Reiserapport del to fra Enslaveds USA-tur 2014 er levert. Del en leser du her. Ordet leveres herved til gitarist og matkjenner Ivar Peersen.

Jeg våknet, kikket ut vinduet og der var Mikke Mus, Steamboat Willy-periode. Han gliste mot meg fra nabobussen på parkeringsplassen. I dag var vi kommet til Orlando og Lake Buena Vista. En slags åpen Disney-park. Inklusive House of Blues, hvor vi skulle spille. Hvorfor ikke? Litt trening backstage, en tur på suvenirbutikken (vesla hjemme må jo ha Minni Mus-ører), og så var vel det meste utforsket. En padlebåt-tur på en kunstig Disney-innsjø en halvdyster vinterdag var ikke helt det jeg ønsket meg.

Etter noen telefonintervjuer og lydsjekk var tiden kommet for middag. Endelig litt action! Det ble en middag i husrestauranten. House of Blues er litt som blues. Jeg skjønner jo hvorfor det er populært, men det blir liksom ikke det helt store. Litt overivrig etter mosjoneringen slo jeg til med nachos med spinat-, artisjokk- og ostedip til forrett, og et fullt rakk bbq-glaserte spareribs til hovedrett. Når jeg skulle på scenen tre timer seinere satt det fortsatt litt vel godt i kroppen, men å gjøre et par steinharde Enslaved-låter funker utmerket som en digestive – litt uti åpningslåten «Death in the Eyes of Dawn» kjente jeg det livne i lundar igjen. Giget var helt greit, men publikum bar vel litt preg av preg av å være i Andeby. Apropos; Skeltonwitch fikk ikke være med på kveldens gig fordi Disney (som eier House of Blues-kjeden) hadde reagert på tekstene. Småpinlig for oss andre. Å ikke være for drøy for Disney er jo litt trist for et ekstrem metal band. 1-0-0 til Skeletonwitch om å være mest metal der.

(Grutle med stilig ryggmerke)

Tid for fridag. Denne gangen i Savannah, Georgia. Jeg bet meg merke i noen varsler i hotellresepsjonen om en masse aktiviteter og bussturer som var avlyst på grunn av det kommende uværet. «Jøss», tenkte jeg og kikket nærmere på varslene. Det var for i kveld! Alskens stormer og nedbør og ikke vet jeg. Jaja, får håpe taket på rommet og bussen holder stand, ikke mye annet å gjøre. Av og til virker nettet på hotellene, og da er det topp å få snakket litt med hjemmefronten. Midt i all glamouren () er det ikke bare lett å være vekke fra familie med koner, kjærester og barn.

Så ble det en tur på treningsrommet. Det besto av en tredemølle som prøvde å ta livet av meg på første forsøk, og en heller surrealistisk stegmaskin som kanskje virket. Manualer har vi med selv, så svett ble man jo til slutt. Såpass svett at jeg ville ta meg en dusj på rommet. Det burde jo latt seg gjøre, om det ikke hadde vært for at nøkkelen ikke virket. Ålreit, ordne. Nei. I resepsjonen så de jo navnene til turnemanageren og meg på dataen. Men hvordan kunne hun vite at jeg var meg? «The computer says no». Legitimasjonen min lå jo på rommet. Etter ti minutter med verdens absolutt minst logiske og fruktbare debatt (inkludert to minutt dyp pust og telling til 100 utenfor) gikk hun aller nådigst med på å sende med en gammel kæll (vaktmester eller far, det vites ikke) bort på rommet for å hente ID. Jeg hentet mitt norske pass, og legg merke til at gamlefar ser meg gå inn på rommet, åpne en bag, fiske ut en veske («it’s a man-purse!»), åpne innerlommen i vesken og fiske det ut. Tilbake i resepsjonen var beskjeden at fint det, men jeg måtte ha amerikansk førerkort. Helt seriøst. At jeg uten å nøle kunne fiske frem bitte små ting som lå godt skjult inni andre ting på rommet betød ingenting. For når jeg ikke har lov til å kjøre bil i USA kan det være det samme. Jeg kan være hvem som helst. At det var deres nøkkelkort som bare ikke virket to timer etter innsjekk var heller ikke relevant. Men ok, det gjelder å velge sine slag. Her var ikke jeg rette mann til å vinne slaget. Jeg hentet turneleder og ventet utenfor i duskregnet (husk; styggvær i anløp), mens amerikanere skrek og truet hverandre på helse og karriere innenfor. To minutt seinere hadde jeg et par nye nøkkelkort.

Litt jobb og lite moro seinere var det på tide å ta en tur ned til byen. Det blåste en flau bris og regnet litt (som Bergen med gassen bare så vidt inne). Hvor ble det av været, spurte vi den svært hyggelige drosjesjåføren. Lettere beskjemmet kunne han fortelle at dette var selve katastrofeværet. De var ikke vant til vind og regn i Savannah. Så byen var praktisk talt tom, alle flyktet hjem. Vel, mer plass til oss da. Vi fant en aldeles super restaurant ved navn Vic’s On The River, og du store så klassisk! Et skikkelig flott 1800-tallsbygg med brygge utenfor vinduene der det lå fortøyde hjuldampere. Servitørene var flott kledd opp i tidsriktige antrekk, mens en pianist besørget den rette musikken. Når første servitøren jeg fikk øye på var av afro-amerikansk opphav ikledd klassisk 1800-talls-dress ble jeg et nanosekund småbekymret for at vi hadde ramlet inn i noe «The South Will Rise»-galskap, men både betjening og klientell var godt og blandet (og jeg har sett for mange filmer). Jeg har truffet mange rare, og en del skikkelig skremmende, folk opp gjennom årene, men har til gode å treffe skikkelig kjipe old-school sørstatsrasister. Håper det forblir sånn. Forrett var Østers Rockefeller (friterte østers med fersk spinat, røkt bacon, parmesan og Sambuca), og så ble det jaggu en solid Ribeye-filét med hummerfylt potet (!), braisert spinat og trøffelsmør (relativt pompøst, jeg vet). Ypperlig paret med noen glass av husets Rosé (kan drikke rosévin med såpass mye skjegg, serru). Etter middag ble det en kjapp drink på et hotell borti streeten og så tilbake til hotell og etter hvert buss. Fortsatt i et slags mildt regnvær, mens resten av byen forskanset seg bak gardinene. Tenk om noen ble våte…

