Over og ut for Benea Reach.

Trist og sant samtidig. Et av landets mest interessante og spennende metalband gir seg. Benea Reach har med sine utgivelser alltid utfordret, og albumene Alleviat, Possession og Monument Bineothean kan alle trygt anbefales. Vi takker for musikken, og poster her Facebook-meldingen som vokalist Ilkka postet i går kveld:

HANK YOU & GOODBYE.

This is the end of the journey for Benea Reach. We have decided to end the band with immediate effect. We will still play on January 17th in Oslo and at Trondheim Metal Fest, which is held March 6th to 8th. These will be our last two shows.

This decision is not as sudden as it may seem. We have thought this through over a long period of time due to different circumstances, our families being the most important. We are all still very good friends, so it’s not down to any internal issues. We don’t really want to blame anyone either, even though we have been let down on several important occasions. We just feel that this is a good time for us to stop since we don’t have the time or the energy to continue in a way that would be fair to ourselves and our families.

We really want to thank everyone who has been with us and supported us throughout this journey, our families, friends, previous members, record labels, booking agents and all of our amazing fans worldwide. There are way too many people to thank than we can name, but we want to name a few and especially one person who has been offering us his time and efforts through the years without getting the money or reward that he deserves. This person is Joffe Myrvold who has been the most important person to this band, giving us his all from the very beginning. We love you like a brother. Others who have helped us more than we can ever thank them for are Simon Barbour-Brown, Tue Madsen and Espen Høydalsvik. You guys mean the world to us.

So this is it. Cheers!

Marco / Martin / Mikael / Andreas / Thomas / Ilkka

Benea Reach har nettopp gitt ut en meget god plate med Possession, og vi sendte våre ti spørsmål til vokalist Ilkker. Resultatet følger.

1. Hvem er du og hva skjer?

Jeg heter Ilkka og er vokalist i Benea Reach fra Oslo. Plateaktuell med nylig utgitte Possession, den tredje med Benea Reach.

2. Låten eller artisten som dro deg etter håret inn i den tunge rocken?

Hørte jo på Judas Priest og Accept allerede som en liten fis og digget det, men det aller største kicket fikk jeg når Meshuggah kom med Destroy Erase Improve. Da gikk det virkelig opp for meg hva jeg hadde lyst til å drive med selv.

3. Ville du smakt på menneskekjøtt om du fikk det servert dandert med alskens tilbehør?

Nei, jeg spiser ikke så mye forskjellig kjøtt. Kun fisk, kylling og kalkun. Menneskekjøtt havner i samme kategori som lammekjøtt og oksekjøtt. Sikkert mange som spiser kebab som har spist menneskekjøtt noen ganger uten å hverken klage eller være klare over det.

4. Hvem er den kuleste rockestjernen du har møtt?

Det er nok Agnete Kjølsrud fra Djerv. Hun er min definisjon av kul rockestjerne.

5. Hvem er den kjipeste rockestjernen du har møtt?

Det finnes ikke kjipe rockestjerner i min mening. Bare kule, alt fra noen sinnsykt kule til noen litt mindre kule. Det noen folk kan oppfatte som kjipt med noen rockestjerner er bare noe som hører til med å være rockestjerne. De som virkelig er kjipe er helt enkelt ikke rockestjerner. Har ikke møtt Lars Ulrich, men ikke engang han er en kjip rockestjerne, selv om jeg ikke tåler trynet hans.

6. Kiss eller Metallica, og hvorfor?

Det må bli Kiss da, siden jeg er allergisk mot stemmen til Hetfield og ikke tåler trynet til Ulrich. Hadde veldig gjerne opplevt Kiss live, selv om det ikke er noe jeg hører på hjemme i stua.

7. Hvilke tre låter vil du ha i begravelsen din?

De obligatoriske hadde vært Johnny Cash – Hurt, Tom Waits – Picture In A Frame, og så muligens ZZ Top – I Gotsta Get Paid for å lette opp stemningen litt. Regner med å få de to første ihvertfall hvis jeg fortsatt er i mitt nåværende forhold når jeg dør, forhåpentligvis som en meget gammel og lykkelig mann.

