ZZ Top kom, så gjennom solbrillene, og etter hvert vant de også hele Sentrum Scene. Velkommen til en kveld med feit boogie marinert i den deiligste BBQ-saus.

Det tok dessverre litt tid å fyre ut den massive bloggen om Gallows-konsert i London, men nå begynner Pyros konsertredaksjon å komme i rute igjen etter rockesjokket på øyriket. Da er det på tide å se tibake på forrige ukes ZZ Top-konsert på Sentrum Scene. Let´s go boogie!

Jeg må innrømme at jeg ikke helt trodde mine egne øyne og ører da ordet på gaten begynte å hinte om at ZZ Top skulle spille på Sentrum Scene. Vi snakker om et band som var gigantiske popstjerner da jeg vokste opp, og som jeg i mine ville USA-drømmer ser for meg rocke fotballstadioner i Texas, mens hele griser blir grillet på hjemmelagets 50 yard line. Skulle virkelig denne trioen av hard rockin Texas dudes spille på Sentrum Scene? Saklig.

Begeistringen ble ikke større da noen folk på Sentrum Scene spurte om jeg kunne spille litt plater før konserten. Kremt, JA var det umiddelbare svaret.

Det var mildt sagt underlig å stå på ZZ Top sin scene og rigge til DJ-utstyret, mens bandet selv var ”ute og spiste middag”. Et øyeblikk var jeg mest bekymret for at bandet kunne komme til å ende på en av de bedrøvelige restaurantene som kaller seg texmex her i hovedstaden, men jeg tvinget meg selv til å ikke se for meg ZZ Top få servert det middelmådige pisset som Tre Brødre tar penger for, og fokuserte heller på the task at hand: kveldens DJ-set.

Skulle jeg kjøre på med hard boogie, ekte laidback blues, rå skitten bluesrock eller klassisk hardrock? Avgjørelsen falt til slutt på å gjøre litt av det meste, med en overvekt av classic rock med åpenbare bluesspor. Dermed ble det Led Zeppelin, Backstreet Girls, R.L. Burnside, Joe Bonamassa, Airbourne, AC/DC, Thin Lizzy, Grand Funk, Foghat, Motórhead, Steve Miller og andre stjernekarer.

Etter 75 minutter med spilling gir turmanageren til ZZ Top beskjed om at jeg skal fade ut, og bandet har en egen tape som går de siste 15 minuttene før de går på. Jeg rydder kjapt sammen utstyret, tømmer den siste sceneølen, og jogger opp helt bakerst på galleriet. Postmann Skjebstad, som noen kanskje husker fra Gallows-bloggen, har selvsagt tatt turen fra Kristiansand og middelmådige Start-kamper, og er klar for en sterk aften i BBQ-rockens tegn. Han er allerede klar med nyinnkjøpt ZZ Top-skjorte, et iskaldt glass øl og en svingende boogiefot, og brikkene begynner å falle på plass. Konsertbildet er sjelden komplett før den omreisende postmannen er på plass.

ZZ Top sin tape ruller gjennom AC/DC og Arctic Monkeys (!), og etter noe Prodigy-aktig intromusikk kommer sjefene på scenen. Trommeslager Frank Beard, bassist/vokalist Dusty Hill og gitarist/vokalist Billy Gibbons rusler forsiktig inn på Sentrum Scene. Konserten er lagt til tirsdag 2. juni, og med fridag dagen før, er de fleste i publikum slitne etter langhelg med norsk fyll og årets første sommerhelg. Likevel jubles det bredt da bandet drar på med Got Me Under Pressure, som i livetapning låter mer som en klassiker fra 70-tallet enn den elektrorockeren den er på Eliminator.

Dusty og Billy beveger seg i sakte, synkroniserte bevegelser foran en storskjerm som viser bilder av nachos og lignende (Takk til Terje Erstad/Terstad som påpekte dette flere ganger), og deler de første versene mellom seg. Det er kontrollert, tilbakelent, groovy og fett, men også altfor lavt. En slik coolness om ZZ Top har i ryggmargen blir fort daff og dansebandaktig med manglende volum, så etter et par spor (Jesus Just Left Chicago, Waitin For The Bus) går vi ned fra galleriet og presser oss helt fram til scenen. De hundrevis av bikerne og gamle, tjukke mennene som er på konserten står plassert bomfast midtveis i publikum, men etter utfordringen det er å pløye seg forbi dem, er det oppsiksvekkende god plass to meter fra scenen.

Siden jeg har stått på scenen og DJ-et ved siden av setlisten i en drøy time, har jeg grei oversikt på hva som skal spilles, så vi har timet nedstigningen fra til galleriet perfekt til I´m Bad, I´m Nationwide, som umiddelbart løfter konserten fra greit nok til kickass killer gig. Publikum synger med så ølmagene disser faretruende, men det er siste halvdel av låten – etter vokalen er ferdig – som tar kaken. Billy Gibbons gjør sin velkjente knitresolo, og fortsetter å jamme, mens Dusty Hill skrur på fuzzbassen og leverer noen licks og overganger som får Sentrum Scene til å skjelve langt ned i grunnmuren. Den fjellstødige texaneren gnisser tenner (av gammel, dårlig vane?), gliser, og nikker forsiktig med et hode som er dekket av både skjegg, solbriller, bandanna OG cowboyhatt. Etter hvert som jammen sklir framover blir Dusty stadig varmere, og leverer noen lekre moves som ville parkert Tshawe ut på sidelinjen i en hvilken som helst dansekonkurranse.

Noen minutter senere kommer Cheap Sunglasses, en av mine personlige ZZ Top-favoritter. Dusty Hill fortsetter med sin overbevisende og supercoole bassing, Billy Gibbons er begynt å bli raff i fingrene, og den minimalistiske trommingen til Beard passer fint til det enkle uttrykket ZZ Top kjører i 2009.

Etter Sunglasses blir det litt vel mye blå blues for min del. Bandet leverer greit, men jeg foretrekker ZZ Top når de er oppe og dunker boogie eller cruiser på duvende midtempo. Sakte blues har aldri vært min greie, men etter en ok versjon av Jimi Hendrix-slageren Foxy Lady er ZZ Top tilbake der jeg foretrekker dem. Heard It On The X sparker hardt, Just Got Paid (tidenes ZZ Top-låt?) ligger perfekt frampå, og publikum begynner for alvor å våkne. DJ Herkules fra National Rap Show, som alltid holder det ekte når rocken er feit nok, har også slått følge med oss, og han er godt overbevist, selv om han synes publikum ikke var nok sharp dressed men.

Som avslutning på hovedsettet kjører ZZ Top tre bangers fra Eliminator. Gimme All Your Lovin er perfekt 80s boogie, Sharp Dressed Man fungerer bra (to tomler opp fra Herkules), og Legs er uslåelig når pelsgitarene kommer fram. Finnes det for øvrig et annet band i verden som kunne dratt fram firkantede pelsgitarer og samtidig rocket blindtarmen ut av et publikum bestående av voksne bikere, seriøse unge rockefans og damer som snakker hardt tilbake når du titter litt på dem? Tror ikke det.

Ekstranummerne blir en parademarsj gjennom dype sumper, sausete grillfester og fuktige klubber. ZZ Top drar ut Tube Snake Boogie, La Grange og Tush, og rocker så hardt og digg som jeg knapt har hørt et band gjøre på en norsk scene før. De litt slappe tendensene på bluespartiet og den lave lyden i åpningen druknes i barbecuesaus og feit boogie, og Skjebstad ved min side nesten ruller over i begeistring over ZZ Tops historie om det mest kjente horehuset i texas, La Grange.

Etter drøye 90 minutter runder ZZ Top av, og dropper faktisk Jailhouse Rock, som sto oppført som siste låt på setlisten. Men WTF, den siste halvtimen av konserten var så tett og full av godbiter at det ikke gjør noe som helst.

Det vi kanskje savnet var Beerdrinkers & Hellraisers, I Thank You og superballaden Rough Boy (snakk om lekker tøff-mann-synger-mykt låt!), mens den store oppturen var min nyoppdagelse av Dusty Hill. Jeg har alltid digget ans arbeid som bassist, men å stå et par meter unna og se den 60 år gamle mannen groove seg gjennom klassiker etter klassiker, med de frekkeste dansesteg og sløye lowfives med Billy Gibbons satte mannen i helt nytt lys. John Travolta i Pulp Fiction, Michael Madsen i Reservoir Dogs, Steve McQueen i Bullitt, Mark Wahlberg i The Departed, flytt dere til siden, Dusty Hill er nr 1 på Mr Cool-listen fra nå av. Endelig skjønner jeg hva David Lee Roth mente da han sa følgende etter å ha hørt Dusty Hill basse for første gang: ”That bass player knows his barbeque sauce!”.

Flott kvelde med that lil´ old band from Texas, altså. Da er det softrock, myke følelser og Journey neste i Pyros konsertsommer. Yeeaaaah!

(Sjekk også Øyvind Holens rapport fra The ZZ Tops)

Noe lett utydelige iPhone-bilder fra konserten. Skyld på Steve Jobs for den dårlige kvaliteten:

ZZ Top gjør Bad + Nationwide i Texas, sjekk Dusty Hill rocker huset etter 03:30:

ZZ Top overbeviser Steve Irwin og Jay Leno:

Slik skal man kle seg: