Det er den tiden i året der Pyro skal kåre. I år ble kåringen større enn noensinne.

Året 2012 er året der metalen og rocken ble erklært død i hytte og pine, men det er også året der den norske undergrunnsscenen fortsatte å vokse. Kvaliteten har aldri vært så stor, mengden demoer og album sendt til oss fra nye band er større enn vanlig, og vi måtte derfor bruke to radiotimer på å presentere det vi mener er de mest lovende bandene innen diverse deler av tungrocken i år.

Dette handler da om band vi har oppdaget i løpet av 2012. Enten via tips eller via at bandene har kontaktet oss og sendt oss musikk. Vi kan selvsagt ha glippet på mange gode nye band, men dette er den fulle og hele sannhet av det vi har fått inn gjennom året.

One-two-let’s go.

Dyst

Dyst fra Sotra utenfor Bergen fikk litt oppmerksomhet med sin debutsingel, men det var i år bandet virkelig leverte på høyt nivå med albumet Judges And Butchers som forente hardcore og metal på en fin måte. Vi svarte med å intervjue bandet og spille mange av låtene deres på radioen. Mange av de beste sangene fra platen finnes til nedlasting via bandets Urørt-sider. Hva venter du på? Sjekk videoen til tittelkuttet Judges And Butchers under.

Blood Cargo

Blood Cargo var ikke en favoritt da vi hørte det første matrialet de sendte oss. Men det var for noen år siden. I år dukket albumet Muriel’s Dance opp, og der Blood Cargo tidligere var litt for glad i post-grunge leverte de i år en solid hardrock-plate med inspirasjon fra stoner-rocken og Alice In Chains. Meget bra. Du finner musikk av Blood Cargo via Myspace, og så kan du lese intervju og anmeldelse fra heavymetal.no. Hiver med låten Electric Shaman under.

Blood Cargo-Electric Shaman

(foto: Roach)

Cockroach Agenda

Cockroach Agenda fra Fusa i Hordaland var lovende allerede i fjor, men det er i år bandet har levert på utgivelse. Singelen Undying Sphere er god gammel thrash spilt med ungdommelig kraft. Og vi elsker det. Fusa Riot på ekte. Det unge bandet fikk også varme opp for blant annet Behemoth på Fire Walk With Me-festivalen i Oslo tidligere i år. Sjekk Cockroach Agenda via deres Urørt-sider, og la deg rive med. Vi smeller til med Undying Sphere under.

Cockroach Agenda-Undying Sphere

(foto: Karoline Andersen)

Dunbarrow

Dunbarrow fra Haugesund/Trondheim er et av mange band som lar seg inspirere av gode gamle doom-dager og band som Pentagram og Black Sabbath. Nyere svenske band som Witchcraft og Graveyard listes også opp som inspirasjon. Samme kan det være når Dunbarrow lager meget fristende musikk på egenhånd. Musikken kan du finne ut om du liker via Dunbarrows Urørt-sider.

Video har de også laget. Til låten In The Shadow Og A Misty Haze. Sjekk under.

Blood On Wheels

Med musikere fra gamle traverband som Cadillac og Nullskattesnylterne er kanskje ikke medlemsmassen i Blood On Wheels så veldig unge og lovende, men bandet dukket opp tidligere i år, og således hiver vi dem rett inn i kåringen. For det var en herlig selvtitulert debut Blood On Wheels slapp i mars. Hard og god rock kun myntet på at du som lytter skal få en god opplevelse. Ingenting galt med smittende hardrock. Husk det. Og sjekk Blood On Wheels via Myspace.

(foto: Henning Gulli)

Aspherium

Så litt dødsmetal. Fra hovedstaden. Og Moss. Aspherium debuterte i oktober i fjor med The Veil Of Serenity etter å ha startet som band i 2007. Men ting tar tid. Det tar også av og til litt tid før Pyro oppdager ting. Men nå har vi oppdaget Aspherium. Og de er svært lovende. Sjekk musikken deres via Urørt, og lytt til The Veil Of Serenity under.

Aspherium – The Veil of Serenity

Grown Into Nothing

Det skjer mye bra i Trondheim for tiden. Det jobbes flittig i metalmiljøet, og mye tyder på at vi får en bølge med band derfra på samme måte som Stavanger-traktene har bidratt gjennom 2012. Grown Into Nothing er det bandet som vi har hørt mest på av alle de nye trønderbandene, og debutalbumet Endeavour viser at de kan sin metalcore i Trøndelagen. Jeg fant ingen Urørt-profil på Grown Into Nothing, men du finner bandet via Reverbnation. Eller så bare ser du videoen under.

