Det låter bra når Between The Buried And Me serverer nok en låt fra den kommende platen Coma Ecliptic som skal dukke opp i juli. The Coma Machine har fått en musikkvideo med ganske skrekk-aktig feel.

Jeg begynner nok å bli for gammel for en del av den nye metalen er for komplisert for meg. Eksempelvis Between The Buried And Me som flyter rundt alle veier med sin supertekniske metal i Lay Your Ghosts To Rest. Brutalt, mykt, fengende, rumblende. Jeg hører at det er bra, men jeg klarer ikke helt å følge med. Låten varer jo da også i ti minutter…

Pyro og figurene våre har lyttet til den nye musikken. Mye norsk denne gangen. Gledelig det.

På tide med en liten gjennomgang av den siste månedens nye rockeplater. Litt lite store navn i september, men desto flere gode nye norske band. Denne gang var Asbjørn så travelt opptatt med tv at jeg skrev hele Pyro-stereoen på egenhånd. Jeg håper du finner noe du liker.
 

Enslaved-Riitiir

 
Enslaved har blitt irriterende gode. Tilsynelatende kan de ikke gjøre feil. Etter at bandet skiftet kurs for omlag ti år siden har musikken vokst seg enormt stor og god, og bandet skuffer heller ikke på tolvte forsøk. Tungt og mykt, vakkert og stygt, rolig og vilt. Riitiir har alt som skal til for at Enslaved fortsatt skal ha en stor plass i hjertet ditt. Veilburner fra albumet hører du under her.

Danko Jones-Rock And Roll Is Black And Blue

 
Vår mann Danko fra dypeste Canada er en av rockens travleste og en av rockens hyggeligste. Fint er det også at han og bandet stadig lager streit og ultrafengende hardrock som passer perfekt til festen og hyggen. Ikke den beste platen i Danko-katalogen, men mer enn god nok til at vi gledelig anbefaler.
 

Green Day-Uno

 
Jeg har hatt et godt forhold til Green Day siden Dookie i 1994, men på første album i den planlagte trilogien feiler Green Day relativt stygt. Pop-punkerne prøver å gå tilbake til røttene, men klarer det ikke. Les min fulle anmeldelse av platen via p3.no/musikk. Videoen til Nuclear Family kan du se her.

 

Krakow-Diin

 
Dette må være en av årets store overraskelser. Jeg hadde egentlig gitt opp Krakow, og avfeiet dem som et sånn helt ok stoner-band. Men så skifter bandet helt stil på sin nye plate, og plutselig er de en favoritt her i Pyro. Stoner-elementene er fremdeles tilstede, men Krakow har blitt til noe mye større og mer intenst denne gangen. Atmosfærisk, stort og proggete, samtidig som bergenserne klarer å levere korte og konsiste låter i tillegg. Anbefales. Virkelig. Albumteaser under.

 

Posthum-Lights Out

 
Et nytt bekjentskap, og en ny god følgesvenn? Norske Posthum opererer i black metalen, men blander inn elementer fra svevende indie (også kalt shoegaze på indiesproget) og lager musikk som passer meg utmerket. Ikke for snilt, men heller ikke for drøyt og svart. En gledelig nyvinning. Red fra Posthums plate kan du nyte under.

 

Billy Talent-Dead Silence

 
Liker du Billy Talent fra før kommer du til å elske kanadiernes nye album. Proppfullt av selvtillit og knakende gode låter. Liker du ikke Billy Talent fra før misser du ut på noe vidunderlig. Jeg skrev en full anmeldelse av Dead Silence for p3.no/musikk for noen uker siden. Sjekk den da vel. Sjekk også herlige Viking Death March under.

 

Smoke Mohawk-Viva El Heavy Man (slippes midt i oktober)

 
De innrøykte karene i Smoke Mohawk har rundt hundre år som Oslo-rockere bak seg. Med erfaring fra band som We og Gluecifer vet Smoke Mohawk hvordan rock skal låte, og da er det jo en enkel sak å lage et fint andrealbum. Hvis rocken er død, så har jeg kommet til himmelen. Ekstra skryt for tittelen. Perfekt. Videoen til Osmonds-coveren Crazy Horses under.

 

Zerozonic-Aftersane

 
Zerozonic fra Kristiansand er et av mange band som bygger store deler av sin eksistens på at Pantera skapte groove-metal akkurat da 90-tallet startet. Til tider svært stilig, til tider litt mye groove og skrik. I sum sånn helt passe. En liten albumteaser ser du under.

 

The Hex-Bringing Guns To A Knife Fight

 
Det strømmer på med nye norske band som vil vise seg fra sin beste side, og The Hex fra Oslo er et av de bedre. Musikalsk en blanding av hardcore, prog og metal, med Mars Volta-lignende vokal på topp. Et meget spennende band. Video til den beste låten Machete ser du rett under denne skriften.

 

Between The Buried And Me-The Parallax II: Future Sequence

 
Amerikanske Between The Buried And Me er for gode for sitt eget beste. Eller så er jeg litt for lite opptatt av intrikate taktskifter og noteonani. Albumet er delt inn i en hel del svært lange låter ispedd noen korte musikalske pauser, og er litt vel forvirrende for min smak. Prog-metal overload. Jeg kan ta feil. Det innser jeg. Videoen til Astral Body under.

Dyst-Judges And Butchers

 
Tidligere spilte Dyst fra Sotra utenfor Bergen hardcore, men på debutplaten sin har bandet definitivt gått mer i retning av metal. Litt vanskelig å få taket på i starten, men med litt innlevelse og arbeid ble dette raskt en favoritt. Hissig og hysterisk hardcore-metal. Jeg trykker liker. Sjekk det kanonbra tittelkuttet under.

 

What Came From The Sea-What Came From The Sea

 
Nok et nytt band fra Bergen. Denne gang i hardrock-land. Med medlemmer fra Syrach og Underachievers debuterer What Came From The Sea nå med en 10″-vinylplate. Musikken er god, og kan til tider minne om like bergenske Audrey Horne. Spesielt på hovedlåten Into The Desert som du kan høre under.

What Came From The Sea-Into The Desert

Between The Buried And Me har ikke bare et vanskelig bandnavn, de har også kalt sin siste plate The Parallax II: Future Sequence. Innholdet på albumet er heller ikke helt enkelt. Intrikat musisering og lange låter blandet med korte mellomspill. Gull for noen. Forvirrende for andre. Videoen til Astral Body er lettere forvirrende den også, men sjekk for all del musikken. Det kan være ditt nye favorittband. Eller ikke.

Progressiv metalcore? Between The Buried And Me filmet live i Sacramento av Capital Chaos.

Between The Buried And Me er blant de mest spennende bandene i den enormt store bag-en med metalcore-band. Obfuscation er hentet fra bandets nye album som heter The Great Misdirect.