To hyggelige og seige svensker fra Graveyard plukket låter, vi intervjuet Breed og vi kjørte Megadeth-konkurranse.

Spilleliste coming up:

Danko Jones-She’s Too Pretty

Hollow-Burning Heart Of Metal

Skeletonwitch – Choke Upon Betrayal

Megadeth-Public Enemy # 1

Grand Magus-Northern Star

The Good The Bad And The Zugly-Sitter Fast I Hælvete

AC/DC-Inject The Venom

Nekromantheon-Metal Vendetta

Breed intervju

Breed-Hellride

Steel Panther-It Won’t Suck Itself

Black Tide-Bury Me

Revocation-Cradle Robber

Bulk-Guardian

Graveyard-time:

Graveyard-Hisingen Blues

Kvelertak-Offernatt

Buffalo-Shylock

Black Sabbath-War Pigs

Three Man Army-Butter Queen

Final Exit-Punk Enough

Thin Lizzy-Warriors (Jonathan, gitar)

AC/DC-Live Wire

Fenomenale svensker er kveldens hovedgjester. Word up.

Jonathan er gitarist og Rikard spiller bass. De gjør det de gjør i et av de beste nye bandene de siste årene. Bandet heter Graveyard og har gitt ut en av årets beste plater med sin andre baby Hisingen Blues. Retro-rock med mening og substans. De to svenskene er kveldens hovedgjester og har plukket litt av sin favorittmusikk som de gjerne vil dele med nettopp deg.

Legg til at vi skal gi vekk den nye platen til Megadeth, at vi skal spille ny musikk fra Danko Jones, Steel Panther og Skeletonwitch, og at vi også skal intervjue det norske bandet Breed som til nå har gitt ut to sterke album med groove-metal. På tide å få med deg hvem de er, så benytt sjansen i kveld. Og sjekk for all del videoen til Hisingen Blues under.

Dag en på Norway Rock er unnagjort og blir oppsummert.

Pyro ankom et Kvinesdal badet i sol på Norway Rocks første dag, og selv om en lang biltur fra Bergen gjorde at vi misset et par band ble den første dagen likevel full av både gode og mindre gode opplevelser. Heldigvis var de førstnevnte i flertall. La oss ta det hele kronologisk. Alle bilder er tatt av Sindre Didriksen.

(Breed)

Breed er et band med medlemmer fra diverse steder i Norge, men de opererer ut fra Oslo med sin høyst innbydende metal. Med et stødig komp og en av dagens beste vokalister er Breed en gjemt skatt i den norske metalen. Med en fascinasjon for Pantera, et hjerte for grooven, og med tunge tatoveringer blir Breed festivalens første positive overraskelse, selv med lydtrøbbel og et sedat og fåtallig formiddagspublikum, og en oppfordring går herved ut til alle om å sjekke dette bandet nærmere. En dag du har tid til denslags.

(vokalisten i Breed, god på tingene sine)

Kvelertak har brukt omtrentlig ett år på å bli rocke-allemannseie i Norge, og har samtidig skapt seg et navn i utlandet. Bandet ble satt ugunstig tidlig på scenen på Norway Rocks første dag, men det betyr også at mange publikummere haler seg selv inn på sletten tidligere enn de ellers ville ha kommet.

(Kvelertaks Erlend i god positur)

På plate er Kvelertak et riff-monster med kremlyd, og det har de også en tendens til å være på klubb-konserter, men på den store NRF-scenen forsvant både bandet og lyden til en viss grad. Vokalist Erlend pisket i gang publikum, og fikk svært god respons, men det hele føltes litt halvveis likevel. Kanskje fordi forventningene bare på ett år har blitt ganske enorme til bandet. Slett ikke dårlig, men heller ikke så bra som de kan være.

(Djerv)

Norske Djerv har nettopp debutert med sin selvtitulerte plate, og selv om mange av de fremmøtte naturlig nok ikke er kjent med Djervs låter, klarer vokalist Agnete med sin stemmeprakt og sin attityde å få liv i folket foran scenen. Med tung svart sminke rundt øynene og et kritthvitt ansikt ser hun ganske spektakulær ut som en krysning mellom Karius, Baktus og et medlem av Dunderbeist, og publikumstekket er det lite å si på. Det er likevel vanskelig å få tak på låtmatrialet, og lyden var noe grumsete, men man kan definitivt se et potensiale som er i ferd med å blomstre.