Posthum

Posthum fra Holter er nok også et band vi burde oppdaget tidligere. Spesielt siden årets Lights Out-album slett ikke er den første platen Posthum har gitt ut. Men bedre sent enn aldri. Og i 2012 har da Posthum sluppet plate via gode Indie Recordings, noe som gjør at det var litt enklere å oppdage dem. Musikalsk gir Posthum deg black metal ispedd litt svevende gitarer som minner om god gammel shoegaze fra 90-tallet. Blandingen fungerer meget bra for meg. Gjør opp din egen mening ved å lytte til sangen Scarecrow under. Mer musikk finner du via Soundcloud.

03 Scarecrow

Istårn

Klar for litt mørk metal fra Bergen? Istårn debuterte i år med ep-en Downfall Of The Gods, og serverer helt svart mørke med klare nikk til black metal, men også med riff som ikke de aller mest hardbarkede svartmetallere kan like. Låten Fordømmelse kan du høre under, og du kan sjekke mer av bandet via Facebook.

Istårn-Fordømmelse

The Black Locust Project

Det er ikke mange band i Norge som har lykkes med å spille lettere sørgmodig metal i samme gate som Paradise Lost og My Dying Bride. Men The Black Locust Project klarer nettopp det. Så langt har det vel kun dukket opp en demo fra dette bandet som har medlemmer som tidligere har vært med i band som Theatre Of Tragedy og The Crest, men den utgivelsen var meget sterk. Du kan lese intervju med bandet via heavymetal.no. Vi poster låten Funeral Pyre under, og du kan lytte til flere låter via Soundcloud.

Black Locust Project-Funeral Pyre

Bits Between

Bits Between har fått skryt av både oss i Pyro og Urørt gjennom 2012, og det skulle jo bare mangle når de blander metal og lystig hardcore på sånn en god måte som de gjør via platen Chosen Death. Bits Between kommer fra Råde og/eller Moss, du gjør lurt i å sjekke bandet via Urørt-sidene deres, og så kan du se bandet i videoformat under.

Lakei

Lakei fra Bergen er et av de nye bandene vi har skrytt mest av i Pyro i år. I min anmeldelse av debuten Konspirasjoner for Lydverket i mai kalte jeg bandet for årets funn, og det står jeg fortsatt for. Tung og drøy metal blandet med deler av punkens knallharde syn på livet gjør Konspirasjoner til en plate som fremdeles går på stereoen min. Hør låten Budbringer under, og sjekk mer musikk av Lakei via Bandcamp. Sjekk også Pyros 10 spørsmål med Lakei.

Budbringer

The Hex

Vi kom i skade for å kalle The Hex et Oslo-band da vi omtalte albumet Bringing Guns To A Knife Fight tidligere i høst. Det var ganske så feil. Vi retter ting opp igjen med å komme med den korrekte informasjonen at The Hex er fra Narvik og deler av bandet bor i Trondheim (håper enormt at dette fremdeles stemmer når dette postes…). Uansett var den andre platen til The Hex en herlig reise gjennom punk, hardcore og masse prog. Som et Gallows med Mars Voltas vokal. Må høres. Og det kan du gjøre via låten Machete under her. Mer musikk får du via bandets Urørt-sider.

01 Machete

Tantara

Tønsberg-bandet Tantara har vi holdt et øre med ganske lenge ettersom låtene de sendte oss for lenge siden låt meget bra og var spilt inn sammen med thrashguru-produsent Flemming Rasmussen i Danmark. Tantara slapp vel albumet sitt Based On Evil først på egenhånd, men ble så snappet opp av Indie Recordings som så ga ut platen for noen måneder siden. Musikalsk gjør Tantara teknisk god thrash med føttene solid plantet i den delen av scenen som ga oss Nuclear Assault og Exodus. Hardt og godt, altså. Sjekk låten Trapped In Bodies under, og hør med av Tantara via deres sider på Urørt.

06 Trapped in Bodies

(foto: Henrik Diesen)

Warp Riders

Warp Riders kommer fra Halden og legger via navnet sitt (som også er navnet på forrige album fra The Sword) ikke skjul på at det handler om rifftung og seig rock. Akkurat slik vi liker det i Pyro. Nå har Warp Riders kun gitt ut en vinylsingel, så vidt jeg vet hvertfall, og det er ikke stort å dømme utfra, men når musikken låter så bra som i Black Widow som du kan høre under må jeg bare kalle haldenserne meget lovende. Musikk finnes på Urørt også.

