Det føltes en gang som om Bullet For My Valentine virkelig skulle bli det store nye metalbandet, men det varte ikke så veldig lenge. Bortsett fra på de britiske øyer kanskje. Men fremdeles leverer bandet fengende moderne metal som bør kunne nytes av mange. Nytt album Venom kommer i august, og første låt derfra har fått tekst-video.

Dios Dream Evil var et av tittelkuttene vi spilte i vår sistetime i kveld.Intervju med Bullet For My Valentine kjørte vi også. Les spillelisten her eller hør hele sendingen i reprise via Nrks radiospiller.

Heart-Magic Man
Down-We Knew Him Well
Architects-Colony Collapse
Black Label Society-My Dying Time
MC5 med Lemmy-Sister Ann (live)
Oslo Ess-Stormen
Forgery-Effigy
BFMV-intervju
Bullet For My Valentine-Temper Temper
Humble Pie-Four Day Creep (live)
Black Moon Circle-American Eagle
Black Stone Cherry-Me And Mary Jane

Tittelkutt del 3:

AC/DC – Dirty Deeds Done Dirt Cheap
Skid Row-Slave To The Grind
Clutch-Earth Rocker
Anthrax-Among The Living
Ufo-Lights Out
Pantera-Cowboys From Hell
Dio-Dream Evil
Audrey Horne-Youngblood
Metallica-And Justice For All

Et par av disse herrene møter du i kveldens sending.

Bandet heter Bullet For My Valentine og de traff Asbjørn backstage da de spilte i Oslo nylig. Resultatet av praten får du høre i kveldens intervju. Vi peiser også på med en ny spesial om klassiske tittelkutt. Det er den tredje i rekken, men det er år og dag siden sist. Meeeeget sterke låter kommer din vei. Nytt fra Down, Architects, Black Label Society og Black Stone Cherry får du også.

Bullet For My Valentine fortsetter å gi ut videoer fra årets Temper, Temper-album. Vi klager ikke. Denne gang til Breaking Point.

Låten heter P.O.W. Bandet heter Bullet For My Valentine. Mer info trengs vel strengt tatt ikke, eller?

Du kunne vinne Bullet For My Valentines nye album på cd eller vinyl hos oss forrige uke. Vinnere er trukket.

Populære Bullet For My Valentine ga nyss ut sitt nye album Temper Temper som er proppfult av melodiøs stadion-metal. Vi fikk inn både cd-versjoner og vinyl-utgaver av platen som vi nå har pakket godt inn og skal sende rundt i landet til heldige vinnere. Vi spurte dere hvor Bullet For My Valentine kommer fra, og svaret var Wales og/eller Storbrittania.

Disse får BFMVs nye hjem i posten:

CD til Roger Nordgård fra Engavågen og Mathilde S. Wolf fra Nesoddtangen. LP til Mailen Bålerud fra Oslo og Torstein Ulveseth fra Brattholmen. Gratulerer!

Sjekk hvordan Bullet For My Valentine låter i 2013 ved å se videoen til Riot under.

Vi drar på med nok et samleheat av relativt nye coverlåter som smeller i kropp og sjel. Herren over skal synge en av sangene.

Det dukker stadig opp gode coverlåter gjort av like gode band og da ofte av kjente og kjære orginalartister. Sånt blir det mye av i kveldens andretime når vi plukker nok en time med staselige coverlåter som har kommet i det siste. Jeg kan allerede nå namedroppe typer som Metallica, Anthrax og Sabaton. Vi skal i løpet av sendingen også gi deg intervju med herlige The Sword, vi skal gi vekk det nye albumet til Bullet For My Valentine, og vi skal smadre radiobølge etter radiobølge med ny musikk fra Darkthrone, Heaven’s Basement og Kvelertak.

(Bullet For My Valentine, foto: Kim Erlandsen/NrkP3)

Vi har på ny gått gjennom alle de siste utgivelsene vi har fått inn til Pyros hovedkvarter, og leverer både omtale og musikk fra alle som en.