(Djervs Agnete Kjølsrud)

Power-metal har aldri vært Pyros force, noe vi aldri har lagt skjul på, og Blind Guardian er et av bandene jeg ikke skjønner meg helt på. Voldsomt pompøst, veldig melodiøst og med innslag av både østlig og irsk folkemusikk. Forvirrende for de som ikke er dypt inne i det, men garantert stort for fansen som har stilt opp i hellingen mot scenen. Publikumsfrieriet og vitsene til vokalisten bestående av tysk humor og merkelig skryt til norsk rødvin gikk oss høyt over hodet, men det kan jo være vår feil. Jeg skjønner ikke Blind Guardian, og det lever Blind Guardian veldig godt med. For å sitere assosiert Pyro-medlem Heavy-Bård; “Det eneste de manglet på ekstranummeret var en flokk galopperende kameler”…. For å sitere meg selv; “Er det metal bare fordi man har to basstrommer?”…..

(norsk rødvin?)

Jeg hadde gledet meg til å endelig få se Insense live etter det strålende albumet de ga ut for noen måneder siden, men dessverre fikk jeg bare med meg tre låter før jeg måtte løpe til intervjuer backstage. Ut fra de tre låtene (som jo ikke er nok til å mene noe som helst) kunne jeg dedusere at Insense er staselige live, men at de spilte for et altfor lite publikum. Synd. I november skal bandet ut sammen med svære In Flames og Trivium på Europa-tur, og da får vi håpe at både nordmenn og andre europeiske folkeslag får ørene opp for Oslo-bandet.

(Tommy Hjelm fra Insense)

Da Udo Dirkschneiders U.D.O. spilte drev jeg og intervjuet In Flames til kommende Pyro-sendinger, så dermed gir jeg ordet til tidligere nevnte Heavy-Bård som så hele seansen med den tyske metal-greven.

Vår lille og lett tykfalne favoritt-tysker gjorde en flott figur da han returnerte til NRF kun ett år etter forrige opptreden. Litt kjedelig å booke U.D.O. to år på rad kan man kanskje si, men faktum er at det var  tyskerne som stod for torsdagens eneste dose klassisk heavy metal. Låter som Dominator, Man and Machine og Thunderball svinger kraftig, men det er naturlig nok Accept-klassikere som Midnight Mover, Metal Heart og Balls to the Wall som får publikum til å veive med armene og hoie med. Litt stillestående, men vakkert likevel.

(U. to the D. to the O.)

Etter tyskernes grand old man var det siddis-heltene i Ingentings tur til å underholde et stadig større publikum. Slikt blir for mye for en stakkars bergenser, men fra vårt ståsted noen meter unna det helt fulle teltet der bandet spilte kunne vi observere en sinnsyk stemning. Den skal de ha. De har siddisene (og sikkert andre) i sin hule hånd, de der Ingenting. Men musikken er definitivt ikke min greie. Så ærlig må jeg være.

(In Flames, manifesterende)

Så til myggen og metal-manifestasjonen. For med myggen kom også kveldens hovedattraksjon In Flames. Og endelig kom også publikum. Om det kom nok publikum vil tallene i ettertid vise for Norway Rock Festival, men det var godt med fans som dukket opp og endelig skulle få se svenskene etter det nylige albumslippet av Sounds Of A Playground Fading.

(et evigvarende massivt lys- og pyroshow på In Flames-konserten)

Og In Flames viste for alvor at de er i metalens elitedivisjon med et formidabelt lys- og pyroshow som er blant det tøffeste jeg har sett på noen scene noensinne. Det var nesten så det ble for mye flammer, men det vet vi alle at ikke er mulig, så dermed får jeg karakterisere det hele som en opplevelse. Musikken til In Flames har gjennom årene beveget seg mot en stor og melodiøs stadion-lyd, og sammen med sceneshowet fikk både fans og andre halvannen time med pur underholdning, og både nye og eldre ekstremt fengende låter. Oppsiktsvekkende bra.

(elitedivisjons-metal)

Det hele endte med fyrverkeri som fargela himmelen som hadde blitt mørk og skytung. Noe som bærer bud om våte dager i vente. Våte dager med deilig rock. Norway Rock Festival 2011 er i gang. Vi er tilbake i morgen med ny rapport.

Litt flere bilder:

Erlend fra Kvelertak føler det….

Blind Guardian kom, spilte, og forvirret oss. Hyggelige typer dog. Intervjuet dem etter konserten.

Det er mange tatoveringer på NRF, men denne er nok den beste.

(Vi e Kvelertak, dåkke e publikum!)

(Djervs Agnete i svart og hvitt)

(Djervs Stian i evil-positur)

(Scream for me, Kvinesdal!)

(slapp stemning mellom slagene)

(Udo viser geipen)

(syng med oss)