Warp Riders – Black Widow

World At Large

Jeg har ganske lite å gå på når jeg kaller World At Large for lovende også. Og ikke er bandet dypt plantet i metalen heller. Men låten Stavanger som World At Large sendte oss for mange uker siden har ikke forsvunnet fra hjernen min. Forfriskende lett og ledig. Bandet kommer fra Stavanger og spiller lettere Muse-aktig rock. Bare ikke så irriterende som Muse har blitt. Vær snill og lytt til den herlige Stavanger under. Og sjekk World At Large via Urørt.

World At Large-Stavenger

(foto: Ane PMA)

Haraball

Haraball. Bra navn. Kort fortalt punk med masse energi fra Kongsberg. Vanskelig å mislike. Lett å elske. Det synes Fysisk Format også, som gir ut platene deres. I Want Your Downs under. Mer fin musikk via Urørt. Og video under.

(foto: Åsta Skjervøy)

Gaia’s Revenge

Metalband fra Ski som startet i 2006, men som først debuterte tidligere i år. Hardt og finurlig. Hør låten Reborn under, og sjekk Gaia’s Revenge via Urørt-sidene til bandet.

Gaias Revenge-Reborn

Recreate The Sun

Teknisk djent-aktig metal fra Sortland i Vesterålen som definitivt er svært lovende. Debut-epen som også heter Recreate The Sun fikk oss interessert, og nå venter vi i spenning på mer fra nord. Du kan sjekke mer av Recreate The Sun både via Soundcloud og via Urørt. Vi plusser på med låten Forsaken under.

Recreate The Sun-Forsaken

(foto: Jacob Lohre)

Turn The Tables

Turn The Tables fra Oslo er svært unge, og dermed også svært lovende siden de spiller god og teknisk metal for deg. Så langt har vi bare hørt en låt, og den kan du også høre under, men den lover såpass bra at vi drar bandet inn som svært lovende. Visst gjør vi det. Last Lesson Learned ned fra Urørt, og hør den under.

Turn The Tables-Lesson Learned

Pyro er tilbake med en ny bunke album som har fått sin tid i spilleren vår. Både norske og internasjonale utgivelser fra både øverste og midterste hylle. Blant annet Borknagar, Aura Noir, Imperial State Electric, Soulfly, Cannibal Corpse og Every Time I Die. Kjør!

Vi hører mye musikk i Pyro, og prøver så godt vi kan å styre deg riktig i villnisset av plater som kommer innen de harde sjangrene. Ta oss i hånden og la oss føre deg inn blant roser og ugress.

Soulfly-Enslaved (Roadrunner)

Jeg har hatt stor glede av alle Soulflys siste utgivelser, selv om verden der ute ser ut til å ha gitt opp karrieren til Max Cavalera litt. Denne gangen har også Soulfly fått et par svært gode anmeldelser her hjemme, uten at jeg helt forstår hvorfor. For dette er første gang på lenge at Soulfly faktisk skuffer meg. På Enslaved er det enkelt og greit for mye dilldall. Sangene trekkes ut i tid helt unødig, og mange av låtene virker mindre inspirert enn tidligere. Fremdeles får du den snerrende og velkjente vokalen til Cavalera, og fremdeles går det hele unna i et voldsomt tempo, men bandet roter seg vekk i alskens ekstra krydderier, og hele retten smaker litt rart på grunn av det. Lydverkets Helle Stenkløv var enda mer kritisk, les hennes anmeldelse av platen her. Albumets desidert hardeste låt ser du video av under. World Scum er Soulfly som går dødsmetalen i næringen.

Every Time I Die-Ex Lives (Epitaph)

Every Time I Die balanserer som kunstnere på den stramme linen mellom kaotisk hardcore og fengende hardrock. Og ikke ulikt The Bronx makter ETID nok en gang å fusjonere alt til et mesterverk. Her går det altså sånn unna at det ikke er lett å unngå at hjertet banker fortere og at kroppen reagerer. Det er som å bli angrepet av musikk fra alle kanter. Et angrep som aldri stopper. Skrik, skrål, ville temposkift, banjo, udødelige riff… Jeg bøyer meg i hybelkaninene og ber om mer og mer og mer. Fy faen altså, for et album. Beklager bannskapen, men av og til må man bare…. Asbjørn har anmeldt platen for Lydverket, og er rørende nok enig. Videoen til en av albumets beste låter ser du under.