Vi fyrer på nesten alle sylindre og gir deg vår mening om de nye platene til blant andre Coheed And Cambria, Bullet For My Valentine, Anthrax, Vreid, Heaven’s Basement og Buckcherry. De to første omtalene er skrevet av Asbjørn Slettemark, mens alle de andre er det Totto som har synset om. Håper du finner en overraskelse eller to.

The Bronx – IV

Kan dette bandet egentlig gjøre noe galt? Det er vanskelig å tro, for nå har de levert et kanonalbum for fjerde gang på rad. IV er hakket mer rockorientert enn hardcoresoundet på forgjengerne (tenk White Guilt fra The Bronx II, de nærmer seg det lydbildet på mange låter her), men det er fremdeles råere og mer ekte enn det meste som lages av musikk i dag. Matt Caughtran synger og skriker om hverandre, men har like mye sjel som en drøy nattklubb i Harlem i 1972. Sjekk bare Style Over Everything, når han proklamerer “I shoot to kill/I don´t fuck aroooouuund!”. Digg plate, rett og slett. Se videoen til Youth Wastet under.

Bullet For My Valentine – Temper Temper

Det er litt vanskelig å forholde seg til Bullet For My Valentine. På den ene siden liker jeg deres enkle, fengende metalcore, hvor klassisk metal, thrash, melodiøse refrenger og snerrende vokal svømmer sammen rundt i gryten. Men på den andre siden er det vanskelig å ta Matt Tuck sine tekster på alvor, der han skriker klisjeer om at “truth hurts, like a bag of nails” eller “I am like a prisoner of a war” påfulgt av “you are like an animal”. På dette albumet har de også sendt inn en sterk søknad til amerikanske radiostasjoner om å få spilletid med enkle låter som Riot og Tears Don´t Fall Part 2. Foreløpig gleder jeg meg mest til å se dem live i sommer, da leverer de alltid. Og med en del av tekstene her trengs kanskje litt marinade for å kunne svelge dem skikkelig. Riot kan du se i videoformat under.

Mortillery – Origin Of Extinction

Jeg er litt usikker på om kanadiske Mortillery har et skikkelig tøft eller skikkelig teit navn. Fremdeles i tenkeboksen der. Men musikken er enklere å gjøre seg opp en mening om. Ganske streit old-school thrash med en forfriskende kvinnelig vokal gjør Origin Of Extinction til over middels. Det sterkeste kortet er nevnte vokal, mens låtmatrialet kanskje ikke er like sterkt. Sjekk ut hele albumet under.

Tomahawk – Oddfellows

Jeg har stor respekt for Mike Patton og hans evne til å gjøre akkurat hva han vil musikalsk, men ofte skaper han musikk jeg rett og slett ikke skjønner. Unntaket har alltid vært Tomahawk som Patton har sammen med folk som har spilt, eller spiller i, band som Jesus Lizard og Helmet. Tomahawk er forståelig, selv om det langt fra er enkelt og kommersielt. Patton er fremdeles leken, og krever fremdeles mye av lytteren, men Oddfellows er en fin sak for meg som ikke klarer resten av det Patton holder på med. Tittelkuttet kan stå som et bra eksempel på det som finnes på Tomahawks nye album, som neppe skuffer deg om du er fan fra før. Eventuelt er platen for striglet. Men jeg liker jo slikt.

Heavens’s Basement – Filthy Empire

Heaven’s Basement er noe så fint som et skikkelig bra hardrock-band fra England. De er det saktens ikke mange av. Amerikanerne har vært best på det de siste 30 årene. Men Heaven’s Basement kom bardust på oss med singelen Fire, Fire i fjor, som faktisk klarte kunststykket å bli listet på P3. En riktig så enormt bra rockelåt. Og det finnes mer bra på debutalbumet Filthy Empire. Åpningen med Welcome Home inviterer inn i varmen, Lights Out In London er kvalitetsrock på sitt beste, og den usedvanlig vakre Nothing Left To Lose er en gedigen favoritt. Mykt og godt, og det fra England. Har du sett. Eventuelt; har du hørt…. Nothing Left To Lose under. Vakkert.

