Ny video fra det nest beste bandet fra Australia? Takk som byr.

Airbourne ble raskt en stor favoritt i Pyro med sin deilige rå rock direkte fra andre siden av kloden. Back In The Game er et av høydepunktene på deres nyeste album Black Dog Barking, og når plateselskapet spurte om vi ville ha den norske premieren på videoen til låten svarte vi ja før de hadde fullført setningen. Siden Airbourne er blant verdens aller ypperste liveband er også videoen satt sammen av bilder fra turnélivet. Perfekt. Nyt.

Airbourne – Back In The Game on MUZU.TV.

Airbourne har sluppet en stilig tekst-video til No One Fits Me (Better Than You) fra årets festplate Black Dog Barking. Vi er i baren. Vi er alltid i baren.

Godguttene i Airbourne slapp nyss Black Dog Barking. Vi ga vekk deluxe-utgaver.

Airbourne er karer som lever for festen, og for å gi deg den gode følelsen av at rock bare skal være moro. Bandets tredje album kom 16. mai, og har fått navnet Black Dog Barking. Vi ga vekk deluxe-utgaven av platen på cd til noen av de som ble med i konkurransen vår. Det betyr at vinnerne også får med tre bonus-spor og en ekstra cd med et liveshow fra Wacken Open Air.

Vi spurte dere etter det aller beste bandet som har debutert etter år 2000, og det datt inn mange gode svar. Airbourne fikk mange stemmer. Det gjorde også System Of A Down, Gallows, The Darkness og Trivium. Pluss en rekke andre. Gode greier!

Vinnere ble:

Aleksander Skotte, Driva

Hege Holone, Halden

Jan Tore E. Gystøl, Helleland

Sjekk ut Airbourne i den herlige videoen til Live It Up under.

(foto: Kevin Winter/AFP)

Ironisk nok blir sending nummer 555 (delvis) en hyllest til avdøde Jeff Hanneman.

Ironisk fordi Slayer er et av bandene som virkelig har satt nummeret 666 inn i metalen med sine mørke og små-sataniske tekster. Et av sjangerens ubestridt viktigste og største band mistet en av sine grunnleggere da gitarist og tekstforfatter Jeff Hanneman døde av leversvikt for noen noen dager siden. Vi i Pyro hyller en av de aller største med en timeslang spesial i kveld.

Vi skal også gi deg intervju med Ares fra norske Aeternus som er tilbake etter en lang pause med et album det lukter død og fordervelse og kvalitet av, vi skal kjøre Aibourne-konkurranse, og vi skal gi deg helt nytt fra band som Evile, Extol og Dillinger Escape Plan. Mange norske nyheter skal det også bli.

Vi har hatt litt fokus på Airbournes nye album Black Dog Barking både her på sidene og på radioshowet. La oss fortsette med det… En useriøs gjennomgang av albumets låter her. Herlige typer.

Airbourne slipper torsdag sitt Black Dog Barking-album. Vi gir deg sjansen til å høre deg opp i dagene før release.

Airbourne lager herlig festrock med alle beina godt plantet i den samme jorden som AC/DC har tråkket ned gjennom mange år. Enkel, tøff, god rock. Ikke noe dikkedarier eller elektroniske dippedutter. Bare rock. Deilig rock. Sikkert for simpelt for noen, men perfekt for oss. Airbournes tredje album Black Dog Barking kommer i butikk og på nett torsdag i Norge, siden fredag er nasjonaldag og greier, og vi gir deg den eksklusive forhåndslytten for Norge. Biter hunden fremdeles? Sjekk selv.

På tide å oppdatere våre digitale spillelister i Spotify og WIMP. For din skyld. Ti nye låter på listen blir presentert her.

Pyro har sin egen spilleliste i Spotify og WIMP som vi kaller “Pyro totalrock” og som oppdateres jevnlig. I dag har vi lagt inn ti nye låter vi mener du bør kose deg maksimalt med de neste timene. En liten presentasjon finner du under. Først Asbjørns fem valg, så mine. Rock, rock, rock!

Hovedlistene finner du her i Spotify og på Wimp.

Sjekk også spiller fra Wimp nederst i saken.

Airbourne – Live It Up

Disse australske gladguttene er et av klodens råeste og mest festglade liveband, og på denne nye singlen låter det akkurat som før: Tight, frekt, ølmarinert og like mye AC/DC som på tidligere plater.

Deez Nuts – Band Of Brothers

Sam fra Architects føler sterkt på refrenget, og australske Deez Nuts synger om å ta brødregjengen til gatene. Pluss at de aldri skal legge seg og sove. Moshpit-vennlige greier.

Gallows – Graves

Goddammit så bra Grey Britain fremdeles låter, 4 år etter den slo ned som en molotowcocktail i rockegatene. Og vi må aldri glemme denne perlen av en låt, med selveste Simon Neill fra Biffy Clyro på vakker gjestevokal. Funfact: eneste gang Simon har gjort denne live med Gallows var på Hovefestivalen.

Dragonforce – Heroes Of Our Time

Drit i Guitar Hero, dette er ekte vare. Redd prinsessen og bekjemp den onde trollmannen NÅ!

The Blackout – Radio

For en deilig låt om å starte helgen,skru på radioen og oppdage noe herlig rock som bare må skrus opp til maks volum.

Volbeat – Room 24

Jeg har aldri skjønt poenget med Volbeat, men synes det er flott å høre King Diamond på gjestevokal som synger om sykehus. Muligens en fortelling om da han selv var døden nær i hjerteoperasjon?

Aeternus – …And The Seventh His Soul Detesteth

Solid ekstrem-metal fra Bergen. Tittelkuttet fra en plate som handler om de syv dødssyndene. Tungt, hardt, rivende. Og en forsmak på mye godt som venter de som tar turen til Karmøygeddon i Haugesund neste uke. Overkill, Backstreet Girls, Sahg, Paradise Lost, Sabaton, Grand Magus, Insense……. Deilig!

Purson – Spiderwood Farm

Purson er et av disse nye bandene som drar rocken inn i vintage psykedelia. Ett eller annet sted mellom Pink Floyd og Black Sabbath med de rolige låtene på Led Zeppelins fjerdealbum som best referanse. Platen The Circle And The Blue Door er akkurat litt for rolig for meg, men denne låten her begeistrer maks.

Alice In Chains – Stone

Merkelig nok var jeg aldri noen stor fan av Alice In Chains i gamledager, men med William DuVall på vokal har jeg skjønt poenget. Andre låt fra det kommende albumet er like god som den første. Merkelig nok ikke gitt ut på singel eller til radio. Nuvel. Vi kan nyte den her.

Off With Their Heads – Focus On Your Own Family

Off With Their Heads blander punk og rock på en fortreffelig måte, og jeg skammer meg i en krok for ikke å ha oppdaget bandet tidligere. De har tross alt spilt slik musikk siden 2002… Hele albumet Home er godt, men dette er favoritten.

Hovedlisten i Wimp:

Airbourne. Live It Up. Rock. Nyt.

Airbourne smeltet alle rockehjerter med sine første album, og i mai kommer neste forsøk med Black Dog Barking. Rapport fra studio kom denne uken. Moro.

Mannen til venstre plukket låter, og det ble vel stas vel?

Manowar-Manowar

Middle Class Rut-Sad To Know

Okkultokrati-Upon The Anvil

Kvelertak-Sultans Of Satan

Raga Rockers-Forbudte Følelser

No Dawn-Soul Opressor

Stratovarius-Under Flaming Skies

Deftones-Diamond Eyes

Dio-The Last In Line

Jeroan Drive-Honour The Code

Social Distortion-Gimme The Sweet And Lowdown

Airbourne-Runnin’ Wild

ZZ Top-Tush

Rose Tattoo-Never Too Loud

Led Zeppelin-Rock & Roll

Motörhead-Killers

Motörhead-Born To Raise Hell

Judas Priest-Ram It Down

Iron Maiden-The Number Of The Beast

Metallica-Jump In The Fire

Airbourne-White Line Fever

Denne flotte rytmegitaristen sprer god stemning i kveld. Han er mye blidere i virkeligheten enn på bildet.

For Dave Rhoads fra Airbourne er fra Australia. Og der er alle trivelige. Airbourne har virkelig vokst seg store med sin pumpende rock de siste årene, og Dave letter på sløret over inspirasjonskilder og favorittmusikk i en hel time i kveld. Perfekt stemning og rullende rock kommer din vei. Vi intervjuer også fantastiske Deftones, gir vekk billetter til Foo Fighters-konserten i juni, og spiller ny musikk fra Social Distortion, Stratovarius og Okkultokrati. That’s how we roll.

Det har kommet mange bra rockeplater i år, men disse ti er det som har fenget Pyro mest i 2010.

Under har Pyro listet opp de ti platene vi tar med oss flest gode minner fra i året som gikk. Ikke nødvendigvis i rangert rekkefølge, for da hadde vi aldri blitt enig, men likefullt ti plater du må gi en sjanse fra 2010.

Kvelertak-Kvelertak

Vanskelig, om ikke komplett umulig, å overse Kvelertak i år. Demoene fra i fjor, som vi jo spilte først av alle i Norge vil jeg tro, bar lovnad om noe bra. Men det Kvelertak kom opp med på debuten, med hjelp av deilig amerikansk produksjon, overrasket oss enormt. Alt låt bedre og større og mer profesjonelt. At Kvelertaks drøye form for rock har endt på P3s spillelister og i mainstream media er både fortjent og gledelig. Turneen i Norge viste også at bandet har nådd ut til publikum, og at utlandet også har hengt seg på kan bare sees på som en bonus. Overkjøring.

Iron Maiden-The Final Frontier

Hva skal en si om Maiden da? De har blitt det største metalbandet i verden, de fenger stadig nye generasjoner, de leverer så det ljomer live, og de gir saktens også ut gode plater fremdeles. Selv om de ikke trenger å gjøre det. The Final Frontier er tung kost i starten, med en rekke lange låter, men tar du deg tid til å gå inn i den utenomjordiske materien vil du bli belønnet. Belønnet med deilig rock. Episk.

Enslaved-Axioma Ethica Odini

Enslaved blir bare bedre og bedre etter vår smak. Det har nok med å gjøre at vi ikke er så veldig glad i den drøyeste ekstrem-metalen der ute. For Enslaved beveger seg stadig lenger vekk fra det de startet som, og stadig lenger inn i våre hjerter. Den nyeste platen er en reise i progressiv metal som alle bør ta seg tid til å oppleve. Med klare inspirasjonskilder i den gamle progen, med mer clean vokal enn tidligere, med stadige nikk til sin egen bakgrunn, og med formidable riff og låter har Enslaved nok en gang toppet seg selv. Noe som blir vanskeligere hver gang de gir ut så fordømt gode plater. Skjeggete.

Accept-Blood Of The Nations

Hvem skulle trodd at gode gamle Accept skulle lage et av årets album med sin gjenforeningsplate? Og det uten gallionsfigur og gneldre-vokalist Udo? Tyskerne dro inn den ganske ubeskrevne Mark Tornillo på vokal, smelte sammen et knippe låter om krig, heavy metal og finanskrisen, og vips laget de årets største overraskelse. Det låter som vintage Accept, og det føles like bra. Gamle gutter finner opp kruttet på ny. Rørende.

The Sword-Warp Riders

Som om Black Sabbath hadde ligget med ZZ Top og fått dette bandet som avkom, pleier Asbjørn å si. Vanskelig å være uenig. The Sword debuterte med et knallalbum for noen år siden, fulgte opp med en liten skuffelse, og slår trippel home-run med tredjeplaten Warp Riders. Egentlig et konseptalbum om noe sci-fi-greier som ingen skjønner noe av, minst av alt bandet selv. Men skit i det. Hør på riffene. Hør på tyngden. Hør på en av årets definitive høydepunkt. Tyngde.

Airbourne-No Guts, No Glory

Av og til skal hardrock bare handle om å ha det gøy. Airbourne har det gøy hele tiden. Og setter du denne inn i spilleren på fest, så får du det gøy du også. Boogierock fra Australia som handler om damer, sprit og gode tider. Vi liker det. Så får du heller lese filosofi to dager etter. For dagen etter har du vondt i hodet. Ekte rock dør aldri. Festlig.

Bring Me The Horizon-There Is A Hell, Believe Me I’ve Seen It. There Is A Heaven, Let’s Keep It Secret

Asbjørns favoritter i engelske Bring Me The Horizon kan med fordel roe ned titlene sine litt, men har skapt furore i hjemlandet, og nå har folk her hjemme også begynt å få ørene opp for dette bandet. BMTH blander metalcore, punk, death metal og allsangvennlige refreng til du bare må gi opp, og medgi at dette faktisk er bra. Ja, de ser emo ut, men musikken er langt fra sippete. Her fyres det løs fra alle sylindre. Ungdommelig.

Audrey Horne-Audrey Horne

Audrey Horne har lenge vært et lovende band, men da de i vår slapp sin tredje plate som også heter Audrey Horne løsnet alt. Med solide doser 70-tallsriffing og hammond-orgel forandret de lydbildet sitt, ble mer rocka, dog uten å miste det emosjonelle aspektet, og laget et mesterverk av en plate. Live har de også blitt ti ganger bedre enn tidligere, og Audrey Horne fremstår utvilsomt som et av landets aller beste band i år. Fortjent.

Deftones-Diamond Eyes

De har vært gjennom mye, men returnerte i 2010 med et vanvittig statement av en plate. Diamond Eyes er Deftones som skriker til deg at de er tilbake i manesjen. Like svevende og tunge som tidligere, men kanskje hakket bedre enn de noensinne har vært. Det føles litt som om denne platen har blitt oversett av de fleste, men dette er den platen som en samlet Pyro-redaksjon har blitt mest glad for å høre i år. Ektefølt.

Purified In Blood-Under Black Skies

The boys are back in town. Endelig kom Purified In Blood tilbake, bare for å knuse hælen og avbryte turneen med Kvelertak. Noen har all den uflaksen som finnes. Men jäklar som comeback-platen leverer. Hårreisende deilig metal, med litt mindre hardcore enn vi er vant til fra den kanten. Et monster. Et totalt monster. Viktig.

Rock og boksing funker alltid. Herlig AC/DC-rock fra Australias flotteste menn.

Det er mye retro-feeling i hardrocken og metalen for tiden. Pyro elsker det, og gir deg fem grunner til hvorfor.

Heavy metal og hardrock har aldri vært veldig opptatt av å skjule sitt opphav. Vel dukker det stadig opp band og stilarter som fornyer sjangrene, men de legendariske bandene og opphavet skinner som oftest gjennom. Uten at noen legger skjul på sin inspirasjon. Og innen disse stilartene tar man jo også vare på de gamle bandene. Det er ikke uten grunn at Iron Maiden og Ozzy fremdeles er populære der ute. Selvsagt leverer de god musikk fremdeles, men innen hardrock og metal liker vi å være trofaste mot de eldste i klassen. Og bra er det.

Men i det siste har det dukket opp stadig mer retro-fiksering innen forskjellige deler av hardrocken. Det kunne blitt vel mye og vel bakstreversk, men faktum er at vi i Pyro elsker det. Kanskje fordi retrofiseringen skjer på så mange fronter samtidig. Eller kanskje vi bare er så gammel at retro lyder som deilig musikk i våre utbrente ører?

Uansett gir vi deg fem grunner til at Pyro elsker det hele:

1. The Sword og Sahg. Årets beste plate kan fort komme fra Austin, Texas. The Warp Riders er en reise i riffets historie, og The Sword har på sin tredje plate virkelig funnet elven av gull. Black Sabbath lurer i bakgrunnen. Det samme gjør alle stoner-bandene fra 90-tallet. Men hvorfor bry seg om slikt nå riffene brenner seg inn i trommehinnen og får deg til å føle deg levende? Norske Sahg stiller i samme kategori og begeistrer like mye med sine tre album. Vintage ny heavyrock.

2. New Wave Of Traditional Heavy Metal. De første platene til Iron Maiden, Def Leppard og Judas Priest (ok, ikke akkurat de aller første til Priest da…) har gitt inspirasjon til nye band som lager heavy metal som låter som dum-dum-kuler mot pannen. Enforcer g Wolf fra Sverige, Cauldron og 3 Inches Of Blood fra Canada og White Wizzard fra USA gir oss håp. Deilig håp.

3. Ny-thrashen. Metallica, Megadeth, Testament, Exodus, Slayer og Anthrax perfeksjonerte thrashen på 80-tallet, men bølgen med nye og unge band som velter riff og aggresjon over deg i 2010 gjør at gamle menn som oss tenker at verden ikke er et forferdelig sted likevel. Både i England og i USA finner du fantastiske nye band som gjør thrash slik den ble gjort for lenge siden, men med en moderne innstilling. Evile, Municipal Waste, Bonded By Blood… Listen er lang og god. Føl deg frem.

4. Proggifisert metal. Big Elf gjør det. Enslaved gjør det. Opeth gjør det, og Mastodon likeså. De låner hist og pist fra progens og metalens lange og ærerike historie, og lager ny musikk som er like strålende som den er forfriskende. Det låter kanskje ikke retro, men å få prog til å bli et positivt ladet ord igjen sier sitt.

5. Airbourne. For et band. For et live-show. Vel er disse australske herrene kliss lik AC/DC (rent musikalsk, that is…), men fanden heller. Det er umulig å ikke la seg rive med. Full pedal. Full pupp. Full suksess. Et av verdens ypperste liveband akkurat nå. Kun brygget på den deilige mikstur av pågangsmot, årgangsrock og jovial ekthet. Et band for festen og et band for morgenen derpå.

Pyro på Norway Rock Festival dag 1.

Det regner. Det regner noe helt sinnsykt på Norway Rock Festival. Men alle tanker om våte klær og gjørmete underlag ble blåst vekk av en kraftsalve av et musikalsk program på åpningsdagen. Men la oss ta det hele i kronologisk rekkefølge.

Alle bilder er tatt av Sindre Didriksen.

(må det urineres, så må det urineres, gjerne midt blant publikum)

Rammsund starter festivitasen med sin nynorske versjon av Rammstein, og klarer så smått å få liv i et noe hutrende publikum midt på dagen. Pyro så ikke nok til å felle noen dom over bandet, men de som har ankommet festivalområdet veiver med til den litt spinkle cover-musikken.

Mens Jørn Lande, eller Jorn om du vil, spilte måtte jeg reise på Hotell Utsikten for å intervjue Jay-Jay French i Twisted Sister, så da gir jeg henrykt ordet over til fenomenet Heavy-Bård som overvar konserten i sin helhet.

Jorn.
Mannen med Stemmen.
Stemmen med enorm S.

Forventningene kunne knapt vært større.
Desverre ble de ikke helt innfridd, og det beklages på det sterkeste. Lande synger med en stemme som ingen annen i landet, om ikke verden, kan måle seg med. Likevel blir det unødvendig langt mellom høydepunktene.
Set-listen består av for mange anonyme låter fra de siste utgivelsene, og det manglet favoritter som Starfire og Out To Every Nation. Uforståelig.  Stormcrow, Man of the Dark og opuset av en hyllest-låt, Song for Ronnie James Dio, ble låtene som toppet konserten.

Apropos Dio: Jorn viser hvordan man forvalter arven etter RJD som ingen annen. Tungt, seigt og vokalmessig perfekt.  Norges beste vokalist, sammen med monster-gitarduoen Moren/Myhre leverer  en flott dose tungrock, men klarer ikke å innfri mine enorme forventninger.

Heavy-Bård signing off. Totto back in rock-mode-business.

Dagens første virkelige god-stund kom med australske Airbourne, som med sin høyst tilbakeskuende form for hardrock fikk enorm dreis på begersvingingen blant publikum. Det gamle trikset med en vegg av Marshall-kabinett ser like bra ut i 2010 som da Motörhead gjorde det i hine hårde dager. Vokalist Joel O’ Keeffe løper fra side til side på scenen, av og til ut blant publikum, og skriker seg hes på gullkantete rocke-anthems som Chewin’ The Fat og Cheap Wine And Cheaper Women. Armene i været hos publikum, tommelen opp hos Pyro, og en perfekt tidlig start på en lang rockedag. Enkel rock er ofte den beste rock.

Der Airbourne er unge, virile og ernergiske, er Saxon gamle, sedate og legendariske. Og selv om forskjellen på de to bandene er stor, så leverer også Saxon varene. Ikke minst gjennom sin vidunderlige katalog av metal-hits som Heavy Metal Thunder, 747 (Strangers In The Night), Wheels Of Steel og Motorcycle Man. Men også nyere låter som Live To Rock glir fint inn i et trygt og godt sett. Saxon leverer fremdeles, selv om håret er grått og kroppen er rynkete. Live to rock, vettu. Ekte vare har ingen holdbarhetsdato.

Megadeth er definitivt et av verdens beste metal-band. Med sin tekniske thrash har de gledet Pyro helt siden starten, men Megadeth har også en tendens til å bli et band man heller lytter til i live-versjon enn et party-band. Det blir ofte stillestående og flatt, men på Norway Rock Festival starter konserten med et knippe svært gode låter som Head Crusher og In My Darkest Hour, før vi får en rekke låter fra prakt-albumet Rust In Peace. En Mustaine i hvit skjorte leverer sammen med Dave Ellefson en svært god åpning, og publikum responderer.

Litt ut i konserten beveger Megadeth seg utover 90-tallet i låt-valget, og Pyro faller litt ut av konsentrasjonen, før alt tar seg opp igjen mot slutten med en fiffig medley av gamle klassikere. Og når Dave Mustaine kjører i gang Mechanix, som jo er orginalen til Metallicas Four Horsemen, er alt såre vel. Godkjent pluss fra et band som ikke alltid leverer rent visuelt.

Så. Mine. Damer. Og. Herrer. Twisted. Motherfucking. Sister.

Et band som gjennom karriæren har fått et ufortjent rykte for å være et pop-metal band. Selvsagt grunnet suksessen og videoene til I Wanna Rock og We’re Not Gonna Take It. Mye hår og mye rosa rysjer. Men i 2010 har Twisted Sister gått tilbake til røttene, kastet sminkepungen og de villeste outfitene i veikanten, og fremstår som det harde rockebandet fra New Yorks tøffeste gater som de er.

Dee Snider og hans gjeng av orginalmedlemmer er kanskje ikke kjent her i Norge for sitt andre matriale utenom hitene, for publikum er litt tilbakeholdne, men fra starten med Come Out And Play, via tunge metal-låter som You Can’t Stop Rock And Roll, Stay Hungry, Captain Howdy, Shoot ‘Em Down fremstår Twisted Sister som intet mindre enn et helt uvirkelig bra band. Dee Snider er en av tidenes beste rocke-frontmenn og backingen fra resten av søstrene er høyst stødig og god. Dio-hyllest og fremførelse av en sterk versjon av Rainbow-låten Long Live Rock And Roll fikk Pyros lille gjeng til å miste helt forstanden, og da Dee Snider smører balladen The Price mot huden vår er det ikke et øye som er tørt. Mest fordi det fremdeles pøser ned, men følelsene er definitivt i et virrvarr.

(Totto og Heavy-Bård mister det på Long Live Rock And Roll)

Konserten ender med knalltunge Burn In Hell, allsang på I Wanna Rock, ektefølte takke-taler fra bandet til sitt norske publikum som de har spilt mye for de siste årene, og en kraftig versjon av hyllest-låten SMF (Sick Mother Fuckers) til fansen. Vi blir stående en stund for bare å se litt ut i luften. Vi hadde forventet en underholdende konsert. Men vi hadde ikke forventet en konsertopplevelse som det går ti-år mellom hver gang man får servert. En maktdemonstrasjon av en fremførelse av en platekatalog som fortjener langt mer respekt. Twisted Sister kan ikke toppes.

Fy faen i helvete så enormt jævla bra. Beklager språket på slutten der, men så bra var det altså.

Her er litt ekstra bilder for your pleasure:

Å komme hjem til kyllingvinger etter en hard festivaldag er perfekt!

Totto og Heavy-Bård diskuterer rock med Torgrim Øyre fra Dagbladet.

Megadeth i godt driv.

Pyro gleder seg stort til å se Airbourne på årets Norway Rock Festival. Her er nyeste video fra den strålende platen No Guts, No Glory.

En bøling med god rock kom din vei, blant annet Airbourne, og her er hele listen.

Scars On Broadway-They Say

Sabaton-Saboteurs

Guns N’ Roses-Shackler’s Revenge

Danko Jones-Apology Accepted

Kiss-Firehouse (live)

Deftones-You’ve Seen The Butcher

Dio-Rainbow In The Dark

Soulfly-Bloodbath & Beyond

Moth Circus-Crimson Glory

Airbourne-Steel Town

Europe-Seven Doors Hotel

Blood Command-Red Ruin

Cancer Bats-Dead Wrong

Lillasyster-Hårdrock

AC/DC-Back In Black

Rage Against The Machine-Bulls On Parade

Alice In Chains-Would?

Slayer-War Ensemble

Mötley Crüe-Kickstart My Heart

Metallica-Enter Sandman

Pantera-I’m Broken

Slipknot-Duality

Lillasyster-Kräkas

Lillesøstrene kommer.

Svenskene i Lillasyster har fått i oppdrag å plukke favoritter i en time, og vi kan love mange kjente og kjære toner fra store navn innen rocken. Og et par overraskelser kanskje. Vi gir deg også muligheten til å bli bedre kjent med Norway Rock-aktuelle Airbourne når vi intervjuer dem, vi gir deg sjansen til å vinne den nye platen til Danko Jones, og vi spiller helt ny musikk fra Sabaton, Soulfly og Blood Command. Føler meg sikker på at dette blir kanonbra.

Vi ga vekk det dunstende nye albumet til Airbourne. Sjekk om du vant.

Vinnere:

Tobias Buschmann Iversen, Trondheim

Jan Marius Valberg, Sandnesjøen

Johan Svendsen, Trondheim

Dag Båtnes, Bergen

To av disse karene stiller opp for rocken i kveld.

Pyro har forelsket seg komplett i den nye platen til Audrey Horne. Den heter akkurat det samme som bandet, og er et langt skritt i helt riktig retning for dette norske bandet. Vi har invitert gitarist Arve og vokalist Toschie slik at de kan fortelle deg akkurat hvilken musikk som har inspirert bandet til å lage en så herlig frekk plate. Vi skal også gi vekk den nye platen til Airbourne fra Australia, som setter fest og moro tilbake på agendaen. Og så skal vi intervjue Blood Command også. Et band som har fått masse skryt i det siste. Vi synes nesten at vi fortjener litt skryt vi også, som serverer så mye godsaker uke inn og uke ut.