Ivar Peersen er vår faste skribent når det gjelder Enslaved. Mest fordi han spiller i bandet, men også fordi han skriver fordømt bra. Her er andre og siste rapport fra bandets tur i Amerika 2015. Første del kan du lese her.

…Og turnéen varer helt til påske!

Først; takk for tålmodigheten! Denne avsluttende rapporten fra USA-, Canada- og Mexico-turneen, som markerte slippet av In Times, kom definitivt ikke «on time». Det viste seg at turneen strakk seg noe ut i tid utover seg selv. Det vil si, den sluttet aldri lenge nok til å være over… Før nå, ukesvis etter at vi kom hjem fra turné. Kryptisk? Definitivt. Men nå er det slutt, og jeg har mine første ledige øyeblikk ved bevissthet nok til å sende dere en liten rapport.

Vi møttes sist i Seattle, Washington. Derfra, på vei mot Salt Lake City, stoppet vi over i Boise. Her skjedde ingenting utover kontorjobb på rommet og to besøk på Joe’s Crab Shack rett borti veien. Til lunch: en deilig New England clam chowder (kamskjellsuppe) og en «Big Crab Daddy» bestående av Snø-, Dronning og Kongekrabbe (ikke akkurat smågutter på tallerkenen, nei). Noen regneark og epost-intervjuer seinere var det tilbake for artisjokk og krabbedip, fulgt av en solid porsjon fritert snadder: hvit fisk, reker, calamare og mer krabbe. Og margarita i syltetøyglass. Vi er jo tross alt et stykke sør. Aldeles glimrende! Den eneste som fikk med seg noe kulturelt denne dagen var vel Grutle, som viste initiativ og fikk med seg en Uzala/Yob/Ecstatic Vision konsert inne i sentrum.

(Classic Clam Chowder, foto: Ivar)

(Sørstats-margaritha, foto: Ivar)

Neste sentrum var i Salt Lake City, og må kunne sies å være like lite oppsiktsvekkende som mormonernes tvist på kristendommen er oppsiktsvekkende. Retroaktiv velsignelse (går du i trepanelet som hedning risikerer du fortsatt at en ivrig slektsforsker fra denne gjengen sporer opp sjelen din og melder overgang til Perleporten FC på dine vegne). Det eneste vi fant på jakt etter brunch var Epic Breweries rett over gaten. Det viste seg at de hadde tre sitteplasser som var besatt av minst ti ganger så mange mennesker, så der kom vi ikke inn gjennom dørene engang. Der og da foretok vi et fatalt valg; vi tar første og beste spisested vi kommer til. Frister man skjebnen, lytter den, og neste sted var Arctic Circle. Hadde det bare vært et utsalgssted for Immortal-merch – men akk, det var et burgersted. Halvveis inn i en helt grusom kyllingburger sverget jeg på å aldri (sannsynligvis aldri) igjen å begynne dagen med en burger om det ikke betyr Kuma, Umami eller noe annet helt über-gastronomisk konsept. Min siste kjede-pappburger var (sannsynligvis) inntatt.

Gastronomisk sett ble dagen litt bedre etter besøk av Alexander fra gamlelandet og hans amerikanske kone Micah. Vi gjorde et hederlig forsøk på en middag sammen, men det var lettere sagt enn gjort fredag ettermiddag i Salt Lake City siden alle andre også skulle ut og spise da. Etter et dusin bombesøk (bom-besøk, ikke bombe-søk), fant vi til slutt en liten italiensk sjappe. Her ble det en vidunderlig antipasti (oster, oliven, artisjokk, kjøtt og nybakt brød) på meg og pizza på de andre. Det var fortsatt noen timer til konsertstart, og ingen backstage å henge i, så vi tok desserten på et trivelig etablissement med skjenkebevilling over gaten fra spillestedet. Ikke overraskende ble konserten en meget trivelig avslutning på en meget hyggelig dag i en meget bisarr by; bra med folk, bra spilt og heidundrende stemning!

(Salt Lake antipasti, foto: Ivar)

Så var det nok en St. Patrick’s Day-feiring på turné, denne gangen i Denver. Hva i all verden, bokstavelig talt, skal være vitsen med at en haug med folk langt vekke fra Irland – hvorav en av tusen faktisk har noe med Irland å gjøre (og den enslige iren skammer seg nok for mye til å gå ut denne dagen) går bananas og drikker seg dritings i grønne klær fra før solen står opp til de går på trynet med skjørtet opp etter ryggen litt utpå dagen? Altså, ingenting galt med å drikke litt på dagtid (hvor står det at det må skje på kvelden med gardinene igjen?), men må man late som om man er irsk og jækla opptatt av en gammel engelsk gjeter som lurte irske hedninger trill rundt? Nei, skal jeg gå på stupfylla i full offentlighet en hel dag og sovne uten bukser på gata, så heller til ære for noen som er litt fete: jeg ønsker meg for eksempel «Frank Årebrot Day» – på med løsskjegg, briller, tweedjakke og ha helt enorm peiling på politikk og historie mens vi murer nedpå shot etter shot. Jeg ser for meg hele Torgalmenningen dekket av besvimte, harkende, slåssende, dansende og elleville Frank Årebrot-er en lørdag formiddag årlig på våren, og jeg liker det jeg ser for meg. Du leste det her først.

Min religiøse opplevelse for dagen dreide seg ikke om irske gnomer, men om et besøk til kontinentets andre Fire On the Mountain-restaurant her i Denver. Jeg ble flankert av Grutle, trommetech Sean og en kompis av sistnevnte. Vi to nordmennene hev oss programtro over «El Jefe»- vingene, og jaggu var de ikke verre/bedre her enn i Portland. Å du frosne toalettpapir for en galskap. Begge var enige om at dette kom på nummer to på listen over intense chili-opplevelser. Grutle hadde en hetere erfaring fra en indisk i London, mens jeg bestemt mener at jeg tygget over noe enda drøyere her på samme sted for noen år siden. Dette kan ha vært tangering for min del. Who-ha!

(Horn up, foto: Ivar)

Vel tilbake ved spillestedet hersket det kaos i gatene rundt, med et ukjent antall grønnkledde imbesiler i slåsskamper med hverandre, politi og dørvakter. Vel, det betydde nå at de var der ute, mens vi kunne være her inne. I lokalet var det ikke en grønn skjorte i sikte (stort sett svart), fullt hus og magisk stemning. En særdeles hyggelig kveld i felles backstage-område med våre nye bestevenner Yob og Ecstatic Vision.

Det var mye reising hither og dither på denne turen over de amerikanske steppene, så på tide med nok en fridag; nå i Omaha. Ikke overraskende var hovedingrediensene hotell og kontorarbeid. En liten kulinarisk digresjon kan skytes inn her: ved siden av hotellet lå Jimmy John’s Gourmet Sandwiches. Er du i USA og grøsser ved tanken på nok en runde på Subway (funker som krisetiltak), så sjekk om det finnes en Jimmy Johns i nærheten. Ikke mye dyrere, tar litt lengre tid, men akk så mye bedre. Og er man på et hotell eller i en buss i en radius på 8 km fra en JJ’s, så kommer de osende og leverer til deg.

Det ble aften i Omaha, og jeg tok en drosje ned til byen for en drink og litt middag. En appetittvekker og to ble inntatt på et «speakeasy»-sted kalt The Berry & Rye. «Speakeasy» refererer til forbudstiden i USA, og disse stedene har retro-estetikken inspirert fra 20/30-tallet som hovedtema. Er du ute etter old-school drinker, og de beste bartenderne er dette bra steder å leite. Jeg prøvde først en El Presidente med Anejo Tequila, Grand Marnier, Dry Vermouth og Grenadine (en veldig søt rød sirup). Snop. Det ble tid til en til før middag, og da måtte husets spesialitet prøves: «Trinidad Smoke». Herligheten besto av 12 år gammel Zaya-rom, tobakks-sirup (!) og kanel- og kløver-bitter. Ikke nok med det… Inn i denne drinken ble det ført røyk fra aromatisk pipetobakk – det fikk blande seg før det ble helt over en perfekt kule av is. En mulig all-time high, rent drinkmessig.

(Unholy Trinidad Smoke, foto: Ivar)

Med appetitten kjørt godt opp i rødt var det bare å komme seg over gaten til en fin liten italiensk restaurant og bestille et stykk tykk stek, kategori: blodig. Det var aldeles som håpet og forventet, og det var på tide å runde av kvelden. Avrundingen foregikk i en sky av mer tobakk; på en sigarbar enda lengre nede i gaten med en fin, rund rom i glasset attåt. Skulle vel ikke være nødvendig å nevne at det var helt greit å slenge seg nedpå i bussen og smatte fornøyd på vei mot neste mål(tid).

Minneapolis i Minnesota er en fin plass å være. Klubben Mill City Nights er framanifrå, og vi kjenner mye bra folk rundt her. Jeg fikk ikke utforsket så mye som jeg skulle likt å ha gjort denne dagen. Administrative oppgaver tok rett og slett for mye fokus. Bittert å være ansvarlig av og til, altså. Det ble med en kjapp beta på Loons Café på hjørnet, en eller annen lite minneverdig sandwich tilførte nå i alle fall næring. Konserten ble helt topp, og her må det deles ut en solid bunke honnør til lokalt publikum for å gi såpass jernet en mandags kveld. Lett for oss å stå der oppe og forlange entusiasme og løssluppenhet. Det er ikke vi som skal stå i kassen eller servere frokost (til for eksempel omreisende tullinger som oss selv) neste morgen. Det er bare å bøye seg i støvet for fenomenet konsertgjengeren. Hill deg, hvor enn nå du er med vondt i nakken, tom lommebok og ny t-skjorte, underskudd på søvn og ringing i ørene. Jeg hyller deg!

Etter en voldsomt flott konsert ble vi invitert på Hammerheart Brewing igjen av vår gode venn Austin (som var læring hos Haandbryggeriet i Drammen back in the days, for de som husker gamle blogger). Å ta en bryggeri-tur klokken 01.00 etter 90 minutters headliner-show skulle vise seg å være en litt større utfordring enn klokken 22.00 etter 45 minutters supportjobb. Det ble en kort affære før vi ble skysset tilbake til våre rullende køyer. Neste gang tar vi det før gig og drikker heller litt mer kaffe.

(Klassisk IPA fra tappetårnet, foto: Ivar)

Chicago er alltid bra å spille i. Etter en litt vel tung brunch bestående av pannekaker, egg, bacon og sikkert ti andre hjerteattakk-fremmende remedier (men det var nå ikke en Artic Circle-burger, da), virket det fornuftig å roe ned litt til middag med litt utsøk Pad Thai. Et par intervjuer på bussen senere var det klart for en av turneens høydepunkter på konsertfronten. Chicago er alltid en voldsom høydare, og dagens festivitas var intet unntak. Etterpå ble det fint besøk backstage av kompiser som hadde med røkt makrell, laks og stør. Store deler av reisefølget tok kvelden videre ut i Chicagonatten, mens jeg kjente at det var greit at noen ble igjen og passet bussen.

USA-delens siste fridag ble tilbrakt i den kanadiske versjonen av London. Denne utgaven var rimelig mye kjipere enn, det jeg antar er, originalen på andre siden av havet. Her var det stort sett bare halvkjipe restauranter som konkurrerte om billigst sprit og kyllingvinger (ikke den kvaliteten jeg liker å sette tenna i), men vi fant nå en hyggelig liten lokal restaurant som hadde god grønnsakssuppe og helt straighte burgere til å døyve sulten mellom papirarbeidet.

Forrige gang måtte vi stå over Toronto på grunn av en høyst ubeleilig snøstorm, så det føltes deilig å rulle inn bussen foran venuen Opera House. Det ga faktisk en så god følelse at jeg umiddelbart bestemte meg for å tilføre min kjære kropp det verste av det verste; lunch på Dangerous Dan’s Burgers nede i streeten. Med mottoer som “vegetarian is native for bad hunter” og “Ottawa has an obesity rate of 30%. We can do better”, var det klart at jeg neppe forlot stedet noe særlig sunnere. Men gladere var jeg. Underholdningen attåt Cowboy Breakfast Burgeren var upåklagelig. En diger og gammel sjef som er smørblid med kundene og steinforbanna på alle sine ekstremt røft utseende ansatte (kan det ha vært et ex-convict opplegg?) er jo bare topp. Når konserten omsider sto for døren, etter en grei presserunde, viste det seg at ventetiden tydeligvis hadde marinert publikum i begeistrings-saus. Dette ble en meget godt besøkt jubelaften.

(Dangerous Dan’s Cowboy Breakfast Burger, foto: Ivar)

Har man sagt Toronto, får man si Montreal. På fransk. Klubben med det fengende navnet «Les Foufounes Électriques» ser omtrent like bra ut inni som navnet tilsier. Lysriggen ser ut som en dårlig albansk kunst-installasjon som har veltet, lydanlegget ser og høres ut som alt annet enn et lydanlegg, og scenen er bitteliten. At scenen er liten hadde vel ikke vært så sprøtt om ikke selve bygningen som huser den var så enormt svær. Utenfra er bygget enormt. Og så er det bare et par små drittrom midt inne i bygget. Resten er tilsynelatende bare masse mur og meningsløse ganger. Du kan ta det kanadiske ut av en franskmann, men du kan tydeligvis ikke ta det franske ut av galningen som bygget «Les Foufoune Électriques». Naborestauranten var kjent for nydelig vietnamesisk mat, så det ble full gass inn der for vårruller og Phở (kjøtt, nudler og grønnsaker i nydelig nuddelsuppe… yum!).

(Når fransk-kanadiere bygger scene, foto: Ivar)

(Phở-Fighters, foto: Kelnerdude)

Konserten var også definitivt «yum!». Etter å ha sett det jeg synes var YOB sin beste konsert på turen (det sier ikke så rent lite med tanke på nivået disse gutta leverer på) var det kniven på strupen for oss som headlinere, og vi måtte bare gi jernet og vise oss verdige headliner-spoten. Og det gjorde vi. Og det gjorde publikum. På et tidspunkt tror jeg alle i det stappfulle rare lille rommet var del av en slags psykedelisk wave-of-death (mer «wave» enn «wall» siden det ikke var plass til å skille seg nok til å kræsje igjen), inkludert oss på scenen som svaiet med massene.

(Yob på jobb, foto: Ivar)

New York, you magnificent bastard! Det er alltid opptur å kjøre inn til New York. Jeg kunne gjerne klart meg uten at New York med Alicia Keys dukket opp i hodet hver gang etter at den låten kom ut, men det er tydeligvis utenfor min kontroll. Det var ekstra artig å gå til tidlig middag med co-produsent Iver og hans Marita. Kjekt med litt Bergen etter snart tre uker i utlendighet. Det var i det hele tatt mange venner og kjente fra hjem- og utland i New York denne lørdagen. En hel drøss av oss tok turen innom et par barer, og praten satt løst. En perfekt oppladning til det som ble en utrolig bra konsert. Enda en, gitt. Vi er i døtten.

Baltimore er ikke bare galskapen og kriminaliteten vi har sett i The Wire, men vi fikk greie formaninger om å holde oss rundt venue og ikke vingle rundt på egen hånd. Sikkert like greit, utforskingen fikk vente, det holdt med en tur i banken denne dagen. Gastronomisk var det heller ikke det store å skrive hjem om. Straight pastalunch og et noe kjedelig pulled pork-sandwich-opplegg fra klubben. Meh. Witch Mountain møtte opp og var ekstra-support, og det funket tydeligvis bra. Det ble et av turneens mindre publikum, men vi sier oss fornøyd med noen hundre engasjerte sjeler en mandag kveld i Baltimore (som sies ikke å pleie å ha de hele store tallen). Eventuelt får vi si som Senator Clay Davies i The Wire: «Sheeeeeeeeeeeee-it».

Siste dag i Nord-Amerika: Boston. Jeg digger Boston. Ekstra spennende er det å tenke på at Peter Griffin er fra Rhode Island bare et par kjappe timer herfra. Dette er også stedet for fantastiske opplevelser hva angår sjømat. Jeg snuste meg frem til et gøyalt konsept som het Legal Test Kitchen. Jeg skjønte det slik at dette var en avdeling som testet ut nye spennende saker for hovedrestauranten Legal Seafoods. Så veldig spennende var kanskje ikke første rett, men østers bare må jeg ha i Boston. Deretter var det étouffé (en slags kreolsk gryte hvor ting er revet, «shredded») med krabbe og reke og fish tacos. Helt fantastisk alt sammen.

(Østers, Étouffé og Fishtaco i Boston, foto: Ivar)

Til lydsjekk ble det besøk av gamlefar med hornet. En gammal kæll som pleier å dukke opp med et enormt drikkehorn og noen liter mjød. Heldigvis utrolig god mjød. Alle fikk seg en runde, og så var det tid for turnebilder, utveksling av merchandise og begynnende nostalgisk stemning ettersom en av de feteste turneene vi har vært på var i ferd med å ta slutt. Det ble avslutning på restauranten Fire & Ice rett ved siden av – et strålende konsept hvor alle ingredienser inkludert rub, sauser og steke-glace er selvvalgt og plukket før grillkokkene freser det til på en gigantisk plate midt i rommet. Superb!

