På den amerikanske landeveien igjen. Endelig nytt reisebrev fra Ivar Peersen i Enslaved.

On the road again… så vidt!

Av og til så kan man lure på hvor mye sprøtt som kan skje ett band. Så tar jeg en kikk rundt meg på oss fem galninger i backstagen (ja, jeg ser jo ikke meg selv, jeg vet det) her i Seattle, og det begynner å demre for meg at saken tvert om er at vi slipper billig unna. Makan til samling «eksentrikere» skal du leite lenge etter, men sånt blir det fin musikk av. Men nok om meg – som brura sannsynligvis ikke sa… Hva var det så som skjedde denne gangen?

Vi skal tilbake til de første par dagene i 2015. Skrotet etter rakettene ligger strødd i borettslag over det ganske land og juletreet begynner å bli ganske irriterende i stuen. Selv setter jeg nynnende i gang visumsøkeprosessen i forbindelse med turneen vi nå er ute på. Mine frostbitte beregninger tilsier at å bestille sjekker nå vil sette prosessen i bevegelse på det mest perfekte tidspunktet. Sjekkene kommer fra banken, og kopier av søknadene sendes over til de respektive fagforeningene der borte, sånn at de kan cashe inn et par kjappe tusenlapper på å ikke protestere på søknadene for band og crew. De går nemlig ikke god for oss per se (de sier vel mer at de ikke betviler at vi finnes, og at vi kan være inne på noe – det er så langt de strekker seg for skarve $ 450 dollar hver). Så, med bekreftelsene satt inn i originalsøknaden – årets utgave veide for øvrig lodne 2,5 kg uten emballasje – var det bare å fyre avgårde pakken og fortsette med å skli rundt på isen i Bergen.

Nix. Første feilskjæret sto jeg helt og holdent for selv – i samme runde som søknadene sendte jeg avgårde papirer til andre offentlige instanser i USA, og kom i skade for å sende søknaden til feil kontor. Noe jeg heldigvis og mirakuløst kom på etter skarve fire dager. Jeg var til og med så heldig å få tak i noen på kontoret som kunne bekrefte at de husket pakken («from Norway») – og tror du ikke dette var noe som skjedde fra tid til annen. De hadde rett og slett et system for dette. Pakken ville bli lagt i en statlig konvolutt og sendt til rett kontor. Flott, vi var enda godt innenfor tidsrammene, ingen skade skjedd.

Selvfølgelig var skaden skjedd. Etter at pakken ble sendt fra feil til rett plass forsvant den helt og holdent fra jordens overflate. Helt til i dag, mens jeg sitter her trygt installert på turnebussen. Hva som skjedde med den forunderlige pakken og dens magiske reise skal dere få vite til slutt, så stay tuned. Uansett, på et tidspunkt i jakten på pakken (og alle catch 22-ringerundene «Sir, we can not confirm that it’s not here/Sir, we can not confirm that it is here»), og en haug med det som skulle vært “far har en hyggelig lekedag med de små før han skal på turne resten av året» rett i dass, var jeg nødt til å innse at om ikke pakken dukket opp i løpet av de neste par døgnene var slaget om visum tapt. Så jeg fikk tak i New Yorks (etter sigende) beste immigrasjonsadvokat og presenterte saken. I et sånt krisetilfelle ville jeg trenge all hjelp jeg kunne få. Fyren ba meg samle det jeg hadde av materiale, og sende dette over til ham med dobbel-super-ekspress-bud. Jeg droppet søvn den påfølgende natten, neste lekedag måtte også vike, og utpå neste kveld var jeg klar til å levere pakken til en lokal Doug Heffernan for sending.

(fra Øya 2009, foto: Kim Erlandsen/Nrk)

Neste dag var det vanskelig å få tak i advokaten (det var jo ulidelig spennende hva han ville si når han hadde mottatt papirene). Da jeg endelig utpå kvelden fikk tak i ham var visa (pardon the pun) en annen, og en litt merkelig en. Nå hadde han ikke tid til hjelpe oss likevel («say whaaaaat?»). Hva med pakken? Vel, vi kunne jo få noen vi kjente til å hente den («say whaaaaat?»). Ikke si at siste sjans også var gått nå!? Forbanna opplegg, altså.

Jeg har i ettertid fått høre at fyren sannsynligvis ikke likte at vi hadde mekket ferdig en komplett 3-års-søknad på egen hånd (han trodde vel det kom en haug med klipp og fotokopier han kunne ta noen kroner for å sette sammen, og korrigere litt dårlig engelsk her og der), og dermed så det kanskje ut som at det beste for butikken var at vi misset visumene våre akkurat denne gangen.

Ok, her begynte jeg å bli ganske gåen i håpe- og skuffelsesmusklene mine. Men det er jo mørkest rett før daggry, som de sier (en av de få tingene «de» sier som faktisk ser ut til å holde vann, for øvrig). Og gode folk er det heldigvis massevis av rundt oss. Ved hjelp av regnskapsfører og bookingagentens assistent i USA fikk vi hentet ut pakken hos advokaten med de kalde føttene (bare opphentingen måtte jo selvsagt ta noen forsøk), skrevet ut nye sjekker (de første pålydende totalt $ 3100 befant seg i en pakke ingen visste hvor var), og fyrt den avgårde til myndighetene. Neste nødhavn var Pål Dimmen og Music Norway som fikk satt meg i kontakt med de utrolig dyktige og service-mindede folkene ved den Amerikanske Ambassaden i Oslo som ga klart uttrykk for at de skulle gjøre det de kunne, og med mindre enn to uker igjen til avreise var det nå i alle fall en teoretisk mulighet for at dette forliset kunne ros i land. Ja, og parallelt pågikk en kamp om å få Det Amerikanske Konsulatet i Amsterdam i tale (vi har nederlandsk lydmann), men det er en annen historie.
Litt klabb og babb med nye rutiner for oppdatering av visumdatabaser, og en god del søvnmangel seinere slapp de sanne kulturvennene (null ironi, de er jaggu meg det) på Den Amerikanske Ambassaden i Oslo inn trommis Bekkis klokken 16.03 tirsdag ettermiddag; 3 minutt etter ordinær stengetid og ganske nøyaktig 12 timer og 27 minutt før vi skulle være på Flesland for avreise neste morgen. Da kunne jo ikke nederlenderne være (mye) dårligere, så lydmannen kom seg over til konsert nummer to.

(Ivar låner gitar, foto: Mike)

Første stopp var hos plateselskapet Nuclear Blast America i Los Angeles for en kikk på det nypressede albumet vårt «In Times». Etter litt business-talk lånte vi konferanserommet til litt Enslavedsk kjernevirksomhet; et par kjappe IPA, en burger i nebbet og «Family Guy» på konferanseskjermen. Vi leker ikke butikk. Bussen tok oss tilbake til LAX for å plukke opp det amerikanske crewet, og så gikk turen til San Diego. Enhver plan om å finne på noe som helst havarerte i jetlag-tåke (og for meg et slags visum-kollaps). We’re back, baby!

Første dag gikk med til å sjekke utstyr, fyre innpå et par breakfast-burritos og noen elleville pulled-pork nachos til lunch. Et konsept som må tas med hjem, der. Mellom lydsjekk og konsert inntok vi en middag på Bull’s Smokin’ BBQ vegg i vegg med venue. Det begynte bra med noen lokale brygg og noen stykker røkte BBQ-spareribs. Så kom eieren, en eldre kar, på jobb, og han var for så vidt kul han. Problemet var bare at 1) han var enormt begeistret for de evinnelige hunde-, katte- og skrikende geite-videoene på Youtube, og 2) var i besittelse av en 4,5 x 4,5 meter storskjerm med tilsvarende lydanlegg. Hvis Dante hadde oppdatert sin «Gudommelige Komedie» i dag hadde garantert en av helvetes sirkler bestått av «brisen eldre kar med Youtube, storskjerm og fjernkontrollen». En intens og bra konsert fikk oss til hektene igjen, og bra oppmøte var det også. En meget sterk start. Ja, og selvsagt passet Grutle på å få inn hva San Diego egentlig betyr ifølge Ron Burgundy.

Tilbake i Los Angeles var det å ta seg en dusj på dagrommet en taxitur unna. Jeg må ha glemt hvordan varmt vær utarter seg for digre hårete menn som meg selv, og tenkte en trekvarter springmarsj uten vann måtte være en god ide. Det endte med sleping av føtter, hvesing, pusting og pesing, men digg med litt varme på skrotten alt i alt. Et forsøk på å teste «Hawaiian BBQ» var temmelig skuffende. Mye samme problemet som med det skotske kjøkken: når alt friteres forsvinner jo litt av poenget med «råvare»-konseptet. Det var uansett aldeles strålende å få tilbake lydmannen fra Nederland, og utsiktene for et knakandes godt gig til kvelden var sterkt til stede.

