Guns N’ Roses gjorde en såkalt residency i Las Vegas i fjor, de spilte altså flere konserter på rad samme sted, og nå skal resultatet ut på dvd i 3d kalt Appetite For Democracy. Forhåpentlig låter resten av konserten litt bedre enn Paradise City. Mystisk valg som teaser av utgivelsen, om det faktisk er en offisiell trailer da. Ser slik ut. Axl er ute på sykkeltur vokalt. Selv om han ikke har sykkelshorts. Kjenner at det er på tide å dra frem Chinese Democracy frem fra hyllen og se hvordan den låter i 2013.

Sjekk når han snakker med den største selvfølgelighet og overbevisning om at det alltid er noen eller sin egen feil at han kommer for sent på scenen, og at det har vært slik siden 1991 pga den onde manageren hans. Det klør i hodet mitt hvorfor Eddie Trunk ikke tar med oppfølgingsspørsmålet “Ja, men alle andre som er på turné klarer å komme seg på scenen til riktig tid, slik at fansen kan komme seg hjem i tide og ha den hyggelige kvelden de har betatl for?” Og den evige hyllesten Eddie Trunk leverer som start på spørsmålene er baaaare irriterende.

Anyways, jeg skal ikke rante for mye, folk vet vel etter hvert at jeg synes Axl Rose er en oppblåst, pompøs, selvrettferdig fyr som behandler fans som dritt. Se intervjuet selv, det er ganske fascinerende.

PS1: Funny den historien med det som skulle være originale coveret på Appetite, Challenger-eksplosjonen. Den har jeg ikke hørt før, artig.

PS2: Intervjuet er gjort kl 0530 på morgenen. GNR begynte konserten i Miami ved midnatt, to timer etter supportbandet Buckcherry var ferdig.

Axl Rose viser nok en gang sine vakre kvaliteter som menneske. Nå i Argentina, der en kar får passet sitt påskrevet. Hvorfor? Ja, si det. Det ser ut som det er en fyr i entouragen til Axl som kommer i skade for å være i nærheten når Hans Kongelige Tjukkas skal ut av bilen og inn på flyplassen. Priceless.

Arve Nytun har alltid fulgt nøye med på hva Axl driver med og hva vi skriver om ham (sjekk for eksempel denne diskusjonen om Chinese Democracy), og her får du hans forventninger til kveldens konsert. Eksklusivt for Pyro, selvsagt:

Mine forventningar til Guns N Roses
av Arve Nytun

Eg har våre fan av Guns N’ Roses sidan musikkinteressa tok meg i 6-7 års alderen, då Use Your Illusion-albuma kom i 1991. På dette tidspunktet var Axl og Duff verdens kuleste musikere. Dette antageligvis for at dei stod for vokalinnslag saman med Izzy. Eg lærte meg raskt å sette pris på Izzy då eg vart noko eldre, og forstod kor viktig brikke han hadde spelt i låtskrivinga i Guns N’ Roses.

Det skal seiast at ventetida på Chinese Democracy var lang fra 1994 til 2008, men eg var alltid fast bestemt på vente på denne plata, da fraværet av Axls si stemme fra musikken skapte eit sakn i musikkverdenen. Da hjula begynte å rulle med enkelte konsertar i 2000-2002 perioden var dette umåtleige spennandes tider, og først i 2006 skulle eg bli vitne til mine fyrste konsertar med bandet. Eg var alltid 100 prosent oppdatert på besetninga i Guns N’ Roses, og sette meg inn i musikaranes historie innan tidligare band og prosjekter. Ofte vart eg svært overraska da eg såg at mange av dei nye medlemmane hadde relasjonar til andre band eg hørte på frå før, Tool, A Perfect Circle, Nine Inch Nails etc.

Mine forventningar til konserten i kveld er store, og eg gledar meg vel so mykje til dei nye sangane som dei gamle klassikarane. Eg er fullt inneforstått med at bandet kan komme seint på scena, dette er noko som Guns N Roses har gjort sidan starten, og for min del gir det berre ekstra spenning og hjartemassasje. Spelar det eigentleg nokon rolle?
Dette er rock’n’roll. For meg er det viktig at dei nostalgiske følelsane ikkje tek overhand for interessa for det nye materiale. Guns N’ Roses er eit innovativt band som tek sjansar for å utvikle musikken. Sjølvsagt er det greit å ikkje like alt, men eg sett pris på objektive diskusjonar om musikken, og ikkje alltid det fokus på myter og situasjoner rundt. Eg gledar meg vanvittig til konserten og ikkje minst til å sjå kva bandet gjer i framtida.

Kos dykk alle på konsert, og når dykk stend i spektrum og begynner å bli utolmodige, trøst dykk med det mannen sjølv seier: just a little patience.

Det er ti år siden Slash slapp sin forrige soloplate. Nå har han med seg gjester fra Motörhead og Black Eyed Peas pluss pluss. Pyro dissekerer albumet, låt for låt.

Få artister skaper så høye bølger på internetthavet som de fem originalmedlemmene i Guns N Roses. Steven Adler som drar på rehab med TV-team på slep, Axl Rose med sine barnslige og sutrende forsinkelser og utbrudd, og selvsagt mannen med hatten og krøllene: SLASH.

I oppkjøringen mot slippet av dette soloalbumet (som noen mener er hans første ordentlige soloalbum, men fuck det: vi regner Slash´s Snakepit som soloplater) har ryktebørsen gått mer glohet enn en crackpipe i de mørke bakgatene rundt Sunset Strip. Skal hun geiten fra Black Eyed Peas virkelig synge Paradise City? (Ja, men bare på bonusutgaven som slippes i Japan og i Classic Rock-utgaven) Blir det gjenforening av GNR med Appetite-besetningen? (Nei, tviler på det) Skal Ozzy være med på platen? (Ja!) Kommer virkelig Slash til Kristiansand? (Ja, han gjorde jo det) Har Axl bannlyst Slash-merch på GNR-gig? (Nei, tror dette bare var et rykte) Spilte ikke Slash på Michael Jackson-låten Black Or White likevel? (Visstnok ikke, han sier selv han bare var med i musikkvideoen) og så videre etc og så videre.

Men nå er det nok av alle disse ryktene, for på tirsdag 6. april slippes omsider albumet, som er oppkalt etter legenden selv. Nok dill, mer plateprat: Pyro går gjennom Slash-platen. Låt. For. Låt.

(Et lite PS før vi begynner: vi håper selvsagt at du sier din mening i kommentarfeltet under. Du kan streame hele platen fra denne linken. Kjøøøøøøør debatt.)

Ghost (feat. Ian Astbury & Izzy Stradlin)
— Soloplaten til Slash åpner på aller beste vis. Et sprekt, sprudlende riff som jobbes frem av Slash og Izzy Slash setter classic i classic rock, og med Ian Astbury på vokal er dette rockeperfeksjon. Det er så man får lyst å selge alt man eier, dra til USA, og bare drive rockeradio døgnet rundt. Eventuelt kjøpe en svart Mustang Convertible, og cruise rundt landet til lyden av låter som Ghost.

Crucify the Dead (feat. Ozzy Osbourne)
— Det fortsetter bra med Ozzy Osbourne på vokal på Crucify The Dead. Selv gikk jeg glipp av Slash-avslutningen på Quart i fjor, der Ozzy selv dukket opp, men alle rapporter sier at gamlefar leverte som en tenåring. Her på Crucify The Dead er det nok trikset og fikset i studio, men det betyr ingenting. Låten begynner som en klassisk Ozzy-ballade (tenk Fire In The Sky, Killer Of Giants), før refrenget slår inn med flerrende Slash-gitar og fistpumpin´ rytmeseksjon. Flott låt, og ganske annerledes fra åpningssporet.

Beautiful Dangerous (feat. Fergie)
— Det var nok hardt å svelge for de strengeste talibanrockerne, men godeste Fergie fra Black Eyed Peas gjorde en – bokstavelig talt – god figur da hun rocket Quart-festivalen inn i solnedgangen sammen med Slash i fjor. BEP-vokkisen jokket og gned seg rundtom på scenen som en perserkatt med løpetid, og viste en stemmeprakt som kler deilig rock. I tillegg hadde Fergie tre låter på 1. plass i USA fra sin solodebut, og tre 1. plasser i samme land fra seneste Black Eyed Peas-albumet, og slik suksess kommer alltid fra talent. Så forventningene til hennes deltakelse var faktisk skyhøye. Men akk så skuffende Beautiful Dangerous er. Kompet er kjedelig og retningsløst, og gjør ikke noe annet enn å bygge under den liksomtøffe vokalen. Det høres ut som Disturbed som covrer Alannah Myles sin Black Velvet vel over midnatt på en bar hvor publikum er mer opptatt av å spise spareribs enn å se på bandet. For å løfte humøret bør du sjekke Fergies versjon av Heart-bangeren Barracuda.

Promise (feat. Chris Cornell)
— Jasså, du vil spille rock igjen, Chris? Sist vi så deg knuste du en gitar og laget råtten R&B med Timbaland på Scream-albumet, men det var kanskje ikke så moro når ingen var interessert i det nye karrierevalget? Promise er en kjedelig rockelåt som kunne vært på det andre soloalbumet til Chris Cornell, det med You Know My Name. Traust, trist og trøstesløst. Jo raskere Soundgarden er tilbake, jo bedre.

By the Sword (feat. Andrew Stockdale)
— Nå begynner et mønster å vise seg på albumet. Dette er ikke et Slash-soloalbum med gjestevokalister, det er Slash som lager låter som passer vokalistene. By The Sword kunne vært på det seneste Wolfmother-albumet, Cosmic Egg. Og når vi ser tilbake på de fire første låtene, kunne de – med unntak av Fergie – vært på de respektive artistenes egne album. Det er ikke nødvendigvis noe galt med det, men det gjør at albumet høres mer ut som filmmusikk, samlealbum eller noe lignende enn et Slash-produkt. By The Sword låter for øvrig fett, som om drager og dronninger og trollmenn hadde tatt over Sunset Strip, og det minner meg om at jeg enda en gang må finne frem Cosmic Egg og spille det brutalt høyt hjemme når kona er ute av huset. Kanskje invitere Krisvaag på en helaften med Zeppelin, Clutch og Wolfmother? Hm, memo to self.

Gotten (feat. Adam Levine)
— En annen kar som ofte får kjørt stemmebåndene på anlegget her hjemme, er Adam Levine. Jeg har alltid vært svak for Maroon 5, helt siden balladen She Will Be Loved dukket opp for en del år siden. Må finne fram de to platene deres. Enkel, vakker popmusikk, og det er også det vi får på Gotten. Grei gjennomkjøring fra både Slash og Levine. Kan bli P4-hit, og bør få en stor omfavnelse av nattefavorittkanalen Klem FM.

Doctor Alibi (feat. Lemmy)
— Jaja, klart Lemmy måtte være med. Bare tittelen Doctor Alibi låter som en klassisk Lemmy-fanfare, og det er da også det vi får. Men selv om låten er en rett-fram rockesak som fungerer, tar jeg meg i å tenke at Lemmy-deltakelsen på Probot-albumet var to hakk bedre. Der Doctor Alibi står til en highfive med middels intensitet, var Shake Your Blood en bodyslam man gjør etter touchdown i en Super Bowl.

Watch This (feat. Dave Grohl & Duff McKagan)
— Angående Dave Grohl, så måtte han dukke opp her også. Watch This er en tung, instrumental sak hvor Slash får vist seg fram. Funker.

I Hold On (feat. Kid Rock)
— Ikke misforstå, jeg elsker Kid Rock, men her blir han litt anonym. Greit levert sørstatsrock, kan vi håpe at denne vokser? Hadde forventet litt mer American Bad Ass fra Mr Rock.

Nothing to Say (feat. M. Shadows)
— Aaah, endelig får vi høre hvordan Slash høres ut med en ung, sprek metalvokalist. M.Shadows fra Avenged Sevenfold gjør som vanlig en frekk Axl Rose-imitasjon, og Slash gjør gnistrende rytmegitarer slik vi aldri har hørt ham før. Denne låten kunne vært på et av de to seneste A7X-albumene, og jeg blir ikke overrasket om Slash dukker opp som gjest på deres kommende album. Som med alt annet på dette albumet låter det mer som gjestevokalistens band enn som en Slash-låt, men når det er så gode låter i bunn får det bare være.

Starlight (feat. Myles Kennedy)
— Myles Kennedy var i ferd med å erstatte Robert Plant i Led Zeppelin, men har måttet nøye seg med en gjesteplass på slutten av Slash-albumet. Denne balladen er fin, men Pyro-redaksjonen kunne tenkt seg å høre Myles bring the rock med Slash også. De tyngste, mest rocka låtene på de to Alter Bridge-albumene Myles Kennedy synger på er klassiske greier. Sjekk ut det, om du ikke kjenner karen fra før. Myles Kennedy skal for øvrig være sjefsvokalist når Slash skal ut på turné for å pushe dette albumet.

Saint is a Sinner Too (feat. Rocco DeLuca)
— Wikipedia-historien om Rocco DeLuca er ganske morsom, der kommer det blant annet frem at bluesvokalisten DeLuca sitt band er signert til et selskap som er deleid av Kiefer Sutherland. På Saint Is A Sinner Too gir han følsom og grei balladevokal.

We’re All Gonna Die (feat. Iggy Pop)
— Jeg husker godt da Slash dukket opp på Brick By Brick-platen til Iggy Pop, og la tyngde til jenteklassikeren Pussy Power. Her gjengjeldes tjenesten, og sammen med Ghost, Nothing To Say og Ozzy-sporet er dette et klart høydepunkt.

Bonus: Jeg traff His Slashness i Amsterdam nylig, her ser du et klipp derfra:

Dette spilte vi i kveld.

Sveisne stikkord for sendingen er sørstatene, Madball, Scars On Broadway og Axl Rose. Dette er hele spillelisten:

Alkaline Trio-Help Me

AC/DC-Wheels

Alter Bridge-Wayward One

Scars On Broadway-Stoner Hate

Coheed And Cambria-Feathers

Soundgarden-Flower

Sebastian Bach/Axl Rose-Love Is A Bitchslap

Guns N’ Roses-Schakler’s Revenge

Madball-Demonstrating My Style

Mötley Crüe-This Ain’t A Love Song

Exodus-Exodus (ny-innspilling)

Down-Never Try

Lynyrd Skynyrd-Sweet Home Alabama

Allman Brothers-Ramblin’ Man

Black Stone Cherry-Please Come In

Santeria-Come On Baby

ZZ Top-La Grange

Black Crowes-Hard To Handle

Georgia Sattelites-Keep Your Hands To Yourself

Blackfoot-Train Train

Rebel Meets Rebel-Cowboys Do More Dope

Molly Hatchett-Fall Of The Peacemakers

Drive By Truckers-Ronnie And Neil

Husk at Pyro kan høres i reprise via denne nettsiden eller podkast når som helst.