Buckcherry – Confessions

Litt mer melodiøs hardrock, kanskje? Buckcherry er et veldig amerikansk fenomen, og har hatt god suksess i hjemlandet de siste årene etter at Crazy Bitch ble en hit. Buckcherry har levert gode ting på albumfronten hele veien, men er vel ikke superkjent her i Europa. Kanskje fordi bandet låter veldig amerikansk, ikke at det er ment negativt. På Confessions gjør Buckcherry det de kan best. Streit og allsangvennlig hardrock i tradisjonen til Aerosmith, Mötley Crüe og alle de andre fine typene. Som vanlig med noen killer-låter (som Gluttony og Wrath), og en hel del filler-låter. Alt som normalt fra Buckcherry altså. En killer-låt finner du under.

Enforcer – Death By Fire

De svenske unge og håpefulle rockerne i Enforcer overbeviste stort på Hole In The Sky i Bergen for noen år siden, og overbeviser i litt mindre grad også med sin tredje plate Death By Fire. Enforcer ligner en hel del på tidlig Iron Maiden, men fokuserer også på det melodiøse (ikke det at Maiden ikke var melodiøse, altså…), og en del av låtene er i nærheten av magiske. Alt er ikke i samme klasse, men Enforcer er utvilsomt et av de friskeste innslagene i heavyen de siste årene. Galopp-bass, twingitarer, gode refreng, deilig litt spinkel lyd. Liker du Mesmerized By Fire som du kan høre under, så liker du mesteparten av Enforcers nye album.

Anthrax – Anthems

Anthrax gjorde et solid comeback på plate med Worship Music for noen år siden, og midt i en litt småkinkig tid der gitaristen forsvant ut av bandet slipper de nå coversamlingen Anthems. Det artige her er at thrasherne i Anthrax gjør sine versjoner av langt mykere band som Boston og Journey. Det mindre artige er at versjonene ikke er i nærheten av å være like gode som orginalene. Morsomt, men ikke så mye mer. Rush-låten Anthem får du i Anthrax-versjon under. Albumet slippes midt i mars.

Suffocation – Pinnacle Of Bedlam

Suffocation er gamle travere i dødsmetalen, og selv om ikke det er min sterkeste side når det gjelder sjangeren, så har jeg hatt stor glede av den dype galskapsvokalen og det brutale angrepet amerikanerne deler av på Pinnacle Of Bedlam. Tungt, voldsomt, gigantisk. As Grace Descends under.

Rotting Christ – Kata Ton Daimona Eaytoy

Denne så jeg ikke komme. Greske Rotting Christ har liksom alltid bare vært der. Ekstreme og gode, men aldri et band jeg har lagt spesielt merke til. Det kan nok hende at jeg har gått glipp av noe viktig, for om resten av katalogen til Rotting Christ er i nærheten av det nye albumet er det mye genialitet bakover i tid. Kata Ton Daimona Eaytoy er nemlig en perle. Umulig å klassifisere. Her finner du store kor, knallhard metal, okkult messing, gresk folkemusikk, og store mengder galskap. På et vis det Morbid Angel burde vært på sin siste kalkunplate. Jeg gir meg ende over. For et album! Bare sjekk det ut. Uansett. Kata Ton Daimona Eaytoy betyr noe slikt som Do What Thou Wilt, og det heseblesende åpningssporet In Yumen-Xibalba kan oppleves under.

Coheed And Cambria – The Afterman: Descension

Andre del av The Afterman kom for noen uker siden, og heller ikke denne gang skuffer Coheed meg. Musikken er enormt melodiøst, nesten litt poppete, men Coheed And Cambria har sitt helt særegne uttrykk som jeg har likt helt siden jeg oppdaget bandet for mange år siden. Det føles litt som om Coheed And Cambria faller litt mellom en rekke stoler. For enkle for progfansen, for pop for metalfansen, og for harde for de store markedene. Men jeg liker det. Aller best er bandet når de drar litt på som i Key Entity ExtractionV: Sentry The Defiant (det skal ikke være enkelt) og i The Hard Sell som du kan se under. Nok en gang bestått.

