Våre favoritt-refsere i Black Debbath har laget video til den fiffige Dum Dum Minister fra Universell Riffsynsing. Selvsagt er det morsomt.

Det var som alltid moro å ha Black Debbath på besøk. De spilte en time med utvalgt rock for oss, og vi intervjuet i tillegg Krokodil. Hele sendingen kan høres i reprise via Nrk P13 mandag fra 17 eller når du vil via Nrks radiospiller. Spilleliste vedlagt.

Black Sabbath – Turn Up The Night
Venom – The Death Of Rock N’ Roll
Keep Of Kalessin – Universal Core
Krakow – Atom
Ozzy Osbourne – Crazy Babies
Jack Dalton – 8 Times X Equals This
Periphery – Graveless
Enforcer – Undying Evil
Krokodil-intervju
Krokodil – Reptiliar Familiar
Danko Jones – I Will Break Your Heart
Embryo – Awaken
Lord Dying – Poisoned Altars

Black Debbath-time

Black Debbath – Barber Salæret
Stooges – Search And Destroy
Gojira – A Sight To Behold
Deep Purple – Black Night
Voivod – Astronomy Domine
Slayer – Disciple
Valient Thorr – No Holds Barred
Megadeth –Wake Up Dead
Monster Magnet – Evil (Is Going On)

Mye tyder på at disse to politiske rockeaktivistene vil fungere som gjester i Pyro i kveld.

Black Debbath er ute med en ny plate som heter Universell Riffsynsing. Det betyr selvsagt at de har stående invitt til å komme i Pyros studio for å prate rock. Vi håper at to utsendte medarbeidere i Black Debbath innfinner seg i kveld. Vi skal også intervjue Krokodil som har medlemmer fra band som Gallows og Slipknot og vi skal spille helt nytt fra Venom, Periphery, Keep Of Kalessin, Danko Jones og Enforcer. Jadda!

Brann Dailor fra Mastodon (helt bakerst på pressebildet..) briljerte som dj og historieforteller og vi intervjuet Black Debbath. En god kveld ble det. Sendingen kan som alltid høres i reprise via Nrk P13 mandag klokken 17 eller når som helst via Nrks radiospiller. Spilleliste her.

Aerosmith – Let The Music Do The Talking
Enforcer – Undying Evil
Warp Riders – A Tea Party With Demons
Watain – All That May Bleed
Queen – Sheer Heart Attack (live)
Raised Fist – Flow
Napalm Death – Timeless Flogging
Periphery – The Bad Thing
Black Debbath-intervju
Black Debbath – (Hei, Hei Vi Er) Justervesenet
Satyricon – K.I.N.G.
From Below – I Arise

Mastodon-time Brann Dailor:

Mastodon – Aunt Lisa
Faith No More – Caffeine
High On Fire – Turk
Judas Priest – Tyrant
Neurosis – The Doorway
Quicksand – Lie And Wait
Death – Vacant Planets
Iron Maiden – Where Eagles Dare
King Diamond – Omens
Ozzy Osbourne – Believer (live)

Du kan høre stemmen til minst en av disse herren i Black Debbath i kveld. Pluss masse av stemmen til trommisen i Mastodon.

Brann Dailor fra Mastodon er nemlig kveldens hovedgjest. Han skal fortelle deilige historier og plukke favorittmusikk i en time, og er blant annet innom en dansk satanist, krakilsk hardcore og det aller beste Iron Maiden-albumet. I tillegg intervjuer vi to av karene i Black Debbath som nyss har sluppet ny herlig plate, vi gir vekk festivalpass til Blastfest i Bergen og vi spiller nytt fra Enforcer, Napalm Death, Periphery og norske Warp Riders.

Jeg elsker musikken til Black Debbath. Jeg elsker humoren til Black Debbath. Ferdig arbeid. En av de beste låtene på siste albumet er Bytt Kjøkkenklut Oftere, så det er bare å se videoen i sin helhet, baby!

Vi tok en pause fra stereoen i desember siden det ikke kom så mye plater den måneden, men nå er vi enormt tilbake i støtet med nytt fra Audrey Horne, Bad Religion, Black Debbath, Hatebreed, Dropkick Myrphys, Voivod og mange flere. Med musikalske meninger og smakebiter.

Januar betyr nye album, og mange fine navn byr på ny musikk samtidig. Pyro geleider deg gjennom jungelen. De to første er signert Asbjørn mens jeg har skriblet ned resten. Velbekomme.

Hatebreed – The Divinity Of Purpose

Jamey Jasta og hans Hatebreed er på sitt sjette studioalbum, men det er heldigvis minimalt som har forandret seg med årene. The Divinity Of Purpose er lastet til randen med metalmarinerte hardcoreriff og allsangvennlige slagord av typen “Standing for something you believe in, means sometime standing alone”. Med andre ord er en aldeles nydelig Hatebreed-plate, med høydepunkter i Own Your World (sjekk teksten: “Fists up! Head high! We own the fucking world tonight!”) og den herlige Slayer-hyllesten Dead Man Breathing. Perfekt oppladning til Hatebreed-konsert på Trondheim Metal Festival i mars. En av årets beste låter kom tidlig (faktisk sent i fjor) med Put It To The Torch. Sjekk den herlige videoen under.

