deres…). Det vil si voldsomt radiovennlig, lett tilgjengelig stadionmetal med haugevis av ballader. Jeg synes kanskje Amaryllis er litt vel voksen sammenlignet med The Sound Of Madness, bandets forrige plate, men det er uansett kickass-låter som Bully, Enemies og Foo Fighters-stadionrockeren Unity her. Om du liker kommers, melodiøs amerikansk rock, slik jeg og Toschie fra Audrey Horne gjør, så liker du Shinedown. Sjekk videoen til låten Unity fra albumet under her.

Your Demise – The Golden Age (Visible Noise Records)

“Your Demise! Twentytwelve, BITCH…motherFUUUUUUUCKER” skriker disse nydelige engelskmennene, og så er vi i gang. Festklar, hissig hardcoreinspirert rock, med null unnskyldninger eller kredbehov. Som de sier i traileren til The Comedian: “I like it in here!”. The Golden Age er ikke så umiddelbar som The Kids We Used To Be, men hotdamn så lyst jeg får til å gå på gig, havne i piten og skade meg når jeg hører på den. Sjekk singlen Forget About Me, poppunkeren These Lights og overraskende Paper Trails, alle høydepunkter fra albumet. Videoen til Forget About Me får du her.

Ministry-Relapse (AFM)

Ministry og Al Joergensen har forvirret oss litt de siste årene med å legge ned bandet, for så å gjenopplive Ministry igjen etter ganske kort tid. “Comebacket” er nok ikke den kolossen som Ministry trengte for å skape ny oppmerksomhet og entusiasme rundt seg selv. Relapse inneholder et par svært gode låter som eksemplevis Double Tap, men som helhet er det for lett å falle av til at denne kan matche noe av det Ministry med så stort hell gjorde for det som nå synes som litt for mange år siden. Albumet er som ventet proppfullt av sinne, men sinnet kanaliseres ikke på en sint nok måte denne gangen. Første video fra albumet var 99 Percenters som du kan se under.

Black Breath-Sentenced To Life (Southern Lord)

Black Breath fra USA velter over oss med illsint crossover-thrash på sin andre plate. På sitt beste, i låter som Feast Of The Damned, blir jeg revet med som på en Municipal Waste-fest, men ettersom minuttene tikker og albumet går blir den første nysgjerrigheten dempet litt av et sonisk angrep og lydbilde som ikke helt evner å gi låtene egenart. Det er simpelthen vanskelig å skille sangene fra hverandre. Enormt tøft til tider, men også noe ensformig. Sjekk det ut om du liker å få hodet undersøkt innvendig av en gal doktor med sprit-ånde.

High On Fire-De Vermis Mysteriis (Century Media)

Når det kommer til snasent øs er det ikke mange som topper High On Fire. Underlig nok har de ikke fått på langt nær så mye oppmerksomhet som eksempelvis Mastodon, som opererer i samme musikalske nabolag. Albumet med den mystiske tittelen viser at High On Fire stadig peiser på med full kraft. Full speed ahead. High On Fire makter å gjøre det supertunge såpass interessant at det er lett å fortape seg helt i platene deres. Meditasjons-musikk for folk som ikke mediterer? En meget fin samling av god tungrock som bør høres av alle. Mor, far, barn, hund. Alle. Bloody Knuckles hører du frekt og freidig under.

02__High_On_Fire_-_Bloody_Knuckles

Cancer Bats-Dead Set On Living (Hassle Records)

Forrige måned var det Every Time I Die som totalt overbeviste med sin siste plate, og denne måneden gjør Cancer Bats det samme med sin siste velsignelse. Her er det altså så mange god-låter at det er vanskelig å vite hvor en skal starte. Så la oss bare starte med første låt ut. R.A.T.S. setter en svært høy list med sin vuggende og skrikende påvirkningskraft, og Cancer Bats bare fortsetter å spille rock slik 2012 trenger. Skarp, tung, dirrende og småkaotisk rock som bare trenger seg dypt inn i hjertet mitt. Bricks And Mortars er låt nummer to, Road Sick nummer tre, og begge er så bra at det bare er å få de ut på radio med en eneste gang. Og sånn fortsetter det. Dead Set On Living. Bare hør den. Lev litt. Føl litt. Eller vent…. Føl mye. Albumets beste låt? Vanskelig. Muligens Road Sick. Se og hør den under.

