Karmøygeddon har blitt en fast post på Pyros plan de seneste årene, og når festivalen i tillegg flyttet til nye lokaler var det bare å ta europaveien fatt fra Bergen til Kopervik. Alle bilder er velvillig lånt ut av fotograf Jørgen Freim. Vi takker og vi bukker.

Karmøygeddon har altså i år flyttet seg fra Byscenen i Haugesund til Kopervik på Karmøy. Omtrent 25 minutter med bil fra Haugesund sentrum. Det var dermed med spenning jeg entret den lille byen midt på Karmøy. Karmøygeddon har nemlig blitt en favoritt ikke bare fordi arrangørene alltid har noe godt på programmet, men også fordi festivalen alltid har fremstått som veldig hyggelig og lite anstrengt. Det skulle vise seg at det gjelder fremdeles.

Karmøygeddon arrangeres nå i et bygningskompleks der hovedscenen er lagt i en slags stor bakgård der det var festet et stort telt over hodet vårt i tilfelle regn. Heldigvis helt unødig siden solen skinte begge dagene jeg var der. I tillegg til hovedscenen, som nok lett kan ta imot over 2000 tilskuere, var det også satt opp et stort merch-område, godt med toaletter og barer i samme etasje. Knapt nok kø noen steder. God stemning. Ekstra plusspoeng må avgis for en egen liten bar med et godt utvalg øl som øl-kjennere liker, uteområde og god matservering.

Den mindre scenen er lagt en etasje opp, og var kanskje den som skuffet i år. Kanskje fordi den minste scenen på gamle Karmøygeddon alltid medførte et voldsomt og intimt liv blant publikum. Noe slikt så jeg ikke i år, men så glippet jeg også på både Backstreet Girls og Dynamite, så det kan hende at det likevel kokte foran scenen som minnet litt mer om en danskebåt-bar enn en metalfestival. Nuvel.

Også i år viste festivalen seg fra en svært hyggelig side både når det gjelder arrangører og vakthold. Aldri noe mas eller kroppsvisitering eller tull. Og publikum responderte med å oppføre seg. Slik det alltid er på Karmøygeddon.

Hva så med musikken? Er ikke dette en musikkside, for helvede? Jo. Men la meg bare ta et av de ytterst få ankepunktene mot festival i Kopervik først. Det finnes knapt overnattingsmuligheter der (selv om det var satt opp en båt der folk kunne kjøpe seg rom), og det medfører at folk må ta buss inn til Haugesund sentrum. Men sånn er det når man arrangerer på et lite sted. For meg førte det til at velvillige svigerforeldre kjørte meg til og fra festivalen, men siden jeg ville virke som en ok svigersønn droppet jeg konsertene som varte ut i natten…

Så til musikken. Endelig….

Johnny Angelund og Karmøygeddon hadde i år booket inn en hel del band jeg ikke har et veldig stort forhold til, og andelen melodisk death med hint av folk var litt vel høy for meg. Men her gjaldt det å være åpen.

Det første jeg fikk med meg var svenske In Mourning som ikke gjorde noe særlig inntrykk. Mulig jeg var for opptatt med å sjekke området og utvalget i ølbaren. Britiske Age Of Tarurus fulgte, og de ble en av festivalens store overraskelser. Tung og herlig heavy metal i god retro-stil.

Taake er alltid en opplevelse, og selv om deres knallharde black metal til tider låt litt for snilt ut i salen leverte Hoest og kompaniet mer enn godt nok til at smil bredte seg rundt i salen. Pittelitt banjo, en hel del bannskap og masse helsvart metal.

Den melodiske death metalen som skulle bli en vane på Karmøygeddon startet for min del med Swallow The Sun fra Finland som gjorde sine saker bra uten at de fikk en ny fan i meg. Sister Sin måtte jeg droppe for å få intervjuet forfatter Harald Fossberg, og dermed var det duket for selveste Udo Dirkschneider.

Den gamle stemmen fra Accept har holdt det gående stødig og lenge med sitt U.D.O., men det er ikke alltid han er i storform på scenen. Det var kanskje ikke Udo på Karmøygeddon heller. Han beveger seg knapt på scenen, men med hjelp av et meget spillesugent band med Udos sønn bak trommene ble dette en av de beste U.D.O.-konsertene jeg har sett. Og det har blitt en del gjennom årene.

Neste band på den minste scenen var Djevel som er et mystisk liksminket og delvis kappekledt orkester fra Stavanger som presser ut god gammel black metal. Frontet av Erlend fra Kvelertak, med Dirge Rep på trommer og med Trånn Ciekals som åndelig leder ble det hele en god og mørk opplevelse på en trang og dunkel scene. De tre albumene de har laget er like mørke. Minst.

Så ble det en dundrende hjemmeseier for Einherjer som hadde blåst hele hyren på ekstra lys og som virkelig overbeviste med sin melodiøse norrøne metal. Stort, monumentalt, vakkert og medrivende. Heiet frem av sine egne, med vikinghistorie så langt karmøyet kunne se, må det har vært en stor kveld for Einherjer som også imponerte godt med sin nyeste plate.

Grunnet tidligere nevnte transport-problemer fikk jeg bare sett litt av Wintersun før det bar mot Haugesund. Dermed fikk jeg heller ikke med meg Kvelertak eller Triospheres hyllest av W.A.S.P.

Solen skinte på Rogaland også lørdag, men solen skinte ikke på flaksen min da et intervju med Hammerfall ble lagt akkurat samtidig med Backstreet Girls. Det hørtes ut som en god konsert, men jeg fikk det altså ikke med meg. Det ble derfor norske Viper Solfa som startet min lørdag. Viper Solfa blander det melodiøse med det industrielle, og dermed mistet de meg på veien. De skal ha for god innsats dog.

Like norske Triosphere har jeg forsøkt å like på plate mange ganger, men jeg har ikke klart det. Selv om det er lite å si på fremførelsen mangler bandet de virkelig gode låtene. Men i levende live skjønte jeg litt mer. Spesielt Ida Haukland på bass og vokal gjør sitt ytterste for å få opp stemningen, og klarer definitivt å løse opp i publikum. En langt bedre opplevelse live enn jeg hadde trodd.

Så fulgte to band jeg hadde minimalt med kjennskap til på forhånd. Begge kan vel plasseres i den melodiøse death metalen. Kalmah fra Finland ble tatt godt imot av publikum, men rotet seg litt vekk i dårlig humor og stillestående fremføring. Equilibrium fra Tyskland fikk jeg bare sett litt av grunnet intervju med Einherjer, men folk-andelen i det bandet er nok litt vel stor for meg…

Så til kveldens store positive overraskelse. Jørn Lande og Trond Holter har slått seg sammen for å lage albumet Dracula, som på plate til tider blir litt vel mye musikal. Men live fungerte det perfekt. Landes stemme er jo helt unik i Norge, og den entusiasmen som bandet skapte sammen med et stadig større publikum var virkelig en opplevelse. God pur hard rock. Og kanskje et bevis på at Karmøygeddon bør har mer slikt? Jeg hinter herved om Audrey Horne til neste år.

Den myke og melodiøse stemningen i kroppen ble raskt torpedert av Throne Of Katarsis som fra den lille scenen ga oss en innføring i god gammeldags black metal. Levende lys, liksminke, ondskap, diskant… Stilig og vondt for kropp og sjel. Slik det bør være.

Så nok en positiv overraskelse. Hammerfall har alltid vært der, men har alltid vært et band jeg har hoppet forbi. Litt vel myke for min smak. Men live var de regelrett strålende foran et høylytt publikum. Jovial heavy metal for fans i alle aldre.

Og dermed var Karmøygeddon over for min del. Jeg hoppet over Arch Enemy for å komme meg i seng, og registrerer dagen derpå at det hele ble en suksess for Karmøygeddon. Ny rekord i antall solgte billetter, konserter som startet når de skulle, fravær av tekniske problemer, et entusiastisk publikum. Rett og slett overraskende lite rot for å være første gang på nytt sted.

Jeg kommer definitivt tilbake neste år. Om ikke Johnny og kompani går helt bananas og booker enda flere melodiøse folk-death-metal-band.

Om litt kommer en ny hyllestplate til landets lengstlevende hardrockere i Backstreet Girls. Deaf Before Compromise – A Volum Brutale Tribute To Backstreet Girls skal inneholde coverlåter gjort av band som Turbonegro, Valentourettes, Carburetors, Oslo Ess og alle the usual suspects. Barbed Wire gjør sin første låt med ny vokalist på platen også. Sjekk resultatet over.

Fotball-VM i Brasil er godt i gang. Vi feirer med å kjøre Brasil-spesial. Pluss at vi intervjuer Backstreet Girls da…

Fotballen ruller i Brasil. Hele Pyro-redaksjonen befinner seg mye foran tv-en. Og dermed ønsker vi å feire arrangør-landet litt ekstra. For det er mye godt som har kommet fra Brasil når det gjelder heavy metal de siste tredve årene. Vi prøver å nøste litt opp i det hele, og lover sterke saker fra band som både har Cavalera-medlemmer og som ikke har det. Ellers intervjuer vi de herlige typene i Backstreet Girls og vi spiller nytt fra Monuments, Silence The Sky, Crowbar, Fu Manchu og Trash Talk.

Herre. Den viktigste filmen i norsk cinematografi-historie er på vei. Liker du rock? Sjekk klippet i denne saken. Du vil ikke angre.

Backstreet Girls. Allerede på 80-tallet store helter. Enda større helter etter at de har vært underdogs i alle år uten å fire på noe. Norges viktigste rockeband. Uten tvil. Med hjerter store som Marshall-forsterkere for rock. Ikke alltid like hyggelige, ikke alltid edru, men alltid alltid hundre prosent ekte. For å få filmen om Backstreet Girls ferdig selger nå produsentene billetter til premierefesten og konsert på Rockefeller. Skal en dømme etter klippene over MÅ denne filmen utgis. For rockens skyld.

I fjor reiste jeg sammen med Heavy-Bård til Haugesund på festival for første gang. Opplevelsen ga mersmak, så hvorfor ikke bare hive seg rundt i år også? Rapport følger.

Alle bilder av Bård Heavy Nordvik.

Fjorårets reise til Haugesund ga oss tre dager med opplevelser og ikke minst vissheten om at Karmøygeddon er en av landets beste fesivaler. Stemningen er jovial og hyggelig, publikum er med fra første band, og arrangørene er både gode og imøtekommende. Med et program som fristet ekstra mye (selv om Katatonias avlysning var en bummer) var det to tørste og klare herrer fra Bergen som entret Byscenen for å se første band In Vain torsdag ettermiddag.

Ikke med rent lite forventning heller, for de to siste albumene til bandet fra Kristiansand er simpelthen nydelige. In Vain er et av få band som mestrer blandingen av growling og myke melodiøse folk-inspirerte partier aller best, og selv om det naturligvis låter bedre på plate gjorde ikke karene seg bort. Et entusiastisk publikum heiet bandet frem selv om de var først på scenen.

Neste band ut var et av ganske mange svenske orkester på Karmøygeddon i år. In Solitude har pirret meg ordentlig på plate i det siste, og jeg var spent på hvordan de ville levere sin halvgotiske rock via scenen. Vel, de forventningene fikk jeg blåst rett tilbake i fjeset. FOR en herlig gjeng! Med en vokalist som ligner på Joey Ramone i fremtoning (lang, hengslete, skinnjakke, trang bukse og hår foran hele fjeset) og et band som ga alt, til tross for rapporter om febersykdom hos hele gjengen, ble In Solitude et høydepunkt. Jeg fikk flashbacks til tidlig The Cult, og det er aldri feil.

Grunnet intervjuer var det en del band jeg misset hele eller deler av settet til, og Kampfar var dessverre et av disse. Men jeg fikk sett en liten halvtime av showet, og det så ut som om de norske veteranene hadde full kontroll på et stadig større publikum. Full pott for det jeg fikk med meg.

Morgana Lefay gikk for vår del ut, men vi var tilbake til hovedattraksjonen Sognametal der karene i Vreid har fått med seg andre fra tidligere band som Windir og Ulcus, og til tross for at mye av matrialet var totalt ukjent for meg ble blandingen av det store prosjektet (som da var en premiere) og et svært imøtekommende publikum en vinner.

Fredagen startet for vår del med spanjolene i ’77 siden trolsk metal som Faanefjell byr på ikke er helt vår greie. AC/DC-rock er imidlertid helt vår greie. Karmøygeddon-folkene er flinke til å finne slike band til å dra i gang publikum tidlig på dagen, og ’77 dro alle inn i festen med sin rock som er 0% orginal men 100% medrivende.

Solstafir kunne tatt oss videre med mot toppen, men ble litt for innadvendt (som de jo alltid er, men som ikke helt fungerte akkurat i denne settingen). Islendingene har noen strålende låter, de klarer å mure observante lyttere inn i støyen sin, men er kanskje ikke et utpreget festivalband, og dermed datt jeg ut av konsentrasjonen om scenen litt vel ofte. Det kan jo være min skyld like mye som bandet….

Noen som ikke vet hva ordet innadvendt betyr er svenske Enforcer som løper ut på scenen og gjør den til sin fra første sekund. Det er så mye energi at det av og til blir for mye, og de er et av få band der lyden svikter litt på festivalen, men selve innlevelsen og leveransen fra scenen er altså så stor og god at det er umulig å ikke bli smittet. Trommisen er forresten prikk lik Steven Adler i sine glansdager. Perfekt!

Insomnium fra Finland beveger seg egentlig musikalsk langt fra det jeg vanligvis lytter til og liker. Melodiøs og mørk metal med litt goth-elementer har aldri vært min greie, men de to siste albumene har begeistret likevel. Konserten Insomnuim leverer er det heller ikke mye å utsette på. Stas på nesten alle nivå. Trommisen deres ser dog ut som om han holder på å kjede seg ihjel der han knapt bruker noe energi på å slå på trommene sine…

Siden Katatonia dessverre avlyste for en tid tilbake fikk Karmøygeddon inn Moonspell som erstatter. Nok et band i den mørke og melankolske gaten som jeg ikke går ned alt for ofte. Min kjennskap til bandets musikk er for perifer til at jeg kan fortelle noe fornuftig om konserten, men det lot til at publikum likte det de så. Det eneste jeg klarte å tenke på var at Moonspell minner meg om Crash Test Dummies…

Så Kreator. Thrashkongene. Helt siden jeg så vokalist Mille snerre gjennom tv-skjermen via e musikkvideo på MTV på 80-tallet har jeg vært fan. Et hyggelig intervju med Mille tidligere på dagen hadde gjort meg enda mer klar for konsert, og selv om Kreator virkelig begynner å dra på årene klarer de fremdeles å levere. Sikkert ikke like kaotisk verken på scenen eller i salen som i gamle dager, men upåklagelig stemning og musikk fylte byscenen. Da de siste tonene av Tormentor fylte hodet mitt ble turen til sengen en lykkelig en. Kreator. Et av metalens hardeste, tøffeste og viktigste band. Helter for alltid.

Siste dag. Alltid litt slitsomt. Hva er da bedre enn at Karmøygeddon har gjort Backstreet Girls til sitt husband? Hvert eneste år spiller de norske legendene tidlig, og pisker dermed i gang festen. Med solid boogie og gjesteopptreden av vår mann Tore Allright Bratseth var det bare for publikum å finne formen, enten man ville eller ikke.

Før Backstreet Girls ristet alle knokler løs hadde Reism spilt (som vi ikke rakk) og Procession fra Chile hadde spilt ekstremt høy doom for oss (ikke så lett å takle i lett søvnig bakrus, men egentlig veldig bra for sjangeren å være). Deretter tok vi oss en lang pause fra festival for å gjøre intervjuer og for å sample litt av den lokale pubkulturen. La oss bare si at vi traff mange rare og interessante mennesker. Dermed så vi ikke Omnuim Gatherum eller Sirenia, men vi var godt på plass i det Obliteration startet.

Obliteration gjorde det de kan aller best; de leverte supertung death på ypperste vis. Litt smått lunken mottakelse fra publikum i starten (muligens litt for hardt for et publikum som ofte er veldig glad i det melodiøse), men Obliteration fikk etter hvert med seg både lokale og tilreisende. Ekstra pluss for bassisten med kort hår og litt hardcore-stil der han gjaller ut basslinjer på de skitne låtene. Etterpå fortalte han meg at han er bibliotekar. Herlig.

Etter Obliterations brutale angrep på ørene var det greit å forventningsfullt kunne glede seg til litt vanlig heavy fra svenskene i Wolf. Vi har hørt det hele tidligere, litt Priest, litt Maiden, litt av alt, men Wolf klarer likevel å gjøre det hele forfriskende. Jeg heier på Wolf. Ny låt kommer i midten av mai, og neste album kommer i august. Jeg er klar.

Nest siste band på scenen var nok et legendarisk tyskerthrash-orkester fra 80-tallet. Destruction er (og var) de evige underdogs, og det er flott å se at Schmier og hans band har mange venner i Norge. Tungt, mørkt, hardt og ganske så deilig. For å slippe nok en svær taxiregning lot vi Amorphis være Amorphis, og fikk en kjenning til å svippe oss hjem før finnene startet.

Dermed var nok en meget fin festival i Haugesund over. Og igjen må vi få skryte av arrangering, program og ikke minst et meget lite selvhøytidelig publikum. Det er uvisst hva som skjer med Karmøygeddon siden Byscenen visstnok skal legges ned, men allerede i dag lovet festivalen at de skal gi oss metal også i 2015. Og godt er det!

Flere bilder til fri nytelse under.

Gode og tunge opplevelser tas med i bagasjen hjem til Bergen. Siste dag av Karmøygeddon summeres opp her.

Det var mye flesk i bandnavnene på Karmøygeddons avslutningsdag, men unge nordmenn, eldre nordmenn og krigsinteresserte svensker stakk av med seirene. Alle bilder er tatt av Pyros levemann Bård Heavy Nordvik.

Les også rapport fra dag 1 og dag 2.

Thundra

Thundra kommer fra Haugesund, og mange hadde tatt turen tidlig på festival for å heie på sine egne. Jeg fikk bare med meg tre låter av Thundra, men det virket som om bandet traff godt med sin halv-ekstreme metal som de blander med melodiøse øyeblikk. Publikum var hvertfall med på de fleste notene…

Nekromantheon

De ferske Spelemann-vinnerne fra Kolbotn skuffer aldri. På plate høres de ut som om de spiller inn låtene i djevelens aller innerste gemakker, og det låter ikke stort snillere fra scenen. Selv problemer med både trommesett og gitar kunne ikke stoppe norsk thrashs godgutter, og hard skyts som Alcoholly Terror, We’re Rotting og Raised By Dogs får øyne og ører til å verke av glede. En ny låt kalt Eruption som kommer på en split med Deathhammer og Condor snart fikk vi også. Stas.

Backstreet Girls

De gode gamle rockerne i Backstreet Girls har blitt husband på Karmøygeddon, og jeg skjønner hvorfor. Hvis man vil ha enorm stemning tidlig på dagen, og fullt hus med feirende mennesker i alle aldre, er det bare å sette de fire boogieherrene på scenen. Petter Baarli sjangler som vanlig rundt på scenen som en liten Keith Richards, og tenner en sigarett bare fordi han har lyst, mens vinduene blir stadig mer tildekket av dugg. Backstreet har et arsenal av godlåter som de fleste kan misunne dem, og Backstreet Boogie, Awright, Awright, Awright og Gimme Just A Second er norsk folkehistorie, og bør rammes inn på museum når bandet sier takk for seg. Forhåpentlig ikke snart.

Intervjuer til kommende radiosendinger gjorde at jeg gikk glipp av både Susperia og tyske Brainstorm denne kvelden, men fotograf Heavy-Bård fikk tatt et par bilder av sistnevnte som visstnok fikk publikum til å koke med sine joviale personligheter og sin lette powermetal.

Fleshgod Apocalypse

Italienske Fleshgod Apocalypse stod for kveldens image der de valset inn på scenen med hullete dresser og sminkede ansikter. Et slags Walking Dead med musikk. Ekstrapoeng for staselig synkronbanging skal de også få, selv om den ville blandingen av skriking, ekstrem-metal og symfoni ikke helt fenger meg. Det blir for mye kaos i lydbildet.

Twilight Of The Gods

Dagens store overraskelse for min del var at bandet Twilight Of The Gods er frontet av Alan fra Primordial. Der hadde jeg ikke gjort festivalhjemmeleksen, men det endte altså med en fin overraskelse. Det jeg visste på forhånd var at Twilight Of The Gods er et band som ble satt sammen for å spille covere av Bathory, men som etter hvert også har laget egne sanger. Faktisk var det visstnok første gang bandet fremførte egne sanger på gårsdagens konsert, selv om de også dro noen gamle Bathory-klassikere. Med folk fra Einherjer og Aura Noir og supertrommis Nick Barker som backing dro Alan i gang låter som minnet om Primordial, og selv Bathory-sangene smakte godt av Alans hovedband. Ikke meg imot. En fin opplevelse, og et slags superband det skal bli spennende å følge videre.

Septic Flesh

Grekerne i Septic Flesh durte godt på med sin ekstrem-metal, men klarte aldri å overbevise meg om at de er et orkester jeg skal bruke tid på fremover. Nå er ikke Septic Fleshs sjanger helt min greie heller, og det er godt mulig at tre dager med festival setter sine spor i kroppen, men jeg ble regelrett trøtt av å se på konserten. Dvaskt flesk. Dvask Pyro-reporter.

Sabaton

Den desiderte hovedattraksjon på Karmøygeddons siste kveld var svenskene i Sabaton. For første gang på Vestlandet med sin nye besetning, og med stadig større suksess i Europa og England på baken. Det er mange som griner mye på nesen av Sabatons super-melodiøse metal med tekster om krig, men det er vanskelig å mene annet enn at gårsdagens konsert var en eneste lang triumf. Det er helt greit å mene at Sabaton er for harry, for enkle, for striglet, men det gjorde ikke den fullsatte Byscenen som holdt på å ramle sammen av stemningen som lokale fans og tilreisende presset ut. Jeg har lært meg å like Sabaton, og jeg anerkjenner det store arbeidet bandet har lagt ned gjennom turnering til enhver krok av Europa de siste årene. Dermed gjør det meg glad når Sabaton, sammen med sitt publikum, til de grader viser hvordan metal kan forene og glede.

Mine tre første dager som Karmøygeddon-gjest er unnagjort. Tre lange dager med gode musikalske opplevelser, og ikke minst overraskende stor stemning fra tidlig på formiddagen til sent på kvelden. En festival med masse glade mennesker som feirer sin musikalske identitet uten at alt skal være mørkt og ekte. En festival etter min smak. All ære til arrangørene, Haugesund og publikum. Vi kommer tilbake neste år.

Flere bilder fra gårsdagens konserter:

Twilight Of The Gods:

Brainstorm:

Backstreet Girls:

Fleshgod Apocalypse:

Nekromantheon:

Sabaton:

Backstreet Girls spiller snart sin tradisjonsrike romjulskonsert i Oslo. Vi ga vekk billetter og signerte album, og denne konkurransen er nå ferdig. Vinner har fått beskjed via epost. Takk for alle svar!

Scorpions har med seg Backstreet Girls og Blodig Alvor når de tar farvel med den norske fansen på Telenor Arena i desember. Vi ga vekk billetter, og denne konkurransen er nå ferdig.

Jeg kjenner at jeg blir litt trist når det synker inn at Scorpions skal gi seg som turnerende band. Først Judas Priest, nå Scorpions. De gamle helter synger på siste vers. Nuvel. Vi ga vekk billetter til denne konserten, og vi har nå trukket ut vinnere som har fått epost i innboksen sin. Takk til alle som deltok.

Langdistanserockerne i Backstreet Girls holder heldigvis fremdeles koken. Vi ga vekk masse fin merch til mange vinnere.

Backstreet Girls har spilt deilig rock så lenge jeg kan huske. I kraftige bølgedaler, med stor suksess, i diverse besetninger. Backstreet Girls karriere har virkelig snodd seg rundt som en feit slange. I 2012 er de fremdeles svært aktive, og spiller konserter rundt i Norge. Ny plate er nok også på vei. Det hele er vakkert, og Petter Baarli og Bjørn Müller beviser at rocken ikke forsvinner ut av blodet med alderen.

Vi ga vekk en god bunke med t-skjorter og vinyler av Backstreet Girls i forrige ukes konkurranse, og spurte dere om hvilke tre norske mennesker som burde få kongens fortjenestemedalje for sin innsats for rocken. Vi fikk inn masse svar, og enormt mange gode forslag. Etter nøyaktig innsats fra tellekorpset vil folket at disse tre skal få medalje:

Petter Barli

Michael Krohn

Ronni Le Tekrø

Boblere: Torstein Flakne, Åge Aleksandersen, Bjørn Muller, Jørn Lande, Happy Tom og Pyro-redaksjonen (rødme).

En lang liste med vinnere som snart får pakke i posten:

Aleksander Skotte, Driva

Morten Øiseth, Kolbotn

Lene Bergersen, Oslo

Andreas Krutnes, Bergen

Trygve Kjelland, Hidrasund

Lars Busterud, Trondheim

Arnvid Bakke, Randaberg

Roy Arne Mathisen, Trondheim

Leif Haugland, Gjerdrum

Randi Nysveen, Leira i Valdres

Georg S. Wiken, Urangsvåg

Øystein Nesse, Kopervik

Edvard Hortemo, Lillesand

Dagfinn S. Bjelland, Haugesund

Hand Olav Holm, Lillehammer

Jan Kristian Eidheim, Hovdebygda

Øystein Ericson, Sofiemyr

Marius Waaler, Oslo

Andreas Dillerud Olsen, Stavanger

Tom Vidar Svartvatn, Trofors

Mats Iversen, Gjerdrum

Olav Brennemo, Oslo

Espen Norheim, Lillehammer

(puh)

Vi hyller blant annet avdøde Jon Lord i kveldens sending.

Jon Lord har for alltid skrevet seg inn i rockehistorien med gigantisk svart tusj. Som høyst legendarisk organist for Deep Purple står Lord bak noen av de aller mest kjente og kjære klassikerne i rockehistorien. Midt i juli i år døde Jon Lord etter flere måneders sykdom, og en av de aller største innen rocken forlot oss. Pyro feirer Jon Lords musikk med en times Deep Purple-spesial i kveld. Vi gir deg også masse nye inntrykk i form av Doomriders-intervju, Backstreet Girls-konkurranse og helt ny musikk fra Enslaved, Gallows og The Darkness. Come on feel the love!

Fin sak fra Lydverket på Nrk2 denne uken. Lydverket finner ut hvor ektheten i musikken ble av. Hvor sprit-dunsten og galskapen forsvant. Backstreet Girls går i front. Lemmy er også med. Men hvor ble det av Oslo Ess, som jo definitivt tar arven videre?

Nasjonalmuseet for pop og rock, Rockheim i Trondheim, har startet med en frisk ny konsert-serie kalt Rockheimkunnskap (get it?). Vi ga vekk billetter til Backstreet Girls tirsdag 4. oktober. Sjekk om du vant.

Rockheim lar de neste ukene publikum komme litt tettere på noen av bandene som har vært viktige i utviklingen av norsk rock. Kveldene består av en intervju-del, der bandet intervjues på scenen, og publikum får et nært innblikk i hvordan bandene fant frem til sitt spesifikke uttrykk. Og så får en da en full konsert med bandet etterpå.

Det første norske bandet Rockheim presenterte var legendariske Aunt Mary, og nå har turen kommet til selveste Backstreet Girls. Vi har bøyet oss i støvet for det orkesteret i mange år, og ga vekk billetter til noen heldige lesere av Pyronettet.

Vinnere denne gang ble Ståle og Hilde som har fått mail i innboksen sin. Grattis.

Kommende Rockheimkunnskap-konserter blir med Mayhem og Dag Ingebrigtsen. Spennende…

Våre egne helt levende legender i Backstreet Girls er i studio for å lage nytt album. Sjekk stemningsrapport. Mye gode riff på gang.

Backstreet Girls skal visstnok snart gi ut dvd som de skal kalle Let The Boogie Do The Talking, og her er en liten smakebit. Filmet på Rockefeller i april i år.

Her er et profesjonelt opptak av Backstreet Girls som murer seg gjennom klassikeren Awright, Awright, Awright. Ett eller annet sted. Kanskje Ørsta? Stilig er det uansett. Takk til Berntboogie for tips.

Denne videoen fra Sick My Duck-platen til Backstreet Girls så aldri dagens lys. Grunnet innholdet. Men i disse Youtube-tider, så får man jo sett det meste.

Det er ikke hver dag rockeheltene i Backstreet Girls slipper ny musikkvideo, men jaggu dukket Half Past Dead opp i dag. Ganske lenge etter platen kom, men hvem bryr seg om slikt?

Vinnere her.

Vi ga vekk den nye Backstreet Girls-platen på radioen nylig, og vi spurte dere etter favoritt-gate i Norge. Backstreet Girls, gate, get it? Mange fortreffelige svar fra mange fortreffelige byer datt inn på mailen. Mest fra Oslo, Bergen og Trondheim selvsagt. Og disse får nye Backstreet i posten:

Trygve Årsvoll, Hommersåk

Margrethe Mørch Andersen, Molde

Merete Dille, Oslo

Jon-Andre Heiberg, Lunde

Jon Christian Møller, Trysil

Magne Steinklev, Oslo

Norske typer i kveldens sending.

Det blir mange norske stemmer i kveldens Pyro. Ikke bare skal Pete Evil og Faust fra plateaktuelle Blood Tsunami plukke sine favoritter i en helt time. Vi skal også intervjue legendene i Backstreet Girls, som i år fyller 25 år i rockens tjeneste, og som nyss ga ut en frekk ny plate. Det kommer til å bli så fint og hardt at du får vondt flere steder på kroppen. Deilig vondt altså. Mulighet til å vinne en helt sinnsyk Pearl Jam-boks og mulighet til å høre ny musikk fra Gallows, Heaven & Hell og NOFX blir det også.