I dag ble det kjent at AC/DC går til toppen av salgslistene i imponerende 29 land med Black Ice. Pyro besøkte den amerikanske landsbygden for å få en forsmak på den kommende turneen.

Har du hørt om en amerikansk by som heter Wilkes-Barre? Nei, ikke vi heller. Men om man setter seg i en buss på Manhattan, New York, og kjører to og en halv time inn i Guds eget land, gjennom storslagne naturparkområder og ensomme småbyer i staten Pennsylvania, så kommer du plutselig til Wilkes-Barre. Population: 43.123.

Det ser egentlig ikke ut som en skikkelig by der bussen vår stopper, det er mer en tilfeldig samling av franchiserestauranter og kjøpesentre som ligger strødd langs veikanten. Det er den amerikanske bøgda i all sin prakt. Da bussen vår – det er 45 busser som kjører med konkurransevinnere og bransjefolk og slikt ut fra NYC – ankommer Wachovia Arena, innser vi at joda, vi skal på AC/DC. Det er det nemlig et gigantisk neonskilt som forteller oss.

Anledningen for denne litt spesielle konserten er en såkalt dress rehearsal – på norsk: generalprøve – for den kommende turneen til AC/DC. Bandet skal åpne turneen 28. oktober, men to dager før har de invitert litt forskjellig rusk og rask til å bivåne bandets siste gjennomgang og finjustering av showet. 3.000 mennesker skal kose seg i en arena som noen dager senere skal fylles opp av 10.000. AC/DCs plateselskap Sony BMG stiller mannsterkt, konkurransevinnere fra Platekompaniet og Dagbladet.no er flydd over sammen med noen platebutikker, og Pyro har brukt opp alle sine hardt opptjente bonuspoeng til å fly over Atlanteren.

Siden det er halvannen time til konserten begynner, og arenaen ikke har begynt å slippe inn fans helt enda, rusler Ketil (DJ-kompis), Kim (Badlands-fan på heltid, jobber også i Sony BMG) og jeg i retning noe som ligner på silvilisasjon i det fjerne. En vennlig parkeringsvakt anbefaler ”a new sportsbar, it´s really cool” noen lyskryss unna, og etter et kvarters gåtur sitter vi i en bar. De har NFL på skjermen, Margaritas i glasset og Creedence på stereoanlegget. Vi sier som Homer Simpson: U! S! A!…U! S! A!…U! S! A! Man må elske dette landet.

P å vei tilbake til arenaen hilser vi høflig på to av byens politimenn, og rusler etter hvert inn i en klassisk amerikansk konsertarena. Vi snakker ishockeyarena som for anledningen er omgjort til rockesjappe, med massevis av småtjukke og smilende damer som selger øl, pizza, grove pølser og nachos med flytende cheddarost. (Til Oslo Spektrum: håper dere tar notater her.)

Jeg hadde på forhånd en bang anelse om at det skulle være kun sitteplasser i Wachovia Arena, slik det ofte er på amerikanske konserter, og mistanken slår til. Det føles rart å ha sitteplasser på rockekonsert, men det fungerer faktisk overraskende greit og praktisk. Kanskje jeg begynner å bli gammel.

Kim, Ketil og jeg har seter på litt forskjellige steder, men sniker oss inn på noen ledige stoler på en rad foran oss. Da ender vi opp helt inntil catwalken som stikker ut fra scenen og deler publikum, og vi har faktisk noen av de råeste setene i hele arenaen. Ved siden av oss sitter en gjeng godt voksne, tungt parfymerte kvinnemennesker som opplyser at de har fått billetter gjennom sin arbeidsgiver, telegiganten AT&T, og at de simpelthen elsker rock. Etter hvert innrømmer de at de nok er mest glade i Aerosmith (”Steven Tyler is just adorable!”), men måten de utover kvelden svinser på sine mum-jeans-svanser vitner om stor begeistring også for AC/DC.