Dimension Act-Manifestiation Of Progress (Progrock Records)

Selv om jeg er vokst opp som superfan av Marillion er jeg langtfra noen ekspert på prog-rocken. Men siden Dimension Act er norsk, og siden de har sendt oss sitt nye album, så skulle det bare mangle at vi skrev noen ord om musikken. Progen har virkelig satt sitt preg på metalen de siste tiårene, og Dimension Act gjør på sin debutplate den melodiøse utgaven av metal-progen. Ikke noe skrik og skrål, men mye synth og atmosfære. Til tider voldsomt, og noen der ute vil sikkert si pompøst, men jeg mener definitivt at Dimension Act innehar en hel del kvaliteter til de som setter pris på blandingen av metal og prog. Sjekk bandet via nettsiden deres om du er pirret.

Dimenzion Psychosphere-DNA Phantom Effect (egen utgivelse)

Nok et norsk band med Dimension i navnet. Dog med z. Også dette en debut, etter at Dimenzion Psychosphere (litt vel vanskelig navn der…) har gitt ut tre ep-er de siste syv (!) årene. Vi lander her i et industrielt metal-land med tunge nikk til tidligere nevnte Ministry, men også med en gjenklang av nyere ting som eksempelvis Fear Factorys siste album. Litt thrash-inspirasjon hevder de selv at de har, uten at jeg helt hører det på albumet. Nå er ikke tung industri-metal med smak av armageddon, robot-teknologi og misantropi helt min greie, men Dimenzion Psychosphere er definitivt inne på noe med debuten sin. Du kan sjekke bandet selv via Urørt-sidene deres. Eller lytt til First Blood under.

Dimenzion_ Psychosphere – First Blood

Do You Love Melena-Marathon (Melena Records)

Vi beveger oss til Oslo og debuten til Do You Love Melena, som vi her i Pyro kåret til å være et av de mest lovende bandene i Norge i 2009. Det har altså tatt litt tid med albumet, men nå er det her. Første låt fra platen kom for noen uker siden, og ga lovnad om noe stort. Close Finger Action er nemlig en av de tøffeste låtene som er gitt ut i Norge i år. Men på albumet er Do You Love Melena noe vanskeligere rent musikalsk. Inspirasjonen fra proggete typer som Mars Volta er åpenbar, men Do You Love Melena innehar også sin egen musikalske stil. Til tider kan faktisk Marathon minne litt om fjorårets Rumble In Rhodos-album. Ikke så rart siden de to bandene deler noen medlemmer. Av og til blir Do You Love Melena for vanskelig for meg, andre ganger skaper de musikk-kunst som gjør livet lysere. Forvirrende og finurlig. Sjekk Do You Love Melena via Urørt-sidene deres, eller hør den høyst fantastiske Close Finger Action under.

Do You Love Melena-Close Finger Action

Overkill-The Electric Age (Nuclear Blast)

Det er alltid litt rørende når Overkill gir ut nye plater. Da blir en minnet på et av bandene som virkelig satte sitt preg på thrashen på 80-tallet, og man blir også minnet på at noen av de bandene aldri ga seg. Overkill har levert album helt siden 1985, og forrige plate Ironbound var blant bandets aller beste. Det er igjen på tide å bli minnet på alle disse tingene når Overkill nå slipper The Electric Age. Igjen med vintage thrash-attack, og med den gneldrende stemmen til Bobby Blitz. Kanskje ikke helt på høyden med forrige album, men mer enn bra nok for meg. Det er vel så enkelt som at om du liker Overkill fra før, så liker du Overkill anno 2012 også. Og om du liker thrash på gamlemåten, så liker du Overkill anno 2012. Og om du liker livet, så liker du Overkill anno 2012. Nok fjas fra meg, sier du? Greit det. Electric Rattlesnake i videoformat under.