(Fire And Ice grillhimmel, foto: Ivar)

Tilbake på klubben Sinclair fikk vi beskjed om at det var utsolgt før første band gikk på. Det er jo også en kjekk måte å avslutte på. Konserten ble heilmax på alle måter. Alle last gig-pranks holdt sivilisert standard, og Grutle gjorde en framanifrå figur sammen med YOB på et nummer. Takk for nydelig tur til de og Ecstatic Vision. Jeg er sikker på at vi møtes igjen!

Men vi er ikke helt ferdige. Neste dag flydde vi ned til Mexico City hvor vi fikk halvannen dag å hente oss inn igjen før konserten der. Det ble mye jobb, hvile og småspankulering og noen ufattelig gode tacos (ekte tacos er virkelig noe annet, wow!). Noen av gutta var eventyrlystne nok til en tur ut til pyramidene. Selve konserten ble den store avslutningen vi håpet på. Kjempestemning og godt med folk, og på slutten av kvelden fikk vi beskjed av promoter om å ha bagene klare til en ny tur neste år. Det gjør vi gjerne!

(Mexitaco, foto: Ivar)

Vel hjemme fra det amerikanske kontinent fulgte en uke med det sedvanlige kaoset; hodet vil gjerne skifte til norsk tid, mens kroppen skrur seg av midt i Dagsrevyen (utrolig praktisk når du har unger som skulle vært lagt rett etter du selv får narkolepsi-anfall). Etter et par dager var det nok hvile, og vi pakket oss ut igjen for en togtur til Inferno hvor vi headlinet påskefesten fredagen. I forkant av giget ble vi invitert på påskelam hos Pyros egen Asbjørn, og han og fraulein Aslaug imponerte stort med det saftigste festlåret verden har sett siden John Olav Koss hadde sommerjobb som druetråkker. På festivalen feiret vi korsfestelse med et fullsatt Rockefeller, og konstaterte nok en arbeidsseier (for vi flyter ikke bare på utseende, skjønner dere). Så var det rett hjem igjen over fjellet og påbegynne desperat øving for å bli klar til neste eventyr. Siste uken har nemlig gått med til å kuratere og spille fire konserter på vårens vakreste eventyr i Tilburg: Roadburn. Det gikk over all forventning, og plutselig var det en time eller to ledig på kveldstid til å få ferdig dette leserbrevet. For Pyro-posten må frem!

-Ivar

Les også: En haug med blogginnlegg fra Ivar, anbefales varmt

Under moshpit-bildet får du talen, ord-for-ord, og folkens…tenk at vi lever i et land hvor en black metal-dude holder tale på nasjonaldagen. Det er ganske magisk å tenke på.

“Gratulerer med dagen, Etne! Takk til 17. mai komiteen for invitasjonen og tillitserklæringa dette er – ja, hvis ikkje det er slik at ein eigentleg ønska seg ein skandale frå talarstolen, då – for å sprite opp stemninga, liksom. Eg er i alle tilfelle beæra. I dag er me alle Etnebuar, også me som først flytta til på åttitalet, og så flytta frå igjen på 90-tallet. Ikkje berre får eg gleda av å snakke til dykk som feirar dagen her som innfødde og heim-på-besøkande som meg; men eg får også vist fram bygda «mi» til min eigen stadig voksande familie. Ikkje berre vert eg sjølv litt større og hårete for kvart år som går, men no får me ungar også. Det å ta med dei små tilbake til «der det skjedde» er ein god test på kor godt ein kjenner seg heime, og det gjer eg verkeleg her eg drar med meg det vesle familiesirkuset rundt på 17. mai-feiring i Etne.

17. mai i Etne var mitt første møte med musikkindustrien og showbiz; det vart tråkka ein god del meter rundt i denne rimeleg omfattande bygda – i ein slags vadmelsuniform med ein tilhøyrande ekstremt varm hatt. Det var brutalt, det skal eg innrømme; men det var noko som måtte gjerast – og det ga ei god kjensle av å drive med musikk. Ei long historie gjort kort; skulekorpsets eminente dirigent skal ifølge familiemytologien vår ha tipsa mor og far om at ein el-gitar kunne vere noko for den vesle karen som bråka så fælt på trommene i pausane. Og slik byrja det. Men, for å sitere Kaizers Orchestra: «nei, nok om meg. La oss snakke litt om deg // Kva synes du om meg?»

Det er mykje i dag som handlar om å vere best – ikkje nødvendigvis i betydninga å ha inneha noko traust talent som er medfødt eller øvd fram – det gjeld å stikke seg fram, bli berømt fortast mogelegt og huska. Melodi Grand Prix Junior, Idol, Norske Talenter, X-faktor og så videre; det handlar om å komme inn frå gata og bli «oppdaga»; å sjokkere jury, sjåarar og Youtube med eit talent ikkje nokon har høyrt makan til før. Kidsa, og ikkje minst foreldrene får eit sjokkerande møte med rampelyset. Først eit positivt sjokk; det er spennende møter, produsentar med hodetelefoner og clipboards, klokker som tell ned og opp igjen på veggen, og kjendisar som sit foran ungen, riv seg i håret og gret av lykke fordi din unge er det største talentet siden Michael Jackson. Men så er det jo det, at lys som kjem på, ofte skrus av igjen. –Innan klassisk musikk har dei allereie egne program for å hjelpe anspente born, og dei første initiativa vert no tatt til tilbod for born og unge som vert overkjørt i diverse talentkonkurransar (true story). Om nokre år har me kanskje eit offentleg behandlingstilbod for reality-deltakarar og rosabloggarar også.

Det er meir enn fint nok med skulekorps, speidaren, det lokale fotballaget eller for den saks skuld kulestøt – som eg sjølv prøvde meg på i tre vekers tid på slutten av barneskulen; eg klarte ikkje å bli best sjølv om eg var den einaste deltakaren, så det var lagt på hylla rimeleg kjapt. Ein lærer seg å vere medvirkande årsak til at noko større enn seg sjølv fungerer; til og med store ting frå tid til annan– utan at flomlyset av den grunn settes akkurat på deg, eller at ein nødvendigvis kjem på tv. Sånt er godt å ha med til ein skal vere del av eit team på ein arbeidsplass, vere del av av eit band (ikkje alle kan synge eller spele solo heile tida har eg måtte leve med), vere ein av fleire husstandar i eit burettslag, eller generelt vere som deltaker i konseptet «menneskeheiten».

Eg har reist litt (no fekk eg sagt det), og ein av dei tinga som gjorde at eg skvatt litt dei første gongene i USA, og då særleg i New York og Los Angeles var den tidvise rope-snakkinga enkelte dreiv med ute blant folk; då snakkar eg ikkje om sånn finnar-eller-indre-dalstrøkingar-i Syden-høgt; der long avstand til nærmaste nabo og long tid mellom samtalene har slipt vekk heile «innestemme»-konseptet, men skikkeleg «the US of f’in A»-høgt. Kvifor skulle dei på død og liv kringkaste livshistoria si-på bygda lærte me jo at det gjeld å holde den slags lågmelt? Eg var berre 17, og som den bonden i byen eg er var og er, spurte eg nokon eg tenkte hadde peiling der borte, og fekk til svar at mange fekk det med seg tidlig i livet av foreldra og omgivnadene at ein måtte vere om seg om ein skulle verte «oppdaga»-også ute i det offentlege rom. Og no begynner same keisamme kulturen her borte i provinsielle Nord-Europa og Norge; me drøymer om at me, eller ungane våre, skal verte oppdaga og å gå frå 0 til Beyonce på eit par fredagskveldar. Nei, gå heller i skulekorps og start eit par håplause band (slik eg gjorde), eller vær ein grei fyr på det lokale laget og bli ein suveren leiar i næringslivet seinare. Er du god nok vert du oppdaga, du treng ikkje vere på audition heile tida, lzm. Å vera lagspelar er inga hindring for kreativitet og talent. Det har funka i Etne.

Eg var tidligare i år deltakar på Made In Etne Weekend; eit slags bransjetreff for kreative folk frå kultur og næringsliv med det til felles at ein er, eller har vore i Etne-bransjen. Det stadfesta verkeleg noko eg visste fra før; at det har kommet utruleg mange dyktige, oppfinnsomme og talentfulle folk frå Etne også etter Ingvar Moe – ikkje berre innan musikk, men og innan handverk, kunst, næring, design, mote og så vidare. Det er lenge sidan eg som profesjonell musikar merka meg kor ofte «Etne» dukka opp i samtalar om profesjonell lydproduksjon rundt i Norge – både i konsert- og studiosammenheng. Så har det også vorte lagt merke til at folk flyttar tilbake til Etne; noko som er smått fantastisk og ein glimrande bonus for oss avhopparar, når me kjem tilbake på besøk: me kjem til ei bygd som lev, og ei bygd full med folk me kjenner. For meg, uten familie igjen i Etne, er kontakten med alle disse flotte folka fra gamledager det som er min forbindelse til bygda. Siste åra har det blitt innspilling i ABC studio borte på gamleskulen, klassereunion på Lions klubb, og tryning  over ein trommaspelande Bjarte Rolland på Fugl Fønix under avslutningsjammen på Made in Etne Weekend; alle blant de artigste opplevelsane eg har hatt i såkalla voksen alder. Ei stor takk til dei som vart verande og alle dei som flyttar heim og gjer noko – eg vonar næringslivet og den politiske leiinga veit å sette stor pris på dei.

