Slayer på Plenen i Bergen 2012, foto: Christian Misje.

Vi gikk gjennom årets høydepunkt innad i redaksjonen, og ga deg ellers mye perfekt rock. Synes vi selv da… Hele listen her.

Dropkick Murphys-The Seasons Upon Us

Parkway Drive-Dark Days

Black Debbath-Nei Til Runkesti På Ekeberg

Manowar-Born In A Grave

Europe-Seven Doors Hotel

Shevils-Necropolis

Papa Roach – Still Swingin

Led Zeppelin-Rock And Roll (live)

Sylosis-What Dwells Within

Steel Wizard-Metal Skin

Kiss-Tears Are Falling

Pig Destroyer-The American’s Head

In Flames-Take This Life

The Bronx-Six Days A Week

Limp Bizkit-Break Stuff

Guns N’ Roses-Out Ta Get Me

Accept-Teutonic Terror

Billy Talent-Love Was Still Around

The Sword-Apocryphon

Slayer-Hate Worldwide

Steel Panther-Party All Night

Deep Purple-Soldier Of Fortune

Nok en favoritt reiser rundt i Europa. Kjør rapport nummer 1 fra El Caco.

Alle de norske favorittbandene våre er ute på tur samtidig, og da blir det en kø av fine reisebrev fra motorveien. Snart kan vi forhåpentlig tilby cruise-rapport fra Enslaved, men enn så lenge første del av El Cacos rapport hjem til Norge.

Turnérapport # 1

Vær snill å ta hensyn til datid, nåtid og fremtid da alt blir skrevet før, nå og etterpå.

Dag 0

Container sto klar på brygga da vi ankom Color Lines lasteområde, og bilen var fyllt til randen med instrumenter og merch. Denne gangen kommer vi forberedt slik at utlendingene kan få brukt lommepengene på litt skikkelige varer. Ny design har vi til og med laget. På Kielfergen med 90% grå hoder pluss Oslo Ess (og stort crew, disse kidsa har blitt fine på det) ombord gledet vi oss til en kveld med krenging og sprit etter at den lokale (på båt er alt lokalt) pizzasjappa hadde blitt utprøvd. Staselig mette ruslet vi ut på promenaden og inn i lugaren. En firesengers med minst like mange stjerner med innfelte senger og en skjerm i 15″ klassen møtte oss. Der inne skulle vi ta en hvil og et glass god Single Malt før pianobaren lokket oss inn i natten. Ei pianøse av utenlands opprinnelse klarte å gjøre kvelden komplett ved å radbrekke en rekke slagere, og det var bare å nynne med.

Dag 1

Ja, slike nattlige strabaser gjør gjerne litt vondt. Vi er i Tyskland og finner til slutt containeren med det som skal hjelpe oss å bevise hvilket land rocken egentlig kommer fra, nemlig USA. Vi ser en miniliner med henger som skal være hus og hjul for oss i to uker fremover. Den venter på oss, sammen med sjåføren fra Tsjekkia som heter Robert. Trivelig fyr som sikkert har flere døgn på veien enn en gjennomsnittlig superstar. Dette blir godt.

Veiene i Tyskland er rette, som oftest, og det gir en behagelig reise for oss rockfarere. Målet den første dagen er å få bussgange slik at balansenerven venner seg til duvingen uansett posisjon. Etter en stund blir en så vant til det at stillestående senger føles unormale og åpne rom blir kjedelig siden ditt egne lille rom er på ca 75 cm. x 200 cm.

Osnabrück nærmer seg faretruende. Det er snart tid for get in på klubben Bastard. Klokken er 15.14 og vi har reist i ca 29 timer. På Bastard Club skal det spelles punkegig (altså når det kun er litt høyttalere til vokal, og kanskje til ei tromme eller to) uten fancy effekter som klanger og delayer. Dønn ærlig med andre ord. Vi er ganske bortskjemte med utstyr i Norge, og det norske publikum kan lett bli ført bak lyset med enorme høyttalere og masse hjelpemidler. Her har vi gått den lange veien, og punkegigs gjør oss rett og slett enda mer skjerpa. Så gjenstår det å se om det dukker opp noen hyggelige konsertgjengere ikveld – på en tirsdag.

Geek stuff: På klubben lå det en pakke til gitaristen. En custom made pedal laget av Stamos (tidligere gitarist i Djerv). Han laget en kopi av Zvex Woolly Mammoth med integrert boost. Det ble en hissig jævel til bruk på Hatred og pedalen fikk navnet Bully Mammoth. Anders hadde også fått igjen Gibson Les Paul-baritonen sin fra vår alles kjære Robert guitar wizard-reparatør etter et halsbrudd. Som ny og kanskje bedre da den nå er forsterket med karboninnlegg.

Det dukket faktisk opp ivrige konsertgjengere som fulgte nøye med på hva vi hadde bedrevet tiden med siden forrige visitt til det vestlige Germanske riket. Husk at det var en stund siden, så de fikk servert et friskt antall nykomlinger de forhåpentligvis sent vil glemme. Konsertstart presis 20.55??! De tar hensyn til at folk skal komme seg trygt hjem etter konserten og der har vi nok et og annet å lære hjemme, men det skal innrømmes at å stå ferdig pakket halv tolv er litt underlig. Wicküler var forresten dagens øl. Midt på treet egentlig.

Dag 2

Kroppen kan føles litt øm etter første natt i en buss. Hodet er skrudd på litt skjevt, albuen er i dyp søvn, og magen murrer. Neste tankstelle er gjerne 9 mil unna siden det som regel er 10 mil i mellom. En våkner gjerne når bussen stopper, strekker litt på pelsen, og er akkurat for sein til å få seg en kaffe. 9 mil. Bare 9 mil til.