Før den tid tok jeg turen til mitt nye favorittsted i Los Angeles: Umami Burgers. Det er en litt halv-fancy burgerplass med vanvittig bra mat. «Manly burger» var dagens valg: top notch-burger, husets øl-cheddarost, store baconterninger, saltrøkte løkringer, huset Umami-ketschup og sennep. Det må oppleves. Det må også stemningen inne på El Rey Theatre senere på kvelden. Dette var definitivt vårt L.A.-beste så langt i karrieren. Muchos personas og topp stemning!

Topp stemning er en god beskrivelse av almenntilstanden til San Fransisco, og i dag var intet unntak. Etter litt henging på klubben tok jeg meg en spasertur ned mot sentrum, og fikk murt innpå noen vietnamesiske vårruller til frokost (tenk at det finnes så mye utover «skjevo» og tubeosten der ute – partytime!). Litt mer promenering og tilbake for lydsjekk. Småskuffende at Crazy-José var sluttet som kokk på Slims, men Nye-José laget gode meksikanske burritos han (til tross for at han ikke virket crazy i det hele tatt). Og konserten ble nok en California-suksess. Så godt som fullt hus og headbangende ovasjoner. Surfin’ Bird!

(fra Øya 2009, foto: Kim Erlandsen/Nrk)

En liten fridag på vei nordover fulgte deretter i Redding, California. Og der var det ikke mye annet å ta seg til utover å få unna masse arbeid på hotellet, bare avbrutt av en liten tur på lokale Cattlemens for en artisjokk- og ostedip fulgt av en frekk 400 grams Ribeye-stek. Og en brus. Må jo ta en liten pause fra brygget i ny og ne for å kunne nyte det skikkelig når man først fukter strupen. Når jeg kikket opp fra papirene en gang utpå kvelden var alt stengt rundt oss, så det ble en pakke peanøtter og en Cola Zero til kvelds. Men joda, nydelig dag det og til slutt.

Det er på tide å nevne de fantastiske bandene vi reiser med. Support gis så det monner fra Ecstatic Vision; et utsøkt syrerock/hardrock-orkester som gir jernet kveld etter kveld. Ikke noe nykker, ikke noe support-komplekser, bare hardtarbeidende og psykedelisk som få. Special guests er legendariske Yob, og her er det vanskelig å sette ord på hvor inn i skogen fett det er å reise med disse guttene. Øverst på listen over kriterier for denne typen lykke er at det er et av mine absolutte favorittband (regner med alle har hørt siste albumet «Clearing the Path to Ascension» – hvis ikke er dette en like bra tid som noen annen til å rette opp i den glippen), deretter hjelper det at personkjemien er 100% på plass. Mike Scheidt er ikke bare en genial frontmann og gitarist, men også i front for en gjeng absurd trivelige, profesjonelle og ydmyke folk. Ja, og så hjelper det ikke så reint lite heller at de trekker folk i bøtter og spann. Det eldste og beste special guest og/eller support-trikset i boka. Vi må ha gjort noe rett på et eller annet nivå når vi lander i kremen med begge beina på denne måten.

(Ivar med Mike fra Yob, hairy dudes all around, foto: Sean)

Portland er en finfin by som minner litt om San Fransisco med mye «alternativ» kultur. Jeg er jo langt fra noen hippie selv (altfor glad i fancy mat, drikke og Excel til det), men trives godt rundt folk som ikke er så altfor opptatt av å dømme og vurdere alt mulig rundt seg. Så får jeg heller tåle det når de spiller blokkfløyte ute på høylys dag. Etter lydsjekken var det på tide med turens første pilgrimsreise til Fire on the Mountain – stedet med de hittil sterkeste kyllingvingene jeg har funnet på mine reiser i USA. Originalen ligger her i Portland etter det jeg har skjønt, og de skuffet ikke denne gangen heller. Svettetokter, magekramper og en kjapp chili-high er et sikkert tegn på at man har fått i seg ghost-chilis med futt i (deres variant heter «El Jefe»). Vakkert. Giget ble ikke like fyrrig, men var slett ikke verst for en mandag aften i Portland. Også svært artig å få levert en knallfet «In Times»-kake fra lokale Voodoo Donuts. En ide for Baker Brun? Skillingsbolle-logo-kaker til gjestende band i Bergen?

(Fire On The Mountain, og Fire In The Ivar, fotos: Ivar)

Så var det tilbake til Hamsterdam (eller området rundt venuen Rickshaw i Vancouver). En kjapp recap for nye lesere: en eller annen gang før OL i 2010 kom et lyst hode på at de skulle flytte alle byens løse narko- og alkofugler opp i et kvadratisk område på fire-seks kvartaler hver vei. Der kunne de gjøre det de ville uten å bli forstyrret av politiet – vel å merke så lenge de holdt seg innenfor dette definerte området. Litt som Plata eller Vågsbunnen (tidligere Nygårdsparken) i en slag gigant-utgave. Helt «Blade Runner» i nekro-utgave. Med den spesielle bivirkningen at man kan tråkke inn og ut mellom «helt vanvittig» og «helt normalt» rundt et gatehjørnet. Det gjorde vi, og inntok en lett salatfrokost før vi tok turen videre ned i sentrum. Her møtte vi Herbrand sin gamle sambygding Gunnar, nå lokalisert i Vancouver, som tok oss med på Cactus Pub. Et skikkelig ålreit sted for lunch bestående av pasta og sjømat for meg, akkompagnert av husets egen Cactus IPA. Fortreffelig!

Heldigvis var innsiden av klubben betraktelig mer renovert enn området rundt. Dette inkluderer lydanlegget – til stor glede for folkene på scenen og fyren bak mikseren. Vi tok en tur til den lokale metalsjappa Scrape Records for signering og meet and greet. Masse folk, trivelig stemning, og noen fans hadde med en haug med påskegodterier (metal er bare så metal til tider). Til middag ble det tid for det som kanskje er det aller mest spektakulære ved Vancouver: sushien hos Hime Japanese Restaurant (som ved et okkult fenomen lå vegg i vegg med nevnte platebutikk). All denne gleden og velsmakenheten måtte lede til en formidabel konsert, snakk om dag!

(Vancouver-sushi, foto: Kabel)

Neste morgen var vi tilbake på amerikansk side i Seattle. Som seg hør og bør ligger klubben i byens minst attraktive kvartal, og det eneste spisende i umiddelbar nærhet var Subway. Helt greit det, om ikke annet fremstår prisene i forhold til produktets kvalitet litt mindre elleville her enn hjemme. I sedvanlig stil spankulertes det rundt i byen, både mot havnen og andre vei over fjellet til universitetsområdet. Uten å finne noe spesielt spennende, så det ble take-away Thai på bussen (har smakt Pad Thai med kylling en god del steder på kloden etter hvert). Konserten på El Corazon var helt glimrende. Vi var innom nabobaren for en nightcap med gode venner, og dermed var dagen over.

Ja, hva skjedde med den pakken med de opprinnelige søknadene? Jo, nå skal du høre. Nå har de kommet i retur til vår amerikanske oppdragsgiver (det må være oppført en amerikaner eller et amerikansk selskap som søker for arbeidsvisum). Med forklaring på hele problematikken rundt den første søknaden: vår norske bank skrev ut sjekker femte januar: «05.01.2015», mens det på amerikansk format blir femte mai. «05.01.2015». Dette har ikke vært et problem tidligere, og ikke for andre artister jeg har hørt om heller. Men denne gangen traff vi altså den statsansatte som virkelig skjønte det (nå er det ironi). Som det sto i brevet sammen med den ikke lengre forsvinnende søknaden: «søknaden kan ikke behandles da sjekkene er datert 5. mai 2015, altså etter starten for omsøkt periode». Det tok 2 måneder å nå den konklusjonen, og det var heller ikke mulig å gi beskjed om at den lå der med disse helsprø sjekkene datert til mai. Om ikke annet var det hele så teit at det gikk an å le av det umiddelbart.

Snakkes neste uke. Dersom reisebrevet mitt når frem.

-Ivar

De joviale kanadierne i Cancer Bats har vært Pyro-favoritter siden vi begynte å spille låter fra debuten Birthing Giant, for snart ti år siden. Nå er flaggermusene på plass med Arsenic In The Year Of The Snake, første smakebit (snakebit?) fra Searching For Zero. Albumet slippes i mars 2015, og er produsert av nu metal-ens husprodusent, Ross Robinson.

(Ivar og Grutle, foto: Mirjam Vikingstad)

Spelemanngrossistene i Enslaved har vært på turné i USA, og underveis har de rapportert hjem til gamlelandet via Pyro. Siste reisebrev tikket inn i dag, og vi takker og bukker for fenomenal underholdning.

