Ace Frehley har skrevet sin første biografi. Bør du ønske deg den til jul?

Ace Frehley har alltid vært en favoritt hos meg. Romfareren var det mest karismatiske medlemmet i Kiss, og det viste seg også at han definitivt var det mest rocka medlemmet. Når det kommer til rock. Og også til alkohol og droger. Selv om man ikke bør sette likhetstegn mellom rock og rus. No Regrets er Ace Frehleys egen beretning om sitt liv så langt, etter at både en tidligere kvinnelig samboer, og ikke minst Gene Simmons, har skrevet bøker der Ace opptar en del av sideantallet. Greit å få en annen side av historien? Definitivt.

Som Kiss-fan, og ivrig leser av alt som har med bandets historie å gjøre, er det mye i boken som er kjent fra før. Det er nesten en selvfølge, ettersom fokuset har vært så stort på bandet nesten hele veien. Forskjellen i No Regrets er at vi får Frehleys versjoner av det hele. Noe som ofte har manglet tidligere. Og som ofte er forskjellig fra andres gjenfortellinger. Nå er nok gitaristens hukommelse ikke blant hans sterkere sider etter mange år med ekstremt rusmisbruk, men det er engasjerende for meg som fan å lese om Space Aces oppvekst og tidlige karriere. Som beviser at Ace er rock helt ned til ryggraden.

Etter hvert dreier historien seg selvsagt inn mot karrieren med Kiss, der svakheten ved at det meste er kjent fra før gjør seg gjeldende. Men fremdeles er No Regrets en morsom bok å lese. Ace har gjort mye dumt, opplevd mye rart, vært nær døden flere ganger enn Nikki Sixx, og har tatt noen avgjørelser som definitivt burde føre til anger. Men som han sier; no regrets. Boken er en del The Dirt, uten like mye galskap som Mötley Crüe klarte å skrive ned (sikkert fordi Ace ikke husker så mye fra sent 70-tall), og en del oppgjør med både misbruk og Kiss-karrieren (og da spesielt Gene Simmons). Simmons får gjennomgå i en hel rekke spydige sidekommentarer, uten at Ace er veldig respektløs, men likevel viser boken den enorme forskjellen både i livsstil og i innstilling til musikken som Ace og Gene har hatt gjennom årene.

Frehleys karriære, og ikke minst voldsomme rusmisbruk, etter Kiss får vel lite plass her, selv om dette kanskje er den perioden jeg vet minst om. Muligens er alle årene gått i glemmeboken, muligens er dette droppet grunnet lite musikalsk produksjon, men et svakhetstegn er det uansett med No Regrets.

Så hvilken følelse sitter jeg igjen med etter å ha pløyet gjennom Aces liv på et par dager? Mest at boken er skrevet omtrent slik Ace fremstår. Happy go lucky og litt ustrukturert. Det er litt av sjarmen, men også litt av svakheten. Ace hopper frem og tilbake i tid fortere enn en tidsmaskin, og fokuserer ofte på lange historier som ikke er så spennende. Men som Kiss-fan er dette en selvfølge i bokhyllen. For rockefans generelt kan det også være en fin historisk gjennomgang av livet til en av de mest ikoniske skikkelsene i musikkhistorien.

Funfact: Wendy Moore, som skrev den famøse boken Into The Void om sine år sammen med Ace, blir bare nevnt en gang i No Regrets. Da titulert som vaskehjelp…

Ace Frehley, verdens tøffeste Kiss-medlem, gir akkurat nå ut biografien sin No Regrets (på vei i posten as we speak). Her ser du ham på morgenshowet Today i USA. Selvsagt med solbriller på. Rock soldier.

Man har kunnet lese om Ace Frehley tidligere, men da kanskje ikke veldig positive historier i boken Into The Void, skrevet av en ex-kjæreste i Frehleys mørkeste tider. Men nå kommer snart den virkelige Ace-biografien i form av No Regrets. Du kan lese utdrag fra boken her.

(Ace er på konsert med Ace…)

Er det kunst? Er det rock? Er det Ace?

Christer Ottesen er en kar med lang fartstid i metalen her hjemme. Sent på 80-tallet laget han fanzinen Mag Of Hate, litt senere spilte han i Paraplegic (legender i Bergen…), og så ble det blant annet en tid i Frank Hammerslands Popium, før han nå er tilbake i rocken med Faith Circus. Men Ottesen har også sitt eget prosjekt på gang. Han har nemlig nyss sluppet et album som virkelig er noe for øyet. Og kanskje også for øret.

For Spiders From Danmarksplass, Life On Mariner 4 er nemlig både en solo-plate, men også en liten bok der en rekke bilder av Ace Frehley-dukken til Ottesen er avbildet rundt i hele verden. Du kan, i form av svært lekre fotografier, se Ace på alt fra t-banen i New York, via Sukkertoppen i Brasil, til steder i Kina og Japan. En usedvanlig smart og lekker utgivelse med andre ord.

Musikken kan karakteriseres som en blanding av hardrock og indie, med en nydelig cover av Thin Lizzys Borderline som høydepunkt. Flere fotografier kan sees via denne siden, og der kan du også bestille verket, om det frister.

Christer Ottesen Spiders From Danmarksplass – Borderline

(Ace Rock Soldier)

(Ace på subway)

Toschie fra Audrey Horne er selv tatovør, men er ikke fremmed for å la andre tegne på seg. Sjekk den herlige og helt ny Ace Frehley-tatoveringen hans! Tatovert av Sandy Bruvik. Ekte.

Ace Frehley gjorde i fjor endelig comeback på plate med Anomaly, og nå slippes en dvd om Ace i serien Behind The Player som er en dvd-serie om gitarister. Sjekk trailer.

2009. Et deilig år.

Den harde delen av musikken lever i beste velgående. Det er helt sikkert. I år kom det masse bra fra både norske, utenlandske, gamle og nye rockere. Og her er våre favoritter. Og for å få et rundt tall (10 altså), så måtte vi legge vekk strålende utgivelser fra band som Slayer, Immortal, El Caco og en haug med andre flotte artister. Sånn er livet….

Årets favoritter fra Pyro. I en ikke nummerert rekkefølge.

Wolf-Ravenous

Svensk arbeiderklasse-hardrock, som de selv liker å betegne seg som. Og vi elsker det. Så ektefølt som metal kan bli i 2009. Arven etter Judas Priest og Iron Maiden lever videre, og arven lever svært godt.

Mastodon-Crack The Skye

Et episk mesterverk i krysningen mellom deilig metal og prog som ikke er så innviklet at vi ikke skjønner noe av det. Mastodon holder kvaliteten oppe på det høyeste nivå nok en gang.

Kiss-Sonic Boom/Ace Frehley-Anomaly

Kiss comeback i 2009? Hvem skulle trodd det? Ace comeback i 2009? Hvem skulle trodd det? Og det faktum at platene kom nesten samtidig var nesten for mye av det gode. Klassisk rock fra bunnen av kisten.

Gallows-Grey Britain

Den skitne og ville lyden av et England på vei utfor stupet. Er det punk? Er det hardcore? Er det metal? Hvem bryr seg? Det låter som murstein som blir slått mot tinningen din.

Heaven & Hell-The Devil You Know

Black Sabbath frontet av Ronnie James Dio var enormt bra. Og det er det fremdeles. God gammeldags heavy metal for hele familien.

The Cumshots-A Life Less Necessary

Eneste norske på listen, selv om det norske rockeåret har vært bra. Negativitet satt i system med Kristopher Schau som blodig frontfigur. Og et album som viser at bandet virkelig har utviklet seg i riktig retning. Rent musikalsk. På det personlige plan tør vi ikke å spå noe som helst…

Lynyrd Skynyrd-God & Guns

Det totale comeback. Og årets største overraskelse. Sørstatsrock på sitt aller beste. Og tekstmessig legger Lynyrd Skynyrd som vanlig ikke noe mellom. Veldig, veldig vakkert.

Lamb Of God-Wrath

Et litt oversett album av både kritikere og publikum i år. Det skjønner vi ingenting av. Lamb Of God er minst like gode som før. Metalcore på aller høyeste nivå.

Rancid-Let The Dominoes Fall

Pønk-gudfedre viser alle hvordan skikkelig musikk skal lages. Tatoverte bråkmakere som er enda mer tatovert og enda sintere enn før. Skikkelig.

Megadeth-Endgame

Dave Mustaine. For en type. Still bitter after all these years. Og så lenge bitterheten gir resultater som dette, så kan han være bitter som en gammel sitron. Magisk thrash.

Jorn styrte halve showet.

Jørn Lande, eller The Duke, eller bare Jorn, valgte favoritter i hele andretimen, mens vi kjørte Ace Frehley-intervju og Municipal Waste-konkurranse i første. Her er hele listen.

Gluecifer-Automatic Thrill

Slayer-World Painted Blood

Fu Manchu-El Busta

Municipal Waste-Upside Down Church

The Cumshots-I Still Drink Alone

Katatonia-Forsaker

Black Dahlia Murder-Christ Deformed

Devil’s Blood-Evermore

Ace Frehley-Foxy & Free

Suicidal Tendencies-Su Casa Es Mi Casa

Kite-The Baggage

Jorn-Spirit Black

Sweet-Blockbuster

Kansas-The Loner

Deep Purple-Sail Away

Thin Lizzy-Got To Give It Up

Rainbow-Death Alley Driver

Foreigner-Jukebox Hero

Whitesnake-Long Way From Home

Kiss-Sure Know Something

To legender kniver om plassen i kveldens Pyro.

Hovedgjest blir nemlig selveste Jørn Lande, eller Jorn som han kaller seg. Norges aller beste heavy-stemme, og en mann som ikke later seg. To nye plater, samt en samler, på to år er intet mindre enn beundringsverdig. Hvertfall når platene holder sky-høyt internasjonalt nivå. Hør Jørn Lande plukke sine favoritter i en hel time i kveld.

Mindre legendarisk er ikke Ace Frehley. Mannen som stadig blir sparket fra Kiss, og som i år har gjort comeback med den flotte platen Anomaly. Vi får selveste Space Ace på tråden fra Unaiten. Som om ikke det var nok så får du sjansen til å vinne den nyeste platen til Municipal Waste, og ikke minst helt ny musikk fra blant andre Katatonia, Fu Manchu og Slayer. Hvis ikke det der er en totalpakke som er verdt lisenspengene, så vet ikke vi….

Vi har vært litt slappe med å trekke konkurranser i det siste, men nå kjører vi på!

Vinnere av Ace Frehleys album Anomaly:

Anette Bjerk, Oslo

Arnt Petter Andersen, Sandnessjøen

Tor Arne Midtli, Otta

Vinnere av Immortals nye album:

Vinyl:

Ketil Søraker, Trondheim

Lars Andre Hanes, Vesterøy

Cd:

Erik Lindgren, Larvik

Ole Fuglebakk, Straume

Vinnere av Hatebreeds nye plate:

Dagfinn Sjaastad Karlsen, Trondheim

Helge Astad, Stavanger

Cecilie Paulsen, Rudsdalen

Book dato allerede nå.

Ace Frehley er ute med sin første plate på veldig mange år, og nå tikker det inn konsert-datoer i Europa også. Første dato i Norge så langt blir på Union Scene i Drammen 29. november. Nice.

Ace Frehleys nye plate Anomaly har stått på repeat på kontoret den siste uken, og i går kom forhåndspromo på nye Kiss-platen. Livet er herlig! Her er Space Ace på Fox Red Eye.

Hele kveldens liste her.

Kvelertak plukket låter i andre del av sendingen, og vi intervjuet Municipal Waste. Check it.

Nickelback-Never Again

Alexisonfire-Old Crows

Megadeth-Bite The Hand

Ace Frehley-Pain In The Neck

Lamb Of God-Grace

Lynyrd Skynyrd-Southern Ways

3 Inches Of Blood-Call Of The Hammer

Alice In Chains-Check My Brain

Municipal Waste-Shredded Offering

Kiss-Modern Day Delilah

Illusion Suite-Scarlet Skies

Black Dahlia Murder-Black Valor

Kvelertak-Ordsmedar Av Rang

Totalt Jävla Mörker-Kall Värld

Motörhead-In The Black

Refused-Refused Party Program

Sepultura-Territory

Doomriders-Black Thunder

Haust-White Trash Extravaganza

Pentagram-Vampire Love

Torchè-Across The Shields

Burzum-Stemmen Fra Tårnet

(foto: Henrik Kilvær)

Kvelertak styrer halve showet i kveld.

Rogalands nye metal-håp heter Kvelertak, og har levert dirrende konserter både på Bylarm, Roskilde, Øya og Hole In The Sky i sommer. I kveld leverer de dirrende metal fra andre band når tre stykk Kvelertak stiller med sine favorittlåter som pent og pyntelig, eller egentlig kaldt og barskt, spilles for deg kjære Pyro-lytter.

Men vi har flere godsaker på lager. Vi skal nemlig intervjue Pyro-favorittene i Municipal Waste. Bandet som egenhendig tar thrasen til nye og moderne høyder. Det nye albumet heter Massive Agressive, og du får vite alt om platen i kveld. Vi skal også gi vekk den nye platen til Ace Frehley. Verdens aller største helt. Punktum. Dette kan ikke gå gale. Punktum igjen.

Herlig frekke ting i nye Ace-platen.

Ace Frehley slipper i disse dager sin første solo-plate på 20 år. Anomaly er ute nå, og får du tak i limited edition-versjonen kan du bygge en pyramide av coveret. Sjekk så flott! Poster får du også med. Nesten som i gamle dager. Løp og kjøp.

Nytt album fra Ace Frehley i vår. Coveret ser du over.

Ace Frehley har ikke laget mye musikk de siste årene, men i fjor gjennomførte den gamle Kiss-helten hvertfall en turnè, og nå er nytt album snart på trappen din. Platen har fått navnet Anomaly, men har ikke fått en slippedato. Ace har likevel postet albumcoveret (kanskje ikke det beste i 2009, men whatever…), og denne lille rapporten:

There’s a heavy rocker called ‘Pain In The Neck’. And actually, I wrote this song called ‘A Little Below The Angels’. That’s a bit more of a commercial one, with a catchy hook. There’s another song called ‘Genghis Khan’, which is kind of like, if I had to categorize it, it’s maybe a little like ‘Kashmir’ from LED ZEPPELIN, a slower kind of grooving track with a good melody. There’s a slower track, which also has a kind of commercial… you know, the word commercial has changed. It’s called ‘Change The World’, which is an interesting kind of track, probably different from anything I’ve ever done. In fact it is different from anything I’ve ever done. You know, I think people are going to dig it. It’s slower, something you could imagine hearing on the radio. My bass player Anthony Esposito, he’s been helping me with the record from the beginning. He is playing bass on all the tracks so far. Anton Fig is playing drums on most of the tracks. I’ve got my touring drummer Scot Coogan; he’s going to be on a couple of tracks on the record. And I don’t think I mentioned Derrek Hawkins, the other guitar player.