Bare dager etter at Arch Enemy gjorde konsert på Karmøygeddon i Norge leverer de en nyinnspilt versjon av låten Stolen Life der den ferske gitaristen (som jo ikke er fersk som gitarist sånn generelt..) Jeff Loomis får briljere litt. Video har de også spilt inn.

Karmøygeddon har blitt en fast post på Pyros plan de seneste årene, og når festivalen i tillegg flyttet til nye lokaler var det bare å ta europaveien fatt fra Bergen til Kopervik. Alle bilder er velvillig lånt ut av fotograf Jørgen Freim. Vi takker og vi bukker.

Karmøygeddon har altså i år flyttet seg fra Byscenen i Haugesund til Kopervik på Karmøy. Omtrent 25 minutter med bil fra Haugesund sentrum. Det var dermed med spenning jeg entret den lille byen midt på Karmøy. Karmøygeddon har nemlig blitt en favoritt ikke bare fordi arrangørene alltid har noe godt på programmet, men også fordi festivalen alltid har fremstått som veldig hyggelig og lite anstrengt. Det skulle vise seg at det gjelder fremdeles.

Karmøygeddon arrangeres nå i et bygningskompleks der hovedscenen er lagt i en slags stor bakgård der det var festet et stort telt over hodet vårt i tilfelle regn. Heldigvis helt unødig siden solen skinte begge dagene jeg var der. I tillegg til hovedscenen, som nok lett kan ta imot over 2000 tilskuere, var det også satt opp et stort merch-område, godt med toaletter og barer i samme etasje. Knapt nok kø noen steder. God stemning. Ekstra plusspoeng må avgis for en egen liten bar med et godt utvalg øl som øl-kjennere liker, uteområde og god matservering.

Den mindre scenen er lagt en etasje opp, og var kanskje den som skuffet i år. Kanskje fordi den minste scenen på gamle Karmøygeddon alltid medførte et voldsomt og intimt liv blant publikum. Noe slikt så jeg ikke i år, men så glippet jeg også på både Backstreet Girls og Dynamite, så det kan hende at det likevel kokte foran scenen som minnet litt mer om en danskebåt-bar enn en metalfestival. Nuvel.

Også i år viste festivalen seg fra en svært hyggelig side både når det gjelder arrangører og vakthold. Aldri noe mas eller kroppsvisitering eller tull. Og publikum responderte med å oppføre seg. Slik det alltid er på Karmøygeddon.

Hva så med musikken? Er ikke dette en musikkside, for helvede? Jo. Men la meg bare ta et av de ytterst få ankepunktene mot festival i Kopervik først. Det finnes knapt overnattingsmuligheter der (selv om det var satt opp en båt der folk kunne kjøpe seg rom), og det medfører at folk må ta buss inn til Haugesund sentrum. Men sånn er det når man arrangerer på et lite sted. For meg førte det til at velvillige svigerforeldre kjørte meg til og fra festivalen, men siden jeg ville virke som en ok svigersønn droppet jeg konsertene som varte ut i natten…

Så til musikken. Endelig….

Johnny Angelund og Karmøygeddon hadde i år booket inn en hel del band jeg ikke har et veldig stort forhold til, og andelen melodisk death med hint av folk var litt vel høy for meg. Men her gjaldt det å være åpen.

Det første jeg fikk med meg var svenske In Mourning som ikke gjorde noe særlig inntrykk. Mulig jeg var for opptatt med å sjekke området og utvalget i ølbaren. Britiske Age Of Tarurus fulgte, og de ble en av festivalens store overraskelser. Tung og herlig heavy metal i god retro-stil.

Taake er alltid en opplevelse, og selv om deres knallharde black metal til tider låt litt for snilt ut i salen leverte Hoest og kompaniet mer enn godt nok til at smil bredte seg rundt i salen. Pittelitt banjo, en hel del bannskap og masse helsvart metal.

Den melodiske death metalen som skulle bli en vane på Karmøygeddon startet for min del med Swallow The Sun fra Finland som gjorde sine saker bra uten at de fikk en ny fan i meg. Sister Sin måtte jeg droppe for å få intervjuet forfatter Harald Fossberg, og dermed var det duket for selveste Udo Dirkschneider.

Den gamle stemmen fra Accept har holdt det gående stødig og lenge med sitt U.D.O., men det er ikke alltid han er i storform på scenen. Det var kanskje ikke Udo på Karmøygeddon heller. Han beveger seg knapt på scenen, men med hjelp av et meget spillesugent band med Udos sønn bak trommene ble dette en av de beste U.D.O.-konsertene jeg har sett. Og det har blitt en del gjennom årene.

Neste band på den minste scenen var Djevel som er et mystisk liksminket og delvis kappekledt orkester fra Stavanger som presser ut god gammel black metal. Frontet av Erlend fra Kvelertak, med Dirge Rep på trommer og med Trånn Ciekals som åndelig leder ble det hele en god og mørk opplevelse på en trang og dunkel scene. De tre albumene de har laget er like mørke. Minst.

Så ble det en dundrende hjemmeseier for Einherjer som hadde blåst hele hyren på ekstra lys og som virkelig overbeviste med sin melodiøse norrøne metal. Stort, monumentalt, vakkert og medrivende. Heiet frem av sine egne, med vikinghistorie så langt karmøyet kunne se, må det har vært en stor kveld for Einherjer som også imponerte godt med sin nyeste plate.

Grunnet tidligere nevnte transport-problemer fikk jeg bare sett litt av Wintersun før det bar mot Haugesund. Dermed fikk jeg heller ikke med meg Kvelertak eller Triospheres hyllest av W.A.S.P.

Solen skinte på Rogaland også lørdag, men solen skinte ikke på flaksen min da et intervju med Hammerfall ble lagt akkurat samtidig med Backstreet Girls. Det hørtes ut som en god konsert, men jeg fikk det altså ikke med meg. Det ble derfor norske Viper Solfa som startet min lørdag. Viper Solfa blander det melodiøse med det industrielle, og dermed mistet de meg på veien. De skal ha for god innsats dog.

Like norske Triosphere har jeg forsøkt å like på plate mange ganger, men jeg har ikke klart det. Selv om det er lite å si på fremførelsen mangler bandet de virkelig gode låtene. Men i levende live skjønte jeg litt mer. Spesielt Ida Haukland på bass og vokal gjør sitt ytterste for å få opp stemningen, og klarer definitivt å løse opp i publikum. En langt bedre opplevelse live enn jeg hadde trodd.

Så fulgte to band jeg hadde minimalt med kjennskap til på forhånd. Begge kan vel plasseres i den melodiøse death metalen. Kalmah fra Finland ble tatt godt imot av publikum, men rotet seg litt vekk i dårlig humor og stillestående fremføring. Equilibrium fra Tyskland fikk jeg bare sett litt av grunnet intervju med Einherjer, men folk-andelen i det bandet er nok litt vel stor for meg…

Så til kveldens store positive overraskelse. Jørn Lande og Trond Holter har slått seg sammen for å lage albumet Dracula, som på plate til tider blir litt vel mye musikal. Men live fungerte det perfekt. Landes stemme er jo helt unik i Norge, og den entusiasmen som bandet skapte sammen med et stadig større publikum var virkelig en opplevelse. God pur hard rock. Og kanskje et bevis på at Karmøygeddon bør har mer slikt? Jeg hinter herved om Audrey Horne til neste år.

Den myke og melodiøse stemningen i kroppen ble raskt torpedert av Throne Of Katarsis som fra den lille scenen ga oss en innføring i god gammeldags black metal. Levende lys, liksminke, ondskap, diskant… Stilig og vondt for kropp og sjel. Slik det bør være.

Så nok en positiv overraskelse. Hammerfall har alltid vært der, men har alltid vært et band jeg har hoppet forbi. Litt vel myke for min smak. Men live var de regelrett strålende foran et høylytt publikum. Jovial heavy metal for fans i alle aldre.

Og dermed var Karmøygeddon over for min del. Jeg hoppet over Arch Enemy for å komme meg i seng, og registrerer dagen derpå at det hele ble en suksess for Karmøygeddon. Ny rekord i antall solgte billetter, konserter som startet når de skulle, fravær av tekniske problemer, et entusiastisk publikum. Rett og slett overraskende lite rot for å være første gang på nytt sted.

Jeg kommer definitivt tilbake neste år. Om ikke Johnny og kompani går helt bananas og booker enda flere melodiøse folk-death-metal-band.

Arch enemy har skiftet vokalist og har fått mye velfortjent skryt for albumet War Eternal de har laget sammen med Alissa White-Gluz. Live ser det også bra ut, hvertfall om vi skal dømme etter videoen av As The Pages Burn fra Masters of Rock-festivalen i år.

Arch Enemy har muligens mistet litt av grepet om publikum etter at de skiftet vokalist, men de lager bra med videoer og låter da rett så bra også i 2014?

Den nye versjonen av Arch Enemy med Alissa White-Gluz på vokal kan sees i videoform her med You Will Know My Name.

Arch Enemy har byttet vokalist, men Alissa White-Gluz høres like vill ut som Angela Gossow… Nytt album er også på vei.

Det skjedde fort når det først skjedde… Arch Enemy har vært kjent for Angela Gossows growling i mange år, men for noen dager siden fortalte hun at hun har forlatt bandet for å fokusere på å være manager for bandet (!). Erstatter er Alissa White-Gluz fra The Agonist, og bare dager etter nyheten kom dukket denne nye videoen med Alissa opp. Hun kan growle hun også…

Arch Enemy kom i går med video til låten Cruelty Without Beauty som trygt plasserer bandet på dyrevern-siden. Det støtter vi fullt ut, selv om videoen er svært forstyrrende. Låten er hentet fra albumet Khaos Legions som begynner å bli ganske mange måneder gammelt.

Arch Enemy, med Angela Gossow i spissen, slapp det ganske så fine albumet Khaos Legions i fjor. En av de beste sangene derfra er Under Black Flags We March, som bandet nå har laget video til. Den videoen hadde premiere hos Metal Hammer i Tyskland i går kveld, og dermed deiser den ned hos oss nå.

Arch Enemy slapp det ganske så flotte albumet Khaos Legions tidligere i år, og nå har de levert en video til låten Bloodstained Cross.

Tre personer der ute stakk av med lekre utgaver av nye til Arch Enemy.

Vi ga nemlig vekk noen utgaver av special edition-utgaven av Arch Enemys nye plate Khaos Legions. Stikkord: meeeetal, brutalt, kvinnevokal som like gjerne kunne vært sunget av en 100 kilos mann. Respekt. Og ikke minst kommer platen i flott bok-aktig utgave med ekstra bonus-plate med cover-låter av blant annet Kiss og Europe!

Vi spurte dere etter den tøffeste kvinnen i rocken, og mange der ute nevnte Angela Gossow fra Arch Enemy som en kandidat, andre var nede på 80-tallet med Joan Jett og Wendy O’ Williams, mens andre gikk moderne med Agnete fra Djerv eller Gallhammer. Mange gode forslag på mange tøffe kvinner i rocken. Disse tre får Arch Enemy hjem i posten:

Marianne Krath, Arendal

Svein Mikaelsen, Narvik

Stig Wilhelmsen, Oslo

Mannen foran her skal plukke favoritter for deg i kveld.

For i kveld er det Nils K. Rue, vokalisten i plate-aktuelle Pagan’s Mind, som er hovedgjest. Pagan’s Mind har innkassert strålende kritikker for sitt nye album Heavenly Ecstasy, og havnet jammen på VG-listen med det også. Forvent deg en time med klassisk heavy metal og thrash i kveldens andretime. Vi intervjuer også et annet kritiker-rost norsk band i kveldens sending. De heter Rumble In Rhodos. Og så blir det mulighet til å vinne den nye platen til Arch Enemy, og muligheten til å høre helt ny musikk fra Sepultura, Machine Head og In Flames. Jøsses.

Arch Enemy har gitt ut dette live-opptaket som offisiell video. God stemning.