For ein skal vere stolt av å vere frå Etne, synes eg. Ikkje fordi f.eks Ølen er noko dårligare… eller vent litt, dumt eksempel; Ølen er jo litt dårligare. Spøk til side; det er ein bra dag å vere stolt av å vere fra, ha flytta til, ha budd i eller befinne seg i Etne for øyeblikket. Ikkje fordi det er så flott morenejord her (å du store som dei masa om morenejord på skulen), ikkje fordi Erling Skakke hadde høvdingsetet sitt her, eller fordi det ifølge Wikipedia kjem fem berømte folk herfrå (inkludert Erling Skakke og meg sjølv – kanskje Wikipedia skulle tatt ein liten oppfrisking på Etnologien sin). Nei, eg synes me skal vere stolte av dei me er, fordi me er dei me er; så enkelt er det. Å ha ein identitet fordrar å vite noko om veien fram til der ein er no. Derfor er det bra å vite noko om historia si, til dømes. Det er mange viktige fortellingar i fortellingane – som at kristningsikonet Olav den Heilage også hadde ei side ved seg som nytta metodar me i dag forbinder med diktatorar; mellom anna kua ham motstand gjennom å kidnappe heidninghøvdingar sine koner og døtre, og trua med å drepe dei dersom gubben ikkje bøyde kneet for han. Noko som ville fått einkvar mann med hjarte til å kaste gamle gudar på dynga.

Me kan tenke på at grunnlova i orignalform inneheldt innreiseforbod for jødar. Når eg vaks opp heromkring trudde eg Norge var eit av dei få landa i verda der ein ikkje dreiv med korrupsjon hverken på heime- eller bortebane. Så vart me jo betre kjent med Veidekke og Yara etter kvart. Me treng aldri bekymre oss for å falle heilt utanfor, eller gå utan pengar her i oljelandet. Men det sit igjen ein del dykkarar som fant olja for oss – dei skjelv og har vondt i hovudet, men me vil ikkje kompensere dei skikkelig for det dei ofra. Me kan stort sett sei alt det kjipe og nedverdigande om andre me kjem på, med fullt navn i kommentarfelta no til dags – for me har ytringsfrihet. No døyr snart dei siste av krigsseilarane som var med å sikre at me har den ytringsfriheten, utan at dei heller fekk den anerkjennelsen og kompensasjonen dei fortjente og ønska seg. Vår rolle som geniale lille Nobelpris-og-Oslo-avtale-Norge er å vere eit hyggeleg, tidvis belærande, fredsskapande, forhandlande og tolererande førebilde for resten av verden. Og så ender me opp med å finlese jussen for å sjå om me kan tvinge Dalai Lama til å nytte kjøkkeninngangen på Stortinget – for ikkje å tråkke Kina på tærne – slik at vil kjøpe dyre ting av oss mens dei sel oss billige ting; slik at me kan verte enda litt rikare. Eg seier altså ikkje at ein finn berre blomster og rikdom langs vegen når ein dykker ned i historia, men alt ugraset er også ein del av identiteten. Å vite om ting ein kanskje ikkje syntes funka så bra før, gjer i alle fall ein del forklaringar på notida, og ikkje minst gjer det oss eit verktøy til å endre no- og framtida.

17. mai er ein dag for å feire nasjonen Norge og vår historie. Så får ein vere raus nok til å la andre få legge det dei legg i «Norge» denne dagen. Gjer det dine kjensler for flagget noko mindre varme og ekte at andre skulle finne på å vifte med eit billigprodusert eit med litt feil fargenyansar, og gud forby: ørlitegrann feil dimensjonar? Eller for den saks skuld: kvifor skulle det påverke mi nasjonalkjensle at nokon plutselig vert heilt FN i hovudet, og vil vifte med alle slags flagg i toget? Når folk begynner å grunngi sin stolhet over noko, gjennom å påpeike at andre ting er dårlegare eller «feil», då tenker eg at me heller snakkar om usikkerhet enn stolthet. Nasjonalromantikk dreier seg for meg om malerier av fjorder, sødmefull musikk frå litt sure hardingfeler, fjordhestar (eller kva det heiter), vikinghjelmar, og å synes at damer berre er såååå flotte i bunad – alle desse tinga i seg sjølv. Fordi det er fint, heilt for seg sjølv. Ikkje fordi det er så mykje betre enn jungel, heilsure feler med berre to strengar, kamelar, masse gullringar rundt halsen og damer i meir flagrande gevanter. For ting som heile tida må haldas opp, og synes betre om enn andre ting er ein jo i bunn og grunn ikkje så genuint begeistra for, eller hur? Då er det jo akkurat som om ein ikkje heilt er sikker på kva ein syns innerst inne? Om ein er trygg på at ein er god nok i seg sjølv, at ein har ei interessant, slett ikkje perfekt, men interessant og fargerik historie, så kan ein fort få ei innsikt i at andre også kan ha ei annleis, men like interessant og fargerik historie. Det er fleire bevis på at hardingfele og tostrengs-ørkenfiolin let fett saman om dei vert håndtert av folk som kan sitt handverk.

Frå mitt ståsted ser det ikkje ut som om sletting av alle grenser, billedleg og bokstavelig, alltid fører med seg så veldig mykje meir forståelse og varme mellom folk. Tvert i mot – stadig fleire identitetsforvirra bøller slår om seg i gater og i kommentarfelt, fleire religiøse fanatikarar finn nye grupper å plage og starte krig mot. Ein treng kanskje ikkje gå heilt Jan Eggum med «mor, eg ve tebake». Men det trengs og småsamfunn, det var jæklig stas å få handskrevne brev i postkassa og ha møter på cafe som vart avtalt per telefon forrige veke og kor me har sinnsjukt mykje å fortelle kvarandre som ikkje allereie me er leie av å lese om på nett. Eg lurer og på om det hadde vert meir stas å seie «ja, me fekk forresten ein ny baby for nokre veker sidan» om ikkje alle hadde svara «ja, eg såg det…»?

Men å stå her og slå om seg med store ord om global forbrødring og forsøstring, samhald, identitetsbygging gjennom å kjenne si historie, sunn nasjonalisme og ikkje minst skulekorps; kan eg jo gje inntrykk av at eg står her og kjenner meg i posisjon til å kaste den første steinen i det norske 17. mai-huset. Men det er nok eit glashus. Me står eit par steinkast unna tidligare nevnte skular frå oppveksten. Mobbing var eit kjent fenomen også då, sjølv om me ikkje hang kvarandre ut på nettet og tok bilder i dusjen med smarttelefonar. Eg var ikkje betre enn nokon andre, så mykje kan eg seie. Når me hadde reunion i haust vart det snakka om kvifor enkelte ikkje kom; nokon av dei hadde nok gjort eit bevisst valg, og det skjønner eg godt. No står eg ikkje her og legg meg flat som ein annan politikar som har bygd noko ulovleg eller klint med feil folk slemt; den slags offentleg syndsforlatelse ville ikkje tene til noko anna enn at eg kjenner meg betre – men eg nyttar sjansen til ein liten appell; også til meg sjølv som rimeleg fersk forelder. Det er viktigare enn nokonsinne å vere involvert i kva kidsa driv med – om ikkje verda sjølv har vorte meir kynisk, så har kynismen fått nye måtar å nå fram til dei kidsa på. Om ikkje barna våre vert mobba eller slit sjølv, kan det hende dei veit om nokon andre som har det tøft – og då kan ein jo nytte sjansen; om ikkje ein skal drive å blande seg så mykje inn direkte, så kan ein jo plante idear om kva som er bra og godt her i verda. Det er tøft og kult å bry seg, og stille opp for andre som treng det. Om man henter inspirasjonen og ordlyden fra Haavamaal, Bibelen, sin indre stemme, Trond Viggo eller Dalai Lama kan ikkje vere så farleg – hovudsaken må vere å ha noko å formidle.

