Wembley Arena. Desember 2014. God stemning.

Sempiternal var en god plate fra Bring Me The Horizon, og fremdeles dukker det opp videoer derfra. Siste ut er Go To Hell For Heaven’s Sake der bandet spiller i en tom kirke mens bilder av levende dyr, døde dyr og religiøse saker og ting klippes inn.

Bring Me The Horizon slapp nylig en ny video fra Sempiternal, og det musikalske valget falt på låten Can You Feel My Heart. Med skumle vesen og det hele.

Du kan like eller mislike Bring Me The Horizon, men at de vet hvordan de skal få fyr i publikum fra scenen er det ingen tvil om. Bandets siste video til Go To Hell For Heaven’s Sake er filmet på årets Vans Warped Tour i USA, og viser litt av samspillet mellom orkester og publikum. Jump up, jump up and get down, som House Of Pain rappet for lenge siden…

Den nyeste platen til Bring Me The Horizon er rett så bra, og vi ga vekk kunstverket til fire heldige lyttere og/eller lesere.

Bring Me The Horizon slo virkelig gjennom med sitt forrige album, og følger fint opp med Sempiternal som dukket opp i starten av april. Jeg anmeldte platen til en firer for P3musikk, og synes at deler av albumet er en strålende blanding av metal og elektronika. Forrige uke kunne du vinne Sempiternal hos oss.

Det eneste du måtte gjøre var å fortelle oss fra hvilken stor Hollywood-film Bring Me The Horizon har tatt navnet sitt. Svaret var Pirates Of The Caribbean Curse Of The Black Pearl der selveste Jonny Depp ytrer de fire ordene etter hverandre.  BMTH-album går ut til følgende fine folk:

Linda Soltvedt, Torvastad

Marius Hetzler, Bodø

Morten Alfredsen, Moelv

Simon Bergseth, Oslo

Sjekk videoen til Shadow Moses under.

Clutch (bildet), Kvelertak, Bring Me The Horizon og Saxon er bare noen av de mange bandene som får dommen over nye utgivelser i denne utgaven av Pyro-stereoen.

Da har vi samlet sammen platebunken og skrevet noen ord om det aller meste som har kommet vår vei av utgivelser innen tungrocken i mars (og et par som kommer like over i april). Vær gjerne enig, uenig eller begge deler, og hør for all del på det du ikke har fått med deg. Omtalene er skrevet hulter til bulter av både overtegnede og Asbjørn Slettemark, men vi er som oftest enige….

Kvelertak – Meir

Jeg tror ikke det er nødvendig å si så mye mer enn det jeg gjorde i min anmeldelse av Meir for P3musikk. Oppfølgeren er hvertfall like bra som debuten, og dette blir nok et konge-år for Kvelertak. Månelyst-videoen under.

Clutch – Earth Rocker

Strange Cousins From The West var en god plate, for all del, men den føltes litt bakpå og uforløst. Ingen fare for det med Earth Rocker! Fra tittelsporet åpner til Cyborg Bette og The Wolfman Kindly Requests… er denne platen Clutch slik de er når vi tenker på dem som Verdens Beste Rockeband. Dette er blues og rock spilt med hardcore-angrep, og Neil Fallons skriver som vanlig de smarteste, morsomste, mest mystiske tekstene. Tittelkuttet under.

Bring Me The Horizon – Sempiternal

En kompis av meg ble rasende på Sempiternal da han hørte den, og mente det låt som de små drittungesøskenbarnene av Linkin Park som prøvde å spille metal. Og han elsker There Is A Hell-platen. Jeg må si jeg er veldig uenig med ham, for Sempiternal (sandpit turtle!) er mest av alt en variert, eksemperimenterende, knallhard og mystisk plate. Fra den rare beaten på Can You Feel My Heart? via superhissige The House Of Wolves og Marilyn Manson-hyllesten And The Snakes Start To Sing til Antivist og avslutningen Hospital For Souls er Sempiternal en plate som overrasker, sparker i ansiktet, rører og pirrer nysgjerrigheten. Gleder meg til den forhåndsbestilte vinylen kommer i hus. Sleepwalking fra albumet ser du her og nuh…

