(Audrey Horne, foto: Per Ole Hagen/Nrk)

Vi har kranglet, kastet ting, diskutert, og blitt (nesten) enige. Dette er våre favorittalbum i tungrocken fra 2013.

Det var ikke enkelt dette. Helt til siste stund var band som Carcass, Extol, Sahg, Protest The Hero, Obliteration og The Bronx inne. Men her er den endelige listen. Uten noen rangering. Vær enig eller uenig. 10 gode plater er det uansett.

Audrey Horne – Youngblood

Vi har lenge heiet veldig på Audrey Horne som har blitt bedre for hvert album, men at de skulle diske opp med så mye herligheter som på Youngblood ante vi ikke at de var kapabel til. En reise i tid og rom der den klassiske rocken står i fokus. Utsøkt.

Clutch – Earth Rocker

Hjernene våre prøver fremdeles å strekke seg rundt Earth Rocker og alle de vidtrekkende referansene bandet gjemmer i låter og tekster. Fra Rocket 88 via go-go (ikke dansingen, musikksjangeren) til åpningslinjer hentet rett fra Shakespeare. Alt servert med Verdens Beste Band i bunn. Maryland sound attack!

Kylesa – Ultraviolet

Kylesa er ikke for alle, men for den lille flokken som har oppdaget bandet på skikkelig har amerikanerne virkelig blitt en stor favoritt de siste årene. Ultraviolet er hakket bedre enn bandets tidligere utgivelser, og det sier ikke lite. Laura Pleasants har fått mer plass med stemmen sin, og det hele er så fint atte…

Kvelertak – Meir

Akkurat som forrige platen, bare MEIR? Ja, på en måte, men Kvelertak i 2013 var også et band som utvidet universet sitt med lange instrumentalpartier, The Darkness-groove i “Kvelertak” og en selvtillit han der Zlatan-wannabe Northug bare kan drømme onde og kjipe fantasier om.

Revocation – Revocation

Thrash fra Boston med shred-geniet Dave Davidson på gitar og vokal. Superfengende låter, drøye riff, og en positiv aggresjon som kaller på moshing. En av årets mest heseblesende plater.

Årabrot – Årabrot

Årabrot ble plutselig tyngre og mindre spisse på fjorårets selvtitulerte mesterverk, og overgikk seg selv med god margin. Du får ikke styggere rock enn Årabrot, og helt samtidig er det noe vakkert over det hele. Et band som må få din oppmerksomhet med det samme.

Ghost – Infestissumam

Satan har aldri vært så jovial og underholdende som når Ghost synger om ham. Infesissumam er magien som oppstår når 70-tallsrock møter King Diamond-teater og en gjeng hipstersvensker som møysommelig bygger opp et rocketeater ala Kiss for 2010-tallet.

Motörhead – Aftershock

Det ble et litt nervepirrende år for Motörhead-fansen. Først havarerte Lemmy på scenen i sommer, så ble konserter avlyst, og dermed begynte ryktene om svært skrantende helse å surre. Det er ingen tvil om at et hardt liv i rocken begynner å påvirke Lemmys kropp, og da var det svært gledelig (og overraskende) at det plutselig dukket opp et supergodt album på høsten. Aftershock er Motörhead i storform, og er den beste platen derfra siden Inferno i 2004. Basta.

Rotting Christ – Κατά τον δαίμονα εαυτού

Det er kinkig å beskrive denne platen, men jeg skal prøve likevel. Rotting Christ fra Hellas spiller ekstrem-metal, men trykker inn så mye galskap og sprø ideer inn i uttrykket sitt at det hele blir løftet til en eller annen høyde som ingen før har besteget. Er du åpen for total galskap blandet med knakende god metal er det bare å gi seg hen.

Queens Of The Stoneage

Like Clockwork handler om Josh Homme sin nesten-ulykke av en enkel operasjon, men inni her er det som vanlig rufeste rock, mørk kjærlighet, blødende begjør og de mest tilbakelente låtene noen har skrevet på lenge. Årets vokser.