Vreid – Welcome Farewell

Det flotte bandet Vreid overrasket meg da The Reap dukket opp som første låt fra Welcome Farewell før jul. Mer heavy enn den ekstreme metalen jeg var vant til fra Vreid-kanten, men likevel en meget god låt. Derfor var jeg spent på hva som skulle komme på albumet. Og det er fint å melde om at Vreid ikke har gått helt mykt på oss. Resten av Welcome Farewell er dypt forankret i norsk ekstremmetal, og godt er det. The Reap er dog en frisk overraskelse som vitner om at Vreid kan mer enn det de så langt har vist oss. En meget god plate. Videoen til nettopp The Reap ser du under.

Blodig Alvor – Mørkets Frembrudd

Det er mange som snakker om Blodig Alvor som det neste store rockebandet i Norge, men jeg er nok ikke helt på linje. Norskspråklig rock som later litt som den skal være punk, men som høres mer ut som en ufarlig tradrockband. Låt-titler som Ordets Makt, Start En Revolusjon og Svik (samt coveret) ga meg inntrykk av at dette skulle smelle høyt, så det er kanskje derfor jeg ikke synes Blodig Alvor leverer. Sorry, jeg kjøper ikke helt pakken. Men kanskje du gjør? Videoen til Start En Revolusjon under.

Brickfall – Regret

Først litt fakta: Brickfall er fra Bergen, de har holdt på siden 2006, og dette er deres debutalbum. Musikken kan settes litt i progland, men samtidig kjører Brickfall på med litt 90-tallsinspirajon i raplignende vokal (ikke hele tiden dog, bare av og til) og definitiv metalpåvirkning i riffingen. Keyboardet minner meg om Marillion. Det er skryt. Jeg elsker gamle Marillion. Det skorter nok så langt litt på låtmatrialet, men Brickfall er slett ikke uten positive elementer. Sjekk bandets musikk via Urørt eller hør As We Whisper under.

Brickfall – As we Whisper

Addicted – Loveshit

Addicted kommer fra Mjøndalen og spiller amerikansk-klingende emosjonell rock. Noe jeg har en tendens til å like veldig godt. Spesielt om musikken faktisk er laget av amerikanere. Men Addicted fikser sjangeren ganske godt for å være et nytt band, og noen av refrengene på debuten Loveshit har stadionformat over seg. En helt grei start på karrieren. For mykt for mange, men akkurat passe for meg… Hør Addicted via Urørt eller se videoen til All Downhill From Here under.

Blåhø – Through Sinister Nightfall

Melodiøs ekstremmetal fra Møre Og Romsdal? You gots it. Blåhø er et av de høyeste fjellene i Trollheimen, og omtrent sånn høres også bandet Blåhø ut. Stor, mystisk og stemningsfull black metal med en hel del melodi som gjør at bandet også fungerer for de som ikke er helt med på det mest nekro innen sjangeren. Sterke saker og en svært god debut.

Bring Me The Horizon – Shadow Moses
Fra Sempiternal, som slippes i april
— Oisann, mange ting som skjer i Bring Me The Horizon-leiren om dagen. Den australske gitaristen Jona Weinhofen forlot overraskende bandet på mandag, og skyldte på et anstrengt forhold til flere bandmedlemmer han ikke ville si navnet på. Så ble konsert på Rockefeller 12. mai annonsert, og jommen om ikke Shadow Moses har vært ute en liten stund også. Albumet Sempiternal slippes ikke før i april, men denne smakebiten legger listen høyt. Det er storslagent og bredt anlagt, men samtidig hissig og vakkert, og Oli Sykes synger refrenget som om han allerede står på sommerens største festivalscener. Digg med smektende og skrikende åpning som minner om Don´t Go fra forrige platen.

Bullet For My Valentine – Riot og Temper Temper
Henter fra Temper Temper, som slippes 12. februar

— Temper Temper var første smakebit fra Bullet For My Valentine sitt kommende album, og det er også tittelsporet. Låten hinter om et streitere rockeband enn det metalmonsteret Bullet For My Valentine har vært på sitt drøyeste. Teksten er som vanlig lett banal og slagordsbasert, slik Matt Tuck har for vane, og låten er i overkant repeterende, men BFMV har en frekk kommersiell touch som appellerer til allsangstilhengere i meg. Temper Temper ble sluppet før jul, og nå på nyåret kom Riot. Den nye smakebite får Temper Temper til å høres ut som en Napalm Death-låt, for makan til straight up poseringsrock har aldri Bullet For My Valentine laget før. Det er ikke noe galt i det, men riffet er altfor uinspirert til at dette blir noe annet enn en låt som kan fungere live sent på kvelden. Eventuelt på kommerse rockeradiostasjoner i USA. Hmmm, betyr dette at albumet skal bli en poutende, hoftejokkende koseversjon av Bullet For My Valentine? Spent nå, merker jeg. På godt og vondt.

