All That Remains-sjefen Phil Labonte er en av de mest kontroversielle i rocken, og har vel ikke sluttet å irritere på sine litt eldre dager. All That Remains slipper uansett snart albumet The Order Of Things. Later til at det hele blir ganske mykt.

All That Remains forteller en fin historie om livslang kjærleik i sin What If I Was Nothing. Synd låten er så seig at det nesten høres ut som Nickelback.

All That Remains-vokalist Phil Labonte er en høylytt forsvarer av retten til å ha våpen i USA, og har kommet opp i en del store diskusjoner rundt emnet. Derfor er det kanskje helt naturlig å kjøre krigstema i videoen til Stand Up fra siste album A War You Cannot Win?

All That Remains har sakte blitt et populært band, men vokalist Tom Labonte er kanskje enda mer kjent for sin støtte til retten til å ha våpen i USA som musikken sin. For noen måneder siden var han i offentlig krangel med Tom Morello, og All That Remains kommende album A War You Cannot Win har to maskingevær på coveret. Labonte er tross alt ex-US Marine. Alle har rett til sin egen mening, og vi konsentrerer oss heller om en helt ny låt fra platen som kommer neste fredag og som er produsert av selveste Adam D fra Killswitch Engage. You Can’t Fill My Shadow.

Phil Labonte synger i All That Remains og har hatt noen uttalelser i det siste om USA og våpen som har ført til nettbeefs med blant annet Tom Morello. Nå er det på tide å la musikken snakke litt igjen. Nytt album kommer tidlig i november og skal hete A War You Cannot Win. Første låt ut er Stand Up. Litt kjedelig ved første og andre og tredje lytt. Eller?

Amerikanske All That Remains spilte på Hove i fjor, og skal nå snart gi ut sitt nye album For We Are Many. Her er første video. Ganske så stilfull.

Celebert besøk og hard spilleliste.

Demonaz fra Immortal plukket favoritter i sistetimen, og vi intervjuet All That Remains. Her er hele listen:

Murderdolls-Dead In Hollywood

Megadeth-Endgame

Kiss-I’m An Animal

Every Time I Die-Roman Holiday

Municipal Waste-Wolves Of Tsjernobyl

Lynyrd Skynyrd-Skynyrd Nation

Ace Frehley-Fox On The Run

Gallows-The Great Forgiver

All That Remains-Overcome

ZZ Top-I Thank You

Wrist Rocket-What Better Time Than Now?

W.A.S.P.-Crazy

Svölk-Anchor

Immortal-All Shall Fall

Celtic Frost-The Usurper

Venom-Black Metal

Bathory-The Return Of Darkness And Evil

Motörhead-Overkill

Posessed-Pentagram

Slayer-Altars Of Sacrifice

Fields Of The Nephilim-Moonchild

Piledriver-Sex With Satan

Tungt på Pyro i kveld.

Demonaz fra selveste Immortal er nemlig husgjest i kveld, og spiller sine favoritter fra metal-historien i en hel time for deg. Men det er ikke det eneste vi kan by på. Vi er da skikkelige innbydere. Derfor gir vi deg også intervju med All That Remains, muligheten til å vinne den nye platen til Every Time I Die, og helt ny musikk fra band som Lynyrd Skynyrd, Municipal Waste og Kiss. Sa jeg Kiss? Oioioi.

Etter noen lange dager med deilige konserter fra blant annet El Caco og Parkway Drive, var metalkalaset flyttet til hovedscenen på onsdag. Tidligere har det vist seg som lite vellykket å sette mørke band på hovedscenen tidlig på dagen, og tabben ble gjentatt i året.

Benea Reach åpnet ballet i 5-tiden, og det ble relativt klart at et norsk undergrunsband ikke har noe på den scenen å gjøre på ettermiddagen. Akkurat som da Purified In Blood spilte der i fjor, så var det glissent rundt på gressplenen.

Bandet spilte sin dunkle, Meshuggah-inspirerte metal på mer enn godkjent vis, det er få norske band som leverer dvelende, mathcorefarget metal bedre enn Benea Reach på en god dag. Dessverre fikk konserten noen skraper av en sutrende vokalist. Det blir bare usympatisk – og ikke ironiskmorsomt, som kanskje var planen – når man kjefter på at det er for lite Benea Reach-skjorter i publikum.  Et annet tips: når man skal hoste opp slagg fra halsen mellom låtene, ikke ha mikrofonen inntil munnen. VI satser på å se Benea Reach på en klubb snart, det er der de hører hjemme.

Etter svensknorske Benea Reach hadde spilt fra seg og hostet opp slagget, var det tid for Enslaved. Bandet hadde levert en sjokkerende dårlig akustisk opptreden på Radioresepsjonen noen timer tidligere, så det var gledelig å se og høre at bandet var på plass i toppform på Hovedscenen. Ice Dale leverte flammende soloer, Ivar Peersen drømte seg til skyene i progsoloene, og Grutle og Bekkis sto for komp tryggere enn grunnfjellet under dem. Høydepunktet var Fusion Of Earth And Sense, tror den er hentet fra 2006-albumet Ruun. Sjekk for øvrig VGs toppkarakter her.

Etter to runder med norsk metal, ruslet vi inn i skauen og så en drøy halvtime av amerikanske Gaslight Anthem. På sitt beste, som for eksempel The ´59 Sound og Old White Lincoln, er Gaslight Anthem de naturlige arvtakerne til Springsteen og Bon Jovis desperate og storslagne New Jersey-rock, men som postmann Skjebstad foran meg sa: ”Det blir litt flatt i lengden”.

Inni mellom de første konsertene rakk jeg et kjapt intervju med Mike fra All That Remains, en hyggelig kar fra Massachussets. Han fortalte at bandet gledet seg stort til å spille rett før Slipknot, og at de var helt satt ut av det fine været og digg natur.  Det kunne virke som All That Remains hadde tatt med seg solenergien til scenen, for makan til overraskende konsert er det lenge siden jeg har vært på. All That Remains har sikkert solgt noen hundre plater i Norge, og spilte for 100-150 pers i Oslo for to år siden, men i går samlet de 3-4000 på sletten foran hovedscenen. Publikum sang med, moshet, hoppet og koste seg stort mens solen gikk ned bak kvintetten fra USA. Når avslutningen ble Two Weeks og This Calling, var dette faretruende nær toppkarakter. De melodiske refrengene bredde seg utover skogen, riffene var tettere enn øynene på hillbillyungene i Piknik med døden, og All That Remains ble rett og slett høydepunktet denne onsdagen på Hove.

Det sier jo en del når man vet hvem som gikk på etter dem. Slipknot er et av verdens beste metalband gjennom tidene (Topp 10, for å være nøyaktig), men i går sleit de voldsomt med lyden. Der de fleste andre band (utenom rapperne som ødela for seg selv på mandag) har hatt glassklar og feit lyd, fikk Slipknot tidvis full kollaps på miksebordet. Ikke vet vi hva som skjedde, men første halvdel, fram til Duality, var ganske krise. Men når Slipknot fikk knappene til å fungere, som på nevnte Duality, Psychosocial og Before I Forget, så er det ganske så uslåelige. Corey Taylor drar på den melodiske hardrockvokalen han har finslipt i Stone Sour, før han faller ut i angstfylt skriking slik ingen metalekstremister gjør etter han, mens Joey Jordison briljerer bak det hydrauliske slagverket, og klovnen holder showet gående med balltre og perkusjon. Nydelig. Avslutningen med Spit It Out inkludert alle-mann-ned-på-kne fungerer selvsagt, og konserten går i det minste ut på en opptur.  Om jeg må trille terning, så lander det nok på en 4-er.

Vi fikk for øvrig gjort et suoerfett intervju med klovnemannen i Slipknot, det skal på Pyro i løpet av sensommeren. Mye bra prat om midnattssol, festivalgigs og klovnens forhold til Jane´s Addiction.

For øvrig vil Pyro på egen regning kommentere Håkon Moslets anmeldelse på Lydverket sin side. Moslet triller til en 3-er, som ikke er helt borti natta i forhold til vår opplevelse, men han har åpenbart tatt på seg gammelmannshatten før han satte pennen på papiret. Å påstå at Slipknot er et band med dårlige låter (ja, jeg ser at han skriver ”dårligere enn Kiss”, men jeg tolker det som at han ikke synes låtene deres er gode nok) mener vi er en urimelig påstand. Vi snakker om et band som gjennom sitt debutalbum, med pioneerlåter som Wait And Bleed og Sic, redefinerte hvordan ekstrem metal ble formet – og fremdeles blir det – gjennom hele 2000-tallet. Vi snakker om et band som gjennom låter som Duality, The Heretic Anthem og The Blister Exists skrudde sammen en perfekt miks av blast beats, stadionrefrenger og ramsalt thrash. Vi snakker om et band som med Psychosocial og hele det nye All Hope Is Gone-albumet har tatt ekstrem metal ut til et bredt publikum gjennom briljant låtskriving som det viktigste og maskene som en god nummer to. Dersom låtene hadde vært mindre viktige enn maskene, så hadde Slipknot stått på det lokale NAV-kontoret sammen med Mushroomhead.

For øvrig er Slipknot 9 og ikke 8, slik Moslet mener. Sjekk tekstlinjen ”The trial of the nine has begun” på det nye albmet, en grei retningslinje om antall bandmedlemmer.

Jaja, vi kan ikke alle være enige om alt, og vi slår gjerne følge med Håkon Moslet neste gang han inviterer til gjennomlytting av No More Tears. PS: sjekk Håkons anmeldelse av Pyro-favorittene The Black Dahlia Murder her, og resten av Lydverkets Hove-anmeldelser her.

Her i Pyro-redaksjonen er vi uansett alltid like interessert i hva dere som var på konserten mener som hva oss gamle musikkjournalister i NRK måtte mene. Noen av dere som var på Slipknot eller de andre konsertene? Fortell!

Typene fra Springfield, Massachusetts leverer snart sin fjerde plate.

All That Remains lager en ganske så flott versjon av metalcore, og midt i september kommer bandets nye plate Overcome. Allerede nå ligger det ny video på nettet. Chiron er naturligvis tatt fra det kommende albumet, og du får også en “behind the scenes” på kjøpet her. En fin og hard start på dagen.