Autopsy er tilbake i dødsmetal-siget igjen. Vi kjørte intervju med bandet i går kveld. Nå kan du høre hele skiten her.

Helle Stenkløv intervjuet death metal-legendene i Autopsy da de spilte på årets Inferno-festival, og vi sendte selvsagt en redigert versjon av det hele. Autopsy er tilbake i godt gammelt gjenge etter en ganske lang pause, og lover nytt album og det hele. Lytt i vei:

Autopsy intervju

Vi fyrte opp med sommerlige rockelåter i en hel time, og vi intervjuet i tillegg Autopsy. Er det rart det ble god stemning? Hele spillelisten her.

Metallica-Stone Cold Crazy

Gallows-Last June

Rush-Seven Cities Of God

Grand Magus-Sword Of The Ocean

Slash-Apocalyptic Love

Tombstones-Sabbathian

Blood Command-Cult Of The New Beat

Kreator-United In Hate

Autopsy intervju

Autopsy-Macabre Eternal

Scorpions-In Your Park

Deride-Fallen

Ihsahn-Something Out There

Vi plukket våre sommerfavoritter:

Billy Talent-Viking Death March

Dragonforce – Cry Thunder

Millencolin-The Downhill Walk

Pure Love-Bury My Bones

Gojira-L’Enfant Sauvage

Butch Walker & The Black Widows-Summer Of ’89 (sommerhiten på Pyro 2012)

UFO – Pack It Up (And Go)

Cancer Bats-Road Sick

You Me At Six-Loverboy

Turbonegro-Hello Darkness

Shinedown-Bully

Pyro feirer sommeren. Og rocken. Og livet.

Det går mot slappe sommerdager for mange, og noen er kanskje på ferie allerede. Pyro tar sats fra stupebrettet og gir deg en time med våre nye favorittlåter i varmen. For det lages fremdeles rock som passer perfekt til sol og sommer. Bli inspirert i kveld. Vi skal også avsløre hvilken låt som blir årets sommerhit på Pyro, vi skal bringe litt mørke inn i sendingen med Autopsy-intervju, vi skal gi vekk den nye platen til Grand Magus, og vi skal spille helt ny musikk fra Gallows, Rush og Blood Command. Bli med da…

Autopsy er virkelig blant legendene innen dødsmetal, og ikke ett øye var tørt da bandet spilte på Hole In The Sky i 2010. Nå vender amerikanerne tilbake til Norge og skal spille på årets Inferno-festival i Oslo i starten av april. Autopsy slipper også i slutten av denne måneden en slags samler med musikk fra alle ep-ene bandet har sluppet, samt noen nye låter, som skal få navnet All Tomorrow’s Funerals. Tittelkuttet på samleren har også fått video. Purrfect!

Bryllup, gambling, rock og kjøtt. Den fjerde turnèrapporten fra Ivar Peersen i Enslaved har alt!

TURNEDAGBOK 6:

Albuquerque, New Mexico, US of America.

Reno kaller seg selv “the world’s biggest small city”, og er kjent som et slags “mini-Las Vegas”. Vel, nå hadde vi aldri vært i Las Vegas, så det var vanskelig å bedømme. Men dersom det vi har sett av Vegas på film skulle vise seg å stemme tror jeg ”nekro-Las Vegas” passer bedre. Her så vi mye flatfyll uten glimt i øyet, slitne bygg og søppel i gatene. I jakten på en solid frokost skulle det vise seg at ingenting i denne byen var tilgjengelig uten først å måtte gå gjennom hele kasinoer. Nå er heldigvis vi av typen som klarer å gå forbi automater uten å måtte gå personlig konkurs. Det er enkel matematikk. Kasinoene er der siden du taper og de vinner. Det ble ikke til så mye mer enn en kjapp rusletur, så ble resten av dagen tilbrakt på kontoret bak i bussen og på klubben. Dagens catering var vaskekte Taco med kylling, kjøttdeig, bønner og alskens tilbehør; digg! Etter showet ble det en relativt rolig aften på bussen, men stemningen var høy!

Pomona var årets åsted for bursdagen min. Et lite forsted en halvtime utenfor L.A. Siste fire årene har jeg feiret på turnè. Tilfeldig? Vites ikke. Hvorfor det ikke ble konsert inne i selve englebyen denne gangen vites ikke, det pleier å være særdeles bra der. En kjapp burrito til frokost fikk opp blodsukkeret, og så var jeg klar for den store dagen. Det vil si, tre-fire timer med papirarbeid måtte gjøres unna først. Dette var showet hvor vårt amerikanske plateselskap og merchandiseselskap skulle møte opp, så alt måtte klargjøres, telles og organiseres før noe skikkelig kalas kunne iverksettes. Når det nærmet seg slutten på papirbunken begynte gratulantene å stikke innom på bussen med gode ønsker og fete gaver. Det ble nye klær, limited edition Duvel øl og italienske sko fra kona – Venom-skjorte, fet vinyl, limited edition Sierra Nevada Ale, Star Wars-figurer (Yoda og Jabba the Hut), ølmugge og drikkeholder til mic-stativet fra band, crew og supportbandet Dawn of Ashes. Rørende! Vel, kontoret ble til slutt lukket når det var tid for lydsjekk, og Duvel Triple Hop Ale ble sprettet. Nydelig, rett og slett. Konserten var definitivt et høydepunkt, og så fortsatte festen utover natten med sigarer, champagne og god stemning. En perfekt fødselsdag på alle måter – takk til alle deltagerne!

(Ivar og lydmann Hinkel)

Søndag morgen i San Francisco begynte, ikke uventet, noe røft. Til alt hell og lykke var våre lokale venner Tommy og Jessica på pletten og kunne aktivere meg ut av en potensielt stillesittende dagen derpå. Første stopp var en legendarisk portugisisk diner hvor det ble høvlet nedpå et par nydelige svinekoteletter på høykant (ekte frokost!). Deretter ble det sightseeing rundt i San Francisco med en tur over den legendariske Golden Gate Bridge og fottur oppi fjellet hvor det under 2. verdenskrig ble satt opp kanonstillinger og bunkere i tilfelle Japan skulle gå til angrep vestfra. Massivt. Det ble etter hvert tid for lydsjekk før jeg, Cato og Ice Dale ble med Tommy og Jessica hjem til Tommy sin far i en skikkelig luksusleilighet midt i San Fran. Her ble det muligheter for klesvask, før middagen bestående av nydelig hjemmekokt kylling og pasta ble servert. Det ble tid til en blund på sofaen (det vil si, Cato holdt et lengre foredrag for nevnte far, som nettopp hadde blitt interessert i fluefiske, et tema Cato kan mye om), før vi ble kjørt tilbake til showtime. Snakk om gjestfrihet!

Konserten var helt knall. Denne byen er vant til god Metal, og godtar de pakken du byr på er de helt med. Etter konserten fikk vi besøk backstage av våre venner i Autopsy, som alltid var det et særdeles trivelig møte. Vel tilbake i bussen var det, kanskje noe uventet med tanke på gårsdagens eksesser, igjen høy partyfaktor. Den musikalske favoritten på denne turneen er Chicago sin ”25 or 6 to 4”; en av historiens mest groovy låter, og utrolig nok en låt med blåserekke som er fet. Låten gikk i repeat mens bussen suste av gårde i retning Las Vegas (originalen denne gangen). De siste par dagene hadde det blitt spøkt løst rundt et giftemål i Las Vegas. Enslaved sin manager, turmanager og nå backlinetech (hennes egen feil at hun lærer så fort) Tonje er også min kone. Dessverre for meg lever hun ikke etter Yoko Ono prinsippet, hvor jeg hadde vært bare genial og de andre dumme. Neida, hun skal selvsagt drive og tenke selv og ender som oftest opp på feil (ikke min) side i diskusjonene innad i bandet. Vi er da altså allerede gift, men hadde begynt å spøke med å fornye bryllupsløftene våre i Las Vegas. Hva er mer neon-amerikansk enn det, liksom? Denne kvelden på bussen bestemte vi oss for å gjøre det, om det lot seg gjøre ad hoc; vi hadde bare vår erfaring fra filmer å støtte oss på i spørsmålet om hvordan man gikk frem med dette.

(middag på rommet i Las Vegas)

Vel parkert utenfor House of Blues i Las Vegas var det mandag og fridag. Hotellet var rett over gaten, vi skulle bo på Luxor, et massivt hotell formet som en sort pyramide. Da vi rundet hjørnet, mistet jeg nesten pusten. Synet av Las Vegas var intet mindre enn helt utrolig. Et hotell formet som en gigantisk pyramide var egentlig ikke så rart sett i sammenheng med resten av byen. En tur ned stripen tok oss forbi et utvalg berømte hoteller: New York (bestående av modeller av kjente bygg i New York, med egen berg-og-dal-bane på taket), MGM, Excalibur (et enormt Disney-slott-hotell) og mange flere.

Vel tilbake på hotellet ble det tid for en blund mens andre var ute og shoppet. Ja, så var det bryllupet da. Det viste seg at det var slutt på 24-timers kapell i byen, i alle fall utenfor hovedsesongene. Vårt besøk var lagt til av alle ting årets roligste uke i Syndens By. Hotellet kunne ordne en seremoni dagen etterpå, men da ville vi jo være opptatt med konsert. Uansett, vi bestemte oss for å ta turen ut på byen og prøve litt underveis. Skulle det vise seg å være umulig, ja så var vi jo allerede ordentlig gift. Planen var å begynne med et show, merchmannen til Dimmu Borgir (Luke) hadde fått tak i noen gjesteplasser til Cirque de Soleil showet ”Mystere”. I forkant tok vi en tur på en helt fantastisk støyende pub rett ved inngangen til showet. De hadde i følge dem selv verdens feteste bartendere. De var så fete at det var ansatt en egen kommentator som kommenterte den enormt fete måten de mixet drinkene på. Da vi trodde bråket var på maksimum gikk det en slags alarm og det ble annonsert at shots var gratis i ti minutter. Folk raste inn utenfra og det hele minnet om foringstid i et overfylt ørnerede i en BBC-dokumentar. Presset ble så voldsomt at fete-Johnny bak baren ga opp å bruke glass og gikk over til å tømme djevelskapen rett i de skrikende gapene.

Overalt i byen er det billboards og flyere for call-girls. Fra et monoteistisk synspunkt må denne byen representere absolutt alt som er galt med ”Vesten”. Jeg elsker denne byen, halleluja. Fred være med hans minne! Tilbake til kvelden: Cirque de Soleil var ganske så utrolig fett. Sirkus uten dyr er ikke bare etisk bedre, men stinker mindre og er mindre døvt. En del sexy dansing som jeg kanskje kunne overlevd uten, men akrobatikken, humoren og rekvisitaene var helt enormt. Etterpå satt vi i lobbyen hvor jeg koste meg med et par kjappe Dirty Martinis (det er visstnok mengden olivenolje som avgjør hvor dirty den er), mens merch manager Vikky ringte rundt til alt av kapeller i byen på desperat jakt etter et sted hvor vi kunne gifte oss.

(gambling før bryllup for andre gang)

Til slutt fikk hun utrolig nok napp, inkludert en Elvis-minister! Før vi reiste av gårde måtte jeg bare ta en runde på spilleautomatene, det føltes som det eneste riktige å gjøre. Vielsen var helt utrolig bra. Vi fikk sunget tre Elvis-klassikere for oss, som han krevet at brudeparet danset til: ”Love Me Tender”, ”In the Ghetto” og ”A Little Less Conversation”. Til stede var lydmann Hinkel (best man 1), Grutle (best man 2), Cato (i totalt flytende form), merchdronning Vikky og en eldre fyr ved navn Scott Larsen som lignet på George fra Seinfeld (Grutle og Cato hadde blitt venn med han i baren tidligere på kvelden). For en opplevelse å bli gift i Vegas klokken 01.00 natt til tirsdag! Bryllupsfesten ble unnagjort i Luxor sin hotellbar, og det ble morgen før vi la inn årene.

Neste dag ble det hvile og litt business før konserten på House of Blues tok til. Igjen en knallkonsert, vi visste ikke hva vi kunne forvente av Vegas-publikummet, men de leverte. Noe absurd var det å signere og møte fansen i casinoet i etasjen over. Vegas-oppholdet ble avsluttet med en herlig middag på hotellrommet, som hadde en fantastisk utsikt. Neste dag var det Tuscon, Arizona på plakaten. Denne dagen ble stort sett brukt til å se film i bussen og fordøye minnene fra de fantastiske dagene i Las Vegas. Dimmu Borgir kom opp med den geniale ideen å kjøpe en grill til å ha med og runneren ble sendt ut for å handle inn mengder med kjøtt. I det kyllingen og grillflesket var ferdig på grillen var det scenetid, så grillmaten ble inntatt etter konserten, for en luksus! Oppmøtet på konserten var kanskje lavere enn forventet (vi spilte for en del flere sammen med Opeth her i fjor), men både band og fans var fast bestemt på at det skulle bli en kanonkveld, noe det ble. Det ble henging utenfor klubben med de lokale ansatte i den klamme Arizona-natten, før turen gikk videre til Tempe i samme stat.

Dagen for total rengjøring av bussen var kommet, men været var sommerlig, så det gjorde ingenting å henge og slappe av utenfor. Igjen kom grillen frem, denne gangen med et ennå større utvalg av burgere, pølser, bratwürst (crewet til Dimmu er hovedsakelig tysk), kylling, kalkun og andre godsaker. Total seier å grille ute i t-skjorte 2. desember! Inspirert (og sannsynligvis luktende) av grill var det på scenen. Vi leverte et meget bra show, men synes kanskje publikum var vel slappe tatt i betraktning hvor bra de hadde vært kvelden før. Vel, vel. I dag er vi kommet til Albuquerque, New Mexico, et sted vi har spilt et par ganger før. Det har pleid å være noe glissent oppmøte, så vi har kanskje ikke de høyeste forventningene. Men, vi har blitt positivt overrasket før. Jeg har allerede hatt turens sterkeste kjøttopplevelse i morgentimene, det kommer jeg tilbake til i neste reisebrev! So long!