Bullet For My Valentine presset helgen på meg tidlig med sin nye video til Riot fra den kommende platen Temper Temper. Prøv du også.

For en låt som heter Temper, Temper er det helt naturlig å være på anger management-kurs i videoen. Fine greier. Temper, Temper er første låt ut fra Bullet For My Valentines neste album som kommer i januar.

Axewound dukket plutselig opp med den strålende låten Cold for noen uker siden, og nå følger bandet opp med ExorChrist. Nok en godsak fra bandet som inneholder Matt Tuck fra Bullet For My Valentine, Liam Cormier fra Cancer Bats og karer fra Glamour Of The Kill, Rise To Remain og Pitchshifter. Gleder meg til albumet Vultures som kommer tidlig i oktober.

Matt Tuck fra Bullet For My Valentine og Liam Cormier fra Cancer Bats har laget sideprosjektet AxeWound sammen med folk som spiller Glamour Of The Kill og Pitchshifter, og i oktober kommer debutplaten. Første video lover bra.

Bittersøtt og littegran klissete når de unge walisere gjør ny video.

Det er mange harde valg som skal taes i kveld. Pyro holder foreløpig en liten knapp på Sentrum Scene og Stone Sour, som vi skal prøve å se mest mulig av (bonus: Pantera-boss Vinnie Paul sitter bak slagverket i supportbandet Hellyeah), men vi håper å løpe bortom Bullet For My Valentine på Rockefeller for å få med oss noen av bandets feteste låter. Your Betrayal, Scream Aim Fire, The Last Fight, Begging For Mercy etc etc.

Uansett, vi snakkes kanskje i Oslo-natten. Moro blir det uansett.

PS: I morgen på Lydverket har jeg en sak om Corey Taylor og Vinnie Paul. Check it. Kl 2130 på NRK 2.

Dag fire i Kvinesdal ga oss alt fra det forferdelige til det geniale. Heng med.

Festival er ekstremsport. Etter fire dager med utøving er det en svært sliten Pyro-redaksjon som setter seg i Nrk-bilen og retter kursen mot Bergen. Full av opplevelser og inntrykk fra en lang og god festival. Her er rapport fra siste dag. Alle bilder av Sindre Didriksen, utenom Anvil-fans og DevilDriver som er tatt av Heavy-Bård. Fine gutter.

(Anvil-fans, A-en hadde gått da bildet ble tatt…)

I brennende hett solskinn er det søte Anvil som får åpne ballet foran et ganske så stort publikum med tanke på at klokken knapt har passert 13. Og etter å ha sett dokumentaren om Anvil er det vanskelig å ikke ha en plass i hjertet for dette kanadiske bandet som aldri har gitt opp drømmen om å bli store. Store har de ikke blitt ennå, men de får nå hvertfall dra rundt og underholde med sin gammeldagse og seige heavy metal. Slagere som Mothra og Metal On Metal er naturligvis høydepunktene, og den sedvanlige gitar-soloen med dildo er alltid moro. Men når gitar-solo blir avløst av tromme-solo og diverse klabberier i et 45 minutter langt sett, så blir det gjerne litt vel mye metal… Anvil; sjarmerende upretensiøst, og noe amatørmessig.

Amatørmessig er ikke publikum, som alle fire dagene har stilt opp i ganske store mengder allerede tidlig på formiddagen. I forhold til de fleste andre festivaler er dette svært imponerende.

DevilDriver hadde ikke sovet på 48 timer, og hadde mistet både utstyr og bassist på veien, så det var ikke rart at vokalist Dez Fafara var sinna. Men så bør også DevilDriver være litt sinna for å best mulig levere sin moderne og harde metal. DevilDriver er et band i stadig transformasjon rent musikalsk, men i går handlet det meste om brutal vokal, lynkjapp tromming og kalde riff. Et undervurdert band som gjorde en grei jobb på lånte instrument.