3 Inches Of Blood-Long Live Heavy Metal (Century Media)

3 Inches Of Blood kunne så fort blitt for harry, men ender gang på gang opp med å brenne seg inn i bevisstheten min med store og pompøse krigsmetal-låter. Denne gangen handler det også litt om metal når 3 Inches Of Blood angriper ører, nese og hals med sine instrumenter og pipende vokal. I Metal Woman hyller de metal-kvinnene der ute, og albumtittelen er selvforklarende. Men også de som liker god gammeldags krig får sitt. Storming Juno handler om den stranden kanadiske soldater gikk i land på i Normandie under 2. verdenskrig, mens My Sword Will Not Sleep og Chief And The Blade skuer tilbake i tid. 3 Inches Of Blood er for de der ute som liker metalen tradisjonell og hard, og som synes at Manowar har blitt litt for opptatt av symfonier i det siste. Musikk for mjød-fansen. Fabelaktig. Digg Leather Lord under.

3 Inches Of Blood-Leather Lord

Prong-Carved Into Stone (SPV)

Her snakker vi om undervurderte typer. Jeg husker godt Prong fra slutten av 80-tallet. Jeg vet, jeg er gammel. Men da slapp Prong noen helt sinnsyke plater. Force Fed og Beg To Differ er noe av det beste som har kommet ut innen metal, og jeg skjønte ingenting da bandet forble et kult-fenomen. Det har Prong vært siden, men de gir heldigvis ut album med svært ujevne mellomrom. Og takk for det. For Prong er fremdeles gode som gull. Forfriskende metal fra eldre herrer som ikke føyer seg for noen. Lik dem. Ikke på Facebook, men i real life… Revenge… Best Served Cold med bilder ser du under.

Lakei-Konspirasjoner (Indie Recordings)

Hoppsann. Denne så jeg ikke komme. Debutplaten til Lakei fra Bergen er nemlig noe så voldsomt som en blanding mellom black metal, og stemningen som Neurosis maler frem, med litt Kvelertak på toppen. Til tider veldig hardt, men også unaturlig fengende. Dette kan være starten på noe stort, og det er bare å gjøre klart for Lakei i musikksamlingen din med en gang. Enten du nå går for det digitale eller det fysiske. En herlig overraskelse fra hjemtraktene. Hør den svært gode låten Budbringer under. Muligens årets funn så langt.

Budbringer

Tombstones-Year Of The Burial (Soulseller)

Oooo. The heaviness… Norske Tombstones doomer det altså sånn til på sin nye plate at det er like før pulten min vibrerer bort på nabokontoret. Det går sakte, det er mystisk, alt er supertungt, og låtene varer i seks minutter pluss. Alt er som det skal være i doom-sjangeren altså. Av og til kan det dog gå litt vel sakte. Låtene glir på sett og vis inn i hverandre, og selv om tittelsporet og Sabbathian leveres med solide mengder stil, mangler det kanskje litt på helheten. Gjør deg opp din helt egne doomiga mening selv. Sjekk Tombstones via Urørt-sidene deres eller lytt til Sabbathian under.