Cannibal Corpse-Torture (Metal Blade)

Dødsmetalens obelisk er tilbake. Og du vet akkurat hva du får når Cannibal Corpse står bak hushjørnet og venter på deg. En kniv i siden. Rent musikalsk altså. Dødsmetal av den gamle skolen. Tungt og hardt med groteske tekster og ditto låt-titler. Du vet at Cannibal Corpse er tilbake når låtene heter As Deep As The Knife Will Go og Followed Home Then Killed… Jeg har aldri vært den største tilhengeren av dødsmetal, eller Cannibal Corpse for den del, men det er ingen tvil om at alle som har et mørkt sted i hjertet sitt for New Yorks sykeste vil ha en morbid glede også av bandets nyeste album. Encased In Concrete under. For din nytelse. Eventuelt forskrekkelse.

Cannibal Corpse – Torture – 04 – 04_Encased in Concrete

Shadowmind-World Gone Mad (egen utgivelse)

Har du fulgt med på Pyro-sidene de siste dagene vet du at dette er en favoritt. Jeg har ventet på debuten til Shadowmind fra Rogaland de siste månedene, etter at de sendte oss noen svært gode låter i høst. Men at første album skulle låte så bra som dette var intet mindre enn sjokkerende. Shadowmind spiller ganske hard metal, men er ikke redd for å gi deg melodiøse refreng og deilige pusterom mellom all viraken. World Gone Mad er en fantastisk start for Shadowmind, og er du bare pittelitt interessert i norsk metal sjekker du ut dette bandet. Du kan starte med låten Nightfall under.

Shadowmind-Nightfall

Conquistadores Of The Useless-Hot Boots N’ A Tiny Hat, Red Marble N’ A Can Of Lard, Come On Join The Magic Carpet Ride (VME)

Med årets til nå lengste tittel på et rockealbum (dog slått såvidt av Fiona Apples nye) braser Conquistadores Of The Useless fra Oslo inn i livet mitt. Fakta først. COTU (blir lettere slik..) er en trio, du finner dem blant annet på Urørt, og de har garantert alle platene til Mudhoney i samlingen sin. Det siste betyr at COTU til tider minner farlig mye om nettopp Mudhoney. Som jo er et av Seattles flotteste band gjennom tidene. Dermed serveres skeiv og hard rock med et par nikk til stoner-sjangeren på veien (refrenget på Eyes Open, Mouth Shut kan nesten synges oppå Fu Manchus Hell On Wheels…). Oslos nyeste trio leverer på et ganske høyt nivå, men mangler litt på låtmatrialet for at importøl-korken skal nå helt i taket.

Aura Noir-Out To Die (Indie Recordings)

Verdens styggeste band, kaller de seg. Den diskusjonen overlater jeg til andre. Det er mange kandidater der ute. Men at Aura Noir fremdeles er et av norges aller beste metalband er det ingen tvil om. Og fremdeles leverer Aurings en skitten saus av gammel thrash med hint fra black metal. Akkurat slik sånn saus skal låte. Samtidig som bandet får metalen sin til å høres grumsete ut får de også plassert noen fantastiske innsatser på instrumentene sine gjennom albumet. Aura Noir låter kanskje som et band som pløyer gjennom låtene raskest og ondest mulig, men bak fasaden gjemmer det seg et band som virkelig leverer avansert metal. Gjennomført på alle vis. Solide (og stygge) saker. Abbadon hører du under.

Aura Noir-Abbadon

Hysterica-The Art Of Metal (Black Lodge)

Forrige gang svenske Hysterica slapp album ble jeg henrykt over de fem tøffe damene fra Stockholm som gikk Manowar i næringen med sin pompøse über-heavy metal. På oppfølgeren The Art Of Metal har Hysterica tonet litt ned på realnessen, og faller til tider vel mye over i den dvaske og platte delen av power metalen. Fremdeles høyst feststemt på sitt beste, men litt færre kanon-låter fra SatAnica og Anni De Vil denne gangen. Synd det. Sjekk en av mine favoritter fra albumet under. Fear Of The Light.

06 – Fear of the Light

Christian Mistress-Possession (Relapse)

Vi kjører på med flere tøffe damer. Vi må ha flere av de i metalen. Christine Davis har en flott vokal når hun fronter Christian Mistress fra staten Washington i USA. Hun minner litt om en rocka utgave av Ida Maria i uttrykket, men der stopper jeg sammenligningen. For Christian Mistress er langt hardere enn Ida Maria. På Possession gjør Christian Mistress god gammeldags tungrock, og det gjør de på strålende vis. Nok et band som spiller retro-metal, men som får retro til å høres svært bra ut. Det er nesten så jeg må sjekke kalenderen og se om vi er i 1979. Sjekk den meget tøffe låten Pentagram & Crucifix under.

Imperial State Electric-Pop War (Sound Pollution)

Med sin andre fulle plate med Imperial State Electric etter at Nicke Andersson la ned The Hellacopters viser han igjen teft for å lage god rock. Imperial State Electric er mer basert rundt Anderssons hang til klassisk rock og blues enn det The Hellacopters var, men det er ikke mulig å høre på bandet uten å få flashbacks til det som en gang var. Imperial State Electric er streitere, mykere og litt kjedeligere enn The Hellacopters, men på sitt beste i singelen Sheltered In The Sand, eller i godlåten Narrow Line, presterer Nicke Andersson noe av det bedre i sin lange karriere. Ikke full pott til resten av platen, men full pott til både albumcover og det faktum at Nicke slett ikke gir opp rocken. Bare det å høre stemmen hans på nye album gjør livet litt bedre. Narrow Line under. Rock slik rock skal være.

Imperial State Electric – Pop War – 02 – NARROW LINE

Borknagar-Urd (Century Media)

Jeg strekker hendene i været og medgir at jeg aldri helt har vært en fan av Borknagar. Om jeg skal dømme etter bandets nye plate har jeg enten gjort en gedigen tabbe, eller så har bandet plutselig blitt veldig gode. Jeg tror vel mest på det første. Urd er uansett en meget sterk utgivelse fra Borknagar. En dose ekstremt og en dose proggete gjør Urd til en svært lyttevennlig miks av det beste fra begge verdener. Sammenligningen med det siste Enslaved har gitt ut er kanskje ikke helt fair, men i uttrykk ligger ikke bandene langt fra hverandre, selv om Borknagar har mer clean vokal enn Enslaved. Intet mindre enn en gledelig overraskelse. Jeg liker overraskelser. Og jeg lover å gå i platesamlingen for å finne frem gamle Borknagar-plater. Jeg vet at de er der et sted. Sjekk låten Roots under.

02__Borknagar_-_Roots

Orchid-Capricorn (Church Within Records, utgitt 2011)

Dette er ikke en ny plate, men det er en musikalsk gullgruve som har gått mye på spilleren min de siste ukene. For etter at jeg så videoen til tittelkuttet var jeg solgt, og bestilte albumet tvert. Orchid er fra San Francisco og spiller klassisk heavy metal med lange blikk tilbake til de første Black Sabbath-utgivelsene. Men jeg er en sucker for retro-metal, og Orchid er blant de flinkeste nye elevene i kullet. Tung og deilig heavy med store riff og enda større hjerte. Ikke nyskapende og overraskende, men enormt givende rent musikalsk likevel. En ekstra bonus var at albumcoveret var like bra som innholdet, med utbrettsbilde og det hele. Herlig! Sjekk for all del Orchid via Reverbnation, og se den herlige videoen under.

Orango-Colonial Militia Vol. 1

Oslo-baserte Orango spiller ikke veldig hard rock, men med gitarene trygt plantet mellom Big Bang og Cato Salsa Experience et sted hiver jeg dem likevel inn i denne spalten denne måneden. Det er nok ikke alt på Orangos nye plate som vil glede hardrockeren i deg, men når bandet til tider skrur til 11, og lar alle hemninger fare, da er de sannelig gode. Klassisk rock for bilen. Overhodet ingenting galt i det. Litt usikker på de mer rolige låtene på platen, dog. Det kalles visstnok dynamikk, men er også ofte litt kjedelig. Sjekk video til låten Blue Suit under.

