Anvil fikk en ny sjanse i rampelyset etter dokumentaren om dem, men selv om det alltid er hyggelig å se bandet live har de ikke klart å lage noe som imponerer veldig siden comebacket. Synd. Dette er tittelsporet fra Anvils forrige plate som vel kom i fjor.

Det er lett å like Anvil rent personlig, men det er ikke så veldig mye av musikken deres som er ekstremt bra. Og tro meg, det har kommet mye fra Anvil de siste hundre årene. Siste album heter Hope In Hell, og dette er videoen til Eat Your Words, som faktisk låter bedre enn vanlig fra Anvil.

Det var stas da alle snakket om Anvil etter dokumentaren som kom for noen år siden, men bandet har ikke akkurat levert på høyt nivå på plate siden den gang. Hope In Hell heter Anvils nye plate, og den føyer seg inn i rekken av ting som ikke når debuten til leggen. Nå har det kommet video til låten Badass Rock N’ Roll, og det er vel bare å medgi at jeg elsker konseptet Anvil, men ikke den nye musikken de gir ut.

Gode gamle hjertevarme og herlige Anvil. Live fra Heavy T.O.-festivalen i Canada, som vi har postet masse fra her på Pyronettet det siste døgnet. Puh!

Dag fire i Kvinesdal ga oss alt fra det forferdelige til det geniale. Heng med.

Festival er ekstremsport. Etter fire dager med utøving er det en svært sliten Pyro-redaksjon som setter seg i Nrk-bilen og retter kursen mot Bergen. Full av opplevelser og inntrykk fra en lang og god festival. Her er rapport fra siste dag. Alle bilder av Sindre Didriksen, utenom Anvil-fans og DevilDriver som er tatt av Heavy-Bård. Fine gutter.

(Anvil-fans, A-en hadde gått da bildet ble tatt…)

I brennende hett solskinn er det søte Anvil som får åpne ballet foran et ganske så stort publikum med tanke på at klokken knapt har passert 13. Og etter å ha sett dokumentaren om Anvil er det vanskelig å ikke ha en plass i hjertet for dette kanadiske bandet som aldri har gitt opp drømmen om å bli store. Store har de ikke blitt ennå, men de får nå hvertfall dra rundt og underholde med sin gammeldagse og seige heavy metal. Slagere som Mothra og Metal On Metal er naturligvis høydepunktene, og den sedvanlige gitar-soloen med dildo er alltid moro. Men når gitar-solo blir avløst av tromme-solo og diverse klabberier i et 45 minutter langt sett, så blir det gjerne litt vel mye metal… Anvil; sjarmerende upretensiøst, og noe amatørmessig.

Amatørmessig er ikke publikum, som alle fire dagene har stilt opp i ganske store mengder allerede tidlig på formiddagen. I forhold til de fleste andre festivaler er dette svært imponerende.

DevilDriver hadde ikke sovet på 48 timer, og hadde mistet både utstyr og bassist på veien, så det var ikke rart at vokalist Dez Fafara var sinna. Men så bør også DevilDriver være litt sinna for å best mulig levere sin moderne og harde metal. DevilDriver er et band i stadig transformasjon rent musikalsk, men i går handlet det meste om brutal vokal, lynkjapp tromming og kalde riff. Et undervurdert band som gjorde en grei jobb på lånte instrument.

(outfit)

Pyro har aldri likt episk metal med opera-vokal. Det er rett og slett noe av det mest idiotiske vi vet om. Og Epica ødela på alle måter stemningen i den timen de holdt på. Jada, de har en god kvinnelig vokalist med flagrende rødt hår. Og jada, de kan utvilsomt spille, men den typen “metal” er så konstruert og polert at Pyro får vondt i hodet etter fem minutter. Men vi kom da opp med noen overskrifter der vi stod og led oss gjennom det hele. “Episk feilbooking”. “Epicatastrofe”. “Kan noen slippe katten ut av sekken?”. Nå skal det sies at det var mange som så konserten, og de fleste så merkelig nok ut til å like det hele, så kanskje det bare er oss som er gammel og sur.

Der Epica la en lei demper på den gode følelsen, der marsjerte Sabaton inn i krigen og hentet den tilbake. Svenskene har holdt på lenge, men det er først med sine to siste plater at det virkelig har løsnet rent kommersielt. Sabaton lager pompøs og deilig heavy metal med tekster om forskjellige aspekt ved krig, og dermed får vi låter som Panzer Batallion, Cliffs Of Gallipoli og ikke minst låten som handler om norske sabotører under 2. verdenskrig i Saboteurs. Sabaton virker som de er oppriktig glade for å få spille for et svært fremmøtt publikum, og Norway Rock responderer med å gi masse kjærlighet tilbake. Pluss på med store mengder pyro og fremragende musikalsk utførelse, så har du en vinner. Det eneste som ikke fungerte den timen Sabaton ga oss var den trådløse mikrofonen til vokalisten. Moderne teknikk. It’s a sucker.

(publikum elsker Sabaton)

Udo Dirkschneider. Legende i Accept. Legende i U.D.O. Legende som seg selv. Og her er jeg relativt ukritisk. For selv om Udo begynner å dra på årene, og nok er mer statisk enn tidligere, så gneldrer han fremdeles som en liten bulldog. U.D.O.-låter som Dominator og Animal House får frem følelsen av å være i live, og Accept-klassikere som Midnight Mover og Balls To The Wall tar Pyro til himmelen. Et imponerende stort publikum gir tyskerne en varm velkomst og holder kjærligheten til tysk metal så lenge U.D.O. står på scenen. Deilig.

Bullet For My Valentine er et av Norway Rock Festivals ungdomsalibi, og godt er det at slike band blir hanket inn. Metalens fremtid ligger ikke hos Udo Dirkschneider og Lemmy, selv om de fremdeles leverer. Noen må ta over, og et av de beste nye bandene som gjør det stort akkurat nå er Bullet For My Valentine. De stiller med festivalens største Marshall-vegg og festivalens mest fengende låter. Definitivt ikke noe for alle, og bandet trekker også langt færre tilskuerer enn U.D.O., men med åpningslåtene Your Betrayal og Fever fra den nye platen får de straks meg på sitt lag. En time med innlevelse og publikumsfrieri følger, og Bullet For My Valentine sørger for et friskt pust på en dag som ellers er ganske full av gamle legender.

Legender ja. Sebastian Bach kan vel kalles en av dem. Ikke det at mannen har produsert noe enormt bra de siste tyve årene, men har du vært vokalist i Skid Row, så er legende-statusen sementert for evig og alltid. Forrige gang jeg så Bach sprakk stemmen hans hele tiden, og det hele virket svært lite gjennomført, men på Norway Rock Festival er stemmen bedre, bandet bedre og responsen bedre. Vi får vite at Sebastian Bach har aner fra Elverum, vi får diverse låter fra solo-karriæren, blant annet Love Is A Bitchslap som er gjort sammen med Axl Rose, og vi får Skid Row-magi i 18 And Life, Big Guns, Monkey Business og Piece Of Me med flere. Sebastian Bach vil mye, noen ganger for mye, men henter hjem anerkjennende nikk og hyl fra publikum.

Kveldens store overraskelse var at jeg rent hadde glemt hvor magisk det kan være på konsert med Black Debbath. Det er en skam, og jeg anerkjenner min egen idioti. For det er mange år siden sist jeg så bandet. Men fremover blir det hyppigere. For Black Debbath strålte virkelig på telt-scenen i går. Ekstremt tight heavy metal og et fantastisk morsomt sceneshow gjorde teltet til et eneste stort kjærlighetsreir. For et band. For et konsept. Det koker gjerne fremdeles i Høyres Hus, men det kokte minst like mye foran scenen på Black Debbath. Vi bøyer oss i urin-støvet.

Mulig det var den voldsomme opplevelsen av å gjenoppdage Black Debbath, mulig det var resultatet av fire harde festival-dager, men Motörhead klarte aldri å begeistre så mye som forventet. Og sånn er det sant å si ganske ofte med Motörhead. Forventningene er for store, og bandet leverer ikke alltid hundre prosent. Motörhead er alltid på et jevnt høyt nivå, men ikke alltid helt på toppen. Det skorter heller ikke på låt-valget. Vi får både Overkill og Ace Of Spades på slutten, og vi får Iron Fist og Stay Clean tidlig. Vi får til og med gjeste-opptreden fra Sebastian Bach på Born To Raise Hell. Kanskje var festen over når Motörhead endelig spilte klokken 01? Kanskje jeg må ta det på min egen kappe at festival-slitasjen hadde blitt for stor. Men Motörhead skuffet pittelitt. Det gjør vondt i hjertet å skrive det. Og ikke si til Lemmy at jeg skrev det….

Norway Rock Festival er over for denne gang. Festivalen satset stort på et ekstremt bra program. De følgende dagene og ukene vil vise om nok folk kom på festen. Men uansett skal festival-ledelsen ha store mengder skryt for både band-liste, teknisk gjennomførelse, sikkerhet, serveringssteder og tilretteleggelse. Det finnes faktisk ingenting å klage på.

Litt flere bilder, sånn helt på tampen. Takk for oss.

(Motör-who?)

(Bullet For My Valentine muskler det opp)

(Bullet For My Valentine, bra hår-dag?)

(meeeeeetal)

(Aslag i Black Debbath poserer for herr fotograf)

(vakre omgivelser, nesten bare vakre mennesker)

(dagens peking fra Sabaton)

(nei har du sett, mer peking fra Sebastian Bach)

(Sebastian sjekker pungen, alt vel)

(fot på monitor? check)

(utfordrende fallos-positur med plastikk-dyr)

(Pyro-redaksjonen møter helten Tore Bratseth backstage, et høydepunkt)

(U.D.O.s bassist heter Fitty, true story)

(en av fotografene foran scenen hadde denne tatoveringen, vakkert og virilt)

(Lemmy, born to raise hell)

(scream for me Kvinesdal!)

Men det bandet vi – i hvert fall jeg – kanskje elsker mest av alle artister fra Canadaland, er Cancer Bats. De har gitt ut to album, Birthing The Giant og Hail Destroyer (Sjekk videoen Deathsmarch fra det albumet), som begge er blytunge, knallharde, sinte og deilig melodiske på samme tid. Down møter Gallows møter Rise Against, kan man si.

Rett og slett musikk slik Pyro elsker det.

13. april er Cancer Bats klar med album nummer tre, og det har fått tittelen Bears, Mayors, Scraps & Bones. Første single ut er åpenbart ment å åpne dører til et bredere publikum, for det er nemlig en coverversjon av Beastie Boys sin rockrap-slager Sabotage. Med på kjøpet får vi en video som følger tett i halen på Beastie Boys legendariske Spike Jonze-video. Enjoy:

Anvil har fått både en ny vår og en ny vinter etter den svært gode filmen om bandet ble allemannseie. Nå er bandet på turnè i USA, og her er video fra konserten i Cleveland.

Pyro ønsker alle lyttere og brukere av Pyro-nettet en hard og god jul. Og Anvil står for soundtracket. Her i et mystisk tv-opptak nylig på kanalen CBC. Hannukah! Hannukah!

Amerikanske talk-show går rock-crazy for tiden. Anvil på Conan? Og sjekk den entreen. Magisk!

Dagens dont ble slik:

Vreid ble intervjuet, Anvil plukket låter, og du kunne vinne de fem siste Slipknot-skateboardsene. Her er hele listen.

Whitesnake-Young Blood

Mastodon-Divinations

Skambankt-Kom Hell

Slipknot-Sulfur

Ramones-Rock N’ Roll Highschool

Årabrot-Holes/Fake Dimitrij

Pride Tiger-Fill Me In

Vreid-Disciplined

Winger-Time To Surrender

Gaia Epicus-Firestorm

Sammy Hagar-Loud

Anvil-Metal On Metal

Montrose-Space Station # 5

Deep Purple-Burn

The Who-The Real Me

Captain Beyond-Dancing Madly Backwards

Grand Funk-Paranoid

Judas Priest-Dissident Agressor

Cactus-Restrictions

Anvil-Bombs Away

Motstandsbevegelse og kanadiske legender i kveldens sending.

Pyro gir deg en geografisk runddans i kveld. Først skal vi gi vekk fem nye skateboards av selveste Slipknot fra Iowa i de forente statene. Så skal vi intervjue helnorske Vreid som nylig ga ut platen Milorg som handler om norsk motstandsbevegelse under krigen. Max Manus realness. Og til slutt skal vi gi deg en hel time der legendene i kanadiske Anvil plukker sine favoritter fra rockehistorien. Anvil inspirerte på tidlig 80-tall band som Metallica og Anthrax, men ble aldri så populære som de fortjente. Nylig kom filmen Anvil! The Story Of Anvil som har fornyet interessen rundt bandet. En magisk film om et ærlig og ekte metal-band. Møt grabbarna i kveld altså.

Som faste lyttere av Pyro har fått med seg de siste månedene, så elsker vi filmen om legendariske Anvil.

Anvil var bandet som aldri ga seg. Etter å ha blitt spådd en lysende karriære innen metal, og etter å ha inspirert alle fra Slash til Metallica, forsvant bare bandet i obskuritetens Canada. Helt til nå. Med den fantastiske filmen Anvil, The Story Of Anvil er plutselig bandet tilbake i rampelyset. I vår kommer filmen på dvd, og under ser du en ny trailer. Magisk.

Mye rock og mye rull i kveldens sending. Sjekk hele listen her.

Vi kjørte en time med helt nye cover-låter, vi intervjuet Anvil, vi presenterte årets sommerhit av Soulvenom, og vi kickstartet lytterkåringen 2008. Deilig det.

TNT-10.000 Lovers (In One)

Bleeding Through-Germany

Black Sabbath-Killing Yourself To Live

SSS-Thrash With A Small Moustache

Clutch-The Mob Goes Wild (live)

Kamelot-Rule The World

Soulvenom-Kings Of The Nile

Anvil-Jackhammer

Motörhead-Born To Raise Hell

Parlamentarisk Sodomi-Regjeringen Bør Knuses

The Bronx-Six Days A Week

Funeral For A Friend-Waterfront Dance Club

Torch-Drums Of War

Raunchy-Somebody’s Watching Me

The Automatic-Goddigger

George Lynch/Paul Shortino-Holiday

Street Dogs-Into The Valley

Madina Lake-Caught Somewhere In Time

Damone-Wasted Years

North Side Kings-Among The Living

Girlschool-Metropolis

Obscure-Massacre

Children Of Bodom-(Ghost) Riders In The Sky

American Dog-Black Night

Anvil er legender som inspirerte Metallica og Slayer. Møt bandet i Pyro i kveld.

Anvil fra Canada burde blitt verdens største speed-metal band. Hvertfall inspirerte de alle som kom etter og fikk stor suksess på 80-tallet. Mens Anvil forsvant ut i kulden. Helt til nå. For filmen Anvil! The Story Of Anvil som nå vises på film-festivaler forteller hele den rørende og gode historien om et viktig band som aldri ga opp, og som fremdeles eksisterer den dag i dag. Filmen er en av de aller beste rockefilmene Pyro noengang har sett, og ble i høst vist på Bergen Film Festival. En fantastisk reise gjennom alt som gjør heavy metal til en unik sjanger, og i starten av filmen røper både Lemmy, Lars Ulrich, Tom Araya og Slash at Anvil var en stor inspirasjonskilde for dem i starten av karriæren.

I kveld kjører vi intervju med Lips og Rob fra Anvil, og neste år skal vi gi deg en hel time der Anvil plukker sine favorittlåter. Herlige typer. Sjekk mer om filmen her.

Sjekk klipp fra lanseringen av Anvil! The Story Of Anvil på Sundance Film Festival under.

Anvil, coverlåter og god stemning, baby.

Kveldens hovedtema blir helt ferske og sensuelle coverlåter. Hør Iron Maiden, Tindrum og Motörhead i ny drakt av band som Torch, Damone og Girlschool. Du vil bli overrasket, du vil bli glad og du vil bli forarget. Alt på en time. Vi intervjuer også legendariske Anvil som startet hele speedmetal-bølgen, og inspirerte alle fra Slayer til Slash. Vi kickstarter lytterkåringen for 2008, spiller ny musikk fra band som Funeral For A Friend, Bleeding Through og SSS, og jammen gir vi deg ikke første snurring av Pyros vinterhit 2008 også. Herlig det. Sjekk Anvils klassiske Metal On Metal under.

Legendene som forsvant.

Det er ikke alltid ukens albumcover er tullete og dårlig. Av og til drar vi frem skjulte eller kjente skatter også. Og etter å ha sett dokumentaren om Anvil på Bergen Internasjonale Filmfestival var det på tide å gi dere Anvils andre albumcover. Året er 1982, musikken er udiskutabel thrash, og platen inspirerte alle fra Slayer til Metallica i årene som kom. Mer enn verdt å sjekke ut, med andre ord.

Og coveret er jo så herlig metal så det går an å bli. Anvil betyr ambolt. Derfor en ambolt på coveret. Ambolten må selvsagt vedlikeholdes av og til, så derfor litt gnister og mandig kraft. Og ikke minst så betyr jo dette at metall vedlikeholder metall, og der har du tittelen på platen. Metal On Metal. Pyro bøyer seg i støvet hos smeden, og oppfordrer alle til å gå Anvil nærere i sømmene.

In the name of metal, få med deg denne filmen på kino torsdag eller fredag.

Bergen Internasjonale Filmfestival har fått til noe genialt. Ikke bare viser de den fantastiske filmen Anvil! The Story Of Anvil. De arrangerer også konsert med bandet på Garage etter filmvisningen, og jaggu slipper du ikke gratis inn om du har kinobilletten i hånden.

Jeg har vært så heldig å få se hele filmen på forhånd, og jeg kan bare anbefale alle som befinner seg i nærheten av Bergen på torsdag eller fredag om å stille i kinosalen. For maken til morsom og stilfull dokumentar har jeg knapt sett om et rockeband tidligere.

Anvil var bandet som aldri kom noen vei, men som med sine første plater inspirerte band som Metallica, Slayer og Anthrax. Mens alle andre fikk millionkontrakter og champagne, forsvant Anvil til en forglemt tilværelse som kult-band i Canada. Filmen følger bandet mens de prøver å få fart på bandet sitt igjen med den første turneen i Europa på 20 år, med all den Spinal Tap-messige viraken som det medfølger. Men vi får også se hvordan det er å være et hardt kjempende band som aldri gir opp drømmen om å lykkes, selv om realitetene står i kø for gi dem en kilevink. Følelsesmessig helt på høyden, og hundre ganger mer opplysende og ekte enn Metallica som griner sammen med psykolog. Blant musikerne som hyller Anvil i filmen finner du både Slash, Lars Ulrich og Lemmy.

Anvil! The Story Of Anvil er trolig den beste musikkfilmen som er laget på mange år, og det vil være en tabbe å ikke se den hvis du har sjansen. På toppen av det hele spiller altså Anvil konsert på Garage samme kvelden som første visning av filmen. Det blir rett og slett en knallsterk opplevelse. Jeg stiller hvertfall. For Anvil er utvilsomt et band som trenger vår støtte.

Visningstider for filmen på Magnus Barfot: Torsdag 16/10 klokken 21.15 og fredag 17/10 klokken 22.45.

Om filmen:

Anvil-Metal On Metal fra Japan i 1983:

Mye metal, mye rock, og en del pop på kinematografen i oktober.

Bergen Internasjonale Filmfestival har de siste årene gitt oss mange gode musikalske filmopplevelser. Både Global Metal, A Headbangers Journey og flere punkefilmer har blitt vist på det store lerret. Og også i år kan du meske deg med godsaker i løpet av festivalen. 15. til 22. oktober går blant annet disse filmene på kino i Bergen. Og ikke minst så spiller selveste Anvil på Garage like i etterkant av at dokumentaren om bandet vises torsdag 17. oktober. Definitivt noe å få med seg. Her er all info du trenger om musikkfilmene på årets BIFF:

Amazing Journey: The Story of The Who, Murray Lerner/ Paul Crowder
Tidlig på sekstitallet tok fire krigsbarn det de hadde av blues, pop og tradjazz og gjorde det om til en hel masse bråk. Ville i blikket og med lommene fulle av amfetamin strevde The Who seg gjennom første halvdel av sekstitallet, før de slo gjennom tak og vegger med gitarer og singler. Musikk, platecovere, sceneshow og begrepet “opera” har aldri vært det samme siden. I AMAZING JOURNEY får vi servert den obligatoriske rekapitulasjonen av oppstandelsen, storhetstiden og den pinlige alderdommen. Det minner likevel ikke om noen annen musikkdokumentar. Ikke bare er den fantastisk godt sammensydd, det skapes også en så god driv mellom avisutklippene, arkivopptakene og intervjuene at resultatet er like deler spenningsfilm og historisk dokument.

ANVIL! THE STORY OF ANVIL, Sasha Gervasi
Sacha Gervasi ble med som roadie da det tidligere så kjente bandet Anvil la ut på turné. Han fikk dermed et innblikk i de voksne herrenes liv og deres eksentriske holdninger. En gang i tiden – på 70-tallet – var de forbilder for band som Metallica, Slayer og Anthrax. I dag er de en godt bevart hemmelighet for de fleste. Det er fascinerende å følge dem i dagligdagse gjøremål, der de prøver å holde hodet over vannet. Vi følger dem på en mislykket turné i Europa, og vi skjønner hvorfor de forsvant fra radaren. De nokså hjelpeløse mennene kunne ha trengt et management – da hadde de kanskje vært like kjente i dag som sine arvtagere. ANVIL! THE STORY OF ANVIL er til tider hysterisk morsom, andre ganger snarere tragikomisk. Mange tror dette er en mockumentary, men den er faktisk helt og holdent en sann historie, en tidløs beretning om overlevelse og lidenskap, om å følge sine drømmer år ut og år inn. Anvil rocks – it has no other choice.

CSNY / DÉJÀ VU, Bernard Shakey
CSNY / DÉJÀ VU er en dokumentar om Freedom of Speech-turneen Neil Young gjorde med sine gamle venner Crosby, Stills og Nash i 2006. Crosby, Stills, Nash & Young (CSNY) ble på 1960-tallet kjent for sine protestsanger mot vietnamkrigen. Young samlet det gamle bandet sammen igjen for å protestere mot USAs krigføring i Irak. Det gjorde han med sin egen «Living With War»-kampanje på nettet, og blant annet sangen «Let’s Impeach The President» – han vil stille president Bush til ansvar. Låten skapte sterke og delte reaksjoner fra publikum da CSNY tok den med på konsertturné.

HEAVY METAL IN BAGDAH, Eddy Moretti/Suroosh Alvi
Suroosh Alvi og Eddy Moretti er grunnleggerne av den internettbaserte TV-kanalen VBS.TV. I HEAVY METAL IN BAGHDAD reiser de fra New York til Irak for å dokumentere Acrassicauda, Bagdads eneste heavy metalband. Først når Saddam Hussein blir styrtet, øyner medlemmene i bandet en sjanse til å kunne spille sin musikk uten å måtte bekymre seg for hva myndighetene til enhver tid måtte mene om det. I tillegg til å være en historie om bandmedlemmenes individuelle drømmer og utfordringer, gir HEAVY METAL IN BAGHDAD også et fascinerende innblikk i dagliglivet og utviklingen i Irak, sett fra et ståsted som er omtrent så langt fra internasjonal storpolitikk som man kan komme.

Saken fortsetter under bildet.

JUSTICE – ACROSS THE UNIVERSE, Romain Gavras/ So-Me
innes det noe band på jorden i dag som får flere mennesker til å danse? Finnes det andre artister som får folk til å gå amok til blandingen elektro, funk og heavy metal? Er Justice rett og slett den beste sammenfatningen av alt som er bra med populærmusikken anno 2008? Det kan virke slik. Med albumet “†” (også kjent som “Cross”) brakte den franske duoen klubbmusikk ut til det brede lag av befolkning, på en måte som kun matches av de maskekledde landsmennene i Daft Punk. Høsten 2008 er Justice større enn noen gang og i ferd med å legge ut på sin siste turné på veldig lenge. For å dempe savnet kommer konsertfilmen A CROSS THE UNIVERSE. Tanken bak filmen er enkel: musikkvideoregissørene Romain Gavras og So-Me har filmet Justice døgnet rundt på deres tre uker lange USA-turné, og har deretter med sammen med bandet plukket ut de beste, morsomste, mest spektakulære og mest bisarre sekvensene. Resultatet er en medrivende konsertfilm ispedd en solid dose SPINAL TAP.

THE NIGHT JAMES BROWN SAVED BOSTEN, David Leaf
Vi har funnet frem til nok en film om det urolige året 1968, som går rett inn i tematikken rundt den amerikanske valgkampen. Her blir vi vitne til hvordan soulkongen James Brown holdt konsert i Boston bare dager etter drapet på Dr. Martin Luther King jr. – en konsert som bidro til at innbyggerne i den rasedelte byen beholdt roen og voldelige opptøyer aldri kom til overflaten, slik det skjedde i mange andre storbyer. James Brown prekte et ikkevoldelig budskap og minnet folk på Kings egne ord.
Vi møter en rekke politikere i filmen, så som Kevin White, borgermesteren i Boston, presidentene Nixon og Johnson, samt Bobby Kennedy, Hubert Humphrey og Andrew Young, i tillegg til King og Brown. Regissøren David Leaf har forøvrig også produsert og regissert den fantastiske dokumentarfilmen THE U.S. VS JOHN LENNON fra 2006, som også kan ses på BIFF i år.

PLANET B-BOY, Benson Lee
PLANET B-BOY tar utgangspunkt i Battle of the Year, en internasjonal breakdancingkonkurranse og et mekka for breakdancere. Vi får nærgående portretter av noen av deltakerne i konkurransen. En koreansk gutt ønsker å bli akseptert av familien, mens en fransk tolvåring møter rasisme rettet mot selve breakdancemiljøet. Veien til konkurransen er lang og hard og inneholder mye breakdancing. Noen dansesekvenser er iscenesatte, men fungerer naturlig og estetisk på en gang. På t-banen lar de andre reisende seg ikke affektere av at en gutt breaker, heller ikke når enda en danser reiser seg og blir med. På denne måten finner breakingen sin rettmessige plass blant andre kunstformer. Med sine føtter plantet trygt i hiphop-kulturens tidlige dager, har breakdancing utviklet seg til et globalt fenomen som fremdeles handler om identitet og fremfor alt frihet.

ROCK HEART BEIJING, Karen Winther
Kang Mao er vokalist og låtskriver i punkrockbandet Subs. Gjennom Kang Maos historie får vi et innblikk i det kinesiske samfunnet og i hvordan rocken knebles i det offentlig rom gjennom tekstsensur og forbud. Den ytre handlingen foregår i både Kina og Norge. Kang Mao og Subs reiser på turné i Kina med tog, standarden er lav og de reiser tett på andre mennesker. Turneen får en brå slutt når en av konsertene stanses av politiet. Kang Mao drømmer om å reise til utlandet og få oppmerksomhet rundt problemene i Kina ved å nå et utenlandsk publikum, og ved hjelp av sin kanadiske manager får bandet muligheten til å reise til Norge. Det blir en opplevelsesrik reise og et sterkt møte med eksotisk norsk natur på Vestlandet og på Karlsøya i nord. Men for Kang Mao er det er vanskelig å få publikum interessert i budskapet – nordmennene er mest opptatt av å bli underholdt. Kang Mao innser at det er i Kina hun må fortsette sin kamp. ROCK HEART BEIJING skildrer en verden hvor populærmusikken fortsatt spiller en viktig rolle i kampen mot undertrykkelse.

SONG SUNG BLUE, Greg Kohs
Ekteparet Mike og Claire Sardina utgjør Neil Diamond-coverbandet Lightning and Thunder. SONG SUNG BLUE forteller historien om deres opp- og nedturer, både på veien og på hjemmebane. Det er en dokumentarfilm som på mange måter oppleves som merkeligere enn en hvilken som helst fiksjonsfilm, men utforskningen av dette noe odde paret og deres kjærlighetshistorie er gjort med varsomhet og omtanke. Filmen visker til tider ut skillet mellom det personlige og det private, men dette er gjort med et klart mål for øyet – å skildre den haltende amerikanske drømmen i all sin optimisme og fortvilelse med en autentisitet man ikke kan få seg til å tvile på. Regissør Greg Kohs’ uttalte mål med SONG SUNG BLUE har vært å hjelpe Mike, alias Lightning, i å nå sitt mål om å gjøre mennesker glade og få dem til å glemme sine problemer og bekymringer. Det er nærliggende å tenke at han har lykkes med dette, ettersom filmen har mottatt en rekke priser på festivaler i 2008, blant andre Grand Jury- og publikumsprisen ved Slamdance Film Festival.

THE U.S VS JOHN LENNON, David Leaf
“Patriotism is the last refuge of the scoundrel” – Gore Vidal. Richard Nixon og George W. Bush gjorde patriotisme til religion i sine begrunnelser for å drive krig i henholdsvis Vietnam og Irak. Nåde den som ikke viste seg med det amerikanske flagget på jakkeslaget på TV-skjermen etter 11. september.
Det tok de fleste TV-kanaler i USA lang tid før de vendte seg mot Bush og USAs krigføring i Irak. Faktisk var det en innenrikssak som utgjorde vendepunktet for George W. Bush – Katrinasaken var det som skulle til for at media igjen våget å kritisere sin president. John Lennon var en uredd kritiker av Nixons skitne Vietnamkrig. Det gikk så langt at Nixon på forskjellige måter prøvde å få kastet den britiske oppvigleren ut av USA. David Leaf og John Scheinfeld har funnet frem til interessant arkivmateriale da de satte sammen denne dokumentaren om John Lennons korstog mot krigen. THE US VS JOHN LENNON er en film vi har prøvd å få tak i tidligere – men det passer ekstra bra å vise den nettopp i år, når vi nå presenterer en rekke filmer om den amerikanske valgkampen og amerikansk politikk. God fornøyelse!

YOUNG@HEART, Stephen Walker
Young@Heart er et kor fra Northampton, Massachusetts i USA, som har fått internasjonal oppmerksomhet for sine tolkninger av populære låter av artister som Sonic Youth, Ramones, James Brown og Coldplay. Mye av oppmerksomheten skyldes at koret utelukkende består av pensjonister med en snittalder på åtti år. I denne sjarmerende dokumentarfilmen skildrer regissør Stephen Walker korets ukuelige pågangsmot sett i kontrast til alderdommens uunngåelighet. Mange nordmenn vil nok nikke anerkjennende på hodet ved tanken på en dokumentarfilm om et kor bestående av mennesker godt oppe i årene. En av tidenes største norske filmsuksesser – Knut Erik Jensens HEFTIG OG BEGEISTRET – er jo bygget over samme lest. YOUNG@HEART er kanskje ikke like dyptloddende som sin norske broderfilm, men desto mer full av liv, entusiasme og humør. For i motsetning til hva Wenche Myhre alltid har påstått, begynner ikke livet når man blir seksogseksti – det er først når man fyller åtti at moroa virkelig starter!