8. Hvor irriterende er det at folk har sluttet å kjøpe plater?

Synes ikke at det er irriterende i det hele tatt. Bare litt synd, men jeg har mer eller mindre sluttet å kjøpe plater selv så jeg skjønner folk veldig godt. Det har veldig mange fordeler for oss mindre artister at musikk spres på den måten den gjør for tiden. Derimot synes jeg at det er veldig kult at det fortsatt finnes mange som kjøper musikk fysisk, selv om alle har mulighet til å laste ned eller streame det meste gratis. Samboeren min kjøper mye på vinyl, noe jeg setter pris på.

9. Hva er din våteste drøm som rockemusikant?

Den aller våteste drømmen hadde nok vært å bli så store at vi hadde solgt millioner av plater og hatt med Deftones som oppvarming på verdensturné. Av litt mer realistiske drømmer så hadde nok det kuleste vært å dra på turné sammen med Meshuggah.

10. Beskriv musikken din på en linje, og svar oss på hvorfor Pyro-leserne skal sjekke ut bandet ditt?

Metall i verdensklasse. Dere bør sjekke ut Benea Reach siden vi er et av norges beste og mest interessante metall-band og har som sagt nettopp sluppet vår tredje plate som heter Possession. En av årets plater, uten tvil. Ikke bare i Norge, men i hele verden. Skål!

Sjekk videoen til sangen The Mountain fra Possession under.

Clutch (bildet), Kvelertak, Bring Me The Horizon og Saxon er bare noen av de mange bandene som får dommen over nye utgivelser i denne utgaven av Pyro-stereoen.

Da har vi samlet sammen platebunken og skrevet noen ord om det aller meste som har kommet vår vei av utgivelser innen tungrocken i mars (og et par som kommer like over i april). Vær gjerne enig, uenig eller begge deler, og hør for all del på det du ikke har fått med deg. Omtalene er skrevet hulter til bulter av både overtegnede og Asbjørn Slettemark, men vi er som oftest enige….

Kvelertak – Meir

Jeg tror ikke det er nødvendig å si så mye mer enn det jeg gjorde i min anmeldelse av Meir for P3musikk. Oppfølgeren er hvertfall like bra som debuten, og dette blir nok et konge-år for Kvelertak. Månelyst-videoen under.

Clutch – Earth Rocker

Strange Cousins From The West var en god plate, for all del, men den føltes litt bakpå og uforløst. Ingen fare for det med Earth Rocker! Fra tittelsporet åpner til Cyborg Bette og The Wolfman Kindly Requests… er denne platen Clutch slik de er når vi tenker på dem som Verdens Beste Rockeband. Dette er blues og rock spilt med hardcore-angrep, og Neil Fallons skriver som vanlig de smarteste, morsomste, mest mystiske tekstene. Tittelkuttet under.

Bring Me The Horizon – Sempiternal

En kompis av meg ble rasende på Sempiternal da han hørte den, og mente det låt som de små drittungesøskenbarnene av Linkin Park som prøvde å spille metal. Og han elsker There Is A Hell-platen. Jeg må si jeg er veldig uenig med ham, for Sempiternal (sandpit turtle!) er mest av alt en variert, eksemperimenterende, knallhard og mystisk plate. Fra den rare beaten på Can You Feel My Heart? via superhissige The House Of Wolves og Marilyn Manson-hyllesten And The Snakes Start To Sing til Antivist og avslutningen Hospital For Souls er Sempiternal en plate som overrasker, sparker i ansiktet, rører og pirrer nysgjerrigheten. Gleder meg til den forhåndsbestilte vinylen kommer i hus. Sleepwalking fra albumet ser du her og nuh…

Killswitch Engage – Disarm The Descent

Killswitch Engage er tilbake med Jesse Leach i front, og gjett hvordan det låter? Joda, som en blanding av metalcore-mesterverket og Jesse-svanesangen Alive Or Just Breathing og Times Of Grace-comebacket til Adam D og Jesse. Altså beinhardt, melodisk, romantisk og storslagent. Sjekk powerballaden Always, Danzig-vokalen på åpningen The Hell In Me og generelt hele platen. Gleder meg vilt til konserten på Rockefeller i april. Monsterlåten In Due Time var første video ut.