06 Sabbathian

Unisonic-Unisonic (Ear Music)

Det er som en kan føle tusenvis av powermetal-hjerter pumpe litt hardere når de gamle Helloween-kompisene Michael Kiske og Kai Hansen igjen teamer opp i nye Unisonic. Og jeg vil tro fansen får det de vil ha, og fortjener, med denne debuten. For Unisonic bruker alle power-toolsene i skuffen for å lage et ytterst melodiøst og fengende album. Personlig har jeg litt problemer med denne typen metal når den balanserer på grensen til pop, men i den andre enden leverer Unisonic i tillegg et knippe gode metal-låter i tittelkuttet, We Rise, My Sanctuary, Soul Alive og flere. Et spennende nytt kapittel i vennskapet mellom Kiske og Hansen starter bra. Videoen til låten som både bærer platens tittel og bandets navn ser du under.

Municipal Waste-The Fatal Feast (Nuclear Blast)

Det brister hjertet mitt å fortelle at Municipal Waste skuffer litt på sin nyeste plate. Det amerikanske bandet har vært en Pyro-kjærlighet i mange år, og har vært min favoritt blant de nye bandene som spiller gammeldags thrash. Municipal Waste kommer fortsatt til å være en favoritt, og leverer mye bra på Fatal Feast, men de helt store crossover-anthemene savnes denne gangen. Fatal Feast mangler fest-toppene som The Waste tidligere prikket inn med jevne mellomrom, og dermed blir selskapet denne gang som et litt uforløst vorspiel. Hadde dette vært debutalbumet til Municipal Waste hadde jeg elsket det, men bandets historie setter en solid standard som denne gang ikke helt nås. Men jeg er fremdeles på lag med The Waste. Alltid på lag. Sjekk første video fra platen under.

Paradise Lost-Tragic Idol (Century Media)

Tristheten fra England er tilbake med mer dysterhet pakket inn i vakre melodier. Nå skal ikke jeg påberope meg en veldig kjennskap til Paradise Lost som band, men Tragic Idol har fått meg til å føle en økende interesse for det orkesteret har gitt ut tidligere. På sin nye plate serverer Paradise Lost nemlig en hel del tunge og gode ting som går rett inn i porene. Mer heavy metal enn goth, og eksperter på å gjøre det innadvendte utadvendt. Om det gir mening i det hele tatt. Videoen til Honesty In Death under.

Lørdag spiller Cancer Bats seks konserter i London på en dag. Tegner man opp ruten ser en et pentagram! Jeg har skrevet en større sak om det hele hos Lydverket. Sjekk for all del ut Cancer Bats nye plate Dead Set On Living. En nytelse.

Denne uken er de ute med den latterlig fete platen Dead Set On Living, og jommen om de ikke dukker opp på Slottsfjell i sommer også? Det blir fest, for da spiller jo Gallows også.

I følge folkene bak Slottsfjell spiller Cancer Bats fredag 20. juli, så da er det bare å kaste seg i bilen til Tønsberg.

Sjekk hva vår kompis CatoHC skrev om Cancer Bats i fjor en gang

Cancer Bats pirrer oss virkelig med stadig ny musikk fra den kommende platen Dead Set On Living som skal komme i april. Her i ny og morsom video til låten Road Sick. 21. april skal Cancer Bats spille seks konserter i London i løpet av fjorten timer, og hvis en drar linjer mellom konsertstedene på kartet får du et pentagram. Le-gen-dary.

Det er vår når neste Cancer Bats-platen kommer, for Dead Set On Living kommer ikke før 17. april, men norgesvennene (ja, jeg vet det er døvt å kalle dem det, men de var tross alt både i Oslo, Bergen og Kvinesdal i fjor) har allerede sluppet første låt og video fra albumet. Det er bare å nyte.

Kanadiske Cancer Bats var i Norge flere ganger i løpet av 2011, og det ser ut som om neste år også skal bli hektisk for bandet. En ny plate som har fått navnet Dead Set On Living er i emning i april, og nylig postet Cancer Bats denne lille teaseren for å holde oss varm.

The Pit. En kortfilm av Dave Depares om galskapen foran scenen på hardcore- og metalshow. Med innspill fra Cancer Bats og Trash Talk. Anbefales.

Det folkelige fenger folket på Norway Rock.

