Er det noe Dave Grohl gjør som ikke er dødskult? Neppe. Her rocker han og Foo Fighters gjennom Black Sabbaths aller feteste låt, War Pigs, sammen med countrysangeren Zac Brown. Vertskap er talkshow-legenden David Letterman.

Ikke før hadde Sabbath-kopistene i Orchid postet sin video (se under) før det orginale bandet dro på med en live-video til Loner fra comeback-albumet 13. Litt slapt. Synd det.

Det ville du gjerne. Men kanskje ikke med dagens utgave av Black Sabbath? Hva vet jeg. Uansett kommer Live… Gathered In Their Masses på dvd i november, filmet i Melbourne i vår under Sabbaths gjenforeningsturné. En fin trailer på det hele ser du over.

The boys are back. Vi ga vekk 13 på cd og vinyl. Vinnere her.

Black Sabbath er endelig tilbake med Ozzy på vokal, og det låter rett og slett overraskende bra og solid. Det gjør meg glad. Glad blir også en liten haug med vinnere som deltok i vår konkurranse der vi ga vekk nye Sabbath på vinyl og cd. Følgende personer kan føle seg heldige:

Robert Høistad, Oslo

Iselin Rosvold Olsen, Hauglandshella

Jon Mikkel Eira, Karasjok

Helge Foer, Os

Edvart Ø. Jespersen, Håvik

Anette Bøhn-Andersen, Søgne

Henning Sele Wiik, Klepp

Asbjørn var ganske fornøyd med verket i sin anmeldelse på P3musikk, og jeg ble så revet med at jeg skrev en kommentar om comebacket via samme sider.

Black Sabbaths nye video kom i går kveld. God Is Dead. Herlig låt.

Det er bare noen timer siden God Is Dead?-videoen landet på nett, og nå er Black Sabbath klar med nok en slags musikkvideo. Det handler om siste radio-singel fra 13 som heter End Of The Beginning, og videoen ble tatt opp da Sabbath deltok i en scene som ble vist i tv-serien CSI. Hele opptaket ser du over.

Det er dårlig stemning i Black Sabbaths video til låten som dukket opp før 13 ble sluppet. I God Is Dead? er verden på vei mot stupet, og det hele er pepret med innklipp av både gammel og ny versjon av bandet. God den låten der, altså.

Black Sabbath har endelig gitt ut sin første plate med Ozzy på vokal siden 1978. Dermed har vi skrevet hver vår sak for P3musikk om comebacket. Asbjørn har anmeldt 13, mens jeg har skrevet om Sabbaths stadige inspirasjon på metalen. Les om du gidder.

Offisiell versjon av God Is Dead?, den første låten fra comebackplaten med Ozzy som kommer i juni, kom i natt. Bra? Dårlig? Ok?

Det er litt sånn at jeg ikke helt tror at Black Sabbath skal gi ut album med Ozzy i juni, men en må jo bare ha troen når bandet til og med leverer videoer fra innspillingen. Dog uten musikk, men LIKEVEL.

En rød Satan-unge på coveret, en alko-marinert Ian Gillan på vokal, og låter om digitale horer. Hva kunne gå galt? Ingenting!

Black Sabbaths Born Again-plate kom ut i 1983, og er bandets eneste med Ian Gillan fra Deep Purple på vokal. Platen har blitt kalt “one of heavy metal’s all-time greatest disappointments”, men er en deilig saus av ambisjoner, mørkhet, suverene musikere, fuck you-attityde og fete tekster.

Les mer om Born Again her

Jeg mener, hvem kan matche en metaltekstlinje som “Your life is a six lane highway to nowhere/You’re going so fast you’re never ever gonna get down there/Where the heroes sit by the river/With a magic in their music as they eat raw liver”? Ren og skjær magi, spesielt siden Gillan leverer dette Zero The Hero-verset over et bekmørkt riff som Tony Iommi snarest bør sette på øverste hylle sammen med Iron Man og The Headless Cross.

Videre er Trashed, Digital Bitch (som visstnok handler om Ozzys kone/manager Sharon) og Disturbing The Priest (FOR EN TITTEL!) knusende, straight up ond metal i en tid da Mötley Crüe hadde brutt seg inn i sminkeskapene til småsøstrene sine og funnet frem leppestiften og hårsprayen.