Deez Nuts – Bout It

Dersom du føler at det er altfor få band som tar arven etter Suicidal Tendencies sin partyhardcore på alvor, da er Deez Nuts bandet for deg. Om du er en sånn kar eller dame som mener Your Demise får altfor lite oppmerksomhet, er også Deez Nuts verdt å sjekke ut. Eller dersom du bare har lyst å henge ut i basketshorts, singlet og Nike Air Max mens du chugger ned boks etter boks med øl mens du headbanger til frekk hardcore? Jepp, da er dette bandet for deg. Sommerens partyplate? Godt mulig. Deez Nuts i god stil under.

Bleed From Within – Uprising

Metal Hammer ga nylig Uprising 9 av 10 – som de også ga til Kvelertak og Clutch, for øvrig – og omtalte dem som et av de største bandene for 2013. Hvordan det låter? Som en litt teknisk versjon av In Flames, Killswitch Engage og den slags, altså reinspikka metalcore. Det ltåer fett nok på første gjennomkjøring, og jeg tipper Bleed Within låter ganske kickass live. Sjekk ut It Lives In Me under.

Saxon – Sacrifice

Våre gamle helter i Saxon gir seg aldri, og i det siste har det vært like greit. Saxon har nemlig funnet en ny formtopp de siste årene. På Sacrifice er de hardere enn på lenge, og overbeviser bra på vintage låtenede sanger som tittelkuttet, Warriors Of The Road og Guardians Of The Tomb. Litt smårusk her og der må en regne med, men det er saktens godt at Saxon leverer på et så høyt nivå etter så mange år i metalgamet. Nevnte tittelkutt kan sees under.

Soilwork – The Living Infinite

Svenske Soilwork er gode på sin pantenterte svenske melodiske metal, men så gode at de holder et dobbelalbum er de ikke. Det er altså mye bra på The Living Infinite, men det er også alt for mye av alt. Det er noe med lydbildet i Soilworks metal som ikke tåler så mange låter på rad. Til tider strålende på enkeltlåter, men masete som helhet. Sorry. Rise Above The Sentiment under.

Blood Tsunami – For Faen

Pete Evil og Faust er tilbake i stadig like undervurderte Blood Tsunami, og skuffer ikke med For Faen som har fått gode tilbakemeldinger der den har blitt hørt. Det handler fremdeles om beinhard thrash, og selv om tittelen er norsk går låtene via det engelske sprog. Tekstene er da også noe av Blood Tsunamis fordel i en ganske proppfull sjanger. Det er bloddryppende og ekkelt, men også poengtert i låter om japanske krigsforbrytelser i The Rape Of Nanking, om forrykt dop i Krokodil eller om den russiske seriemorderen Andrei Chikatilo i The Butcher Of Rostov. Sterke og gode saker fra Oslos skjulte skatt som bare venter på at du skal se lyset. Eller mørket. Black Fang under.

Devil – Gather The Sinners

Devil er et av få norske band som drar lasset i den store retrobølgen som har skylt over oss fra hele verden. Det handler om tunge riff og løs produksjon, og det låter som Black Sabbath og Uriah Heep blandet med litt 80-talls doom. Devil overbeviste bra med sin første ep og debutplaten Time To Repent, og forventningene til Gather The Sinners var derfor ganske store. Det er ikke så mye som har forandret seg i lydbildet til Devil siden debuten, og det er like greit. Det skal låte rufsete og gammeldags. Også denne gang blander Devil det ganske streite som i Southern Son med det tyngre, og sånn bortsett fra engelskuttalen til vokalisten er Gather The Sinners nok en god utgivelse fra gamle metalfantaster som også er musikere. Nevnte Southern Son under.

Philip H. Anselmo/Warbeast – War Of The Gargantuas EP

Vår gode gamle favoritt fra Pantera, Superjoint Ritual og Down har slått seg sammen med det amerikanske thrashbandet Warbeast på denne split ep-en, og det låter både staselig og knallhardt. Dette er vel aller første gang Anselmo har gitt ut solo-ting? Med som backing har han et band kalt The Illegals. De to Anselmo-låtene Conflict og Family “Friends And Associates er superharde og er midt mellom Panteras hardeste låter og speed metal. Deilig, der altså. Warbeast på sin side kjører et streitere thrash-løp og må naturlig nok finne seg i å komme litt i skyggen av Anselmo-låtene. Hør Anselmo kjøre på i Conflict under. Ep-en er forresten gitt ut av Anselmos eget Housecore Records.