Neste dag i Charlotte skulle bli en av de merkeligere dagene så langt i turnelivene våre. Vi ankom venue, kikket ut vinduet, og alt var som forventet. Det vil si, bedre enn forventet. Her skulle uværet vært verre. Vel, intet regn, og et par små flekker med en millimeter eller to med snø. Så kom sjokkbeskjeden fra arrangør: konserten var avlyst! Forklaringen var at hele staten North Carolina var i en «State of Emergency» – andre steder i staten var det snø og det måtte brøytes. Derfor var arrangør bekymret for at noen skulle havne i en crazy ulykke på vei til konserten, og dermed saksøke dem for å ikke ha avlyst. Det må kunne kalles å ta konseptet «føre var» et steg videre. Ja, så da var det bare å innta et lass med frokost på den lokale dineren (hvorfor har vi ikke dinere med egg, bacon, koteletter og stekte poteter overalt i Norge også? Kvifor?!) og kjøre til et hotell og kule (skj)egget. Der var det treningsrom og gratis «middag» som bestod av pølser, nekro-burgere og pommes frittes. Altså mer barneselskap enn middag. Så vi våget oss ut i uværet (flau bris og mini-minimalt med snø). På den første restauranten vi kom til ble vi møtt av en servitrise som stengte butikken på grunn av uværet. Etter å ha kikket rundt oss og forsikret oss om at det ikke var noe skjult kamera noe sted prøvde vi naboen Firebird Wood Fired Grill. Vi varmet opp med noen grillede grønnsaker, og så ble det en delikat ytrefilet med soppsaus. Firebird; et nytt og positivt bekjentskap.

(Firebird-biff, foto: Ivar)

Det var litt for spennende å ankomme Norfolk, Virginia, for der var det virkelig en del snø. Men ikke noen avlysning. For å parafrasere Obelix (sammen med Billy Gibbons mine to store moteikon): «Amerikanerne er helsprø, you’ve gotta love ‘em”. Neste sprøing var på dineren borte i gata. Da jeg prøvde å bestille frokost kunne den relativt sure vertinnen opplyse om at de ikke serverte frokost eller noe som helst med egg for den saks skyld. Dette på grunn av «the weather». De var åpne, ingenting var avlyst, men frokost og egg ble for drøyt med snø i gatene. Good. Videre borte i gaten lå Hell’s Kitchen (populært navn på spisesteder rundt omkring), og om de ikke hadde frokost på menyen var i alle fall servicen blid og upåvirket av snø. En runde originale Buffalo Wings, og en solid tunfiskburger satt som et skudd. Veldig mye annet var det ikke å finne på, men konserten var steinbra. Vår backstage hadde biljardbord, så det ble noen runder (med tilhørende dundertap, selvsagt) med Amon Amarths særdeles joviale crew og Skeletonwitch. Sjeldent hyggelig gjeng å reise med dette, altså.

Silver Springs, Maryland var et nytt sted for oss, og dagen gikk med i garderoben til innspilling av ei vise vi skal bidra med i forbindelse med den kommende Tall Ships Race festivalen i Bergen. Dere får hørt det tidsnok; en Enslaved-ifisert shanty i kvade-stil. Det ble bare tid til en kvikk Thai-take away (det funker som sagt hver gang), og så var det konsert. Nok en virkelig bra konsert. En produktiv, men ikke veldig spennende dag der. Like greit å komme seg til Boston, asap.

(Boston sett fra Ivar)

Boston er en av mine virkelige favoritter, og ikke bare på grunn av dialekten. Jeg gikk inn til byen, og holdt meg rundt Boylston Street, en slags hovedgate. Mye fint å se. Boston Public Library er et syn for såre øyne etter en del grå stygge byer den siste uken. Oppdrag 1: finne suvenir med hummer på til vesla hjemme. Check. Etter den massive innsatsen belønnet jeg meg selv med en lokal IPA og litt nachos med hvit mais-guacamole. Så var det ut og traske mer rundt i området før det virkelig store oppdraget for lørdagen: en tur på Atlantic Fish. Det var såpass knallsuksess sist turné at jeg noterte meg adressen. Her er det topp service og prima råvarer. Er man i Boston blir det sjømat. Først seks østers (fra tre forskjellige havner i Massachusetts) med champagne-vinagrette og coctail-sauce, og så en knapp kilos fersk hummer. Med en lokal IPA attåt, selvsagt. Deka-dens. Suk-sess.

(Boston-østers, foto: Ivar)

(faktisk hummer i Boston, foto: Ivar)

(fake hummer i Boston, foto: Ivar)

Er du i Boston, sjekk ut Atlantic Fish. Uansett, det kunne ikke bli annet enn en pangaften på House of Blues. Utsolgt og stormende jubel. Grutle var i storslag, fortalte vitser og herjet på. Etter konserten fulgte han opp med å bryte håndbak med fansen på den lokale metalpuben. Det er å leve og puste metal på ordentlig, kids. 1-1-0 Skeletonwitch-Enslaved-Amon Amarth. Ja apropos Grutle og metal. Han havnet like godt på amerikansk nasjonal-tv tidligere på dagen. Amon Amarth-gutta hadde en billett til overs til en hockey-match. Under nasjonalsangen plukket produsenten ut fire relativt suspekte karer som fulgte intenst med. Så der var de. Artig at de ser ut som om de aldri har moret seg mindre. Metal.

Fridag i Philadelphia må begynne med en tur på Reading Terminal Market, og er verdt en tur over Atlanteren i seg selv (sjekk nettsiden deres om du ikke tror meg). Her er alt innen sjangeren «mat» representert fra hele USA og store deler av verden. I dag ble det test av en Beck’s Cajun Café, New Orleans-style (savner den byen allerede), og deres jambalaya (Andouille-pølse, kylling, reker, ris, paprika, løk og Cajun Kreolsk krydder; sterke saker). Heftig start på dagen. Etter å ha snust inn atmosfæren var det bare å vandre gatelangs med en liten stopp innom en veldig trivelig pub for en Miti Bleu (Martini med blåmuggsfylte oliven surret inn i italiensk skinke), litt focaccia og en neve prosciutto-skinke.

(Martini med ost og skinke!, foto: Ivar)

Klokken tre hadde vi reservasjon på El Vez, en av Philadelphias mest populære spisesteder. Vi skjønte fort hvorfor. De er kjent for sine blodappelsin-margaritas og guacamole. Begge deler ble sporenstreks prøvd ut, og dette var virkelig noe av det beste innen Texmex jeg har smakt. Hovedretten ble reke-tacos, og igjen var det inner-tier. Jeg har ikke smakt så gode tacos siden Mexico-turnéen tilbake i 1995. Dessert ble en lokal IPA (sic) på en pre-forbudstid-style pub (de er moderne her borte for tiden). Perfekt.

(Pre-forbudstid bartender, foto: Vikky)

Kvelden var langt fra over, det var nemlig Super Bowl Sunday. Vi hadde bord på Brauhaus Schmitz hvor vi møtte Skeletonwitch og Baroness. Snakk om samling toppfolk! Som vanlig prøvde amerikanerne å forklare meg hvordan sporten fungerer, uten at jeg skjønte noe særlig. Underveis ble det tysk øl og kjøtt. Og til slutt vant Seattle Seahawks.

(på Brahaus med Skeletonwitch og Baroness, foto: Omeed)

Morgenen etter flyttet bussen seg ned til sentrum, og det var tid for å klargjøre til konsert. Frokost ble en annen Philadelphia-tradisjon: the Philly Cheese Steak Sandwich. Jim’s, rett ved venue, har ordet på seg for å lage de beste, så turen gikk dit. Vanvittig bra. Det ble for øvrig middag der seinere også, med varianten Philly Pizza Cheese Steak. Publikum møtte opp i hopetall, konserten gikk meget bra, og kvelden ble avsluttet sammen med Baroness-John over et par vinger og en brus. Good stuff.

(før konsert i New York, foto: Finn Arne Nystad)

Så endelig; New York. Jeg tok turen til Bronx og fikk meg en tatovering av Handsome Pete hos Tattoo Seen (for de som leste forrige reisebrev; dette er sjappen til grafittiens gudfar Richie Seen som vi traff i Las Vegas på turneens første dag). Det ble en veldig bra Classic American tolkning av kona, selvsagt med gitaren min (tøft, rett og slett).

(ny tattoo, foto: Handsome Pete)

Tilbake i byen ble det tid til en kjapp tirsdags-taco på en restaurant over gata fra venue, og så var det konsert-tid igjen. For meg ble dette kanskje turneens så langt eneste skuffelse. Publikum viste tegn på storby-blaserthet. De liker det, men ser så mye fett på en uke at de ikke helt klarer å la seg engasjere. Kombinert med en ganske bedriten klubb (Irving Plaza), ikke-eksisterende backstage-komfort, og en del teknisk trøbbel på scenen, ble det litt nedtur. Håper det blir tilbake på en av de gode klubbene neste gang. Bowery Ballroom, for eksempel. Det mest spektakulære i New York var vel det som skjedde etterpå. Vår eminente solo-gitarist Arve «Ice Dale» tok seg «noen glass» i Brooklyn, endte opp på bussen til Amon Amarth, sovnet etter hvert og ble flott dekorert i fjeset av svenskene og sprittusjen deres. Dette havnet utover natten på Twitter. 1-1-1 Skeletonwitch-Enslaved-Amon Amarth.

Long Island og Huntington dagen etterpå var en «siste-liten» booking på det som egentlig var tenkt å være en fridag. Kombinert med dårlig vær (faktisk dårlig vær for en gangs skyld) ble oppmøte relativt labert, for første (og forhåpentligvis siste gang) på turen. Men de som var der gjorde så godt de kunne kunne, og det ble greit nok. Dagen hadde to høydepunkt. Det første var jalapeno-burgeren over gaten (delicious!), og det andre var Skeletonwitch sin nye merchandise. De hadde tatt bildet av Ice Dale, tilføyd en ny hashtag: «#Icefail» og trykket det opp på hvite t-skjorter. Perfekt! Når du leser dette har historien gått sin seiersgang over nettet, og #IceFail er nå et uttrykk for å drikke for mye og kubbe i venners selskap med påfølgende moro på din bekostning.

Ok, folks. Det var nok informasjon for denne gangen! Det gjenstår i alle fall ett reisebrev for denne gangen, så fortvil ikke. Blir det mer håndbak? Er Bekkevold plutselig blitt voldsomt normal? Hvem blir tegnet i fjeset? Følg med!

– Ivar

Sindre fra Obliteration (og Nekromantheon) står til høyre her, men i kveldens sending var han i sentrum. Jeg er så fornøyd med den setningen at jeg bare hiver ut spillelisten fra kveldens program der Sindre plukket halvparten av låtene. Om du vil høre det hele i reprise kan du gjøre det via Nrks radiospiller.

Blue Oyster Cült-Burnin’ For You

Hell-The Age Of Nefarious

Motörhead-Paralyzed

The Bronx-Youth Wasted

Dropkick Murphys-Out Of Our Heads

Witchhammer-Save Me

Skeletonwitch-Unending, Everliving

Baroness-intervju

Baroness-March To The Sea (live i BBC)

El Caco-Someone New

Airbag-Silence Grows

Sindre fra Obliteration plukker favoritter:

Obliteration-Sepulchral Rites

Slayer-Praise Of Death

Hawkwind-Master Of The Universe

Dark Angel-Hunger Of The Undead

Samhain-Mother Of Mercy

The Devil’s Blood-The Thousandfold Epicenter

Autopsy-Retribution For The Dead

Urfaust-Die Erste Levitation

Black Sabbath-Die Young

Sindre fra Obliteration er kveldens gjest. Han står bakerst på bildet med de bredeste beina han får til. Når han plukker favoritter i kveld blir det fullt frontalangrep på alle sanser.

Obliteration har nyss sluppet en fortreffelig og stygg plate som heter Black Death Horizon. Ute i Europa har de også vært. Vi får i kveld besøk av vokalist Sindre Solem som skal spille både snille og slemme favoritter fra metalhistorien for deg. Tror vi kan love en herlig time. Vi skal i tillegg fortsette å mase om vår lytterkåring, vi skal intervjue Pete fra mektige Baroness, og vi skal spille nytt fra Hell, Witchhammer og Skeletonwitch. Jovial tyngde hele veien.

(foto: Tom Øverlie/Nrk)

Baroness. Oslo. Trondheim. Konkurranse. Ferdig.

Baroness er endelig tilbake fra den alvorlige bussulykken de var utsatt for like etter Øya-konserten i fjor, og snart gjør de Oslo og Trondheim. Søndag 6. oktober er det Samfundet i Trondheim som får besøk og dagen etter er det duket for nok en Oslo-konsert for Baroness når de inntar Rockefeller.

Vi ga vekk billetter til begge konsertene, og denne konkurransen er nå ferdig og vinnere har fått beskjed via mail.

Merk at det er 18-års aldersgrense på disse konsertene.

Take My Bones Away under.

Baroness var utsatt for en stygg bussulykke i England like etter at de spilte på Øya i fjor, og bandmedlemmens skader tok lang tid å hele. Baroness kom seg ikke på scenen igjen sammen før for en liten stund siden. Stedet var Philadelphia, og bandets nye video ble tatt opp på nettopp den konserten. Welcome back, skriker publikum, før Baroness med March To The Sea viser hvilket fabelaktig orkester de er. Velkommen tilbake, indeed. Spiller i Norge om noen uker. Lykke.

Baroness var involvert i en stygg ulykke med bussen sin i England i fjor, og noen av bandmedlemmene ble relativt hardt skadet. Nå har bandet endelig begynt å bevege litt på seg igjen. Frontfigur John Baizley kan spille gitar igjen, og postet nylig en video der han klimprer i vei akustisk. I går kveld kom også en helt ny video filmet på turneen som brått stoppet i fjor. March To The Sea er definitivt en av fjorårets beste låter.

Baroness var involvert i en stygg bussulykke i England i august, og bandleder John Baizley ble hardt skadet. Nå går ting heldigvis bedre, og sammen med Pete Adams postet Baizley denne akustiske videoen til låten Stretchmarker nylig. Fine bilder.

(Baroness på Øya, foto: Tom Øverlie/NrkP3)

John fra Baroness plukket favoritter og vi intervjuet Arcturus. BLANT ANNET… Spillelisten her.

Alice Cooper-I’m Eighteen

The Good The Bad And The Zugly-Brainbomb

Stone Sour-Absolute Zero

Konk: Testament-Last Stand For Independence

Iron Maiden-Charlotte The Harlot

Oslo Ess-God Morgen

Overthrow-Let Them Fall

Svölk-To Conquer Death You Only Have To Die

Arcturus intervju

Arcturus-White Noise Monster

Judas Priest-Riding On The Wind

Aristillus-Whatever Floats Your Boat

Smoke Mohawk-Crazy Horses (Osmonds-cover)

John Baizley fra Baroness plukket favoritter:

Baroness-March To The Sea

ZZ Top-Brown Sugar

Roky Ericsson-Bloody Hammer

Queen-Tie Your Mother Down

Jesus Lizard-Boilermaker

AC/DC-Ride On

Black Angels-Bad Vibrations

Kvelertak-Fossegrim

Baroness-Take My Bones Away

(Baroness på Øya, foto: Tom Øverlie/NrkP3)

Denne typen spiller i Baroness og er vår hovedgjest i kveld.

Skal vi se… Hva skal vi servere de rockesultne i kveld da? Hva med en stor porsjon Baroness, kunne det smake? John Baizley fra Baroness gir deg syv av sine favorittlåter krydret med litt herlig musikk som han selv har laget. De seige, men gode biffen Arcturus dukker også opp. Det norske bandet har hatt en lang pause, men har plukket opp prog-gitarene sine igjen og står for kveldens intervju. Delikatessen og overraskelsen i kveld kommer som en premiere en helt ny låt fra Overthrow, og et par hvileretter i form av nytt fra Stone Sour, Aristillus og Svölk får vi også på bordet. Desserten later til å bli Testament-konkurranse. God appetitt.

Vi intervjuet John fra Baroness og ga det gypsy-spesial. Mye bra ble spilt også.

Urban Dance Squad-Demagogue

The Darkness-Keep Me Hanging On

Oslo Ess-Kakkerlakkene

Slipknot-Wait And Bleed

Lower Than Atlantis-Motorway Of Life

Testament-A Day In The Death

Tantara-Based On Evil

Bury Tomorrow-Lionheart

Baroness intervju

Baroness-Cocainium

Megadeth-A Tout Le Monde

Armatage Shanks-One By One

Lynyrd Skynyrd-Last Of A Dying Breed

Dio-Gypsy

Cinderella-Gypsy Road

Rival Sons-Gypsy Heart

WASP-Restless Gypsy

Saxon-Rock & Roll Gypsy

Dokken-Cry Of The Gypsy

L.A. Guns-Electric Gypsy

Riot-Gypsy Queen

Uriah Heep-Gypsy

I kveld skal det delvis handle om sigøynere i Pyro. Hardrockerne har en ting eller to for det folkeslaget. Andre stikkord: Baroness og Slipknot.

Sigøynere (eller gypsies på engelsk) dukker opp gjennom hele rockehistorien. Fra de eldste hardrockbandene til de nyeste stjernene. Mange har sanger som handler om sigøynere. Det er tydeligvis noe meget spennende og pirrende med dette folkeslaget som musikerne elsker. Asbjørn har lenge mast om å få lage sigøyner-spesial, og etter sommerens rabalder her i Norge er det på høy tid Pyro går i rockedybden på temaet. En times sigøyner-spesial i kveld altså. Musikkvalget tyder på at det kan bli meget frekt.

Vi skal som alltid gi deg alt du trenger av helt fersk hardrock og heavy metal også. I kveld byr vi på intervju med Baroness, som for bare noen dager siden var involvert i en stygg bussulykke i England. Detgikk heldigvis relativt bra med bandet. Vårt intervju var blant de siste Baroness gjorde før det gikk galt på glatte veier i England. Vi skal også gi vekk den nye samleren til Slipknot, og vi skal spille helt ny musikk fra The Darkness, Testament, Lynyrd Skynyrd og en hel del norske ting.

Etter en rolig sommer er vi tilbake med en ny gjennomgang av det vi har hørt på denne måneden. Nytt fra Oslo Ess, Baroness, Lynyrd Skynyrd, Testament, Gallows og mye mer for dine øyne only.

August er en god måned for ny musikk. Så også i år. Pyro gir deg vår ærlige mening om de nye rockeplatene.

Oslo Ess-Verden På Nakken, Venner I Ryggen

Oslo Ess spiller ufarlig punk, de er joviale, de er forutsigbare, de er folkelige typer, det er lett å plukke inspirasjonskildene, men uansett hvor mye man kan “ta” dem spiller de så utrolig fengende og treffbar rock at jeg driter i å prøve å være kritisk. Låter som Kakkerlakkene, Bislett Stadion og God Morgen gir gjenklang av Offspring, Rancid, Social Distortion og alle de andre fine punk-heltene fra USA. Litt Springsteen får man også med på kjøpet i Caroline. Men Oslo Ess er samtidig så veldig norsk i all sin fremtoning. Farlig nær å gå i midtempo-fellen og bli Dum Dum Boys på låter som Gaselle I Tigerstaden og Ut Av Det Blå, men som oftest helt perfekt rock til livet som helhet. Stikk meg en øl ellers slår jeg flikkflakk. Kakkerlakkene i videoformat under.

Totto.

Baroness-Yellow & Green (Relapse Records)

Baroness har virkelig vokst seg til å bli en stor favoritt her i Pyro de siste årene. Tidligere har de kalt platene sine Red Album og Blue Record, og begge anbefales med mye varme. Tredjealbumet som kom i juli har blitt dobbelt, og har dermed fått navnet Yellow & Green, der den gule siden er den mest umiddelbare og rockete, mens den grønne siden er dvelende og vakker. Baroness er et band du MÅ få med deg, og både Yellow & Green MÅ høres om du skal kalle deg rockeinteressert når nyttårsaften kommer. Lite tid å miste, altså. Videoen til Take My Bones Away under.

Totto.

The Darkness-Hot Cakes

Jeg har ventet på denne platen lenge. Omtrent helt siden The Darkness gjorde en helt strålende konsert på aller siste Norway Rock Festival sommeren 2011. Det er lett å avfeie The Darkness som en hardrock-parodi, og det er ingen tvil om at bandet har godt med selvironi, men de to platene fra 2003 og 2005 låter fremdeles bra. Langt over the top, men bra likevel. The Darkness holder ikke tilbake på Hot Cakes heller, og gjør akkurat som de vil og litt til. Ofte blir det musikalsk gull av slikt. Som i Nothing’s Gonna Stop Us Now og i Living Each Day Blind. Ofte blir det for mye fistel og galskap (coveren av Radioheads Street Spirit er grufull). Men det at The Darkness lager akkurat den musikken som er enormt ukul i 2012 gjør meg både stolt og glad. På sitt beste magisk, på sitt verste små-irriterende, men definitivt ærlig levert. Videoen til Nothing’s Gonna Stop Us Now under.

Totto.

Armatage Shanks-Lost And Broken

Way back i 2008 (noen som husker 2008?) kåret vi Hamar-punkerne i Armatage Shanks til å være et av de mest lovende bandene i Norge. Det har altså tatt sin tid å få ut platen Lost And Broken, men det ble et hyggelig gjenhør med pop-punk på et ganske høyt nivå. Med amerikansk hjelp på miksen høres Armatage Shanks rett så internasjonale ut, og det eneste som står i veien for verdensherredømme er mangelen på et par killer-låter som kan nå ut til andre enn den pittelille kretsen av pop-punk-fans i Norge. Likevel en nokså solid plate i sjangeren. Mykt og fengende. Kjappe One By One hører du under.

Totto.

Armatage Shanks-One By One

Sjekk mer musikk av Armatage Shanks via Urørt.

Vesen-This Time It’s Personal

Norske Vesen gjør som mange andre for tiden, og blander metal med skitten punk-lyd. Ingenting galt med det. Ganske sjarmerende låter det faktisk. Et par ganger glimter Vesen virkelig til, som eksempelvis på tittelkuttet, men som helhet føles albumet litt vel ensformig. Mørke ord spyttes og snerres ut over skarpe riff, men litt for få låter skiller seg ut og pirrer minnet. Kan dog være meget bra i små doser. Mitt favorittkutt er This Time It’s Personal, og det hører du under. Sjekk også Vesen via Urørt.

Totto.

Vesen-This Time It’s Personal

Tantara-Based On Evil

Norske Tantara har fått kontrakt med flinke Indie Recordings som slipper bandets debutplate, og det er ikke vanskelig å skjønne at Indie har troen på Tantara. Unge herrer fra Vestfold med thrash-historien i orden. Hvis jeg husker rett er også Based On Evil spilt inn med hjelp fra selveste Flemming Rasmussen som de fleste Metallica-fans vil huske. Tantaras debut er en samling av åtte lange thrash-låter med helt korrekt produksjon, riktig attack og perfekt aggresjon. Det eneste store ankepunktet for en gammel mann som meg er at bandet til tider høres helt fullstendig identisk ut til Nuclear Assault. Det er helt umulig å komme unna både når det gjelder vokal, låt-struktur, og tekster om vår behandling av planeten. Om du klarer å høre forbi det kan dette fort være et nytt favorittband. Om ikke kan du late som om dette er en ny plate fra Nuclear Assault… Hør åpningssporet og tittelkuttet Based On Evil under, og sjekk Tantara via Urørt.

Totto.

Tantara-Based On Evil

P.O.D. – Murdered Love

Næmmen, se hvem som er tilbake. Selveste P.O.D., de som gjorde kristen nu-metal til hitlistemateriale med Alive og Youth Of The Nation. Personlig har jeg et svakt punkt for denne gjengen, spesielt på en epic motherfucker som Lost In Forever. Ellers er det en del interessante ting på Murdered Love, sjekk for eksempel Jamey Jasta på åpneren Eyez, men totalt sett midt-på-treet. Sjekk videoen til Lost Forever under her.

Asbjørn.

Gallows – Gallows (slippes 17. sept)

Siden alle i Pyro er massive Gallows-fans, skal vi komme g.r.u.n.d.i.g. tilbake til dette tredjealbumet deres. Men et kort førsteinntrykk. Dødsbra produksjon, nye vokkisen Wade MacNeil synger deilig hissig og litt melodisk, fremdeles litt usikker på tekstene (må lese dem), sinnssykt fete gitarer, enormt høyt energinivå. Favorittlåter: fengende Outsider Art, avslutningssporet Cross Of Lorraine og den frekke åpningslåten Victim Culture. Last June ser du under.

Asbjørn.

Rival Sons – Head Down (slippes 17. sept)

Liker du rock? Elsket du forrige Rival Sons? Da kommer du til å digge denne platen også. Den låter litt mer psykedelisk enn Pressure & Time, men det er fremdeles frihetsrock møter soul møter Led Zeppelin-på-stadion. Keep on swinging, folkens!

Asbjørn.

Bury Tomorrow – The Union Of Crowns

Trodde vi at metalcore med skrikevers og clean-refreng var ferdig? Bury Tomorrow beviser at det ikke stemmer. Feite breakdowns, allsangrefreng, gigantiske riff og et lite sjokk av en plate fra Bournemouth i England. Lionheart fra albumet hører du under.

Asbjørn.

Seventh-Tzolk’in

Seventh kommer fra Arendal og slapp i sommer ut sin debutplate. De forteller selv i skrivet som vi fikk med platen at de er inspirert av band som Lamb Of God, Mastodon og Celtic Frost, og det hører man også på musikken. Kanskje aller mest Lamb Of God. Det er vanskelig å kritisere Seventh så mye. Alt på platen er spilt bra, innsatsen og innlevelsen er det ingenting å si på, men mangelen på minneverdige låter kryper innover meg. Definitivt en lovende start, og egenart er noe man må jobbe for å få. Lover å holde begge ørene på Seventh fremover. Sjekk mer av Seventh på Urørt-sidene deres, og hør låten Awaiting The Kill under.

Totto.

Seventh-Awaiting The Kill

Lynyrd Skynyrd-Last Of A Dyin’ Breed

Jeg elsket Lynyrd Skynyrds forrige album, selv om det ikke er så mange igjen av Lynyrdene i selve bandet nå. Den platen oste av avsky mot det USA har blitt, og musikken var like bitende i sin vakre sørlige rockeinnpakning. Denne gangen viser Lynyrd Skynyrd seg dessverre fra en noe mer avbalansert side. Låtene surrer avgårde uten å gi de helt store inntrykkene, og lyrikken er ikke like treffende som forrige gang (selv om herrene glimter til her og der). Pludring gjennom en hel time. Ganske enormt skuffende på alle vis. Det var som faen…

Totto.

Grinding Fortune-Inconsideracy

Grinding Fortune er et nytt bekjentskap for oss i Pyro. Et nytt bråkete bekjentskap. At dette bandet bare består av to personer er vanskelig å forstå, for de lager støy nok for et kobbel. Det er vanskelig å beskrive Grinding Fortune på fornuftig vis, men jeg prøver meg med støy-metal. En slags blanding av Årabrot og Converge? Eller noe helt annet… Slett ikke for alle, men om du liker metal som utfordrer litt kan Grinding Fortune være verdt en sjekk. Sjekken kan foretas via Myspace.

Totto.

Testament-Dark Roots Of Eart

Gode gamle Testament braste tilbake gjennom thrash-døren med albumet The Formation Of Damnation for fire år siden. Det var et svært gledelig gjensyn, og Testament skuffer heller ikke med sin nye voldsomme reise gjennom 76 minutter på Dark Roots Of Earth. Denne gang med et mer sprikende album enn forrige gang, men kanskje også med et bedre. Det tar tid å fordøye alt som skjer på Testaments nyeste, men bruker du tiden godt får du også belønning i form av en av de beste thrash-platene på lang tid. Chuck Billy høres ut som han gjorde i 1988, og låtene til Peterson er denne gang både kjappe og direkte, men også mer intrikate og vanskelige. Mange mumler om en av årets beste plater når Dark Roots Of Earth blir nevnt, og de kan nok være inne på noe. Videoen til Native Blood ser du under.

Totto.

Zaed-II Kain’s Mark

Andre album på kort tid fra norske Zaed vitner om et band som utvikler seg rent spillemessig, men det vitner også om et band som har mye å lære. Zaed spiller en blanding av tradisjonell hardrock og heavy metal med litt grunge hevet inn i miksen, glimter til på et par av låtene, men står også fast i en sjanger som ofte blir veldig forutsigbar. Spesielt på de rolige låtene hangler det litt, men en del av de kjappere tingene er det lovende takter i. Lytt til låten Fool’s Gold under og sjekk Zaed via Urørt.

Zaed-Fool’s Gold

(foto: Avon And Somerset Police)

Bussen som fraktet Baroness rundt i England kjørte i formiddag av veien.

Baroness var involvert i en bussulykke nær Bath i England i formiddag. Bandets turnebuss var på vei til Southampton og skal ha kjørt av veien ved en viadukt og falt over 10 meter. Syv av de ni i bussen skal ha kommet seg unna uten store skader, mens sjåføren og en av passasjerene måtte reddes ut av brannvesenet, og ble kjørt til sykehus med alvorlige skader. Det er uvisst om noen i bandet er hardt skadet. Baroness har nå avlyst resten av datoene på sin pågående Europa-tur.

Baroness har laget et av årets beste album i Yellow & Green, og spilte i forrige uke på Øya-festivalen. Asbjørn intervjuet John Baizley på Øya, og jeg satt faktisk og redigerte det opptaket da denne triste nyheten kom. Vi håper virkelig at det går bra med de to som er hardt skadet.

Baroness spiller på årets Øya-festival. Heldig er de som skal dit. Bandets siste album Yellow & Green har fått fortjente og strålende kritikker, og bør sjekkes ut av alle. Videoen til låten Take My Bones Away kom i sommer.

Fantastiske Baroness i levende live fra festival i Nederland. Flotte typer.

Ligner det litt på Baroness sitt nye cover? Ikke rart det.

Norske Kvelertak har vært i USA for å spille inn sin debut som skal slippes 21. juni. Bandet skal også på turnè med selveste Converge, så her ligger alt til rette for et stort år for bandet fra Stavanger. Det første som slo meg da jeg så coveret på den selvtitulerte debuten var at det lignet litt på Baroness sitt nye album The Blue Album. Og det viser seg at det ikke var så rart. Fint er det uansett. Vi sakser fra presseskriv:

“Coveret er tegnet av den Amerikanske musikeren og kunstneren John Dyer Baizley, som tidligere har gjort cover art for band som Kylesa, Flight Of The Conchords, og ikke minst for sitt eget band Baroness, der han er vokalist og gitarist”.

Sjekk Baroness-coveret under.

Baroness er et av de aller flotteste nye metal-bandene, og her kan du se en hel rekke låter fra en konsert bandet gjorde på Emos i Austin.

Det fantastiske bandet Baroness er ute med sin nye plate The Blue Record, og vi spiller dem masse på Pyro for tiden. Her er den nyeste musikkvideoen.

Baroness blant høydepunktene på Roadburns første dag.

Rockens Riddere er på langtur til Roadburn-festivalen. Les om opplevelsen her på Pyro. Her følger del 2 av reisen.

Entusiasmen var tydelig til stede i det man gikk av toget i Tilburg. Etter noen flasker med det lokale ølet og en burger fant vi frem til konsertlokalet 013. Alle ble raskt enige om at dette var et av de udiskutabelt beste konsertlokalene man hadde sett. Hovedscenen ga tilnærmet perfekt utsyn til scenen uansett hvor man sto i lokalet og selv om de to andre scenene – Green Room og Bat Cave – ofte var pakket med folk, var det lett å se scenen. I alle rom var det en fullt utstyrt bar og i år hadde de også visstnok utvidet mattilbudet og man kunne se “food corners” uansett i hvilken del av lokalet man havnet i.

En viktig del av enhver rockkonsert er merchandise og på Roadburn har man i år tatt dette et steg lenger ved å etablere et eget lokale for dette. På den andre siden av gaten for 013 lå V39 og her fant man all merchandise for dagens artister, en liten platebutikk og en scene med bar og filmvisninger. Det var tydelig at denne festivalen er en gjennomtenkt organisasjon som faktisk fungerer fullt ut – i løpet av den første dagen så vi ikke noen spesielle problemer med gjennomføringen av festivalen. Bl.a. benyttes det ikke penger for betaling av mat og drikke på 013 – kun tokens. Disse kan kjøpes i spesielle tokenautomater i lokalet og sikrer dermed at man ikke har altfor mye penger i omløp. For nordmenn som er vant med å legge kortet i baren er det kanskje litt uvant, men dette tok man fort inn over seg og snart hadde man akseptert de morsomme plastmyntene som valuta.

Festivalen ble åpnet av Ufomammut og de dro raskt i gang med sin Sababth-inspirerte doomrock. Det låt tidvis bra, men man følte at de for ofte ble baktunge og mistet mye av kontakten med sitt publikum. De klarte ikke hente inn de ekstra grepene for å nagle fast sitt publikum til veggen – en av ridderne mente faktisk at “de kunne like gjerne spilt ei låt”. Det hjalp heller ikke at lyden under denne konserten var litt tam – lav vokal og grøtete gitar. Kun enkelte av låtene maktet å hente oss frem fra ettermiddagsdøsen, men det virket som om bandets disipler fikk det de ønsket seg. Rockens Riddere gir likevel bandet kun 2.5 av 6.0 mulige.

Vi tok deretter en liten pause og valgte i stedet å vente på at amerikanske Baroness skulle gå på scenen. Det viste seg at vi nå ville se et vannskille – amerikanerne gikk knallhardt ut fra start og tok umiddelbart et grep om ballene til publikum. De lekte seg gjennom et sett som fokuserte på bandets Red Album. Bandets to gitarister/vokalister lekte seg gjennom de fleste av rockens klisjer med et skeivt flir. Her satt lyden som et skudd og det var en fryd å oppleve en massiv lydvegg uten et jordrystende decibelnivå. Rockens Riddere ga bandet 4.6 av 6.0 mulige.

En ting som preget alle konsertene på hovedscenen var et feiende flott visuelt show på lerretet bak bandene. Roadburn opererer med tre teknikere – i tillegg til lyd og lys var det en egen tekniker som var ansvarlig for den visuelle underholdningen. Psykedeliske mønstre erstattet snodige kunstfilmer og tilbake igjen – dette bakteppet ga et flott løft til musikken som ble spilt i løpet av kvelden.

Etter et strålende måltid på en av restaurantene i bargata rett ved 013 – 10 euro for en solid burger og fries samt en halvliter Heineken – var det tilbake til konsertmørket for å se amerikanske Minsk. De spilte i trange Green Room og kun en av de fire ridderne fikk med seg hele konserten i det overbefolkede lokalet, men han var dertil mer imponert av bandets seigmørke metall som ofte refereres til likesinnede som Kylesa, Mogwai og Torche. Rockens Riddere ga bandet 4.0 av 6.0 mulige.

Etter nok en pause og tur til V39 for å kjøpe litt merchandise var det bare å komme seg tilbake til hovedscenen og avvente konserten med våre egne Motorpsycho. De gikk på scenen ca. 22:00 og dro i gang med et sett som vekslet mellom gamle klassikere, nye favoritter og nytt materiale. Låtlisten så vel slik ut denne kvelden:

———–

———–

Bandet var tydelig klar for å spille på sine egne premisser og la opp til ett sett som ikke fridde til det umiddelbart tilgjengelige, men heller tok steget fullt ut og reiste ut i kosmos. En av reisefølget mente at gullrekka på konserten begynte med “Greeners rock, fortsatte med Taifuns drømmende lydbilde og endte opp med en av bandets definitive klassikere – Plan #1”. Det virker som om Motorpsycho nå virkelig har funnet frem til en krautrockfølelse i musikken sin og de behersker nå denne sjangeren til det fulle; noe som var synlig på kveldens to nye låter.

Ekstranumrene var velkjente Heartattack Mac som slår som en hammer og den klassiske Vortex Surfer – en av bandets absolutte høydepunkt så langt i deres karriere. Etter denne kraftsalven gikk de av scenen, men etter å ha blitt overbevist av et taktfast klappende publikum kom de på scenen en siste gang og dro gjennom et for oss ukjent spor. De fikk med seg sin roadie som 2. gitarist og meislet frem et lydbilde som skyldte like mye til syttitallets krautrock som til garasjerocken. Etter et nesten 3 timer langt sett gikk de av scenen og etterlot et 013 i lykkerus. Rockens Riddere ga bandet 4.75 av 6.0 mulige.

På togturen tilbake til Eindhoven var man enige om at det hadde vært en glimrende dag og at man allerede gledet seg til fredagen: Steve Von Till, Mono, Cathedral, Shora og Scott Kelly.

Fortsettelse følger.