Men best av alt er uansett tittelsporet, som er sår, episk Ian Gillan à la Child In Time, over en melankolsk gitarstruktur fra Tony Iommi. Majestetisk. Sjekk ut Born Again, makan til deilig og oversett metal skal du lete lenge etter.

Black Sabbaths gjenforening ble amputert da Tony Iommi ble kreftsyk, men bandet gjorde blant annet en “intim” konsert på =2 Arena i hjembyen Birmingham i mai. Derfra kom dette klippet av Paranoid i slutten av juni. Najs.

(Ozzy i Bergen 2012, foto: Roy Hilmar Svendsen, Nrk)

Ozzy Osbourne og hans ganske så flotte gjeng av venner gjorde Bergen tirsdag kveld.

Ozzy Osbourne smelte et ganske stort plaster på såret til alle som hadde kjøpt billett til Black Sabbaths gjenforening med å sette opp en turné med seg selv som trekkplaster, samt en haug med venner som ekstra godis. Og for å være grei legger jeg til side alt som har med kontrakt-krangel og ære og Bill Ward å gjøre, og fokuserer bare på det som skjedde på Koengen tirsdag.

Black Label Society varmet et allerede ganske oppvarmet publikum bra opp med en av de bedre konsertene jeg har sett av bandet. Ganske strikt fokus, og relativt bra levert, selv om Zakk Wylde frekt nok klarte å finne plass til en ganske lang gitarsolo i et oppvarmings-sett (!).

Den solrike dagen gikk over i en ganske kald kveld før Ozzy himself stod på scenen. Etter at vi mystisk nok hadde fått servert bruddstykker av en rekke av hans mest kjente låter med seg selv og Sabbath i videoformat via storskjermene. Ozzy stormet rett inn i Bark At The Moon og fulgte opp med Mr. Crowley, en åpning tatt rett fra himmelen. Men selv om bandet låter friskt, og lyden er ganske så bra, ringer alle alarmklokker bakerst i hodet. Ozzy synger som en sulten måke, og bommer på det meste som er av toner.

Heldigvis er dette et forbigående problem, for allerede når Suicide Solution dukker opp som låt tre begynner Ozzy å finne formen. I Don’t Know følger opp, og resten av konserten er egentlig en fin påminnelse om hva denne merkelige typen har gitt hardrocken gjennom et hardt og langt liv.

Første del av konserten er viet Ozzys solokarriere etter Black Sabbath. En karriere som faktisk rent kommersielt har vært mer suksessrik enn da han sang for heavy metalens fedre. Rent personlig er det definitivt stort å høre gamle klassikere som Killer Of Giants og Shot In The Dark fra en ungdomstid der Ozzy var kongen og mørkemann på en gang.

Ozzy-settet glir inn i en litt vel lang del med soloer fra både bassist, gitarist og trommis, noe jeg aldri vil fatte hvorfor tillates. Det er bedre å bruke tiden på å spille to eller tre flere låter, men i dette tilfellet kan man jo skjønne at en gammel og sliten Ozzy trenger en pust og en pes for å komme til hektene igjen,

Neste post på venneprogrammet er Black Sabbaths bassist Geezer Butler (som stjeler showet med sitt joviale smil og sin innlevelse) og en sedvanlig hattepyntet Slash. Noe som betyr en lang og svært flott Sabbath-del. Litt usikker på hvorfor Slash egentlig er med, for Gus G. eller Zakk Wylde kunne spilt akkurat det samme like bra, men vi tar det hele på kjendis- og venne-kontoen.

Det er tid for heavy metal-klassikere på rekke og rad, og Iron Man, War Pigs og ikke minst fantastiske N.I.B. får gåsehuden til å ta over kroppen. Eller er det den kalde vinden som blåser inn over Puddefjorden. Uansett er konserten på sitt aller beste. Fairies Wear Boots er nok en personlig favoritt som får skinne i kveldssolen, og Into The Void er akkurat så tung og vakker som den skal være.

Zakk Wylde overtar gitar-jobben fra Slash etter kort tid (mens Gus G. består gjennom hele konserten), og vi får servert I Don’t Wanna Change The World, Crazy Train og en vakker Mama I’m Coming Home, før hele vennegjengen samles for Paranoid.

Ozzy er gammel, Ozzy treffer ikke alltid det han skal rent vokalt, publikum er småslapt, men jeg går hjem lykkelig i vissheten om at jeg nok en gang har sett en av de historisk sett viktigste og beste stemmene i rocken. Med en god del fine venner på slep. God bless Ozzy Osbourne.