Killswitch Engage – Disarm The Descent

Killswitch Engage er tilbake med Jesse Leach i front, og gjett hvordan det låter? Joda, som en blanding av metalcore-mesterverket og Jesse-svanesangen Alive Or Just Breathing og Times Of Grace-comebacket til Adam D og Jesse. Altså beinhardt, melodisk, romantisk og storslagent. Sjekk powerballaden Always, Danzig-vokalen på åpningen The Hell In Me og generelt hele platen. Gleder meg vilt til konserten på Rockefeller i april. Monsterlåten In Due Time var første video ut.

Deez Nuts – Bout It

Dersom du føler at det er altfor få band som tar arven etter Suicidal Tendencies sin partyhardcore på alvor, da er Deez Nuts bandet for deg. Om du er en sånn kar eller dame som mener Your Demise får altfor lite oppmerksomhet, er også Deez Nuts verdt å sjekke ut. Eller dersom du bare har lyst å henge ut i basketshorts, singlet og Nike Air Max mens du chugger ned boks etter boks med øl mens du headbanger til frekk hardcore? Jepp, da er dette bandet for deg. Sommerens partyplate? Godt mulig. Deez Nuts i god stil under.

Bleed From Within – Uprising

Metal Hammer ga nylig Uprising 9 av 10 – som de også ga til Kvelertak og Clutch, for øvrig – og omtalte dem som et av de største bandene for 2013. Hvordan det låter? Som en litt teknisk versjon av In Flames, Killswitch Engage og den slags, altså reinspikka metalcore. Det ltåer fett nok på første gjennomkjøring, og jeg tipper Bleed Within låter ganske kickass live. Sjekk ut It Lives In Me under.

Saxon – Sacrifice

Våre gamle helter i Saxon gir seg aldri, og i det siste har det vært like greit. Saxon har nemlig funnet en ny formtopp de siste årene. På Sacrifice er de hardere enn på lenge, og overbeviser bra på vintage låtenede sanger som tittelkuttet, Warriors Of The Road og Guardians Of The Tomb. Litt smårusk her og der må en regne med, men det er saktens godt at Saxon leverer på et så høyt nivå etter så mange år i metalgamet. Nevnte tittelkutt kan sees under.

Soilwork – The Living Infinite

Svenske Soilwork er gode på sin pantenterte svenske melodiske metal, men så gode at de holder et dobbelalbum er de ikke. Det er altså mye bra på The Living Infinite, men det er også alt for mye av alt. Det er noe med lydbildet i Soilworks metal som ikke tåler så mange låter på rad. Til tider strålende på enkeltlåter, men masete som helhet. Sorry. Rise Above The Sentiment under.

Blood Tsunami – For Faen

Pete Evil og Faust er tilbake i stadig like undervurderte Blood Tsunami, og skuffer ikke med For Faen som har fått gode tilbakemeldinger der den har blitt hørt. Det handler fremdeles om beinhard thrash, og selv om tittelen er norsk går låtene via det engelske sprog. Tekstene er da også noe av Blood Tsunamis fordel i en ganske proppfull sjanger. Det er bloddryppende og ekkelt, men også poengtert i låter om japanske krigsforbrytelser i The Rape Of Nanking, om forrykt dop i Krokodil eller om den russiske seriemorderen Andrei Chikatilo i The Butcher Of Rostov. Sterke og gode saker fra Oslos skjulte skatt som bare venter på at du skal se lyset. Eller mørket. Black Fang under.

Devil – Gather The Sinners

Devil er et av få norske band som drar lasset i den store retrobølgen som har skylt over oss fra hele verden. Det handler om tunge riff og løs produksjon, og det låter som Black Sabbath og Uriah Heep blandet med litt 80-talls doom. Devil overbeviste bra med sin første ep og debutplaten Time To Repent, og forventningene til Gather The Sinners var derfor ganske store. Det er ikke så mye som har forandret seg i lydbildet til Devil siden debuten, og det er like greit. Det skal låte rufsete og gammeldags. Også denne gang blander Devil det ganske streite som i Southern Son med det tyngre, og sånn bortsett fra engelskuttalen til vokalisten er Gather The Sinners nok en god utgivelse fra gamle metalfantaster som også er musikere. Nevnte Southern Son under.

