Australia 2013 – Pyro https://p3.no/pyro Wed, 25 Nov 2015 10:21:16 +0000 en-US hourly 1 Enslaved raider Australia https://p3.no/pyro/enslaved-raider-australia/ https://p3.no/pyro/enslaved-raider-australia/#comments Wed, 13 Nov 2013 11:18:52 +0000 https://p3.no/pyro/?p=31035 EnslavedAustraliaSå deilig med lokalt IPA altså foto Kabel

Ivar Peersen, foto: Kabel.

Enslaved har nyss gjort unna sin aller første tur til Australia. Gitarist Ivar er som alltid på pletten med nydelig rapport.

DOWN UNDER, baby, DOWN UNDER!

Ach, Australia – hvor har du vært hele mitt liv? For et folk, for et sted, for et kontinent. Oppsummert: begeistring.

Men la oss gå litt mer systematisk til verks. Vi har kjempet innbitt for å komme oss til Australia lenge. Det vil si, lenge var det et sted vi kunne tenkt oss å besøke, uten særlig peil på hvordan, hvem, når og så videre. Så, for et par år siden begynte de første reelle mulighetene å dukke opp. Allerede i fjor begynte vi å la lage plakatdesign, men så begynte mystiske ting å skje. Ting vi ikke helt skjønte. Australia er intet lett land at komme seg til, som vikingene pleide si (eventuelt lot de være å si akkurat det). Men når man først er der.. Man!

Vi reiste fra Flesland via Amsterdam og til Singapore for en kjapp stopp og skifte av flyselskap. Det blir aldri trøbbel med skifte av selskap underveis. Eller jo, det blir alltid trøbbel med skifte av flyselskap underveis. De bittesmå damene på transfer syntes det var helt koko at vi hadde såpass med bagasje med oss, og forlangte ublue summer for å slippe oss videre med flyet som var to timer unna avgang.

Jo, den slags har vi vært ute for før, og hvert lille gram med medbragt utstyr var jo forhåndsklarert med reisebyrå og australsk promotør. Så det var opp med kredittkortet og «vi får betale og få igjen pengene av rette vedkommende, ingen problem» og ingen sure miner. Men så lett var det ikke. Først forhandlet de ned prisen helt på egenhånd. «800 dollars» – «ok, sure» – «ehhhh, no 250 dollars» – «well, even better» – “you so tall!” – “well, that’s…” – «ok final number; 155 dollars». Saklig.

Ok, frem med kredittkort. Da måtte de ut av terminalen (!), noe som kunne ta opptil 40 minutter. Jaja, puben da. Godt bortgjemt (de er ikke så hissig på unpure rock’n’roll i Singapore) tok vi en vodkashot (som betyr «breddfullt melkeglass» på singaporisk) og en Bulmers cider. Vel tilbake ved skranken var damen tilbake, men kortet funket likom bare ikke. I stedet for den «tradisjonelle» metoden med å taste inn navnet som sto på kortet («Enslaved») tenkte de det var bedre å taste inn et tilfeldig valgt navn fra en av billettene våre. Så.. nei. Gode råd var i ferd med å bli dyre, så det ble uttak fra minibank og kontantbetaling. Men, de måtte jaggu meg ut for det også (en kjapp 40-minutters tur for å legge litt penger i en kasse; snedig konsept).

Vi ventet og ventet, boarding begynte og bekymrede telefoner fra gaten tikket inn. Til slutt måtte vi forhøre oss om hvor damen med kontantene kunne befinne seg, for å løpe og finne henne. Alternativet var nå å miste flyet til Perth. Jeg og Cato (han fra Masterchef, hehe) beinet avgårde i hennes antatte retning (som heldigvis var samme vei som gaten) og traff blink rimelig kjapt. Der tasset hun rolig og fornøyd rundt og småpratet med andre flyplassansatte med kvitteringer og boardingpass i neven. Vi prøvde å ikke se for ville ut i det vi snappet til oss papirene og beinet det vi var god for mot gaten – hvor vi som siste to ombordstigende så vidt rakk det hele. Singapore der altså.

Flyturen til Perth gikk greit, og vel fremme var det bare å dure rett i immigrasjonskontrollen. Her kom første hint om hvorfor det ikke er så lett å komme seg til Australia som band. De er rimelig (les: enormt) strenge på hvem de slipper inn; like eller mer enn USA. Vi hadde visum på plass, men de var ikke helt fornøyd med typen visum. Det var tydelig at de ventet på akkurat oss, der vi i køen stakk oss like lite ut som en isbjørn med solbriller på en golfklubb bare åpen for giraffer. Det ble stilt noen spørsmål, og som så ofte ellers i livet skulle det vise seg at det lønner seg å være mest mulig ærlig og nøyaktig.

Etter å ha gått utenfor og pratet med promotør (som ventet på oss), var immigrasjonsoffiseren fornøyd med at historiene stemte og valgte å godta den tolkningen av reglene som lå til grunn for vår søknad. Men; vi ble utførlig registrert i datasystemet. Neste gang var det ikke snakk om noe annet enn et annet visum (som er vanskeligere å få). Fair enough, mate!

Vårt lokale vertskap var promotør-duoen Andrew og Robert, og det gikk ikke mange sekundene før tonen var helt der den skulle være. Gutta hadde med lokalt Pale Ale i bussen, perfekt temperert, og humoren var 100% kompatibel (les: umoden
og teit, slik vi liker den). Flying start. Av på hotellet, rørende gjensyn med nederlandsk lydmann (les: ikke så rørende, nederlendere på jobb er svært lite emosjonelle), kjøleskap på rommene fylt med Indian Pale Ale, lykke, søvn.

Neste morgen kom vi oss avgårde til bydelen Fremantle, og hva var vel mer passende enn å innta en kongebrunsj på et spisested som hadde Bon Scott-bronsestatue utenfor. Jeg visste jo at fyren var en fysisk lilleputt (og at jeg
er mer Gulliver på den øyen med små folk), men han var liksom enda mindre enn jeg trodde. Folk får dure rundt i de dumme bussene sine og se på Black Metal-sightseeing i Oslo, men det blir jo liksom ikke noe særlig sammenlignet med å
henge på home turfen til Bon Scott.

EnslavedAustraliaScott og Bjørnson i Fremantle foto Kabel

Ivar og Bon, foto: Kabel.

Vi fikk servert historier om da AC/DC banket opp Deep Purple med crew (fordi sistnevnte brukte opp spilletiden til førstnevnte på tull og tøys), og det var i det hele tatt en temmelig enorm opplevelse. “It’s a long way to the top, if you wanna have brunch in Fremantle“. Maten var deilig. Lyst på sjømat var liksom det første som slo oss når vi først var
midt i alt havet (som Australia og de store byene dets er), og det innfridde. En begeistret kelner kom innom bordet og spurte på vegne av en kompis om «are you guys that band from Norway?». Ja det var vi, nærmere bestemt Enslaved. «Oh sorry, he was thinking about another band». Ålreit, good talk, mate. Heldigvis hadde en av de andre kelnerne billett til kveldens konsert, og anerkjente oss som det bandet fra Norge – så egoet forlot restauranten fortsatt intakt.

Vel fremme på klubben traff vi gjengen fra promoter Andrew sitt band Rise of Avernus, og igjen satt tonen rimelig umiddelbart. Opprigg, lydsjekk og det hele gikk som smurt, og alt lå til rette for kveldens konsert på Rosemount Hotel. Fakta: i Australia betyr ikke «Hotel» nødvendigvis «hotell». Det kan gjøre det, men det holder at det er et bygg hvor folk går for å drikke. Ja, hvorfor ikke kalle det hotell også?

Konserten gikk glimrende, folk var faktisk så entusiastiske som man hadde håpet på. Perth er den storbyen i verden som ligger lengst vekk fra neste storby, så tre-fire hundre folk en torsdag kveld får man være storfornøyd med. En som var ekstra fornøyd var vokalist Grutle. Før gigs på nye steder pleier han å be om tips om hva som er festlig å si fra scenen i henhold til lokal humor og etikette (eller mangel på sådan). Det lyste opp i øynene på vår mann når de fortalte at «g’day,
you cunts!» var en super måte å si hei og samtidig uttrykke en høy grad av affeksjon for de fremmøtte. For et band som har turnert mye i USA hvor man for ALT i verden aldri må si «cunt» (det er det aller, aller verste man kan si), og i sentral-Europa (der skjønner de lite av morsomhetene til Grutle, generelt), var vi nå kommet «hjem». Banningen og anatomi-referansene satt løst, og publikum gikk generelt bananas.

EnslavedAustraliaNorsk gentlemanforening på studietur til Australia

Norsk gentlemanforening på studietur til Australia, foto: Ivar.

Etter giget ble det virkelig hyggelig, med meet-and-greet ved merchandisen. Vi møtte blant annet en kar som spilte første utgivelsen vår på radiostasjonen sin i 1993, og som hadde fulgt oss siden. Han ville ha autografene i passet sitt (!), noe som førte til et par håpløse forsøk på å forklare uttrykket «å få sitt pass påskrevet»…

Etter ca to timer på puten og en dusj var det flyplassen igjen og fly til Melbourne. Vi skulle fra ytterst sørvest til ytterst sørøst, så det ble noen timer til på flyet. Heldigvis satt man trangt, omringet av deltagerne i VM i Bredskulderhet og vinnere av OL i Fri Barneoppdragelse. «Skriker du alt du kan, vennen? Så fint, da
vet vi at du er i live og at du ikke er stum. Good».

Ved landing Melbourne var formen på et slags rørende lavpunkt, og gleden var stor da vi fikk vite at det var satt av et par timer til å sove på hotellet før lydsjekk. Vel fremme på hotellet (som denne gangen var av typen folk bodde og sov på) kunne vi konstatere at eieren George var klin kokos. Måpende og overtrøtte så vi hvordan han ikke i det hele tatt hadde tenkt å levere ut noen nøkler. Han ville fortelle om seg selv, snakke om og dele ut rabattkuponger på kaffe, og gratulere oss med diverse merkelige ting (som å være i Melbourne; det var visst litt av en bragd). Hans assistent Melissa hadde tydeligvis opplevd dette før, og til slutt ble den usammenhengende bablingen kombinert med våre desperate små bønner om å
bare få nøklene for mye: hun løpte fnisende ut av resepsjonen. Til slutt fikk vi nøklene, og det ble da en time på øyet.

Det var jo litt synd med all denne effektiviteten; det ble ikke tid til de store kulinariske utfluktene. Det ble thai take-away og mye deilig lokalt mikrobrygg i garderoben. Neste gang satser vi på pub-til-pub-vandringer og kenguru-biff. Det vi egentlig var der for; konsertene, ble det også tid til, og konserten i Melbourne var eksepsjonell på alle måter. Fullt opp med folk – et sted mellom 6 og 700 dudes og dudettes – og fantastisk stemning. Igjen ble det ropt glade «cunts!» til og fra scenen, og det var i det hele tatt et gig med en helt fantastisk stemning.

Vi klarte å holde oss våkne tilbake igjen til hotellet, før man sank inn i dyp, dyp søvn. Neste morgen var George tilbake i resepsjonen, og hadde igjen mye fint han ville fortelle om. Til vår store glede var nå forholdene på vår side. Vi trengte ingenting fra ham, så det var bare å slenge nøkkelen på disken og spankulere fri og frank ut av ordstrømmen. Snakkes, George. Not.

Uansett var neste etappe til Sydney ikke så ille. En time etter avgang var vi nede igjen, og ble møtt av et rimelig røykbelagt Sydney. Siste ukers skogbranner preget fortsatt byen jeg alltid tror er hovedstaden på quiz (føkkings Canberra, altså-feil hver gang!). Konserten skulle være på Universitetsområdet på en rimelig fresh venue. Det ble tid til en øl med en lokal venn før lydsjekk, og endelig ble det tid til en tur ut på restaurant. Det ble japansk biff Teriyaki, et par øl og elendig service – strøkent.

Coco the Monkey – aka Cato Bekkevold – ble smådårlig i magen (eller som han sier selv; «løen i børsa») av sushien, men leverte varene (som han alltid gjør) på konserten. Super konsert. Det var Halloween-aften. Dermed dukket blant annet drageprinsesse Daenerys Targaryen (Game of Thrones) opp foran undertegnede på scene høyre. Kombinasjonen av kostyme, stripper-dansemoves og Enslaved-musikk var om ikke annet veldig uttrykksfull. Stemningen fortsatte oppad, og plutselig sto vi mellom to låter mens 700 pers taktfast uoppfordret ropte «Cunts! Cunts! Cunts!» av full hals. I følge promotørene var dette første gang det hadde skjedd, og ba oss ta det til oss som en overstrømmende kjærlighetserklæring fra et ellers noget reservert Sydney-publikum. Helt klassisk Enslaved-øyeblikk: et over-begeistret publikum kaller oss en gjeng med f****r under en konsert på et universitet.

EnslavedAustraliaSydney med drageprinsesse i støtet foto Ivar Bjørnson

Drageprinsesse i støtet, foto: Ivar.

Noen øl etterpå var det nok et par kjappe timer på puta (med unntak av Herbrand, som tok turen ut i morgentimene for å se United-kamp – han er rask på labben når det er fotball på gang, vet du). Siste stopp var Brisbane, og en gnagende nostalgi begynte å gjøre seg gjeldende. Det ble jo veldig kjapt dette her. Noe hvile var det ikke tid til. Det måtte rigges
til kvelden. Det ble derimot tid til en kjapp tur ut for å spise før konserten. En skikkelig bra kinesisk oppi gaten med stort Dim Sum utvalg sto for et herremåltid, og så var det gig igjen. Litt mindre folk her, type tre hundre, men vi klarte å tvinge dem ut av søndagsboblen. En fet avslutning på en fet tur.

EnslavedAustraliaDim Bur-zum i Brisbane foto Ivar Bjørnson

Dim-Bur-Zum i Brisbane, foto: Ivar.

Et par timer søvn igjen og så var det å ta hele løypa via Singapore og Amsterdam tilbake til Bergen. Litt vinter, en kjapp jul og så er det USA igjen i januar med Amon Amarth og Skeletonwitch. Det blir spinnvilt. Just sayin’. Tenker vi leses da!

]]>
https://p3.no/pyro/enslaved-raider-australia/feed/ 2