Gratulerer til Alice Cooper! Legenden bak I’m Eighteen, Poison og Welcome To My Nightmare har fått to nye hits i livet sitt. Nylig kom den gledelige nyheten om at sjokkrockeren er blitt bestefar til tvillinger, og gjett hva ungene heter? Riot og Falcon, SELVSAGT! Vi anbefaler varmt denne vakre hjemmehos-reportasjen fra Fox 10 Phoenix:
FOX 10 News | fox10phoenix.com

Alice Cooper rocket Later With Jools Holland på mandag. Mer er det vel egentlig ikke å si. School’s Out, baby.

Alice Cooper har laget en oppfølger til Welcome To My Nightmare. Vi ga vekk albumet. Vinnere her.

Alice Cooper er virkelig en av legendene innen hardrocken. Helt siden han slo gjennom med Alice Cooper Band, via solo-karriære på 70-tallet, alkohol-misbruk og mørke år, og så et uventet comeback på 80-tallet. Alice er sjefen. Og nå har Cooper laget en oppfølger til sin kanskje mest kjente plate Welcome To My Nightmare som kom ut i 1975. På sitt beste er Welcome 2 My Nightmare strålende, på sitt verste er den mer enn rar. Men det er vel verdt å ha denne i samlingen sin. Medlemmer fra det orginale Alice Cooper-bandet dukker opp, det gjør også Keisha og gode gamle Kip Winger, og produsent er ingen ringere enn Bob Ezrin.

Vi spurte dere etter favoritt-album av Alice, og mange havnet på den orginale Nightmare, men også School’s Out og Trash fikk manges stemme. Disse får hjem plate i posten:

Tore Hoff Edvardsen, Sagvåg

Monica Karin Schulz, Rong

Aleksander Bentsen, Mandal

(Tony Iommis fantastiske jakke som han brukte helt tidlig i karriæren med Black Sabbath, fra utstillingen Birmingham Home Of Metal)

Vi ga deg en time om Birmingham og vi intervjuet herlige Crucified Barbara. Sjekk alle låtene vi spilte i sendingen.

Anthrax-Judas Priest

Blodspor-Mental Hibernation

Skeletonwitch-Reduced To The Failure Of Prayer

Alice Cooper-Ghouls Gone Wild

Guns N’ Roses-Move To The City (live)

Absu-Earth Ripper

Mastodon-Stargasm

Mongo Ninja-Nocturnal Neanderthal

Crucified Barbara-Sex Action

Rage Against The Machine-Sleep Now In The Fire

Tsjuder-The Daemon Throne

Sebastian Bach-Kicking & Screaming

Black Sabbath/Ozzy-Supernaut

The Move-Fire Brigade

Napalm Death-Suffer The Children

GBH-Rage Against Time

Judas Priest-Rapid Fire

Diamond Head-Am I Evil?

Magnum-Vigilante

Led Zeppelin-The Ocean

Phil Lynnott-Nineteen

Voodoo Johnson-Bad Habit

(illustrasjon fra utstillingen Birmingham Home Of Metal laget av Francesca Bunny Williams)

I kveld skal vi blant annet hylle metalens krybbe.

Mange forbinder kanskje London, New York og Los Angeles med hardrock og heavy metal, og visst kommer mange av de aller største og beste bandene derfra. MEN sjangeren heavy metal ble laget i Birmingham av Black Sabbath sent på 60-tallet, og ble tatt videre av blant annet Judas Priest og Napalm Death fra samme by. I sistetimen i kveld går vi byen i Midlands i England i sømmene og ser hvilken fantastisk metal-historie som gjemmer seg der. Blant annet nylig hyllet i utstillingen Home Of Metal på kunstmuseum i nettopp Birmingham.

Vi skal også intervjue de herlige damene i svenske Crucified Barbara, som for øyeblikket jobber med sin tredje plate, vi skal gi deg sjansen til å vinne den nye platen til Alice Cooper, og vi skal spille ny musikk fra Skeltonwitch, Sebastian Bach og Anthrax. Ekte metal. Ekte glede.

Hva har Pyro hørt på de siste ukene? Mye mer om det får du her.

Vi lytter oss gjennom masse musikk for at du skal bli presentert det beste av det beste i de to timene vi har til rådighet hver uke på P3, men det er mye bra som aldri blir spilt i Pyro. Derfor kjører vi i gang en ny spalte som forteller deg litt om det vi har hørt på i det siste. Både det fantastiske og det ikke fullt så engasjerende. Noe vil du høre mer fra på radioprogrammet, annet hopper vi over. Ærlig og ekte, rett fra bunnen av hjertet; dette er det Pyro har hatt på stereoen i det siste. Med låt-eksempler og album-cover og det hele. Kom gjerne med innspill om du er enig eller helt uenig i mine små beretninger om albumene.

Rwake-Rest

Med sanger som gjerne tikker inn på over 10 minutter er ikke amerikanerne i bandet med det mystiske navnet Rwake (som ikke betyr noe som helst) veldig radiovennlig. Men det betyr ikke at de ikke er bra. Tvert imot. Har du noensinne blitt trukket langt inn i den atmosfæriske verden til eksempelvis Neurosis har du mye å hente ved å sjekke ut dette bandet. Hardere og mer bråkete enn nevnte Neurosis, men med samme innstilling til stemning og lydlandskap. Sjekk låten An Invisible Thread:

Rwake-An Invisible Thread

Mastodon-The Hunter

Vanskelig å ta denne av stereoen i det hele tatt denne måneden. Fordi albumet er så fordømt bra. Skjønner at de som liker det lange og vanskelige Mastodon er skuffet, men jeg er henrykt. Kjappe og konsise låter med riff sendt ned fra himmelen på et sølvbrett. Årets album så langt. No doubt. Men det visste du sikkert fra før. Sjekk låten Stargasm uansett:

Mastodon-Stargasm

Airbag-All Rights Removed

Med sin poppete prog ligger norske Airbag et par hakk unna Pyro-land, men siden det er samme karen som gir ut band som Taake og Helheim som slipper dette (dog på en annen etikett), så fortjener de internetplass. Liker du det mest fengende Pink Floyd har gitt ut, og eksempelvis Clutching At Straws-æra Marillion, kan dette definitivt være noe for deg. Nydelige gitarføringer, god lyd og lange fine låter. Andre plate i rekken, og debuten er minst like bra. Anbefales alle med hjerte for det pene. Lytt til White Walls:

Airbag-White Walls

D’Accord-Helike

45 minutter. 2 låter. Del 1 og del 2. Ja, det er prog. D’AccorD er også norske, og utgitt av samme folk som gir ut Airbag. D’AccorD sier de er inspirert av den gamle 70-tallsrocken, og det er det bare å tro på. Ikke noe for radioen, men gjerne noe for de som har tid og lyst til å sette seg inn i lange låter som tar deg både hit og dit i løpet av sin eksistens.

Tsjuder-Legion Helvete (utgis 14. oktober)

Det norske black metal-bandet med Anti-Christian på trommer, som vi hadde som gjest i Pyro for noen uker siden, er ute med første album på aldri så lenge. Et par tekster på engelsk, men mest på norsk, og full pinne fra start til slutt. Visstnok med tekster hentet fra en mappe som forsvant på 90-tallet og dukket opp igjen nylig. Heldigvis ikke fullstendig nekro sånn at også en melodi-elsker som meg kan trampe takten og bange med. Heseblesende og flott album. Velkommen tilbake. Lytt og elsk The Daemon Throne:

Tsjuder-The Daemon Throne

Wolves In The Throne Room-Celestial Lineage:

Kritikerrost amerikansk rural undegrunns-metal. En slags svevende black metal som både er bra, men også litt for svart for meg. Ingen fløte i kaffen der i gården. Ikke helt min greie, men gi dem en sjanse om du liker musikken din svart som i graven. Godt mulig at dette albumet vil vokse seg inn i himmelen (eller nedover til helvete) ved flere lytter. Lydverket likte albumet godt, sjekk deres anmeldelse her, og sjekk låten Astral Blood under. Jeg skal prøve videre….