Vi må få introdusere Ole. Ole Rokseth spiller i et nytt prosjekt under navnet Hymn. Han spilte tidligere i bandet Buckaduzz. Nå derimot må han ta til takke med å selge merch for oss. Vi er glade for at han er her slik at vi slipper den jobben. Ole er glad i frokost.

Lys- og lydmenn ble hjemme etter å ha fått tilbud om dårlig hyre, kummerlige forhold og minimalt med duppedingser å skru på. Det er kun oss igjen. Vi gambler med lokale folk. Av og til funker det. Som regel funker det ikke. Neste stopp er Cham. En by i Tyskland som selv ikke tyskerne vet om, unntatt de som bor der og Drillo. Det ligger ved grensen til Tsjekkia et sted. Der er det en stor fan som har booket oss. Sånne vi liker. Dinosaur Jr. med låten I Bet On Sky passer fint som soundtrack når vi cruiser gjennom det østlige tysklands grønngråe landskap.

LA er klubben i Cham (Sies kam med litt skarring på K som tyskerereranane gjør), og der har de egen pub med selvbetjening. For noen vil dette virke skremmende, så også for oss. Vi kan jo risikere å få det gøy både før, under og etter konserten. De har en Chevy pick-up fra 50-tallet stående inne i lokalet. Sier litt, og makan til fet konsert. Det ble å ta frem litt oldies for de som hadde fulgt oss siden Viva pluss litt nytt. Mange av de nye kjente tyskerfansen også. Ole kunne rapportere at minst 70 prosent var innom merchboden. Sexyfullt!!

Cham er en liten bygd med 17.000 innbyggere, litt mindre enn Lillestrøm altså, men de har huset storheter som Sepultura, Sick of it All, Napalm Death og Obituary….. Og nå El Caco, snøft. Litt seinere spelling ble det også fordi supportbandet tok seg frihet til å dra ut settet litt……med ca 45 min. Hva faen er det med lokale supportband som får sine små minutter og bestemmer seg for at “dette er så fett at vi holder på litt til….bare litt til” . Skaper bare masse oppgitthet og surmuling. Disse gutta spilte hovedsakelig coverlåter også (Mustang Sally? Du verden..). Når de bestemte seg for stenge klubben for natten fikk vi dusjet og fortsatte feiringen av Cham inne i bussen med Single Malt. Bare Salzburg blir like fett…. Ølen kom i et assortert utvalg og det smakte godt.

Dag 3

Vi våkner til lett snø i luften. Det regnet som falt i går fryser lenger sør og blir til snøkrystaller. Ikke noe vi ikke er vant til, men som de lokale nyhetene i Sør-Tyskland gjør et stort nummer ut av. Det er varmt i bussen. Vi kryper mot Østerrike på smale veier (i Germansk skala) og titter ut på små bygdesamfunn hvor interessen for rock, midt på dagen en torsdag, er forbeholdt arbeidsledige og de med iPod på jobben eller i fjøset. Vi har fokus på et vogntog med DHL-logo. Den første kaffen for dagen er konsumert, Fredrik kommer med en tirade om hvor unødvendig mynter er, og Anders nikker anerkjennende. Robert, sjåføren sitter rolig der fremme og tenker trolig på at han er veldig nære hjemme, i Praha, og skal snart svinge rattet i andre retningen. ..vekk. Nå regner det igjen og journalistene har ingenting å hyle ut om lengre.

Rock House i Salzburg har vi gjestet før, og det er en lækker klubb med to scener. Dette er så vidt vi kan huske gamle vinkjellere som var fyllt til randen av tønner med….vin. Nå skal de fylles opp av mennesker fulle av nettopp vin, og vi skal underholde dem med slagere mange sikkert aldri har hørt. De skal gå hjem med platen de aldri fikk tak i for å øve seg til neste gang vi kommer. Som dere skjønner er planen allerede lagt og det gjenstår å se om manuset blir fulgt.

Support for i aften er det tyske bandet Jenny Hooker, oppkalt etter den kjente transvestitthora i gamle Salzburg på 1800-tallet, kan hende. Soundchecken gikk knirkefritt og lydmannen med alle de riktige tingene i beltet virket til å ha tålelig kontroll, og han virket også som han hadde alle de hørselsskadene en lydmann av en viss alder bør inneha. Som kronisk skrekk for høy lyd på scenen og en liten døvhet for diskant ut i lokalet. Med andre ord så det lyst ut. Stage time ble satt til 22.15. Dette tok vi med knusende ro da tid fort blir uvesentlig når du ikke har noe annet å rekke. Det ble en liten strekk etter middag (gulasj) for et par av gutta slik at tenningsnivået skulle nå høyder vi enda ikke har sett.

Nivået var satt og konserten startet på tiden. Denne gamle vinkjelleren var fyllt opp av gamle og nye fans som mildt sagt var forventningsfulle. De fikk, var fornøyde, og gikk. Jævlig moro. Etter at folket, arrangør og vakter hadde gått satt vi igjen med bartender Andreas og lydmann Wolf. Som prikk over i-en ville Wolf spandere litt rom, og ikke hvilken som helst rom. Faktisk den beste vi noen gang hadde dyppet våre lepper i. Pyrat XO Reserva ble tatt bilde av for at den skulle bli mer enn bare et minne en sen kveld på en pub i Salzburg. Det er noe med det å sitte igjen etter stengetid og rolig la inntrykkene fra kvelden sige inn. En perfekt avrunding rett og slett. Ølen, som forøvrig er den beste hittil, het Weihenstephan.

Neste stopp er Milstatt. Følg med.

El Osa.