I USA feirer de Black Sabbath med fest i parken. Og gjett hvem som står bak?

I dag spiller selveste Ozzy Osbourne på Koengen i Bergen. Selv om han opprinnelig skulle komme med sine gamle venner i legendariske Black Sabbath, blir det nok en stor konsert når Ozzy kjører på Paranoid, War Pigs, Fairies Wear Boots, Iron Man og andre metalklassikere fra tiden i Black Sabbath.

Så mens bergenspublikummet venter på Ozzy, tok jeg en prat med de to rareste Black Sabbath-fansene jeg kjenner. Ikke rare fordi de er rare, men fordi de er to av mest uventede, men likevel dedikerte Black Sabbath-fansene på kloden.

Cosmo Baker er en av USAs råeste DJs, og reiser kloden rundt for å dra opp stemningen. Han er egentlig en r&b/hiphop/soul-DJ, og spiller i New York såvel som Dubai, men hans altoppslukende interesse for musikk har også gjort ham til en nesegrus Black Sabbath-fan. Sjekk wiki-saken om ham her

Det samme kan man si om Matt Sonzala, som er en av de fremste ambassadørene for hiphop i Texas. Han har skrevet for en rekke magasiner – inkludert det notoriske Bay Area-magasinet Murder Dog – og kjørt seg opp med en rekke radioshows, men mest innflytelse har han nok som Hip Hop Director for South By South West. Sjekk intervju med Matt her.

Sammen har de to startet en underlig bevegelse som heter Sabbath In The Park, hvor tusenvis av folk samles i parker i USA for å drikke øl, henge ut, og prate om Black Sabbath mens man hører på, nettopp, Black Sabbath. Altså: Sabbath In The Park.

Jeg slang over noen spørsmål til Cosmo og Matt om Sabbath In The Park, under får du hele den fascinerende historien om dette aldeles nydelige arrangementet.

PS: Mens du leser saken, lytt gjerne til denne superfete Sabbath-miksen Cosmo Baker har mekket:
WickedMix666.mp3

Tell me about this Sabbath In The Park thing, it sounds totally awesome. How did it start, what happened, how did it grow?

Matt: Sabbath in the Park started with myself and Cosmo Baker five years ago. There is a message board out there in the nether regions of the internet called The Hollerboard and we would post on there from time to time. And at one point, many of the other posters were really stuck on posting a lot of fruity shit, so Cosmo took it upon himself to do a post telling the people about some real music, the music of Black Sabbath. Around that same time, I made a post announcing that I was coming to CMJ and wanted to know what the people had planned. The post clearly was about me coming to CMJ and Cosmo replied “What you coming to NY for bro?” And so I answered him, “For Sabbath in the Park of course.” So simple as that, Cosmo made a flyer with some Budweiser beers on it, and basically laid the template for what was about to go down, and we got on the phone, began the real planning there. And from there we just spread the word virally. First we put out the eflyer, with no location. Just that it was going to be in the park. Then a few days before the event we revealed the location via the Sabbath in the Park Official Myspace Page and let the people know it was going down in Fort Green Park in Brooklyn, because really where else could it have happened?And basically we get a boombox, some beers and we get some good people together to enjoy some Sabbath in the Park. We had like 6 countries represented at the first one and it grew from there.

Cosmo: Yeah, basically it was an inside joke – although it wasn’t a joke for us – that just resonated with people and took off from there. At the time the days were getting darker earlier and a bit colder. So imagine that coupled with the sound of the first song Black Sabbath “Black Sabbath.” It’s perfect. Matt was instrumental in making it happen, as was my other partner DJ Ayres. It was such a surreal moment though. I remember sitting there and just waiting, wondering who would show up, if anyone. Little by little people started coming by and before you knew it there was this crazy group of people who had congregated just off the strength of the call of Sabbath. We had done all this work and got the word out yet were completely anonymous about who was behind it. So in essence it was completely this mysterious, subversive act. Lounging in a park drinking Bud Ponies and Jack Daniels, smoking pot out of a cored-out apple (“Apple Bowl”) and being miscreants as performance art almost.

That night the park was raided by NYPD and most of us were given summons to appear in court for open container – drinking outside is illegal in NYC. So the second installment was Sabbath In The Courts, where we all showed up in New York City Court to be seen about our cases. We all walked on the charges so another victory for the SITP family! We had our SITP afterparty that evening and of course, rocked out to Sabbath!
After that we would do other installments, in New York and in Texas, and when we would do them people all around the globe would simultaneously hold SITP events in solidarity. That was when I created the Wicked Mix 666 so that people, no matter what country they were in we would all be listening to the same soundtrack. All in all it’s been a rather chaotic approach but it seems to have been working.

What has been the highlight of doing Sabbath In The Park?

Matt: Just the love and unity shown every time it happens. Just seeing the people come together under the banner of Black Sabbath. Also when these kids were setting fire in some garbage cans about 20 yards from us at the first one was pretty good. Ozone Magazine came out to cover one of the events. And one time we had a little red wagon to ride down the hill with, in the park.

Cosmo: Just partying and celebrating with friends under the spell of Sabbath, and reconnecting with music that we love so much. We had a Sabbath In The Park at The Yard in Brooklyn a few years ago and got a cover band SabbraCadabra come and play. It was pretty sick and they were tight. It was kinda hilarious cause these dudes were just average guys that hold day jobs who play Sabbath songs at their local bar on weekends. They showed to our SITP event and had no idea what to expect and had their minds blown! Totally into hanging out with all the kids after the fact. It was great.

What is it about Black Sabbath that makes it so magic?

Matt: Its just some of the rawest realest music ever made. I mean seriously, you listen to Black Sabbath, you listen deeply to that music and its something that you can really feel and Ozzy had a lot to say about the world. A lot of relevant revelations that I think more kids today need to hear. So this is also a reason why we do SITP, to save the youth from becoming total hipster fruitcakes.

Cosmo: Yeah Matt kind of hit it on the head. Sabbath was the first band I ever saw perform live without being chaperoned by an adult. After the concert me and my man Julio spent hours practicing Iron Man on our guitars. So I think there’s something that drew us to the sound that spoke to our working-class roots and the strange desolation one feels from growing up in the city,

And we’re talking strictly Ozzy era here?

Matt: I mean, yeah. Of course. We ain’t hating but you know.

Cosmo: Strictly. No slight against Dio, but only the original lineup.

…so maybe you can take Sabbath In The Park to Norway?

Matt: Yo we are ready to take it to every corner of the globe. Just sound the call and we are there dude.

Cosmo: The home of DEATH METAL? Of course. Just so the heads can see where this all originated from.

Typete typer på tur. Ozzy og vennene hans spiller i Bergen og i Oslo neste uke. Vi ga vekk billetter til konsertene, og vinnerne har nå fått en beskjed via eposten sin.

Noen plater blir stemplet som mislykkede, og så tenker ikke folk mer over det. Det må vi gjøre noe med. Først ut: Black Sabbaths siste plate med Ozzy, Never Say Die!

Personlig synes jeg Never Say Die! er langt bedre enn sitt rykte. Tittelsporet er vel den eneste halvkjente låten fra platen, men spesielt hele første siden er mystisk, atmosfærisk, skummel og riktig så fengende.  Den åpner med nevnte Never Sat Die, som har alt en Black Sabbath-klassiker skal inneholde: signaturriff fra Tony Iommi, neseblødende vokal fra Ozzy, og et dundrende komp fra Bill og Geezer. Etterpå går vi over til Johnny Blade, som har apokalyptiske synther under en beinhard gatektest om knivdesperadoen Johnny Blade:

Tortured and twisted, he walks the streets alone
People avoid him, they know the street’s his own
Cold blade of silver, his eyes they burn so wild
Mean as a tiger, society’s own child

Så er det rett på min favoritt: den triste, litt funkinspirerte Junior´s Eyes, med et refreng av enorme dimensjoner (They´re coming home again tomorrow etc) og Ozzy på sitt aller mest melankolske. Side 1 på vinylen avslutter med Hard Road, en av singlene fra platen. Fett riff, bluesgroove hele veien, og vips så har man en briljant vinylside Sabbath.

SIde 2 starter rockete og digg med Shock Wave, før poppete Air Dance ved første lytt høres ut som en lettvekter. Men når man oppdager det nydelig pianoet på verset, gjør det hele låten. Litt svakt refreng, det skal jeg innrømme. Neste ut er Over To You, en bombastisk og seig rockelåt jeg er overrasket over at det ikke er gjort profilerte coverlåter av. Denne hadde – i likhet med Johnny Blade og Junior´s Eyes – vært klassiker om den var på Vol. 4 eller Sabbath Bloody Sabbath.

På albumets nest siste låt går det derimot helt galt. Breakout danderes med en blåserekke og en sakssolo  som er tullete malplassert, og sikkert kommer fra en blanding av tidens ånd og altfor mye drugs. Til slutt kommer Swinging The Chain, med Bill Ward på vokal. Typisk 70-tallsrock, uten at den biter veldig fra seg.

Oppsummert: Never Say Die! er en langt bedre plate enn den halvannen stjernen den har hos Allmusic, og en glemt perle i Sabbath-katalogen. Enig? Uenig? Kjør debatt.

Vi takker for rekordmange svar på Black Sabbath-konkurransen.

Vi har blitt oversvømt med mailer de siste dagene. Det føles som om hele Norge ville skaffe seg billett til de to Black Sabbath-konsertene i Bergen og Oslo i mai neste år, men dessverre har vi bare ti billetter å gi vekk. Vi spurte dere etter favorittlåter fra orginalbesetningen, og det kan virke som om bandet må spille i fire timer neste år for å tilfredsstille alle sammen. Uansett får disse en Black Sabbath-billett hver i posten ganske så snart.

Oslo-konserten:

Håvard Schanke, Oppegård

Mainert Ramstad Haugen, Hamar

Tonje Knutsen Sørdalen, Kragerø

Brede-André Stræde, Sørum

Birgitte Østerhagen, Oslo

Bergens-konserten:

Lise Lahn-Johannessen, Oslo

Viktor Madsen, Trondheim

Silje Akselberg, Bergen

Gisle A. Østraat, Bergen

Christer Knudsen, Bergen

Ikke bare en konsert i Norge, men to!

Ryktene har svirret rundt etter at Black Sabbath nylig gjorde pressekonferanse der bandet fortalte at de skulle gjenforenes i sin orginale form for et album og turnering. Den eneste konserten som ble bekreftet da var årets Download-festival i England. Men nå har det altså dukket opp flere konkrete datoer på bandets nettsider, og to av disse er i Norge.

Tirsdag 29. mai skal Black Sabbath være hovedattraksjon på Bergen Calling på Koengen og torsdag 31. mai skal de stå på scenen i Oslo Spektrum. Billetter blir lagt ut for salg torsdag 24. november. Sommerens to tøffeste eventyr.

Vakkert.

Som vi meldte for noen dager siden; gamle herrer er klar for en siste reise.

Et av de virkelige klassiske bandene i rocken, og skaperne av det vi i dag kjenner som heavy metal, skal være på vei ut i verden. På en pressekonferanse i L.A. nå nettopp fortalte bandet at de gjenforenes med sin orginale besetning med Ozzy, Tony Iommi, Geezer Butler og Bill Ward, og at de er godt i gang med et nytt album som visstnok skal produseres av selveste Rick Rubin. Så langt har de kun gitt en konkret dato, og det er Download neste sommer, men sterke rykter forteller om norske datoer på en verdensturne som blir offentlig om noen dager. Stay tuned….

Vel. Da kan du tydeligvis sprette champagnen. Eller kanskje ikke…?

Det som har vært rykter i mange måneder ble bekreftet fra Tony Iommi himself i Birmingham Mail. Den orginale besetningen av selveste Black Sabbath jobber med nye låter og en mulig turne.Trodde hvertfall alle. For nå har Tony Iommi gått ut og avkreftet at noe som helst er sikkert. Les mer her.

De fire medlemmene har ikke gitt ut musikk sammen siden to studiospor på live-platen Reunion fra 1998 og har ikke turnert sammen siden 2005. Ozzy Osbourne har siden vært opptatt med en solo-karriære som har vært litt opp og ned, mens resten av Black Sabbath laget Heaven And Hell, som brått forsvant da vokalist Ronnie James Dio døde i fjor.

Nå skal vi ikke ta gleden på forskudd (definitivt ikke, etter Iommis avkreftelse), ettersom studio-sessions med disse fire har blitt brått avbrutt tidligere, men bare det at alle fire er i samme rom er positivt nok for Pyro. Men hva mener folket? Bør Black Sabbath huskes for det de var, eller tåler vi nok en gjenforening av bandet som egenhendig laget heavy metal?