No vart det mykje tungt og lzm-djupt her, så eg vil gjerne få slutte med ei litt lettare historie. Den er nok ikkje heilt sann, men det er jo sjelden dei beste vitsane. Og dessutan vekker det minner om når eg skjemde ut foreldra mine gjennom å fortelle ein forferdeleg dårlig nordmannen-svensken-og-dansken-vitsen frå scena nettopp her oppe i samfunnshuset ein 17. mai for lenge sidan – då toastmasteren gjorde den grusomme tabben å annonsere åpen mikrofon. I det eg nærma meg <med lys barnestemme> «og så pissa svensken i buksa og kasta undikken over taket» sneik moderen seg langs veggen bakerst i lokalet og ut døren. Så no skal me sjå om me klarer å gjenstå sukseen: Eg hugsar alle dei gongene det var sirkus her nede på flaten når eg var liten. I denne historia var sirkusdirektøren på reise, og hadde ein heil dag å slå i hjel mens riggarane tok seg av rigginga dagen før første forestilling. Det var ein relativt liten, roleg stad og tirsdag; det einaste av interesse var ein hotellbar i det vesle sentrumet – ikkje heilt ulikt Etne sentrum. Som einaste besøkande sat han seg i baren og bestilte ein kaffe. Han spurte servitøren om det var noko som skjedde; var det noko action? Fyren tenkte seg om lenge; jo, det var tirsdag og klokka var litt over tolv. Om direktøren venta til klokka ett kom det til å skje noko spennande. Kvar tirsdag klokka ett kommer det nemlig inn ei and, setter seg ned på barkrakken og bestiller ei øl og en sandwich. Dette syntes sirkusdirektøren høyrtes veldig interessant ut, så han bestilte ei ny kaffe og satte seg til å vente. Klokka vart ett, døra smalt opp, og inn kom ei and i overall vraltande. Anda hoppa opp på krakken, og bestilte… ei øl og ein sandwich. Direktøren lot anda få i seg ein stor slurk og ein solid bit før han flytta stolen sin nærmare. Han kremta og prøvde seg med eit «ja… du kosar deg med lunchen?». Anda kikka ikkje opp, men svarte med eit kort «ja, ein prøver jo». «Ja, du.. du er ei and, du»- direktøren kom ikkje på noko betre. «Ja, det skal være Snickers og Twist» svara anda mellom to solide slurkar øl. Tydeleg imponert sa direktøren vidare «.. og du kan snakke!?». «Ja, det er ting som tyder på det», kom det fra anda. Då klarte ikkje sirkusdirektøren å halde seg lengre: «Kunne du tenkt deg å komme og jobbe for meg?». «Kva driv du med, då?» ville anda vite. «Eg er sirkusdirektør!». Anda ga han eit skeptisk blikk – «Sirkusdirektør? Kva skal du med ein snekkar?».

Ivar Peersen topper hele greien med sitt tredje og siste reisebrev fra USA-turen. Virkelig klasse. Ordet er Ivars.

Finnes det bedre måter å starte dagen på enn å rulle inn i til Chicago? Dette er virkelig en favoritt blant mange amerikanske perler (ikke så harry å være begeistret for USA nå, når de har Barack og vi har Siv, tenker jeg). I dag skulle det bli en velkomst som overgikk alle våre tidligere besøk. En av Chicagos mest populære og berømte kulinariske etablissement er Kuma’s Burgers. Konseptet er brutalt enkelt; de har burgere – alle oppkalt etter metal-band. Hva med en Judas Priest-burger (fruktig? læraktig?)? Eller om du er vegetarianer kan du prøve en Neurosis-burger. I de ekstremt røykfylte lokalene (de leker ikke steking, disse gutta) mures det konstant ut maksimalt med metal. Fra Grindcore til klassisk 80-talls-jodling spilt inn i litt for stramme bukser. Temmelig artig å se et stappfullt lokale med alt fra godt voksne lunch-venninner, via politifolk, til oss. Er burgeren god nok er det ingen som lar seg plage av at Napalm Death og annen vidunderlig ulyd blastes fra høyttalerne. Kompromissløst! Ikke rart de har en spektakulær kø for å få bord helt fra starten av dagen.

I dag, i forbindelse med vår konsert på House of Blues, hadde vi fått æren av å gi navnet til dagens spesialburger, «The Veilburner» Enslaved-burgeren. Vi var invitert til å teste den, og (de fleste, i alle fall crewet, meg selv og barte-Grutle) stilte yr av begeistring og nysgjerrighet (mens enkelte sarte artistsjeler syntes 12 på dagen var for tidlig for burger, noen var redd for å få vondt i magen, snakk om hardcore Viking-band!). Nå mannet alle seg til slutt opp til å være høflig nok til å prøve, og det var vel ingen som angret til slutt. Selve burgeren var klasse A+; saftig, mør og likevel fin og spretten i konsistensen. Deretter fulgte et lag av lønnesirups- og rosmarin-marinert strimlet flankstek (også kjent som «slagside», en lite brukt del av dyret i Norge – amerikanerne kaller det «skirt steak»), marinert i Stout-øl fra Left Hand-bryggeriet, og en helt utrolig aoli med lønnesirup og bacon. Før hele symfonien ble toppet med «fries-ifiserte» og krydrete løkstrimler skvist mellom to kringle-brød («pretzel-buns», søk opp oppskrift via google og prøv – burgeren blir aldri den samme!).

(The Veilburner, foto: Bekkis)

Det kan virke noe materialistisk, men der og da (og fortsatt gjennom de sensoriske minnene) ga «Veilburner»en meg en intens lykkefølelse. Dette er lett den beste burgeren jeg noen sinne har smakt. En artig digresjon er at vi ikke har noe bilde av annonseringen av burgeren som «Dagens Burger» på den digre tavlen i restauranten. Det viste seg at den hadde stått der. I to sekund. Før første kunde inn døren gjorde oppmerksom på at Black History Month nettopp var startet. Det tok seg kanskje ikke helt ut med «Today’s special: ENSLAVED» når hele nasjonene er opptatt av slaveriets historie. Vi tar den. Det finnes viktigere ting i verden enn navnet sitt på tavlen på verdens beste burger-restaurant. Få ting, riktignok, men de finnes.

Hvor enn ironisk det kan virke ble gildet fulgt opp med en tur på et lokalt treningsstudio. Det besøket ble igjen fulgt opp med lydsjekk og besøk av venner backstage. Vi er heldige med vennene, og det ble både sigarer og en helt grusom lokalprodusert bitter-schnapps de mente bare nordmenn var sprø nok til å like. Bekkis og et par av svenskene i Amon Amarth-crewet var vel de som ikke tok sterk avstand fra den galskapen. Ja, og så ble det konsert. Det er fortsatt en konsert-turné dette her, selv om denne bloggen ikke alltid gir inntrykk av det. Stilige blogger fra band som egentlig er mye bedre enn headliner og generelt er ekstremt undervurderte og ekte skulle være lett å google frem for de som mener det blir for lite fokus på backstage og scene. Konserten ble særdeles bra, som konserter alltid blir i Chicago. Lykke. Grutle klinket til med skrøner og et aldri så lite stand-up show, og publikum likte det de så og hørte. Oppdrag fullført.

Om Chicago var kaldt, så var vi nå kommet til turens desidert kaldeste dag; Minneapolis (Minnesota) og Mill City Nights-klubben. Her var vi også på forrige headliner-runde, og visste at vi hadde en bra dag foran oss. Etter å ha testet utvalget rundt klubben var det tydelig at Loon Bar var stedet for oss. Alternativet var en kjempedårlig bar med kjip mat og et sted som heter Sneaky Pete’s, som ligger vegg i vegg med Dreamgirls (regner med Sneaky Pete er over og sniker hos drømmejentene fra tid til annen). De to sistnevnte har blitt hoppet over utelukkende på navnene – ingen av de tilsier at kjøkkenet har noen spesiell plass i driften. Loon Bar er bunnsolid diner-kost, og opp til flere av de som jobber der hevder å ha norske aner. Etter det jeg kunne observere i løpet av dagen lo de høyt og mye, og drakk relativt kjapt og mye når de gikk av skift, så slett ikke usannsynlig at de er norske, nei.

Maten er grei, men ikke særlig mer, noe de selv bemerket, og mente det hadde med nevnte norskhet å gjøre («it’s not supposed to taste too much around here, we think it’s a Norwegian thing»). Når jeg senere på dagen la turen innom er det mulig jeg kan ha satt i gang et lite gastronomisk familiedrama. Servitøren fra frokost-burritoen kom på å spørre om lutefisk virkelig var like begredelig i Norge. Over en relativt mandig porsjon Buffalo Wings og en kylling-BLT måtte jeg først høre om hva slags tilbehør de brukte. Tilbehør? Nei, det var kun lutet fisk på bordet og ei potet hver. Sånn skulle det gjøres. Jeg fortalte at forfedrene her muligens hadde dunket knollen i rekken på overfarten, for poenget med lutefisken er jo tilbehøret. Øynene ble store, lengtende og samtidig litt håpefulle der jeg la ut om bacon, ertestuing, sennep, løk og alt mulig som går an å løfte luteopplevelsen med. Det hersket sterkt tvil om det lot seg gjøre å tulle med tradisjonene, men et forsøk var det verdt. Håper det hele ender i jubel.

Noe som i alle fall forårsaket jubel var besøk fra både Surly Breweries og 3 Floyds, som for anledningen hadde lansering av en spesiell øl til bandene og publikum: Asator Viking IPA, kun til salgs på denne konserten. Mektig! Konserten ble som sist meget bra (kanskje på grunn av all norskheten rundt her), og etterpå ble vi plukket opp av gutta fra Hammerheart Breweries (jepp, 3 bryggerier på en dag, ikke verst). Austin driver bryggeriet hvor han også har installert bar. Her ble det pizza, innomhus-bryggete smaksprøver det vi maktet og orket, og full (sic) guidet tur rundt i selve bryggeriet. Austin har gått i lære hos Haandbryggeriet i Drammen, og varene hans var helt prima. Et tegn på at fyren muligens hadde vært innom Norge var første øl på menyen med det velklingende navnet «Badetiss»; en lys og sommerlig American Blonde Ale. Heldigvis/dessverre tar alle gode ting slutt, og det ble tilbake på bussen og reisen gikk videre. Takk Austin, Bekah, Nathaniel og alle kompisene deres som var der!

(Hammerheart Breweries, foto: Ivar)

Etter all denne spenningen falt det seg kanskje naturlig å ta turen innom Lawrence, Kansas. Her var det rett og slett ingenting. Snø, kjipe bygninger og endeløse gater som ikke endte opp i noe som helst. Etter en tre timers gåtur mener jeg å ha belegg for siste påstand. Men et stykk vanvittig bra pizzaria hadde de. Tynnbunnet italiano-style med parma-skinke, sopp og trøffelolje var akkurat det doktoren ville anbefalt, og en utsolgt konsert ble nok en triumf for oss landsens gutter. Neste dag var fridag et eller annet sted på veien; nærmere bestemt Hays, Kansas. Hele dagen gikk med til trening, svømming, badstu og innspilling av disse Tall Ships Race-greiene jeg har nevnt tidligere. Og en ikke altfor spennende Hawaii-pizza fra Papa Johns (en av de mindre ille pizzakjedene her borte). Nok om den mandagen.

(innspilling av Tall Ships-“greier”, foto: Omeed)

Så var det Denver, og litt mer spennende tider. Først en skikkelig kopp kaffe på Common Ground rundt hjørnet fra klubben. Det kan jo virke litt underlig med all denne spankuleringen etter (og skrytingen av) god kaffe, men vi er jo bortskjemte med utrolig god hjemme-brygget traktekaffe i Norge. Den «vanlige» kaffen i USA på klubbene og på kafe/pub/low-brow restauranter er jo aldeles elendig. Som Cola uten sukker, kullsyre og tilsetningsstoffer. Sort vann hvis du er heldig, gjennomsiktig brunt vann stort sett ellers. Om en ser etter i øvre venstre hjørne på bildet fra stedet, vil du også se på den ansatte at kaffen ikke bare var god på smak, men også rik på oppkvikkende koffein.

(kaffe i Denver, foto: Vikky)

Men hele dagen var bare en oppladning til en av turens høydepunkt; besøk på Fire on The Mountain. De som leste reisebrev fra forrige USA-turne husker kanskje dette stedet fra Portland, Oregon (jada, smigrer meg selv nå, men det er jo teoretisk mulig at noen er så interessert). Mens jeg med tårer i øynene og turnélisten i hendene denne gangen kunne konstatere at denne turen ikke inkluderte Portland oppdaget jeg plutselig at geniene hadde åpnet sin første utenbys avdeling i Denver, og der skulle vi! Dagen var kommet, lydsjekk unnagjort, bare å hive seg i taxien og komme seg avgårde. Stedet var en temmelig nøyaktig replika av originalen. I god Pavlov-stil fikk jeg vann i munnen i det jeg åpnet døren. Menyen var den samme også, så det ble et knapt dusin vinger av typen Jéfe («sjef»). De aller sterkeste på menyen. Jeg skal innrømme at jeg var litt redd der jeg satt og ventet. Denne gangen visste jeg hva jeg gikk til. De kom, smakte fantastisk, selvsagt side om side med lokal IPA-øl (sterke kyllingvinger og mikro-brygget IPA må jo være tidenes kombo), og jeg holdt på å stryke med som sist. Duck-lipsene mine brant og svetten rant.

(Fire on the mountain fire in the Peersen, foto: Omeed)

Når servitør-Johnny kom med bryggpåfyll spurte han hva dealen var med passet i beltet. Jeg måtte jo innrømme at jeg var verdensberømt og spilte i kveld, nærmere bestemt i Enslaved. Jaha, sa han og tuslet tilbake. Og kom fykende tilbake som skutt ut av en sirkuskanon et par minutter senere. Kokken var blodfan, og lurte på om han kunne få lage en ekstra haug med vinger til å ta med tilbake på klubben. Ja, det måtte da være greit. Det er alltid kjekt å treffe folk som liker musikken sin, men dette var jo helt hinsides til match. Neste servitør som passerte bordet kunne gjøre oppmerksom på kokken nå også hadde satt på musikken min. Og jo, nå la jeg også merke til at liflig indie-taffel var byttet ut med vestlandsk hyl-og-skrik-metal av typen Enslaved. Når take-awayen var klar fikk vi hilst på kokken Mac, som mildt sagt var like begeistret som meg. Og selvsagt skulle han på konserten. Og for en konsert det ble; steinbra! Etter konserten ble det testing av Jéfe-vinger for de som orket det, med svettende panner og tommelen opp som resultat fra de fleste (også må jo enkelte svette, bli rød i trynet og kommentere at det ikke er sterkt i det hele tatt – sånn er jo bare noen menn skapt). Det er bare å glede seg til neste tur til Portland og/eller Denver!

(Ivar og metal-kokken, foto: Omeed)

Salt Lake City forbinder jeg med to ting; OL og mormonere. Nå står ikke noen av temaene mitt hjerte nært, men mormonerne er i alle fall interessante i kraft av å være aldeles og fullstendig spik spenna gærne. Ok, ikke så gærne som scientologene, men ikke langt unna. Slektsforskning for å «bakover-frelse» døde folk og et nært, varmt samarbeid med mafiaen i Las Vegas i etterkrigstiden er spennende stikkord. Nå har vel Russland, Gerhard Heiberg og IOC for så vidt gjort en innsats for å gjøre OL mer spennende for oss med sans for det bisarre og mørke, det skal sies. OL er på vei opp.

Uansett, vegg i vegg med venuen (et høl av et sted, for øvrig – et digert, sort høl) lå det selvsagt en misjonær-utstyrs-butikk. Her kunne man få kjøpt slips, vannposer til å ha inntil kroppen inni dressen med diskré sugerør (man blir jo tørst av å tråkke rundt og plage folk, for eksempel i Bergen), behagelige sko (brostein tar på) og gøyale Spiderman-lange underbukser for de som misjonerer i kaldere strøk. Saklig. Den tredje tingen jeg etter dette skulle komme til å forbinde med Salt Lake City var noe mer positivt ladet; fantastisk Thai-mat. Nå har jeg nevnt til, og forbi, det kjedsommelige, hvor bra Thai-mat er her borte, men maten på Tea Rose Diner i bydelen Murray var virkelig noe for seg selv. Lunch med ferske scampi-vårruller, og kokosmelk- og chilisuppe var ikke bare noe av den beste Thai-maten jeg har smakt, men også så enormt omfangsrikt porsjonsmessig at middagen ble sikret ved hjelp av en doggy-bag.

Etter Amon Amarths lydsjekk var unnagjort fikk vi med tre av gutta; vokal-Johan, gitar-Johan og bass-Ted, til å legge vokal på skute-visa vår. Det ble virkelig prikken over (shant-)i’en. Et kvarter seinere, i halvfem-tida, sto Bekkis opp (etter å ha purket seg gjennom seks vers og 8 refreng omhandlende Håkon Jarl og gutta) og vi lydsjekket. Lyden var for så vidt grei, men det forberedte oss ikke på hva som skulle skje under selve konserten. Da gikk like godt strømmen en par-tre ganger. Alltid like gøy, men i sånne settinger lønner det seg å være ukjent med konsepter som syting, stjernenykker og overfølsomhet (kall oss gjerne et utypisk norsk metalband i utlandet, høhø), og vi benyttet anledningen til å spisse show-ferdighetene våre. Bekkis dro i gang trommesoli (ja, flere), Grutle trasket rundt og fikk hilste på store deler av de tusen oppmøtte, mens jeg fikk lansert teorien om at mormonere sto bak, og oppfordret folk til å lage en god konspirasjonsvideo om temaet for opplasting på Youtube (jeg har ikke sett noe enda, men det kan jo være en del av konspirasjonen).

(Skute-vokal, foto: Ice Dale)

Det hele endte med en solid seier i vår favør; publikum og de andre bandene syntes dette var en interessant og ny måte å takle strømbrudd på. Klubben prøvde seg med at vi hadde «plugget i for mange ting» (hehe), men måtte til slutt innrømme av de hadde lagt et solid strutseegg, og ga om ikke annet avkall på merch-kommisjonen for kvelden (som i utgangspunktet er en vederstyggelighet, men det får bli en annen diskusjon).

Det er viktig å følge opp frampek fra tidligere blogger. Et av spørsmålene fra forrige runde var «har Bekkis blitt normal?», eller noe i den duren. Jeg får av og til kritikk (tildekket eller direkte) for å være belærende, så jeg lar her leseren bedømme selv gjennom en liten post-Salt Lake City-anekdote. Dere husker super-vingene kokken Sam sendte med bussen i Denver? Når noe er så blodig sterkt krydret holder det seg greit et par dager ekstra i kjøleskapet (nå er jeg belærende igjen). De fleste hadde som sagt testet disse, og nå hadde Bekkis nådd et såpass episk beruselses-nivå at han, selve definisjonen på norsk folkelighet (kjent for sitater som «gidder ikke gå på sånne «to asparges i kryss»-restauranter», «man tørker seg ikke i rævva før man driter» og et par tusen til) skulle teste en kruttsterk vinge. Det endte med ett bittelite halvt bitt inn i vingen; deretter sjokk, svetting, skriking, pusting, styrting av to-tre liter melk (absolutt all melk på bussen, til alles glede neste morgen), mild utskjelling av vår iransk-fødte lysmann («how can you guys eat this s**t?» – med referanse til at Midtøsten historisk sett har brukt mer sterk mat enn «oss»; som beviselig har unngått alt med smak) og støtting av kropp mot diverse møbler mens han bannet, skrek, steiket, hev etter pusten og forbannet verdens sterke krydre og deres opphav. Majestetisk.

Det andre spørsmålet som henger i luften rundt pulten her fra forrige gang, var om det ble mer håndbak (Grutle synes det er en ålreit ting å drive med når han er tørst). Turens siste fridag skulle tilbringes i Winnemucca, Nevada. Stedet besto av et kombinert hotell, kasino og meksikansk restaurant (egentlig en grei oppsummering av Nevada). Jeg begynte i restauranten med tortilla-suppe og Huevos Rancheros («Bondens Egg»), stekte egg på lettstekte tortillas (hvete eller mais), tomat- og chilisaus, dobbelstekte bønner, ris og guacamole. Deretter ble det å begynne å pakke til returen, en tur på hotellets treningsrom, boblebad, svømmebasseng, klesvask, litt jobbing og en solid høneblund (fet Donald Duck-dag).

Så var tiden kommet for middag på den meksikanske restauranten. Deling av en haug Guacamole er obligatorisk, før middagen ble en saftig biff Mexican style og et par Margaritas. Etter middag måtte jeg benytte meg av at hotellet hadde delvis ok internett-forbindelse, og slo av en prat med de hjemme. Lykke. Kvelden ble avsluttet på kasinoet (og dermed var hele Winnemucca gjort på en dag). Jeg klarte å rote vekk et par 20-dollarsedler på automatene (man skal være ganske treg i toppetasjen for å ikke skjønne at man ikke kan gå i pluss på disse helvetesmaskinene), i godt selskap med cowboyhatter, surstoffmasker (med tilhørende tanker på hjul) og rullings. På vei ut så jeg at Grutle hadde slått seg sammen med en haug meksikanere på fest og en cowboyhatt ved navn Glen (det fant vi ut tidligere på kvelden, da Grutle prøvde å knabbe hatten hans inne på restauranten). Rett før avreise kom en rimelig tørsteslukket Grutle tilbake fra kasinoet, og kunne rapportere at han hadde brutt håndbak, og at han dessuten hadde knust meg i håndbak når som helst (ingen protest der). Så der vi fikk vi to svar på en gang. Det ble mer håndbak og han er fortsatt sterkest.

Neste morgen var det San Fransisco, denne fantastiske byen med så utrolig mange hjemløse hippier flytende rundt i gatene. Jeg har jo vært her noen ganger gjennom årene, men er temmelig sikker på at det var usedvanlig mye hjemløshet på gang nå. Kan det være tiden på året, eller er det et forsinket resultat av de tøffe årene USA har vært gjennom siden Wall Street-gutta kjørte det helt i grøften i 2008? Det vet hverken jeg eller Lisa Ekdahl noe om, men påtagelig var det. Vi tok turen til Ferry Market nede ved havnen der man tar båten til Alcatraz og den slags. Fengselet har vi sjekket et par ganger før, så nå var det matmarkedet inne på fergeterminalen som var greien. Det ble rimelig skuffende i forhold til markedet i Philadelphia tidligere på turen. Her var det stort sett råvarer og ikke så mye å smake på der og da. Jeg tar jo ikke med meg vakuumpakket italiensk skinke, en flakong dyr olivenolje og en kasse grønnsaker tilbake for å lage på bussen («to asparges i kryss»-matlaging er jeg litt ensom om å like ombord). Unntakene var en utmerket (dobbel) Kaffe Macchiatto (to go) hos Blue Bottle Coffee Co, og en kopp (sic) med utvalgte skinke-prøver hos butikken med tidenes feteste navn: «Tasty Salted Pig Parts». Ikke helt tilfreds la jeg turen innom Boudin Sourdough Bakery for litt chili-suppe og et fantastisk brie- og skinke-smørsurdeigsbrød før turen gikk tilbake til klubben.

(Havnen i SF, foto: Omeed)

Konsertene i San Fransisco er alltid fantastiske, og denne kvelden var slett intet unntak. Et helt utrolig publikum og et utsolgt Regency Ballroom! Siden dagen etter involverte ekstra scene-produksjon og masse greier, valgte vi å legge siste-konsert-spøken til denne kvelden. Grutle og Arve gikk i bresjen for å lage en spesial-utgave av Amon Amarth-skipet, døpt Amon Avasa (etter Vasaskip-suksessen svenskene er så stolte av). Vi trakket over scenen med skipet og vikinghjelmer i plast, og gutta gliste. Nå var det vanskelig å få et godt bilde av det, siden vi befant oss på scenen når det skjedde, men jeg har lagt ved arbeidstegningen (god planlegging er viktig).

Siste dag var (endelig) her, og vi var tilbake i Los Angeles. Dagen begynte med en tur på Vacation Records for signering og meet-and-greet med fans. Oppmøtet var storveies, med lang kø utenfor når vi ankom, og fansen og band var i storform. Tilbake på venue The Wiltern var det forberedelser til hjemreise, og en litt nostalgisk stemning som rådde. Før dørene fikk jeg tid til en siste kulinarisk utskeielse; mer guacamole og en 350 grams Rib Eye-biff med hvitløkspoteter. Blir en stund til jeg slipper å ta oppvasken selv, så det var bare å nyte. Konserten gikk prima med turens største oppmøte; utsolgt og 2300 folk innenfor. Vi fikk sågar moret oss litt med Skeletonwitch også ved hjelp av parykker av oransje garn fikk hele bandet og crewet kledd seg ut som Bekkis (som Skeletonwitch har utnevnt som en slags guddom), og valset litt rundt på scenen. Amon Amarth leverte mer «et merkelig opptrinn» enn en siste-konsert-spøk ved å sende inn vokal-Johan for å gi oss hver sin Underberger-flaske og takke for turen i mic’en. Hyggelig uansett.

(signering i LA, foto: Nuclear Blast)

Nå er ikke jeg noen siste-konsert fyr, mens enkelte i bandet må møte på flyplassen iført tåke og Au De Bryggeri liker jeg å være ferdig på jobb når siste giget er gjort. Så det ble å blunde på bussen, krangle som f**n med flyplasshotellet som brukte en time på å finne reservasjonen vår, sove mer, tråkle seg gjennom LAX og suse hjem. I selskap med en kunstnertype som snorket noe så inni helheim med nebbet på vidt gap hele veien.

(flying high, again…?, foto: Bekkis)

Da snakkes vi på neste tur. Sannsynligvis en Europa-variant. Regner det blir mer utfordring av normalitetsbegrepet, håndbak og ikke minst mat og drikke. Og kanskje litt musikk.

