Men nok oppvarming og arkitektur, la oss snakke konsert. Her er noen tanker om Kvelertak på tur i utlandet:

— Det var et sted mellom 600 og 700 personer på konserten, i hvert fall så det nesten fullt ut. Vi har hørt mye i det siste om hvordan Kvelertak skal bygge videre på den gryende suksessen de har fått i utlandet, og 6-700 pers i Tysklands hovedstad på skjærtorsdag (folk i Berlin drar også ut av byen i påsken) må da være anstendig? Jeg traff en del nordmenn på konserten og hørte diverse norske dialekter, så jeg vil anta at rundt 50-100 av publikum var norske.

Les også: Pyro analyserer Kvelertak – Meir, låt for låt

— Lyden var latterlig bra. Fet lyd, organisk som platen og tydelig som det skal og bør være. Ikke for høyt, men heller ikke dølt lavt som det er i noen land i Europa hvor man har tilbakestående decibelgrenser.

— Miksen av låter fra bandets to plater fungerte finfint. Det er tydelig at Kvelertak har fått ny energi av å ha flere spor å velge mellom, i stedet for det samme settet hvor de spiller så og si hele førsteplaten. Gleder meg til å se om de mikser litt på settet fremover, eller om de kjører kjedelig Maiden-opplegg med fast løype hver eneste kveld.

— Likevel er det foreløpig hitsene fra førsteplaten som sitter best hos publikum. Spring fra livet og Bruane brenn og Evig vandrar fikk riktignok god mottakelse, men Mjød, Blodtørst og Offernatt ble omfavnet som krigsfanger som kom hjem til familien i Berlin i 1945.

— Jeg tror de lange låtene på Meir setter seg etterhvert, men i Berlin ble en låt som Nekrokosmos – som er nesten syv minutter – brukt like mye som toalettpause som moshsoundtrack. Ikke på samme nivå som da Motorpsycho kjørte opp halvtimes bråkeversjon av Demon Box på første halvdel av 90-tallet, men likevel. Jeg tror deler av publikum sliter litt med at Kvelertak jammer seg til slik de gjør på de lange Meir-låtene, og det blir interessant å se hvordan det utvikler seg fremover. Kan være det bare er en tilvenningspause for tissetrengte europeere.

Hør hele Kvelertak – Meir her

— En annen utfordring Kvelertak har er åpenbart at noen av dem som oppdaget bandet tidlig, nå sutrer over at bandet er i ferd med å bli store. Klassisk kredproblematikk, selvsagt, men den er tilstede. Da jeg var bak og hentet et glass og to midtveis i konserten, sto det en solid gjeng tyske realness-dudes med armene i kross på bakerste rad, og de myste skeptisk på hver eneste stadionposering fra gitaristene Maciek Ofstad og Vidar Landa. Sorry til låtskriver/gitarist Bjarte, men det er Vidar og Maciek som ser mest U2-rockestjerneposerende ut av dere tre. Det positive er at kredtyskerne ser med større velvilje på din noe mer introverte og innbitte scenestil.

— Når det er sagt, så fremstår Kvelertak som et utadvendt overgrunnsband i 2013, og da i positiv forstand. De er selvsikre, låter stort og svært, fjonger seg med gitarduetter på toppen av PA-anlegget, og vokalist Erlend Hjelvik har til og med fått seg en uglemaske han kjører på åpningssporet. Vi snakker Peter Gabriel anno tidlig Genesis-stil. Kanonfett! Hele maskineriet virker velsmurt og klar som juling for å turnere verden opp og ned i mente de neste årene. Alle forutsetninger ligger til rette for at bandets oppvarming for Kiss på Viking Stadion i sommer blir en parademarsj, spesielt nå som de har låter som Kvelertak (altså låten som heter det samme som bandet, duh), som er skreddersydd for konsertavslutning, stadionallsang, lett headbanging og generelt mainstream moro.

— Oppsummert? Sterk konsert, bandet spruter av overskudd, og virker klare for å gjøre jobben som trengs for å forvandle Kvelertak fra et fenomen til stayers i den internasjonale rockebransjen. Publikum er variert og stort sett elsker de Kvelertak. Og når jeg så langt ikke har tenkt et sekund på den derre språkbarrieren vi diskuterer når vi er hjemme i Norge, så skal jeg heller ikke skrive om den.

I god Pyro-tradisjon oppsummerer vi alle inntrykkene usystematisk og punktvis:

— Audrey Horne leverte som supportband. Litt ullsokk på lyden i åpningen, men litt uti låt nummer to låt det mye bedre. De spilte bra, Toschie rocket mikken med stor selvtillit, og Down Like Suicide, Blaze Of Ashes og de andre låtene kledde stadionformatet.

— AC/DC var kraftig forsinket, visstnok fordi flyet kollapset i Berlin og de måtte chartre et nytt fly. (Les alt om den saken her) AC/DC begynte ca 21.45, nesten halvannen time etter Audrey Horne.

— Før Audrey Horne blastet høyttalerne snacks som Pantera og Rage Against The Machine, men i ventetiden fram mot AC/DC gikk det i bakpå blues. Fint nok i et røykfylt barlokale på Notodden, men ikke som oppvarming for et supertent publikum. Snakk om partykiller.

— AC/DC baserte seg på samme settet som på Valle Hovin i fjor, men hadde byttet ut Dog Eat Dog og Anything Goes med High Voltage.

— Dette settet ble likevel vingeklippet, siden kommunen forbyr musikk etter kl 23. Dermed forsvant først Shot Down In Flames, War Machine og Black Ice i hovedsettet.

— Jeg så 3 stk Backstreet Girls blant publikum. Alltid stor stas å treffe Petter Baarli på konsert.

— Emil fra Serena Maneesh ruslet også rundt, kanskje det borger for ny musikalsk retning for shoegazerne?

— Det er fremdeles ingen låter fra Powerage i settet. Jeg vet at det er litt døvt av meg å mase om dette absolutt hele tiden, men jeg har fått litt hangup på å finne ut hvorfor et av bandets beste – og definitivt mest undervurderte – album blir kategorisk oversett.

— Phil Rudd vinglet som en blind mann i en tønne full av pupper i åpningen på Rock ’n Roll Train, og det ble bare verre utover låten. Vi snakker tromming som får Lars Ulrich til å framstå som en menneskelig metronom. Underlig, men han strammet seg opp utover.

— Jeg er enig med Morten Ståle Nilsen i VG at det var først fra låt nummer fire, Dirty Deeds Done Dirt Cheap, at rocketoget for alvor rullet over skinnene. Back in Black og Hell Ain’t A Bad Place To Be var fine, men også litt rustne og uengasjert framført.

— Lyden ble også god etter hvert, slik det pleier være på AC/DC-konsert. Og sinnssykt høyt, om man skal tro tvitringen fra naboene.

— ”Nykommeren” High Voltage var et av de virkelige høydepunktene på konserten. Kanskje litt fordi den var en forfriskende nyhet i en satt setliste?

— Har jeg rett om jeg sier at storskjermene hang lavere i år enn i fjor sommer? Det virket slik.

— Utover i showet kuttet AC/DC også ned på de vanlig langstrukne mellompartiene. Både strippingen til Angus og gitarsoloen på Let There Be Rock var kortere enn vanlig, men det gjorde absolutt ingenting. Synes spesielt gitarsoloen pleier være kjedelig.

— Highway To Hell ble eneste ekstranummer, og dermed ble kanonene til For Those About To Rock (We Salute You) stående ubrukt. I følge Setlist.fm er det første gang på Black Ice-turneen det skjer, og det kan faktisk være at det er første gang siden 1981 at det har skjedd. Noen som har peil?

— Ellers virket publikum mellomfornøyd. Ventetiden med kjedelig musikk og null informasjon gjorde nok sitt til at det under deler av konserten var tam stemning, men det var ikke samme elektriske vibb i luften som før fjorårets konsert. Føltes i hvert fall ikke slik.

— Nå har AC/DC spilt for over 100.000 publikummere i Norge etter Black Ice ble sluppet. Var det siste gang vi fikk se bandet live in action i Norge? Hva tror dere?

Sjekk også Pyros konsertrapport fra Valle Hovin i fjor…

…eller gjennomgangen av konserten i Telenor Arena…

…og selvsagt historien om da Pyro dro til Amerika for å se eksklusiv gig med AC/DC.