Jack Dalton – Part 2: Last Breath Before The Dive EP

Jack Dalton fra Trondheim (og diverse andre steder) er et band jeg har hatt sansen for i lang tid. De startet ut som et bra hardcore-aktig band, men har etter hvert utviklet seg til å bli vanskeligere å kategorisere. Jack Dalton er nå midt i en ep-trilogi der de skal spille inn tre ep-er i tre forskjellige studio. Den første ble spilt inn i Oslo, og nå kommer nummer to som er spilt inn hos Matt Bayles i Seattle. Bayles har tidligere skrudd for band som Mastodon, The Sword og Pearl Jam, så Jack Dalton var i gode hender. Ep nummer 2 inneholder fem gode låter fra et band som du bør sjekke ut om du tåler en blanding av hardcore, post-hardcore og rock. Til tider ikke helt ulikt det Jr. Ewing gjorde mot slutten. Inherit Repetition under.

Okular – Sexforce

I 2011 kåret vi Okular til å være blant landets mest lovende band, og nå slipper de sin andre plate Sexforce. Den fikk jeg tilsendt helt fra Thailand, så det er godt mulig at hovedperson Andreas Aubert plutselig bor i et helt annet land. Hva vet jeg? Musikken på Sexforce viser at Okular fremdeles er stødige i sin meget tekniske death metal, men som vanlig er i den formen for musikk flyter låtene etter hvert litt inn i hverandre. For fans og kjennere av sjangeren bør Okular være et band å få med seg. På Sexforce gjester forresten Athera og Vintersorg. Førstnevnte på svært mange av låtene. Ikke dårlig.

Benea Reach – Possession

Oslo-bandet Benea Reach får mye større oppmerksomhet i diverse andre land enn her hjemme. Selv om bandet ble nominert til Spelemann for noen år siden er de fremdeles et relativt ukjent band her i Norge. Det er ikke sikkert at Possession vil forandre så mye på det, men albumet føyer seg inn i rekken av gode utgivelser fra Benea Reach. På den ene siden teknisk og hardt, på den andre siden stemningsfullt og innbydende. Som en blanding av Meshuggah og Katatonia, for å dra inn noen svenske eksempler. Gode greier. En av platens beste låter er The Mountain som Benea Reach også har laget video til.

Jishin – Jishin

Jishin er fem karer fra Oslo som sier at de spiller mørk, hardtslående, fengende, melodisk og atmosfærisk metal. Og da tok jeg bare med halvparten av beskrivelsene de selv har med i presseskrivet sitt. Men de treffer jo med ordene. Jishin debuterer med smått skrikende metal som definitivt også har sine melodiske kvaliteter. Et sted mellom Tools tunge riffing og hardcorens og metalcorens skrikevokal, og samtidig med en slags industriell feel på det hele. Av og til litt anonymt, men på sitt beste som i åpningskuttet Chains meget lovende.

Jishin-Chains

In Vain – Ænigma

Kristiansands In Vain gleder stort med nesten en times voldsom metal på Ænigma. Bandet veksler mellom rivende ekstrem-metal og vakre harmoniske refreng, blander engelsk med norsk, og hiver inn litt dikt bare for å briljere. Ofte er jeg motstander av lange låter, men i dette tilfellet fungerer sanger på 7 og 8 minutter perfekt. Episk er et oppbrukt ord, men er vanskelig å komme unna. Hymne Til Havet må være en av årets fineste låter. Så mye følelser… Lytt til åpningssporet Against The Grain under.

Moss – Moss’s Horrible Night

Moss er ikke fra Moss, men fra Southampton i England, og musikken deres er tyngre enn Titanic. En blanding av doom og sludge som subber bunnen av det soniske spekteret. For fans av ekstremt lange låter (10 minutter pluss) og vuggende metal er dette snop, for oss som liker ting litt kjappere er det litt vel mye… Artig nok har ikke Moss bass i bandet, selv om det høres ut som om det er tusen bassister når det kommer til tyngden i det hele….

Wellfear – Illusions Unveiled

Ut fra intet dukket Wellfear opp nylig. Faktum er nok at vi har vært litt lite på alerten, for Illusions Unveiled er visstnok det andre albumet fra dette Oslo-bandet, men en kan ikke få med seg alt… Wellfear kan sammenlignes litt med Shadowmind som er et annet norsk band vi ble veldig glade i for en stund siden. Begge bandene har relativt harde partier, men sentrerer musikken sin rundt svært melodiøse refreng. Ikke ulikt det In Flames har bygget en solid karriere på. Det finnes mye bra på Wellfears nye album som anbefales alle som tåler melodi. Videoen til Knight And Day finner du under.

Mye bevegelse og mye god metal i den nye videoen til norske Benea Reach som hadde premiere hos Metal Hammer i England i dag. Låten er hentet fra albumet Possession som kommer i slutten av mars. Bra band, altså. Meget bra.

Etter noen lange dager med deilige konserter fra blant annet El Caco og Parkway Drive, var metalkalaset flyttet til hovedscenen på onsdag. Tidligere har det vist seg som lite vellykket å sette mørke band på hovedscenen tidlig på dagen, og tabben ble gjentatt i året.

Benea Reach åpnet ballet i 5-tiden, og det ble relativt klart at et norsk undergrunsband ikke har noe på den scenen å gjøre på ettermiddagen. Akkurat som da Purified In Blood spilte der i fjor, så var det glissent rundt på gressplenen.

Bandet spilte sin dunkle, Meshuggah-inspirerte metal på mer enn godkjent vis, det er få norske band som leverer dvelende, mathcorefarget metal bedre enn Benea Reach på en god dag. Dessverre fikk konserten noen skraper av en sutrende vokalist. Det blir bare usympatisk – og ikke ironiskmorsomt, som kanskje var planen – når man kjefter på at det er for lite Benea Reach-skjorter i publikum.  Et annet tips: når man skal hoste opp slagg fra halsen mellom låtene, ikke ha mikrofonen inntil munnen. VI satser på å se Benea Reach på en klubb snart, det er der de hører hjemme.

Etter svensknorske Benea Reach hadde spilt fra seg og hostet opp slagget, var det tid for Enslaved. Bandet hadde levert en sjokkerende dårlig akustisk opptreden på Radioresepsjonen noen timer tidligere, så det var gledelig å se og høre at bandet var på plass i toppform på Hovedscenen. Ice Dale leverte flammende soloer, Ivar Peersen drømte seg til skyene i progsoloene, og Grutle og Bekkis sto for komp tryggere enn grunnfjellet under dem. Høydepunktet var Fusion Of Earth And Sense, tror den er hentet fra 2006-albumet Ruun. Sjekk for øvrig VGs toppkarakter her.

Etter to runder med norsk metal, ruslet vi inn i skauen og så en drøy halvtime av amerikanske Gaslight Anthem. På sitt beste, som for eksempel The ´59 Sound og Old White Lincoln, er Gaslight Anthem de naturlige arvtakerne til Springsteen og Bon Jovis desperate og storslagne New Jersey-rock, men som postmann Skjebstad foran meg sa: ”Det blir litt flatt i lengden”.

Inni mellom de første konsertene rakk jeg et kjapt intervju med Mike fra All That Remains, en hyggelig kar fra Massachussets. Han fortalte at bandet gledet seg stort til å spille rett før Slipknot, og at de var helt satt ut av det fine været og digg natur.  Det kunne virke som All That Remains hadde tatt med seg solenergien til scenen, for makan til overraskende konsert er det lenge siden jeg har vært på. All That Remains har sikkert solgt noen hundre plater i Norge, og spilte for 100-150 pers i Oslo for to år siden, men i går samlet de 3-4000 på sletten foran hovedscenen. Publikum sang med, moshet, hoppet og koste seg stort mens solen gikk ned bak kvintetten fra USA. Når avslutningen ble Two Weeks og This Calling, var dette faretruende nær toppkarakter. De melodiske refrengene bredde seg utover skogen, riffene var tettere enn øynene på hillbillyungene i Piknik med døden, og All That Remains ble rett og slett høydepunktet denne onsdagen på Hove.

Det sier jo en del når man vet hvem som gikk på etter dem. Slipknot er et av verdens beste metalband gjennom tidene (Topp 10, for å være nøyaktig), men i går sleit de voldsomt med lyden. Der de fleste andre band (utenom rapperne som ødela for seg selv på mandag) har hatt glassklar og feit lyd, fikk Slipknot tidvis full kollaps på miksebordet. Ikke vet vi hva som skjedde, men første halvdel, fram til Duality, var ganske krise. Men når Slipknot fikk knappene til å fungere, som på nevnte Duality, Psychosocial og Before I Forget, så er det ganske så uslåelige. Corey Taylor drar på den melodiske hardrockvokalen han har finslipt i Stone Sour, før han faller ut i angstfylt skriking slik ingen metalekstremister gjør etter han, mens Joey Jordison briljerer bak det hydrauliske slagverket, og klovnen holder showet gående med balltre og perkusjon. Nydelig. Avslutningen med Spit It Out inkludert alle-mann-ned-på-kne fungerer selvsagt, og konserten går i det minste ut på en opptur.  Om jeg må trille terning, så lander det nok på en 4-er.

Vi fikk for øvrig gjort et suoerfett intervju med klovnemannen i Slipknot, det skal på Pyro i løpet av sensommeren. Mye bra prat om midnattssol, festivalgigs og klovnens forhold til Jane´s Addiction.

For øvrig vil Pyro på egen regning kommentere Håkon Moslets anmeldelse på Lydverket sin side. Moslet triller til en 3-er, som ikke er helt borti natta i forhold til vår opplevelse, men han har åpenbart tatt på seg gammelmannshatten før han satte pennen på papiret. Å påstå at Slipknot er et band med dårlige låter (ja, jeg ser at han skriver ”dårligere enn Kiss”, men jeg tolker det som at han ikke synes låtene deres er gode nok) mener vi er en urimelig påstand. Vi snakker om et band som gjennom sitt debutalbum, med pioneerlåter som Wait And Bleed og Sic, redefinerte hvordan ekstrem metal ble formet – og fremdeles blir det – gjennom hele 2000-tallet. Vi snakker om et band som gjennom låter som Duality, The Heretic Anthem og The Blister Exists skrudde sammen en perfekt miks av blast beats, stadionrefrenger og ramsalt thrash. Vi snakker om et band som med Psychosocial og hele det nye All Hope Is Gone-albumet har tatt ekstrem metal ut til et bredt publikum gjennom briljant låtskriving som det viktigste og maskene som en god nummer to. Dersom låtene hadde vært mindre viktige enn maskene, så hadde Slipknot stått på det lokale NAV-kontoret sammen med Mushroomhead.

For øvrig er Slipknot 9 og ikke 8, slik Moslet mener. Sjekk tekstlinjen ”The trial of the nine has begun” på det nye albmet, en grei retningslinje om antall bandmedlemmer.

Jaja, vi kan ikke alle være enige om alt, og vi slår gjerne følge med Håkon Moslet neste gang han inviterer til gjennomlytting av No More Tears. PS: sjekk Håkons anmeldelse av Pyro-favorittene The Black Dahlia Murder her, og resten av Lydverkets Hove-anmeldelser her.

Her i Pyro-redaksjonen er vi uansett alltid like interessert i hva dere som var på konserten mener som hva oss gamle musikkjournalister i NRK måtte mene. Noen av dere som var på Slipknot eller de andre konsertene? Fortell!

Det er underlig nok de samme artistene som er nominert til Spellemann i år som for år siden, men det trenger ikke bety at resultatet blir det samme. Den gang vant Enslaved, men både Keep Of Kalessin og Benea Reach har gitt ut vilt gode plater, så konkurransen er til å ta og føle på.

Som et sidepoeng kan det nevnes at Satyricon ikke er nominert for The Age Of Nero, en plate vi vet Pyro-lyttere har brukt mye tid på de siste månedende. Men sånn går nu dagan, litt av sjarmen med Spellemann er overraskelsene og skuffelsene.

Hvem mener du skal rusle hjem fra Spellemann-fest med bronseharpen i ryggsekken? Vi teller opp og annonserer resultatene fredag 23., dagen før utdelingen.

Benea Reach – Alleviat (Tabu Recordings)
Enslaved – Vertebrae (Indie Recordings)
Keep of Kalessin – Kolossus (Indie Recordings)

Tidligere vinner i metalkategorien:
2001: Dimmu Borgir – Puritanical Euphoric Misanthropia
2002: Satyricon – Volcano
2003: Dimmu Borgir – Death Cult Armageddon
2004: Enslaved – Isa
2005: Audrey Horne – No Hay Banda
2006: Enslaved – Ruun
2007: Mayhem – Ordo Ad Chao

Stonegard, Benea Reach og Sahg på en kveld!

Pyro ga deg sjansen til å oppleve noe meget frekt helt gratis. Fredag 16. januar er det helt slutt for et av våre norske favorittband her i Pyro. Stonegard er snart historie, men gir oss altså en siste fest. Med seg har de to av våre andre favoritter her til lands. Benea Reach fra Oslo og Sahg fra Bergen. Sterke saker. Vi ga vekk  billetter til konserten, og vinnerne ble:

Jonas Gryting og Erlend Egeland.

Kos deg med videoen til Hunter.

(foto: Ole C. Petterson)

Purified In Blood stakk av med seieren i Unholy Alliance-konkurransen.

Dette er den kuleste konkurransen vi hart hatt på Pyro noensinne. Vi fikk gleden og æren av å plukke supportband for The Unholy Alliance-konserten i Oslo Spektrum 24. november, og med 150 påmeldte band var det like vanskelig som det var moro.

Etter å ha hørt gjennom endeløse mengder med MySpace-linker, kom juryen fram til at Purified In Blood var det rette navnet. Hvorfor, spør du kanskje? Det skal vi fortelle deg.

Pyro har fulgt Purified In Blood siden de var en gjeng tatoverte barn som ga ut den sjokkerende gode EP-en Last Leaves On A Dying Tree, og vi har sett et band som først ble sinnssykt gode, så klarte de å oppløse seg etter et strålende album (Reaper Of Souls), før de ble gjenforent på Hovefestivalen, og etter det har siddisene levert noen av de beste konsertene vi noensinne har sett av norske metalband.

Spesielt de to konsertene Purified In Blood leverte i Oslo og Bergen nå i helgen viste at bandet er i bedre form enn noensinne. Vi snakker om et band som låter som en solid blanding av Lamb of God og Unearth på den ene siden og Earth Crisis og Tragedy på den andre siden.

Brutal hardcore + feit amerikansk metal + tekster om slagmark og sånt = digg.

Med andre ord perfekt som support for Amon Amarth, Mastodon, Trivium og Slayer.

Juryen besto i tillegg til Pyro av representanter fra MySpace og Live Nation.

Vi endte opp med mellom 10 og 20 band som virkelig hadde noe å gjøre i Oslo Spektrum, og av dem igjen var det fire band som kom fryktelig nærme Purified In Blood. Heder og ære til disse fire, som vi skal spille mye på Pyro i tiden som kommer.

She Said Destroy – Det nye albumet bærer bud om enorm utvikling for et av Norges råeste metalband. Konserten på Hove i fjor var fet, vi regner med å se dem på flere festivalscener til sommeren.

Insense – Det er altfor lenge siden vi har hørt fra Insense. Tommy Hjelm, hva skjer? Vi tar uansett fram Welcome Whore med jevne mellomrom, en av de mest brutale metallåtene som er skrevet her på berget.

Blood Tsunami – Deilig thrashmetal som hadde kledd Slayer bra. Sjekk ut albumet Thrash Metal, og se bandet varme opp for Satyricon i Norge i neste uke.

Benea Reach – Norges tyngste band? De siste konsertene vi har sett med Benea Reach har vært en oppvisning i atmosfærisk, avansert og stemningsfull metal.

Her kjøper du billetter for å backe Purified In Blood i Oslo Spektrum. Kom tidlig!

(foto: Ole C. Petterson)

]]> https://p3.no/pyro/purified-in-blood-varmer-opp-for-slayer/feed/ 9