Sjekk rapport fra festivalens første dag her.

Den folkelige overtakelsen startet vel egentlig i går da norske Ingenting løftet taket i teltet med allsang fra publikum. Noe av det samme skjedde på festivalens midterste dag. Uten av vi skjønte så mye av selve musikken. Mer om det om litt. Starten først. Alle bilder av Bård Nordvik og Sindre Didriksen.

(Pagan’s Mind)

Norske Pagan’s Mind var tildelt den tunge oppgaven å åpne dag to på den store scenen, noe som ikke er en enkel sak når de fleste festvalgjengere fortsatt sover av seg festen fra kvelden før. Men verken regn eller lite publikumsoppmøte satt en demper på humøret og spillegleden til guttene fra Telemark. Med vokalist Nils Rue i spissen ga bandet de få fremmøtte en melodiøs start på fetivaldagen med sin progmetal i verdensklasse. Vi ble tildelt gnistrende soloer og klassikere på løpende bånd, sammen med låter fra bandets siste album, og fikk en myk og solid start på dagen.    

(Silje i Blood Command)

Blood Command er langtfra folkelig anlagt og er nok et outsider-band på en rockefestival med sin dirrende og skarpe blanding av hardcore og rock. Bergensbandet samler en ok ansamling med interesserte i teltet, og får god respons spesielt på sine mykere låter. Vokalist Silje er en av landets tøffeste vokalister for tiden, med sin blanding av skrikende vokal og isdronning-look. Resten av bandet gjør sitt ytterste for å hoppe seg til stadig mer oppmerksomhet fra folket som søker ly for et begynnende regn under trygge teltduker. Godkjent og mer til. Sjekk ut Blood Command på plate for din egen del.

(Blood Command)

En av virkelig spennende bookingene på årets festival er kanadiske Cancer Bats. Nå hjalp det ikke at himmelen åpnet seg under bandets konsert, men det var regelrett skuffende få som hadde tatt turen fra campingen for å få sin dose med internasjonal og knallhard rock av beste kaliber.

(Cancer Bats)

Cancer Bats blir en enkel kandidat til årets konsert på Norway Rock med sin joviale innstilling, sin fabelaktige blanding av metal og hardcore, og sine to flotte coverlåter av Beastie Boys Sabotage (som har blitt en slags signaturlåt for bandet) og Black Sabbaths Sweet Leaf. Det eneste som manglet var publikum, men de som var der fikk et minne for livet.

(Disse tre munkene var Cancer Bats største og mest ivrige fans, props til outfiten)

Svenskene i Black Ingvars presset på den folkelige delen av programmet på oss igjen. Og plutselig dukket det opp en del festivalgjengere. Men dere får unnskylde oss og kalle oss sjabre kritiker-hipstere, men rockeklassikere i danseband-style blir aldri en favoritt i Pyro. Vi står over.

(Meshuggah)

Mesguggah er også fra Sverige, men er langt fra Black Ingvars både i uttrykk og innstilling. Når Meshuggah inntar scenen er det med 8-strengs gitarer, synkron-headbanging, og svært vanskelig tilgjengelig musikk. Svenskene er blant de mest innovative bandene i metalen de siste tyve årene, og har en liten og trofast fanskare også på Norway Rock Festival. Men selv om bandet har en enestående posisjon som kvalitetsbærere er det ikke dermed sagt at de vanskelige taktskiftene og den brutale musikken går hjem på festival. Meshuggah passer best som hovedattraksjon på egen konsert enn som et band som skal få folket i stemning midt på dagen under en festival, for her snakker vi først og fremst om lytte-musikk.

(Luxus Leverpostei backstage, eller er det Immortal…)

Folkeligheten i teltet fortsetter med Kvinesdals egne helter i Luxus Leverpostei. Og nok en gang må vi melde pass. Det blir igjen allsang på grensen til det stadion-messige i teltet, og vi begynner å lure på om vi er helt i utakt med resten av publikum når det kommer til musikksmak. Det skal vise seg å stemme senere på dagen.

(Zakk Wylde)

Black Label Society med ex-Ozzy-gitarist Zakk Wylde som sjef og vokalist samler en hel del mer folk på hovedscenen enn hva de andre bandene der har gjort tidligere på dagen. Vi spotter masse BLS-skjorter og backpatches, men Zakk Wylde klarer ikke helt å innfri. På plate har alltid Black Label Society gitt oss svært gode riff i låter som ikke helt er tøffe nok, og det samme skjedde på sletten i Kvinesdal.

(folkelig?)

Gitar-riffene er kraftfulle og skinnende, men låtmatrialet ellers er ikke sterkt nok. Det blir som en litt dårligere metallifisert versjon av Alice In Chains. En usedvanlig malplassert og undødig gitarsolo gjør ikke kveldens konsert bedre, men Zakk Wylde er Zakk Wylde. Han gjør som han vil, og fansen fikk endelig sett festivalsjef Kellys favorittgitarist i levende live. Småskuffende av legenden.

(Munker, nonner, what the hell is going on?)

Kveldens store feelgood-overraskelse kommer fra de gamle engelske heltene i Quireboys, som har hatt en nedadgående karriære helt siden de slo gjennom for fullt på slutten av 80-tallet, spilte support for både Rolling Stones og Guns N’ Roses og ble spist opp av grungen. Men den ekstremt fest-klare vokalisten Spike drar med seg et feststemt publikum og det etterhvert svette teltet, og prenter inn et stort smil hos alle som en med sin enkle og fengende rock. Gamle klassikere som 7 O’ Clock, Hey You og There She Goes Again blandes med nye låter som Mona Lisa Smiled, og Kvinesdal vugger avgårde i glede. Folkelig på en god måte, og vi føler oss litt på lag med publikum igjen.

Men det er før Volbeat. Et band som gjennom konstant turnering og pur innstilling har gått fra å spille midt på dagen for noen år siden til å bli en naturlig hovedattraksjon. Danskene går på noen minutter for tidlig, og køen utenfor inngangen er så lang at vaktene etterhvert bare må gi opp og slippe inn alle. Og det er ingen tvil om at Volbeat fenger. Plutselig fremstår årets Norway Rock Festival som en suksess i det sletten fylles av tusenvis av Volbeat-fans.

Hvor alle disse har vært på resten av festivalen er et mysterium, men det må føles både godt og litt rart for festival-ledelsen å se så mange komme kun for å se ett band, mens resten av underholdningen forut har slitt med publikums-oppmøtet. God følelse for økonomien, men rar følelse for festival-konseptet. Strengt tatt kunne en jo bare arrangert en konsert med Volbeat og trukket omtrent like mange betalende.

(Volbeat)

Volbeat leverer uansett et bunnsolid sett bestående av låter fra sine album, samt et par cover-låter, stående på en scene med lysende ramper og det hele. Bandet har helt tydelig, og som forventet, publikum i sine hule hender, og det er vel bare en tre-fire stykker som ikke skjønner noe av det Volbeat leverer. Det er oss.

(Volbeat-scenen)

For blandingen av Metallica-riff (som de lirer av seg hele tiden mellom sangene også…), rockabilly og hulkende Elvis-vokal kommer jeg aldri til å skjønne kvaliteten med. Jeg har forsøkt mang en gang å like dette bandet, men det fremstår for meg komplett umulig. Volbeat er for meg en dårlig versjon av Misfits, et sterilt forsøk på å skape noe nytt, og ganske uengasjerende.

Men man kan ikke like alt, og ettersom jeg er helt i utakt med folket blir jo det en total seier for Volbeat. Volbeat 6000-Pyro 3. Vi er i utakt med folke-opinionen. Som så mange ganger tidligere.