Enslaved-gitarist Ivar Peersen har levert beretninger og betraktninger til oss fra den amerikanske og kanadiske landeveien, og har nå landet trygt i Bergen. Siste reiserapport inneholder blant annet historien om da Enslaved ble fanget i en snøstorm, og det hele er som vanlig meget lesverdig.

Les også del 1 og del 2 om du glippet på disse. Nå over til Ivar….

Jeg kan vel røpe såpass at vi klarte oss gjennom denne turen også. Uten å overdrive egen betydning helt, hadde dere vel hørt om det om det hadde skjært seg helt siste uken. Men det skar seg nesten; til stadighet denne siste uken. Fra og med nå døpt helvetesuken.

Det begynte bra. Utover fridagen etter Vancouver, en eller annen plass i ødemarken, begynte formen gradvis å gå seg til. Jeg fikk jobbet litt, gløttet med et halvt øye på tv-en om jakten på eks-politimannen som barrikaderte seg i en hytte utenfor L.A. (noe de etter hvert løste elegant ved å brenne ned både fyren og hytten) og vasket litt klær. Midt på natten gikk turen videre mot Edmonton, litt nord og øst i Canada, en by vi har spilt en del i de siste årene. Denne gangen skulle vi spille på enda en ny venue; Pawn Shop nede i byen. Og dette var et bra sted med særdeles service-minded personale. Det er ikke hver dag man blir tilbudt kaffe eller te når man kommer inn døren på et spillested i Nord-Amerika!

Ironisk nok ble det en del timer uten mye annet som skjedde enn at forrige ukes blog ble ferdigstilt, renskrevet og sendt avgårde (stikkord: ironi, samtid, ikke tid til opplevelser pga blogging om opplevelser). Etter lydprøve var det på tide å komme seg litt ut. Grutle og Mirjam hadde snust seg frem til et ålreit sted; Canadian Tap House nede i gaten. Jeg fikk retningsanvisninger per telefon, og traff dem der. Med hockey på skjermene og et bra utvalg drinker, øl og mat, var det et fint sted å lade opp til konserten. Smaksløkene mine hadde så smått begynt å vurdere et comeback, så jeg begynte rolig med benløse kyllingvinger av typen «ekstremt hot» og fries av søtpotet. Sistnevnte var strålende (skulle brukt mer søtpotet her hjemme) mens «ekstremt hot» i virkeligheten var «I think not». Det er skikkelig dust med type sterk mat som egentlig bare er standard chili tilsatt noe kjemisk dritt som skal få det til å brenne på leppene dine. Det svir ja, men du merker at det ikke blir med i blodstrømmen; du får ikke noe «high» av det. Litt som å bli svimmel av tett luft på rommet versus å bli svimmel av utsikten på peaken av fjellturen. Men Moscow Mulen (Vodka og ingefærbrus), og IPAen deres var det ingenting å si på.

(soundcheck Edmonton, foto: Kabel)

Det kom (for en gangs skyld på denne turen, får vi i rettferdighetens navn si) mindre folk enn både vi og promotøren hadde håpet på i Edmonton. For all del, det var topp stemning, men det hadde som sagt vært håp om masse walk-ups (folk som kjøper i døren heller enn å kjøpe på forhånd), og det var «bare» femti-seksti mann som kjøpte i døren i tillegg til de drøyt to hundre som hadde kjøpt billett på forhånd. Vanligvis når man blir skuffet håper man instinktivt på en forklaring utenfor seg selv. Men etter å ha hørt promotøren resignert slå fast at folk sto over konserten for å prioritere Valentines Day, var det nesten så jeg håpet at det heller var fordi vi var så dårlige at mindre folk enn ventet dukket opp.

De kan jo ikke i fullt alvor mene at de kunne tenkt seg å gå på konsert med Enslaved, men havnet i en knipe fordi det var Valentines Day? Valentines Day må jo være det dummeste påfunnet noensinne. Sett fra forbrukerens side, selvsagt. Fra handelsstandens side er det genialt. De har introdusert en dato hvor man rett og slett forplikter seg til å bruke en haug med penger på et bestemt vareutvalg – i stedet for å prøve seg på jevn småromantikk året gjennom. Og her borte er det ikke alltid lett å skjønne at det i det hele tatt er spiselig for noen av kjønnene slik det fremstilles i reklamene. I forkant av, og på selve dagen, ruller flere reklamer over skjermene med samme grunn-plot: typen kjøper noe fabelaktig (og relativt dyrt), damen blir overbegeistret og rørt, mens det avsluttes med et slags lurt hint om at «nå får typen belønningen sin». I bunn og grunn dreier det seg altså om en transaksjon som kunne blitt gjort mye kjappere og mer miljøvennlig (uten bamser i polyester og sjokolader i fem-lags plastinnpakning): mann gir dame penger, dame gir mann tilgang på kropp. Høres kjent ut?
Dette skulle altså Metal-fansen i Edmonton heller drive med. De om det. Vi gjorde ein framanifrå konsert og raste av gårde mot Calgary.

Her begynte dagen ikke helt genialt. Vi hadde spilt på Dickens Pub før, men da var det to betingelser som var på plass: heis og kompetente bærehjelper. I dag var begge deler høyst fraværende. Det vil si, det var både heis og bærehjelper til stede – noe som gjorde det enda mer irriterende. Heisen var ikke lov å bruke fordi den tilhørte forretningsgutta i etasjen over (Dickens Pub ligger et par plan under gatenivå) og for ikke lenge siden hadde et band «ødelagt heisen» (ordrett sitat). Hvordan ødelagt heisen? Hadde de tegnet Metallica-logoer inni den? Hadde de prompet i heisen? Ok, som de pragmatiske kjernekarene vi og crewet vårt er, var det bare å brette opp ermene og gyve løs på trappene. Det vil si, det hadde vi gjort om de lokale bærehjelpene hadde vært noe annet enn komplett evneveike. To av fire var inne på noe, rett skal være rett.

Etter en halvtime med forsøk på avstikking som ville fått både George Constanza og Guffen Duck til å rødme ga vi mer eller mindre opp, og overlot de til seg selv mens vi gikk avgårde for å skaffe litt mat. Her snakker vi om en utvikling fra først å stå i baren og «tørke svette», «puste ut» og styrte vann (for så vidt fornuftig å gjøre etter du har båret ting, men virker litt rart i forkant av arbeidet), til deretter å indignert slå fast at Enslaved har med seg for tungt utstyr (noe som ble punktert av at vår turnemanager Vikky på 1,65 løftet opp ene siden av kassen de pekte ut som eksempel på hvor ille det var, og spurte om noen kunne ta andre siden eller om det var å foretrekke at hun tok den selv), for til slutt å slå fast at det var vanskelig for dem siden de begge to nettopp hadde blitt knivstukket (til alt hell og lykke hadde de ikke blitt påført synlige skader). Vanligvis pleier jeg ikke å henge meg opp i klærne til folk, men skal man ha den slags arbeidsmoral er det bare tragisk å ikle seg skotsk kilt.

Dagen ble litt speilvendt av dagen før – denne begynte svakt, men ble deretter bedre og bedre. Mens jeg var ute og fikk i meg en kurant sjømatsalat og en hveteøl på en lokal kneipe, klarte de til slutt å buksere ned utstyret vårt. Lydprøven var topp, og mens vi satt i bussen og ventet på kveldens konsert (ingen backstage her) så vi at det strømmet på med folk. Når tiden var inne for konsert var det stappende fullt i lokalet. Og som vi husket fra forrige gang var det ellevill stemning fra begynnelse til slutt. Vi pakket oss ut og oppdaget den ene tingen som kunne gjøre kvelden enda litt bedre; en mobil bratwurst-kiosk rigget opp inntil bussen. I kid you not! Det var suverene pølser, rett fra skikkelig jerngrill bak vogna, med surkål, sennep og alt som skulle til. Til utrigg hadde promotøren fått tak bærehjelper som var villig til å bære, så den biten gikk også strålende. Arbeidsseier.

(Konjakk-Larsen, foto: Grutle)

Så var det Regina (uttales som … akkurat, ja; om du prøver å «hjelpe» de lokale ved å legge trykket litt annerledes blir du korrigert: «no, no – like…»… akkurat, ja); en liten men meget trivelig by på vei østover i Canada. Det er ikke all verdens publikumspotensial her, men du verden, de som kommer er meget entusiastiske, og ikke minst er den lokale arrangøren et særdeles hyggelig menneske. Her var det i tillegg til den vanlige brødmaten hjemmelaget humus, endeløst påfyll av kjølig brygg og ferske grønnsaker i enorme mengder. Utmerket. Det som er enda mer utmerket med Regina er bryggeriet Bushwacker nedi gaten fra venuen The Exchange. Her hadde vi vært før, og dette så jeg frem til som et virkelig høydepunkt på turen.

