Smoke Mohawk har lånt.

For noen minutter siden satt jeg på Pyro-kontoret på Nrk, og inn strente rocke-orakel Bård Ose fra P1s P.I.L.S. og Radiorock. Vi snakket som vanlig om ny og god rock, og kom inn på dette nye norske superbandet Smoke Mohawk. Jeg viste frem albumet, og Bård spurte sporenstreks om jeg visste hvor de hadde stjelt coveret fra. Nei, måtte jeg si. For det visste jeg jo ikke. Men det visste Bård. Og dermed får du vite det også. Selvsagt har rocke-kjennerne i Smoke Mohawk vært på låne-tur dypt i rockens kjeller. Bare se under.

Under Black Skies kommer i juni. Pyro har allerede spilt et par låter derfra. Og ikke minst har vi hørt hele platen, og nøler ikke med å fortelle deg at du kan glede deg. Fint cover også. Alt vel.

Heksebrenning.

Siden vi i morgen skal ha besøk av selveste Doro Pesch på Pyro, så passer det perfekt å gå langt tilbake i tid i denne ukens albumcover-spalte. Helt tilbake til Dors debut med bandet Warlock i 1984. Og det var med Warlock at Doro i en eksepsjonelt mannsdominert 80-talls metal-bransje skapte seg et navn som en sterk kvinne og en god vokalist. Det ble med fire Warlock-album før Doro Pesch gikk solo under navnet Doro, og det navnet spiller hun under fremdeles. Til alles store glede.

Og siden starten med Warlock har Doro inspirert mange andre kvinner til å hive seg inn i metalen. Blant annet mange av de Doro har med på singelen Celebrate der kvinner fra Artch Enemy, Holy Moses og After Forever deltar. Men nok vås. Mer albumcover.

For på Warlocks debut Burning The Witches skjer det ting. Vel har Doro vist seg som en sterk kvinne i metalen, men likevel fant man en halvnaken pike på debutcoveret. Heks javel. Men halvnaken. Eller helnaken egentlig. Ganske vanlig på 80-tallet, men kanskje noe underlig med en kvinnelig vokalist?

Ellers føyer albumcoveret seg inn i rekken av fint tegnede metal-cover med et noe overnaturlig preg, og det er jo slikt man setter pris på. Piken er altså en heks, og skal dermed brennes. Sånt drev man gjerne på med før i tiden. Det jeg stusser litt på er hvorfor denne piken er så liten. Eller hvorfor pyromanen er så stor. Forholdet dem imellom passer ikke rent skala-messig. Jeg velger å tro at det er piken som er usedvanlig liten, siden også lysestaken er større enn henne.

Artig nok ser ikke ildspåsetteren veldig morsk eller skummel ut. Han ser mer ut som en snill trollmann. Og det er kanskje det han er. Den snille trollmannen som redder landsbyen fra vreden til den pittelille heksen. Litt sånn julenisse-stil har han hvertfall. Og julenissen er snill som dagen er lang. Den saken er grei. Det eneste som insinuerer at karen er ond er at han har lange negler. Stol aldri på en mann med lange negler.

Man kan også lure litt på hva det er denne trollmannen har brukt som opptenningsved. Det ser mest ut som små larver, men de brenner ikke så godt. Kanskje det er dryss fra juletreet? Ikke vet jeg. Men kanskje det ender godt for den lille heksen til slutt i mangel av gode opptenningsmidler? Merkelig er det også at han tenner på lyset nedenfra. Han kunne jo like greit bare ha tent på lyset i toppen og sett heksen brenne opp ovenfra og ned. Bare et tips der altså.

Props for feiende flott logo. Det er tross alt det viktigste. Doro er gjest i morgen. Blir en strålende sending. Jeg lover.

Oooops. Hva er så dette?

Jeg har hatt det til nå siste albumet til Entombed i lang tid. Helt fra før det ble gitt ut faktisk, siden jeg fikk det på såkalt promo fra plateselskapet i 2007. Og når jeg får tilsendt papp-promoer hender det ofte at jeg ikke ser så veldig nøye på coveret. Det kan jeg definitivt ikke ha gjort i Entombeds tilfelle.

For da jeg tok frem igjen denne platen for noen uker siden fikk jeg meg en herlig overraskelse. For hva er det som skjuler seg på coveret? Fem peniser med vinger og bein. Sett på maken! Tenk at jeg har oversett slikt et flott albumcover. Etter et kjapt søk på the interweb-superhighway fant jeg et annet cover på denne platen også, så det er tydelig at noen synes at fem peniser var for drøyt.

Entombed er forresten fremdeles skikkelig gode. Bare så det er sagt.

Forklaring ønskes…

Siden selveste Udo Dirkschneider skal velge de fleste av låtene i sistetimen i Pyro denne uken passer det perfekt med litt god gammel Accept som ukens albumcover. Udo sang tross alt i Accept på og av i mange og suksessrike år.

Vi er i dag tilbake i 1980, tredve år i tidsmaskinen, og ser litt rart på coveret til Accepts andre plate I’m A Rebel. En helt ok plate rent musikalsk, med tittelkuttet som beste låt, men orginalcoveret er verdt en studie. For her er det ikke lett å forstå hva som foregår, eller hvorfor noen kan gi ut noe slikt.

Vel er vi i gamle dager, lenge før photoshop, men det får da være grenser, guys? Her snakker vi om å lime ting oppå hverandre i en slik grad at det ser helt forferdelig ut. Men det er jo strengt tatt ikke det mest famøse her. Det jeg lurer aller mest på er hva som skjer midt på bildet der. Jeg skjønner jo at Accept er innestengt i en gul dings. Men hva er dingsen? Er det et romskip? En telefonkiosk? Et dusjkabinett? En gul tidsmaskin kanskje? Og hvorfor er bandet midt i hovedgaten i en travel tysk industri-by?

Så mange spørsmål, så få svar. Skulle spurt Udo himself da jeg intervjuet mannen….

Accept (eller plateselskapet) skjønte raskt at det tyske orginal-coveret kanskje ikke var så enormt stilig, og I’m A Rebel ble senere gitt ut internasjonalt med nytt cover. Som du kan se under.

Fargespekter. Tegninger. Millionselger.

Lynyrd Skynyrd er på vei til Bergen i slutten av februar. Det er nesten litt for vilt. Derfor feirer vi det tragedie-befengte bandet med denne ukens albumcover. Og vi skal ikke rippe opp i historien med alle dødsfallene, men heller konsentrere oss om kunsten. Eller mangel på kunst.

At Lynyrd Skynyrd rent musikalsk er tidenes beste sørstatsrock-band er hevet over min tvil hvertfall. Og på bandets andre plate Second Helping fra 1974 finner du blant annet bandets største hit Sweet Home Alabama, som artig nok er et slags svar til Neil Youngs nedrakking av sørstatene i hans Southern Man. I tillegg finner du også knallgode Workin’ For The MCA på dette gode albumet. Men på coveret har Lynyrd Skynyrd problemer…

For der er det mye rart. La oss starte på toppen. Aerosmiths vinger over Rainbows regnbue? Ikke vet jeg. Det ser hvertfall ikke særlig bra ut. Så til logoen. Jesus. Jesus gange to. Et spedbarn kunne tegnet den bedre. Hvertfall om spedbarnet var bare pittelitt god til å tegne. Og så kommer bildene. Se på de bildene. Tydelig tegnet. Stygt tegnet. Alt omgitt av en rekke grelle farger. Only in the seventies….

Men musikken er strålende. Og jeg dør nesten av forventning til konserten.

Alle sammen nå…..

Big wheels keep on turning
Carry me home to see my kin
Singing songs about the Southland
I miss Alabamy once again
And I think its a sin, yes

Well I heard mister Young sing about her
Well, I heard ole Neil put her down
Well, I hope Neil Young will remember
A Southern man don’t need him around anyhow

Sweet home Alabama
Where the skies are so blue
Sweet Home Alabama
Lord, I’m coming home to you

Men kanskje du lærer et par facts likevel?

Slayers thrash-mesterverk Reign In Blood ble sluppet på verden i oktober 1986, og forandret metalen for alltid. Artig nok utgitt på hiphop-selskapet Def Jam, etter at Rick Rubin hadde sett bandet i aksjon på scenen. Rick Rubin er også produsent på platen.

Reign In Blood var da den kom det ondeste, mørkeste og hardeste verden hadde hørt. Med pedalen helt i bånn, og tekster fra helvete, inspirerte Slayer alt fra vanlig metal til death metal og black metal. Og til slik en grufull lyd måtte man ha et perfekt cover. Skjønt perfekt synes ikke bandet at Larry Carrolls illustrasjon var.

Larry Carroll var politisk tegner i New York Times og Village Voice og fikk oppdraget med å komme opp med en tegning som passet til albumets innhold. Men etter å ha sett tegningen mente bandet at den ikke var stilig nok. Ikke før et av bandmedlemmene (usikkert hvem) hadde vist tegningen til sin mor, med påfølgende sjokk og vantro fra mamma, skjønte bandet at Carroll var inne på noe. Som Kerry King sa til Kerrang på den tiden; “Nobody in the band wanted that cover. We were stuck with it. Some warped demented creep came up with the cover”.

Heldigvis for det. For Reign In Blood er et av de mest kjente metal-coverne gjennom tidene. Med sitt dypdykk ned i et blodig og kaotisk helvete der hornete geitehoder, djevler, avrevne hoder, lik og paver svømmer rundt. Ondere enn det meste. Bedre enn det meste.

Ryktene vil ha det til at man kan se både Hitler, Paul McCartney og pave Johannes Paul II på coveret, noe Carroll har benektet. Men at de mørke tjenerne nederst i bildet har gigantiske peniser, må han medgi at stemmer. Også at figuren i midten nederst holder en avrevet penis i sin venstre hånd. Den eneste Carroll vil navngi er skikkelsen som henger oppe til høyre med et spyd gjennom brystet. Det er en annen New York-illustratør som heter Tom Dillon.

Fun-facts:

Carroll gjorde også coverne til tre andre Slayer-plater: South Of Heaven, Seasons In The Abyss og Christ Illusion.

Orginal-maleriet hadde ikke Slayer-logoen eller album-tittelen inkorporert, og ingen vet helt hvor maleriet er. Carroll ga det til en ung maler, som senere solgte det.

Coveret har inspirert blant annet tatoverings-dronningen Kat Von D og Paul Romano som står bak de fantastiske Mastodon-coverne.

Def Jams distributør Columbia Records nektet å gi ut platen grunnet albumcoveret og teksten på Angel Of Death, så platen ble solgt gjennom Geffen Records.

Slaaaaaayer!

Det ryktes igjen om rifter innad i Aerosmith. Forrige gang det gikk gale var på sent 70-tall.

Aerosmiths historie har det aller meste. Først var de USAs svar på Led Zeppelin, med gedigen suksess og vanvittige turneer. Så tok narkotika-konsumet overhånd, og bandet gikk i oppløsning. Så klarte Aerosmith mot alle odds å gjøre et comeback som gjorde dem enda større enn de noensinne hadde vært. Og nå går ryktene om at Steven Tyler er på vei ut av bandet, og Joe Perry gjør solo-show i USA. Fortsettelse følger, og snart skal vi nok gjøre en Aerosmith spesial på Pyro, men i dag nøyer vi oss med albumcoveret til bandets femte plate Draw The Line fra 1977.

Aerosmith er i 1977 USAs største rockeband på live-fronten ved siden av Kiss, og drar til et avsidesliggende og nedlagt kloster utenfor New York for å spille inn sin nye plate. De bruker tiden flittig. Til å ruse seg, kjøre dyre biler og skyte med håndvåpen. Selve plateinnspillingen går det dårligere med, ettersom Tyler og Perry knapt nok går ut av rommene sine. Men med god hjelp av produsent Jack Douglas klarer de til slutt å bli ferdig med albumet.

Draw The Line er definitivt ikke Aerosmiths beste plate, men den er heller ikke den dårligste. Platen inneholder noen av Aerosmiths mest punkete låter (Joe Perry var fan av Sex Pistols), og også den aller første låten der Joe Perry synger lead. Bandet var på denne tiden begynt å falle sammen grunnet rusmisbruk, og da neste plate dukket opp to år etter hadde Joe Perry sluttet. Begynnelsen på den første slutten altså.

Men hva så med coveret? Det er to ting som er spesielt med Draw The Line. Den ene er selvsagt at hele coveret er en karikatur-tegning av bandet. Noe man ikke ser veldig ofte på plateomslag. Her funker karikaturen glimrende, ikke minst fordi det ikke er så vanskelig å se hvem leppene tilhører… Flotte krøller på Joey Kramer, herlig surt uttrykk på Joe Perry, en slags Stones-munn på Brad Whitford og litt av en manke på Tom Hamilton. Fine greier. Enkelt men virkningsfullt.

Det andre som er spesielt med Draw The Line er at bandets navn ikke finnes på album-fronten. En sjeldenhet i LP-formatets tid, men både plateselskap og band mente at Aerosmith var så velkjent av de ikke trengte logoen sin på albumcoveret.

Coveret er tegnet av den kjente og avdøde karikatur-tegneren Al Hirschfeld, og bassist Tom Hamilton stakk av med orginalen. Under ser du Hirschfelds karikatur av seg selv.

Råtten og deilig dødsmetall.

Vi er tilbake på slutten av 80-tallet med denne ukens albumcover. Til den da svært ekstreme sjangeren death metal, og til et av de beste bandene. Obituary var sammen med band som Morbid Angel og Death blant det aller drøyeste man kunne høre på den gangen. Og ikke minst produserte disse bandene noen av de mest gory albumcoverne i historien.

Dagens cover er tatt fra Obituarys første plate Slowly We Rot som så nattens mørke i 1989. Tungt og hardt og ekstremt. Eller deilig om du vil. For ekstremt for meg i 1989, men i etterpåklokskapens navn et klassisk metal-band.

Det første som slår meg med coveret er den fantastiske logoen. Fra den tiden der man fremdeles kunne tyde logoene til de mest ekstreme metal-orkestrene. Og Obituarys logo var, og er, både ekkel og god. Taggete og ond som en giftig edderkopp. Og skinnende stålfarget som en nyslipt kniv. At logoen drypper av blod hører selvsagt med.

Det har tydeligvis gått ganske så trått i det siste for karen som ligger på asfalten i det mørke smuget også. Ikke bare driver han og råtner, han har også endt opp som rotte-mat. Dessuten har den flotte t-skjorten hans revnet. Og ikke minst har noen tatt ene skoen hans. Ikke bra.

At navnet på platen er skrevet med slime-farget skrift får 80-tallet ta skylden for.

Sakte råtner vi. Sånn er det.

Det er ikke ofte vi presenterer mer enn ett cover i denne spalten, og i dag flesker vi til med fire!

For de fire første platene til amerikanske Riot fra New York må bare nytes i sammenheng. For Riot prøvde seg helt tydelig på et Iron Maiden-triks på sent 70-tall og tidlig 80-tall. At alle platecoverne skulle ha den samme figuren i forskjellige settinger. Bare så synd at Riots valg av figur var så ekstremt idiotisk at det ble mer komisk enn tøft. Men samtidig gir det oss muligheten til å gi deg en god latter. Dette er jo rett og slett helt fantastiske albumcover. For alle de feile grunnene.

For hva er det egentlig for et kreatur vi er vitne til her? Er det en sel? En ugle? En sel-ugle? En skapning fra dypet? Skapningen havner hvertfall i litt av noen situasjoner i løpet av Riots tidlige karriære. Mye eksplosjoner. Mye galskap. Litt James Bond-aktig. Vi elsker også at skapningen ofte bærer på en øks. Øks mot bomber og fly. Det er optimistisk.

Etter fire plater med dette konseptet gikk Riot over til mer “normale” albumcover. På alle måter trist. Platen øverst heter Narita og kom i 1979. Nyt de tre andre coverne under.

Fire Down Under fra 1981.

Rock City fra 1977.

Restless Breed fra 1982.

Den tyske generalen har alltid vært metal i sine valg av cover.

Udo Dirkschneider har mange albumcover på samvittigheten. Både med Accept og som solo-artist. Det som kjennetegner de aller fleste er at de er veldig metal i uttrykket. Tyskere tuller ikke med metal. De lever det 24 timer i døgnet, baby.

Og Udo er jo på alle måter metal-generalen fra Tyskland. Den gneldrende gamle mannen som aldri slutter å være sint. Første gang verden la merke til ham var som vokalist i fantastiske Accept, fullt utstyrt med kamuflasje-uniform, og beredt til å gå i krigen for metal. Men også som solo-artist har Udo fortsatt med å være 100% metal, og det er albumcoverne et bevis på.

Nå har kanskje ikke U.D.O.s cover vært de aller beste i klassen når det kommer til kunstnerisk uttrykk eller utfoldelse, men titlene og bildene er det ingenting å si på. Og enkelheten i Thunderball liker jeg godt. Ikke noe fiksfakseri. Kun logoen og en metallball full av ild. Er det solen som har blitt pakket inn i metall? Er det jorden som har gått til grunne? Eller er det bare en tordenball? Hva nå enn det er. Ikke vet jeg. Men metal er det. I verdensrommet. Bare se på stjernene. Space metal. Den saken er grei.

U.D.O. spiller følgende datoer i Norge i november, det blir stas:

23/11: John Dee, Oslo

24/11: Garage, Bergen

25/11: Folken, Stavanger

26/11: Kick, Kristiansand

Sticky fingers?

Lovedrive var Scorpions sjette album, viste bandet fra en ny og mer kommersiell side, og har siden blitt betegnet som et av de beste hardrock-albumene gjennom tidene. Men i denne spalten handler det ikke om musikken. Det handler om kunsten bak musikken. Eller foran egentlig, siden coveret er det første du ser…

Scorpions har en lang tradisjon med merkverdige albumcover. Vi har vært innom to av disse tidligere i albumcover-spalten. Sjekk Blackout og ikke minst Fly To The Rainbow. Lovedrive føyer seg inn i rekken, selv om vi her får servert et litt mer forståelig cover fra den erke-tyske gjengen.

Coveret er laget av selveste Storm Thorgerson, som står bak noen av de mest berømte platecoverne i historien, og som også har sin egen cover-spalte i bladet Classic Rock. Det er uvisst om dette er et av albumcoverne han er stolt av eller ei, men vi her i Pyro har likt Lovedrive-kunsten siden vi var pittesmå. Kanskje aller mest da vi var ungdom proppfulle av uforløst seksualdrift…

Akkurat hva som skjer på coveret var vi, og er vi, litt usikre på. På 80-tallet var det egentlig ikke så nøye, vi fikk jo se deler av et kvinnebryst! Holdt i massevis. Men at enten kvinnen har gjemt eller glemt brukt tyggis inne i sin egen brystholder, eller at herren har gjort det samme inni sin egen hånd, kan være en forklaring. Eller så har rett og slett brystet gått delvis i oppløsning. Kanskje stemningen i baksetet rett og slett er for het, og huden smelter? Hva vet vi. Klissete blir det uansett. Men de to skal ha for innsatsen. Og for at de har pyntet seg. Er de på vei til Scorpions-konsert kanskje? En lovedrive er det utvilsomt.

Coveret ble selvsagt sensurert. Vi snakker jo om 70-tallet her. Da var ingenting lov. Bildet ble erstattet med den sedvanlige skorpionen, som du kan se på det alternative coveret under.

Moralen? Tyggis og bare bryst bør holdes adskilt.

P.S. Ligner ikke karen på coveret veldig mye på denne skuespilleren? Slående likhet til tross for aldersforskjellen.

Her har du coveret som kom inn for det utviste orginalcoveret.

Eddie goes Tut Ankh Amon.

Utrolig nok har vi ikke vært innom Iron Maiden i denne spalten tidligere. På høy tid altså. Grunnen er nok at Iron Maidens cover er så kjente, og ikke minst så ikoniske, at det er lett å tenke at absolutt alle har sett dem tidligere. Men det får så være. Æres den som bør. Og Derek Riggs tegninger av Eddie i alskens format, og steder i historien, er definitivt et av metalens absolutte høydepunkt. Ikke bare det faktum at man med en eneste gang vet at det er en Iron Maiden-plate grunnet hans albumcover, men også den utrolige detaljrikdommen som finnes i Riggs kunst.

Nå er kanskje ikke Powerslave fra 1984 det Maiden-coveret med mest detaljer. Den prisen går nok til Somewhere In Time (som vi nok kommer tilbake til). Men det er likefullt både mitt og Bruce Dickinsons favoritt-cover i Maiden-katalogen. Hvertfall sa Bruce det forrige gang Pyro intervjuet ham. Grunnen til at det er min favoritt er at coveret er så veldig stilrent. Konseptet på platen skulle være det gamle Egypt, og ingen kan være i tvil om at det er der vi befinner oss når man ser den gigantiske pyramiden med statuen av Eddie i midten. Perfekt tegnet, perfekt fargelagt, perfekt utført. Rett og slett et nydelig kunstverk til glede for generasjoner av fans.

Totalpakke.

Cumshots viste oss i forrige uke at også helt ferske albumcover kan nytes i fulle drag, og saktens er også denne ukens albumcover nyss kommet for salg. Det norske bandet Slagmaur spiller en form for metal som er vanskelig å beskrive. Halvt black metal, halvt stemningsmusikk, halvt galskap. Og ja. Jeg vet at det blir tre halvdeler, men så koko kan man bli av å høre på dette….

Den siste platen til Slagmaur heter Von Rov Shelter, og innehar et fantastisk cover. Ofte kan fenomenet med å kopiere kjente fotografier eller malerier, og lage sin egen versjon av disse, bli ganske platt og kjedelig. Det kreves en stødig hånd for å lykkes. Men det har Slagmaur definitivt klart med Von Rov Shelter. Her har Leonardo Da Vincis fantastiske veggmaleri The Last Supper, som forestiller det siste måltidet Jesus hadde med sine disipler, og der han forteller at en av dem skal svike, blitt til noe ganske mer evil.

Alle som en til bords har fått på seg liksminke eller groteske fuglemasker, og den ene apostelen har blitt til en fullblods kvinne. Akkurat som i Dan Browns Da Vinci Koden, der Maria Magdalena hevdes å være en del av maleriet. Denne “oppgraderingen” av Da Vincis praktfulle kunstverk passer således perfekt for et black metal-orkester, og suser inn til heder og ære fra Pyro. Godt håndtverk.

Norske The Cumshots er i form. Både på cover og på kunst.

The Cumshots høster mange lovord for musikken på sin nye plate, og nå skal de få rosende ord for coveret og tittelen også. Cumshots er definitivt ikke det første bandet i verden som trykker en pistol på coveret, men sammen med tittelen, de bekmørke tekstene på albumet og resten av coveret, så reiser vi alle våre tomler oppover i takt.

Kjennere av The Cumshots vet at Kristopher Schau skriver om en mørk verden, og at han samtidig er en mester med ord. Derfor er det ikke overraskende at Cumshots genialt nok har skrevet litt om på den romantiske film-tittelen (eller bok-tittelen eller låt-tittelen) A Life Less Ordinary (Ewan McGregor/Cameron Diaz), og havnet på A Life Less Necessary. Genialt. Punktum.

En slik tittel krever selvsagt også et negativt cover. Derfor pistol og svart gråhet. Negativt pluss negativt blir altså positivt i vår bok. Ikke det at vi har en egen bok om albumcover, men du skjønner. Coveret minner meg aller mest om kongene av negativitet i Poison Idea, og deres mesterverk Feel The Darkness (se under), men det er sikkert mange andre cover der ute som har en likhet.

Uansett. Gratulerer til The Cumshots med en strålende plate, og ikke minst et strålende cover. Se opp for både intervju og låter fra Cumshots på Pyro fremover.

Foto på platen er forresten av L-P Lorentzen og design er av Remi Juliebø/Painbucket. Så vet du det også.

Mørket senker seg igjen over Norges land.

Norges blackmetal-helter Immortal slipper sitt høyst etterlengtede nye album All Shall Fall i dag. Det har utrolig nok gått syv år siden Immortals forrige mesterverk Sons Of Northern Darkness, og alt ligger til rette for at Immortal skal ta enda flere skritt mot toppen av ekstrem-metal tronen med dette albumet. Men hva som befinner seg på selve platen leser du andre steder her på Pyronettet. Nå skal det handle om coveret.

For Immortal har gjort seg flid med albumcoveret på comeback-platen. Slik flere burde gjøre for å selge platene sine. Selve albumcoveret er en tegning av en storslått port. En iskald port til helvete. Eller til Blashyrkh. Logoen er like kald som resten av coveret, og det hele bare skriker metal rett inn i øregangene dine. Djevelsk og mørkt. Som Immortal. Inne i coveret finner du nye Immortal-bilder tatt av Peter Beste på Fløyen, og en hel verden starter photoshop for å lage morsomme versjoner. De om det. Immortal ler hele veien til toppen. Både av Fløyen og av festivalplakatene.

Kjøper du vinyl-utgaven eller digipack-utgaven er det enda mer moro å ta fatt i. Da kan du nemlig åpne selve porten på coveret. Som du kunne åpne kumlokket på Twisted Sisters Come Out And Play-plate på 80-tallet. Stor moro. Og hva gjemmer seg innenfor porten? Immortal selvsagt. Velkommen til helvete, liksom. Eller Blashyrkh da. Og bak der igjen. Et magisk Manowarsk fjell-landskap. En totalpakke. Indeed. Sjekk ut det hele under.

Asbjørn nevner også at Immortals nye cover har en del likhetstrekk med dette Beyond The Gates-platen til Posessed. Jeg skjønner hva han mener.

Det er ikke bare Endgame som står i hodet på oss.

Ukens albumcover må vi nemlig 23 år tilbake for å finne. Megadeths andre album Peace Sells…. But Who’s Buying er nemlig et perfekt eksempel på at albumcover ofte også trenger en god platetittel for å fungere perfekt. Og Peace Sells… er klassisk både utenpå og inni.

Megadeths andre album er også et eksempel på at noen band klarer å skape gode maskoter for seg selv og fansen. Motörhead har Snaggletooth, Iron Maiden har Eddie, og Megadeth har Vic Rattlehead. Selv om sistnevnte til tider har forsvunnet fra Megadeth-albumene, så var han i starten en sentral del av cover-kunsten.

Peace Sells… But Who’s Buying er, som så mye annet i Megadeth-katalogen, et politisk statement. Vic Rattlehead står utenfor en FN-bygning bombet sønder og sammen. De forskjellige nasjoners flagg vaier fremdeles, men himmelen er rød, og flyene er på vei inn for runde nummer to med krutt. FN og freden er til salgs, men hvem vil kjøpe den? Ingen. Krig er mye mer innbringende. Visstnok tok Dave Mustaine tittelen fra en artikkel i Readers Digest. Den gangen handlet nok det hele om den kalde krigen, men temaet og coveret er minst like aktuelt i dag med bomber og granater overalt.

Dette coveret har altså det meste. En mening, en direkte link til tittelen, en maskot, en snasen logo, og ikke minst lekker fargelegging.

Sterkt album, rart cover,

The Final Countdown er intet mindre enn et av de aller beste albumene ever. Jepp. Der har jeg sagt det. Men sånn er det. Hvertfall hjemme hos meg. Vel er det mykt, og vel er tittel-kuttet så utspilt at jeg knapt orker å høre på det lenger, men resten av platen er fremdeles hundre prosent vellykket over tyve år etter releasen.

Men det er ikke musikken det handler om i denne spalten. Synd nok. For da kunne jeg lovprist sanger som Love Chaser og Ninja. Det går altså ikke. Så da er vi raskt over på selve albumcoveret. Mystisk og flott, med galakser og melkeveier om hverandre der ute i verdensrommet. Men hva er det medlemmene i Europe egentlig figurerer på? Er det samlekort ala Kiss-kortene i stjerneposene? Er de innestengt i speil slik som skurkene i en av de første Supermann-filmene? Og hvem er alle de andre folkene som kommer susende bak der? Er det Poison tro? Håper det. Og hvor er det Europe skal? Har de konsert på Saturn tro? Bør de ikke konsentrere seg om det amerikanske markedet? Forvirrende. Uansett, props for god logo.

Kanskje ikke helt hardrock, men likevel…

The Soundtrack Of Our Lives er et herlig orkester. Frontet av den korpulente Ebbot (ikke ulik Messiah da han frontet Candlemass, når jeg tenker meg om) har de laget noen virkelige rockeperler de siste femten årene. Bandets femte og til nå siste plate Communion kom i fjor, og innehar et herlig cover. Jeg har alltid hatt sansen for albumcover som bare består av et enkelt bilde. The Smiths (heller ikke de metal, jeg vet) var alltid flinke til å finne fantastiske svart/hvitt-bilder som satt en ekstra spiss på innholdet på platene.

Soundtrack Of Our Lives følger opp litt av tradisjonen med dette frekke paret som skåler og hygger seg. Det er langt fra musikken til svenskene til kozehyggen paret representerer, men likevel fungerer albumcoveret hundre prosent. De grelle fargene gjør det hele enda mer perfekt. Og det faktum at mannen på bildet ser ut som en dame, og at han faktisk sitter der i hvit slåbrok, setter en ekstra spiss på helheten. Lurer på hva de drikker. Og om det er alkohol i det.

Nå skal jeg lære deg å spille baseball, kjære….

Først og fremst. Nazareth er et undervurdert band. De fleste tenker Love Hurts og klissete ballader når de hører navnet, men skottene har mange klassiske låter og plater på samvittigheten. The Catch fra 1984 er ikke en av disse klassikerne. Platen er direkte svak, men så har man jo det voldsomt sexistiske coveret. Perfekt for småkåte jyplinger på 80-tallet, og et cover som føyet seg galant inn i den noe mannsgris-dominerte hardrocken den gangen.

Edelt er det dog av herren på bildet at han bruker tid på å lære kvinnen med bakenden å spille den populære sporten baseball. Sporten med det rareste poengsystemet sammen med cricket. Men hvor lurt er det å spille baseball i trangt rødt skinnskjørt og frekk strømpebukse? Ikke lett å løpe i, og ikke lett å være smidig i. Dessuten er det helt mørkt ute.