(Captain Rock)

Men vi gir oss ikke. I morgen er det nye sjanser. Og Blood Command og Cancer Bats ga oss uansett det vi trengte. Gode opplevelser og markante overraskelser. Kommentarfeltet er til for å gi oss tilbakemeldinger. Om Volbeat-fansen leser dette kan jo det blir morsomt. Vi prøvde dog virkelig å forstå. Men det gikk ikke denne gangen heller.

Sjekk flere bilder fra festivalen under:

(Volbeat ser sinte ut, men de er egentlig bare koselige danske kosebjørner)

(Lite folk tidlig på dagen, men de som var der laget god stemning)

(Meshuggah, går låten i sytten trettitodels-takt eller i syv femtendedels?)

(Meshuggah)

(Quireboys, pub-rockens legender)

(Mens vi venter på rock)

(Cancer Bats, nydelig band)

(Cancer Bats, du hørte oss, nydelig band!)

(Cancer Bats, ja du vet…)

(er det svenske Ghost som har ankommet festivalen (inside metal-spøk der))

(Volbeat)

(Pagan’s Mind vekker følelser hos fansen)

(Pagan’s Mind, flinke gutter)

(Blood Commands Yngve mister nesten buksen, men bare nesten)

(Meat Loaf-fan på Blood Command, vakkert og forvirrende)

(Blood Command)

(Black Label Society)

Dan Lilker fra Nuclear Assault (bildet), og flere andre band, var kveldens celebre hovedgjest.

Og her er kveldens spilleliste:

Foo Fighters – Bad Reputation

UDO-Rev-Raptor

Arch Enemy-Under Black Flags We March

Avenged Sevenfold – Not Ready To Die

TRC-Go Hard Or Go Home

Pagan’s Mind-The Master’s Voice

The Answer-Rock N’ Roll Outlaw

Cancer Bats-Hail Destroyer

Rainbow-I Surrender

Def Leppard-Undefeated

Unearth -Eyes Of Black

Nuclear Assault-F# Wake Up

Motörhead-Ace Of Spades

Black Sabbath-Electric Funeral

D.R.I.-Misery Loves Company

Darkthrone-In The Shadow Of The Horns

Slayer-Raining Blood

Carcass-Exhume To Consume

Cream-White Room

Celtic Frost-Procreation Of The Wicked

Brutal Truth-Sugardaddy

Denne flotte typen er kveldens hovedgjest.

Dan Lilker var med på å starte Anthrax, han spilte med crossover-pionerene S.O.D., han var (og er fremdeles sånn av og til) thrash-helt i Nuclear Assault, og han spiller i Brutal Truth. Vi huket tak Dan Lilker da han spilte bass med Autopsy på forrige Hole In The Sky, og fikk mannen og myten til å plukke sine favoritter fra et langt liv i metalen. Forvent deg en time med både klassikere og overraskelser når Lilker styrer showet i kveldens sistetime.

Vi gir deg i kveld også muligheten til å vinne billetter til Bergen Calling-konserten i Bergen der Avenged Sevenfold, Millencolin, Gojira og Protest The Hero spiller, vi intervjuer kanadiske Cancer Bats som er på vei mot Norway Rock Festival, og vi spiller helt ny musikk fra Pagan’s Mind, Unearth og selveste Def Leppard.

I helgen var det deilige hardcore-konserter i Oslo. Pyro var opptatt i Bergen, så vi fikk en stagedivende erstatter til å rapportere fra Cancer Bats og TRC.