Wolves In The Throne Room-Astral Blood

Brutal Truth-End Time

Vi har enorm respekt for Dan Lilker som menneske og metal-legende, men akkurat i Brutal Truth blir han altfor vill selv for oss. Brutal og knallhard galskapsmetal i hundretusen kilometer i timen. Slitsomt for meg. Kan være fint for deg. Sjekk selv på låten med den brillefine tittelen Fuck Cancer:

Brutal Truth-Fuck Cancer

Nunfuckritual-In Bondage To The Serpent

Dan Lilker får flere sjanser i stereoen. Denne gang herlig nok sammen med en bande med nordmenn du kanskje kjenner igjen. Bandet med det litt vel drøye navnet består nemlig, i tillegg til den gamle Nuclear Assault-bassisten, av Teloch fra Nidingr/Mayhem, Espen Hangård fra Kill/NoPlaceToHide og svenske Andreas Johnson fra Tyrant. Musikken er svart som et gigantisk svart hull av svarthet, men ikke faretruende nekro. Det går sakte fremover med Nunfuckritual, og det kler bandet godt. Droneblackmetal? Okkult, mystisk, forlokkende. Slikt din mor ikke vil at du skal høre på. Eksempelvis In Bondage To The Serpent:

Nunfuckritual-In Bondage To The Serpent

Dominanz-Dominanz

Dominanz er et norsk band som vi tidligere har postet en video fra her på Pyronettet. Denne promoen fikk jeg stukket til meg da vi spilte plater på vip-en på Hole In The Sky, og nå har jeg endelig fått tid til å høre på den. Det handler om halv-industriell metal med et gotisk tilsnitt. En blanding av Rammstein, Marilyn Manson og Sisters Of Mercy? Slett ikke ille. Smakebit i Agony And Domination:

Dominanz-Agony And Domination

Solstafir-Svartir Sandar (utgis 14. oktober)

Jeg ble oppmerksom på dette islandske bandet på forrige plate Köld, og har siden vært fan. Lange låter med umåtelig mye stemning, og ikke minst trøkk der det bør være trøkk, gjør dette til et av de hyggeligste nye bekjentskapene de siste årene. Da de spilte på Hole In The Sky i fjor hadde de tredve minutter til rådighet, og rakk gjennom to låter… Svartir Sandar er intet mindre enn et dobbeltalbum, og takk for det. Stemningsfull drone-metal på islandsk (ja, jeg vet jeg bruker ordet stemning hele tiden nå, men alle band insisterer jo på å lage lange stemningsfulle låter for tiden…). Ny-de-lig. Sjekk det ut. Do it for daddy. Fjara:

Solstafir-Fjara

Cyco Miko-The Mad Mad Muir Musical Tour (utgis 14. oktober)

Mike Muir er vokalisten i legendariske Suicidal Tendencies, som nylig snudde Oslo opp ned med sin konsert i Gamlebyen Skatepark. Nå er det en stund siden ST har gitt ut noe annet enn samlere, men Mike Muir lager også musikk med diverse andre prosjekt. Blant annet Infectious Grooves, og det er nettopp uutgitte sanger fra det bandet det handler om her, samt nye låter fra prosjektet Cyco Miko, og visstnok også noen gamle Suicidal-låter som aldri kom ut. Vanskelig å følge med….  Det handler litt om funky metal i god Infectious Grooves-ånd, det handler litt om sint Suicidal-metal, og det handler litt om jam-lignende ting. Noe er helt strålende og annet ganske så sidrumpa. Eller veldig sidrompa faktisk. En vente-plate til Suicidal endelig skal gi ut nytt album igjen? Det ryktes 2012. Vi håper. Gjesteopptredener fra Rob Trujillo (Metallica og ex-Suicidal-bassist) og Fletcher Dragge fra Pennywise. Nå skal det også sies at jeg aldri var noen stor tilhenger av Infectious Grooves, så om du er det kan dette være midt i blinken for deg. For meg er det de få sporene som minner om Suicidal som funker best. Som i All The Way:

Cyco Miko-All The Way

Madina Lake-World War III

Madina Lake serverer en lapskaus av voldsom stadion-emo og saftig hardrock som balanserer akkurat på grensen, og faller ned på feil side av tallerkenen. Litt mykere enn The Used. Litt tøffere enn 30 Seconds To Mars. Med litt Buckcherry blandet på toppen. Vi takker pent nei, men du kan høre åpningskuttet på platen som heter Howdy Neighbour! her:

Madina Lake-Howdy Neighbour!

Primordial-Redemption At The Puritans Hand

Jeg kjøpte endelig denne etter Primordials mesterlige konsert på årets Hole In The Sky. Har bare hatt den på brent promo-kopi tidligere, men det er ikke godt nok for en fan… Greit å støtte Alan med noen slanter også. Han er tross alt en av metalens aller edleste soldater. Primordial fortsetter i samme spor som ved forrige suksess, og gir oss lange, svevende og mesterlige låter som innehar mer kraft enn et kraftverk. Om du ikke har falt for Primordial ennå er det på høy tid. Sjekk tittelkuttet:

Primordial-The Puritan’s Hand

Evile-Five Serpent’s Teeth

Englands thrash-helter mistet et medlem da bassisten døde på turne for noen år siden, men kjemper videre med en flott ny plate. Har du hjerte for en moderne versjon av de tidlige Metallica-klassikerne, så bør Evile være noe du kan kose deg med i høstmørket. Og så kan du sjekke Evile-platene som kom tidligere. Mye bra der også. Hør Descent Into Madness.

Evile-Descent Into Madness

White Wizzard-Flying Tigers

Fra L.A. og fulle av retro-magi. White Wizzard driver og skifter medlemmer hele tiden, men på siste plate Flying Tigers er de akkurat så inspirert av Judas Priest og tidlig Iron Maiden, og gjør sin versjon akkurat så bra, at det bare er til å hengi seg. Ikke alt på platen er gull, men det som er gull er av høy karat… En av de bedre låtene er Fall Of Atlantis. Lytt og kos.

White Wizzard-Fall Of Atlantis

Absu-Abzu

Knallgod og rockete black metal fra USA. Ikke for nekro, ikke for snilt, bare herlig perfekt. Overraskende bra. Jeg vet ikke hva mer jeg kan fortelle. Hør heller selv. Dette er Earth Ripper:

Absu-Earth Ripper

Revocation-Chaos Of Forms

Kompleks metal fra Boston. Man får assosiasjoner til alt fra Mastodon til dødsmetal til thrash og alt innimellom når Revocation peiser på. Og det er svært positivt ment. Asbjørn har anmeldt platen for Lydverket. Les mer der. Låten under heter Harlot.

Revocation-Harlot

Machine Head-Unto The Locust

Du har sikkert fått det med deg allerede. Dette er en kjempeplate. Hard, myk, vill, rolig, fin, stygg. Unto The Locust har det meste. Til og med covere av Judas Priest og Rush på deluxe-versjonen. Som ikke passer inn i selve verket, men som er kule likevel. Dette er en plate som kommer til å bli stående som en av de store, både i år og resten av tiåret. Toucher nesten Mastodon. Nesten. Be Still And Know under.

Mahine Head-Be Still And Know

Taake-Noregs Vaapen

Hoest er tilbake med en voldsom oppvisning i norsk black metal. Hardt, mørkt, spisst, men også underlig fengende. Hoest har med seg gjester fra Immortal, Darkthrone og Mayhem, men det er likevel Hoest selv som stjeler showet. Med en lekenhet, og samtidig en old-school innstilling, som man sjelden hører i en så bra versjon som dette. Det er morsomt med litt banjo og mandolin i black metal, og dette har blitt trukket frem av mange ved denne utgivelsen, men det er helheten som imponerer aller mest. Hør Helvetesmakt under.

Taake-Helvetesmakt

Alice Cooper-Welcome 2 My Nightmare

Alice er tilbake. Som mange vet er dette oppfølgeren til Welcome To My Nightmare fra 1975, som har blitt Coopers mest kjente plate. Også denne platen er produsert av Bob Ezrin, og på sitt beste er det nydelig å høre Alice i knallform. Både som den Alice vi kjenner (When Hell Comes Home), men også som pop-punker Alice (Ghouls Gone Wild) og pop-Alice (What Baby Wants). Problemet er at halve platen ikke er spesielt bra. Det er ikke godt nok når man skal følge opp en av tidenes mest omtalte album… Sjekk singelen I’ll Bite Your Face Off under. Visstnok en homage til selveste Rolling Stones.

Alice Cooper-I’ll Bite Your Face Off

Enslaved-Thorn 7″

Enslaved har blitt hemmelige i det siste. Først ga de ut ep-en Sleeping Gods som kun kom digitalt her hjemme (fysisk i USA), og nå dukker det opp en vinyl-singel på Soulseller Records som kun slippes i 1000 eksemplarer. På denne singelen går Enslaved litt vekk fra den progressive utviklingen vi har sett derfra de siste årene, og presenterer to ganske knallharde metal-låter. Den ene hører du under. Den heter Striker. Enslaved er alltid bra uansett om de er harde eller myke.

Enslaved-Striker

Takk for oppmerksomheten. Innsigelser?

Neste utgave av Pyro-stereoen vil forhåpentlig inneholde ord om blant annet Sebastian Bach, Chickenfoot, Warbringer, Skeletonwitch og mye annen moro.

Pyro har hørt en del på Welcome 2 My Nightmare, Alice Coopers nye plate, og kan rapportere om både magi og gruff. Men her kan du høre hva Alice selv mener. En magisk fil gjør at du kan trykke på de forskjellige sangene og få en forklaring fra Alice Cooper. Moro.

Masse godsaker på vei for heavy-fansen.

August var litt trist for alle som er glad i den harde musikken. Hole In The Sky tok et verdig farvel, og Norway Rock Festival ble også nedlagt (ok, akkurat det skjedde helt tidlig i september…). Men vi må se fremover, og da er det perfekt at denne måneden gir oss et lass med ny og spennende musikk fra Pyro-favoritter på rekke og rad.

Anthrax ga allerede fredag ut sin comeback-plate med Joey Belladonna, som du kan lese masse om her, mens Alice Cooper i dag slipper sin Welcome 2 My Nightmare. Det er da oppfølgeren til klassikeren Welcome To My Nightmare fra midten av 70-tallet, og det vi har hørt av platen så langt er både strålende og forferdelig helt samtidig. La oss håpe at det blir mest av det første… Dream Theater slapp også nylig sin første plate uten trommis Mike Portnoy, og med låter som tikker inn i gjennomsnitt på en 9 minutter skulle prog-fansen være fornøyd. Enda mer prog-metal får vi på fredag når Opeth slipper sin Heritage, der de etter rapportene har tatt steget helt vekk fra metalen og helt inn i prog-landskapet. Sjekk vår metal-lagkamerat Torgrim Øyres anmeldelse av platen i Dagbladet. Neste uke dukker også retro-rockerne i White Wizzard opp med ny tilbakeskuende plate med masse nikk til Iron Maiden, og ikke minst gjør Primus comeback på riller (om du handler riller) med sin Green Naugahyde. Jeg lover at du kommer til å elske Primus-albumet om du elsker Primus fra før. Og det bør du gjøre. Legg til at både Einherjer og Årabrot også gir ut fine plater akkurat nå, så blir den norske metalscenen boostet litt også.

Og så. 23. september. Da blir det eksplosjon. For da kommer alles favoritter i Mastodon med sitt The Hunter-album. De tre låtene som så langt er sluppet løs derfra vitner om et band som ikke har mistet noe av trøkket sitt, men som har kortet sangene sine ned et par hakk i lengde. Samme dag som Mastodon slipper også horror-punkerne i Misfits ny plate, og vår egen Hoest braser inn i livene våre med sin nye Taake-plate Norges Vaapen som inneholder gjestevokal fra både Nocturno Culto og Demonaz, samt både banjo og mandolin, og ikke minst en drøss med knallharde black metal-låter. Gled deg. Gode gamle Sebastian Bach gir også ut plate den dagen. Kicking And Screaming. Vi gleder oss til den. Og gruer oss litt også. Og som ikke det var nok, og det er nok egentlig, så gir selveste Machine Head ut sin Unto The Locust SAMME DAG! Beklager det skjeve skriket, men har du hørt på maken. Det er bare å begynne å spare, om du fremdeles kjøper plater. Vi gjør.

Tre dager etter kommer det en ny bunke med svært interessant musikk. Prog-helten Steven Wilson fra Porcupine Tree gir ut dobbelt-albumet Grace For Drowning,  supergruppen Chickenfoot leverer sin tredje plate III, og Pyro-favorittene og ny-thrash-mesterne i engelske Evile slipper Five Serpent’s Teeth. Sistnevnte så full av kjappe og klassiske thrash-riff at den kommer til å koke hjernecellene dine.

September? Dyr, men spennende.

Alice Cooper slipper mandag sin Welcome 2 My Nightmare, og feiret fredag hos Jay Leno på amerikansk tv med å spille første singel, som er den Rolling Stones-inspirerte I’ll Bite Your Face Off, live.

Lysten på nytt fra Alice?

Alice Cooper gir i starten av september ut oppfølgeren til k lassikeren Welcome To My Nightmare, som da får navnet Welcome 2 My Nightmare. Med orginal-produsent Bob Ezrin på laget, sammen med medlemmer fra det gamle Alice Cooper Band. Første singel fra platen er en standard Cooper-låt som han også spilte på konsertene i Norge i sommer. Låten heter I’ll Bite Your Face Off, og Cooper har uttalt at den er inspirert av tidlig Rolling Stones fra midten av 60-tallet. Sjekk ut sangen her: Alice Cooper-I’ll Bite Your Face Off

Alice Cooper er på vei med oppfølgeren til den klassiske Welcome To My Nightmare-platen sin, og låten han spilte derfra på årets Norway Rock Festival har også blitt første sang ut fra det kommende albumet. Video værsågod.

I starten av måneden presenterte Alice Cooper coveret på det som skal bli oppfølgeren til legendariske Welcome To My Nightmare. Som tidligere nevnt her på sidene er det den orginale Nightmare-produsenten Bob Ezrin som samarbeider med Cooper på platen som skal komme senere i år. Meeeeget spennende.

Regn, regn, regn og glede.

Norway Rock Festival 2011 ble avsluttet i går kveld med far sjøl Alice Cooper som hovedattraksjon. Et skittent og vått publikum tok fatt på hjemreisen, mens festival-ledelsen venter i spenning på det økonomiske resultatet. Vi konsentrerer oss om det musikalske og leverer siste rapport for i år. Alle bilder er tatt av Sindre Didriksen og Bård Nordvik. Sjekk også rapport fra fredagen her og torsdagen her. Hey ho, let’s go.

Kinkige bussruter fra Flekkefjord hvor Pyro bor gjør at vi ikke får med oss Keep Of Kalessins konsert på hovedscenen, og det første vi rekker blir dermed cover-bandet Metallicatz, som kjører gamle Metallica-klassikere på løpende bånd. Creeping Death og Master Of Puppets får nytt liv, og de som har stått opp tidlig for å starte festen later til å kose seg. Mye. Allsangen runger hvertfall tidlig på dagen. Metallicatz består av medlemmer fra de flotte bandene Turdus Musicus og Taliban Airways, noe som bør bety at de kommer fra Tromsø, og bandet gjør definitivt ikke skam på Metallica-karriæren. Et artig lite moment er at den ene gitaristen faktisk ligner ganske mye på James Hetfield, men det er likevel ikke han som tar vokaloppgaven i bandet….

Neste band ut er selveste TNT. Gode gamle metalhelter som har fått en ny giv med sitt siste album Engine. Trist nok kommer det en helt avsindig regnskur akkurat da bandet skal starte, en skur som bare blir mer og mer avsindig, selv for bergensere. Dermed er det ikke så veldig mange som våger seg ut av teltene sine, og TNT må ta til takke med et ganske skrint publikum.

Men det virker ikke som om det affiserer bandet nevneverdig. Ronni Le Tekrø er i storform opp og ned på gitarhalsen, og vokalist Tony Mills haler i gang sletten med låter som Harley Davidson, Barracuda, Caught Between The Tigers, Downhill Racer og alle de andre god-låtene fra katalogen. TNT blir ikke spart for regnet heller, selv om de står under scenetaket, og Tony Mills går rett på baken midt i settet, men tar det med godt britisk humør. En fin konsert fra et fint band som har en lang og god historie. R.I.P. Dag Stokke.

Tilbake i teltet får vi et nytt bekjentskap i live-sammenheng med Guardians Of Time. Et band fra Sørlandet som gjør jovial power metal, og som samtidig får smilene til å sitte løst hos de fremmøtte. Mye skåling, mye patos og en god del stolthet hos bandet selv. Et hyggelig førstemøte i live-sammenheng, og et band som til nå har gitt ut tre album som kan studeres nærmere.

Tyske Edguy spilte sin første konsert i Norge på ti år i går, og startet det hele med å fyre av en intro som bestod av novelty-hiten Popcorn. Foran en backdrop formet som en borg (selvsagt, vi snakker jo om tysk power metal) leverer Edguy melodiøs metal som ikke er voldsomt langt vekke fra bandet som spilte før dem på samme scene, TNT. Det er ikke fullt når tyskerne spiller, men det er heller ikke pinlig lite folk, og de som har kommet synes å få akkurat det de er ute etter. Publikumsfrieriet fra vokalist Tobias Sammet fungerer, låtmatrialet er bra selv for meg som ikke har inngående kjennskap til bandet, og det hele ender opp med å bli en kosetime med tradisjonell heavy metal.

Fra livsbejaende tysker-metal ble vi raskt dratt ned i sølen, både musikalsk og reellt, av Mongo Ninja. Oslos mørkeste band etter at Cumshots visstnok har gitt seg. Og selvsagt er det også her Kristopher Schau som synger de høyst nihilistiske tekstene om død, narko, sinne og generell lidelse. Låt-titler som No Cunt For Old Men, Broken Cock, Oslo Death (O-Slow Death, get it..?) er i prinsippet morsomme på plate, men live er det ramme alvor. Tekster fra utkanten av livet leveres på rekke og rad med pasjon og sinne fra Kristopher, og Mongo Ninjas ville blanding av thrash, metal, rock, punk og alskens grums gjør oss fulle av håp. Merkelig nok.

Så til det jeg, og tydeligvis ikke så mange andre, hadde ventet på. Gjenoppstandelsen av The Darkness. Bandet med verdens lyseste vokal og nå også verdens mest malplasserte bart. Og for et formidabelt comeback! Hvor folket var aner jeg ikke. De var hvertfall ikke på Darkness-konserten, for der var det bare omlag tusen stykker som hadde giddet å komme. Men alle de går hjem med vissheten om at The Darkness fremdeles kan underholde og lage en fest når som helst.

Festivaler trenger et goodtime-band på programmet. I fjor var det Airbourne som tok den oppgaven, og i år var det Darkness som fikk folket til å hoppe, synge og føle at rock av og til bare er moro. The Darkness må nå kjempe seg tilbake, etter at de rotet vekk alt sitt momentum i et hav av hvitt pulver og mange år fra hverandre. Men Justin Hawkins stemmeprakt er minst like bra som da bandet var på sitt største, og låter som Black Shuck, Love Is Only A Feeling, Get Your Hands Off My Woman og alle de andre er en perfekt medisin for gjørmen som når oss til anklene. Et herlig band er tilbake i fantastisk form. Nå er det bare å vente på nye låter i løpet av høsten og ny plate neste år. We believe in a thing called Darkness.

AC/DC-coverbandet Heatseekers, med festivalsjef Kelly på gitar, gikk vi glipp av grunnet en voldsom trang til å innta føde, men det så ut som om det tok bra fyr i teltet under settet deres.

Headliner Alice Cooper handler like mye om sceneshow som musikalsk opplevelse, og skuffer verken med scenen sin eller med låtmatrialet. Som alltid handler det om horror og effekter, og vi får giljotinen, vi får konfetti under Elected og vi får et fem meters Eddie-lignende monster under Feed My Frankenstein. Faktisk hakket tøffere enn Maidens Eddie har vært på en stund.

Og når en artist kan fyre av følgende låter etter hverandre tidlig i settet sitt, så er det bare å bøye seg i gjørmen. Ikke at vi gjorde det, men du skjønner. Hør bare her: I’m Eighteen, Under My Wheels, Billion Dollar Babies, No More Mr. Nice Guy, og Hey Stoopid. En rekke med rockeklassikere som ikke ble alene i et flott sett fra Alice. Vi fikk en ny låt kalt I’ll Bite Your Face Off, vi fikk synge med på Poison, vi fikk høre super-riffet på Muscle Of Love og vi fikk føle under Only Women Bleed. Schools Out ble mikset opp med Another Brick In The Wall, og de aller fleste fikk det de kom for å oppleve. Og enda litt til. Jammen holdt ikke regnet fred under konserten også. En opplevelse for livet.

Svenske Crucified Barbara var lure og smelte i gang settet sitt et kvarter før oppsatt tid, umiddelbart etter at Alice Cooper hadde gjort sitt, og dermed fylte de godt opp i teltet med sin fengende heavy metal. Crucified Barbara er fire knalltøffe damer fra Stockholm som bør få litt mer fokus her hjemme fremover. Bandets tredje album er under innspilling, og utfra øset de leverte som festivalens siste band kan den bli høyst interessant.

Norway Rock Festival er dermed ferdig for i år. Dette ble sagt å være skjebneåret etter den formidable satsingen, og påfølgende kritiske økonomien etter fjoråret. Musikalsk og kvalitetsmessig har det vært opp og ned, og det samme har gjort seg gjeldende publikumsmessig. Ok med folk torsdagen, mye folk fredagen, og noe skuffende på siste dag. Men en ting skal rockerne ha. De avlyser ikke. Ikke via Twitter og ikke på andre måter. Alle bandene kom. Alle bandene spilte. De fleste gjorde tingene sine bra, og vi takker for nok et år med gode minner fra Kvinesdal. Og som alltid får du en del bonus-bilder siden du har lest hele saken helt ned hit:

(sølete thrash-outfit rett fra 1985)

(la horror-showet starte)

(Alice Cooper med stokken)

(Crucified Barbara in action)

(primalskriket til Justin Hawkins er tilbake, barten er ikke tilbake, den er helt ny)

(hoppingen også)

(tricky type)

(Alice Cooper Band)

(livsbeneiende Mongo Ninja)

(voldsom måte å komme inn på scenen på)

(Edguy, verdens mest idiotiske bandnavn, men en fin time med klassisk heavy)

(Nøgenbading i lakse-elven like ved scenen)

(Mongo Ninja)

(flott sceneteppe før Alice himself kommer på scenen)

(Alice, 63 år og fremdeles blodtørst)

(full nekro-stemning med Mongo Ninja)

(The Darkness, for et deilig comeback!)

(Welcome to my hospital)

(Ronni Le Tekrø, TNT)

(Victor Borge fra TNT)

(Tony Mills, TNT)

Siste headliner på NRF er endelig klar. Pyro gleder seg.

Alice Cooper gjorde en spektakulær opptreden på festivalen i 2008. Det er fortsatt ingen som matcher Alice sitt show når det gjelder å  kombinere tidløse heavyklassikere med teatralsk vold og avstraffelser.

Det har vært mange hyllester til Dio, men den forestående platen byr på artister i verdensklasse.

Det er litt av en gjeng som skal hylle Ronnie James Dio på et album som snart vil dukke opp. Og det skulle jo bare mangle at en så stor helt i metal-miljøet får andre stjerne-venner til å dra frem instrumentene. Gjestelisten så langt inkluderer Rob Halford, Glenn Hughes, Dave Grohl, Lemmy, Alice Cooper og Sebastian Bach som alle vil gjøre sine versjoner av kjente Dio-låter både fra hans tid i Elf, Rainbow, Black Sabbath og Dio. Spennende.

Se også opp for Dios bok om sitt eget liv som kommer om noen måneder. Rainbow In The Dark: The Autobiography Of Ronnie James Dio bør bli meget lesverdig.

Alice+Maiden=True. I dag ble det klart at Alice Cooper blir Special Guest når Iron Maiden spiller i Telenor Arena 6. Juli 2011. Som om Maiden alene ikke er nok…

Alice Cooper feiret i år Halloween i England. Men i stedet for “trick or treat” i Londons gater, ble det fremføring av “Poison”  i et populært danseprogram på TV.

Dette hadde jeg helt glemt at skjedde. Alice Cooper og Ronnie James Dio besøker norske Big Brother i 2001. Takk til Frank Eugen Edvardsen for tips! Se hvor hyggelig RJD er. Savnet er stort.

Svaret er nei. Beviset er her.