Philip H. Anselmo/Warbeast – War Of The Gargantuas EP

Vår gode gamle favoritt fra Pantera, Superjoint Ritual og Down har slått seg sammen med det amerikanske thrashbandet Warbeast på denne split ep-en, og det låter både staselig og knallhardt. Dette er vel aller første gang Anselmo har gitt ut solo-ting? Med som backing har han et band kalt The Illegals. De to Anselmo-låtene Conflict og Family “Friends And Associates er superharde og er midt mellom Panteras hardeste låter og speed metal. Deilig, der altså. Warbeast på sin side kjører et streitere thrash-løp og må naturlig nok finne seg i å komme litt i skyggen av Anselmo-låtene. Hør Anselmo kjøre på i Conflict under. Ep-en er forresten gitt ut av Anselmos eget Housecore Records.

Jack Dalton – Part 2: Last Breath Before The Dive EP

Jack Dalton fra Trondheim (og diverse andre steder) er et band jeg har hatt sansen for i lang tid. De startet ut som et bra hardcore-aktig band, men har etter hvert utviklet seg til å bli vanskeligere å kategorisere. Jack Dalton er nå midt i en ep-trilogi der de skal spille inn tre ep-er i tre forskjellige studio. Den første ble spilt inn i Oslo, og nå kommer nummer to som er spilt inn hos Matt Bayles i Seattle. Bayles har tidligere skrudd for band som Mastodon, The Sword og Pearl Jam, så Jack Dalton var i gode hender. Ep nummer 2 inneholder fem gode låter fra et band som du bør sjekke ut om du tåler en blanding av hardcore, post-hardcore og rock. Til tider ikke helt ulikt det Jr. Ewing gjorde mot slutten. Inherit Repetition under.

Okular – Sexforce

I 2011 kåret vi Okular til å være blant landets mest lovende band, og nå slipper de sin andre plate Sexforce. Den fikk jeg tilsendt helt fra Thailand, så det er godt mulig at hovedperson Andreas Aubert plutselig bor i et helt annet land. Hva vet jeg? Musikken på Sexforce viser at Okular fremdeles er stødige i sin meget tekniske death metal, men som vanlig er i den formen for musikk flyter låtene etter hvert litt inn i hverandre. For fans og kjennere av sjangeren bør Okular være et band å få med seg. På Sexforce gjester forresten Athera og Vintersorg. Førstnevnte på svært mange av låtene. Ikke dårlig.

Benea Reach – Possession

Oslo-bandet Benea Reach får mye større oppmerksomhet i diverse andre land enn her hjemme. Selv om bandet ble nominert til Spelemann for noen år siden er de fremdeles et relativt ukjent band her i Norge. Det er ikke sikkert at Possession vil forandre så mye på det, men albumet føyer seg inn i rekken av gode utgivelser fra Benea Reach. På den ene siden teknisk og hardt, på den andre siden stemningsfullt og innbydende. Som en blanding av Meshuggah og Katatonia, for å dra inn noen svenske eksempler. Gode greier. En av platens beste låter er The Mountain som Benea Reach også har laget video til.

Jishin – Jishin

Jishin er fem karer fra Oslo som sier at de spiller mørk, hardtslående, fengende, melodisk og atmosfærisk metal. Og da tok jeg bare med halvparten av beskrivelsene de selv har med i presseskrivet sitt. Men de treffer jo med ordene. Jishin debuterer med smått skrikende metal som definitivt også har sine melodiske kvaliteter. Et sted mellom Tools tunge riffing og hardcorens og metalcorens skrikevokal, og samtidig med en slags industriell feel på det hele. Av og til litt anonymt, men på sitt beste som i åpningskuttet Chains meget lovende.

Jishin-Chains

In Vain – Ænigma

Kristiansands In Vain gleder stort med nesten en times voldsom metal på Ænigma. Bandet veksler mellom rivende ekstrem-metal og vakre harmoniske refreng, blander engelsk med norsk, og hiver inn litt dikt bare for å briljere. Ofte er jeg motstander av lange låter, men i dette tilfellet fungerer sanger på 7 og 8 minutter perfekt. Episk er et oppbrukt ord, men er vanskelig å komme unna. Hymne Til Havet må være en av årets fineste låter. Så mye følelser… Lytt til åpningssporet Against The Grain under.

Moss – Moss’s Horrible Night

Moss er ikke fra Moss, men fra Southampton i England, og musikken deres er tyngre enn Titanic. En blanding av doom og sludge som subber bunnen av det soniske spekteret. For fans av ekstremt lange låter (10 minutter pluss) og vuggende metal er dette snop, for oss som liker ting litt kjappere er det litt vel mye… Artig nok har ikke Moss bass i bandet, selv om det høres ut som om det er tusen bassister når det kommer til tyngden i det hele….

Wellfear – Illusions Unveiled

Ut fra intet dukket Wellfear opp nylig. Faktum er nok at vi har vært litt lite på alerten, for Illusions Unveiled er visstnok det andre albumet fra dette Oslo-bandet, men en kan ikke få med seg alt… Wellfear kan sammenlignes litt med Shadowmind som er et annet norsk band vi ble veldig glade i for en stund siden. Begge bandene har relativt harde partier, men sentrerer musikken sin rundt svært melodiøse refreng. Ikke ulikt det In Flames har bygget en solid karriere på. Det finnes mye bra på Wellfears nye album som anbefales alle som tåler melodi. Videoen til Knight And Day finner du under.

Det er mange som venter i spenning på Bring Me The Horizons kommende album Sempiternal, som visstnok er fremskyndet etter nettlekkasje. Albumet har lagt ute til streaming i sin helhet, og det låter riktig så bra. Ny video dukket også opp der BMTH fortsetter konseptet med kulde, snø og sjø fra forrige musikkvideo.

Den nye Bring me The Horizon-låten bare vokser og vokser, og nå er også videoen til Shadow Moses klar. Snø, bengal-lys, en desorientert Oli Sykes og Blair Witch-aktig kameraføring. Feiende flott video, med andre ord. Vi gleder oss helt vanvittig til albumet Sempiternal slippes i april en gang.

Bring Me The Horizon – Shadow Moses
Fra Sempiternal, som slippes i april
— Oisann, mange ting som skjer i Bring Me The Horizon-leiren om dagen. Den australske gitaristen Jona Weinhofen forlot overraskende bandet på mandag, og skyldte på et anstrengt forhold til flere bandmedlemmer han ikke ville si navnet på. Så ble konsert på Rockefeller 12. mai annonsert, og jommen om ikke Shadow Moses har vært ute en liten stund også. Albumet Sempiternal slippes ikke før i april, men denne smakebiten legger listen høyt. Det er storslagent og bredt anlagt, men samtidig hissig og vakkert, og Oli Sykes synger refrenget som om han allerede står på sommerens største festivalscener. Digg med smektende og skrikende åpning som minner om Don´t Go fra forrige platen.

Bullet For My Valentine – Riot og Temper Temper
Henter fra Temper Temper, som slippes 12. februar

— Temper Temper var første smakebit fra Bullet For My Valentine sitt kommende album, og det er også tittelsporet. Låten hinter om et streitere rockeband enn det metalmonsteret Bullet For My Valentine har vært på sitt drøyeste. Teksten er som vanlig lett banal og slagordsbasert, slik Matt Tuck har for vane, og låten er i overkant repeterende, men BFMV har en frekk kommersiell touch som appellerer til allsangstilhengere i meg. Temper Temper ble sluppet før jul, og nå på nyåret kom Riot. Den nye smakebite får Temper Temper til å høres ut som en Napalm Death-låt, for makan til straight up poseringsrock har aldri Bullet For My Valentine laget før. Det er ikke noe galt i det, men riffet er altfor uinspirert til at dette blir noe annet enn en låt som kan fungere live sent på kvelden. Eventuelt på kommerse rockeradiostasjoner i USA. Hmmm, betyr dette at albumet skal bli en poutende, hoftejokkende koseversjon av Bullet For My Valentine? Spent nå, merker jeg. På godt og vondt.

Det er snart en uke siden Machine Head fylte Sentrum Scene. Vi har omsider fått summet oss, og laget en oppsummering.  Bonus: lekkert billedgalleri fra Erik Valestrand.

Forrige tirsdag spilte Darkest Hour, Devildriver, Bring Me The Horizon og Machine Head på Sentrum Scene. Selv var jeg på jobb til noen låter uti Machine Head, så kompis og fast konsertsidekick Ole Johan Nedrelid leverer rapport fra starten av kvelden.

Sjekk også bildegalleriet nederst i saken.

Men da går ordet først  til Ole Johan:

Darkest Hour
Første band ut var Darkest Hour fra Washington D.C. Selv om det var tidlig konsertstart (18:30) og lite plass på scenen pga. riggingen til bandene som kommer senere, var det en solid leveranse fengende melodiøs metal.  En god del publikummere hadde fått med seg den tidlige konsertstarten, og første circlepit ble notert før Dagsrevyen var i gang kl 19. Vi kunne ellers registrere at baren nede ved parketten skuffende nok var byttet ut med sanitet, åpenbart at arrangøren var forberedt på at det kunne bli en hard kveld i moshpiten.

Devildriver
Der Darkest Hour var litt grumsete i lydbildet, tok det seg betydelig opp i lyd og stemning da Devildriver entret scenen 19:20. Devildriver kjører knallhard vokal og fete riff som svinger og er lett å like. I tillegg må det nevnes at den nye bassisten og tidligere tourmanager Aaron Patric ved siden av vokalist Dez Fafara den som tydelig stod frem. For en attitude, Patric var overalt på scenen og i de flotteste metalpositurer med bassen sin. Når låten “Clouds over California” ble introdusert var det deling av publikum på gulvet på midten, ogpåfølgende stor moshpit som avslutning av Devildriver sitt set.

Bring Me The Horizon
Bring Me The Horizon går på når klokken passerer 20:15, og publikum er begynt å bli varme i trøya. Jeg hadde store forventninger til å se BMTH på Sentrum Scene, et perfekt sted for å oppleve gode metal konserter. Oliver Sykes legger seg utover scenekanten på første låt og skriker ut “We will never sleep, ’cause sleep is for the weak” og kjører igang Diamonds Aren’t Forever. Bandet låter tight og er energiske på scenen. I tillegg er det kul effekt med innebygget lys i Peavey-forsterkerkabinettene. Låtene fra siste album There is a Hell..  fremstår  som høydepunktene denne kvelden. Trikset med å få alle ned på huk på gulvet for så å hoppe opp igjen fungerer bra for de som er på parketten, og for oss som står litt lenger bak er det flott å se energien i moshpiten under konserten.  Underveis i konserten klatrer også gitarist Jona Weinhofen opp på toppen av høytalerene på venstre side, imponerende.

Machine Head
Til tonene fra Ozzy-klassikeren Diary of a Madman kommer Machine Head på scenen. Gleden er stor når de åpner med I Am Hell fra det kritikerroste albumet Unto the Locust.  Robb Flynn & Co kjører igang med vill trashing, og det låter fett og riffingen sitter som ett skudd. Tidligere i høst har Machine Head bare spilt låter fra siste album, men denne kvelden fikk vi verdenspremiere live på 2 låter til, Be Still And Know og This is the End…

…og omtrent her kommer jeg, Asbjørn, inn fra sidelinjen og overtar etter Ole Johans stødige rapportering…

For Machine Head er virkelig i storform på Sentrum Scene. Selv om jeg er bitter for at jeg ikke fikk høre Be Still And Know og I Am Hell – to av favorittlåtene fra Unto The Locust – er det en velsignelse å høre nye spor som This Is The End og Locust, to av hele fem spor fra nye platen.

I tillegg gjorde Machine Head bedre versjoner enn noensinne av gamle bangers som Old, Davidian og ikke minst Bulldozer, og i et overraskende tett sett (Machine Head har vært noe utflytende på Blackening-turneen) ble en langvarig låt som Halo så bra som det er mulig. Majestetisk, vakkert og ekte som faen. En av årets store konsertopplevelser så langt, og det i et år hvor Alice In Chains og Deftones også har vært i toppform.

Ekstra sterkt ble det da Robb Flynn fortalte at to låter fra platen, inkludert åpningssporet I Am Hell, i sin tid ble skrevet i Oslo. High five!

Hva blir neste konsert, da? Mmmmm, jo! Alter Bridge og Black Stone Cherry på onsdag, så Kvelertak torsdag. Snakkes der da.

Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg synes at Bring Me The Horizon er dødsbra og innovative, eller om de er irriterende og anmasende. Samma kan det være. Bandet har uansett masse fans, samt et par haters. Og så har de laget ny video. Med freaks og greier. Litt sånn Carnivale-stil. Om noen husker den tv-serien.

Oli Sykes og Jona Weinhofen fra Bring Me The Horizon plukker favorittlåter og vi intervjuet Devil. Og så spilte vi så mye deilig rock at vi nesten besvimte.

Sabaton-Primo Victoria (live)

Evile-Cult

Alice Cooper-Caffeine

Rise To Remain-Bridges Will Burn

Djerv-Abmuse

Deathbed Reunion-Part IV The Serious Part

Guns N’ Roses-Yesterdays

Årabrot-Madonna Was A Whore

Devil-At The Blacksmiths

Kiss-Do You Love Me?

Glamour Of The Kill-If Only She Knew

Trivium-A Skyline’s Severance

 Bring Me The Horizon-Visions

Soilwork-Let This River Flow

Cancer Bats-Lucifer’s Rocking Chair

Deez Nuts-I Hustle Every Day

While She Sleeps-Crows

In Flames-Deliver Us

Arctic Monkeys-Library Pictures

Dimmu Borgir-Progenies Of The Great Apocalypse

Led Zeppelin-Immigrant Song

Decapitated-Spheres Of Madness

Jonah og Oli fra Bring Me The Horizon er hovedgjester i kveld.

Bring Me The Horizon har vokst fra å være utskjelte drittunger til å få halve metal-pressen på sin side med sin forfriskende deathcore. Uansett om du liker dem eller hater dem bør du få med deg når Johan og Oli fra Bring Me The Horizon i kveld plukker sine favorittlåter for tiden, for det blir store mengder flott musikk. Både old-school og nu-school…

Vi skal også gi deg intervju med det flotte og nye norske doom-bandet Devil, vi skal gi vekk debuten til Rise To Remain (sammen med billetter til konserten de gjør sammen med In Flames og Trivium i Oslo) og vi skal spille helt ny musikk fra Evile, Årabrot og nettopp Trivium.

Spesial om tekster som handler om virkelige personer, del 4 (blant annet en sang om Mel Gibson). Og mye annen moro.

Her er hele listen for kveldens sending:

Ozzy-Latimer’s Mercy

Vader-Only Hell Knows

Gallows-True Colors

Iron Maiden-Holy Smoke

Nuclear Assault-Surgery

Alice Cooper-I’ll Bite Your Face Off

The Hate Colony-Remember Me

ISC Vortex-When Shuffled Off

Bring Me The Horizon-Anthem

The Cult-Sweet Soul Sister

Oathbreaker-Origin

Red Hot Chili Peppers-Hello Hooray

Rise To Remain-We Will Last Forever

Sanger om virkelige personer vol. 4:

Cavalera Conspiracy-Genghis Khan

NOFX-I’m Going To Hell For This One (om Jesus Kristus og litt om Mel Gibson)

Ghost-Elizabeth (om Elizabeth Bathory)

Business-Southgate (om Gareth Southgate, engelsk fotballspiller)

Black Spiders-Kiss Tried To Kill Me

Bad City-Call Paul Stanley

Wolf-Kursk (om Kursk-ulykken og løytnant Dmitriy Kolesnikov)

Sugar Louise-Be My Demi Moore

Sparanza-Mr. Fish (om massemorder Albert Fish)

Filter-Catch A Falling Knife (om Jaycee Lee Dugard)

Det er duket for ny flott spesial, Iron Maiden-konkurranse og deilig rock i bøtter og spann.

Kveldens spesial er nok en time der vi skal spille låter som handler om virkelige personer. Rocke-tekster handler ikke bare om elskov og/eller drager og slott. Mange synger også om helt levende personer, eller skikkelser fra historien. Vi gir deg en ny spesial om emnet, med et knippe nye låter som tar for seg helt ekte personer. Vi kan nevne både slemme folk som Genghis Khan, blandet med presumptivt gode typer som Jesus og Paul Stanley fra Kiss. Ingen sammenligning for øvrig mellom de to sistnevnte. Eller kanskje?

Vi skal også intervjue det fremadstormende bandet Bring Me The Horizon som har tatt deathcore til nye høyder, vi skal gi vekk det nye samle-albumet til Iron Maiden som heter From Fear To Eternity, og vi skal spille helt fersk musikk fra Gallows, Alice Cooper og Vader.

Bring Me The Horizon spilte nylig på Øya, Pyro var parat med opptaker og gjorde både intervju og opptak til en time der bandet plukker låter. Alt det hører du på Pyro senere i høst. Nå koser du deg med ny video fra bandet.

Vi dykker ned i den nye engelske hardcore-bølgen med eksperthjelp fra et av bandene.

De siste årene har den engelske hardcore-scenen vokst seg opp fra undergrunnen, inn på de store rockemagasinenes sider, inn på de store festivalene og inn på salgslistene. Med band som Gallows og Bring Me The Horizon i front har britisk musikk inspirert av hardcore skapt en helt ny scene, og den scenen skal vi presentere for deg i kveldens sistetime. Eksperthjelp får vi av et av de beste bandene fra den engelske hardcore-bølgen, nemlig TRC. Lytt og lær i kveld.

Vi gir deg også intervju med fremadstormende Djerv, som både havnet på de norske salgslistene, og som fikk strålende kritikker da debutalbumet kom for noen uker siden. Du kan også vinne spesial-utgaver av den nye In Flames-platen, og du kan høre ny musikk fra band som Sepultura, Djevel og The Black Dahlia Murder. Harde kår.

Det har kommet mange bra rockeplater i år, men disse ti er det som har fenget Pyro mest i 2010.

Under har Pyro listet opp de ti platene vi tar med oss flest gode minner fra i året som gikk. Ikke nødvendigvis i rangert rekkefølge, for da hadde vi aldri blitt enig, men likefullt ti plater du må gi en sjanse fra 2010.

Kvelertak-Kvelertak

Vanskelig, om ikke komplett umulig, å overse Kvelertak i år. Demoene fra i fjor, som vi jo spilte først av alle i Norge vil jeg tro, bar lovnad om noe bra. Men det Kvelertak kom opp med på debuten, med hjelp av deilig amerikansk produksjon, overrasket oss enormt. Alt låt bedre og større og mer profesjonelt. At Kvelertaks drøye form for rock har endt på P3s spillelister og i mainstream media er både fortjent og gledelig. Turneen i Norge viste også at bandet har nådd ut til publikum, og at utlandet også har hengt seg på kan bare sees på som en bonus. Overkjøring.

Iron Maiden-The Final Frontier

Hva skal en si om Maiden da? De har blitt det største metalbandet i verden, de fenger stadig nye generasjoner, de leverer så det ljomer live, og de gir saktens også ut gode plater fremdeles. Selv om de ikke trenger å gjøre det. The Final Frontier er tung kost i starten, med en rekke lange låter, men tar du deg tid til å gå inn i den utenomjordiske materien vil du bli belønnet. Belønnet med deilig rock. Episk.