Siden jeg var i Bergen på Bergenfest denne helgen, måtte Pyro finne en erstatter til å skrive om Cancer Bats og TRC sine konserter i hovedstaden. Cato Olastuen er en kar vi har sett i moshpiten (se bilde nederst) og diverse human pyramids de seneste årene, han skriver for den sporadisk oppdaterte – men underholdende – bloggen 800 Grader, og er også bak disken når vi handler musikk på vår lokale platebutikk på Oslo vest. Så vi mailet Cato og spurte om han ikke kunne skrive fem kjappe setninger fra hver gig. Og joda, i dag tikket det inn utfyllende konsertrapport fra vår nye Pyro-vikar, så etter vi har anbefalt å følge Cato på Twitter – kontoen  er @CatoHC – kjører vi på med helgens konserter:

Cancer Bats/Overthrow på John Dee, fredag 29.04.11
Fredag kveld var kanadiske Cancer Bats tilbake i Oslo for første gang siden 2006. Et cirka halvfullt John Dee fikk se et band som var i storform. Med den meget opplagte vokalisten Liam Cormier i front gikk de rett i strupen på de frammøtte. Cormier løp fra side til side, og hoppet opp og ned gjennom hele konserten, mens resten av bandet var usedvanlig samspilte og tighte. Cancer Bats er rett og slett et hardcore-godstog uten bremser.

Der andre band roer ned i enkelte øyeblikk er det bånn gass hele veien for Toronto-kvartetten. Sånn sett var den ene timen med bandet nok, en lengre konsert kunne fort blitt slitsomt. Vokalen var også litt grøtete, men energien gjorde at det ikke ble et spesielt stort problem. Foran scena var det en passe stor dedikert fanbase som bidro med synging og moshing. Circle pit’ene som Cormier oppfordra til var derimot heller slappe forsøk, tross en stor vilje til å få det til. Rutinert nok sparte Cancer Bats hitsene sine til slutt, med Beastie Boys-låta Sabotage (første singelen fra siste plata Bears, Mayors, Scraps and Bones) og Hail Destroyer som de to siste. En heseblesende og flott gig.

Oppvarmingsbandene var Vera Cruz fra Frankrike, som jeg har hørt mye bra om, men som jeg dessverre ikke rakk å få med meg, og Overthrow fra Stavanger. Jeg fikk med meg tre låter fra sistnevnte, og det var spennende saker. Thrash/death med visse likheter med Kvelertak. De virka litt urutinerte live, for det var ikke alltid like presist i overgangene og soloene. Men de er unge, og de har defintivt låtmateriale som virker lovende.

TRC på John Dee, søndag 01.05.11

Asbjørns kjæledegger TRC fra London var i Norge for første gang denne helga, og spilte konserter i Sandnes, Trondheim, Bergen og Oslo. Ikke mange møtte opp til Oslo-gigen, jeg talte cirka 30. Men de som kom fikk en super opplevelse. Fantastisk joviale gutter som spiller beinhard hardcore av den nye britiske skolen, og en sammenligning med Gallows er umulig å unngå.

De to vokalistene utfylte hverandre bra, og sjøl om en av de hadde en bortimot ubrukelig hals leverte de tekstene med aggresjon og trøkk. Tror forresten jeg ikke ville utfordret noen av de to til håndbak i nærmeste framtid.

Høydepunktene denne kvelden var Bastard, Go Hard or Go Home, og den nye låta Sensation, som blir å finne på skiva de slipper i sommer. Hvis hele skiva er som den er det bare å glede seg. Gutta i TRC var veldig glade for muligheten til å komme til Norge og spille, og var ble slett ikke demotivert av det lave antallet publikummere. Og man kan kanskje ikke forvente at et band som ikke har noen plater tilgjengelig i norske platebutikker skal trekke de store hordene.

En 42 minutter lang konsert føltes helt perfekt, og konserten var rett og slett strålende. Om jeg skal rangere de to konsertene denne helga trekker nok TRC det lengste strået. De har mer spennende variasjon og lydbilde. Gledelig, men ikke overraskende, var det også at de var så hyggelige, også etter konserten. Bra folk.

PS: Sjekk dette flotte bildet av Cato fra Gallows på Hove-festivalen i fjor. Ja, det er han på toppen i hvit t-skjorte.