Vel begynner Scott Ian å bli grå i skjegget, men Anthrax holder fremdeles koken. Hvertfall på dette klippet fra dvd-en Chile On Hell som dukker opp snart. Chile On Hell. Tøvete navn. Herlig band.

Masse gode kvinner (eksempelvis Cables på bildet), en Anthrax-gitarist og masse nyheter. Det var Pyro i kveld. Hele sendingen kan høres via Nrks radiospiller og spillelisten kan du lese her.

Clutch – Mob Goes Wild
Every Time I Die – El Dorado
Accept – Stampede
Ace Frehley – Space Invader
Meat Loaf – Bat Out Of Hell
Linkin Park – Rebellion
Eyehategod – Agitation! Propaganda!
Overkill – Where There’s Smoke
Scott Ian-intervju
Anthrax – Caught In A Mosh
Slipknot – The Negative One
Rise Against – The Eco-Terrorist In Me
Shotgun Rodeo – Wasting Away

Nye kvinner i rock del 2:

Arch Enemy – War Eternal (Alyssa White Gluz)
Kal-El – Spaceman (Elisabeth Thompsen)
Cables – Let It Go
Mount Salem – Lucid (Emily Kopplin)
Royal Thunder – Whispering World (Mini Parsonz)
Crucified Barbara – To Kill A Man
Brody Dalle – Don’t Mess With Me
Purson – Leaning On A Bear (Rosalie Cunningham)
Windhand – Orchard (Dorthia Cottrell)
Deathcrush – Lesson # 2 (Linn Nystadnes/Åse Røyset)

Andre del i kvinnehyllesten vår er klar, og det er også intervjuet med Scott Ian fra Anthrax.

Vi startet forrige tirsdag en tre-delers hyllest av alle de nye kvinnene som har dukket opp i hardrock, punk og heavy metal de siste par årene. I kveld kommer del to. Ti nye band skal avspilles, og vi kan love knallgod musikk hele veien. I tillegg gir vi deg en time der vi lader opp til kvinneinvasjonen med Anthrax-intervju, Linkin Park-konkurranse og nytt fra Every Time I Die, Ace Frehley og Overkill.

(Bullet For My Valentine, foto: Kim Erlandsen/NrkP3)

Vi har på ny gått gjennom alle de siste utgivelsene vi har fått inn til Pyros hovedkvarter, og leverer både omtale og musikk fra alle som en.

Vi fyrer på nesten alle sylindre og gir deg vår mening om de nye platene til blant andre Coheed And Cambria, Bullet For My Valentine, Anthrax, Vreid, Heaven’s Basement og Buckcherry. De to første omtalene er skrevet av Asbjørn Slettemark, mens alle de andre er det Totto som har synset om. Håper du finner en overraskelse eller to.

The Bronx – IV

Kan dette bandet egentlig gjøre noe galt? Det er vanskelig å tro, for nå har de levert et kanonalbum for fjerde gang på rad. IV er hakket mer rockorientert enn hardcoresoundet på forgjengerne (tenk White Guilt fra The Bronx II, de nærmer seg det lydbildet på mange låter her), men det er fremdeles råere og mer ekte enn det meste som lages av musikk i dag. Matt Caughtran synger og skriker om hverandre, men har like mye sjel som en drøy nattklubb i Harlem i 1972. Sjekk bare Style Over Everything, når han proklamerer “I shoot to kill/I don´t fuck aroooouuund!”. Digg plate, rett og slett. Se videoen til Youth Wastet under.

Bullet For My Valentine – Temper Temper

Det er litt vanskelig å forholde seg til Bullet For My Valentine. På den ene siden liker jeg deres enkle, fengende metalcore, hvor klassisk metal, thrash, melodiøse refrenger og snerrende vokal svømmer sammen rundt i gryten. Men på den andre siden er det vanskelig å ta Matt Tuck sine tekster på alvor, der han skriker klisjeer om at “truth hurts, like a bag of nails” eller “I am like a prisoner of a war” påfulgt av “you are like an animal”. På dette albumet har de også sendt inn en sterk søknad til amerikanske radiostasjoner om å få spilletid med enkle låter som Riot og Tears Don´t Fall Part 2. Foreløpig gleder jeg meg mest til å se dem live i sommer, da leverer de alltid. Og med en del av tekstene her trengs kanskje litt marinade for å kunne svelge dem skikkelig. Riot kan du se i videoformat under.

Mortillery – Origin Of Extinction

Jeg er litt usikker på om kanadiske Mortillery har et skikkelig tøft eller skikkelig teit navn. Fremdeles i tenkeboksen der. Men musikken er enklere å gjøre seg opp en mening om. Ganske streit old-school thrash med en forfriskende kvinnelig vokal gjør Origin Of Extinction til over middels. Det sterkeste kortet er nevnte vokal, mens låtmatrialet kanskje ikke er like sterkt. Sjekk ut hele albumet under.

Tomahawk – Oddfellows

Jeg har stor respekt for Mike Patton og hans evne til å gjøre akkurat hva han vil musikalsk, men ofte skaper han musikk jeg rett og slett ikke skjønner. Unntaket har alltid vært Tomahawk som Patton har sammen med folk som har spilt, eller spiller i, band som Jesus Lizard og Helmet. Tomahawk er forståelig, selv om det langt fra er enkelt og kommersielt. Patton er fremdeles leken, og krever fremdeles mye av lytteren, men Oddfellows er en fin sak for meg som ikke klarer resten av det Patton holder på med. Tittelkuttet kan stå som et bra eksempel på det som finnes på Tomahawks nye album, som neppe skuffer deg om du er fan fra før. Eventuelt er platen for striglet. Men jeg liker jo slikt.

Heavens’s Basement – Filthy Empire

Heaven’s Basement er noe så fint som et skikkelig bra hardrock-band fra England. De er det saktens ikke mange av. Amerikanerne har vært best på det de siste 30 årene. Men Heaven’s Basement kom bardust på oss med singelen Fire, Fire i fjor, som faktisk klarte kunststykket å bli listet på P3. En riktig så enormt bra rockelåt. Og det finnes mer bra på debutalbumet Filthy Empire. Åpningen med Welcome Home inviterer inn i varmen, Lights Out In London er kvalitetsrock på sitt beste, og den usedvanlig vakre Nothing Left To Lose er en gedigen favoritt. Mykt og godt, og det fra England. Har du sett. Eventuelt; har du hørt…. Nothing Left To Lose under. Vakkert.

Buckcherry – Confessions

Litt mer melodiøs hardrock, kanskje? Buckcherry er et veldig amerikansk fenomen, og har hatt god suksess i hjemlandet de siste årene etter at Crazy Bitch ble en hit. Buckcherry har levert gode ting på albumfronten hele veien, men er vel ikke superkjent her i Europa. Kanskje fordi bandet låter veldig amerikansk, ikke at det er ment negativt. På Confessions gjør Buckcherry det de kan best. Streit og allsangvennlig hardrock i tradisjonen til Aerosmith, Mötley Crüe og alle de andre fine typene. Som vanlig med noen killer-låter (som Gluttony og Wrath), og en hel del filler-låter. Alt som normalt fra Buckcherry altså. En killer-låt finner du under.

Enforcer – Death By Fire

De svenske unge og håpefulle rockerne i Enforcer overbeviste stort på Hole In The Sky i Bergen for noen år siden, og overbeviser i litt mindre grad også med sin tredje plate Death By Fire. Enforcer ligner en hel del på tidlig Iron Maiden, men fokuserer også på det melodiøse (ikke det at Maiden ikke var melodiøse, altså…), og en del av låtene er i nærheten av magiske. Alt er ikke i samme klasse, men Enforcer er utvilsomt et av de friskeste innslagene i heavyen de siste årene. Galopp-bass, twingitarer, gode refreng, deilig litt spinkel lyd. Liker du Mesmerized By Fire som du kan høre under, så liker du mesteparten av Enforcers nye album.

Anthrax – Anthems

Anthrax gjorde et solid comeback på plate med Worship Music for noen år siden, og midt i en litt småkinkig tid der gitaristen forsvant ut av bandet slipper de nå coversamlingen Anthems. Det artige her er at thrasherne i Anthrax gjør sine versjoner av langt mykere band som Boston og Journey. Det mindre artige er at versjonene ikke er i nærheten av å være like gode som orginalene. Morsomt, men ikke så mye mer. Rush-låten Anthem får du i Anthrax-versjon under. Albumet slippes midt i mars.

Suffocation – Pinnacle Of Bedlam

Suffocation er gamle travere i dødsmetalen, og selv om ikke det er min sterkeste side når det gjelder sjangeren, så har jeg hatt stor glede av den dype galskapsvokalen og det brutale angrepet amerikanerne deler av på Pinnacle Of Bedlam. Tungt, voldsomt, gigantisk. As Grace Descends under.

Rotting Christ – Kata Ton Daimona Eaytoy

Denne så jeg ikke komme. Greske Rotting Christ har liksom alltid bare vært der. Ekstreme og gode, men aldri et band jeg har lagt spesielt merke til. Det kan nok hende at jeg har gått glipp av noe viktig, for om resten av katalogen til Rotting Christ er i nærheten av det nye albumet er det mye genialitet bakover i tid. Kata Ton Daimona Eaytoy er nemlig en perle. Umulig å klassifisere. Her finner du store kor, knallhard metal, okkult messing, gresk folkemusikk, og store mengder galskap. På et vis det Morbid Angel burde vært på sin siste kalkunplate. Jeg gir meg ende over. For et album! Bare sjekk det ut. Uansett. Kata Ton Daimona Eaytoy betyr noe slikt som Do What Thou Wilt, og det heseblesende åpningssporet In Yumen-Xibalba kan oppleves under.

Coheed And Cambria – The Afterman: Descension

Andre del av The Afterman kom for noen uker siden, og heller ikke denne gang skuffer Coheed meg. Musikken er enormt melodiøst, nesten litt poppete, men Coheed And Cambria har sitt helt særegne uttrykk som jeg har likt helt siden jeg oppdaget bandet for mange år siden. Det føles litt som om Coheed And Cambria faller litt mellom en rekke stoler. For enkle for progfansen, for pop for metalfansen, og for harde for de store markedene. Men jeg liker det. Aller best er bandet når de drar litt på som i Key Entity ExtractionV: Sentry The Defiant (det skal ikke være enkelt) og i The Hard Sell som du kan se under. Nok en gang bestått.

Vreid – Welcome Farewell

Det flotte bandet Vreid overrasket meg da The Reap dukket opp som første låt fra Welcome Farewell før jul. Mer heavy enn den ekstreme metalen jeg var vant til fra Vreid-kanten, men likevel en meget god låt. Derfor var jeg spent på hva som skulle komme på albumet. Og det er fint å melde om at Vreid ikke har gått helt mykt på oss. Resten av Welcome Farewell er dypt forankret i norsk ekstremmetal, og godt er det. The Reap er dog en frisk overraskelse som vitner om at Vreid kan mer enn det de så langt har vist oss. En meget god plate. Videoen til nettopp The Reap ser du under.

Blodig Alvor – Mørkets Frembrudd

Det er mange som snakker om Blodig Alvor som det neste store rockebandet i Norge, men jeg er nok ikke helt på linje. Norskspråklig rock som later litt som den skal være punk, men som høres mer ut som en ufarlig tradrockband. Låt-titler som Ordets Makt, Start En Revolusjon og Svik (samt coveret) ga meg inntrykk av at dette skulle smelle høyt, så det er kanskje derfor jeg ikke synes Blodig Alvor leverer. Sorry, jeg kjøper ikke helt pakken. Men kanskje du gjør? Videoen til Start En Revolusjon under.

Brickfall – Regret

Først litt fakta: Brickfall er fra Bergen, de har holdt på siden 2006, og dette er deres debutalbum. Musikken kan settes litt i progland, men samtidig kjører Brickfall på med litt 90-tallsinspirajon i raplignende vokal (ikke hele tiden dog, bare av og til) og definitiv metalpåvirkning i riffingen. Keyboardet minner meg om Marillion. Det er skryt. Jeg elsker gamle Marillion. Det skorter nok så langt litt på låtmatrialet, men Brickfall er slett ikke uten positive elementer. Sjekk bandets musikk via Urørt eller hør As We Whisper under.

Brickfall – As we Whisper

Addicted – Loveshit

Addicted kommer fra Mjøndalen og spiller amerikansk-klingende emosjonell rock. Noe jeg har en tendens til å like veldig godt. Spesielt om musikken faktisk er laget av amerikanere. Men Addicted fikser sjangeren ganske godt for å være et nytt band, og noen av refrengene på debuten Loveshit har stadionformat over seg. En helt grei start på karrieren. For mykt for mange, men akkurat passe for meg… Hør Addicted via Urørt eller se videoen til All Downhill From Here under.

Blåhø – Through Sinister Nightfall

Melodiøs ekstremmetal fra Møre Og Romsdal? You gots it. Blåhø er et av de høyeste fjellene i Trollheimen, og omtrent sånn høres også bandet Blåhø ut. Stor, mystisk og stemningsfull black metal med en hel del melodi som gjør at bandet også fungerer for de som ikke er helt med på det mest nekro innen sjangeren. Sterke saker og en svært god debut.

Anthrax er et av bandene i metalen som har gjort flest coverlåter, og 22. mars dukker det opp en ep kalt Anthems der New Yorkerne gjør låter av blant andre Journey, Boston og Rush. AC/DCs TNT befinner seg også på utgivelsen, og kan høres over. Oi. Oi. Oi.

Anthrax har covret låter av band som Journey, Boston og Rush på en ep som heter Anthems. Ep-en kommer med spesialutgaven av Worship Music som kommer i mars, men kan også anskaffes separat for de som allerede har den siste Anthrax-platen. Artig at Anthrax prøver seg på myke ting som Journey og Boston siden det er favorittmusikken til vokalist Belladonna. Første låt ut på nett er Rush-klassikeren Anhem.

(Rise Against fra Øya, foto: Bjørnar Haaland)

Rise Against covret en gammel folk-sang, og mange andre forsøkte seg på diverse låter i vår cover-spesial. Hele listen over covers, samt resten av sendingen, finner du her.

Slayer-Mandatory Suicide

Viking Skull-Fire

Dragonforce-Die By The Sword

Lakei-Budbringer

Gary Moore-Wild Frontier

Architects-Devil’s Island

Wyruz-Heartless

Municipal Waste-Standards And Practises

Unisonic-We Rise

Anthrax intervju

Anthrax-Fight ‘Em Till You Can’t

Butch Walker & The Black Widows-Summer Of ’89

Matt Skiba And The Sekrets-Voices

Dimenzion: Psychosphere-Survival

Cover-spesial:

Rise Against-Little Boxes (Pete Seeger)

Testament-Nobody’s Fault (Aerosmith)

Oslo Ess-Luffarvisan (fra filmmusikk til Rasmus På Loffen)

Marilyn Manson-Rock And Roll Nigger (Patti Smith)

Wolves Like Us-My Enemy (Afghan Whigs)

Havok-Arise (Sepultura))

Godflesh-For Those About To Rock (AC/DC)

Crippled Black Phoenix-Let Me Put My Love Into You (AC/DC)

Led Zeppelin-Somethin’ Else (Eddie Cochran)

Kyuss-Into The Void (Black Sabbath)

(Led Zeppelin i kveldens cover-spesial? Godt mulig)

Det var så gøy med cover-spesial for akkurat syv uker siden at vi kjører på med en ny.

Det strømmer bare på med coverlåter som vi dirrer etter å få ut til folket. Både nytt og gammelt, kjent og ukjent, skal spilles i Pyros sistetime i kveld. Det blir bra. Hvordan kan det ikke bli bra? Coverlåter er moro. Vi skal selvsagt ikke bare konsentrere oss om artister som tolker andre artister. Vi skal også gi deg intervju med Rob Caggiano fra Anthrax, vi skal gi vekk sterk ny metal fra norske Lakei, og vi skal spille helt nytt fra Viking Skull, Architects og Dragonforce. Big up til alle.

Noen som husker Dan Spitz? Jeg gjør. For han var tross alt gitarist i Anthrax da det bandet virkelig var på høyden. Spitz var han lille morsomme i Anthrax. Etter mange år på sidelinjen er Spitz nå tilbake in the game med Red Lamb, som er co-produsert av Dave Mustaine fra Megadeth. The Cage er hentet fra bandets selvtitulerte debut som er ute nå.

Denne karen er kveldens hovedgjest i Pyro.

Ole Petter Andreassen er kjent fra band som Thulsa Doom, Black Debbath og Cumshots. I tillegg er han en svært habil plateprodusent. Men grunnen til at han skal være gjest i kveldens Pyro er at han nettopp har gitt ut debutalbum med El Doom & The Born Electric, som er hans nye progband. Et svært herlig progband. Ole Petter gir deg en gjennomgang av hvilke andre band og artister som har inspirert ham til å danne El Doom & The Born Electric. Og ja. Det blir en del prog.

Vi skal også gi deg noe veldig spesielt i kveld. Vi skal nemlig sende historiens aller første intervju med supergruppen Temple Of The Black Moon. Medlemmene i det bandet kommer nemlig fra band som Anthrax, Cradle Of Filth, God Seed, The Cult og Enslaved. I forrige uke spilte de inn musikk i lille Bergen, og vi gir deg både det første intervjuet bandet har gjort sammen noensinne, og vi gir deg også historiens første smakebiter på musikken de lager.

Hvis du da legger til ny musikk fra Lamb Of God, El Caco og Nekromantheon, samt Lacuna Coil-konkurranse og det vanlige tullpratet, så ser dette ut til å bli en fin sending…

(Anthrax med Dan Nelson i front)

Tidligere vokalist saksøker thrasherne i Anthrax.

Dan Nelson skulle egentlig vært vokalisten som sang på Anthraxs siste plate Worship Music, men som mange gjerne fikk med seg så forsvant han fra bandet akkurat i det de skulle slippe platen. Dermed måtte Anthrax få inn den klassiske vokalisten Joey Belladonna igjen, og vips var de på veien med Metallica, Megadeth og Slayer som The Big 4, og vips hadde de spilt inn hele Worship Music med Belladonna, og vips ga de ut et av årets sterkeste metal-album.

Akkurat hva som skjedde da Dan Nelson plutselig var ute av bandet da gitarist Scott Ian var på promo-tur for å snakke om den orginale Worship Music strides de involverte om. Dan Nelson hevder at han ble sparket, mens resten av Anthrax mener at han sluttet av egen fri vilje. Nå virker det som om vi kan få det endelige svaret, for Dan Nelson trekker nå Anthrax for retten, og saksøker bandet for intet mindre enn 2,65 millioner dollar. Nelson hevder også at han var med å skrive mange av sangene som dukket opp på Belladonna-utgaven av Worship Music, men at han ikke har fått nok betaling for dette.

En såpeopera i stadig flere episoder. Les mer om saken hos New York Post.

Anthrax er tilbake med en meget flott utgivelse. Vinn den da.

Det er svært lenge siden Anthrax sist ga ut plate med vokalisten Joey Belladonna, men årets Worship Music var faktisk verdt hele den lange ventetiden. Old-school thrash blandet med streitere ting har varmet Pyro-hjertene gjennom hele september. Vi ga vekk deluxe-utgaver av Worship Music til noen av de mange som sendte inn navnet på sin favoritt-vokalist i Anthrax. Det ble nesten enstemmig Belladonna det, gitt. Selv om John Bush fikk en og annen stemme han også. Anyhow, album sendes akkurat nå til disse heldige vinnere:

Børge Olsen, Spydeberg

Anders Dalen, Klokkarvik

Linn-Elise Jenssen, Fredrikstad

Anders Friden fra In Flames er kveldens hovedgjest, og du skal også få møte Mastodon. Purrrfect.

Det blir mange kjente navn i kveldens Pyro-sending. Anders Friden får en times spillerom til å gi deg sine favorittlåter for tiden. Det blir både knallhard deathmetal og melankolsk hardrock. En time med kvalitet kan herved utloves. Men vi stopper ikke der. Vi skal også fylle en time med den aller beste nye musikken, og kan nevne band som White Wizzard, Taake og Machine Head. Vi skal gi vekk den nye Anthrax-platen Worship Music i deluxe-format. Og så skal vi gi deg et intervju med selveste Bill fra selveste Mastodon som har gitt ut selveste The Hunter.

Masse godsaker på vei for heavy-fansen.

August var litt trist for alle som er glad i den harde musikken. Hole In The Sky tok et verdig farvel, og Norway Rock Festival ble også nedlagt (ok, akkurat det skjedde helt tidlig i september…). Men vi må se fremover, og da er det perfekt at denne måneden gir oss et lass med ny og spennende musikk fra Pyro-favoritter på rekke og rad.

Anthrax ga allerede fredag ut sin comeback-plate med Joey Belladonna, som du kan lese masse om her, mens Alice Cooper i dag slipper sin Welcome 2 My Nightmare. Det er da oppfølgeren til klassikeren Welcome To My Nightmare fra midten av 70-tallet, og det vi har hørt av platen så langt er både strålende og forferdelig helt samtidig. La oss håpe at det blir mest av det første… Dream Theater slapp også nylig sin første plate uten trommis Mike Portnoy, og med låter som tikker inn i gjennomsnitt på en 9 minutter skulle prog-fansen være fornøyd. Enda mer prog-metal får vi på fredag når Opeth slipper sin Heritage, der de etter rapportene har tatt steget helt vekk fra metalen og helt inn i prog-landskapet. Sjekk vår metal-lagkamerat Torgrim Øyres anmeldelse av platen i Dagbladet. Neste uke dukker også retro-rockerne i White Wizzard opp med ny tilbakeskuende plate med masse nikk til Iron Maiden, og ikke minst gjør Primus comeback på riller (om du handler riller) med sin Green Naugahyde. Jeg lover at du kommer til å elske Primus-albumet om du elsker Primus fra før. Og det bør du gjøre. Legg til at både Einherjer og Årabrot også gir ut fine plater akkurat nå, så blir den norske metalscenen boostet litt også.

Og så. 23. september. Da blir det eksplosjon. For da kommer alles favoritter i Mastodon med sitt The Hunter-album. De tre låtene som så langt er sluppet løs derfra vitner om et band som ikke har mistet noe av trøkket sitt, men som har kortet sangene sine ned et par hakk i lengde. Samme dag som Mastodon slipper også horror-punkerne i Misfits ny plate, og vår egen Hoest braser inn i livene våre med sin nye Taake-plate Norges Vaapen som inneholder gjestevokal fra både Nocturno Culto og Demonaz, samt både banjo og mandolin, og ikke minst en drøss med knallharde black metal-låter. Gled deg. Gode gamle Sebastian Bach gir også ut plate den dagen. Kicking And Screaming. Vi gleder oss til den. Og gruer oss litt også. Og som ikke det var nok, og det er nok egentlig, så gir selveste Machine Head ut sin Unto The Locust SAMME DAG! Beklager det skjeve skriket, men har du hørt på maken. Det er bare å begynne å spare, om du fremdeles kjøper plater. Vi gjør.

Tre dager etter kommer det en ny bunke med svært interessant musikk. Prog-helten Steven Wilson fra Porcupine Tree gir ut dobbelt-albumet Grace For Drowning,  supergruppen Chickenfoot leverer sin tredje plate III, og Pyro-favorittene og ny-thrash-mesterne i engelske Evile slipper Five Serpent’s Teeth. Sistnevnte så full av kjappe og klassiske thrash-riff at den kommer til å koke hjernecellene dine.

September? Dyr, men spennende.

Gamle thrash-gutter er tilbake med første album på åtte år, og første plate med vokalist Joey Belladonna siden 1990.

La oss ta det historiske i dette først. Anthrax var et av de fire store thrashmetal-bandene på 80-tallet, sammen med Metallica, Megadeth og Slayer. De tok den harde metalen inn i mainstreamen, og derfor har de også fremdeles en betydelig status hos metal-fans over hele kloden. Det siste året har bandet brukt til å være en del av de store Big 4-konsertene, men de har også endelig ferdigstilt platen Worship Music. Og her kan ordet endelig virkelig tas i bruk, for egentlig skulle platen vært ute for to år siden, da med sang fra Dan Nelson. Men akkurat da gitarist Scott Ian var på promo-tur for platen, og gjorde masse intervjuer (blant annet et med oss i Pyro), ble Dan Nelson bryskt sparket fra bandet, og platen trukket tilbake.

Siden forsøkte Anthrax seg pittelitt med ex-vokalist John Bush, men endte opp med at exex-vokalist Joey Belladonna sang alle låtene på nytt, samt at de sammen laget et par nye låter. Og da er vi fremme ved dagen i dag. Dagen der Anthrax gjør comeback på plate sammen med vokalisten som var med i gull-perioden. Sist Belladonna sang med Anthrax var på Persistence Of Time fra 1990, så her kan vi trygt snakke om comeback.

Før jeg så starter på reisen gjennom Worship Music må følgende presiseres;

-Jeg var veldig fan av Anthrax i gamle dager, og reiste sågar til Oslo for å se bandet gjøre siste Europa-turne-gig på Rockefeller sammen med Suicidal Tendencies sent på 80-tallet. Jeg husker fremdeles at jeg stilte opp med en cap med over-sized brem der det stod NOT. Folk så rart på meg, men fuck it, det er metal. Siden har jeg sett dem flere ganger, og alltid tenkt at de kanskje, bare kanskje, var det aller beste bandet blant de fire store.

-Jeg mistet Anthrax litt med John Bush som vokalist. Kanskje det var tidsånden. Kanskje det var vokalist-skiftet. Men sånn var det.

-Jeg er veldig klar for dette comebacket, så her kan man ikke forvente en uhildet gjennomgang. Slett ikke.

One, two, hey, ho, let’s go:

1. Worship

Intro. Mystisk og kort sak med stryker-lignende aura. Går ut når platen blir lagt inn på Ipod.

2. Earth On Hell

Rett over i første låt, og vi er straks tilbake i godt gammelt Anthrax-farvann. Belladonna høres ut som om han er 30 igjen, riffene ramler avgårde i et herlig tempo og teksten messer om ungdoms-opprør i gatene. Anthrax er på ballen. Sikkert en amerikansk fotball, men det får så være. “Timebomb, ticking away, ticking away, earth is on hell”. Tikking. Klokker. Persistence Of Time-vibb. Thrash. Metal. 2011. Takk som byr.

3. The Devil You Know

Etter den perfekte starten med Earth Is On Hell skal det godt til å ta det videre rent aggresjonsmessig. Skjønt det er ikke så langt unna, selv om New Yorkerne tar det litt ned rent fartsmessig. Stikkord her er melodi. Anthrax pøser på i kjent stil, og Belladonna er fremdeles i 80-tallshumør, men refrenget er blant det mest catchy bandet har laget. Mer heavy metal enn thrash, men det plager ikke meg. Jeg tramper takten og vugger med.

4. Fight ‘Em ‘Till You Can’t

Første radio-låt ut fra platen, selv om ingen radioer spiller den. Synd det. For her er Anthrax enda mer fengende enn på foregående spor. En relativt hard sak som starter ut med et vers som minner om Master Of Puppets av Metallica, fortsetter med et typisk Anthrax-vers, og så kommer refrenget som er så poppete og fint at det lett kunne glidd inn på den nye In Flames-platen. Og det er altså da et kompliment. Sangen handler om å slåss med zombier. Slåss til du ikke kan slåss mer. Da blir du vel zombie selv, skulle jeg tro. En tekst i god gammel Anthrax-ånd, der altså.

Denne platen har hatt en vidunderlig start.

Sjekk Fight ‘Em Till’ You Can’t her:

Anthrax-Fight ‘Em Till’ You Can’t

5. I’m Alive

Første steg tilbake i kvalitet på Worship Music. En seig metal-rocker som ligger litt vel nært den infiserte post-grunge-innsjøen der man ikke engang vil dyppe tærne nedi. Fint refreng dog. Det redder låten. Fra å drukne i nevnte innsjø.

6. Hymn 1

Dype strykere i mellomspill som minner om introen til legendariske Be All, End All fra State Of Euphoria. Har aldri skjønt helt sånne mellomspill, men greit nok. Det å bli minnet om Be All, End All føles alltid godt. Og trygt. Og sånn.

7. In The End

Gjør klar for følelser. Det starter med kirkeklokker, og vi får servert Anthraxs hyllest-sang til de falne helter Dimebag Darrell og Ronnie James Dio. “And when the greatest falls, heaven and hell will call, stand up and shout”…. Man blir litt rørt, vet du. Ikke en enormt sterk sang rent musikalsk, men teksten…. Gåsehud. Lang låt. Må bruke litt tid på å hylle to slike bautaer i rockehistorien. Jeg skjønner det. In The End er i heavy metal-land. Bosatt på grensen til Thrash-metal county.

8. The Giant

Da er vi tilbake dypt i thrashen. Øs. Pøs. Som været i Bergen akkurat nå. En meget flott sang. Med et refreng som mystisk nok minner veldig om Kiss-perlen All The Way fra Hotter Than Hell. Eller er det bare meg som er for opptatt av Kiss? Godt mulig.

9. Hymn 2

Denne gang tromme-mellomspill. Unødig. Men sikkert kunstnerisk viktig på ett eller annet vis.

10. Judas Priest

Nok en hyllest. Denne gang til høyst levende metal-legender. I en sang som musikalsk selvfølgelig minner om The Priest. Tung, tung og deilig, deilig heavy metal. Med masse Judas Priest-referanser i teksten, og refrenget; “Reign, reign, the ending of yours has begun”. Begynnelsen på enden har Rob Halford kalt Priests siste turne som er underveis nå. Godt at Anthrax hyller de som fortjener det. Klasse, som tyskerne sier. Og som vi også sier.

11. Crawl

Rolig gitarintro. Patosfylt vokal. Platt grunge-light-feeling. Som en litt dårlig Alice In Chains-låt. På toppen av det hele handler sangen om smerte…. Platens dårligste kutt. Jeg hever pekefinger og lillefinger, og ser gjennom fingrene akkurat her.

12. The Constant

Nei, men hva fanken er dette? To platte låter etter hverandre. Også denne i et litt dvaskt tempo. Ett lite hakk opp fra forrige spor, men ikke mer enn det. Skal platen havarere helt på tampen her?

13. Revolution Screams

Intet isfjell i sikte. Skroget er intakt. Anthrax avslutter platen der de startet. Med deilig allsang-metal. Minner faktisk litt om Bodies av Drowning Pool i selve drivet, selv om de to sangene ikke har mye med hverandre å gjøre. Blir garantert en live-favoritt.

Mesterlig ende på et svært godt comeback-album. Enkelte låter svakere enn andre, men de beste gjør dette til en av årets hyggeligste utgivelser. Anthrax er tilbake på plate. Dig it or die.

Bonusspor:

14. New Noise

Cover av det klassiske rocke-hardcore-anthemet til svenske Refused. Det var ikke en god idè. Det meste som er bra med orginalen forsvinner her. Anthrax blir for polert, for flinke og for lite nevrotiske til å gi denne klassikeren nytt liv.

Anthrax live fra Heavy T.O.-festivalen i Canada. Indians!

Anthrax in yo face.

Anthrax spiller i morgen på Slottsfjell-festivalen i Tønsberg, og det gjør de uten Scott Ian som er hjemme med kone og nyfødt barn. Andreas Kisser fra Sepultura stepper inn. Kan bli sterke saker. Og jammen dukket ikke albumcoveret til den kommende platen Worship Music i dag også. En plate som nesten matcher Chinese Democracy når det kommer til tullball med produksjonen.

For albumet ble først spilt inn med forrige vokalist Dan Nelson, så reiste Scott Ian verden rundt og promoterte albumet, men like før det skulle ut ble Nelson sparket fra bandet. Gamle-vokalisten Joey Belladonna ble så draftet inn igjen, og siden har Anthrax turnert med ham, blant annet som en del av de store Big 4-konsertene. Og nå, endelig, er Worship Music klar for utgivelse. Med vokal av Belladonna. Utgivelse er planlagt i september, og første låt Fight ‘Em ‘Till You Can’t er allerede ute.

I går kveld dukket plutselig Metallica opp på Nrk3, direkte fra Big 4 i Göteborg. Og jaggu skal ikke samme kanal sende opptak av både Anthrax, Megadeth og Slayer fra 23.40 i kveld også. Kryss i taket!

Thrashfans bør vurdere å legge turen til Tønsberg i sommer. Les mer her.