Black Veil Brides – Wretched And Divine: The Story Of The Wild Ones

Oioioi, konseptalbum fra bandet som får Mötley Crüe til å se ut som usminkede soccermoms! Black Veil Brides har gått under radaren til de fleste her hjemme, men i England har de blitt omfavnet av såvel kids som Kerrang for sin blanding av posering, semigoth og fengende refrenger. Musikalsk låter det som en blanding av Coheed & Cambria på sitt mest rocka, Nickelback på sitt mest metalinspirerte og de radiovennlige melodiene til Shinedown. Av og til fungerer det ganske bra, som på fengende I Am Bulletproof, men Andy Biersack (han heter det!) og hans besminkede trupp klarer aldri å nå helt opp til sine ledestjerner. Gleder meg uansett til å se dem live for å sjekke hvorfor de er blitt så populære. In The End fra albumet ser du i videoformat under.

Black Debbath – Nå Får Det Faen Meg Være Rock! Akademisk Stoner-rock!

Black Debbath har vært vekke en god stund, og det er godt å bli minnet på at humor og rock fremdeles kan blandes til gull. Det som alltid har vært Debbaths fortrinn er at de ikke bare er morsomme, men at de også lager enormt gode låter og riff. Bytt Kjøkkenklut Oftere går The Sword en høy gang på riffing og kvalitet. Det aller meste på sisteplaten bør kunne gå rett hjem hos alle som liker tradisjonell tungrock, selv om det også finnes et par steder der ting går litt i stå. Og tekstene er som alltid morsomme. Både en og to og tre og fire ganger. Minst. Bør også sees live… Den herlige videoen til Nei Til Runkesti På Ekeberg ser du under.

Voivod – Target Earth

Kanadiske Voivod må være et av metalens mest undervurderte og oversette band. Voivod er litt sånn som Mastodon, bare uten suksessen. Ekstremt nyskapende i sin tid, meget gode instrumentalister, og inspirasjonskilde for veldig mange musikere. Voivod laget noen ekstremt gode album på 80-tallet, og lager fremdeles den alternative metalen sin selv om hovedkomponist Piggy døde for noen år siden. Nå er ikke Voivod like nyskapende musikalsk i 2013 som de var for 25 år siden, men fremdeles lager bandet metal godt utenfor allfarvei, og de er fremdeles et meget spennende og inspirerende orkester. Mechanical Mind fra albumet kan du høre under.

Dropkick Murphys – Signed And Sealed In Blood

Greit at Dropkick Murphys er en favoritt hos meg, og at alle der ute gjerne ikke er like entusiastisk, men Bostons fineste leverer virkelig varene på sitt nye album Signed And Sealed In Blood. Akkurat passe dose med tradisjonell irsk folkinspirasjon, og akkurat passe dosert med punkrock. Jeg skrev en full anmeldelse av albumet hos p3.no/musikk, og er fremdeles enig med meg selv. Dropkick er tilbake i storform. Sjekk den rolige og vakre Rose Tattoo under.

Audrey Horne – Youngblood

Audrey Horne har gått fra å være et habilt rockeband til å være landets beste hardrockere. Nå er det ikke så mange band i Norge som spiller klassisk hardrock da, men likevel… Den store forløsningen kom via forrige album da Audrey Horne virkelig begynte å skue tilbake i rockehistorien, uten at musikken derav låt datert. Også på Youngblood er det arven etter Deep Purple, Thin Lizzy og Iron Maiden som bærer både riff og gitarsoloer, mens vokalen og resten av ingrediensene får musikken til å låte moderne tross retro-inspirasjonen. Som på forrige album har Audrey Horne også denne gangen laget noen virkelige crowdpleasere i Redemption Blues, Straight Into Your Grave og tittelkuttet. Stabilt imponerende. Hør selv i Redemption Blues.

01 Redemption Blues

Helloween-Straight Out Of Hell

Jeg hadde egentlig gitt opp de høyst legendariske tyske metalheltene i Helloween for lenge siden, men så lot jeg meg begeistre vilt av bandets forrige plate 7 Sinners som kom for noen år siden. Dermed var det med spenning og forventning jeg håpet at Straight Out Of Hell kunne videreføre den følelsen. Slik gikk det ikke. Det finnes en del enkeltspor på Helloweens nye som både er kraftige og som gir meg god følelse, men omtrent halvparten av låtene blir rett og slett litt tøvete. Asshole innehar en av de aller dårligste tekstene på lenge, og singelen Nabataea blir for voldsom i all sin power-glory. Godt mulig fansen vil elske dette. Jeg forsøkte, men klarte det bare av og til. Sjekk hva du synes selv med en av de nevnte låtene som video under.

Chickenfoot – LV

Chickenfoot er et av disse mange superbandene som etter min mening ikke helt får ut potensialet sitt. På den ene siden er det forfriskende at de tar seg selv veldig lite alvorlig, på den andre siden fremstår prosjektet kanskje litt vel lekent. Til tider treffer Chickenfoot blink, men albumene har en tendens til å inneholde litt mye fyllstoff. Siste utgivelse er en live-samler der halvparten av låtene er tatt opp gjennom 2012-turneen Different Devil Tour, mens andre halvdelen er b-sider og eldre livekutt. Samlet blir det, som studioalbumene, helt greit.

Kylesa – From The Vaults Vol. 1

Kylesa gir oss månedens tøffeste albumcover, men leverer bare til middels karakter med musikken. Grunnen til det er, som tittelen indikerer, at From The Vaults Vol. 1 er en samling av låter som ikke har passet inn på platene deres. Noe av matrialet er gull, spesielt låtene Laura Pleasants synger på, mens annet bare er tull (trommejam på et album, skjerpings…). Er du Kylesa-fan bør du få med deg denne, og er du glad i god tungrock bør du også sjekke denne samlingen for å finne et par favoritter. Coverversjonen av Pink Floyds Set The Controls For The Heart Of The Sun er verdt sjekke-bryderiet alene.

Hadens – Damnation EP

Det ferske bandet Hadens fra Bergen har hentet mye fra hjembyens metalhistorie når de debuterer med 3-spors (pluss en intro) ep-en Damnation. Bandnavnet ligner svært mye på Hades, og musikalsk ser Hadens mye mot Immortal. Det handler altså om relativt melodiøs black metal. Ikke noe galt i å trå varsomt i opptråkkede spor på debutplaten, og Hadens går stødig bortover stien. En lovende start på noe som kan bli veldig interessant å følge videre. Tittelsporet under.

Hadens-02 Damnation

Deathbed Reunion – Obviously Late Ep

For halvannet år siden var Deathbed Reunion fra Rogaland et av de nye norske bandene vi hadde mest tro på, og siden har de jobbet seg fremover via konsertscenen og via studio. Ep-en Obviously Late kom mot slutten av fjoråret, og inneholder fire låter som ganske pent beskriver akkurat hvordan Deathbed Reunion låter. En god sørpe av hardcore, punk og rock. Ganske forvirrende lydbilde til tider (som sjangeren krever), men alltid med en god melodi ett eller annet sted i bunn om du leter godt. Jeg liker Deathbed Reunion enda bedre etter denne ep-en, men musikken de lager er ikke for alle. Mer Deathbed Reunion via Urørt, og sjekk for all del gode Half Past Years under. Se opp for intervju med bandet i Pyro i februar.

01 Half Past Years

Pitch Black Mentality – The Pitch Black Reality

Pitch Black Mentality kommer så vidt jeg vet fra Askøy utenfor Bergen, og debuten The Pitch Black Reality er spilt inn både på Askøy, i Bergen og i Chile der trommisen befinner seg… Uansett hva som er spilt inn hvor har albumet blitt en hyggelig overraskelse. I en proppfull sjanger der gammel thrash-inspirasjon blandes med moderne metal stikker Pitch Black Mentality hodet frem med en hel del ok låter. Tidligere nevnte blanding mellom det gamle og nye har en tendens til å bli for striglet og for sterilt produsert, og Pitch Black Mentality går nok litt i den fellen, men samtidig innehar bandet (eller prosjektet?) definitive kvaliteter når det gjelder musikalitet og låtskriving. Kjenner at jeg liker dette. Litt Testament, litt Soilwork, gammelt og nytt blandet. Du kan høre et par låter av Pitch Black Mentality via Urørt, eventuelt kan du sjekke musikk i videoen under.

Requionox – Through The Eyes Of The Dead

Oslo-baserte Requinox (som ikke må blandes med thrash-legendene Equinox) spiller heavy metal og er stolt av det. Som man jo bør være. Debuten Through The Eyes Of The Dead har mange mangler, og det skorter litt på låtmatrialet, men spillegleden og entusiasmen er det lite å si på. Det spriker veldig mellom det svake og det godkjente her, men låter som Dance Of The Dragon vitner om at bandet har evne til å skrive god tungrock. Bare de leter lenge nok inni seg selv. Satser på at det blir flere slike låter neste gang. Sjekk Requinox på Urørt og hør nevnte låt under.

Requinox-Dance Of The Dragon

Messerschmitt-Messerschmitt

Bråkete og olm doom og stoner fra innerste Halden er det som befinner seg på debuten fra Messerschmitt. Tung, tung upolitisk rock spilt for og av fans av tung, tung upolitisk rock. Utgitt i 500 eksemplarer på vinyl. Til tider meget bra, til tider litt uferdig, men med både lyd og innstilling stilt inn riktig. Spennende debut fra et band som har vært spennende en stund nå. All The Little Children kan høres under, og den og en annen låt kan også lastes ned fra Messerschmitts Urørt-sider.

Messerschmitt – All The Little Children

Bad Religion-True North

Jeg har vært fan av Bad Religion i enormt mange år, men til og med jeg må medgi at alle platene til Bad Religion de siste femten årene låter veldig likt. Det er den samme malen hver gang; korte og poppete punklåter med krasse politiske tekster (uten at jeg har noe tekstark på denne nye platen). Bandet treffer blink et par ganger på hvert album, men roter seg også ofte vekk med litt sviskete mid-tempo-låter og daffhet. Jeg kommer alltid til å ha en stor plass i hjertet mitt for disse punk-legendene, men solide album hele veien gjennom er det lenge siden de har levert. Helt ok altså. Denne gangen også. Låten med den poengterte tittelen Fuck You under.

Leadsledge – Epilog Part II

Leadsledge fra Bergen blir stadig bedre. Siste ep fra den kanten heter Epilog Part II, og på utgivelsens fire låter trykket bandet ut en god blanding av hardcore og metal. Leadsledges medlemmer spiller (eller har spilt) i andre band som In Confesso, Clown, Hellish Outcast og Blood Command, og hever på den siste ep-en sin egen standard ganske mye. Både på egenhånd i låtene Dead End og Martial Art, og ikke minst med hjelp fra gjestevokalistene Silje Tombre (Blood Command) på Revival og Toschie (Audrey Horne) på Resonance. Hør Siljes vakre skrik under og sjekk Leadsledge på Urørt.

Leadsledge-Revival (feat.Silje Tombre)

Gaia’s Revenge – Reborn

Gaia’s Revenge fra Ski datt inn i radaren vår i fjor, og vi kåret dem like greit til å være blant landets mest lovende band. Nå kommer debuten i form av Reborn, og Gaia’s Revenge imponerer fortsatt. Tungt, hardt og ganske moderne uten å miste synet av melodiene. Tenk In Flames, bare litt hardere. Fremdeles svært lovende, og definitivt på vei opp og frem. Til deg. Gaia’s Revenge finner du via Urørt eller så hører du bandet via klippet til Emotional Breakdown under.

The Knut – The Knut EP

Joda. Navnet er ganske forferdelig, men la ikke det skremme deg fra å besøke The Knut på Urørt. Der kan du laste ned låtene som befinner seg på Møre-gjengens debut-ep som er gitt ut i 500 eksemplarer nylig. Sjangeren er hardrock med mer melodi enn tyngde, og det er ett eller annet i de to første låtene Crossroads (som du kan se i videoform under) og spesielt i Mojo Delivery Man som får meg til å smile. Resten av ep-en er ikke like bra, men som debut kan The Knut skryte av å ha truffet ett eller annet hvertfall hos en som liker rock. Så langt fra nyskapende som det går an å komme, og det kler The Knut bra.

Mammüth – Gone With The Wolves

Mammüth må ikke forveksles med det fiffige og tunge (rent vektmessig) bandet Mammoth fra 80-tallet. Norske Mammüth kommer nemlig fra Drammen, og består av noen av folkene bak metalfestivalen Music Of Mass Destruction. Mammüth flesker like greit til med 12-minutteren Blood From Water som første låt, og selv om resten av låtene ikke er like lange fatter ikke drammenserne seg i korthet. Men det gjør man heller ikke i sjangeren Mammüth inspireres av. Her kan en høre glimt av Neurosis, Crowbar og diverse sludgeband, og det er en sjanger som ikke har så veldig mange utøvere i Norge. Dermed blir Mammüth er tungt pust inn i den norske metalscenen. Noen av låtene trekkes nok litt ut i langdrag uten at musikken skriker etter mer pusterom, men en del av kuttene her er riktig så hyggelige. Inspirerende start på en forhåpentlig fin fremtid. Assault To Prevail under.

Mammüth-Assault To Prevail

Man The Machetes – Idiokrati

Så har arven etter Kvelertak allerede dukket opp hos norske band. Først ut er Man The Machetes. Det er muligens litt urettferdig å plassere dem i Kvelertak-båsen, for de innehar utvilsomt egne kvaliteter, men den markante blandingen av skrikevokal og store og polerte riff ble perfeksjonert på Kvelertaks debut. Og perfeksjoneres nok ytterligere på Kvelertaks neste plate. Låter som Mageplask og Slagen står fint på egne bein, og synes du at det er stas med hard musikk med norske tekster kan nok dette være et band for deg. Men tankene dine går sikkert også til Kvelertak ganske kjapt under lyttingen.

The Good The Bad And The Zugly – Anti World Music

Der Man The Machetes åpenbart er inspirert av Kvelertaks musikk drar The Good The Bad And The Zugly inspirasjon fra et annet norsk band i sin musikk. For det er helt umulig å høre på Anti World Music uten å tenke på Turbonegers album på siste halvdel av 90-tallet. The Good The Bad And The Zugly høres helt identisk ut som Turbo gjorde på Ass Cobra og Apocalypse Dudes. Ikke noe galt i det, men nå vet du hvertfall hvor vi er rent musikalsk. Punkrock, fete skingrende gitarer, gjengvokal, negativitet og deilighet. De er gjerne kopier, men de spiller deathpunk av høy kvalitet. En ny favoritt. Anti World Music indeed. One Kidney Man under. Nyt!

The Good The Bad And The Zugly-One Kidney Man

Virus – Oblivion Clock

Virus har lenge vært et band som i likhet med tidligere nevnte Voivod har vært et musikernes band. I likhet med Voivod leker stadig Virus med metalen som sjanger, og blander inn elementer fra jazz, alternativ rock, lydeffekter og alskens rart i musikken sin. Til tider engasjerende, men til tider også litt vel forvirrende. Er du allerede inne i Virus sin musikalske verden skuffer de nok ikke denne gangen heller, og er du klar for å bli overrasket er det bare å hive seg over katalogen til dette norske bandet. Oblivion Clock er en ep som også inneholder gjenutgivelse av spor som har vært ute i lite opplag tidligere. Blant annet en fin og poppete coverlåt av Walker Brothers. Virus gjør akkurat som de vil.

Killtek-The Noise Of Rage/Silence Of Self Destruct

Vi har sagt det mang en gang på radioprogrammet, men det skjer altså veldig mye bra i Trondheim for tiden. Det dukker opp nye band hele tiden, og Trondheim Metal Fest som arrangeres i mars imponerer med et strålende program. Killtek skal faktisk spille på festivalen, og debuterte nylig på plate. Killtek består av musikere som også spiller i Torch og Grown Into Nothing som er to andre gode trønderband, og ep-en er skrudd av Marc Görtz fra tyske Caliban. Nå har jeg aldri vært en fan av den mer industrielle delen av metalen, og det er i det landskapet Killtek opererer. Musikken er hard og full av gitar og trommer, men det hele er også delvis elektronisk. Til tider engasjerende, men i lengden noe masete. Men som sagt er ikke industriell metal helt min greie, så jeg oppfordrer til å sjekke ut ep-en helt på egenhånd. Game Changer hører du under.

The Resistance-Rise From Treason EP

Svenske The Resistance er et slags superprosjekt med medlemmer som tidligere har spilt i svært gode svenske band. Jesper Strömblad og Glenn Ljungström har vært med i In Flames, Marco Åro spilte i The Haunted, mens Chris Barkensjö er fra mer ukjente Kaamos. Sammen er de altså The Resistance, og på debuten går det fort i svingene. Tenk deg en hybrid av Hatebreed og In Flames, så er du på sporet. Hybriden høres bra ut den, selv om det er vanskelig å felle noen dom etter fire låter. Anbefales trygt, spesielt om du liker Hatebreed. Og hvem liker vel ikke Hatebreed? Galninger.

The Promdates-Coffee’s Hot, We’re Not

Jeg tror The Promdates kommer fra Ålesund, men jeg vet at de spiller herlig pop-punk. For det har de gjort i stereoen min de siste minuttene. Og det føles fint. Jeg vet at mange lyttere og lesere av Pyro avskyr pop-punken, men personlig elsker jeg enkelheten i sjangeren. The Promdates er ganske så myke til og med for å være pop-punk, men har noen herlige låter på platen sin. Det skorter litt på tighthet og engelskuttale, men alle som sporter en t-skjorte av Chixdiggit i innercoveret sitt er gode i min bok. Sjekk The Promdates på Urørt og lytt til låten I Feel Alright under.

De to med hatt her var gjester da halve Black Debbath kom til gards. Sjekk hele spillelisten her.

1-2-3-kjør!

Whitesnake-Slide It In

Dropkick Murphys-Prisoner’s Song

Man The Machetes-Mageplask

Dunderbeist-Centuries

Ghost-Con Clavi Con Dio

Iron Maiden-Flight Of Icarus

Kylesa-Paranoid Tempo

Audrey Horne intervju

Audrey Horne-This Ends Here

Exodus-Bonded By Blood

Shot At Dawn-White Trash Metal Brigade

Gaia’s Revenge-Emotional Breakdown

Black Debbath plukket låter:

Black Debbath-Slaver Av Humoren

Black Sabbath-Symptom Of The Universe (Lars)

Van Halen -Hot for Teacher (Ollis)

Gojira-This Emptiness (Lars)

Monster Magnet-Dopes To Infinity (Lars)

Led Zeppelin-Achilles Last Stand (Ollis)

The Sword-The Veil of Isis (Ollis)

Mudhoney-Touch Me I’m Sick (Lars)

To av disse kommer på besøk i kveld. Kvinnen er dessverre ikke en av disse.

I kveld får vi besøk av et band jeg hadde gleden av å se turnéåpningen til i Bergen på torsdag. Black Debbath gjorde en sedvanlig god og morsom konsert på Hulen, og pøste på med låter fra sin nye plate Nå Får Det Faen Meg Være Rock! Akademisk Stoner-Rock! Du får høre ett kutt fra den platen i kveldens sending, men når Ollis og Lars fra Black Debbath kommer på besøk i vår andretime skal det aller meste dreie seg om hvilke band og låter som har inspirert orkesteret når de nå returnerer til offentligheten med sin deilige rock.

Vi skal også intervjue Torkjell Rød som fredag slipper nytt album med sitt svært gode band Audrey Horne, vi skal kjøre hele tre konkurranser med stikkord Dunderbeist, Iron Maiden og Shot At Dawn, og vi skal spille helt ny musikk fra band som Dropkick Murphys, Man The Machetes og Kylesa.

Rock? Ok.

(Foto: Promo/Stian Andersen)

Turbonegro var ett av ti band vi plukket ut som har skiftet vokalist, og dermed blitt et bedre band. Sjekk hele spillelisten fra den spesialen og førstetimen under.

Van Halen-Tattoo

Vreid-The Reap

Steel Wizard-Metal Skin

Deftones-Leathers

Kreator-Phantom Antichrist

Kvelertak-Bruane Brenn

Audrey Horne- Redemtion Blues

Black Debbath intervju

Black Debbath-FAFO

Metal Church-Metal Church

Hatebreed-Put It To The Torch

Alice In Chains-Hollow

Band som skiftet vokalist og ble bedre:

Anthrax-Madhouse (fra Turbin til Belladonna)

TNT-Break The Ice (fra Ingebrigtsen til Harnell)

Turboneger-Sailor Man (fra Fossberg til Hank)

Napalm Death-Errors In The Signals (fra Dorian til Greenway)

Deep Purple-Into The Fire (fra Evans til Gillan)

Iron Maiden-Gangland (fra Di’Anno til Bruce Bruce)

Faith No More-From Out Of Nowhere (fra Moseley til Patton)

Backstreet Girls-Walking Downtown (fra Aarnes til Müller)

Helloween-I’m Alive (fra Hansen til Kiske)

Pantera-Cowboys From Hell (fra Hart/Glaze til Anselmo)

(foto: Jørn Gjersøe/Nrk)

Vil denne herren dukke opp i kveldens spesial? Mest sannsynlig.

Vi i Pyro skal kose oss maksimalt i kveldens sistetime, for da skal vi plukke de ti beste vokalistskiftene i hardrocken og metalen. Det skal ikke handle om suksess og rikdom, for vi skal konsentrere oss kun om kvaliteten. En spesial der vi plukker ti band som har skiftet vokalist, og som samtidig har blitt et bedre band grunnet skiftet. Det åpner for store diskusjoner. Ble AC/DC bedre med ny vokalist? Hva med Van Halen og Iron Maiden? Kanskje Killswitch Engage? Svaret får du i kveld.

Vi skal som vanlig gi deg en førstetime fullstappet med ny musikk. I kveld kan du forvente deg nye låter fra gode typer som Hatebreed, Kvelertak, Audrey Horne og Alice In Chains. Du kan også lade opp til intervju med Black Debbath, og så gir vi like greit vekk en av fjorårets desidert beste plater når deluxeversjonen (som også inkluderer t-skjorte) av Deftones’ Koi No Yokan skal få nye eiere.

Pyro=Rock N’ Roll Heaven.

Herlige Black Debbath har endelig bestemt seg for å fokusere på musikk igjen. Nytt album Nå Får Det Være Rock! Akademisk Stoner Rock er ute nå, og vi sendte i vei de ti spørsmålene via god gammeldags epost.

1. Hvem er du og hva skjer?

Hei internett! Jeg heter Lars Lønning, og er for tiden dønn aktuell med ny plate med mitt overvurderte band Black Debbath. Den heter “Nå får det faen meg være rock! Akademisk stoner-rock”. Er også aktuell med forestående turné, og driver også på å skrive på en biografi om Simon & Garfunkel. Den skal hete “Bro over trøblevann” og kommer en gang i løpet av 2019.

2. Den første platen du kjøpte?

Kiss: “Alive II”. Kjøpt på Electric Circus i Oslo, ca 1982.

3. Er det et band du elsker som alle vennene dine hater, eller som du ikke tør fortelle at du elsker? Hvisk det til oss.

De fleste av mine venner er relativt alt-etende når det gjelder musikk, så det er skikkelig vanskelig å finne noe som skremmer dem. Går kanskje mer på sjanger enn på enkelt-artister. Glad-jazz for eksempel (ikke at jeg liker det da, men…) eller reggae (ikke at jeg liker det heller da, men…) eller ridder-metal (æsj). Skikkelig dårlig svar merker jeg. Sorry!

4. Taco; lefse eller skjell?

Skjell, men er ingen motstander av lefse. Tar gjerne skjell i lefsa (da ikke grovt ment!!!). Folk pleier å si at jeg er ganske skjell-opptatt, nærra…. den var lompen!

5. Hva er den rareste maten du har blitt servert backstage?

Oj, det er mye rart ja! Er fristet til å si: “lunken gryterett, servert av slapp punker” (men det var Hurra Torpedo som hadde det på raidern sin). Ellers: gul grøt, torsk, figur-skåret kålrabi m.m.

6. Black Sabbath eller Iron Maiden, og hvorfor?

Tji hi! Nesten litt søtt spørsmål! Kunne heller vært “kake eller bæsj?”. Kake selvfølgelig! Hvorfor? Fordi jeg liker kake bedre enn bæsj!

7. Hvilke tre låter vil du ha i begravelsen din?

1. AC/DC: “Ride on” (fra plata “Dirty deeds..:”)

2. Ben Harper: “I want to be ready” (fra plata “The will to live”).

3. B.B King: “The thrill is gone” (1969 single version)

8. Lær, spandex eller dongeri, og hvorfor?

Må bli dongeri. Lær kan man ha enten i jakke eller i sko, men ALDRI mellom de to. Spandex er bøg.

9. Hvorfor spille musikk egentlig?

Fordi musikk er som balsam for håret. “Musik dannes ut af gledje, af gledje danner man musik” (Arja Saijonmaa).

10. Beskriv musikken din på en linje, og svar oss på hvorfor Pyro-leserne skal sjekke ut bandet ditt?

Ønsker du å øke din mentale kapasitet? Ønsker du fet, tung, groovy rock? Ja? Sjekk ut Black Ingvars, eh….. nei Black Debbath mener jeg.

(foto: L-P Lorentz)

Black Debbath er tilbake i livet ditt. Vær glad for det. Intervju i Pyro neste tirsdag, og så kommer de selvsagt på besøk i en hel time snart også. Men nå; dokumentarisme.

På fredag kommer Black Debbaths nye plate Nå Får Det Faen Meg Være Rock! Akademisk Stoner-rock! Hvorfor ikke ta en titt på de tre bakomfilmene bandet har laget fra innspillingen. Selvsagt er det morsomt.

Det begynner å bli en stund siden Black Debbath sist beriket oss med sin kritiske og politiske tungrock, men i januar kommer albumet Nå får det faen meg være rock! Akademisk stoner-rock og alt er slik det skal være. Første smakebit er mye omtalte Nei Til Runkesti På Ekeberg.

DENNE KONKURRANSEN ER FERDIG.

6. august spiller Ozzy Osbourne på Odderøya i Kristiansand sammen med Audrey Horne, Clutch og Black Debbath. Vi ga vekk billetter via nett og radio, og disse tre får to billetter hver i posten for gode minner om Ozzy skrevet til oss:

Lisa (fra kommentarfeltet under), Ole Bachke fra Bjorbekk og Kim Stavik fra Skien.

Takk til alle som deltok!

Lørdag 6. august spiller Ozzy på Odderøya i Kristiansand. Bandene som får æren av å varme opp er ingen ringere enn Clutch, Audrey Horne og Black Debbath. Det er duket for en fenomenal kveld på Sørlandet.

Dag fire i Kvinesdal ga oss alt fra det forferdelige til det geniale. Heng med.

Festival er ekstremsport. Etter fire dager med utøving er det en svært sliten Pyro-redaksjon som setter seg i Nrk-bilen og retter kursen mot Bergen. Full av opplevelser og inntrykk fra en lang og god festival. Her er rapport fra siste dag. Alle bilder av Sindre Didriksen, utenom Anvil-fans og DevilDriver som er tatt av Heavy-Bård. Fine gutter.

(Anvil-fans, A-en hadde gått da bildet ble tatt…)

I brennende hett solskinn er det søte Anvil som får åpne ballet foran et ganske så stort publikum med tanke på at klokken knapt har passert 13. Og etter å ha sett dokumentaren om Anvil er det vanskelig å ikke ha en plass i hjertet for dette kanadiske bandet som aldri har gitt opp drømmen om å bli store. Store har de ikke blitt ennå, men de får nå hvertfall dra rundt og underholde med sin gammeldagse og seige heavy metal. Slagere som Mothra og Metal On Metal er naturligvis høydepunktene, og den sedvanlige gitar-soloen med dildo er alltid moro. Men når gitar-solo blir avløst av tromme-solo og diverse klabberier i et 45 minutter langt sett, så blir det gjerne litt vel mye metal… Anvil; sjarmerende upretensiøst, og noe amatørmessig.

Amatørmessig er ikke publikum, som alle fire dagene har stilt opp i ganske store mengder allerede tidlig på formiddagen. I forhold til de fleste andre festivaler er dette svært imponerende.

DevilDriver hadde ikke sovet på 48 timer, og hadde mistet både utstyr og bassist på veien, så det var ikke rart at vokalist Dez Fafara var sinna. Men så bør også DevilDriver være litt sinna for å best mulig levere sin moderne og harde metal. DevilDriver er et band i stadig transformasjon rent musikalsk, men i går handlet det meste om brutal vokal, lynkjapp tromming og kalde riff. Et undervurdert band som gjorde en grei jobb på lånte instrument.

(outfit)

Pyro har aldri likt episk metal med opera-vokal. Det er rett og slett noe av det mest idiotiske vi vet om. Og Epica ødela på alle måter stemningen i den timen de holdt på. Jada, de har en god kvinnelig vokalist med flagrende rødt hår. Og jada, de kan utvilsomt spille, men den typen “metal” er så konstruert og polert at Pyro får vondt i hodet etter fem minutter. Men vi kom da opp med noen overskrifter der vi stod og led oss gjennom det hele. “Episk feilbooking”. “Epicatastrofe”. “Kan noen slippe katten ut av sekken?”. Nå skal det sies at det var mange som så konserten, og de fleste så merkelig nok ut til å like det hele, så kanskje det bare er oss som er gammel og sur.

Der Epica la en lei demper på den gode følelsen, der marsjerte Sabaton inn i krigen og hentet den tilbake. Svenskene har holdt på lenge, men det er først med sine to siste plater at det virkelig har løsnet rent kommersielt. Sabaton lager pompøs og deilig heavy metal med tekster om forskjellige aspekt ved krig, og dermed får vi låter som Panzer Batallion, Cliffs Of Gallipoli og ikke minst låten som handler om norske sabotører under 2. verdenskrig i Saboteurs. Sabaton virker som de er oppriktig glade for å få spille for et svært fremmøtt publikum, og Norway Rock responderer med å gi masse kjærlighet tilbake. Pluss på med store mengder pyro og fremragende musikalsk utførelse, så har du en vinner. Det eneste som ikke fungerte den timen Sabaton ga oss var den trådløse mikrofonen til vokalisten. Moderne teknikk. It’s a sucker.

(publikum elsker Sabaton)

Udo Dirkschneider. Legende i Accept. Legende i U.D.O. Legende som seg selv. Og her er jeg relativt ukritisk. For selv om Udo begynner å dra på årene, og nok er mer statisk enn tidligere, så gneldrer han fremdeles som en liten bulldog. U.D.O.-låter som Dominator og Animal House får frem følelsen av å være i live, og Accept-klassikere som Midnight Mover og Balls To The Wall tar Pyro til himmelen. Et imponerende stort publikum gir tyskerne en varm velkomst og holder kjærligheten til tysk metal så lenge U.D.O. står på scenen. Deilig.

Bullet For My Valentine er et av Norway Rock Festivals ungdomsalibi, og godt er det at slike band blir hanket inn. Metalens fremtid ligger ikke hos Udo Dirkschneider og Lemmy, selv om de fremdeles leverer. Noen må ta over, og et av de beste nye bandene som gjør det stort akkurat nå er Bullet For My Valentine. De stiller med festivalens største Marshall-vegg og festivalens mest fengende låter. Definitivt ikke noe for alle, og bandet trekker også langt færre tilskuerer enn U.D.O., men med åpningslåtene Your Betrayal og Fever fra den nye platen får de straks meg på sitt lag. En time med innlevelse og publikumsfrieri følger, og Bullet For My Valentine sørger for et friskt pust på en dag som ellers er ganske full av gamle legender.

Legender ja. Sebastian Bach kan vel kalles en av dem. Ikke det at mannen har produsert noe enormt bra de siste tyve årene, men har du vært vokalist i Skid Row, så er legende-statusen sementert for evig og alltid. Forrige gang jeg så Bach sprakk stemmen hans hele tiden, og det hele virket svært lite gjennomført, men på Norway Rock Festival er stemmen bedre, bandet bedre og responsen bedre. Vi får vite at Sebastian Bach har aner fra Elverum, vi får diverse låter fra solo-karriæren, blant annet Love Is A Bitchslap som er gjort sammen med Axl Rose, og vi får Skid Row-magi i 18 And Life, Big Guns, Monkey Business og Piece Of Me med flere. Sebastian Bach vil mye, noen ganger for mye, men henter hjem anerkjennende nikk og hyl fra publikum.

Kveldens store overraskelse var at jeg rent hadde glemt hvor magisk det kan være på konsert med Black Debbath. Det er en skam, og jeg anerkjenner min egen idioti. For det er mange år siden sist jeg så bandet. Men fremover blir det hyppigere. For Black Debbath strålte virkelig på telt-scenen i går. Ekstremt tight heavy metal og et fantastisk morsomt sceneshow gjorde teltet til et eneste stort kjærlighetsreir. For et band. For et konsept. Det koker gjerne fremdeles i Høyres Hus, men det kokte minst like mye foran scenen på Black Debbath. Vi bøyer oss i urin-støvet.

Mulig det var den voldsomme opplevelsen av å gjenoppdage Black Debbath, mulig det var resultatet av fire harde festival-dager, men Motörhead klarte aldri å begeistre så mye som forventet. Og sånn er det sant å si ganske ofte med Motörhead. Forventningene er for store, og bandet leverer ikke alltid hundre prosent. Motörhead er alltid på et jevnt høyt nivå, men ikke alltid helt på toppen. Det skorter heller ikke på låt-valget. Vi får både Overkill og Ace Of Spades på slutten, og vi får Iron Fist og Stay Clean tidlig. Vi får til og med gjeste-opptreden fra Sebastian Bach på Born To Raise Hell. Kanskje var festen over når Motörhead endelig spilte klokken 01? Kanskje jeg må ta det på min egen kappe at festival-slitasjen hadde blitt for stor. Men Motörhead skuffet pittelitt. Det gjør vondt i hjertet å skrive det. Og ikke si til Lemmy at jeg skrev det….

Norway Rock Festival er over for denne gang. Festivalen satset stort på et ekstremt bra program. De følgende dagene og ukene vil vise om nok folk kom på festen. Men uansett skal festival-ledelsen ha store mengder skryt for både band-liste, teknisk gjennomførelse, sikkerhet, serveringssteder og tilretteleggelse. Det finnes faktisk ingenting å klage på.

Litt flere bilder, sånn helt på tampen. Takk for oss.

(Motör-who?)

(Bullet For My Valentine muskler det opp)

(Bullet For My Valentine, bra hår-dag?)

(meeeeeetal)

(Aslag i Black Debbath poserer for herr fotograf)

(vakre omgivelser, nesten bare vakre mennesker)

(dagens peking fra Sabaton)

(nei har du sett, mer peking fra Sebastian Bach)

(Sebastian sjekker pungen, alt vel)

(fot på monitor? check)

(utfordrende fallos-positur med plastikk-dyr)

(Pyro-redaksjonen møter helten Tore Bratseth backstage, et høydepunkt)

(U.D.O.s bassist heter Fitty, true story)

(en av fotografene foran scenen hadde denne tatoveringen, vakkert og virilt)

(Lemmy, born to raise hell)

(scream for me Kvinesdal!)