Men nok om halvfulle middelaldrende amerikanske kvinner, mer om sprengkåte middelaldrende australske menn. Klokken 20.10 mørklegges arenaen, og vi hører lyden av et tog som begynner å tøffe. Det knirker fra scenen, og de to gigantiske skjermene viser en herlig animasjonsfilm av en djevelsk Angus Young som er bakbundet fange på et tog som løper løpsk. Den animerte Angus bryr seg ikke, han gliser og vrir seg selvsikkert, mens noen damer (store pupper, røde lepper, lange øyevipper, korte dongerishorts) drar og røsker i den store bremsespaken på toget. Til slutt knekker spaken tvers av, og det plommerunde håndtaket på bremsespaken kommer faretruende nære de åpne, rennende munnvikene til kvinnemenneskene. Sink The Pink! Angus klarer å komme seg fri fra tauet som holder han nede, og henger seg med en arm ut av toget med en ond latter, før de to skjermene sklir fra hverandre, og et gigantisk tog kommer dundrende ut på scenen. Pyroen spruter fra togskinnene, bombene smeller, og riffet til Rock N Roll Train sender publikum til himmels.

Bandet låter kompakt og fint, og det er tydelig at Rock N Roll Train er en etablert AC/DC-klassiker allerede en uke etter albumet kom i salg. Etter en sterk åpning, hvor Brian Johnson synger godkjent og Angus får finjustert gitaren, stikker Angus to fingre ut fra pannen, og det er rett på Hell Ain´t A Bad Place To Be. Back In Black følger på, og publikum synger med av full hals. Publikum reiste seg selvsagt fra sitteplassene med en gang AC/DC kom på scenen, og selv om det føles litt rart å ha sin egen stol helt framme ved scenen, er det solid stemning blant de noen tusen som omkranser scenen.

AC/DC drar gjennom den ene klassikeren etter den alle (Dirty Deeds, Hell´s Bells, You Shook Me All Night Long), men kveldens første fjelltopp er Thunderstruck. 1990-hiten får nytt liv av det fascinerende groovy rytmegitarspillet til Malcolm Young, og Johnson virker enda mer komfortabel med låter han selv har vært med og utforme. Malcolm Young (”en folkehelt”, som sidemann Ketil kaller ham) overbeviste for øvrig med herlig vokal på Dirty Deeds (det siste, ekstra grove refrenget), som visstnok også skal være det eneste han synger på AC/DC-plate noensinne.

Videre kommer tittelsporet fra Black Ice som en positiv overraskelse. Som sagt tidligere er det en personlig favoritt fra albumet, og det knivskarpe riffet kommer virkelig til sin rett i livesammenheng. Låten mangler kanskje et refreng, men riffet sender tankene tilbake til frekkheten som er Powerage, og det er en god atmosfære å bli henvist til.

På Whole Lotta Rosie blåses den velkjente horemammaen opp, men denne gangen får sekvensen en ekstra boost av at hun jukker seg udelikat og herlig oppå det dampende Rock N Roll-toget, og Angus er virkelig blitt varm i trøyen. På både Rosie og den påfølgende Let There Be Rock (et annet Topp 3-høydepunkt på konserten) går fingrene hans varme på den svarte Gibson SG-en, og selv om det er litt mye diskant (sikkert grunnet lite folk i en betongarena), er det så mye sjel i gitarspillet hans at man kunne skapt en ny, vakker menneskerase av svetten fra fingrene til den lille, store mannen.

Etter en monumental avslutning med Let There Be Rock, er bandet tilbake for å gjøre Highway To Hell og For Those About To Rock, og de obligatoriske kanonene rulles ut. Eksplosjonene dundrer vegg-i-mellom, men faktisk ikke like høyt som Spektrum i 2000. Kanskje de bokstavelig talt sparer på kruttet til turnéåpning?

En rask kikk på klokken viser at AC/DC kun har spilt i 80 minutter, så vi innser at bandet kun har spilt et utvalg fra den kommende turneen. Sannsynligvis har de kjørt gjennom låtene det er mest pyro, lys og innøvde greier på, siden de åpenbart prøvde ut litt tekniske detaljer under konserten. Vi la flere ganger merke til at bildene på storskjermen fikk sånne klassiske Apple-symboler på seg, så det var vel en eller annen tekniker som satt med Macbook-en og finpusset på de siste overgangene og detaljene.

På vei ut av arenaen legger Ketil merke til en setliste som henger bak ved mikseren, og jommen om vi ikke finner den komplette setlisten som AC/DC skal spille på turneen. (Spoiler alert!) Den ligger avbildet lenger nede i saken her. En kjapp analyse viser at det skal spilles fem låter fra Black Ice, tittelsporet fra Stiff Upper Lip kommer inn, og Angus skal helt sikkert strippe til The Jack. På den negative siden er det skandaløst nok ingen låter fra Powerage, noe som skuffer voldsomt etter Brian Johnson nylig sa i et intervju at han ville dra inn Gone Shootin og What’s Next To The Moon.

Utenfor er det mørkt og kaldt, men i den crispe, deilige høstnatten hører man spredte jubelrop fra AC/DC-fans som har sin livs opplevelse. Frode Nysveen, som satt på raden bak oss, fikk til og med håndhilst på Brian Johnson under konserten, og den tatoverte AC/DC-fanen har garantert hatt sin livs største AC/DC-opplevelse.

18. februar kommer AC/DC til Telenor Arena utenfor Oslo, og da er 2008/2009-utgaven av det legendariske rockebandet tungt innkjørt. Når de girer opp noen hakk fra det veldreide, underholdende showet vi så på landsbygden i Pennsylvania, så blir det tidenes arenakonsert på norsk jord.

Frode Nysveen lufter tattisen før AC/DC-konsert.

Wachovia Arena i Wilkes-Barre, Pennsylvania.

Pyro, Ketil og Kim varmer opp i bussen på vei inn i hjertet av USA.

Liten Angus, stor skjerm.

Brian Johnson er on a highway to hell.

Angus Young var i storform under generalprøven, mens broder Malcolm pumpet ut bunnsolid rytmegitar fra bakgrunnen av scenen.

Brian Johnson prater med fansen.

Her ser man akkurat litt kruttrøyk fra For Those About To Rock.

Raise your fist and yell!

Spoiler alert: AC/DC-setliste.

NSB Komfort blir ikke det samme etter Rock N Roll Train Extreme Luxury Comfort.

Frode Nysveen håndhilser på sin nye kompis Brian fra Newcastle.

Neida, konkurransevinner Sebastian er ikke negativ i bussen. Han bare etterligner Attila i Mayhem.

Gamle menn, deilig rock.

Kim Paulsen tenker på den første Badlands-platen, mens han lar den amerikansk landsbysolen kjøle seg på en flaske Heineken.

Et nær-Angus-øyeblikk. La det bli rock, sa han, og så ble det rock.

Vi ga vekk den nye til AC/DC på tirsdag. Her er vinnerne og resultatet av kåringen.

Vi kjørte spesial om Australia forrige tirsdag, for å feire at våre helter i AC/DC endelig kom med ny plate. I den sammenheng ga vi vekk noen eksemplarer av Black Ice til dere lyttere, i bytte mot svar på spørsmålet om hvem som er det beste bandet fra Australia utenom AC/DC. Vi fikk masse svar, og presenterer her resultatlisten etter at vi sirlig har hatt opptelling av svarene.

Det ble faktisk en delt førsteplass til Rose Tattoo og Wolfmother. Helt likt antall stemmer fikk de utrolig nok. På en klar 3. plass, med bare et par stemmer for lite, finner vi Airbourne. Så er det et laaangt steg ned til 4. plassen som går til Hard-Ons, før Alchemist tar en god 5. plass. Andre slengere finner vi i Mortification, Mortal Sin og Kathmandu….

Disse får Black Ice i postkassen i løpet av uken:

Egil Liberg, Romedal

Steinar Synslien, Otta

Marte Hansen, Mosjøen

Henning Kaland, Oslo

Ny konkurranse tirsdag. Da handler det om et annet stort band. Nemlig Metallica…

Black Ice er på plass i platehyllen! Pyro guider deg fra låt til låt.

Da er omsider Black Ice i landets platebutikker. Selv om mange av våre kjære lyttere sikkert har hatt albumet på spilleren en ukes tid, er det først nå det føles virkelig at det faktisk er en ny AC/DC-plate i hus.

Så da må Pyro selvsagt trå til med en gjennomgang av hva vi synes, eller i hvert fall hva 50 prosent av Pyro-redaksjonen synes. Vi vil også veldig gjerne høre deres syn på albumet og enkeltlåter, så kjør i gang diskusjonen under her.

Rock N Roll Train
– Åpningsspor og første single fra albumet. Rock N Roll Train er ingen innertier på første gjennomlytt, men vokser veldig etter hvert som man får hørt den litt på radio og kjørt den i headset noen runder. Den åpne, glassklare produksjonen til Brendan O´Brien kommer til sin rett med en gang.

Skies On Fire
– Litt ned i tempo etter den pumpende åpningen, og Angus og Malcolm spiller synkront et enkelt riff på verset under Johnsons gneldring, før de bretter ut klassiske AC/DC-melodier på det fete refrenget.

Big Jack
– Litt opp igjen i tempo, og pumpende bass legger grunnlaget for et insisterende driv. Refrenget blir en sikker slager dersom de tar Big Jack inn i konsertsettet på den kommende turneen.

Anything Goes
– Jeg antar at dette blir den neste singlen fra Black Ice. Det lystige og lett gjenkjennelige gitarriffet er klassisk Angus Young, mens Malcolm legger et harmonisk grunnlag med sin supertette rytmegitar. ”There she goes, she goes/and noboby knows”, nesten synger Johnson i det som etter flere gjennomlyttinger framstår som en ren poplåt i AC/DC-tapning. Og det er ment som et pluss i boken, for selv om det er melodiøst og lekent, er det utvilsomt Australias store sønner vi hører på.

War Machine
– Men så var det slutt på popperiet. War Machine er albumets første bordsetting fra det litt mer skumle AC/DC, det bandet vi kjenner fra farlige låter som Night Prowler og Kicked In The Teeth. Kjapp og effektiv låt.

Smash N Grab
– Ned igjen med tempoet, og etter bunnsolide Anything Goes og War Machine kommer Smash N Grab litt i skyggen. Kanskje litt ufortjent, siden det er en god låt, men slik er det når man hopper etter Patrick Sjóberg.

Spoilin For A Fight
– Digg med frekk riffåpning fra Malcolm, før Brian Johnson overrasker med en slags sexy David Lee Roth-mumling i åpningen. Speinnandes. Fin låt dette også, veldig høyt nivå så langt på albumet.

Wheels
– Nok et ensomt og frekt riff som åpner låten, før det ruller inn i boogiewoogieland. Wheels er en av de mer anonyme låtene på albumet.

Decibel
– Egentlig er det litt underlig at AC/DC ikke har laget en låt som heter Decibel før i 2008. I likhet med Wheels er dette noe anonymt, men det litt snikende riffet til Malcolm holder interessen oppe.

Stormy May Day
– Litt slapp åpning, før slidegitaren kommer rullende inn i lydbildet. Det gir låten et herlig preg av vintage Cinderella/Badlands, og drar albumet opp på høyt nivå igjen etter noen låter som føltes som fyllstoff.

She Likes Rock N Roll
– Albumets dårligste spor, takket være et uinspirert vers og et håpløst refreng. AC/DC aspirerer ikke til Nobel-pris i verken matematikk eller litteratur, men litt mer sprut enn det de byr på her forventer man.

Money Made
– Etter albumet s dårligste låt kommer det som kanskje er den beste. ”Money Made” har et herlig, sprutende riff hvor Malcolm og Angus virkelig får vist hvilken kjemi de har.

Rock N Roll Dream
– Her om dagen diskuterte jeg med en kamerat om AC/DC noensinne hadde laget en ballade, og jeg påstår hardnakket av Ride On kan kategoriseres som ballade. Rock N Roll Dream topper uansett Ride On, dette er en vaskekte powerballade med sødme, følelse og hele følelsesregisteret Aerosmith og Bon Jovi har forsøkt å ta patent på.

Rocking All The Way
– Det skal i hvert fall ikke være noen tvil om at AC/DC spiller rock. Rock N Roll Train, She Likes Rock N Roll, Rock N Roll Dream og nå altså Rocking All The Way, det betyr at nesten 27 prosent av låtene på Black Ice har ordet rock i tittelen.

Black Ice
– Aiaiai, ryst dine grunnvoller for en avslutning. Her er AC/DC på sitt farligste og frekkeste, med et gitarriff signaliserer at en gjeng glisende småbanditter med kniv på baklomma entrer gatehjørnet. Vi snakker Powerage-groove og gitararbeid som er så kriminelt bra at noen kommer til å bli satt i fengsel. Strålende avslutning på en gjennomført og solid plate fra AC/DC.

Det er kun fire dager til Black Ice er å få kjøpt i landets platebutikker.
I den anledning tok jeg en liten ringerunde for å sjekke hva folk og fe i bransjen og media forventer av AC/DC i 2008.

Her kan du lese artikkelen om AC/DC-MANIA

Sjekk denne artikkelen jeg skrev i dag tidlig om den nye AC/DC-platen. Det handler om hvem som skal få selge hvilke AC/DC-plater i USA. La oss håpe det ikke blir slik i Norge, da er det bare å legge ned hele sjappa.

Vi har knapt fått snudd oss tilbake i hvileposisjon etter DEATH MAGNETIC, før det nærmer seg slipp av AC/DC-albumet BLACK ICE.

Redaksjonen i Pyro har foreløpig ikke fått gleden av å høre australernes første plate siden STIFF UPPER LIP i 2000, men da vi surfet på Blabbermouth.net fant vi denne gjennomgangen av albumet fra en av forumdeltakerne:

Rock ‘N Roll Train
You’ve probably heard it already, and it’s a dynamite opener. Unmistakable Angus riff, thumping beat – you know who this band is. And what happened to Brian Johnson’s voice? In the past, he always sounded as though he was about to blow his aorta hitting his notes. Either time has allowed him to grow into his voice or his voice merely caught up to him, but his singing is full and gutsy. Angus is chomping at the bit to get to his solo – he starts playing before the second chorus is even over, and good for him, for it’s a stunner.

Skies On Fire
A stark drum beat gives way to a tangled chordal guitar riff. The syncopated beat of the verse is a bit different for AC/DC, but it works. Johnson sings a vocal line “I know you and you know me/ tell me what you want me to be” that is vaguely Lennon-esque. A biting bluesy solo from Angus.

Big Jack
From the title alone I know I’m going to like it, and I’m not wrong. This is one to play in the car, an up-tempo stomper with power chords that stumble overtop one another and land in all the right places. Angus pulls off some beautiful top-string riffing underneath the chorus. It’s hard to tell if Brian Johnson is singing “Big Jet” or “Big Jack,” but who cares? It rocks six ways to Sunday.

Anything Goes
There’s no opening riff; instead, it bursts right in the door and wastes no time getting going. It’s kind of a rock ‘n’ roll Irish jig, somewhat reminiscent of Slade’s Run Runaway, only better. Angus lets loose with some intense top-string trills before firing off another bracing solo. A winner all the way.

War Machine
Whoa…it’s getting ominous. The chord progression of the verse and chorus are in the same vein as Givin’ The Dog A Bone, only more sinister. But if any band has a right to nick from themselves, it’s AC/DC. Freaking hot solo, natch.

Smash N Grab
Is that a minor chord I hear in the pre-chorus? Nah, it can’t be. It is! Well, I’ll be…In truth, this mid-tempo rocker is the first coulda-been-a-contender so far. Not bad, but not one for the ages.

Spoilin’ For A Fight
Now, this is a riff! I have to learn how to play that tangled little beauty, for sure. Actually, the riff is the backbone of the song, as it should be – it’s that good! Brian Johnson really does sound like he’s ready for some heavy-duty action here. A toe-tapping, air-drum, air-guitar slam-ola.

Wheels
Straight out of the playbook from Highway To Hell – and that’s a good thing. Johnson is really reaching for the notes here. I’ve always wondered if he has to grab his Brian Johnson when trying to get to those special places. Beautiful vibrato in the guitar solo. Best instrumental break yet.

Decibel
A delicious, grinding, thumping bit of blues-rock. This might be the number where Angus his striptease live – it’s got that smirking kind of bad-boy vibe to it. Good stuff all around. Is Brian Johnson singing “decibel” or “Jezebel”? Hard to tell. Not important though.

Stormy May Day
Wow, what a cool, greasy slide guitar riff! And those floor toms punch you right in the chest. A gritty, punchy mid-tempo stand-out with some surprising minor key changes. Great change of pace.

She Likes Rock N Roll
Ding-ding-ding! We have another winner, folks! With a beat so undeniably sexy, this song just might replace Girls! Girls! Girls! as the next de rigueur strip club anthem. A tight verse and chorus that absolutely floors you. Gang vocals galore – “She likes rock n roll/ I like rock n roll!” Oh, yeah. I’m playing this in my car.

Money Made
A twisty little arpeggiated riff turns into a powerhouse of a song. Fantastic breakdown section – these guys really know their dynamics. Two rhythm guitar tracks sit atop one another and work wonders. Only brothers could pull off synchronicity such as this.

Rock N Roll Dream
My goodness, it’s almost a ballad. Tight hi-hat work by Rudd carries the beginning until…OK, we’re blasting off now! Total rock…Oh, but wait…now it’s a ballad again. Some varied guitar textures. This is the most elaborate production on the album, but it’s not forced. Very dreamlike. Takes you somewhere new. Fascinating.

Rocking All The Way
I’m feeling like it’s been an actual AC/DC concert by now, but 30 seconds into this track and I’m air-drumming again. Right when you think rock can’t get any better than this, the solo clamps down and it’s time to ride this one out. Deliriously good.

Black Ice
What sets this track apart from all the others is Phil Rudd, who finally explodes on the drums and shows you what tom rolls are really meant for. Everything is as it should be on the title cut. It’s the capper, the final encore, the song that reminds you of everything you’ve ever loved about AC/DC; the song that says, “Let’s go hang out with the buds and pop some Buds and enjoy rocking out for the sake of just rocking out.”

Well done, lads. Well, done. For those who have rocked me, I salute you!

Sånn ser altså coveret ut. Og enda mer info har tikket inn fra SonyBMG.

For noen minutter siden tikket det inn en pressemelding fra AC/DCs plateselskap SonyBMG. Det viktigste i den er som følger:

Den nye AC/DC-platen Black Ice kommer i butikkene mandag 20. oktober.

Singelen Rock N’ Roll Train spilles på radio fra torsdag 28. august.

AC/DCs første plate på 8 år er produsert av Brendan O’ Brien, og inneholder 15 låter.

That’s it. Jeg gleder meg vanvittig, og det gjør vel alle andre på denne siden også. Men hva synes vi om albumcoveret?

Mer om AC/DC kan du lese i denne artikkelen på Nrk.

En klassisk klassiker fra de joviale fra Australia (og Newcastle).

AC/DC er veldig snart klare med nytt album, og det feirer vi med en gammel hit her på Pyronettet. Platen som skal få det noe merkelige navnet Black Ice kommer, som så mange andre godbiter, i oktober. Det er en liten stund til, men nå er det helg, og da går tiden så mye fortere. Hvertfall i selskap med en kåt Brian Johnson, en vill Angus Young og en del lettkledte piker. Slik var det på 80-tallet. Rockevideoer skulle inneholde lettkledte damer. Gjerne ikledt pittelitt latex. Men hvem som fant på at disse pikene skulle sykle på ergometer-sykkel, det er vi høyst usikre på. Låten You Shook Me All Night Long finner du på Back In Black, platen der Johnson kom inn for avdøde Bon Scott. Litt av en stafettpinne å overta, men så lenge bandet laget låter som denne gikk det hele storveis.

De deilige australske rockerne er ferdig med innspillingen av albumet Black Ice sammen med produsent Brendan O´Brien (Bruce Springsteen, Audioslave, Rage Against The Machine, Pearl Jam), og planlegger nå en storslagen lansering.

Albumet slippes til høsten, og single ”Rock ´N Roll Train” sendes til radiostasjoner 28. august. I følge The Pulse Of Radio skal Angus Young & co så legge ut på en 18-måneders turné fra og med oktober. Det er foreløpig ikke lansert datoer eller spillesteder, men med årets suksess med Iron Maiden, Metallica og Kiss i Oslo, Bergen og Trondheim er det grunn til å tro at det norske rockepublikummet ligger bra an til å få besøk av AC/DC.

AC/DC skal ikke bare slippe plate og spille konserter, de skal også selge merchandise. På releasedatoen til Black Ice skal bandet åpne sin egen butikk i både New York og Los Angeles. Butikkene skal kun selge AC /DC-relaterte effekter.

I USA skal Black Ice kun selges hos Wal Mart, og Billboard skriver at den gigantiske kjeden skal innrede egne AC/DC-områder i butikkene sine. Områdene skal også profilere spillet Rock Band, som har fått tilgang på bruk og salg av AC/DC-låter.

Det eneste feltet AC/DC ser ut til å holde tilbake på er digitalt salg. AC/DC-katalogen er ikke tilgjengelig hos verken iTunes eller andre digitale aktører, og i følge rapportene er det ingen planer om å endre på det med det første. Rart, egentlig.