Tulus-Olm Og Bitter (Tabu)

Tulus er her igjen med sin kalde, men samtidig ganske fengende black metal. Tulus går ikke unna i et rasende tempo hele veien, og vokalen er ei heller gjemt bakerst i lydbildet. Dermed kan Tulus også passe tilhørere som ikke er dypt inne i black metal-sjangeren. Tekstmessig handler det dog om mørke og kulde i sjelen, noe som helt klart kler den halvmørke musikken. Tulus er ikke veldig ekstreme, og det passer meg godt. Men så spørs det hva puristene sier da…

Blood On Wheels-Blood On Wheels

Fakta-o-rama først. Blood On Wheels er et band sammensatt av medlemmer som tidligere har spilt (og spiller?) i fine trønderorkester som Cadillac, Moving Oos og Nullskattesnylterne. Første låt fra platen, kombinert med et solid presseskriv, fikk meg virkelig til å glede meg til debutplaten. Og åpningen med de strålende rockerne Captain Tonga, Chemical High og Cut From Stone får kroppen til å vugge som en gammel MC5-plate. For det handler om musikk med en klassisk garasjerock-feeling dette. Blandet med litt classic rock i tradisjonen til Kiss. Men så flater det hele litt ut. Blood On Wheels klarer ikke å holde på oppmerksomheten fullt ut. Sangene glir litt inn i hverandre, og det er jo trist når en har et par killer-låter på lager. Småskuffende, men definitivt rock med et solid potensiale for glede.

Anti-Flag-The General Strike (SideOneDummy)

De politiske pop-punkerne i Anti-Flag er tilbake med en ny stabel med sanger om livet i USA. Og som alltid sparkes det alle veier, men bare oppover, når Anti-Flag leverer nye låter. Det er enkelt å avfeie Anti-Flag som slogan-skrikende oppviglere, men hører man etter på både låter og tekster leverer nok en gang Justin Sane gode ting på begge fronter. Liker du poppete punk som også har en mening, så er det bedre å høre på Anti-Flag enn på Green Day. Både musikalsk og tekstmessig. Ikke det at Green Day er dårlig. De er bare ikke så bra som Anti-Flag….

Ta deg tid til denne.

Blood On Wheels er et nytt band fra Trondheim som inneholder folk med band som Moving Oos, Cadillac, Motown Torpedos og Nullskattesnylterne på cv-en. Sammen gjør de deilig og drivende hardrock. Ikke så ulikt Cadillac i sine beste stunder. I mars kommer debutplaten, og vi har fått tilgang til en av låtene derfra. Den heter Chemical High, og den går konstant på stereoen her for tiden. Sjekk den under, mens du leser gjennom det herlige presseskrivet Blood On Wheels har forfattet. Blood On Wheels spiller forresten på Trondheim Calling 28. januar. For de som er i nærheten.

Blood On Wheels-Chemical High

“Det kommer til et punkt der fiks hipster-pop fra Brooklyn ikke lenger duger på fredagskvelden. Refreng med frenetisk Ten Sing-koring og blokkfløytesolo gjør absolutt ikke susen. Og en drømmende synth-arpeggio klarer på ingen måte å  forbrenne aggresjonen du føler når kjæresten har pakka kofferten og forlatt deg for en dust med el-bil og fondue-sett. Du savner den tiden da musikk tok balletak. Da musikken hørte til i en bil som smeller av gårde på norsk landevei med stereoen på 11 og gjengen trangt i baksetet med hver sin øl og identiske  dongerijakker. Blood on Wheels er gutta som aldri ble lei av klassisk rock. De var gutta som gav nerdene buksevann og mekka biler mens jentene trygla om å få sitte på. Og når de har noe å melde så lager de heller ei feit rockelåt fremfor å knote frem en kjip blogg med fancy font og link til nettdatingtjeneste.

Mars 2012 kommer debutplata til Blood on Wheels. Etter å ha spilt på Øya, Pstereo, Rootsfestivalen og de skitneste klubbscenene er de nå klar for sin første fullengder. Du kan vente deg tunge riff, drivende gitarsoloer og snerrende vokal med en V8er som buldrer konstant under panseret. Dette er ikke frenetiske puddelbikkjer som jokker seg frem med tomme klisjeer og poseringer. Blood on Wheels er mørke, seige og tunge i likhet med band som Monster Magnet, The Stooges og Black Sabbath. Hovedlåtskriver Frank Reppen er kjent som en av Norges beste rock-vokalister; blant annet gjennom Moving Oos som hadde en av P3s mest spilte låter for noen år tilbake. På denne platen får vi høre han mer vital enn noensinne. Bak han står et bredbeint og solid komp (som minner om Young-brødrene etter 7 pils og en avsugning.) Kanskje ikke så rart at det svinger når gutta har fartstid i solide band som Cadillac, Nullskattesnylterne, All Trouble og Motown Torpedos. Denne plata lukter det diesel, øl og naboklager av. Så får de som liker klokkespill, analoge 80talls-synther og flerstemt gladkoring heller holde seg på den smale pitchfork-sti.”