Bryggeriet er innomhus, og det de lager er fantastisk godt. Jeg hadde hørt rykter om at solbær-mjøden de lanserte før jul hadde vært helt eksepsjonell. Historien forteller om 6000 flasker solgt på 72 timer, samt lange køer fra natten før lanseringen første søndag i desember. Når vi kom inn fortalte et skilt på døren til bryggeriet at siste fat med mjød var koblet på. Det var bare å bestille, og for en mjød! Episk blir et litt puslet ord her, men jeg kommer ikke på noe bedre. Til å akkompagnere mjøden bestilte hele gjengen, som sist, villsvinburgeren med bacon og salat. Sweet. Ja, bandet Sweet dukket for sikkerhets skyld opp i baren to meter fra bordet vårt. De med «Ballroom Blitz», vet dere. Og hva i all verden gjorde de her? Som så mange andre band litt over «middagshøyden» hadde de hatt en eller flere opptredener på casinoet i byen. Det er jo dit deres fans fra glansdagene henger nå om dagen. Det er ikke alltid lett å bestemme seg for om det er kjekt eller litt trist å se band klynge seg til karrieren så lenge, men de skal ha for innsatsen. Og frisyrene – de var temmelig intakte fra 70- og 80-tallet.

Tilbake på The Exchange ble det som forventet en veldig bra konsert med mye moro i felles backstage med de andre bandene. Vi slet voldsomt med å komme oss avgårde på grunn av isdannelse under dekkene på bussen, men det løste seg ved hjelp av iherdig innsats fra spesielt Royal Thunder og noen sponplater de fant frem. Pallbearer mente det godt, men vi er ikke sikre på om deres vannlating på bussdekkene spilte like mye inn på det lykkelige resultatet. Et frampek om mørke skyer og snøstormer på horisonten var det i alle fall.

Vi kom frem til Winnipeg neste morgen, til en klubb som var åpen, men stort sett ikke mer. Ingen var på jobb, og en kjapp sjekk av fasilitetene sendte meg i ekspressfart tilbake på bussen. I stedet for backstage hadde de en avtale med hotellet i samme bygningen om at bandene fikk rom der som backstage. Første urovarsel var at internettilgang bare ble gitt ut på timesbasis. Hvem er det som trenger et rom i en time? Akkurat ja. I gangene møtte man på menn med ville øyne og damer med altfor lite klær til minusgrader. Jeg fant meg en femøring og snudde på den. Over gaten så jeg en diner/bakeri som så koselig ut. Hadde jeg sett litt bedre etter, hadde jeg kanskje sett at det så litt vel koselig ut. Vel plassert ved et bort merket jeg meg at det var barn ved alle bordene, og hjerteballonger på små stativ plassert på dem (bordene). Kanskje litt spesielt med en metalfyr som spiser omelett blant alle Winnipegs småtasser som hiver innpå kake og ruser seg på sukker og familiehygge? Jeg syntes det var helt topp jeg. Mye bedre enn helveteshuset over gaten. Og når man savner sin egen lille krabat hjemme i Norge (som for øvrig ignorerte fars instruksjoner om å vente med å begynne å gå til han kom hjem igjen), så er det ikke dumt med litt kakeselskap rundt seg til å bøte på savnet.

De klarte etter hvert å trylle frem litt lokale teknikere, og det ble en overraskende bra konsert ut av det hele. Det må ha vært merkbart bedre med folk denne gangen i forhold til forrige runde i 2011 (noe som for øvrig også gjaldt gårsdagen i Regina). Et par bøtter med nydelig kinesisk nuddel-suppe fra China Spice House oppe i gaten sørget for varme i skrotten etter konserten, og en høyst påkrevd men ikke spesielt luksuriøs dusj på Crack Motel-rommet rundet av kvelden… og den hyggelige delen av turen…

… jeg våknet av dekk som spant vilt da bussen så vidt rikket seg fremover gjennom siste lyskryss før den amerikanske grensen (vi skulle gjennom et stykke USA på vei til siste del av Canada-datoene på østsiden). Ute var det stort sett hvitt. Rett etterpå kjørte vi inn til grensekontrollen som gikk kjapt og greit. Der fikk vi vite at vi var et av de siste kjøretøyene til å komme frem til grensen, før veien hadde blitt stengt bak oss. Og nå var den stengt foran oss. Vi fikk tildelt en parkeringsplass ved stasjonen, og vi hadde i alle fall tilgang på toaletter der inne. Klokken var ni mandag morgen og fridagen så ut til å skulle tilbringes i bussen.

(utsikt fra strandet buss, foto: Bekkis)

Folk er jo veldig kjappe til å snakke om brakkesyke (nordmenn er jo generelt veldig kjappe til å snakke om alt med «-syke» i seg). Og den skal ikke undervurderes. Selv har jeg lært meg at det ikke skal all verdens med tiltak til for å klare å bevare en helt ålreit sinnstilstand. Selvfølgelig; man er lei etter uker på bussen allerede, vinduene fryser til, og hele universet ditt består av åtte kvadratmeter gulvflate, sengene og et par salongstoler. Og dette må du dele med ti andre. Det sier seg selv at dersom planen din består av å «se litt på veggen» eller «håpe internett begynner å virke snart», så er det gode utsikter til å bli litt klam i nøtten. Har man derimot små prosjekter, skriverier, bøker, regnskap og andre ting å putle med, uten for mye tanker om at det må løse seg snart, så går det fint. Det løste seg ikke snart i det hele tatt. Utpå kvelden mandagen sto vi der mens snøen føk rundt oss, og vi måtte ringe og avlyse hele Toronto kvelden etter. Noe som gjorde ubotelig skade for både moral og økonomi. Dette skulle være en av de største gigene, både hva angikk besøkstall og salg av merchandise. Nå gjaldt alt å krysse fingrene for kvelden etter i Montreal.

(mens vi venter på bedre vær, foto: Bekkis)

I morgentimene tirsdagen, nøyaktig ett døgn etter at vi ble satt fast av stengte veier foran og bak, kunne grensepolitiet informere om åpnede veier. Selv om neste konsert var onsdag kveld var det bare et tynt håp om å kunne rekke det. Avstandene er enorme i verdens neste største land. Vi la i vei på overfylte veier (vi var ikke de eneste som hadde blitt stående fast), og uten anledning til annet enn lynkjappe stopp på like overfylte bensinstasjoner. Tirsdag kveld måtte det tas pause, og det ble stanset utenfor Applebys (den kjeden faren til Will Ferrells rollefigur blir kastet ut av i «Talladega Nights: The Ballad of Ricky Bobby») for en kjapp middag. Som den naive fyren jeg er ble jeg begeistret over å se en restaurant med masse ledige bord. Jeg så for meg at vi ti skulle dele oss opp i små grupper og virkelig nyte den tilmålte tiden utenfor bussen. Neida, som en sildestim med kollektiv bevissthet stupte hele gjengen inn rundt det samme bordet. De to timene utenfor de åtte kvadratene på bussen skulle da heller brukes på to kvadrat, enda litt tettere inntil hverandre. Før hjernen fikk summet seg hadde beina mine snudd meg om og fraktet meg utenfor, i retning Hvorsomhelstbareetannetsted.

Nede i veien fant jeg en Hooters, og slo meg ned i egen booth der for å breie meg litt. En runde god gammaldags ovnsbakte potetbåter med ost, rømme og bacon, pluss noen herlige lokale Indian Pale Ales seinere, og jeg kan ikke si at jeg følte meg spesielt preget av to døgn på bussen lengre. For de som lurer på hva Hooters er, så er det en helt topp restaurant/barkjede med damer som er relativt sommerlig antrukket gjennom hele året – i shorts og topp (uten noe annet til felles enn at de er damer, det er ikke noe spesielt påfallende rent «hooters-messig»). Hvor lettkledd? Så lettkledd at det hadde brutt ut borgerkrig i Bergen og Norge om Hooters åpnet her, men såpass påkledd at det hadde gått greit de fleste andre steder hvor kvinner får lov til å kjøre bil. Familien på nabobordet hadde med kidsa også.

Tilbake i bussen. Utpå onsdagen må det vel sies at det trente øye begynte å observere tegn til fremskreden brakkesyke hos enkelte. De om det, mer regneark og forefallende arbeid for meg. Turnemanager holdt løpende Montreal orientert om fremgangen utover onsdagen – nå var det ellers klart at ingen av de tre supportbandene kom til å rekke det (de ble stående fast i Winnipeg siden de ikke kom seg ut før veiene stengte slik vi gjorde). Takket være innbitt innsats fra promoter Rob i Montreal holdt publikum seg på plass og ventet tålmodig. Han klarte å trylle frem to lokale band som underholdt, og på et tidspunkt var han på scenen med Grutle på tråden fra bussen som forsikret om at vi skulle levere tidenes show bare de holdt ut og ventet. Veiene var såpeglatte, og sjåføren kanskje litt vel på den sikre siden, men fyren hadde nå kjørt med minimum hvile på tredje døgnet, så det var vanskelig å skulle kreve mer av han.

Vi kom frem 23.30. Det skulle vise seg å holde! Selvfølgelig hadde det rukket å utvikle seg noen konspirasjonsteorier om at vi ikke var på vei, telefonsamtalen på scenen var falsk etc., og totalt 20 mennesker hadde bedt om refunderte billetter og fått det. Fem stykker hadde sågar skapt en skikkelig scene i billettluken og skjelt ut arrangøren etter noter, fått igjen pengene, og i det de går kjeftende ut døren ser de turnebussen komme skliende inn foran klubben, Les Foufounes Electriques. Pipen fikk en annen lyd, de ville inn igjen, og en særdeles fornøyd arrangør kunne be de ta med seg de refunderte midlene sine og ta første fly dit pepperen gror. På andre siden av bygningen løpte vi alle inn utstyret, til massiv applaus fra et godt og fullt konsertlokale. Igjen er ordet episk på sin plass. På grunn av trapper, vanskelig tilkomst til scene og en lokal P.A. som streiket (bare det som manglet) tok det en time å komme i gang, men så ble det da også konsert! Ren og skjær vilje, rent og skjært hardt arbeid. Ren og skjær Metal.

Neste dag skulle ikke kunne bli verre, nå måtte eneste veien være opp. Akkurat, ja. Det begynte med sjåfør som kom to timer for seint tilbake fra hotellet (ok, igjen – lov å være sliten), og fortsatte med en dynamo som røk i det han startet opp bussen. Deler av bussen gikk fra kjølig til Fridtjof Nansen på minutter, og enda færre kvadrat å være jo mere vi er sammen på. Etter et par timers kjøring, innkjøp av «Skyfall» og «Argo» på DVD som tidsfordriv, viste det seg at sjåføren for sikkerhets skyld hadde kjørt et godt stykke i feil retning. Åååålreit. Nå var det slutt på å tenke at stakkaren hadde kjørt langt. Dette var på vei i retning «utilgivelig».

(foto: Grutle)

Tilbake i rett retning, og ny runde med ringing til kveldens promotør. De gode nyhetene var at alle de tre andre bandene var vel fremme, men kveldens konsert i Boston måtte vi rekke. Det så fortsatt bra ut. Vi ville komme frem mens første bandet var på scenen. Ingen problem. Jeg pakket meg inn i noen dyner bak i kjølerommet og tenkte at jeg i alle fall fikk være uthvilt før nok en stressende kveld med løping inn med utstyr og så videre. En times døsing seinere kom det en litt annen beskjed. Nå hadde motoren brutt sammen, og vi sto parkert to og en halv time fra Boston og klubben The Sinclair, midt på motorveien. Heldigvis skjønte turnemanageren hvor lite sjåføren tok innover seg dramatikken rundt en avlysning i Boston, og heiv seg selv på tråden til det som kunne krype og gå av verksteder og mekanikere i området. Hun fikk tryllet frem en fyr i løpet av tjue minutt (sjåførens innsats ga et anslag om en time-halvannen). Dette geniet av en fyr fra firmaet Night Owl krøp inn og fikset greiene på mindre enn to minutt, og plutselig var vi tilbake in the game. Men nå var det kommet til veis ende hva angikk sjåførens toleranse for stress.

Med bare veier og lite trafikk lå vi konstant 15-25 km/t under fartsgrensen, slik at GPS-ens estimerte ankomsttid bare krøp oppover og oppover. Om fyren rett og slett streiket på grunn av alt stresset, eller om han bare var utbrent av det hele vites ikke. Ingen appeller fikk han til å sette opp farten. Klokken 23 ville vi miste giget, og det var ingen mulighet for utsettelse for tidspunktet for slutt på lyd i Boston. Etter forsøk på ren kommandering fikk vi opp farten litt siste timen, og sklei inn foran klubben 22.58. 23.02 begynte innrigg, og 23.30 sto vi på scenen. Da har et tremannssterkt crew (med litt hjelp fra bandet) rigget opp full heavyband-backline inkludert backdrop, satt opp egen lydmixer og monitorsystem, lydsjekket og fått oss på scenen i løpet av 28 minutter. Ikke verst. Konserten ble steinbra, og jubelen sto i taket på scenen og i salen. Over fem hundre mann inne var heller ikke noen dårlig nyhet. Ja, jeg tør si det: vi er et av de hardest arbeidende metalbandene du kommer til å møte.

Så var det slutt på den mørke perioden. Turen til New York gikk fint. Det var tid til å gå ut og spise litt skikkelig. En skikkelig fancy italiensk lunch med Prosecco, noen glass Primitivo, pizza med prosciutto og skikkelig mozeralla, grappa og espresso. Sivilisasjon! Før konserten ble det et lengre intervju med Sam Dunn til en episode om Ekstrem Metal i serien «Tungrockens Historie» (som gikk på Nrk i fjor) siden det aldri ble tid til en egen episode om Ekstrem Metal i orginalserien. Det blir det nå! Litt spit med supportbanda ble det også tid til (stikkord: døve ordspill på plakater, fart-machine og slowmo-pingpong), før vi gikk på scenen foran et fullsatt Bowery Ballrom og ga siste bit av jernet. Fett! Etterpå var det ut å feire med kamskjell-suppe og pastrami-burger. Det gikk jo bra til slutt.

Sees på Europaturne i mars?

Ivar Peersen og hans tapre metal-krigere i Enslaved er nå ferdig med sin lange turne i USA. Gjennom hele turen har Ivar servert oss herlige historier fra veien, og han avslutter i fin form med både dramatikk og suksess.

Her kan du lese del en og del to.

Enslaved Nord-Amerika , 2011:

At tredje og siste blogg herved avleveres betyr at vi faktisk overlevde den lenge fryktede avslutningen i L.A. Det ble kanskje en mer bokstavelig kamp for tilværelsen enn vi hadde håpet på, men mer om det seinere. Forrige uke ble avsluttet i badeland, og dermed begynner logisk nok denne uken med forkjølelse. Med tanke på hvor store deler av livet vi bruker på å høre andre syte og klage om hvor leit og vondt de har det har det i velferdsstaten var det det siste vi sier om den saken.

Byen var Calgary (klarer ikke tenke på det bynavnet uten automatisk å tenke på Trond Kirkvaag i rollen som Sølve Grotmol;  ”Her frå OL-studio skal me no setja over til Calgary…”, og stedet var Dickens. De som leste forrige rapport husker at dette var stedet som skapte noe komplikasjoner på grenseovergangen inn i denne Canada-runden. Den onde immigrasjons-offiseren hevdet å ha avslørt at klubben i Calgary ikke var et rent spillested, men heller en bar med en scene. I Canada kan man slippe arbeidsvisum dersom man opptrer i ”rene” konsertlokaler. Egentlig en ganske raus og grei regel.

I USA må man eksempelvis ha visum uansett. Førsteinntrykket var vel at autoriteten muligens hadde litt rett. Lokalet besto av en enorm bar, bord og stolgrupper, en haug med biljardbord og et fussballspill. Og en bitteliten scene i enden av lokalet. Mens vi rigget opp og lydsjekket trasket det folk inn og ut av lokalet, og da vi spurte vakten i døren hva de drev med var svaret at baren var åpen hele dagen. Så til immigrasjons-offiseren som fikk sitt pass påskrevet fra scenen i Regina: du hadde rett!

Det ble tid til en liten spasertur oppover mot downtown før konsert, med et kjapt besøk innom puben The Unicorn. Siden det var lørdag ble det en biff som bar ganske tydlig preg av at den var laget på pub på en lørdag. Kjedelige greier altså. Det som derimot ikke var kjedelig var kveldens konsert. Du store all verden for en temperatur! Drøyt tre hundre tilskuere førte til et rimelig tettpakket publokale (ikke konsertlokale, nei), og taktfaste rop på ”Enslaved!” runget kontinuerlig siste halvtimen før vi gikk på scenen. Det tok fyr fra første tone, moshpiten gikk, folk sang og skrek med (alt ettersom), og stemningen var helt enorm.

Jeg la spesielt merke til en litt liten fyr som sto ved scenekanten og prøvde veldig hardt å følge med på hva som ble spilt og sunget. Hver gang moshpitens bølger nådde ham ble han trøkket fram over scenen, og etter første halvtimen ble han så sliten at han bare ble liggende fremoverbøyd over scenekanten, med fjeset i parketten, mens han trommet takten med fingrene mot scenegulvet. En helt ny måte å nyte metal live på.

(Vokalist Grutle er elg i sol-medgang…?)

Så var turen kommet til alle nekro-nabolags mor. Klubben The Rickshaw Theatre i Vancouver, Canada. Den ble beskrevet i detalj på forrige turneblog-runde (m/ Dimmu Borgir før jul 2010), og har etter sigende blitt enda litt verre siden da. Personlig klarte jeg ikke å se forverringen. Det blir litt som en total atomkatastrofe som har blitt litt verre siden sist. Kortversjonen; klubben ligger midt i et kvadratisk område av Vancouver hvor de har etablert et friområde for de tyngste narkomane. De gode nyhetene er at resten av byen er temmelig ”ren”. De dårlige nyhetene skjønner du fort etter å ha tilbrakt et sekund eller to i området. Kort fortalt ble det en dag tilbragt stort sett på bussen og inne på klubben.

Overraskende nok hadde klubben gjennomgått en oppussing siden sist, så backstage-forholdene var slett ikke så verst. Det var derimot PA-en. Vår hollandske lydmann påsto det var den verste PA-en han hadde sett siste ti år (og han har gjort et par konserter etterhvert). Jaja, alt kan ikke være topp hele tiden! Konserten var glimrende, og vi fikk besøk av gode venner før og etter konserten. Jeg har vært innom det før, mens andre band har fans som kommer og vil ha hårstrå, drikke ugleblod sammen med idolene, og slikt, har vi heller folk som kommer og gir oss alle mulige trivelige ting. Stort sett i kategorien mat og drikke (vi husker bryggmesteren fra forrige uke). Denne dagen var det sjokolade og kakemenn som var tema for gavedrysset. Et lysglimt i Vancouver-mørket.

(Trommeslager Bekkis får besøk i Vancouver)

Søndag var siste fridag på denne turneen, og ble tilbrakt i en ganske så intetsigende kanadisk fjellby. Temmelig lite å finne på, men med en knakende god restaurant i hotellets første etasje. Lunch besto av nydelig fersk tagiatelle med scampi og kamskjell, mens middagen var helt uslåelig med fransk løksuppe, sennepsbakt lammesadel med rotgrønnsaker, og til slutt et par glass mørk rom av typen Matusalem. Rom er så mye mer enn Capt. Morgans og Cola. Vi nordmenn som er så glad i konjakk har mye spennende å utforske i de ”øvre lag” av rom.

Anyhoo: turen gikk videre fra ingenmannsland til en annen av våre favorittbyer Seattle. Forblåst, grønn og temmelig lik Skandinavia ute på nordvest-kysten av the US of A. Vi spilte på samme klubb, El Corazon, sist i 2007, og minnene var gode. Spesielt fornøyd var gutta i bandet med at ”en konjakk” i baren betydde et breddfullt melkeglass til prisen av en shot. Det var så få som drakk den slags, så vi kunne like gjerne få litt ekstra. Akkurat den holdningen er vel kanskje ikke så skandinavisk, så litt eksotisk er nå Seattle tross alt. Det ble ikke tid til mye annet enn arbeid og mailing (en klubb med skikkelig internett er også temmelig eksotisk på denne turen) denne dagen. Thai-mat ble bestilt til etter lydsjekk, og før vi visste ordet av det var det tid for konsert.

Det er en ting som er ubegripelig irriterende med statene Washington (Seattle) og morgendagens Oregon (Portland), og som får oss til å savne gode gamle Bondevik-Norge. Det er f**n ikke lov å nyte alkohol backstage eller på scenen. Nå er vi ikke helt alkoholiserte, vi klarer oss for all del et par timer uten å drækka, men det er så utrolig irriterende å ikke kunne ta et par brune (”for å dra av de verste toppa”, som Bekkis pleier å si) eller en liten skarp en (”en konjakk er jo så fint for å komme litt i stemning”, som Herbrand pleier å si) før man går på.

Og enda mer irriterende å ikke kunne ta en liten skål med publiken fra scenen, om man har lyst til det akkurat den kvelden. Og selvsagt; denne kvelden hadde vi forferdelig lyst til alle de ovennevnte tingene. Overformynderi ikke medregnet, konserten var særdeles bra. Publikum var rett og slett helt med, som de har vært hver gang her. Etter konserten ble det tur på den lokale puben nede i gaten, og om det ikke ble melkeglass med cognac denne gangen, ble det noen særdeles lekre lokale brygg og longdrinks før bussen la turen videre sørover mot Portland.

Portland er også en plass vi liker å reise, men det er mer for byen enn konsertene. Vi har siden 2007 spilt på klubben Roseland Theatre, men denne gangen var det Hawthorne Theatre som var åsted for rock. Vi kunne konstatere at lokaliseringen var særdeles gunstig. Makan til fett nabolag i denne delen av Portland skal du lete lenge etter. En mengde vinyl-sjapper, musikkbutikker, matbutikker, restauranter og coctailbarer. Et slags hippie-paradis, bare uten hippiene, altså helt genialt.

Jeg og Grutle tok oss en tur innom noen av butikkene, sistnevnte fant ganske kjapt en fet dobbel-LP med gamle Nihilist-demoer. I den neste vinyl-butikken var det enda større utvalg, og her dukket gode gamle Psykedelia (evt gudinnen Eris som Timothy Leary og LSD-mystikerne på 70-tallet kalte henne,  gudinnen for spøk, kaos og pur merkelighet) opp igjen. Som hun så ofte gjør når vi er ute og reiser.

Lokalet er kjempesvært med meter på meter med vinyl. På anlegget spilles noe merkelige synth/new wave pling-plong saker, og innehaveren ser for øvrig akkurat ut som den musikkbeskrivlesen. Komplett med bleket kunst-sveis og paljett-jakke. Allerede der er situasjonen på et slags realisme-bristepunkt. Så kommer det dansende inn en temmelig homofilert herremann som snakker særdeles høylydt (med seg selv skulle vi skjønne etter et par forsøk på å delta i samtalen hans) om sine favorittlåter, synger smakebiter fra dem, mens han danser rundt i lokalet og trekker opp vilkårlige plater og synger videre. På dette tidspunktet ser jeg på klokken at jeg må komme meg avgårde for å rekke middag før lydsjekk, og spaserer alene tilbake til klubbens nabo. En meksikansk restaurant med fantastisk mat. Dagens høydepunkt var burritoen med det treffende navnet ”Surfo Turfo”.

Men hva skjedde videre på platebutikken etter at jeg gikk? Psykedelia-effekten fra vår dansende og flamboyante venn begynte å avta mens Grutle trålet videre i vinyl-hyllene. Dermed kunne oppmerksomheten hans igjen skifte innom musikken i butikkens høytalere. Nå var det noe enda merkeligere som foregikk der. Det var new-wave, punk og noe merkelige synth-greier i en slags smørje. Greit nok, men hva var det med vokalen? Inni ulingen hørtes det da ut som noe stavangersk? Grutle ble til slutt nødt til å spørre paljett-fyren om hva i all verden han spilte. Jo, det var en obskur ep (eller noe, husker ikke helt detaljene her, kan ha vært en single) med et enda mer obskurt band fra Stavanger fra 80-tallet. Navnet var ikke kjent for noen av de, og om det ble nevnt kan i alle fall ikke jeg huske det. Når Grutle fortalte hvor i verden han kom fra, var svaret ”wow, this must weird for you then”. Godt jobbet, Eris!

Konserten ble faktisk riktig så bra. Godt med folk og bra liv til å være Portland. Merkelig hvor mer ”nedpå” de er her når man tenker på hvor kort avstand det er fra Seattle. Eneste demperen på stemningen denne kvelden var en eller annen merkelig svovelaktig lukt i bussen (vi måtte sitte der før konserten da det mangler backstage igjen). Uansett, tiden var kommet for turneens lengste kjøretur; neste stopp var San Fransisco og California.

(Keyboardist og co-vokalist Herbrand)

Vel fremme i San Fransisco var det bare å komme seg ut i varmen og traske ned downtown. Herlig med skikkelig sommervær inniblandt (ikke hele tiden, det er ikke Metal). Om nevnte psykedelia-gudinne Eris var innom Portland i går, så er det temmelig sikkert at hun har fast bopelsadresse i San Fransisco. For en herlig samling fritenkere og freaks! Nede i byen gikk jeg og Grutle innom en kostymesjappe og fant akkurat det vi har leitet etter i årevis; hotdog-kostymer! Mer om det seinere.

Vel tilbake på klubben var det lydsjekk og middag. Slim’s er en av de få klubbene i USA hvor ”inhouse catering” er gode nyheter. Vi var her sist i 2007, og sjefskokk José var der da som nå. Enormt kul fyr; meksikaner med sans for ekstrem Metal, Norge og særlig Turboneger. Igjen serverte han framanifrå mat, med hovedvekt på det meksikanske. Og så lurte han på hvordan det gikk med Turbo, da. Jo, det går strålende, de er i gang igjen og hvem vet, kanskje de dukker opp igjen her på Slim’s, kunne vi fortelle til Josés store begeistring. Så viste det seg at José ikke hadde fulgt helt med i timen: ” By the way, how is Hank doing?”. “Well, he’s not in Turbonegro anymore, he’s got some new friends who is very interested in Scientology, he has been driving around outside mental hospitals screaming pretty outlandish slogans through a megaphone, he is a judge in Norwegian Idol, and his new band is… different”. Det kunne vi sagt, men av og til er det enkleste like greit, så det ble med “he’s hanging in there”…. José får finne ut av det sjæl ved høve.

Konserten, det som faktisk dette egentlig burde dreid seg om, gikk enormt bra! Over 600 mann inne torsdag kveld med Slayer-konsert rett nede i gata er rett og slett sinnsykt bra, gidder ikke leke besjeden der. Gutta fra Autopsy kom innom som de pleier å gjøre når vi er i byen, og etter konserten inngikk vi en avtale med vokalist/trommis Chris Reifert om at han skulle ta vokalen når vi covret Autopsy-låten ”Retribution for the Dead” neste gang vi var i byen. DET gleder jeg meg til! På den noten la vi i vei mot siste dag i L.A.!

Husker dere den lille duften som plaget oss på bussen i Portland? Litt svovelaktig stank? Jeg syntes jeg kjente et snev av den igjen på natten og tenkte at det var noe fra motoren som kom inn gjennom viften i bunken (sengen) min, og la meg like godt bak på sofaen i bakloungen. Etter noen timer våknet jeg og kjente at noe var litt smågalt; hodet dundret mer enn normalt var om morgenen, det svei i halsen og nesen. Men lukten var ikke der… Når jeg tenkte meg om kjente jeg ikke noe lukt i det hele tatt. Så kom jeg på at jeg fortsatt var temmelig tett i nesen (denne forkjølelsen jeg ikke skulle gnåle om i bloggen). En kjapp nesespray senere kom luktesansen nådeløst tilbake, og da kjente jeg at hele rommet var 100% fortettet med ekstremt illeluktende svovelgass. Det var bare å rive opp dørene og komme seg ut av bussen så fort som mulig. På veien møtte jeg Grutle som hang ut av sengen med brekninger og rett utenfor sto turnemanager Vikky fremoverbøyd og spydde. Jeg kunne konstatere at dette nok ikke var innbilning og ropte selv på det som var av elger på kontinentet. Ikke så rart; det viste seg at batteriet var gått tørt, det var begynt å brenne opp elementer og dermed utviklet det seg svovelgass.

Sjåføren vår Dana hadde nemlig ikke luktesans i det hele tatt, og dermed måtte det oppdages ”the hard way”. Jaja, det ble fylt på vann og ferden gikk videre mot L.A. Det vil si, etter 20 minutt bråstoppet vi langs motorveien. Nå var motoren overopphetet og vi var tom for kjøleveske. Grutle, Bekkis, Arve og Alla (Arves kjæreste som nå besøkte Arve på bussen) fikk haik med en hyggelig dame og kom etter hvert tilbake med kjølevæske. Vi var i ferd med å komme veldig for seint til vårt eget og særdeles utsolgte gig i L.A., men nå var vi i alle fall på vei. Det vil si, etter 10 minutt var det ny bråstopp.

Viften som kjøler ned motoren (i tillegg til kjølevæsken) var begynt å oppføre seg rart. Den ble justert, og vi forsøkte å kjøre videre. Det ble to stopper til før vi rett og slett sto parkert i en bakke uten utsikter til å komme oss videre. To timer fra L.A. og ekstremt forsinket.

(Gitarist Arve med kvinnebesøk)

Sjåføren prøvde å få fikset viften, men kom liksom ingen vei. Ting satt fast og det ble ikke orden på sakene. Etter en halvtime fikk vår nederlandske lydmann Kabel nok. Han overtok resolutt verktøyet, klatret inn og fikk fikset faenskapet. Og pådro seg 2. grads forbrenning i prosessen. Men tror du ikke han fikset viften? Nederlansk crew; you can’t beat it. Og så var vi på vei igjen. Vi ankom i det dørene skulle vært åpnet, men klubben var mest glad for at vi kom frem (og det var vi også), og holdt dørene. Igjen skulle Kabel vise hva han var laget av. Mesterlig produksjonsledelse førte til at vi på 45 minutt (!) klarte å loade in, rigge opp og gjennomføre en strøken lydsjekk. Og ikke en sur mine å se noe sted. Har ikke opplevd makan!

Så, 45 minutt etter skjema var dørene åpne. Før vår egen konsert fikk vi plaget supportbandene litt. Blant annet fikk jeg og Grutle brukt pølsekostymene til å bryte oss inn på scenen under Alcest-konserten. Vår egen konsert gikk glimrende, og en 100% fullsatt sal ga jernet! Etterpå ble det litt fest, men ikke så mye som planlagt/fryktet. Mareritt-dagen slet oss nok for mye ut til det…

Dagen etter ble tilbragt på hotell ved flyplassen, med pakking og spising. En kjapp tur innom legendariske Manny’s ble det tid til (restauranten til den gale gamle meksikaneren som tvinger gjestene til å shote Tequila for de som leste Opeth-blogen i 2009), og litt henging med våre gode venner i Nuclear Blast USA. Søndag morgen ble det heimatt til Norge, etter det som må ha vært Enslaved sin mest suksessfulle turne nokon sinne. Intet mindre!

Vi blogges på neste turné!

Ivar.

Enslaved og Dimmu Borgir gjør som de lokale, og feirer Thanksgiving i USA. Les også om deilig matforgiftning, vannsklier og den sedvanlige herlige blandingen av metal, mat og god drikke.

TURNEDAGBOK 5:

Somewhere in time, Oregon, USA.

Om forrige reisebrev begynte litt bråkjekt med at jeg var imponert over egen storform, skal jeg denne gangen begynne med å si at jeg er småsliten her jeg sitter på tampen av Thanksgiving Day. Siste uken har vært spesiell, med utrolig mange ulike opplevelser. Det hele begynte med turen over grensen til Canada. Etter en dag i hotellets svømmebasseng (med en overraskende brutal vannsklie),  la vi turen til en diner rett ved, den eneste tilgjengelige midt i ødemarken. Jeg prøvde meg på en canadisk whisky (helt grusom, så den måtte gis opp) og noen litt vel uspennende spare-ribs. Hadde jeg bare stoppet der…  Jeg tenkte at det kanskje ville gjøre livet mer spennende med litt ”turf” attåt ribbene, i form av et rekespyd. De smakte ikke noe særlig, men skulle likevel sette preg på uken som kom.

Tilbake på hotellet gikk det få minutter før det ble tydelig at noe var særdeles galt. Rekene skulle vise seg å ha inneholdt et ganske hissig magevirus. Etter noen timer med ubehag måtte vi uansett reise videre, og på veien over til bussen ble det knestående rop etter elgen i bitende kald vind. Temperaturen var på ca minus 15 og på vei til å bli kaldere. Temmelig episk. Natten ble et av de verste turneminnene siden en enda drøyere matforgiftning tilbake i Mexico, 1995, men utover neste kveld skulle det heldigvis stabilisere seg. De dårlige nyhetene var at dette var av den smittsomme sorten. I skrivende stund, over en uke senere, har tilsynelatende siste tilfellet på bussen gått over. Det blir siste gang jeg spiser sjømat så langt fra kysten på reise.

For første gang var det vestkysten av landet som skulle besøkes. Tidligere har det vært East-Coast exclusively. Første stopp var Calgary (vi kikket selvsagt på den gamle Sølve Grotmol-sketsjen på YouTube), med konsert på universitetscampus. Student-tilværelsen så noe annerledes ut med salg av ølmugger i studentkantinen, og alle bordene var fulle av ølglass. Skulle likt å sett studentene i Bergen overleve billig øl i kantinen fra morgenen av, de klarer jo ikke å være mennesker under Fadderuken en gang.  Maten var også ganske sprek, med et heidundrende utvalg av ulike kyllingvinge-varianter: sitron og knust sort-pepper-varianten hadde jeg ikke prøvd før. Den falt i særdeles god jord og skal prøves hjemme. Konserten var riktig så bra, men så hadde vi ikke forventet noe annet. Canada er og blir en total favoritt med et publikum som er helt i særklasse hva angår engasjement og respons på konsertene. Etter giget møtte vi som vanlig publikum i merchen og jaggu dukket det ikke opp en kar fra Hallingdal (en sambygding av vår egen Herbrand) med norsk flagg og lusekofte til.

(badeland i Edmonton)

Så gikk turen videre til Edmonton og en av de mer spesielle plasseringene av en venue jeg har vært med på. Konsertstedet lå rett og slett i kjøpesenteret West Edmonton Mall. Det største kjøpesenteret i nord-Amerika og det 5. største i verden. Et par facts som illustrerer størrelsen: senteret er delt inn i gater og innehar også verdens største innendørs badeland. Etter frokost på en engelsk pub i senteret (de har selvsagt egen gate for puber) ble det tur til badelandet, komplett med en svær strandpromenade. Alle skliene ble bønnhørlig testet, noen av dem var temmelig ekstreme. Så var det tid for lydsjekk før det ble tid til en middag og et særdeles lokalt øl kalt Albinorhino, det ble faktisk bare solgt på den ene puben inne i senteret. Deres versjon av Pale Ale var helt fortreffelig, så det ble raskt bestemt å ta turen tilbake etter konserten. Igjen ble konserten en positiv opplevelse, særlig kidsene under 18 gjorde en voldsom innsats. Salen var delt i to for de over og under med barrikader, noe som resulterte i det sjeldne fenomenet med to parallelle mosh-piter. Knall konsert og moro med et kjapt pub-besøk etterpå.

Kjøreturen over mot Vancouver var av den lengre sorten, så det ble stopp halvveis i en bitteliten kanadisk fjellandsby sånn midt i mellom. Synd å miste en konsert en lørdagskveld, men det ble en særdeles hyggelig kveld sammen med Dimmu-gutta og crew på den lokale puben. Det ble gjort forsøk på Yatzy, men det ble etter hvert litt verre med konsentrasjonsevnen. Det som møtte oss når vi våknet i Vancouver neste morgen var noe veldig annet. Om du har sett The Wire hvor de oppretter Hamsterdam, et fristed for de tyngste narkomane. Dette har de gjennomført på ordentlig i Vancouver. I forbindelse med OL for mange fruens år siden flyttet de alle ”probleminnbyggerne” til en del av byen hvor de fikk drive med sitt mot at de holdt seg der. Forfallet som fulgte har helt bibelske proporsjoner, jeg har rett og slett aldri sett på maken. På vei ut av bussen er det første vi ser en gatepike som tar med en kunde inn på det som må være verdens mest vannvittig forfalne hotell rett over gaten. Hva de skulle med stabelen med pannekaker hun bar på kan vi bare spekulere i.

Selve klubben, The Rickshaw Theater var dessverre i samme forfatning som strøket, så når Herbrand inviterte meg med på å møte en venn i en annen del av byen var jeg ikke vanskelig å be. Det var rett og slett broren til ovennevnte hallingdøl, Andrew og datteren Selina, som tok oss med på skikkelig sushi-middag og påfølgende sightseeing i Vancouver. Den turen ga mersmak, Vancouver må være en helt fantastisk by om sommeren. Bare styr unna ghettoen. Det kunne ikke vi og måtte etter hvert tilbake til lydsjekk. Det var blitt ettermiddag og gatene myldret med narkomane på jakt etter neste påfyll av gift. Heldigvis ble konserten helt kanon, alle kom seg uskadd tilbake i bussen etter utlast, og turen gikk tilbake mot USA.

Første stopp tilbake i the US of A var Spokane i Oregon. Tradisjonell amerikansk super-frokost med egg, bacon og alt mulig annet farlig for hjertet ble hevet innpå før lydsjekk, og etterpå tok jeg og Grutle turen på The Ale House, en pub som hadde fanget vår interesse ved tidligere passering. Mottoet ”good food – cold beer” fungerte som en magnet. Vi slo til med en sampler hver; en padleåre med fem snittglass av selvvalgte ølsorter fra tapp. Det vi fikk testet var (rangert sånn noenlunde etter popularitet og med opphavsstat i parentes): Total Domination IPA (OR), Alaskan Amber (AK), Moose Drool Brown Ale (MT), Hoegaarden (belgisk), Arrogant Bastard Ale (CA), Pike Kilt Lifter Scotch Ale (WA), Mac & Jack’s Amber (WA), Gordon Dbl. Red Ale (CO), selvsagt med Yatzy som følgesvenn, denne dagen var Grutle sin terningarm i storslag. Det samme kunne i følge de to første bandene ikke sies om publikum, men med duknakket hardt arbeid klarte vi å få fyr i denne forsamlingen også!

(beerfest i Spokane)

Etter konserten ble det en tur på den lokale rockeklubben, hvor Grutle blant annet ga av seg selv i form av crabwalk-undervisning for lokale, mens undertegnede klokelig tok en ikke altfor sein kveld mens bussen rullet videre mot Portland. Portland er en gammel favoritt, med blant annet en helt fantastisk thai-restaurant rett borti gaten. Frokosten ble inntatt der, med samme bestilling som forrige besøk i mai 2009: lobster balls til forrett og spicy chicken til hovedrett. Nydelig! Resten av dagen gikk med til vedlikehold av instrumenter, lydsjekk og knakende god inhouse-catering. Når kokken har Mayhem-”De Mysteriis Dom Sathanas” skjorte skjønner du at ”Lava Hot Wings” kommer til å smelle, noe de gjorde. Konserten gikk bra den, men ikke veldig høyt over ”helt greit” på grunn av et noe reservert publikum.

Så var det tid for et veldig artig gjensyn. Det kom beskjed om at en ”Ivan fra New York 2001, han med Star Trek-bøkene” leitet etter meg. Han var ikke vanskelig å huske. Vi spilte på en festival i Brooklyn i november 2001 (røyken fra Twin Towers rett over elven var fortsatt synlig), og så banket det på bussdøren. Klubben kunne fortelle at en russer (tror jeg) ved navn Ivan hadde med gave til Ivar i Enslaved. Han hadde lest at jeg likte Star Trek (som jo er helt rett) og hadde fått tak i en hel kasse med gamle originale bøker fra et antikvariat. Det hele ble avlevert i ringbrynje før han bukket og forsvant igjen. Nå var han altså tilbake i Portland. Det viste seg at han hadde gått i lære for å bli bryggeriarbeider, noe han nå var. Han hadde med samples til meg og Grutle som vi drakk utenfor ved  bilen hans før han måtte av gårde på bryggeriets faste bowling-aften. Enormt skikkelig fyr! Etterfesten gikk fore seg på bussene denne kvelden og samtlige band og crewmedlemmer var representert. Moro!

Neste morgen i Seattle var av typen ”nei, nå får vi ta litt pause her, dette begynner å bli slitsomt”. På tross av dette gikk alt det tekniske helt på skinner og in-house restauranten serverte opp kanongode italienske pizzaer. Folk slapp seg noe mer løs her og stemningen etter showet var høy, med blant annet et legendarisk videointervju backstage med skrekkfilm-magasinet Fangoria. Glemt var ideen om å ta det rolig, og brått var det fest igjen. Heldigvis holdt jeg meg unna puben hvor de fleste andre forsvant. Det ble heller noen særdeles trivelige timer sammen med Dimmu sin polske trommis Darek og hans trofaste tech Adam. I dag har vi stoppet et sted i Oregon langs vestkysten på vei mot varmere strøk, nærmere bestemt Reno. I dag er Thanksgiving Day her borte og vi har vært og hatt skikkelig takkemiddag på den lokale restauranten i form av nydelig kalkun, saus, stuffing, potetstappe og brekkbønner. Og et (nesten flaut å si det men) etterlengtet trykk på pause-fest-knappen.  I helgen er det bursdag, Reno og L.A. Vi får se hvordan det går. Skal bli digg med litt varmere vær i alle fall!

Men det bandet vi – i hvert fall jeg – kanskje elsker mest av alle artister fra Canadaland, er Cancer Bats. De har gitt ut to album, Birthing The Giant og Hail Destroyer (Sjekk videoen Deathsmarch fra det albumet), som begge er blytunge, knallharde, sinte og deilig melodiske på samme tid. Down møter Gallows møter Rise Against, kan man si.

Rett og slett musikk slik Pyro elsker det.

13. april er Cancer Bats klar med album nummer tre, og det har fått tittelen Bears, Mayors, Scraps & Bones. Første single ut er åpenbart ment å åpne dører til et bredere publikum, for det er nemlig en coverversjon av Beastie Boys sin rockrap-slager Sabotage. Med på kjøpet får vi en video som følger tett i halen på Beastie Boys legendariske Spike Jonze-video. Enjoy: