Vi intervjuet Aspherium i kveldens sending og vi fokuserte hardt på klassiske avslutningslåter. Spilleliste her.

Judas Priest – Devil’s Child
Ghost – Cirice
Magick Touch – Trouble & Luck
The Good The Bad & The Zugly – How Can Less Be More?
Pentagram – Forever My Queen
Årabrot – Time To Pull The Sticks
The Darkness – The Last Of Our Kind
Veislakt – Coleslaw
Aspherium-intervju
Aspherium – Warden Of Eons
Witchcraft – Ghost House
Ribozyme – Inside The Waste
Lamb Of God – 512

Avslutningslåter:

Guns N’ Roses – Rocket Queen
Slayer – Spill The Blood
AC/DC – Night Prowler
Black Sabbath – Into The Void
Metallica – Damage Inc.
Iron Maiden – Alexander The Great
Clutch – Mr. Shiny Cadillacness
Turbonegro – Final Warning

Ser du hvilken sang som avslutter dette mesterverket? Den spilles i kveld.

Vi skal nemlig fokusere hardt på avslutningslåter på klassiske metalalbum i kveld. Hva er de aller beste avslutningslåtene i rockehistorien. Vi har en del forslag til deg. I tillegg til alle disse avslutningene skal vi også intervjue det superlovende og svært tekniske bandet Aspherium, vi skal gi vekk album av Ribozyme og The Good The Bad & The Zugly og vi skal spille nytt fra Lamb Of God, Ghost, The Darkness og Årabrot.

Vi tok en prat med Mossebandet Aspherium da de spilte på årets Blastfest i Bergen, og det intervjuet skal vi få på radio i løpet av våren. Men allerede nå kan du kose deg halv i hjel med den mesterlige låten The Revenant fra albumet Fall Of Therenia.

Det er den tiden i året der Pyro skal kåre. I år ble kåringen større enn noensinne.

Året 2012 er året der metalen og rocken ble erklært død i hytte og pine, men det er også året der den norske undergrunnsscenen fortsatte å vokse. Kvaliteten har aldri vært så stor, mengden demoer og album sendt til oss fra nye band er større enn vanlig, og vi måtte derfor bruke to radiotimer på å presentere det vi mener er de mest lovende bandene innen diverse deler av tungrocken i år.

Dette handler da om band vi har oppdaget i løpet av 2012. Enten via tips eller via at bandene har kontaktet oss og sendt oss musikk. Vi kan selvsagt ha glippet på mange gode nye band, men dette er den fulle og hele sannhet av det vi har fått inn gjennom året.

One-two-let’s go.

Dyst

Dyst fra Sotra utenfor Bergen fikk litt oppmerksomhet med sin debutsingel, men det var i år bandet virkelig leverte på høyt nivå med albumet Judges And Butchers som forente hardcore og metal på en fin måte. Vi svarte med å intervjue bandet og spille mange av låtene deres på radioen. Mange av de beste sangene fra platen finnes til nedlasting via bandets Urørt-sider. Hva venter du på? Sjekk videoen til tittelkuttet Judges And Butchers under.

Blood Cargo

Blood Cargo var ikke en favoritt da vi hørte det første matrialet de sendte oss. Men det var for noen år siden. I år dukket albumet Muriel’s Dance opp, og der Blood Cargo tidligere var litt for glad i post-grunge leverte de i år en solid hardrock-plate med inspirasjon fra stoner-rocken og Alice In Chains. Meget bra. Du finner musikk av Blood Cargo via Myspace, og så kan du lese intervju og anmeldelse fra heavymetal.no. Hiver med låten Electric Shaman under.

Blood Cargo-Electric Shaman

(foto: Roach)

Cockroach Agenda

Cockroach Agenda fra Fusa i Hordaland var lovende allerede i fjor, men det er i år bandet har levert på utgivelse. Singelen Undying Sphere er god gammel thrash spilt med ungdommelig kraft. Og vi elsker det. Fusa Riot på ekte. Det unge bandet fikk også varme opp for blant annet Behemoth på Fire Walk With Me-festivalen i Oslo tidligere i år. Sjekk Cockroach Agenda via deres Urørt-sider, og la deg rive med. Vi smeller til med Undying Sphere under.

Cockroach Agenda-Undying Sphere

(foto: Karoline Andersen)

Dunbarrow

Dunbarrow fra Haugesund/Trondheim er et av mange band som lar seg inspirere av gode gamle doom-dager og band som Pentagram og Black Sabbath. Nyere svenske band som Witchcraft og Graveyard listes også opp som inspirasjon. Samme kan det være når Dunbarrow lager meget fristende musikk på egenhånd. Musikken kan du finne ut om du liker via Dunbarrows Urørt-sider.

Video har de også laget. Til låten In The Shadow Og A Misty Haze. Sjekk under.

Blood On Wheels

Med musikere fra gamle traverband som Cadillac og Nullskattesnylterne er kanskje ikke medlemsmassen i Blood On Wheels så veldig unge og lovende, men bandet dukket opp tidligere i år, og således hiver vi dem rett inn i kåringen. For det var en herlig selvtitulert debut Blood On Wheels slapp i mars. Hard og god rock kun myntet på at du som lytter skal få en god opplevelse. Ingenting galt med smittende hardrock. Husk det. Og sjekk Blood On Wheels via Myspace.

(foto: Henning Gulli)

Aspherium

Så litt dødsmetal. Fra hovedstaden. Og Moss. Aspherium debuterte i oktober i fjor med The Veil Of Serenity etter å ha startet som band i 2007. Men ting tar tid. Det tar også av og til litt tid før Pyro oppdager ting. Men nå har vi oppdaget Aspherium. Og de er svært lovende. Sjekk musikken deres via Urørt, og lytt til The Veil Of Serenity under.

Aspherium – The Veil of Serenity

Grown Into Nothing

Det skjer mye bra i Trondheim for tiden. Det jobbes flittig i metalmiljøet, og mye tyder på at vi får en bølge med band derfra på samme måte som Stavanger-traktene har bidratt gjennom 2012. Grown Into Nothing er det bandet som vi har hørt mest på av alle de nye trønderbandene, og debutalbumet Endeavour viser at de kan sin metalcore i Trøndelagen. Jeg fant ingen Urørt-profil på Grown Into Nothing, men du finner bandet via Reverbnation. Eller så bare ser du videoen under.

Posthum

Posthum fra Holter er nok også et band vi burde oppdaget tidligere. Spesielt siden årets Lights Out-album slett ikke er den første platen Posthum har gitt ut. Men bedre sent enn aldri. Og i 2012 har da Posthum sluppet plate via gode Indie Recordings, noe som gjør at det var litt enklere å oppdage dem. Musikalsk gir Posthum deg black metal ispedd litt svevende gitarer som minner om god gammel shoegaze fra 90-tallet. Blandingen fungerer meget bra for meg. Gjør opp din egen mening ved å lytte til sangen Scarecrow under. Mer musikk finner du via Soundcloud.

03 Scarecrow

Istårn

Klar for litt mørk metal fra Bergen? Istårn debuterte i år med ep-en Downfall Of The Gods, og serverer helt svart mørke med klare nikk til black metal, men også med riff som ikke de aller mest hardbarkede svartmetallere kan like. Låten Fordømmelse kan du høre under, og du kan sjekke mer av bandet via Facebook.

Istårn-Fordømmelse

The Black Locust Project

Det er ikke mange band i Norge som har lykkes med å spille lettere sørgmodig metal i samme gate som Paradise Lost og My Dying Bride. Men The Black Locust Project klarer nettopp det. Så langt har det vel kun dukket opp en demo fra dette bandet som har medlemmer som tidligere har vært med i band som Theatre Of Tragedy og The Crest, men den utgivelsen var meget sterk. Du kan lese intervju med bandet via heavymetal.no. Vi poster låten Funeral Pyre under, og du kan lytte til flere låter via Soundcloud.

Black Locust Project-Funeral Pyre

Bits Between

Bits Between har fått skryt av både oss i Pyro og Urørt gjennom 2012, og det skulle jo bare mangle når de blander metal og lystig hardcore på sånn en god måte som de gjør via platen Chosen Death. Bits Between kommer fra Råde og/eller Moss, du gjør lurt i å sjekke bandet via Urørt-sidene deres, og så kan du se bandet i videoformat under.

Lakei

Lakei fra Bergen er et av de nye bandene vi har skrytt mest av i Pyro i år. I min anmeldelse av debuten Konspirasjoner for Lydverket i mai kalte jeg bandet for årets funn, og det står jeg fortsatt for. Tung og drøy metal blandet med deler av punkens knallharde syn på livet gjør Konspirasjoner til en plate som fremdeles går på stereoen min. Hør låten Budbringer under, og sjekk mer musikk av Lakei via Bandcamp. Sjekk også Pyros 10 spørsmål med Lakei.

Budbringer

The Hex

Vi kom i skade for å kalle The Hex et Oslo-band da vi omtalte albumet Bringing Guns To A Knife Fight tidligere i høst. Det var ganske så feil. Vi retter ting opp igjen med å komme med den korrekte informasjonen at The Hex er fra Narvik og deler av bandet bor i Trondheim (håper enormt at dette fremdeles stemmer når dette postes…). Uansett var den andre platen til The Hex en herlig reise gjennom punk, hardcore og masse prog. Som et Gallows med Mars Voltas vokal. Må høres. Og det kan du gjøre via låten Machete under her. Mer musikk får du via bandets Urørt-sider.

01 Machete

Tantara

Tønsberg-bandet Tantara har vi holdt et øre med ganske lenge ettersom låtene de sendte oss for lenge siden låt meget bra og var spilt inn sammen med thrashguru-produsent Flemming Rasmussen i Danmark. Tantara slapp vel albumet sitt Based On Evil først på egenhånd, men ble så snappet opp av Indie Recordings som så ga ut platen for noen måneder siden. Musikalsk gjør Tantara teknisk god thrash med føttene solid plantet i den delen av scenen som ga oss Nuclear Assault og Exodus. Hardt og godt, altså. Sjekk låten Trapped In Bodies under, og hør med av Tantara via deres sider på Urørt.

06 Trapped in Bodies

(foto: Henrik Diesen)

Warp Riders

Warp Riders kommer fra Halden og legger via navnet sitt (som også er navnet på forrige album fra The Sword) ikke skjul på at det handler om rifftung og seig rock. Akkurat slik vi liker det i Pyro. Nå har Warp Riders kun gitt ut en vinylsingel, så vidt jeg vet hvertfall, og det er ikke stort å dømme utfra, men når musikken låter så bra som i Black Widow som du kan høre under må jeg bare kalle haldenserne meget lovende. Musikk finnes på Urørt også.

Warp Riders – Black Widow

World At Large

Jeg har ganske lite å gå på når jeg kaller World At Large for lovende også. Og ikke er bandet dypt plantet i metalen heller. Men låten Stavanger som World At Large sendte oss for mange uker siden har ikke forsvunnet fra hjernen min. Forfriskende lett og ledig. Bandet kommer fra Stavanger og spiller lettere Muse-aktig rock. Bare ikke så irriterende som Muse har blitt. Vær snill og lytt til den herlige Stavanger under. Og sjekk World At Large via Urørt.

World At Large-Stavenger

(foto: Ane PMA)

Haraball

Haraball. Bra navn. Kort fortalt punk med masse energi fra Kongsberg. Vanskelig å mislike. Lett å elske. Det synes Fysisk Format også, som gir ut platene deres. I Want Your Downs under. Mer fin musikk via Urørt. Og video under.

(foto: Åsta Skjervøy)

Gaia’s Revenge

Metalband fra Ski som startet i 2006, men som først debuterte tidligere i år. Hardt og finurlig. Hør låten Reborn under, og sjekk Gaia’s Revenge via Urørt-sidene til bandet.

Gaias Revenge-Reborn

Recreate The Sun

Teknisk djent-aktig metal fra Sortland i Vesterålen som definitivt er svært lovende. Debut-epen som også heter Recreate The Sun fikk oss interessert, og nå venter vi i spenning på mer fra nord. Du kan sjekke mer av Recreate The Sun både via Soundcloud og via Urørt. Vi plusser på med låten Forsaken under.

Recreate The Sun-Forsaken

(foto: Jacob Lohre)

Turn The Tables

Turn The Tables fra Oslo er svært unge, og dermed også svært lovende siden de spiller god og teknisk metal for deg. Så langt har vi bare hørt en låt, og den kan du også høre under, men den lover såpass bra at vi drar bandet inn som svært lovende. Visst gjør vi det. Last Lesson Learned ned fra Urørt, og hør den under.

Turn The Tables-Lesson Learned

Hva har Pyro hørt på siden jul da tro? Mye norsk, that’s what. Og et par strålende utgivelser fra England.

Da er det på tide å ta en liten oppsummering av hva som har rullet på våre avspillingsenheter de siste ukene. Mye norsk denne gangen, og en del som ble gitt ut like før jul. Merk at Nrk og de største plateselskapene ikke har blitt enig vedrørende publisering av musikk på nett, så på noen av utgivelsene har vi ikke mulighet til å krydre omtalen med den faktiske musikken. Vi får trøste oss med at dette definitivt ikke gjelder alt på listen denne gangen.

Bits Between-Chosen Death (egen utgivelse, distribuert gjennom Diger)

Vi starter i Råde, Norway. Med debutplaten til Bits Between som gjør en blanding av hardcore og thrash som låter fortreffelig både morgen og kveld, uansett om man bor øst, vest, sør eller nord i landet vårt. Det finnes ikke for mange slike band i Norge, og musikken gir meg flashbacks til gode opplevelser med band som Hatebreed og Sick Of It All. Rullende trommer, moshing, hopping, Bits Between har det som skal til. Sjekk det ut om du ikke har noe imot hardcore-inspirasjon i din daglige metal-diett. Albumet er veldig nylig distribuert av Diger. Fine typer det også. Åpningskuttet på platen kan du nyte under.

Bits Between-What Does It Take

Nekromantheon-Rise, Vulcan Spectre (Indie Recordings)

Whoah…. Straight outta Kolbotn masserer Nekromantheon igjen de gamle thrash-fibrene i kroppen min. Nekromantheon kom først inn i vår bevissthet med sitt voldsomme thrash-angrep Divinity Or Death fra 2010, og i fjor relanserte de også sin første ep We’re Rotting med ekstramatriale. Også det et nydelig og skittent nekro-thrash-mesterverk. For her handler det om thrash på den gode gamle, og litt skumle, måten. Nekromantheon låter ikke produsert, de gir deg ikke endeløse gitar-soloer og sing-a-long-refreng. Nekromantheon er thrash på den illeluktende gamle europeiske måten, med inspirasjon fra Kreator og Destruction, og ikke Exodus og Metallica. Og der er det en stor forskjell.

Rise, Vulcan Spectre går også unna i minst ti kilometer i timen over fartsgrensen. Akkurat på grensen til å få bot om de blir tatt. Den ene låten er tøffere enn den forrige, og jeg får nesten en tåre i øyekroken over at slik musikk kan lages i 2012. Jeg er forlengst fan, og gleder meg stort til å se Nekromantheon sammen med Skeletonwitch og Aura Noir på Fire Walk With Me Vol. 2-turen som kommer opp i februar i seks norske byer. Se dem. Hør dem. Elsk dem. Blood Wisdom under.

02 – Blood Wisdom

Aspherium-The Veil Of Serenity (gitt ut i november)

Så var vi plutselig i Moss. Som vel har vært mest kjent for poppete punk og garasjerock. Men Aspherium viser at det finnes metal-musikere med teknikk ned til fingerspissene i byen også. For her snakker vi klinisk og teknisk ekstrem-metal med voldsomme brekk, fremragende gitarsoloer og instrumentalister på et høyt nivå. Produsert med et lydbilde som høres mer ut som operasjons-sal 1a enn studio 2b. Men samtidig som det å være knallgod definitivt er positivt, så har ofte moderne ekstrem-metal et problem med at produksjonen og finessene tar vekk noe av magien. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg om Aspherium går i den fellen eller om de finter seg forbi. Uansett er dette albumet proppfullt av detaljer og melodilinjer som vil få deg til å måpe. Ekstra pluss for av og til å roe det massive angrepet på hørselssansen ned med gitarpartier som minner om gode gamle Maiden og Rainbow. Puh…. Sterke saker dette. Tittelsporet finner du under.

Aspherium-The Veil Of Serenity

Ground Zero System-Counterculture (egen utgivelse)

Vi her i Pyro har aldri helt vært dypt inni den industrielle delen av metalen, selv om vi har en og annen Ministry– og Godflesh-plate i samlingen. Rammstein har gjort sjangeren populær, og det er mange der ute som liker denne mørke og maskinelle blandingen av metal og elektronisk musikk. Men siden jeg langt fra er en ekspert på dette feltet innen metalen skal jeg nøye meg med å si at norske Ground Zero Systems nye plate (den andre i rekken) låter upolert og massiv. Akkurat slik jeg kan tenke meg at kjennere av slik musikk vil at ting skal låte. Ekstra pluss for noen refreng i In Flames-klassen. Godt jobbet.

Ground Zero System-Endgame

El Caco-Hatred, Love & Diagrams (Indie Recordings)

Er det ett band i Norge som virkelig fortjener suksess så er det El Caco. Trioen fra Lillestrøm har kvernet ut kvalitet gang etter gang, men det har aldri løsnet helt for gjengen når det gjelder salg og popularitet. Nå forsøker El Caco seg med sin sjette plate, og det låter som El Caco alltid har gjort. Tungt, rockete, stort, godt. Forskjellen mellom denne platen og den forrige er at El Osa og bandet våger å lage litt mer dvelende og rolig musikk. På Heat var det mye kjapp rock som fenget umiddelbart. På Hatred, Love & Diagrams må man nok som lytter jobbe litt mer med å komme skikkelig inn i låtene og helheten. Kanskje ikke så lurt i disse flytende og heseblesende nedlastingstider. Personlig har jeg alltid likt El Caco best når de er tunge og konsise, og dermed havner ikke denne på toppen av min personlige liste over El Caco-album. Men husk at El Caco alltid er gode uansett. Bare litt roligere denne gang. Lytt til låten Hatred under.

Hatred

Orange Goblin-A Eulogy For The Damned (Candlelight Records, slippes 13. februar)

Litt tidlig ute med denne, men nå har jeg bodd med denne platen helt siden desember, og jeg må bare få skrike ut hvor engasjert jeg er. ORANGE GOBLIN HAR LAGET ET LITE MESTERVERK HER! Sånn. Nå er det ute av systemet. Så til begrunnelsen.

Orange Goblin har lenge vært et av de beste bandene i stoner-sjangeren, men kvaliteten har aldri helt gitt den suksessen bandet fortjener (ikke ulikt El Caco der altså..). Engelskmennene har holdt på helt siden 90-tallet, men det er først nå at de virkelig har truffet meg pladask i hodet. For her er riffene så knallgode, låtene så tunge, magien så åpenbar, at det bare er til å stole på meg. Hvertfall om du har en plass i kroppen som liker hard stoner-rock. Kanonbra. Kanon. Bra. Sjekk dette når albumet kommer.

Hollow-Between The Lines (Indie Recordings)

Tvillingene Mikkelsen Hoel har store hjerter for heavy metalens historie, og er like mye fans av sjangeren som musikere. Men når de kommer sammen som Hollow, og man hører inspirasjonen fra Bark At The Moon-æra Ozzy, er det lett å la seg rive med. Hollow gjør metalen sin på gamlemåten. Ikke noe fancyschmancy studiotrickery. Dønn ærlig heavy metal. På sitt beste gir det frysninger, men som med de fleste andre utgivelser klarer ikke Hollow å holde på oppmerksomheten over samfulle elleve låter. Litt opp og ned i låtmatriale, litt for få super-låter, men en kan ikke annet enn å elske mye av innholdet på albumet. Sjekk den kjappe og fine Eternal Betrayer under.

Hollow-Eternal Betrayer

Caliban-I Am Nemesis (Century Media, utgis i starten av februar)

Tyske Caliban har gjort sin metalcore med sånn passe suksess i mange år nå, og på nyeste album moderniserer de lydbildet (mulig de har gjort det tidligere også, men det har ikke jeg fått med meg..) med en hel del små klipp med elektronisk musikk. Det er ikke første gang metalband tar i bruk virkemidler fra elektronika, bare de siste årene har Bring Me The Horizon gjort det på en bra måte og Korn på en ikke så bra måte. Caliban blander hvertfall elektronikaen inn som et lite krydder-moment i låtene sine, som ellers består av ganske hard metalcore blandet med svulstige refreng. Ikke dårlig. Ikke enormt bra. Memorial under.

03__Caliban_-_Memorial

El Doom & The Born Electric-El Doom & The Born Electric (Rune Grammofon)

Denne så jeg ikke komme. For Ole Petter Andreassen, som altså er El Doom, har tidligere levert rifftung rock med Black Debbath og Thulsa Doom og negativ metal med Cumshots. Men med sitt nye prosjekt går herren helt nye veier, og beveger seg inn i den progressive delen av rocken. Fremdeles er musikken til tider tung og hard, men sammen med The Born Electric er El Doom langt mer dvelende og vanskelig enn vi kjenner ham fra tidligere. Musikken er bygget rundt prog-rockens historie, og bandet disker opp med relativt lange låter som både er intrikate og fengende samtidig. Noe som ikke alle progressive band der ute klarer. Ofte ender det opp med kun det intrikate.

El Doom opererer selv som vokalist på dette albumet, og overraskende nok gir stemmen hans flashback til både Ian Gillan fra Deep Purple (ikke Child In Time-hyl, men den dype stemmen til Gillan) og Geoff Tate fra Queensrÿche (i sine minst hylende stunder). Musikken kan vel også plasseres et sted mellom de to bandene. Ikke så rockete som Deep Purple og ikke så metal som Queensrÿche. På sitt roligste og mørkeste kan El Doom & The Born Electric faktisk minne om et proggete Madrugada. Selv om El Doom sikkert spyr i munnen sin over å lese noe slikt. En høyst overraskende og spennende debut. Min favoritt på platen er It’s Electric, som du kan høre under.

El Doom-It’s Electric

Crippled Black Phoenic-(Mankind) The Crafty Ape (Mascot Records, slippes 30. januar)

Mer prog. Mer deilig prog faktisk. Men ikke bare prog. Bland inn blues, shoegaze, pop, heavy, og galskap, så begynner du å nærme deg der britiske Crippled Black Phoenix opererer. Som oftest vidunderlig vakkert, med dype nikk til Pink Floyd, andre ganger rockete og kompromissløst. Dobbelplaten (Mankind) The Crafty Ape, som sikker er en konsept-plate uten at jeg skjønner om hva, er bare noe som må høres. Noe som må nytes. Utforskes. Elskes. Eller hates. Sånn bortsett fra et par unødvendige mellomspill mellom låtene er dette en kollosal reise i hva musikk kan være om man lar seg gripe og rive med. Stunning, som de sier der borte på øyen. Nyt The Heart Of Every Country under.

Crippled Black Phoenix-The Heart Of Every Country

Oak-Leeches & Pearls (egen utgivelse)

Beskrivelse musikalsk: hardrock fra Hønefoss. Bandet skriver selv i presentasjonen sin at de er inspirert av alt fra AC/DC til Rammstein, men det jeg hører mest av i musikken til Oak er norske band som WE og El Caco. Ikke dumt det. Nå skal jeg ikke forlange at et nytt norsk band skal være på samme nivå som nevnte travere fra starten, og det er heller ikke Oak. Men det er nok positive element her til at vi skal holde et halvt øre og helt øye på hva dette bandet foretar seg fremover. Debutplaten mangler litt på låtmatriale og produksjon, og til tider faller bandet litt i den pompøse fellen, men det er noe her som får meg til å ha troen. Sjekk åpningskuttet Serpent Ride under.

Oak-Serpent Ride

Tonic Breed-On The Brink Of Destruction (egen utgivelse)

Mer nytt fra Norge. Denne gang fra Sarpsborg, en by med fine tradisjoner innenfor vintage norsk thrash (Artch, Witchhammer), og det er også thrash Tonic Breed gir oss på det som vel er debuten deres. I gamle dager ga band ut en rekke demoer (gjerne på kassett) før man debuterte, mens det i dag er like enkelt å trykke opp en cd (eller en haug med datafiler). For tyve år siden ville nok denne platen blitt omtalt som en demo, siden det er tydelig at bandet er på en ferd mot å finne sitt eget uttrykk. Låtmatrialet er bygget rundt inspirasjon fra Metallica, rent musikalsk et sted mellom Ride The Lightning og Black Album, med litt Exodus hevet inn i miksen. Noen av låtene lider litt under en noe hakkete rytmeseksjon og engelskuttalen er ikke alltid helt flytende. Men det finnes likevel mye positivt her som kan foredles til noe eget og bedre med tiden. Keep the faith. Survive This hører du under.

Tonic Breed-Survive This

Lamb Of God-Resolution (Roadrunner)

Den første store metalutgivelsen i år skuffer ikke. Asbjørn har gått platen nært i sømmene her.