(outfit)

Pyro har aldri likt episk metal med opera-vokal. Det er rett og slett noe av det mest idiotiske vi vet om. Og Epica ødela på alle måter stemningen i den timen de holdt på. Jada, de har en god kvinnelig vokalist med flagrende rødt hår. Og jada, de kan utvilsomt spille, men den typen “metal” er så konstruert og polert at Pyro får vondt i hodet etter fem minutter. Men vi kom da opp med noen overskrifter der vi stod og led oss gjennom det hele. “Episk feilbooking”. “Epicatastrofe”. “Kan noen slippe katten ut av sekken?”. Nå skal det sies at det var mange som så konserten, og de fleste så merkelig nok ut til å like det hele, så kanskje det bare er oss som er gammel og sur.

Der Epica la en lei demper på den gode følelsen, der marsjerte Sabaton inn i krigen og hentet den tilbake. Svenskene har holdt på lenge, men det er først med sine to siste plater at det virkelig har løsnet rent kommersielt. Sabaton lager pompøs og deilig heavy metal med tekster om forskjellige aspekt ved krig, og dermed får vi låter som Panzer Batallion, Cliffs Of Gallipoli og ikke minst låten som handler om norske sabotører under 2. verdenskrig i Saboteurs. Sabaton virker som de er oppriktig glade for å få spille for et svært fremmøtt publikum, og Norway Rock responderer med å gi masse kjærlighet tilbake. Pluss på med store mengder pyro og fremragende musikalsk utførelse, så har du en vinner. Det eneste som ikke fungerte den timen Sabaton ga oss var den trådløse mikrofonen til vokalisten. Moderne teknikk. It’s a sucker.

(publikum elsker Sabaton)

Udo Dirkschneider. Legende i Accept. Legende i U.D.O. Legende som seg selv. Og her er jeg relativt ukritisk. For selv om Udo begynner å dra på årene, og nok er mer statisk enn tidligere, så gneldrer han fremdeles som en liten bulldog. U.D.O.-låter som Dominator og Animal House får frem følelsen av å være i live, og Accept-klassikere som Midnight Mover og Balls To The Wall tar Pyro til himmelen. Et imponerende stort publikum gir tyskerne en varm velkomst og holder kjærligheten til tysk metal så lenge U.D.O. står på scenen. Deilig.

Bullet For My Valentine er et av Norway Rock Festivals ungdomsalibi, og godt er det at slike band blir hanket inn. Metalens fremtid ligger ikke hos Udo Dirkschneider og Lemmy, selv om de fremdeles leverer. Noen må ta over, og et av de beste nye bandene som gjør det stort akkurat nå er Bullet For My Valentine. De stiller med festivalens største Marshall-vegg og festivalens mest fengende låter. Definitivt ikke noe for alle, og bandet trekker også langt færre tilskuerer enn U.D.O., men med åpningslåtene Your Betrayal og Fever fra den nye platen får de straks meg på sitt lag. En time med innlevelse og publikumsfrieri følger, og Bullet For My Valentine sørger for et friskt pust på en dag som ellers er ganske full av gamle legender.

Legender ja. Sebastian Bach kan vel kalles en av dem. Ikke det at mannen har produsert noe enormt bra de siste tyve årene, men har du vært vokalist i Skid Row, så er legende-statusen sementert for evig og alltid. Forrige gang jeg så Bach sprakk stemmen hans hele tiden, og det hele virket svært lite gjennomført, men på Norway Rock Festival er stemmen bedre, bandet bedre og responsen bedre. Vi får vite at Sebastian Bach har aner fra Elverum, vi får diverse låter fra solo-karriæren, blant annet Love Is A Bitchslap som er gjort sammen med Axl Rose, og vi får Skid Row-magi i 18 And Life, Big Guns, Monkey Business og Piece Of Me med flere. Sebastian Bach vil mye, noen ganger for mye, men henter hjem anerkjennende nikk og hyl fra publikum.

Kveldens store overraskelse var at jeg rent hadde glemt hvor magisk det kan være på konsert med Black Debbath. Det er en skam, og jeg anerkjenner min egen idioti. For det er mange år siden sist jeg så bandet. Men fremover blir det hyppigere. For Black Debbath strålte virkelig på telt-scenen i går. Ekstremt tight heavy metal og et fantastisk morsomt sceneshow gjorde teltet til et eneste stort kjærlighetsreir. For et band. For et konsept. Det koker gjerne fremdeles i Høyres Hus, men det kokte minst like mye foran scenen på Black Debbath. Vi bøyer oss i urin-støvet.

Mulig det var den voldsomme opplevelsen av å gjenoppdage Black Debbath, mulig det var resultatet av fire harde festival-dager, men Motörhead klarte aldri å begeistre så mye som forventet. Og sånn er det sant å si ganske ofte med Motörhead. Forventningene er for store, og bandet leverer ikke alltid hundre prosent. Motörhead er alltid på et jevnt høyt nivå, men ikke alltid helt på toppen. Det skorter heller ikke på låt-valget. Vi får både Overkill og Ace Of Spades på slutten, og vi får Iron Fist og Stay Clean tidlig. Vi får til og med gjeste-opptreden fra Sebastian Bach på Born To Raise Hell. Kanskje var festen over når Motörhead endelig spilte klokken 01? Kanskje jeg må ta det på min egen kappe at festival-slitasjen hadde blitt for stor. Men Motörhead skuffet pittelitt. Det gjør vondt i hjertet å skrive det. Og ikke si til Lemmy at jeg skrev det….

Norway Rock Festival er over for denne gang. Festivalen satset stort på et ekstremt bra program. De følgende dagene og ukene vil vise om nok folk kom på festen. Men uansett skal festival-ledelsen ha store mengder skryt for både band-liste, teknisk gjennomførelse, sikkerhet, serveringssteder og tilretteleggelse. Det finnes faktisk ingenting å klage på.

Litt flere bilder, sånn helt på tampen. Takk for oss.

(Motör-who?)

(Bullet For My Valentine muskler det opp)

(Bullet For My Valentine, bra hår-dag?)

(meeeeeetal)

(Aslag i Black Debbath poserer for herr fotograf)

(vakre omgivelser, nesten bare vakre mennesker)

(dagens peking fra Sabaton)

(nei har du sett, mer peking fra Sebastian Bach)

(Sebastian sjekker pungen, alt vel)

(fot på monitor? check)

(utfordrende fallos-positur med plastikk-dyr)

(Pyro-redaksjonen møter helten Tore Bratseth backstage, et høydepunkt)

(U.D.O.s bassist heter Fitty, true story)

(en av fotografene foran scenen hadde denne tatoveringen, vakkert og virilt)

(Lemmy, born to raise hell)

(scream for me Kvinesdal!)

Bullet For My Valentine slipper nytt album om to uker. Det skal hete Fever, og her er første video.

Nytt album fra de walisiske herrer kommer i slutten av april. Den platen har fått navnet Fever, og første video er allerede servert.

Den offisielle førstesinglen fra platen heter Your Betrayal, og skal ut til folk og fe 8. mars. Men allerede nå kan du laste ned låten Begging For Mercy. På papiret er det gratis, men du må poste noe reklame for låten via Facebook eller Twitter. Da må du også enten følge BFMV på Twitter, eller koble applikasjonen deres til Facebook-kontoen din. Jeg gjorde det på sistnevnte måte, men etter jeg hadde lastet låten gikk jeg til Facebook-innstillingene mine og fjernet BFMV-applikasjonen.

Så om du er interessert, kan du gå via denne linken. Låten er melodiøs, hard og fin, så det er absolutt verdt litt pes for å få den i iTunes-biblioteket ditt dersom du er fan av moderne metal.

Ikke overraskende sier Matt Tuck at han er stolt som faen, at albumet er metal som faen, blablabla. Vi gleder oss uansett til å sjekke hvordan bandet låter i 2010.

Bullet For My Valentine spilte på Rockefeller i fjor. Der var Pyro og skrev rapport.

Tittelsporet fra Scream Aim Fire, fint moshtema på slutten:

Eye Of The Storm, også fra Scream Aim Fire-albumet: