Pyro har vært på konsert. Vi gir ni tomler opp til Slipknot, og bøyer oss i støvet for publikummet som ga konserten perfekte rammer.

Etter at Slipknot avlyste sin første konsert i Oslo – på Rockefeller i 1999 eller 2000 – har bandet nesten blitt norgesvenner. Pyro har sett dem på Quart-festivalen, på Rockefeller og i Oslo Spektrum tidligere, ikke verst for et av verdens største og beste metalband.

I går var det duket for konsert i Oslo Spektrum, og det ble en heseblesende dag i den nikantede stjernens tegn. Først traff vi Chris Fehn, han karen med dildo i trynet, og han ga oss et kort, sympatisk og underholdende intervju. Hyggelig type. Intervjuet kommer på Pyro utpå vinteren en gang.

Så var det ut og hente billetter, og inn i Spektrum for å se de siste to-tre låtene av Children Of Bodom. Finnenes dødsfete riff drukner litt i møte med cheesy synthsoloer, men en grei start på dagen. Alexis ripper bra, i det minste.

Så er det Robb Flynn og Machine Head. De spiller et 50 minutters sett basert på sine to siste plater pluss Burn My Eyes, og det er sjelden et supportband har rocket Oslo Spektrum så hardt. Circlepits, headbanging og til og med en liten zorba-danselenke ble observert fra våre trygge sitteplasser. Det er for øvrig veldig komisk når Flynn gang på gang hyller det norske publikummet for at de er ”so fucking drunk, motherfuckers”, og skriker ”skål, motherfuckers, skål” ved enhver anledning. Den ivrige frontmannen har nemlig ikke blitt fortalt at det er null alkoholsalg og ganske så edruelig stemning i Spektrum denne mandags kvelden.

Flynn blir også skikkelig tegneseriefigur når han på det blytunge avslutningsriffet på Davidian ikke klarer å dy seg, og sier i takt med musikken: ”So… fucking… HEAVY”. Haha, karen må ikke bare spille de tyngste riffene i klassen, han må også stille seg opp på pulten og fortelle sine medelever at han spiller det tyngste…fuckings…riffet…i…VERDEN.

Men hey, moro er det. Høydepunktene er Aesthetics Of Hate, som for en gangs skyld ikke tilegnes Dimebag Darrell, gigantiske Halo, og ikke minst Old fra Burn My Eyes. Hovedriffet på Old er et av verdens fem beste riff, tror jeg. Jesus WEPT!

Så er det niergjengen som skal på banen. De ni musketerer. De ni uovervinnelige. Slipknot. Bandet som de siste ti årene mer enn noen har dratt ekstrem musikk ut til et streit rockepublikum. Blastbeats, hatefulle tekster, death metal-riffing og et dramatisk sceneshow verdig en Wagner-oppsetting går hånd i hånd med fengende refrenger og riff så feite at de måtte kjøpt tre flyseter.

Etter en intro med AC/DC-klassikeren For Those About To Rock – fin referanse til Metallica, som alltid åpner med It’s A Long Way To The Top If You Wanna Rock And Roll – på tape, ruller sceneteppet til sides, og en lekker scene av lysstolper og ni Slipknot-logoer danner bakteppe for hovedpersonene. Det går rett inn i Surfacing, og publikum er med på notene fra første klovneslag på trommetønne. Klovnen og han med dildoen står strategisk helt framme på hver sin side av scenen, og veksler mellom å hisse opp publikum og knuse av gårde på trommene, og allerede på låt nummer to har de fått på seg buekorpstrommene. Da er det klart for The Blister Exists, dette monsteret som åpner Vol 3-albumet med det desperate “I am the damaged one”-mantraet.

Kveldens første store høydepunkt blir Before I Forget, som får hele Oslo Spektrum til å reise seg mot taket i ekstase. Vokalist Corey Taylor er en av de beste og mest erfarne frontmennene i bransjen, men til og med han blir litt overrasket når 5.000 kids reiser hendene i været da han spør hvem som er på Slipknot-konsert på første gang. Det er lenge siden vi har sett så unge og så gærne konsertgjengere i Spektrum.

Men om brorparten av publikum sin første Slipknot-konsert, så vet de hva som skal skje når Spit It Out tas ned mot slutten, og alle får beskjed om å sette seg på gulvet. På JUMP THE FUCK UP! eksploderer hele betongklossen Spektrum i tusenvis av fillebiter, og Slipknot har gjort jobben, og vel så det.

The Heretic Anthem, Disasterpiece, Duality og People = Shit er storslagne som aldri før, men vi har en ting å utsette på konserten. Midtveis kommer Dead Memories og Psychosocial fra All Hope Is Gone-albumet, mend et er da også det eneste vi får derfra. Slipknot har nylig gitt ut et suksessrikt album, og det er åpenbart på de to sporene at publikum kan hver eneste tekststrofe, og da er det veldig rart at de ikke spiller mer låter derfra. Vi synes de burde inkludert åpningssporet Gematria, balladen Snuff og monsteret av et tittelspor, All Hope Is Gone. Da hadde kvelden vært helt perfekt.

Men uansett: Slipknot kom, så og vant, og det var rett og slett vakkert å se at et så ungt publikum kan være så engasjert, dedikert og klin kokos. Det lover bra for framtiden. Terning 5 til Slipknot, terning 6 til publikum.

Dette er en Slipknot-setliste fra tidligere i år, jeg tror de spilte omtrent det samme i Oslo Spektrum. Dersom noen av dere var i Spektrum og mener dere ser noe feil der, si fra.

Intro
Surfacing
The Blister Exists
Get This
Before I Forget Video
Liberate
Disasterpiece
Dead Memories
Psychosocial
The Heretic Anthem
Prosthetics
Spit It Out
Duality
Only One
—
People=Shit
(sic)

Vi løftet dette fra Artistdirect.com:

“Execute”
Basically, I can’t comment on the words used because that’s Corey’s thing. That’s just the way it goes, and I’ve always said that. I can tell you a little bit about the philosophy behind the song though. Back in the day, there was a famous speech by Spiro Agnew. Ten years ago, I turned Corey onto this speech. It’s in monotone, and it’s just very disturbing. It was relevant for what we were doing back then. I thought it was so powerful. While we were making the first album, I made Corey listen to it. It really affected him. He recently found the speech again. He brought it back and said, “Hey man, you remember this?” I was like, “Wow, what a blast from the past!” Because Corey’s such a great writer, I said, “Why don’t you take what that speech did to you and use it, but let’s use it in your words. Let’s use you, and let’s use what it means.” So he did this thing, and it’s called “Execute.” It’s very cryptic in terms of what we are. I based the new album’s artistic direction on this idea of the past ten years. When Corey dug the speech up again, he didn’t know my artistic plan. So it’s quite a coincidence. I think it’s fascinating to look at how my friends have grown. Take Sid. He was so young when we started. I’m 39 now. I started the band when I was 26, and we got signed when I was 29. Sid was just a pup when we began. He’s 33 now. There’s been an era of growth over ten years. We hadn’t written anything for an intro. It just seemed Slipknot’s style to have this little prelude to what’s going on. I don’t think anything could’ve been more relevant than something that inspired us ten years ago. Basically, ten years went into making “Execute” to start record number four.

“Gematria”
“Gematria” is the power of the mind. You don’t want me to speak for everyone else. I can only speak for me, but I can say that there are some really cool things happening on that song. The technique and the style are very reminiscent of the old, brutal shit that we’ve done. It’s very exciting that this is the first song. For me, I use a gong on it, and it’s the first time I’ve used cymbals on a record. Joey did all the drums, and there’s this insane beat that he just took to the next level. Then you’ve got me answering with a gong. It’s the power of the mind, man. It’s like “(sic).”

“Sulfur”
“Sulfur” is a song that Joey and Jim wrote together. It’s pretty cool because it’s the first time they’ve ever written a song together. They got together and wrote three tunes in one night, and “Sulfur” was the first one that they wrote. “Sulfur” is one of those songs that came back as a demo, and it made me go, “Holy shit!” That tempo and blinding beat remind me of ten years ago. A lot of the stuff on this record is reminiscent of ten years ago, but at the same time, it’s not ten years ago. The way we made the record and how it turned out is more mature, but the style reminds me of ’99. “Sulfur” is a really great song. I love that chorus, “Like breathing in sulfur.” Most of us love the smell of sulfur. We’re not going to breathe it all day, but it reminds me of being a kid and blowing shit up with sulfur smoke bombs. It reminds me of childhood.

“Pyschosocial”
“Pyschosocial,” whatever that means! [Laughs] It’s like a word onto itself. I have no idea exactly what it is. It’s amazing. It’s like “Before I Forget” off the last record. It’s one of those songs that you hear, and it’s fun. It’s a blast to play. I love my parts because we’re bringing the snare back. It’s a killer song.

“Dead Memories”
I can’t speak for Corey, but I’ve heard him say there’s a period of ten years in his life that’s behind him now. That’s pretty much all he wants to say. You can listen to it, and figure it out. That’ll be the second single. It’s a serious song. It’s seriously melodic, and that’s what we like to do. We like to explore those worlds. It’s an honor to be in a band with someone that will take chances on melody. That’s what we’re here to do—to feel as much as possible.

“Vendetta”
Heavy, heavy, heavy! I haven’t really gotten my head around that song too much yet, and it’ll take me about a year to really get in that one. It’s out there, and it’s got that Iowa feel.

“Butcher’s Hook”
It’s a cool title. This record is what it is. This song is very different in terms of vibe. The chorus is crazy, and it’s definitely an insane song.

“Gehenna”
“Gehenna” is the only mention of Hell in the Old Testament, but it’s not even really Hell. It’s pretty weird. That’s a trippy song. It’s like “Prosthetics,” “Purity” or “Skin Ticket.” It’s just somewhere we go. Corey’s made some amazing melodies in the choruses, and I love them.

“The Cold Black”
That’s one of my favorite songs on the record. It’s got this driving tempo and a lot of attitude. It’s a great song. People are going to come back to this song.

“Wherein Lies Continue”
It’s a really weird track. It’s one of those songs that’s going to take me awhile before I can really wrap my head around it.

“Snuff”
It’s funny because everyone asks, “Are you guys going to make another album like Iowa?” However, you’re going to see that everyone will love a song like “Snuff.” People are going to get into it because we all like to feel sad. Everyone can feel the pain that’s in there. It’s not forced upon you. You have it in there innately. Happy and sad are both always inside. When you hear a song like “Snuff” from a band like Slipknot, you can’t help but be forced into that delirium. That’s going to be a go-to song for you to just feel bad to.

“All Hope Is Gone”
“All Hope Is Gone” found us through a photo shoot. We sprung upon it, and it was waiting with a lure. We took the bite, and it’s everything. We’ve adopted it. It’s the first time we just found a title and Corey was like, “I’m writing a song.” The lyrics were already there. It just worked. Usually we’ve got some crazy list of titles, and we have to filter through what we feel. This was just a no-brainer. It’s like “People=Shit.” You hear that, and you’re like, “I pretty much believe that.” “All Hope Is Gone” might be a little negative, but when I see things in front of me, I’m just so embarrassed by the human thought process and the human condition that I don’t know what else to do. I don’t believe in violence. Wars don’t solve anything. I don’t believe in sitting there and preaching. So maybe if I walk away and go, “You’re making a bad move. All hope is gone,” maybe they’ll get it through their thick skulls that we’re ruining this. It’s like oil and shit, man. We’ve got engines that run off of water. I’m educated enough to know that you can’t shut off all the gas and oil in the world and just expect the world to go on. I understand, but isn’t it a little embarrassing that we’re not trying harder to solve the problems? Aren’t we smart enough to know that it’s all a means to an end? Are we so selfish that we want the next generation to suffer? That’s why I spit in the face—”All Hope Is Gone.” Maybe that kind of statement could make a difference. Slipknot’s the band to kick it in your face too.

Så da var det endelig klart for ny plate fra Slipknot, disse herlige bemaskede gentlemen fra mørkeste Des Moines, Iowa. Pyro gir deg en komplett guide til de 12 nye låtene gjengen har kokt sammen.

Det forrige Slipknot-albumet, Vol 3: The Subliminal Verses, var et mesterverk av de sjeldne, noe bandet understreket med deilige konserter på blant annet Quart og Rockefeller. Så når det kommer ny plate fra nierklubben, legger Pyro fra seg alle andre gjøremål og lytter, leser tekster og analyserer foran steroanlegget.

Men nok er nok, dette handler om Slipknot og ikke oss. Here we go, maggots:

1. execute – 1:49
Klassisk Slipknot-intro med kaos og anarki og skriking skråstrek mumling.

2. Gematria (The Killing Name) – 6:02
En av de beste låtene bandet har laget. Etter en åpning med noen helt vilt fengende riff som drar deg opp og ned i tempo,, kommer Corey Taylor inn med frekke tekstlinjer som ”We will burn your cities DOWN” og ”The time of the nine has begun/get out of the way or you will suffer as one”. Refrenget er massivt og vanedannende: “America is a killing name/It doesn´t feel or discriminate”. Enorm åpning, ikke ulikt The Blister Exists fra forrige plate.

3. Sulfur – 4:38
Deilig metalriffing som sklir over i pompøst, melodiøst refreng. Denne låten tar litt tid å få taket på, men vokser veldig. Smekker gitarsolo.

4. Psychosocial – 4:42
Radiosinglen fra albumet, selv om det ikke er så mange andre enn Pyro som spiller den her hjemme. Jeg får litt gammal Priest-feeling av verset, mens det smittsomme refrenget kommer til å få Spektrum til å eksplodere 10. november. Merk: denne versjonen er 50 sekunder lengre enn singlen som har vært på iTunes og radio osv.

5. Dead Memories – 4:29
Streit metallåt, og veldig sterk Stone Sour-vibb her. Ikke spesielt minneverdig spor etter 10 gjennomlyttinger.

6. Vendetta – 5:16
Dette blir en konsertfavoritt. Refrenget er veldig Marilyn Manson-aktig, med hoiing og Corey Taylor som spør retorisk ”Are you ready for the time of your life?”. Klart vi er, det er så man får lyst til å ta en Dirty Dancing og svare ”I had the time of my liiiiiife”.

7. Butcher’s Hook – 4:15
Her har Slipknot bøffet koringen på refrenget, men jeg klarer bare ikke å komme på fra hvor. Irriterende jernteppe. Streit låt ellers. Teksten handler om ”who is shit, who is free” osv.

8. Gehenna – 6:53
For et herlig tungt åpningsriff på denne nesten 7 minutter lange låten. ”I can not deny that you were designed for my punishment”, mumler Corey Taylor. Positiv gjeng! Refrenget er enormt pompøst og deilig, men også her har de stjelt fra en annen låt med noe falsetto-greier. Si fra om noen husker hva det kan være når dere får hørt på albumet? Denne låten er for øvrig kult arrangert, blant annet med noen herlig aggressive brekk midt inne i et rolig vers i starten, og gitarsoloen er igjen manna fra himmelen. I bookleten, som for øvrig er lekker til tross for at det er vanskelig å lese noe som helst der, står teksten til Gehenna ved siden av en hyene som enten er dau eller bare hviler litt. Effektfullt er det uansett.

9. This Cold Black – 4:40
Aiaiai, nok et åpningsriff som setter standarden langt over de fleste band du kan tenke deg. ”This Cold Black” kunne glatt vært på bandets første Roadrunner-album, det er litt nu metal-vibb på groovet. Selv om det selvsagt er mye hardere enn Linkin Bizkit.

10. Wherein Lies Continue – 5:37
Pumpende, drivende sak med sludge-aktig gitarriff som knaser i bunn. Herlige melodier igjen fra Taylor, refrenget gir gåsehud.

11. Snuff – 4:36
Denne skulle kanskje hete Snufs i stedet? Vaskekte powerballade. Greit det, men det føles mer som en oppfølger til Stone Sour-hiten Through Glass enn en Slipknot-låt.

12. All Hope Is Gone – 4:45
En av de hardeste låtene Slipknot har laget, og en perfekt avslutning på albumet. Alt håp er kanskje tapt for noen og enhver, men Slipknot viser her at de kan være kompromissløse og brutale som få klarer etter dem.

I tillegg er det tre bonusspor, men siden de ikke hører hjemme på albumet dropper vi de nå. I følge Wikipedia skal det også være et bonusspor til de som forhåndsbestiller All Hope Is Gone på iTunes Store.

Slipknot kan fremdeles gi jernet på scenen, men er den nye singelen bra?

Slipknot slapp nylig singelen Psychosicial fra sin kommende plate All Hope Is Gone som kommer i august. Her i Pyro har vi alltid hatt sansen for Slipknots voldsomme, men samtidig fengende, musikk. Men den nye singelen har hvertfall jeg litt problemer med å få tak på. Låten er litt for enkel og i nærheten av kjedelig. Men kanskje har jeg ikke hørt den nok ganger. Hva synes dere der ute. Nye Slipknot, bra eller dårlig?

Uansett. Her kan dere se den nye låten i live-tapning. Klippet er fra Rockstar Energy Mayhem i California 13. juli.

Sånn ser det endelige albumcoveret til All Hope Is Gone ut. Sjekk kortfilm fra videoinnspilling også.

Det nye albumet fra Slipknot heter All Hope Is Gone og kommer 26. august. Videoen til singelen Psychosocial kommer 18. juli, men her er en liten kortfilm fra foto-sessionen som Slipknot gjorde med sine skumle nye masker. Merkelig nok er videoen egentlig bare litt over ett minutt lang, men klippet varer i syv…

All Hope Is Gone er en knallhard, men låter umiskjennelig som det monster-Slipknot vi kjenner. Ikke så umiddelbart fengende som Duality, førstesinglen fra Vol 3, men etter hva vi forstår er dette bare et dryss fra albumet, ikke den offisielle singlen.

Den offisielle singlen heter nemlig Psychosocial (noen andre som tenker Kiss møter Anthrax av den tittelen?), og slippes i dag 1. juli. Man kunne en periode streame den på gitarist Mick Thomsons MySpace-side, men det ser ut som det toget er gått.

Låten All Hope Is Gone er tilgjengelig for 8 kroner på iTunes Store. Vi anbefaler å kjøpe den der (selv om det ikke er iTunes Plus), og ikke laste den ned på fildelingsider. Husk at det er hele 9 – NI – personer som skal ha betalt i bandet, blir ikke rare slantene på hver da. Og hvis ikke Slipknot får penger til brød på bordet, da spiser de gjerne morra di eller katten din i stedet.