Amon Amarths vokalist i intet mindre enn to musikkvideoer fra deilige band helt samtidig.

Johan Hegg er ikke bare en hyggelig svær kar med langt rufsete skjegg og vokalist i Amon Amarth. Det viser seg også at han er skuespiller. Både i den kommende filmen Northmen A Viking Saga og i Audrey Hornes ferske video til den magiske låten Out Of The City.

Her får du servert litt av begge deler. Først Amon Amarths nye video til låten Deciever Of The Gods som inneholder klipp fra den kommende viking-filmen, og så Audrey Hornes dukkevideo der Hegg og hans kone spiller de mennesklige hovedrollene. Herlige videoer!

Ivar Peersen topper hele greien med sitt tredje og siste reisebrev fra USA-turen. Virkelig klasse. Ordet er Ivars.

Finnes det bedre måter å starte dagen på enn å rulle inn i til Chicago? Dette er virkelig en favoritt blant mange amerikanske perler (ikke så harry å være begeistret for USA nå, når de har Barack og vi har Siv, tenker jeg). I dag skulle det bli en velkomst som overgikk alle våre tidligere besøk. En av Chicagos mest populære og berømte kulinariske etablissement er Kuma’s Burgers. Konseptet er brutalt enkelt; de har burgere – alle oppkalt etter metal-band. Hva med en Judas Priest-burger (fruktig? læraktig?)? Eller om du er vegetarianer kan du prøve en Neurosis-burger. I de ekstremt røykfylte lokalene (de leker ikke steking, disse gutta) mures det konstant ut maksimalt med metal. Fra Grindcore til klassisk 80-talls-jodling spilt inn i litt for stramme bukser. Temmelig artig å se et stappfullt lokale med alt fra godt voksne lunch-venninner, via politifolk, til oss. Er burgeren god nok er det ingen som lar seg plage av at Napalm Death og annen vidunderlig ulyd blastes fra høyttalerne. Kompromissløst! Ikke rart de har en spektakulær kø for å få bord helt fra starten av dagen.

I dag, i forbindelse med vår konsert på House of Blues, hadde vi fått æren av å gi navnet til dagens spesialburger, «The Veilburner» Enslaved-burgeren. Vi var invitert til å teste den, og (de fleste, i alle fall crewet, meg selv og barte-Grutle) stilte yr av begeistring og nysgjerrighet (mens enkelte sarte artistsjeler syntes 12 på dagen var for tidlig for burger, noen var redd for å få vondt i magen, snakk om hardcore Viking-band!). Nå mannet alle seg til slutt opp til å være høflig nok til å prøve, og det var vel ingen som angret til slutt. Selve burgeren var klasse A+; saftig, mør og likevel fin og spretten i konsistensen. Deretter fulgte et lag av lønnesirups- og rosmarin-marinert strimlet flankstek (også kjent som «slagside», en lite brukt del av dyret i Norge – amerikanerne kaller det «skirt steak»), marinert i Stout-øl fra Left Hand-bryggeriet, og en helt utrolig aoli med lønnesirup og bacon. Før hele symfonien ble toppet med «fries-ifiserte» og krydrete løkstrimler skvist mellom to kringle-brød («pretzel-buns», søk opp oppskrift via google og prøv – burgeren blir aldri den samme!).

(The Veilburner, foto: Bekkis)

Det kan virke noe materialistisk, men der og da (og fortsatt gjennom de sensoriske minnene) ga «Veilburner»en meg en intens lykkefølelse. Dette er lett den beste burgeren jeg noen sinne har smakt. En artig digresjon er at vi ikke har noe bilde av annonseringen av burgeren som «Dagens Burger» på den digre tavlen i restauranten. Det viste seg at den hadde stått der. I to sekund. Før første kunde inn døren gjorde oppmerksom på at Black History Month nettopp var startet. Det tok seg kanskje ikke helt ut med «Today’s special: ENSLAVED» når hele nasjonene er opptatt av slaveriets historie. Vi tar den. Det finnes viktigere ting i verden enn navnet sitt på tavlen på verdens beste burger-restaurant. Få ting, riktignok, men de finnes.

Hvor enn ironisk det kan virke ble gildet fulgt opp med en tur på et lokalt treningsstudio. Det besøket ble igjen fulgt opp med lydsjekk og besøk av venner backstage. Vi er heldige med vennene, og det ble både sigarer og en helt grusom lokalprodusert bitter-schnapps de mente bare nordmenn var sprø nok til å like. Bekkis og et par av svenskene i Amon Amarth-crewet var vel de som ikke tok sterk avstand fra den galskapen. Ja, og så ble det konsert. Det er fortsatt en konsert-turné dette her, selv om denne bloggen ikke alltid gir inntrykk av det. Stilige blogger fra band som egentlig er mye bedre enn headliner og generelt er ekstremt undervurderte og ekte skulle være lett å google frem for de som mener det blir for lite fokus på backstage og scene. Konserten ble særdeles bra, som konserter alltid blir i Chicago. Lykke. Grutle klinket til med skrøner og et aldri så lite stand-up show, og publikum likte det de så og hørte. Oppdrag fullført.

Om Chicago var kaldt, så var vi nå kommet til turens desidert kaldeste dag; Minneapolis (Minnesota) og Mill City Nights-klubben. Her var vi også på forrige headliner-runde, og visste at vi hadde en bra dag foran oss. Etter å ha testet utvalget rundt klubben var det tydelig at Loon Bar var stedet for oss. Alternativet var en kjempedårlig bar med kjip mat og et sted som heter Sneaky Pete’s, som ligger vegg i vegg med Dreamgirls (regner med Sneaky Pete er over og sniker hos drømmejentene fra tid til annen). De to sistnevnte har blitt hoppet over utelukkende på navnene – ingen av de tilsier at kjøkkenet har noen spesiell plass i driften. Loon Bar er bunnsolid diner-kost, og opp til flere av de som jobber der hevder å ha norske aner. Etter det jeg kunne observere i løpet av dagen lo de høyt og mye, og drakk relativt kjapt og mye når de gikk av skift, så slett ikke usannsynlig at de er norske, nei.

Maten er grei, men ikke særlig mer, noe de selv bemerket, og mente det hadde med nevnte norskhet å gjøre («it’s not supposed to taste too much around here, we think it’s a Norwegian thing»). Når jeg senere på dagen la turen innom er det mulig jeg kan ha satt i gang et lite gastronomisk familiedrama. Servitøren fra frokost-burritoen kom på å spørre om lutefisk virkelig var like begredelig i Norge. Over en relativt mandig porsjon Buffalo Wings og en kylling-BLT måtte jeg først høre om hva slags tilbehør de brukte. Tilbehør? Nei, det var kun lutet fisk på bordet og ei potet hver. Sånn skulle det gjøres. Jeg fortalte at forfedrene her muligens hadde dunket knollen i rekken på overfarten, for poenget med lutefisken er jo tilbehøret. Øynene ble store, lengtende og samtidig litt håpefulle der jeg la ut om bacon, ertestuing, sennep, løk og alt mulig som går an å løfte luteopplevelsen med. Det hersket sterkt tvil om det lot seg gjøre å tulle med tradisjonene, men et forsøk var det verdt. Håper det hele ender i jubel.

Noe som i alle fall forårsaket jubel var besøk fra både Surly Breweries og 3 Floyds, som for anledningen hadde lansering av en spesiell øl til bandene og publikum: Asator Viking IPA, kun til salgs på denne konserten. Mektig! Konserten ble som sist meget bra (kanskje på grunn av all norskheten rundt her), og etterpå ble vi plukket opp av gutta fra Hammerheart Breweries (jepp, 3 bryggerier på en dag, ikke verst). Austin driver bryggeriet hvor han også har installert bar. Her ble det pizza, innomhus-bryggete smaksprøver det vi maktet og orket, og full (sic) guidet tur rundt i selve bryggeriet. Austin har gått i lære hos Haandbryggeriet i Drammen, og varene hans var helt prima. Et tegn på at fyren muligens hadde vært innom Norge var første øl på menyen med det velklingende navnet «Badetiss»; en lys og sommerlig American Blonde Ale. Heldigvis/dessverre tar alle gode ting slutt, og det ble tilbake på bussen og reisen gikk videre. Takk Austin, Bekah, Nathaniel og alle kompisene deres som var der!

(Hammerheart Breweries, foto: Ivar)

Etter all denne spenningen falt det seg kanskje naturlig å ta turen innom Lawrence, Kansas. Her var det rett og slett ingenting. Snø, kjipe bygninger og endeløse gater som ikke endte opp i noe som helst. Etter en tre timers gåtur mener jeg å ha belegg for siste påstand. Men et stykk vanvittig bra pizzaria hadde de. Tynnbunnet italiano-style med parma-skinke, sopp og trøffelolje var akkurat det doktoren ville anbefalt, og en utsolgt konsert ble nok en triumf for oss landsens gutter. Neste dag var fridag et eller annet sted på veien; nærmere bestemt Hays, Kansas. Hele dagen gikk med til trening, svømming, badstu og innspilling av disse Tall Ships Race-greiene jeg har nevnt tidligere. Og en ikke altfor spennende Hawaii-pizza fra Papa Johns (en av de mindre ille pizzakjedene her borte). Nok om den mandagen.

(innspilling av Tall Ships-“greier”, foto: Omeed)

Så var det Denver, og litt mer spennende tider. Først en skikkelig kopp kaffe på Common Ground rundt hjørnet fra klubben. Det kan jo virke litt underlig med all denne spankuleringen etter (og skrytingen av) god kaffe, men vi er jo bortskjemte med utrolig god hjemme-brygget traktekaffe i Norge. Den «vanlige» kaffen i USA på klubbene og på kafe/pub/low-brow restauranter er jo aldeles elendig. Som Cola uten sukker, kullsyre og tilsetningsstoffer. Sort vann hvis du er heldig, gjennomsiktig brunt vann stort sett ellers. Om en ser etter i øvre venstre hjørne på bildet fra stedet, vil du også se på den ansatte at kaffen ikke bare var god på smak, men også rik på oppkvikkende koffein.

(kaffe i Denver, foto: Vikky)

Men hele dagen var bare en oppladning til en av turens høydepunkt; besøk på Fire on The Mountain. De som leste reisebrev fra forrige USA-turne husker kanskje dette stedet fra Portland, Oregon (jada, smigrer meg selv nå, men det er jo teoretisk mulig at noen er så interessert). Mens jeg med tårer i øynene og turnélisten i hendene denne gangen kunne konstatere at denne turen ikke inkluderte Portland oppdaget jeg plutselig at geniene hadde åpnet sin første utenbys avdeling i Denver, og der skulle vi! Dagen var kommet, lydsjekk unnagjort, bare å hive seg i taxien og komme seg avgårde. Stedet var en temmelig nøyaktig replika av originalen. I god Pavlov-stil fikk jeg vann i munnen i det jeg åpnet døren. Menyen var den samme også, så det ble et knapt dusin vinger av typen Jéfe («sjef»). De aller sterkeste på menyen. Jeg skal innrømme at jeg var litt redd der jeg satt og ventet. Denne gangen visste jeg hva jeg gikk til. De kom, smakte fantastisk, selvsagt side om side med lokal IPA-øl (sterke kyllingvinger og mikro-brygget IPA må jo være tidenes kombo), og jeg holdt på å stryke med som sist. Duck-lipsene mine brant og svetten rant.

(Fire on the mountain fire in the Peersen, foto: Omeed)

Når servitør-Johnny kom med bryggpåfyll spurte han hva dealen var med passet i beltet. Jeg måtte jo innrømme at jeg var verdensberømt og spilte i kveld, nærmere bestemt i Enslaved. Jaha, sa han og tuslet tilbake. Og kom fykende tilbake som skutt ut av en sirkuskanon et par minutter senere. Kokken var blodfan, og lurte på om han kunne få lage en ekstra haug med vinger til å ta med tilbake på klubben. Ja, det måtte da være greit. Det er alltid kjekt å treffe folk som liker musikken sin, men dette var jo helt hinsides til match. Neste servitør som passerte bordet kunne gjøre oppmerksom på kokken nå også hadde satt på musikken min. Og jo, nå la jeg også merke til at liflig indie-taffel var byttet ut med vestlandsk hyl-og-skrik-metal av typen Enslaved. Når take-awayen var klar fikk vi hilst på kokken Mac, som mildt sagt var like begeistret som meg. Og selvsagt skulle han på konserten. Og for en konsert det ble; steinbra! Etter konserten ble det testing av Jéfe-vinger for de som orket det, med svettende panner og tommelen opp som resultat fra de fleste (også må jo enkelte svette, bli rød i trynet og kommentere at det ikke er sterkt i det hele tatt – sånn er jo bare noen menn skapt). Det er bare å glede seg til neste tur til Portland og/eller Denver!

(Ivar og metal-kokken, foto: Omeed)

Salt Lake City forbinder jeg med to ting; OL og mormonere. Nå står ikke noen av temaene mitt hjerte nært, men mormonerne er i alle fall interessante i kraft av å være aldeles og fullstendig spik spenna gærne. Ok, ikke så gærne som scientologene, men ikke langt unna. Slektsforskning for å «bakover-frelse» døde folk og et nært, varmt samarbeid med mafiaen i Las Vegas i etterkrigstiden er spennende stikkord. Nå har vel Russland, Gerhard Heiberg og IOC for så vidt gjort en innsats for å gjøre OL mer spennende for oss med sans for det bisarre og mørke, det skal sies. OL er på vei opp.

Uansett, vegg i vegg med venuen (et høl av et sted, for øvrig – et digert, sort høl) lå det selvsagt en misjonær-utstyrs-butikk. Her kunne man få kjøpt slips, vannposer til å ha inntil kroppen inni dressen med diskré sugerør (man blir jo tørst av å tråkke rundt og plage folk, for eksempel i Bergen), behagelige sko (brostein tar på) og gøyale Spiderman-lange underbukser for de som misjonerer i kaldere strøk. Saklig. Den tredje tingen jeg etter dette skulle komme til å forbinde med Salt Lake City var noe mer positivt ladet; fantastisk Thai-mat. Nå har jeg nevnt til, og forbi, det kjedsommelige, hvor bra Thai-mat er her borte, men maten på Tea Rose Diner i bydelen Murray var virkelig noe for seg selv. Lunch med ferske scampi-vårruller, og kokosmelk- og chilisuppe var ikke bare noe av den beste Thai-maten jeg har smakt, men også så enormt omfangsrikt porsjonsmessig at middagen ble sikret ved hjelp av en doggy-bag.

Etter Amon Amarths lydsjekk var unnagjort fikk vi med tre av gutta; vokal-Johan, gitar-Johan og bass-Ted, til å legge vokal på skute-visa vår. Det ble virkelig prikken over (shant-)i’en. Et kvarter seinere, i halvfem-tida, sto Bekkis opp (etter å ha purket seg gjennom seks vers og 8 refreng omhandlende Håkon Jarl og gutta) og vi lydsjekket. Lyden var for så vidt grei, men det forberedte oss ikke på hva som skulle skje under selve konserten. Da gikk like godt strømmen en par-tre ganger. Alltid like gøy, men i sånne settinger lønner det seg å være ukjent med konsepter som syting, stjernenykker og overfølsomhet (kall oss gjerne et utypisk norsk metalband i utlandet, høhø), og vi benyttet anledningen til å spisse show-ferdighetene våre. Bekkis dro i gang trommesoli (ja, flere), Grutle trasket rundt og fikk hilste på store deler av de tusen oppmøtte, mens jeg fikk lansert teorien om at mormonere sto bak, og oppfordret folk til å lage en god konspirasjonsvideo om temaet for opplasting på Youtube (jeg har ikke sett noe enda, men det kan jo være en del av konspirasjonen).

(Skute-vokal, foto: Ice Dale)

Det hele endte med en solid seier i vår favør; publikum og de andre bandene syntes dette var en interessant og ny måte å takle strømbrudd på. Klubben prøvde seg med at vi hadde «plugget i for mange ting» (hehe), men måtte til slutt innrømme av de hadde lagt et solid strutseegg, og ga om ikke annet avkall på merch-kommisjonen for kvelden (som i utgangspunktet er en vederstyggelighet, men det får bli en annen diskusjon).

Det er viktig å følge opp frampek fra tidligere blogger. Et av spørsmålene fra forrige runde var «har Bekkis blitt normal?», eller noe i den duren. Jeg får av og til kritikk (tildekket eller direkte) for å være belærende, så jeg lar her leseren bedømme selv gjennom en liten post-Salt Lake City-anekdote. Dere husker super-vingene kokken Sam sendte med bussen i Denver? Når noe er så blodig sterkt krydret holder det seg greit et par dager ekstra i kjøleskapet (nå er jeg belærende igjen). De fleste hadde som sagt testet disse, og nå hadde Bekkis nådd et såpass episk beruselses-nivå at han, selve definisjonen på norsk folkelighet (kjent for sitater som «gidder ikke gå på sånne «to asparges i kryss»-restauranter», «man tørker seg ikke i rævva før man driter» og et par tusen til) skulle teste en kruttsterk vinge. Det endte med ett bittelite halvt bitt inn i vingen; deretter sjokk, svetting, skriking, pusting, styrting av to-tre liter melk (absolutt all melk på bussen, til alles glede neste morgen), mild utskjelling av vår iransk-fødte lysmann («how can you guys eat this s**t?» – med referanse til at Midtøsten historisk sett har brukt mer sterk mat enn «oss»; som beviselig har unngått alt med smak) og støtting av kropp mot diverse møbler mens han bannet, skrek, steiket, hev etter pusten og forbannet verdens sterke krydre og deres opphav. Majestetisk.

Det andre spørsmålet som henger i luften rundt pulten her fra forrige gang, var om det ble mer håndbak (Grutle synes det er en ålreit ting å drive med når han er tørst). Turens siste fridag skulle tilbringes i Winnemucca, Nevada. Stedet besto av et kombinert hotell, kasino og meksikansk restaurant (egentlig en grei oppsummering av Nevada). Jeg begynte i restauranten med tortilla-suppe og Huevos Rancheros («Bondens Egg»), stekte egg på lettstekte tortillas (hvete eller mais), tomat- og chilisaus, dobbelstekte bønner, ris og guacamole. Deretter ble det å begynne å pakke til returen, en tur på hotellets treningsrom, boblebad, svømmebasseng, klesvask, litt jobbing og en solid høneblund (fet Donald Duck-dag).

Så var tiden kommet for middag på den meksikanske restauranten. Deling av en haug Guacamole er obligatorisk, før middagen ble en saftig biff Mexican style og et par Margaritas. Etter middag måtte jeg benytte meg av at hotellet hadde delvis ok internett-forbindelse, og slo av en prat med de hjemme. Lykke. Kvelden ble avsluttet på kasinoet (og dermed var hele Winnemucca gjort på en dag). Jeg klarte å rote vekk et par 20-dollarsedler på automatene (man skal være ganske treg i toppetasjen for å ikke skjønne at man ikke kan gå i pluss på disse helvetesmaskinene), i godt selskap med cowboyhatter, surstoffmasker (med tilhørende tanker på hjul) og rullings. På vei ut så jeg at Grutle hadde slått seg sammen med en haug meksikanere på fest og en cowboyhatt ved navn Glen (det fant vi ut tidligere på kvelden, da Grutle prøvde å knabbe hatten hans inne på restauranten). Rett før avreise kom en rimelig tørsteslukket Grutle tilbake fra kasinoet, og kunne rapportere at han hadde brutt håndbak, og at han dessuten hadde knust meg i håndbak når som helst (ingen protest der). Så der vi fikk vi to svar på en gang. Det ble mer håndbak og han er fortsatt sterkest.

Neste morgen var det San Fransisco, denne fantastiske byen med så utrolig mange hjemløse hippier flytende rundt i gatene. Jeg har jo vært her noen ganger gjennom årene, men er temmelig sikker på at det var usedvanlig mye hjemløshet på gang nå. Kan det være tiden på året, eller er det et forsinket resultat av de tøffe årene USA har vært gjennom siden Wall Street-gutta kjørte det helt i grøften i 2008? Det vet hverken jeg eller Lisa Ekdahl noe om, men påtagelig var det. Vi tok turen til Ferry Market nede ved havnen der man tar båten til Alcatraz og den slags. Fengselet har vi sjekket et par ganger før, så nå var det matmarkedet inne på fergeterminalen som var greien. Det ble rimelig skuffende i forhold til markedet i Philadelphia tidligere på turen. Her var det stort sett råvarer og ikke så mye å smake på der og da. Jeg tar jo ikke med meg vakuumpakket italiensk skinke, en flakong dyr olivenolje og en kasse grønnsaker tilbake for å lage på bussen («to asparges i kryss»-matlaging er jeg litt ensom om å like ombord). Unntakene var en utmerket (dobbel) Kaffe Macchiatto (to go) hos Blue Bottle Coffee Co, og en kopp (sic) med utvalgte skinke-prøver hos butikken med tidenes feteste navn: «Tasty Salted Pig Parts». Ikke helt tilfreds la jeg turen innom Boudin Sourdough Bakery for litt chili-suppe og et fantastisk brie- og skinke-smørsurdeigsbrød før turen gikk tilbake til klubben.

(Havnen i SF, foto: Omeed)

Konsertene i San Fransisco er alltid fantastiske, og denne kvelden var slett intet unntak. Et helt utrolig publikum og et utsolgt Regency Ballroom! Siden dagen etter involverte ekstra scene-produksjon og masse greier, valgte vi å legge siste-konsert-spøken til denne kvelden. Grutle og Arve gikk i bresjen for å lage en spesial-utgave av Amon Amarth-skipet, døpt Amon Avasa (etter Vasaskip-suksessen svenskene er så stolte av). Vi trakket over scenen med skipet og vikinghjelmer i plast, og gutta gliste. Nå var det vanskelig å få et godt bilde av det, siden vi befant oss på scenen når det skjedde, men jeg har lagt ved arbeidstegningen (god planlegging er viktig).

Siste dag var (endelig) her, og vi var tilbake i Los Angeles. Dagen begynte med en tur på Vacation Records for signering og meet-and-greet med fans. Oppmøtet var storveies, med lang kø utenfor når vi ankom, og fansen og band var i storform. Tilbake på venue The Wiltern var det forberedelser til hjemreise, og en litt nostalgisk stemning som rådde. Før dørene fikk jeg tid til en siste kulinarisk utskeielse; mer guacamole og en 350 grams Rib Eye-biff med hvitløkspoteter. Blir en stund til jeg slipper å ta oppvasken selv, så det var bare å nyte. Konserten gikk prima med turens største oppmøte; utsolgt og 2300 folk innenfor. Vi fikk sågar moret oss litt med Skeletonwitch også ved hjelp av parykker av oransje garn fikk hele bandet og crewet kledd seg ut som Bekkis (som Skeletonwitch har utnevnt som en slags guddom), og valset litt rundt på scenen. Amon Amarth leverte mer «et merkelig opptrinn» enn en siste-konsert-spøk ved å sende inn vokal-Johan for å gi oss hver sin Underberger-flaske og takke for turen i mic’en. Hyggelig uansett.

(signering i LA, foto: Nuclear Blast)

Nå er ikke jeg noen siste-konsert fyr, mens enkelte i bandet må møte på flyplassen iført tåke og Au De Bryggeri liker jeg å være ferdig på jobb når siste giget er gjort. Så det ble å blunde på bussen, krangle som f**n med flyplasshotellet som brukte en time på å finne reservasjonen vår, sove mer, tråkle seg gjennom LAX og suse hjem. I selskap med en kunstnertype som snorket noe så inni helheim med nebbet på vidt gap hele veien.

(flying high, again…?, foto: Bekkis)

Da snakkes vi på neste tur. Sannsynligvis en Europa-variant. Regner det blir mer utfordring av normalitetsbegrepet, håndbak og ikke minst mat og drikke. Og kanskje litt musikk.

-Ivar

Reiserapport del to fra Enslaveds USA-tur 2014 er levert. Del en leser du her. Ordet leveres herved til gitarist og matkjenner Ivar Peersen.

Jeg våknet, kikket ut vinduet og der var Mikke Mus, Steamboat Willy-periode. Han gliste mot meg fra nabobussen på parkeringsplassen. I dag var vi kommet til Orlando og Lake Buena Vista. En slags åpen Disney-park. Inklusive House of Blues, hvor vi skulle spille. Hvorfor ikke? Litt trening backstage, en tur på suvenirbutikken (vesla hjemme må jo ha Minni Mus-ører), og så var vel det meste utforsket. En padlebåt-tur på en kunstig Disney-innsjø en halvdyster vinterdag var ikke helt det jeg ønsket meg.

Etter noen telefonintervjuer og lydsjekk var tiden kommet for middag. Endelig litt action! Det ble en middag i husrestauranten. House of Blues er litt som blues. Jeg skjønner jo hvorfor det er populært, men det blir liksom ikke det helt store. Litt overivrig etter mosjoneringen slo jeg til med nachos med spinat-, artisjokk- og ostedip til forrett, og et fullt rakk bbq-glaserte spareribs til hovedrett. Når jeg skulle på scenen tre timer seinere satt det fortsatt litt vel godt i kroppen, men å gjøre et par steinharde Enslaved-låter funker utmerket som en digestive – litt uti åpningslåten «Death in the Eyes of Dawn» kjente jeg det livne i lundar igjen. Giget var helt greit, men publikum bar vel litt preg av preg av å være i Andeby. Apropos; Skeltonwitch fikk ikke være med på kveldens gig fordi Disney (som eier House of Blues-kjeden) hadde reagert på tekstene. Småpinlig for oss andre. Å ikke være for drøy for Disney er jo litt trist for et ekstrem metal band. 1-0-0 til Skeletonwitch om å være mest metal der.

(Grutle med stilig ryggmerke)

Tid for fridag. Denne gangen i Savannah, Georgia. Jeg bet meg merke i noen varsler i hotellresepsjonen om en masse aktiviteter og bussturer som var avlyst på grunn av det kommende uværet. «Jøss», tenkte jeg og kikket nærmere på varslene. Det var for i kveld! Alskens stormer og nedbør og ikke vet jeg. Jaja, får håpe taket på rommet og bussen holder stand, ikke mye annet å gjøre. Av og til virker nettet på hotellene, og da er det topp å få snakket litt med hjemmefronten. Midt i all glamouren () er det ikke bare lett å være vekke fra familie med koner, kjærester og barn.

Så ble det en tur på treningsrommet. Det besto av en tredemølle som prøvde å ta livet av meg på første forsøk, og en heller surrealistisk stegmaskin som kanskje virket. Manualer har vi med selv, så svett ble man jo til slutt. Såpass svett at jeg ville ta meg en dusj på rommet. Det burde jo latt seg gjøre, om det ikke hadde vært for at nøkkelen ikke virket. Ålreit, ordne. Nei. I resepsjonen så de jo navnene til turnemanageren og meg på dataen. Men hvordan kunne hun vite at jeg var meg? «The computer says no». Legitimasjonen min lå jo på rommet. Etter ti minutter med verdens absolutt minst logiske og fruktbare debatt (inkludert to minutt dyp pust og telling til 100 utenfor) gikk hun aller nådigst med på å sende med en gammel kæll (vaktmester eller far, det vites ikke) bort på rommet for å hente ID. Jeg hentet mitt norske pass, og legg merke til at gamlefar ser meg gå inn på rommet, åpne en bag, fiske ut en veske («it’s a man-purse!»), åpne innerlommen i vesken og fiske det ut. Tilbake i resepsjonen var beskjeden at fint det, men jeg måtte ha amerikansk førerkort. Helt seriøst. At jeg uten å nøle kunne fiske frem bitte små ting som lå godt skjult inni andre ting på rommet betød ingenting. For når jeg ikke har lov til å kjøre bil i USA kan det være det samme. Jeg kan være hvem som helst. At det var deres nøkkelkort som bare ikke virket to timer etter innsjekk var heller ikke relevant. Men ok, det gjelder å velge sine slag. Her var ikke jeg rette mann til å vinne slaget. Jeg hentet turneleder og ventet utenfor i duskregnet (husk; styggvær i anløp), mens amerikanere skrek og truet hverandre på helse og karriere innenfor. To minutt seinere hadde jeg et par nye nøkkelkort.

Litt jobb og lite moro seinere var det på tide å ta en tur ned til byen. Det blåste en flau bris og regnet litt (som Bergen med gassen bare så vidt inne). Hvor ble det av været, spurte vi den svært hyggelige drosjesjåføren. Lettere beskjemmet kunne han fortelle at dette var selve katastrofeværet. De var ikke vant til vind og regn i Savannah. Så byen var praktisk talt tom, alle flyktet hjem. Vel, mer plass til oss da. Vi fant en aldeles super restaurant ved navn Vic’s On The River, og du store så klassisk! Et skikkelig flott 1800-tallsbygg med brygge utenfor vinduene der det lå fortøyde hjuldampere. Servitørene var flott kledd opp i tidsriktige antrekk, mens en pianist besørget den rette musikken. Når første servitøren jeg fikk øye på var av afro-amerikansk opphav ikledd klassisk 1800-talls-dress ble jeg et nanosekund småbekymret for at vi hadde ramlet inn i noe «The South Will Rise»-galskap, men både betjening og klientell var godt og blandet (og jeg har sett for mange filmer). Jeg har truffet mange rare, og en del skikkelig skremmende, folk opp gjennom årene, men har til gode å treffe skikkelig kjipe old-school sørstatsrasister. Håper det forblir sånn. Forrett var Østers Rockefeller (friterte østers med fersk spinat, røkt bacon, parmesan og Sambuca), og så ble det jaggu en solid Ribeye-filét med hummerfylt potet (!), braisert spinat og trøffelsmør (relativt pompøst, jeg vet). Ypperlig paret med noen glass av husets Rosé (kan drikke rosévin med såpass mye skjegg, serru). Etter middag ble det en kjapp drink på et hotell borti streeten og så tilbake til hotell og etter hvert buss. Fortsatt i et slags mildt regnvær, mens resten av byen forskanset seg bak gardinene. Tenk om noen ble våte…

Neste dag i Charlotte skulle bli en av de merkeligere dagene så langt i turnelivene våre. Vi ankom venue, kikket ut vinduet, og alt var som forventet. Det vil si, bedre enn forventet. Her skulle uværet vært verre. Vel, intet regn, og et par små flekker med en millimeter eller to med snø. Så kom sjokkbeskjeden fra arrangør: konserten var avlyst! Forklaringen var at hele staten North Carolina var i en «State of Emergency» – andre steder i staten var det snø og det måtte brøytes. Derfor var arrangør bekymret for at noen skulle havne i en crazy ulykke på vei til konserten, og dermed saksøke dem for å ikke ha avlyst. Det må kunne kalles å ta konseptet «føre var» et steg videre. Ja, så da var det bare å innta et lass med frokost på den lokale dineren (hvorfor har vi ikke dinere med egg, bacon, koteletter og stekte poteter overalt i Norge også? Kvifor?!) og kjøre til et hotell og kule (skj)egget. Der var det treningsrom og gratis «middag» som bestod av pølser, nekro-burgere og pommes frittes. Altså mer barneselskap enn middag. Så vi våget oss ut i uværet (flau bris og mini-minimalt med snø). På den første restauranten vi kom til ble vi møtt av en servitrise som stengte butikken på grunn av uværet. Etter å ha kikket rundt oss og forsikret oss om at det ikke var noe skjult kamera noe sted prøvde vi naboen Firebird Wood Fired Grill. Vi varmet opp med noen grillede grønnsaker, og så ble det en delikat ytrefilet med soppsaus. Firebird; et nytt og positivt bekjentskap.

(Firebird-biff, foto: Ivar)

Det var litt for spennende å ankomme Norfolk, Virginia, for der var det virkelig en del snø. Men ikke noen avlysning. For å parafrasere Obelix (sammen med Billy Gibbons mine to store moteikon): «Amerikanerne er helsprø, you’ve gotta love ‘em”. Neste sprøing var på dineren borte i gata. Da jeg prøvde å bestille frokost kunne den relativt sure vertinnen opplyse om at de ikke serverte frokost eller noe som helst med egg for den saks skyld. Dette på grunn av «the weather». De var åpne, ingenting var avlyst, men frokost og egg ble for drøyt med snø i gatene. Good. Videre borte i gaten lå Hell’s Kitchen (populært navn på spisesteder rundt omkring), og om de ikke hadde frokost på menyen var i alle fall servicen blid og upåvirket av snø. En runde originale Buffalo Wings, og en solid tunfiskburger satt som et skudd. Veldig mye annet var det ikke å finne på, men konserten var steinbra. Vår backstage hadde biljardbord, så det ble noen runder (med tilhørende dundertap, selvsagt) med Amon Amarths særdeles joviale crew og Skeletonwitch. Sjeldent hyggelig gjeng å reise med dette, altså.

Silver Springs, Maryland var et nytt sted for oss, og dagen gikk med i garderoben til innspilling av ei vise vi skal bidra med i forbindelse med den kommende Tall Ships Race festivalen i Bergen. Dere får hørt det tidsnok; en Enslaved-ifisert shanty i kvade-stil. Det ble bare tid til en kvikk Thai-take away (det funker som sagt hver gang), og så var det konsert. Nok en virkelig bra konsert. En produktiv, men ikke veldig spennende dag der. Like greit å komme seg til Boston, asap.

(Boston sett fra Ivar)

Boston er en av mine virkelige favoritter, og ikke bare på grunn av dialekten. Jeg gikk inn til byen, og holdt meg rundt Boylston Street, en slags hovedgate. Mye fint å se. Boston Public Library er et syn for såre øyne etter en del grå stygge byer den siste uken. Oppdrag 1: finne suvenir med hummer på til vesla hjemme. Check. Etter den massive innsatsen belønnet jeg meg selv med en lokal IPA og litt nachos med hvit mais-guacamole. Så var det ut og traske mer rundt i området før det virkelig store oppdraget for lørdagen: en tur på Atlantic Fish. Det var såpass knallsuksess sist turné at jeg noterte meg adressen. Her er det topp service og prima råvarer. Er man i Boston blir det sjømat. Først seks østers (fra tre forskjellige havner i Massachusetts) med champagne-vinagrette og coctail-sauce, og så en knapp kilos fersk hummer. Med en lokal IPA attåt, selvsagt. Deka-dens. Suk-sess.

(Boston-østers, foto: Ivar)

(faktisk hummer i Boston, foto: Ivar)

(fake hummer i Boston, foto: Ivar)

Er du i Boston, sjekk ut Atlantic Fish. Uansett, det kunne ikke bli annet enn en pangaften på House of Blues. Utsolgt og stormende jubel. Grutle var i storslag, fortalte vitser og herjet på. Etter konserten fulgte han opp med å bryte håndbak med fansen på den lokale metalpuben. Det er å leve og puste metal på ordentlig, kids. 1-1-0 Skeletonwitch-Enslaved-Amon Amarth. Ja apropos Grutle og metal. Han havnet like godt på amerikansk nasjonal-tv tidligere på dagen. Amon Amarth-gutta hadde en billett til overs til en hockey-match. Under nasjonalsangen plukket produsenten ut fire relativt suspekte karer som fulgte intenst med. Så der var de. Artig at de ser ut som om de aldri har moret seg mindre. Metal.

Fridag i Philadelphia må begynne med en tur på Reading Terminal Market, og er verdt en tur over Atlanteren i seg selv (sjekk nettsiden deres om du ikke tror meg). Her er alt innen sjangeren «mat» representert fra hele USA og store deler av verden. I dag ble det test av en Beck’s Cajun Café, New Orleans-style (savner den byen allerede), og deres jambalaya (Andouille-pølse, kylling, reker, ris, paprika, løk og Cajun Kreolsk krydder; sterke saker). Heftig start på dagen. Etter å ha snust inn atmosfæren var det bare å vandre gatelangs med en liten stopp innom en veldig trivelig pub for en Miti Bleu (Martini med blåmuggsfylte oliven surret inn i italiensk skinke), litt focaccia og en neve prosciutto-skinke.

(Martini med ost og skinke!, foto: Ivar)

Klokken tre hadde vi reservasjon på El Vez, en av Philadelphias mest populære spisesteder. Vi skjønte fort hvorfor. De er kjent for sine blodappelsin-margaritas og guacamole. Begge deler ble sporenstreks prøvd ut, og dette var virkelig noe av det beste innen Texmex jeg har smakt. Hovedretten ble reke-tacos, og igjen var det inner-tier. Jeg har ikke smakt så gode tacos siden Mexico-turnéen tilbake i 1995. Dessert ble en lokal IPA (sic) på en pre-forbudstid-style pub (de er moderne her borte for tiden). Perfekt.

(Pre-forbudstid bartender, foto: Vikky)

Kvelden var langt fra over, det var nemlig Super Bowl Sunday. Vi hadde bord på Brauhaus Schmitz hvor vi møtte Skeletonwitch og Baroness. Snakk om samling toppfolk! Som vanlig prøvde amerikanerne å forklare meg hvordan sporten fungerer, uten at jeg skjønte noe særlig. Underveis ble det tysk øl og kjøtt. Og til slutt vant Seattle Seahawks.

(på Brahaus med Skeletonwitch og Baroness, foto: Omeed)

Morgenen etter flyttet bussen seg ned til sentrum, og det var tid for å klargjøre til konsert. Frokost ble en annen Philadelphia-tradisjon: the Philly Cheese Steak Sandwich. Jim’s, rett ved venue, har ordet på seg for å lage de beste, så turen gikk dit. Vanvittig bra. Det ble for øvrig middag der seinere også, med varianten Philly Pizza Cheese Steak. Publikum møtte opp i hopetall, konserten gikk meget bra, og kvelden ble avsluttet sammen med Baroness-John over et par vinger og en brus. Good stuff.

(før konsert i New York, foto: Finn Arne Nystad)

Så endelig; New York. Jeg tok turen til Bronx og fikk meg en tatovering av Handsome Pete hos Tattoo Seen (for de som leste forrige reisebrev; dette er sjappen til grafittiens gudfar Richie Seen som vi traff i Las Vegas på turneens første dag). Det ble en veldig bra Classic American tolkning av kona, selvsagt med gitaren min (tøft, rett og slett).

(ny tattoo, foto: Handsome Pete)

Tilbake i byen ble det tid til en kjapp tirsdags-taco på en restaurant over gata fra venue, og så var det konsert-tid igjen. For meg ble dette kanskje turneens så langt eneste skuffelse. Publikum viste tegn på storby-blaserthet. De liker det, men ser så mye fett på en uke at de ikke helt klarer å la seg engasjere. Kombinert med en ganske bedriten klubb (Irving Plaza), ikke-eksisterende backstage-komfort, og en del teknisk trøbbel på scenen, ble det litt nedtur. Håper det blir tilbake på en av de gode klubbene neste gang. Bowery Ballroom, for eksempel. Det mest spektakulære i New York var vel det som skjedde etterpå. Vår eminente solo-gitarist Arve «Ice Dale» tok seg «noen glass» i Brooklyn, endte opp på bussen til Amon Amarth, sovnet etter hvert og ble flott dekorert i fjeset av svenskene og sprittusjen deres. Dette havnet utover natten på Twitter. 1-1-1 Skeletonwitch-Enslaved-Amon Amarth.

Long Island og Huntington dagen etterpå var en «siste-liten» booking på det som egentlig var tenkt å være en fridag. Kombinert med dårlig vær (faktisk dårlig vær for en gangs skyld) ble oppmøte relativt labert, for første (og forhåpentligvis siste gang) på turen. Men de som var der gjorde så godt de kunne kunne, og det ble greit nok. Dagen hadde to høydepunkt. Det første var jalapeno-burgeren over gaten (delicious!), og det andre var Skeletonwitch sin nye merchandise. De hadde tatt bildet av Ice Dale, tilføyd en ny hashtag: «#Icefail» og trykket det opp på hvite t-skjorter. Perfekt! Når du leser dette har historien gått sin seiersgang over nettet, og #IceFail er nå et uttrykk for å drikke for mye og kubbe i venners selskap med påfølgende moro på din bekostning.

Ok, folks. Det var nok informasjon for denne gangen! Det gjenstår i alle fall ett reisebrev for denne gangen, så fortvil ikke. Blir det mer håndbak? Er Bekkevold plutselig blitt voldsomt normal? Hvem blir tegnet i fjeset? Følg med!

– Ivar

(It’s a chopper baby, foto: Paul Ponkow)

Enslaved er igjen på tur i USA. Denne gang sammen med like skjeggete og like skandinaviske Amon Amarth og like skjeggete men veldig amerikanske Skeletonwitch. Slikt blir det selvsagt galskap av. Nok en gang bøyer vi oss i støv for reiserapport fra Ivar Peersen.

Ålreit. Turne. Det tar aldri slutt, dette her. Alt er som det skal være. Vi forlot Flesland en guffen torsdag morgen, stakk stortåen innom Schipol Amsterdam, mellomlandet i Minneapolis, og før vi visste ordet av det var vi i Los Angeles. Det var fortsatt ett døgn igjen til turnestart, så det ble tid til en liten tur ned til L.A. sentrum. Det vil si bydelen Culver City, hvor vi parkerte bussen utenfor plateselskapet vårt Nuclear Blast sine lokaler. Etter å ha hentet backline var det blitt seint, og jetlag er ikke noe ideelt utgangspunkt for en skikkelig bytur, så det ble med et par kjappe drinker på en utrolig mørk og bråkete plass. Amerikanere snakker generelt veldig høyt («America! Yeah!»), noe som egentlig er ganske praktisk og ryddig (prøvd å føre en samtale med en lavmælt fyr med sammenbitte tenner og konstant innestemme fra den norske landsbygda?), men konseptet er virkelig tatt til nye høyder på nattklubbene. Musikken er konsert-høy, så de eneste to alternativene er å holde kjeft eller skrike til hverandre. Å holde kjeft er ikke et alternativ her, så det blir skriking. Igjen; litt slitsom men helt straight.

Vi kjørte opp til første stopp; Las Vegas. Viva! Som sist vi var her, med Dimmu Borgir, var åstedet House of Blues. Etter en solid three eggs-and-bacon frokostburrito var det kult å treffe de andre to bandene; headliner Amon Amarth, og første support Skeletonwitch. Vi har truffet de begge før, og førsteinntrykket av å være to særdeles omgjengelige band ble ytterligere forsterket. Det ble gjennomgang av utstyret og litt reise-seighet, så det ble ikke tid til å «gjøre» Las Vegas denne gangen. Det ble gjennomgang av en del helt nyinnkjøpt utstyr. Delta Airlines tok like godt og sendte siste utstyrskassen vår til Hawaii (!). Den var ny. Trikset var å ikke ta kassen ut av flyet i det hele tatt, men å la den stå igjen innerst og så la flyet gå videre til Honolulu. Nevnte kasse dukket da opp dagen etter, og vi krysser fingra for at Delta holder det de lover med å erstatte utleggene vi ble påført. I tillegg hadde vi med oss våre nybygde gitarer fra det nye norske merket Futhark (som nå er vår hoffleverandør av gitarer og basser), og det er jo mildt sagt noe meget spesielt å spille på et nytt instrument – disse anbefales!

Før show takket jeg og Grutle ja til et besøk hos Bones Legacy Choppers. Vi har det til felles at vi hverken kan kjøre eller har peil på motorsykler, men vi synes de ser utrolig fete ut (litt som med damene våre: vi skjønner ingenting, men de ser utrolig bra ut…). Paul Ponkow finner gamle sykler, fikser de opp, tar vare på dem og stiller dem ut. Rett over veien var studioet til Richie Seen, en kompis av Paul. Richie er intet mindre enn «grafittiens gudfar» – her skjønte vi at det nok finnes folk som kjenner til hans leven og laden bedre enn oss, men vi skjønte også at vi var i umiddelbar nærhet av en storhet!

(Ritchie Seen, moderne maler, foto: Ivar)

Konserten var upåklagelig; bra med folk og en god del mer entusiasme å spore i publikum denne gangen. Dette blir en bra tur! De fleste tok seg bra ut, og bussen rullet videre ut i natten.
Neste stopp var Phoenix, Arizona. Temmelig tørt, varmt og fint; noe ganske annet enn våte gamle Bergen. Klubben var temmelig skuffende, litt britisk i stilen (les: ingen flater har vært av rørt av såpe og vann på et par år), men utsolgt – og da er det vel ikke lov å klage? Vi befant oss i utkanten av byen, så det var særdeles lite å se og ta seg til. Etter en god times trasking en vei var det bare å snu på hælen og traske tilbake. Det ble bestilt noe kurant thai-mat og så var det gig igjen.

Konsertlokalene lå vegg i vegg med Asylum Records; en av Phoenix siste uavhengige platesjapper. Etter en prat med eieren ble det klart at de, som så mange andre av sine likemenn/ -sjapper, så mindre lyst på fremtidsutsiktene og fryktet stenging neste året. Det gjør jo at man setter enda større pris på en sjappe som Apollon tilbake i hjembyen. Support your local platesjappe! Konserten ble, som utsolgt show oftest blir, en veldig positiv opplevelse. Publikum var med på nytt som så vel som gammalt materiale, og vi gjorde en relativt framifrå jobb.

Fridag i El Paso høres nok stiligere ut enn det er. Det var jaggu ikke mye å få finne på utover å ete frokost på Applebys (en liten opptur at det er samme kjeden som faren til Will Ferrell sin karakter i «Talladega Nights – the ballad of Bobby Ricky» blir kastet ut av til stadighet) og chille på hotellet. Byen kan vel beskrives som like lite spennende som «sandwichen» lydmann Berntsen (for anledningen med Morten Abel) fikk servert på Raumarock; graden av gastro-skuffelse var såpass episk at jeg bestemte meg for en gang å få flettet inn den anekdoten i en blogg. Gjort. En definitiv gastro-opptur ble avslutningen på dagen; Amon Amarth-gutta inviterte oss alle med på Steakhouse rett ved hotellet. En nesten rå og godt blodig filét mignon i følge med et par iskalde Sam Adams Lagers satte et verdig punktum for en ikke altfor spennende dag.

Så var det San Antonio. Fet by, men klubben er et høl. Jeeez Louise, trenger ikke gi opp helt selv om det er varmt, liksom. Så om å gjøre å komme seg ut derfra i en fart. Med meg på veien fikk jeg tips av turnemanageren om et sted ved «the river walk»; en nydelig liten løype langs begge sider av elven som går midt gjennom byen (de som er interessert i hva elven heter kan lese andre blogger, som f.eks www.jegvetaltomgeografiogfisk.bekkis). Mitt anliggende var å finne stedet Dick’s Last Resort. Konseptet var rett og slett utrolig uhøflig service. Midt i blinken. For mitt eget vedkommende ødela jeg det litt med å være alt for begeistret, så de glemte å fornærme meg (hvis ikke «Zakk Wylde, you need another beer?» var et forsøk på en fornærmelse – de kunne i alle fall kalt meg tjukk eller noe).

(Dick’s Last Resort, foto: Ivar)

Et par eksempler på hvorfor dette stedet rulet følger: En ung dame slet med å bestemme seg (kommentar unødvendig) på et av nabobordene. Midt i mumlingen og «mmm»-ingen blir hun avbrutt av at kelneren skriker ut «oh my god, have you NEVER been to a restaurant before!» før han snur seg til øvrige gjester med et «I swear, its like pulling teeth over here!». Storartet. Så kom en voksen dame med sin skjønne eldre mor i en rullestol, og bakset med å komme seg inn dørene fra utendørsterrassen. Da måtte jo selvsagt en av kelnerne rope fra andre enden av terrassen «are you guys going to the bathroom?». Et bekreftende, men svært bekymret nikk fra datteren ga tilsvaret «make sure you light up a match in there, people are trying to eat out here». Og så videre. Til underholdningen mesket jeg meg et dusin deilige Classic Buffalo Wings, og en liten bøtte skrell-selv reker. Og en hveteøl. Meh, hveteøl begynner å bli litt dølt; det må liksom være 100% tyskprodusert fulltreffer om det skal være noe. Koselig lys farge og litt daff banan-ettersmak gjør liksom ikke jobben lengre. Jaja, tilbake på klubben og lydsjekk. Konserten ble knakende bra!

(Reker, vikinger og hveteøl, foto: Ivar)

Vi var jo allerede i Texas, og da må man innom Dallas. Å være tilbake på House of Blues er en drøm etter en kveld i San Antonio. Rent, pent og profesjonelt. Det ble tid til en tur på treningsstudio (kan ikke bare spise og drikke øl, vettu) og så ble det middag på dineren rett over gaten. Når man først har prøvd de virkelig sterke kyllingvingene ender man ofte i en catch 22. Jeg har skjønt at de fleste bare tror vingene deres er sterke – men jeg må bare prøve, i tilfelle de virkelig er det. Rent rasjonelt hadde det vært smartere å prøve en av de mildere vingene de har full peil på. Noen ganger gir det likevel resultater; disse vingene var (nesten) sterke, og ikke verst i det hele tatt. Klok av hvete-skade holdt jeg meg til en lokal IPA som akkompagnement: Suksess. Konserten var igjen bra, og det er fryktelig mye folk på disse konsertene. Skjegg er tydeligvis rimelig populært for tiden. Lengdemessig ligger vi relativt likt med Amon Amarth, med Skeletonwitch rett bak. Vår fordel er at vi har to stykk med relativt seriøs hårvekst i fjeset. Meg med ZZ-top style og Grutle med klassisk goatee-og-mustasje. Så i min bok leder vi soleklart. De andre har hver sin representant med «skikkelig skjegg», mens diverse smultringer og hobby-barter i alle tre bandene ikke teller. Dun på haka er så 90-talls.

Så var det Houston, og nok en House of Blues. Litt trening på bussen (som en klassisk Cypress Hill-video, bare uten røyking av marihuana til vektløftingen), og frokost inne på klubben. En super «Juicy Lucy»-burger med fritert løk, jalapenos (eller «jalla-peniser» som de kaller dem på gatekjøkkenet på Landåstorget i Bergen) og ett stykk premium US-beef satte stemningen. Vi delte backstage med gutta fra Skeletonwitch, så stemningen var gjennomgående kanon hele dagen. Til middag ble det italiensk restaurant i nabobygget med et glass straight Merlot og Linguini Portobello. Portobello-sopp er skogsbunnens indrefilet. Nok en kanon konsert, og så ble det en slags fuktig aften hvor undertegnede endte opp med å spise både egen og Skeletonwitch-gitarist Nate sin mat. Han skal få igjen den tacoen en vakker dag. Jeg lover.

(Glamorous Margarita)

Neste fridag var til våre store lykke i New Orleans, hvor vi ikke har vært før; hverken med band eller i sivil. Som fan av serien Treme har jeg vært sugen lenge, og endelig var vi her. Etter noen timer på hotell med mer trening (jeg kommer til å se ut som 80-talls Schwarzenegger når jeg kommer hjem, eventuelt ikke), klesvask og Skyping med heimen, var vi klar for en tur ned til Bourbon Street. For en by, for en stemning, for en vibb! Vi startet med en tur på Acme Oyster House og kjørte på med en ekte New Orleans margarita, en lokal lager, seks ferske østers til forrett og et berg av sjømat til hovedrett: friterte reker, hvit fisk og fritert østers. Uovervinnelig. Turen gikk videre til et sted det sto mye bra om online: Kingfish Coctail Bar. Det var ingen underdrivelse. Etter et par lokalt bryggede IPA’s var det på tide å prøve ut den fantastiske bartenderen Chris’ magiske drinker. Den lokale spesialiteten «French 75» var en vinner; en frisk coctail bestående av gin, sitron, sukker og musserende vin – forfriskende! Etter noen timer var det igjen tid for mat, og nå samlet hele gjengen seg på Redfish Grill. Forrettene var blåkrabbe, alligator-kjøttboller, sjømat-gumbo, grillet østers og diverse utrolig god fisk. Til hovedrett ble det «Redfish» (igjen må jeg bare referere til den ovennevnte bloggen for de som må vite hva det egentlig var). Etterpå ble det pub, hvor det muligens ble litt vel seint. Men for en kveld!

(Østers i Orleans, foto: Vikky)

Ikke akkurat uthvilt, men inspirert og ved godt mot var det tid for utsolgt konsert i Atlanta. Tenåringsidolet Cody Simpson hadde også et utsolgt show i samme bygg, så de to køene så rimelig absurde ut ved siden av hverandre. Atlanta var for øvrig utrolig kaldt. Det var ingenting å se, så det ble litt lett trening backstage, og take-away thai (det sikreste kortet på turné i Statene). Igjen en kjempebra konsert, og nå merket vi at formen virkelig begynte å sige på. Ja, og forresten: vi signerer ting og hilser på fans i merchen etter hver eneste konsert – utrolig kjekt å møte gamle og nye lyttere. På en så vellykket supportturné ser man umiddelbare resultater: vi har hver kveld møtt utrolig begeistrede fans som ikke har hørt oss før, og som har blitt revet med etter å ha sett konserten. Det er verdt hver eneste dråpe svette, og hver eneste tilbakelagte mil.

Deretter var det tilbake i varmen og Tampa, Florida. Artig å oppleve strålende sol og sommer i januar. Dette var dagen for en slags sjørøverparade i byen, som var full av feststemte folk i kostymer og med perlekjeder rundt halsen. En tur på gymmen (hvor alle var verdens største og sterkeste; der fikk Arnold-drømmen en trøkk), og en lydsjekk seinere var det ut og sjekke mulighetene. En kullovnsbakt pizza med alskens gode greier på var det som trengtes, med dessert i form av en kubansk espresso og sigar på en rimelig autentisk Havanna-sigarbar. Konserten var enda en opptur, og etterpå ble det chilling på bussen med utsikt over krigssonen paradedagen nå hadde utviklet seg til. Jeg har ikke sett lignende siden forrige St. Patricks Day i Birmingham. Sett en festlig hatt på folk, og de mister det fullstendig.

(Have a cigar, foto: Vikky)

Så er vi kommet til dagen i dag – for anledningen i St. Lauderdale, fortsatt i Florida. Tiden i varmen nærmer seg slutten, og vi har nytt den så godt vi kan. I mangel på spennende ting rundt oss ble det igjen take away Thai som reddet dagen. Konserten ble så til de grader utsolgt (blant annet på grunn av busslaster med passasjerer på «70.000 Tons of Metal»-cruiset som går herfra i morgen), at et par hundre ble stående utenfor uten billetter. Publikummet var med klar margin det beste så langt på turen, og vi leverte rimelig nært opp mot optimalt (100% når vi jo aldri, men det er heller ikke meningen). Og så sitter vi her, Bekkevold og jeg, mens resten av bussen har tatt kvelden. Håper denne første uken var like ålreit å lese om som den har vært å leve gjennom – dette har vært en enorm start på det jeg tror kommer til å bli en seiersmarsj over det amerikanske kontinent. Det er mye som skal smakes på og sees ennå!

– Ivar

Amon Amarth kjører totalstil med sin nye video til låten Father Of The Wolf. 10 minutter med film-magi. Bare se videoen. Amon Amarth er vel akkurat nå på tur i USA med våre egne vikinger i Enslaved, om jeg ikke tar helt feil.

Snart spiller Amon Amarth OG Carcass sammen i Oslo. Litt av en dobbel dose kraft. Neste år tar like godt de svenske vikingene med seg Enslaved og Skeletonwitch på USA-turné. Blir nok magisk. Her er en tekstvideo til den meget flotte As Loke Falls-låten.

Amon Amarth er tilbake i Norge og spiller tre små klubbkonserter. Du kunne vinne billetter.

Det sveisne metalbandet Amon Amarth begynner å bli et svært kjent navn, og nå returnerer våre viking-naboer for å gjøre tre ganske små konserter i Norge. Mandag 27. februar spiller Amon Amarth på John Dee i Oslo, dagen etter gjør de konsert på Garage i Bergen, før de ender sitt tokt i Norge i Trondheim på Blæst torsdag 1. mars. Jeg tipper at det kommer til å bli tre flotte opplevelser. Vi ga vekk billetter til noen av de som svarte oss hva den nyeste platen til Amon Amarth heter, og svaret var Surtur Rising.

Billettvinnere har fått beskjed via mail, og har disse flotte fornavn:

Aki og Anne (Oslo)

Monica og Håvard (Bergen)

Stian og Ståle (Trondheim)

Sjekk Twilight Of The Thunder God under her da vel.

Svenske Amon Amarth er et herlig band. Fulle av vikingblod og flott metal hamrer de løs på oss igjen med sitt siste album Surtur Rising. Et av de bedre sporene på den platen er Destroyer Of The Universe. Meeetal!

Limitert utgave av Surtur Rising har funnet nye eiere.

Det begynner å bli en stund siden vi kjørte denne konkurransen på radioen, men nå har vi endelig funnet vinnere. Vi spurte dere om hva som er verdens beste band på A, og metal-ter som Anthrax, Accept og AC/DC fikk selvsagt mange stemmer, men også mer obskure ting som Asphyx og Annihilator har sine fans der ute i Norges land. Disse får hjem den lekre og limiterte utgaven av nye platen til Amon Amarth:

Jan-Arild Jørgensen, Ramberg og Jon Eivind Straume, Skien.

En stor og rockete søskenflokk i kveldens sending.

For det handlet tross alt om de tøffeste søskenparene i rocken. Og selv om AC/DC ble for åpenbare, så klarte vi å presse ut en time med pur søsken-kvalitet. Pluss en time med annen herlighet.

Iron Maiden – Purgatory

U.D.O.-Rock N’ Roll Soldiers

Helheim-Dualitet Og Ulver

Amon Amarth-Töch’s Taunt

Vreid-Sound Of The River

Graveyard-No Good, Mr. Holden

Devildriver – Lend Myself To The Night

Accept-Blood Of The Nations

Black Sabbath – N.I.B. (live)

Funeral For A Friend – Broken Foundation

Airbourne-Bold Bad And Beautiful

Van Halen-Jamie’s Crying

Sahara Hotnights-Hot Night Crash

Cavalera Conspiracy-Thrasher

Savatage-Of Rage And War

Backstreet Girls-Blame It On Suzie

We-For Love, For Life

Tardy Brothers-Bloodline

Civet-Hell Hath No Fury

Lamb Of God-Set To Fail

Pantera-The Great Southern Trendkill

Heart-These Dreams

Søskenkjærlighet og vakker musikk i kveldens Pyro.

Det er mange søsken som spiller i band. Også i rocken. For eksempel i Airbourne som du ser på bildet. Og vi har tenkt å fylle en hel time med noen av de aller beste søstrene og brødrene som trakterer rockeinstrument. Søsken-spesial i kveld altså. Vi skal også intervjue Wolf fra de gode gamle Pyro-heltene i Accept, vi skal gi vekk den nye platen til vikingene i Amon Amarth og vi skal spille helt ny musikk fra UDO, Helheim og Rise Against.

Dag to på festival blir alltid roligere enn dag en. Så også i Kvinesdal. Selv om Immortal hadde flammer.

Det er vanskelig å toppe Twisted Sister, Megadeth og Airbourne, men Norway Rock Festival flesket til med et sterkt program også i går.

Alle bilder tatt av Sindre Didriksen. Magikeren bak linsen.

(utdrikkingslag eller rockefestival?)

Det hele startet med Sybreed, men de spilte så tidlig på dagen at jeg da drev og skrev forrige rapport herfra. Derfor startet Pyros dag med Purified In Blood. Som på sin side startet dagen med å kun fremføre låter fra siste platen Under Black Skies. Og det var helt på sin plass, i og med at det er en av de beste utgivelsene i Norge i år.

Purified startet med Thunderheads og kjørte sin sedvanlige utagerende stil gjennom sine femti  tilmålte minutter. Det er alltid moro på konsert med Purified, og gårsdagen var intet unntak. Selv om bandet definitivt gjør seg bedre innendørs enn i skinnende lys, så klarer de likevel å skape god stemning blant de litt lunsj-trøtte fremmøtte. Pluss for å ha inkorporert et svært monster av et orgel på scenen. Det låt like svært som det så ut. Hjemmeseier.

Så var det på tide å ta frem vikinghjelmen og de største blikk-begerne, for neste band ut på hovedscenen var mektige Amon Amarth, som foran en fantastisk flott backdrop av coveret på siste albumet leverte solid og knallhard metal med norrøne tekster. Selv om Amon Amarth ved første lytting kan låte ganske brutalt, så pakker Olavi og resten av Amon Amarth låtene sine inn i svært melodiøst gavepapir. Moderne metal-hits som Guardians Of Asgaard og Twilight Of The Thunder God kom til sin rett på sletten i Kvinesdal, og hundrevis av viking-hender var i været under hele konserten. En bra innsats fra de svært hyggelige svenskene.

Dermed var det Joe Lynn Turner-time. En Pyro-helt av dimensjoner etter sin innsats som vokalist for Rainbow på tidlig 80-tall. Faktisk en av de aller beste rockevokalistene i historien. Og nå fronter han Over The Rainbow som er satt sammen av musikere som alle har spilt i nettopp Rainbow. Utenom gitaristen, som da er Jürgen Blackmore, sønnen til Rainbow-grunnlegger Ritchie Blackmore…. Altså et cover-band. Uansett. Vi fikk se Joe Lynn Turner synge både egne Rainbow-hits, og også en del låter som Ronnie James Dio sang på for bandet. Og det å se Joe Lynn Turner fronte låter som I Surrender, Kill The King, Man On The Silver Mountain, Tarot Woman og Since You’ve Been Gone var rett og slett magisk. For en total hit-parade!

Fun-fact: Joe Lynn Turner er pitteliten. Og da mener jeg pitteliten. Men synge, det kan han.

Neste band ut heter Killswitch Engage, og har opparbeidet seg en kraftig fan-skare de siste årene. Dermed var det godt med folk som så amerikanerne kjøre gjennom de beste låtene fra sine siste plater. Jeg har aldri helt klart å få tak på Killswitch Engage. Blandingen av hard metal og softe partier har alltid virket noe forvirrende, men det er ingen tvil om at bandet leverer live. Skjønt all løpingen og vitsingen til Adam D begynner å bli litt enerverende etter en stund. En naturlig avslutning kom med versjonen av Holy Diver, som helt klart ble et av høydepunktene på Norway Rocks andre dag.

Dermed var alt duket for mørketid med Immortal. Trist nok måtte jeg droppe første halvtimen av Blashyrks store sønner, og gir dermed tastaturet over til Heavy-Bård som gir deg det du trenger å vite om Immortals konsert.

Deilige iskalde gufs. Immortal åpnet porten til Blashyrkh og slapp løs en horde av metal-hits hentet fra bandets siste utgivelser. Bortsett fra noen små gitartekniske problemer ble konserten en parademarsj fra begynnelse til slutt. Ondskapens akse satt i system. Et strålende eksempel på black metal i stadionformat, og da Immoral peiste på med Damned In Black og One By One var det bare å bøye seg i støvet for satanisk norsk metal.

Dermed er Totto tilbake på tastaturet, og kan melde om at Slash er en veldig hyggelig kar, og at du i høst vil kunne høre den karen plukke favorittmusikk i en time på Pyro. Men nok om Slash for now. Mer om ikonet lenger nede på siden.

Kamelot er et band jeg aldri har hørt særskilt mye på, men jeg har registrert at de gjennom masse turnering har klart å bli et av verdens største melodiøse metal-band. Den norske vokalisten Roy Khan gjør sitt ytterste for å underholde publikum, som har møtt opp i store mengder, og det er overhodet ingenting å si på kvaliteten på musikerne, lyden eller pyro-showet. Det er bare det at jeg ikke har en stor plass for symfonisk power-metal i hjertet mitt, og dermed blir det også urettferdig å skulle felle noen dom over bandet. Publikum elsket konserten. Det er nok en god indikator på kvaliteten.

Mye peking på området. Bra.

Mens jeg ventet på at dagens andre cover-band skulle entre hovedscenen svippet jeg en tur innom telt-scenen der  svenskene i Lillasyster gjorde en av dagens beste konserter. Vokalist Martin hadde fått prolaps i ryggen, og måtte sitte på scenen, men likevel leverte Lillasyster et monster av en konsert som nesten fikk teltet til å ramle i bakken. Enorm stemning og et takknemmelig band. Nesten litt rørende.

Så var det på tide. Slash var i bygden. Allerede på hotellet da jeg skulle intervjue Slash skjønte jeg at dette er en big deal for arrangørene. Vakter overalt og generelt nervøs stemning. Rart egentlig, ettersom Slash alltid har fremstått som en jovial type. Men jeg lar musikken snakke, og det ble en herlig time sammen med Slash, vokalist Myles Kennedy, og et band som virkelig knuste på. Vi fikk noen av de bedre låtene fra Slashs nye solo-plate, som Ghost, By The Sword og Back From Cali, vi fikk Velvet Revolver-musikk, vi fikk noe som jeg tror må ha vært Snakepit-låter, og  vi fikk ikke minst svært gode versjoner av Civil War, Sweet Child O’ Mine, Paradise City, Nighttrain og Rocket Queen.

Myles Kennedy leverte som han aldri skulle gjort annet enn å synge GN’R-klassikere, og akkurat der og da savnet hvertfall ikke jeg Axl Rose. Slash solo kunne fort endt som et halvdødt coverband, men slik Slash fremstod i går virker dette som en klar suksess.

Norway Rock Festival har nå arrangert to dager med flotte musikalske opplevelser, og det må også sies at selv om festivalen har vokst gigantisk rent line-up-messig i år, så er det ingenting som tyder på at arrangøren ikke har kontroll. Lite køer, god stemning, hyggelige frivillige og nå også fint vær. Som Heavy-Bård sa det i går; jeg elsker denne festivalen.

Litt ekstra bilder, sier du? You got it.

Torkjell i Audrey Horne er begeistret. Enten for Slash eller for Totto. Eller begge deler.

Heavy-Bård vil gjerne shoppe spandex, men tør ikke helt…

Heavy-Bård i buss på vei til området. Merk flott Municipal Waste-shirt. Ekte.

Arve fra Enslaved/Audrey Horne sammen med Heavy-Bård. Det må bemerkes at dette bildet er tatt under Kamelots konsert. Elsker de Kamelot eller elsker de hverandre?

Joe Lynn Turner. Liten, men flott.

Tommy i Purified In Blood. Stor, men flott.

God stemning på Purified In Blood.

The Matrix?

Her leser du listen over låter vi spilte i kveld.

Amon Amarth plukket låter i sistetimen, og vi intervjuet Kite i førstetimen. Her er alt sammen:

Twisted Sister-Under The Blade

Fu Manchu-One Step Too Far

Årabrot-The Serpent

W.A.S.P.-Babylon’s Burning

Wolf-Hiding In Shadows

Metallica-Trapped Under Ice

Valhall-Stonehead

Mustasch-Heresy Blasphemy

Kite-Keeping The Demons Out

Entombed-Amok

Rammstein-Liebe Ist Für Alle Da

U.D.O.-Heavy Metal Heaven

Amon Amarth-Twilight Of The Thunder God

Black Sabbath-Children Of The Grave

Slayer-War Ensemble

Motörhead-Sacrifice

Bolt Thrower-The Killchain

AC/DC-Sin City

Mötley Crüe-Too Young To Fall In Love

Primordial-Empire Falls

Accept-Metal Heart

Amon Amarth ser kanskje skumle ut, men på bunnen er de bare snille.

Svenske Amon Amarth pøser ut knallhard musikk på både scene og plate, men backstage er de snille som pusekatter. Vi møtte Amon Amarth da bandet spilte i Norge nylig, og fikk to av medlemmene til å plukke en time med sine favorittlåter fra metal-historien. Det blir både klassikere og overraskelser.

Vi skal også intervjue norske Kite som er et band tuftet på medlemmer fra Tombstones, Stonegard/Dunderbeist og Jaqueline. Kite har ute en fin ny plate akkurat nå. Hør mer om den i kveld. Du får også muligheten til å vinne den nye platen til legendariske W.A.S.P., og ny musikk fra band som Årabrot, Mustasch og Fu Manchu. Vel møtt.

Øst-Europa og gode greier.

Vi kjørte spesial om østlige deler av Europa, ga deg intervju med Amon Amarth, og muligheten til å vinne den nye platen til Children Of Bodom. Her er listen:

Helix-Gimme Gimme Good Lovin’

Baroness-Jake Leg

Katatonia-Onward Into Battle

Children Of Bodom-Somebody Put Something In My Drink

Anthrax-Caught In A Mosh

U.D.O.-Dominator

Slayer-Unit 731

Sulphur-True Father Of Lies

Amon Amarth-Twilight Of The Thunder God

Def Leppard-Too Late For Love

Vreid-Heroes & Villains

Kiss-Hot And Cold

Gorky Park-Bang

Tormentor-Elisabeth Bathory

Behemoth-Ov Fire And The Void

Ektomorf-Rat War

Kruiz-Heaviest In Town

Kat-Killer

Riverside-Hyperactive

Vader-Rise Of The Undead

Masters Hammer-Pad Modly

Divilje Jagode-Motori

Østover, kamerater. Østover!

I kveldens andretime har Pyro kun ett eneste oppdrag. Vi skal finne ut om det finnes god og sterk hardrock i østlige deler av Europa. Mye har forandret seg fra den kalde krigen der Sovjet regjerte med stengte grenser og svært få metal-band. Nå dukker det opp stadig flere gode orkester fra øst, og Pyro gir deg mange av de beste i kveld. Både fra gamle dager og fra nye dager.

Vi skal befinne oss trygt plassert i Europa også når det gjelder intervju og konkurranse. Amon Amarth har stor suksess med sin blanding av dødsmetal og viking-tekster. Vi traff svenskene da de var i Norge nylig. Kveldens premie er den nye cover-platen til finske Children Of Bodom der de gjør sine versjoner av så forskjellige artister som Britney Spears, Billy Idol, Sepultura og Poison. Finsk galskap med andre ord. Du kan vinne platen Skeletons In The Closet i kveldens sending. Helt ny musikk fra Slayer, Katatonia og Baroness blir det også.

Amon Amarth, Entombed og Evile på en kveld. Puh!

Det hele skjer på USF Verftet i Bergen lørdag 10. oktober, og du kan vinne billetter til herligheten. Det eneste du trenger å gjøre er å sende oss en mail med svaret på hva de siste platene til alle tre bandene heter til pyro@nrk.no. Ikke særlig vanskelig. For en kveld dette blir. Pyro gleder seg!

De tre bandene spiller også følgende andre datoer i Norge, men de har vi dessverre ikke billetter til:

8/10: Union Scene, Drammen

9/10: Byscenen, Haugesund

11/10: John Dee, Oslo

Glem wall of death. Nå er det viking-roing som gjelder. Bare å øve seg til Amon Amarth kommer til Norge snart.

Både video og making of faktisk…

Svenske Amon Amarth har fått mange tilhengere i Norge de siste årene. Skulle bare mangle siden bandet lager brillefin metal. Siste video ut fra platen Twilight Of The Thunder God er Guardians Of Asgaard. Se både videoen og hvordan den ble laget under.

Tommy fra Purified In Blood skriver om opplevelsen av å spille support for Slayer.

Dagen nærmet seg med stormskritt og jeg valgte å reise til Oslo et par dager i forveien. Folk som drikker kaller det forspiel. Jeg benyttet anledningen til å få hive innpå litt mer blekk på kroppen på Invictus Custom Tattooing. Før jeg ble stukket fikk jeg meg en deilig tur i Nordmarka for å lufte hodet og resten av skrotten. Episk tur det der.

De resterende i Purified in Blood kjørte fra Stavanger til Oslo på gamlemåten, og ankom sent søndag kveld. De var jævli klare for en bytur. Så fort de fikk strekke ut beina og kommet seg i horisontal posisjon innhenta kjøreturen dem og de dovnet til. Vi var så heldige å vinne en plass som supportband for selveste Slayer, bandet som har stått våre hjerter nærmest. Dette er stort for en gjeng brøleaper fra Stavanger. Ikke bare fikk vi se storheter som Slayer og Mastodon, men vi fikk spille support. Perfekt.

Vi ankom Spektrum ca. 13.00, og begynte med å loade utstyret. Timene gikk før vi fikk lov å sette opp utstyret vårt på scenen. Vi fikk beskjed om å holde oss på en plass til vi beskjed om noen annet. Det klarte vi ikke. Ved siden av scenen stod Brent fra Mastodon og gitartechen hans og så litt trøtte ut. De kviknet til da de så gitaren min, og plutselig hadde vi en ting gående om gitarer. Brent ville vise meg sin gitar som han nettopp fant igjen i Danmark etter den ble stjålet for 8 år siden. Han var stoka. Jeg var stoka. Det var visst ikke bare gitaren min de syns om, de likte tydeligvis kjæresten min Camilla også, noe hun etter min mening ble altfor glad for og tar opp ved enhver passende og upassende anledning.

Tiden mellom lydjsekk og “stagetime” var ikke lang. En gjeng kids og en gjeng eldre kids hadde samlet seg foran scenen og tok oss vel imot. Det var ikke et fullsatt Spektrum, men det var rått uansett. Kunne ikke høre plektrene mine falle i bakken når jeg kastet et par ut etter konserten, hvilket er et bra tegn. Productionsmanageren hadde gitt oss masse regler på hva vi ikke fikk gjøre; ingen spytting, ingen vannsøl, ingen føtter på monitor. En skulle tro det ikke var mulig å gjennomføre en konsert med slike regler ettersom en vanlig Purified konsert består av nettopp disse tingene. Men det gikk på hengende håret. Productionmanageren var bare ute og kjeftet på oss én gang. Ikke verst.

Amon Amarth spilte etter oss, og jeg hadde vel strengt tatt sett mer frem til en dusj i de fotballgarderobe-dusjene på backstage enn å se Vikingarna igjen. Dessuten virket de utrolig dølle der de gikk og sopet skjegget sitt i bakken på backstagen. Ikke så mye som en brøl fra garderoben deres. Lite vikingaktig. Mastodon var på som neste band, og jeg hadde gledet meg lenge. De er for tiden en trio ettersom gitarist Bill ble igjen i London grunnet sykdom. Brent forklarte meg at han spilte på gitarer med litt flere strenger enn normalt for å få mer trøkk ettersom det bare var én gitar på scenen nå. Syns det funket som faen. Melvins cover var siste sang og den ga virkelig hodet noe å gynge på. Helt rått. Må inrømme at Trivium ble litt neglisjert fra min side, men fikk sett siste låt og de kan det de holder på med. Det er bare at det de holder på med ikke treffer meg helt. Men for all del.

Så var det tid for Slayer. Kerry King la fra seg avisa på backstagen, og slengte på seg litt kjetting som dinglet fra buksa. Jeg hadde vært og “drøst” (Stavangerutrykk for løst snakk i god tone) litt med gitartechen til King tidligere på dagen, og var fornøyd med å få sjekke ut gitarene hans. Selv om hele Reign in Blood ble spilt i en eneste gallopp, virket ikke publikum storfonøyde av den grunn. Kanskje det hadde noe med lyden å gjøre..? En interessant observering fra min side var at Jeff Hannmann ved et tidspunkt lente seg mot trommeriseren mens King spilte solo. Han trodde kanskje ingen så han, ettersom spotlighten lynte mot King. Klandrer han ikke. Et pust i bakken er kanskje det som skal til for å klare å meie igjennom hele Reign in Blood. Bak hele gjengen hang en low-tech LED skjerm som så ut til å være leftovers fra en nedlagt 90-talls arkadehall. På denne skjermen hadde de mekka til masse kjekke skjermsparere som gikk under hele konserten. Veldig necro, som Heavy Bård passende sa i sin rapport fra samme turné.

Da kvelden var omme var den likevel ikke omme. Det ble en efterfest på et utested i Oslo. Kerry King var eneste representant fra Slayer. Mens crewet slafset i seg norske jenter, satt han i hjørnet og fiklet med iphonen sin. Litt nerdat. Alle i Mastodon (Utenom Bill såklart) var tilstede og det var god stemning. Vår svenske venn og ubrukelige trommetech Ulven var også med. Han, Anders og jeg drakk hylleblomstdrikk og Farris mens vi så alle bli mer og mer vindskeive i blikk og gange. Alltid like morsomt.

Etter mye lekeslossing utenfor uteplassen, bar det hjemover. Flesteparten hadde søkt ly hos kompisene våre på Invictus. Setter pris på det. Mye inntrykk fra denne dagen. Stor takk til juryen som ga oss sjansen til å rocke med gamlekara.

-Tommy Svela, Purified In Blood