Enslaved-Axioma Ethica Odini

Enslaved blir bare bedre og bedre etter vår smak. Det har nok med å gjøre at vi ikke er så veldig glad i den drøyeste ekstrem-metalen der ute. For Enslaved beveger seg stadig lenger vekk fra det de startet som, og stadig lenger inn i våre hjerter. Den nyeste platen er en reise i progressiv metal som alle bør ta seg tid til å oppleve. Med klare inspirasjonskilder i den gamle progen, med mer clean vokal enn tidligere, med stadige nikk til sin egen bakgrunn, og med formidable riff og låter har Enslaved nok en gang toppet seg selv. Noe som blir vanskeligere hver gang de gir ut så fordømt gode plater. Skjeggete.

Accept-Blood Of The Nations

Hvem skulle trodd at gode gamle Accept skulle lage et av årets album med sin gjenforeningsplate? Og det uten gallionsfigur og gneldre-vokalist Udo? Tyskerne dro inn den ganske ubeskrevne Mark Tornillo på vokal, smelte sammen et knippe låter om krig, heavy metal og finanskrisen, og vips laget de årets største overraskelse. Det låter som vintage Accept, og det føles like bra. Gamle gutter finner opp kruttet på ny. Rørende.

The Sword-Warp Riders

Som om Black Sabbath hadde ligget med ZZ Top og fått dette bandet som avkom, pleier Asbjørn å si. Vanskelig å være uenig. The Sword debuterte med et knallalbum for noen år siden, fulgte opp med en liten skuffelse, og slår trippel home-run med tredjeplaten Warp Riders. Egentlig et konseptalbum om noe sci-fi-greier som ingen skjønner noe av, minst av alt bandet selv. Men skit i det. Hør på riffene. Hør på tyngden. Hør på en av årets definitive høydepunkt. Tyngde.

Airbourne-No Guts, No Glory

Av og til skal hardrock bare handle om å ha det gøy. Airbourne har det gøy hele tiden. Og setter du denne inn i spilleren på fest, så får du det gøy du også. Boogierock fra Australia som handler om damer, sprit og gode tider. Vi liker det. Så får du heller lese filosofi to dager etter. For dagen etter har du vondt i hodet. Ekte rock dør aldri. Festlig.

Bring Me The Horizon-There Is A Hell, Believe Me I’ve Seen It. There Is A Heaven, Let’s Keep It Secret

Asbjørns favoritter i engelske Bring Me The Horizon kan med fordel roe ned titlene sine litt, men har skapt furore i hjemlandet, og nå har folk her hjemme også begynt å få ørene opp for dette bandet. BMTH blander metalcore, punk, death metal og allsangvennlige refreng til du bare må gi opp, og medgi at dette faktisk er bra. Ja, de ser emo ut, men musikken er langt fra sippete. Her fyres det løs fra alle sylindre. Ungdommelig.

Audrey Horne-Audrey Horne

Audrey Horne har lenge vært et lovende band, men da de i vår slapp sin tredje plate som også heter Audrey Horne løsnet alt. Med solide doser 70-tallsriffing og hammond-orgel forandret de lydbildet sitt, ble mer rocka, dog uten å miste det emosjonelle aspektet, og laget et mesterverk av en plate. Live har de også blitt ti ganger bedre enn tidligere, og Audrey Horne fremstår utvilsomt som et av landets aller beste band i år. Fortjent.

Deftones-Diamond Eyes

De har vært gjennom mye, men returnerte i 2010 med et vanvittig statement av en plate. Diamond Eyes er Deftones som skriker til deg at de er tilbake i manesjen. Like svevende og tunge som tidligere, men kanskje hakket bedre enn de noensinne har vært. Det føles litt som om denne platen har blitt oversett av de fleste, men dette er den platen som en samlet Pyro-redaksjon har blitt mest glad for å høre i år. Ektefølt.

Purified In Blood-Under Black Skies

The boys are back in town. Endelig kom Purified In Blood tilbake, bare for å knuse hælen og avbryte turneen med Kvelertak. Noen har all den uflaksen som finnes. Men jäklar som comeback-platen leverer. Hårreisende deilig metal, med litt mindre hardcore enn vi er vant til fra den kanten. Et monster. Et totalt monster. Viktig.