Terningkast 6-album kunne bli ditt. På god gammeldags cd. Vinnere er trukket.

Mastodon er kjempegode. Og jammen er de like gode gjennom hele karrieren så langt, selv om de har forandret seg litt siden starten. På siste albumet Once More Round The Sun pumper de ut den ene rockeren etter den andre, og det hele har ført til at Asbjørn anmeldte albumet til en sekser hos P3musikk.

Vi ga vekk noen cd-versjoner av Mastodons nye forrige uke, og de som får hjem småprogressivt gull er:

Markus Skajaa, Trondheim

Camilla Kolstad, Oslo

Runar Bruun Sivertsen, Bodø

Vi ga vekk denne.

Vi fikk inn en del cd-versjoner av Chrome Divisions nye plate Infernal Rock Eternal som vi gjerne ville gi vekk, og det har vi nå gjort. Chrome Division er bandet som Shagrath fra Dimmu Borgir har laget for å få utløp for sine mer streite rockelåter, og det finnes mye godt på orkesterets nye album.

Torbjørn Mosdøl, Sara S. Karlsen og Gunnar Ottesen får album i postkassen sin.

Klar for en forhåndslytt på nye Dream Theater? Klart du er.

24. september kommer Dream Theaters første selvtitulerte album, og vi vet at det er mange der ute som gleder seg. Det er faktisk mange som gleder seg noe vanvittig, og hver gang vi kjører premiere på noe Dream Theater-relatert går klikktallene våre i været. Derfor er vi glade over å kunne gi deg den offisielle albumstreamen til den kommende platen. Hvordan den nye til Dream Theater høres ut vet vi like lite om som deg, men vi ser frem til å dykke ned i bandets nye verk i løpet av dagen og kvelden. God lytt!

Kvelertaks nye album slippes på mandag. Hør hele festen gjennom helgen her.

Alt tyder på at Kvelertaks Meir-album skal bli en suksess. Det er hvertfall ingenting å si på kvaliteten på innholdet. Det kan du lese mer om via min anmeldelse av platen hos P3musikk, og så kan du høre om du er enig via Spotify-spilleren under. Meir kommer på mandag, og i april gjør Kvelertak konserter i flere norske byer. Det er bare å øve på tekstene. God helg!

For da kommer det ny plate fra det meget potente bandet El Caco. Hatred, Love And Diagrams kommer 27. januar, og blir en naturlig nyårs-favoritt. Fint cover også. Alt er på stell.

Nå er kanskje ikke en ny Maiden-samler det verden trenger aller mest, men denne uken dukker uansett From Fear To Eternity opp. Og det er det beste fra Maidens siste tyve år.

Samleren, som nok er myntet på den mest ihuga fansen, samt yngre lyttere, skal selges for prisen av et enkelt-album, men inneholder to disker med det beste fra Iron Maidens siste tyve år. Og for oss eldre fans er det lett å se at bandet leverer varene også i moderne tid. Noe de også beviste på Final Frontier-turen. Sjekk låt-valg og en liten trailer for platen under.

01. The Wicker Man
02. Holy Smoke
03. El Dorado
04. Paschendale
05. Different World
06. Man On The Edge (live)
07. The Reincarnation of Benjamin Breeg
08. Blood Brothers
09. Rainmaker
10. Sign Of The Cross (live)
11. Brave New World
12. Fear Of The Dark (live)

Disc 2

01. Be Quick Or Be Dead
02. Tailgunner
03. No More Lies
04. Coming Home
05. The Clansman (live)
06. For The Greater Good Of God
07. These Colours Don’t Run
08. Bring Your Daughter… To The Slaughter
09. Afraid To Shoot Strangers
10. Dance Of Death
11. When The Wild Wind Blows

Tre vinnere får deilig rock rett hjem i heimen.

Planet Mastergod slapp i desember det fine hardrock-albumet Delightful Contempt. På pulten på Pyro-kontoret ligger det tre utgaver av denne platen pakket inn i plast. Disse skal sendes ut til disse tre vinnerne som kunne fortelle oss at Planet Mastergod kommer fra Halden:

Espen Bratberg, Ski

Ingunn Knævelsrud, Hundvåg

Kai Hugo Lund, Kragerø

Jøje meg. The Sword har laget en av årets desidert beste plater.

Midt oppe i all Maiden-fokuseringen både her på Pyro og i verden generelt har The Sword fra Austin i Texas sluppet en helt vilt bra plate for de som liker riff med stor r, stor i, stor f, og så en stor f til. The Sword startet enormt bra med Age Of Winters i 2006, og ble umiddelbart en Pyro-favoritt, men så skuffet bandet litt med oppfølgeren Gods Of The Earth to år senere. Derfor er det svært gledelig å melde om et The Sword som hugger ned all motstand med Warp Riders, som kommer i dag.

Med solid inspirasjon fra Black Sabbath, all doom som er laget, og ikke minst stoner-rock, byr The Sword på ti låter proppfulle av praktfulle, gedigne og svært tunge riff på sin nye plate. Ikke ulikt norske Black Debbath uten tullet. Korte og enkle sanger står side om side med lengre og mer intrikate riff-monstre. Akkurat slik jeg vil ha det. Og så handler platen om noe science-fiction greier med tidsreiser og hekser som ikke engang bandet skjønner. Perfekt.

Uimotståelig, overraskende og helt ekstremt bra. Vintage heavy metal for 2010. Ikke gå glipp av denne. Høsten i cd-spilleren er reddet. Vi skal nok spille mye fra platen på radioen fremover.

Sjekk litt om platen i klippet under, og hør hele sulamitten via The Swords Myspace-side:

I 2008 var Shraphead et av de bandene vi plukker ut som lovende i Norge, og nå har de endelig spilt inn plate. Rapport fra bandet her.

Shraphead – studiorapport 2010:

Nå har vi vært i studio og spilt inn debutplata, nærmere bestemt i grisebingen til Hamar-bandet Dunderbeist,
med Fredrik Rydberg og Kristian Liljan bak spakene. Og etter tre uker med svette, blod, en kvalmende mengde øl, og forbausende lite grining, er vi klare for å starte med miksen. Vi har nemlig fått æren av å ha Daniel Bergstrand (In Flames, Dimmu Borgir, Behemoth, Stonegard)  til å gjøre miksejobben. Feit lyd blir det hvertfall:)

(stødig beat)

Plata kommer til å bestå av tolv hardtslående metall-låter vi håper blir godt mottatt, og som vi gleder oss til
å spille live og avsløre til resten av Norge. Disse låtene er et resultat av seks års jamming og skriving, så vi må innrømme at det føles veldig godt å banke dette inn på ei plate.

(kosthold er viktig i studio)

Innspillings-prossessen gikk smertefritt,og alle i bandet er godt fornøyd med hvordan det låter hittil. Og selv om vi
har bodd oppå hverandre, 4 dudes i et lite lokale uten dusj, så har det bare vært good times. Plata blir forhåpentligvis
utgitt på høsten eller nærmere jul en gang. Hvilket selskap som kommer til å gi det ut gjenstår å se.

Målet med denne utgivelsen er å spre noe nytt og spennende til norske metallfans, og forhåpentligvis bidra til en mulig bølge av ny norsk grisefeit metall.

(ikke bare arbeid, også litt nytelse)

Let us hear your scream, Ozzy! Eldste herr Osbourne gir ut plate i dag. Pyro har hørt på Scream i helgen.

Og her er mine tanker etter å ha hørt den nye Ozzy-platen en del ganger. Altså ikke en anmeldelse, det driver vi ikke med i Pyro. Kun tanker om musikken, så ikke dø av raseri eller fornøyelighet.

Først til albumcoveret. Som vanlig når det gjelder Ozzy, så er ikke coveret veldig fint. Eller tøft. Hva er det han peker på tro? Og er det sjøstøvler han har på seg? I innercoveret er Ozzy avbildet med et sverd. Manowar-messig. Bare ikke så vellykket. Han ser mer ut som Sherlock Holmes enn Conan. Men det er tross alt musikken som gjelder, så da kjører jeg på.

Let It Die:

Ozzman starter platen med en relativt lang låt, og melder følgende på de første linjene; “I’m a rock star, I’m a servant, I’m a leader, I’m a saviour, I’m a sinner, I’m a killer”.  Noen av tingene er hvertfall riktig. Usikker på dette med morder dog. I så fall er det vel bare fjærkre det har gått ut over. Det er litt for mye elektronisk 90-talls-stakkato-feel på åpningslåten, men mot slutten kommer det seg med et svært flott instrumental-parti, før Ozzy kjører refrenget på ny. Let It Die vokser for hver lytting, men kunne med fordel vært plassert et annet sted på platen. For åpningslåten burde vært den neste som dukker opp på Scream.

Let Me Hear You Scream:

Første låten som ble sluppet fra platen, og en låt de fleste gjerne har hørt. En ganske så fin radio-låt med en Ozzy som messer om at alle må skrike. Noe som har ført mannen til alt fra vokskabinett til store baseball-stadion i USA for å skrike til folk eller for å få folk til å skrike. Let Me Hear You Scream blir da også et slags tittelkutt på platen. Drivende og god rocker, og et riktig valg til første radiosingel.

Soul Sucker:

Åpnes av et seigt og tungt riff spilt av den nye gitaristen Gus G (som høres veldig ut som Zakk Wylde som han erstattet, uten at jeg er noen gitarekspert). Definitivt et av de bedre sporene på Scream, og en låt som gir meg flashbacks til den gangen jeg så Ozzy i Drammenshallen på No Rest For The Wicked-turneen. Sikkert fordi Soul Sucker ikke hadde gjort seg bort på den platen. En sang det er lett å nikke hodet til. Anerkjennende nikk, må vite. Midt i låten brytes ting opp, og et parti som tar sangen et helt annet sted dukker opp. Prog-messig. Spennende saker. Ozzy tenker.

Life Won’t Wait:

Starter veldig rolig, før riffet starter og vi er i gang med rocken igjen. Så blir låten rolig igjen. Litt ballade, litt rocker. Funker det. Ikke overraskende at Ozzy roer tempoet. Han kan det der med rocke-ballader, selv om denne ikke når opp mot gode gamle herligheter som Close My Eyes Forever og So Tired. Ganske kjedelig mot slutten. Det betyr nok at sangen er litt for lang.

Diggin’ Me Down:

Akustisk åpning, før det igjen braker løs med et fint riff som nok en gang minner om Zakk Wylde (med sånne gitar-skrik, vet du). The Prince Of Motherfucking Darkness synger om Jesus og lurer på om han har tenkt å innfinne seg igjen snart. Litt religions-kritikk kanskje? Håper det. En rockelåt på det jevne. Men så lenge Ozzys stemme bombarderer trommehinnene mine med ny musikk, så klager jeg ikke på en rockelåt på det jevne. Kan ikke bli blasert heller. Litt lang denne også. Eller ble jeg plutselig blasert nå?

Crucify:

Nok en rocker på det jevne. Litt Ozzy på sparebluss. Eller på autopilot, om du vil. Men siden låten er kort, så er alt såre vel. Kjenner at det er vanskelig å kritisere Ozzy. Derfor prøver jeg å ikke gjøre det…

Fearless:

Låt om krig. Stilig. Liten gitarsolo allerede før ett minutt har gått. Ivrig. Jeg tramper takten. Godt tegn. God låt. Muligens en veldig god låt. Håper det. Ozzy synger at han er uten frykt. Det vet vi at er feil.

Time:

Nok en låt som tikker inn på over 5 minutter. Starter med akustiske gitarer og nynning. Skepsisen kommer. Med rette, tror jeg. Her snakker vi om en ganske så sippete ballade. Time tar seg opp når refrenget kommer, men så faller den igjen på verset. For lite fengende som ballade denne, er jeg redd.

I Want It More:

Mystisk piano-åpning glir inn i nok et monster-riff fra Gus G. Tøft vers og ditto refreng. Det skumle pianoet (som høres ut som om det er tatt fra en skrekkfilm) dukker opp igjen midt i sangen. Nok et lite prog-triks, der altså. God låt.

Latimer’s Mercy:

Faith No More-messig åpning med pumpende bass og bankende trommer. Men så blir det en typisk Ozzy-låt. Som handler om Robert Latimer som tok livet av sin datter (mer om det her), og er passe tung til å omhandle et slikt mørkt tema. En herlig sang som burde avsluttet platen.

I Love You All:

Merkverdig slutt på platen. En “låt” som varer i under minuttet, der Ozzy takker alle som har støttet ham gjennom livet.  Kunne han ikke bare brukt takkelisten i coveret i stedet?

Oppsummert etter noen gjennomhøringer: Ozzy leverer et bra album. Ikke hysterisk bra, men godt nok til at han viser at det er fullt av metal igjen i den gamle skrotten. Mange gode riff trekker opp, og om denne platen får en god del sjanser i spilleren ser jeg for meg at mange av disse sangene kan vokse seg store og sterke.

Og det viktigste av alt. Ozzy Osbourne lever fremdeles. Noe forskere er svært overrasket over, siden de visstnok skal studere blodet hans for å finne ut hvorfor han ikke har tatt kvelden for lenge siden.

Nok et nytt albumcover har kommet i innboksen vår. I dag er det Keep Of Kalessin, folkelige godgutter, det gjelder. 10. mai kommer Reptilian, som da skal se slik ut. Ser det mer ut som en Anaconda-lignende filmplakat enn en metal-plate, eller er alt i sin skjønneste orden?

Pyro ville intervjue Purified In Blood om comebackalbumet deres. Da måtte vi bli med på fjelltur.

Etter en lang festivalsommer dro Pyro til Rogaland for å fritte Purified In Blood ut om deres bebudede comebackalbum. Etter slippet av Reaper Of Souls forsvant bandet for en stund, før de dukket opp på Hove i fjor sommer, og nå mumles det i korridorene om ny plate.

For å få gjengen i tale, tok Pyro halvparten av bandet ut av (trening)studio og opp på Kjerag, landsdelens berømte turfjell og basehoppingsted. Med majestetiske fjellkjeder rundt oss, og et 1000 meter stup rett ned i episke Lysefjorden, fikk vi vite ganske så mye om hva det vestlandske thrashbandet holder på med og hva planene er for 2010.

Etter syv timer på fjellet, 1 stk mistet mobiltelefon, mye posering på Kjeragbolten, lunsj i det fri, og flere dyptpløyende intervjuer, avsluttet Pyro og PiB dagen med å se åtte basehoppere slenge seg utenfor stupet. To av dem på veldig nært hold, fire av dem på bra avstand, og de to siste med ekstremt godt humør og backflips. En solid hilsen til de to siste, dersom de leser dette.

Resultatet fra heldagsturen hører du på Pyro tidlig på høsten, og mens du venter kan du kose deg med denne lille billedserien. Det er nesten som når kjendis.no lager sånn billedserie fra premierer og annet kjendisgreier, bortsett fra at Pyro og PiB byr på noe bedre kulisser da. Mektige fjell, thrash metal og episk Vestland trumfer vel ut Tone Damli og Aksel Hennie når som helst?

22. juni slipper Dream Theater Black Clouds & Silver Lining, progbandets nye album med laaaange låter og saklig instrumentering. Med på en deluxe edition av platen kommer en disk hvor Dream Theater spiller coverversjoner av fete sanger, og nå dryppes de en etter en på iTunes som en oppvarming.

En av låtene Dream Theater spiller er Rainbow-eposet Stargazer, sannsynligvis en av de fem mektigste låtene som er laget i menneskets historie. og hvilken versjon! Låten ligger i middels lydkvalitet over, men jeg anbefaler at du klikker deg kjapt over til iTunes eller Platekompaniet.no/mp3 og kjøper den i full versjon, det er så sinnssykt verdt pengene.