-Ivar

(It’s a chopper baby, foto: Paul Ponkow)

Enslaved er igjen på tur i USA. Denne gang sammen med like skjeggete og like skandinaviske Amon Amarth og like skjeggete men veldig amerikanske Skeletonwitch. Slikt blir det selvsagt galskap av. Nok en gang bøyer vi oss i støv for reiserapport fra Ivar Peersen.

Ålreit. Turne. Det tar aldri slutt, dette her. Alt er som det skal være. Vi forlot Flesland en guffen torsdag morgen, stakk stortåen innom Schipol Amsterdam, mellomlandet i Minneapolis, og før vi visste ordet av det var vi i Los Angeles. Det var fortsatt ett døgn igjen til turnestart, så det ble tid til en liten tur ned til L.A. sentrum. Det vil si bydelen Culver City, hvor vi parkerte bussen utenfor plateselskapet vårt Nuclear Blast sine lokaler. Etter å ha hentet backline var det blitt seint, og jetlag er ikke noe ideelt utgangspunkt for en skikkelig bytur, så det ble med et par kjappe drinker på en utrolig mørk og bråkete plass. Amerikanere snakker generelt veldig høyt («America! Yeah!»), noe som egentlig er ganske praktisk og ryddig (prøvd å føre en samtale med en lavmælt fyr med sammenbitte tenner og konstant innestemme fra den norske landsbygda?), men konseptet er virkelig tatt til nye høyder på nattklubbene. Musikken er konsert-høy, så de eneste to alternativene er å holde kjeft eller skrike til hverandre. Å holde kjeft er ikke et alternativ her, så det blir skriking. Igjen; litt slitsom men helt straight.

Vi kjørte opp til første stopp; Las Vegas. Viva! Som sist vi var her, med Dimmu Borgir, var åstedet House of Blues. Etter en solid three eggs-and-bacon frokostburrito var det kult å treffe de andre to bandene; headliner Amon Amarth, og første support Skeletonwitch. Vi har truffet de begge før, og førsteinntrykket av å være to særdeles omgjengelige band ble ytterligere forsterket. Det ble gjennomgang av utstyret og litt reise-seighet, så det ble ikke tid til å «gjøre» Las Vegas denne gangen. Det ble gjennomgang av en del helt nyinnkjøpt utstyr. Delta Airlines tok like godt og sendte siste utstyrskassen vår til Hawaii (!). Den var ny. Trikset var å ikke ta kassen ut av flyet i det hele tatt, men å la den stå igjen innerst og så la flyet gå videre til Honolulu. Nevnte kasse dukket da opp dagen etter, og vi krysser fingra for at Delta holder det de lover med å erstatte utleggene vi ble påført. I tillegg hadde vi med oss våre nybygde gitarer fra det nye norske merket Futhark (som nå er vår hoffleverandør av gitarer og basser), og det er jo mildt sagt noe meget spesielt å spille på et nytt instrument – disse anbefales!

Før show takket jeg og Grutle ja til et besøk hos Bones Legacy Choppers. Vi har det til felles at vi hverken kan kjøre eller har peil på motorsykler, men vi synes de ser utrolig fete ut (litt som med damene våre: vi skjønner ingenting, men de ser utrolig bra ut…). Paul Ponkow finner gamle sykler, fikser de opp, tar vare på dem og stiller dem ut. Rett over veien var studioet til Richie Seen, en kompis av Paul. Richie er intet mindre enn «grafittiens gudfar» – her skjønte vi at det nok finnes folk som kjenner til hans leven og laden bedre enn oss, men vi skjønte også at vi var i umiddelbar nærhet av en storhet!

(Ritchie Seen, moderne maler, foto: Ivar)

Konserten var upåklagelig; bra med folk og en god del mer entusiasme å spore i publikum denne gangen. Dette blir en bra tur! De fleste tok seg bra ut, og bussen rullet videre ut i natten.
Neste stopp var Phoenix, Arizona. Temmelig tørt, varmt og fint; noe ganske annet enn våte gamle Bergen. Klubben var temmelig skuffende, litt britisk i stilen (les: ingen flater har vært av rørt av såpe og vann på et par år), men utsolgt – og da er det vel ikke lov å klage? Vi befant oss i utkanten av byen, så det var særdeles lite å se og ta seg til. Etter en god times trasking en vei var det bare å snu på hælen og traske tilbake. Det ble bestilt noe kurant thai-mat og så var det gig igjen.

Konsertlokalene lå vegg i vegg med Asylum Records; en av Phoenix siste uavhengige platesjapper. Etter en prat med eieren ble det klart at de, som så mange andre av sine likemenn/ -sjapper, så mindre lyst på fremtidsutsiktene og fryktet stenging neste året. Det gjør jo at man setter enda større pris på en sjappe som Apollon tilbake i hjembyen. Support your local platesjappe! Konserten ble, som utsolgt show oftest blir, en veldig positiv opplevelse. Publikum var med på nytt som så vel som gammalt materiale, og vi gjorde en relativt framifrå jobb.

Fridag i El Paso høres nok stiligere ut enn det er. Det var jaggu ikke mye å få finne på utover å ete frokost på Applebys (en liten opptur at det er samme kjeden som faren til Will Ferrell sin karakter i «Talladega Nights – the ballad of Bobby Ricky» blir kastet ut av til stadighet) og chille på hotellet. Byen kan vel beskrives som like lite spennende som «sandwichen» lydmann Berntsen (for anledningen med Morten Abel) fikk servert på Raumarock; graden av gastro-skuffelse var såpass episk at jeg bestemte meg for en gang å få flettet inn den anekdoten i en blogg. Gjort. En definitiv gastro-opptur ble avslutningen på dagen; Amon Amarth-gutta inviterte oss alle med på Steakhouse rett ved hotellet. En nesten rå og godt blodig filét mignon i følge med et par iskalde Sam Adams Lagers satte et verdig punktum for en ikke altfor spennende dag.

Så var det San Antonio. Fet by, men klubben er et høl. Jeeez Louise, trenger ikke gi opp helt selv om det er varmt, liksom. Så om å gjøre å komme seg ut derfra i en fart. Med meg på veien fikk jeg tips av turnemanageren om et sted ved «the river walk»; en nydelig liten løype langs begge sider av elven som går midt gjennom byen (de som er interessert i hva elven heter kan lese andre blogger, som f.eks www.jegvetaltomgeografiogfisk.bekkis). Mitt anliggende var å finne stedet Dick’s Last Resort. Konseptet var rett og slett utrolig uhøflig service. Midt i blinken. For mitt eget vedkommende ødela jeg det litt med å være alt for begeistret, så de glemte å fornærme meg (hvis ikke «Zakk Wylde, you need another beer?» var et forsøk på en fornærmelse – de kunne i alle fall kalt meg tjukk eller noe).

(Dick’s Last Resort, foto: Ivar)

Et par eksempler på hvorfor dette stedet rulet følger: En ung dame slet med å bestemme seg (kommentar unødvendig) på et av nabobordene. Midt i mumlingen og «mmm»-ingen blir hun avbrutt av at kelneren skriker ut «oh my god, have you NEVER been to a restaurant before!» før han snur seg til øvrige gjester med et «I swear, its like pulling teeth over here!». Storartet. Så kom en voksen dame med sin skjønne eldre mor i en rullestol, og bakset med å komme seg inn dørene fra utendørsterrassen. Da måtte jo selvsagt en av kelnerne rope fra andre enden av terrassen «are you guys going to the bathroom?». Et bekreftende, men svært bekymret nikk fra datteren ga tilsvaret «make sure you light up a match in there, people are trying to eat out here». Og så videre. Til underholdningen mesket jeg meg et dusin deilige Classic Buffalo Wings, og en liten bøtte skrell-selv reker. Og en hveteøl. Meh, hveteøl begynner å bli litt dølt; det må liksom være 100% tyskprodusert fulltreffer om det skal være noe. Koselig lys farge og litt daff banan-ettersmak gjør liksom ikke jobben lengre. Jaja, tilbake på klubben og lydsjekk. Konserten ble knakende bra!

(Reker, vikinger og hveteøl, foto: Ivar)

Vi var jo allerede i Texas, og da må man innom Dallas. Å være tilbake på House of Blues er en drøm etter en kveld i San Antonio. Rent, pent og profesjonelt. Det ble tid til en tur på treningsstudio (kan ikke bare spise og drikke øl, vettu) og så ble det middag på dineren rett over gaten. Når man først har prøvd de virkelig sterke kyllingvingene ender man ofte i en catch 22. Jeg har skjønt at de fleste bare tror vingene deres er sterke – men jeg må bare prøve, i tilfelle de virkelig er det. Rent rasjonelt hadde det vært smartere å prøve en av de mildere vingene de har full peil på. Noen ganger gir det likevel resultater; disse vingene var (nesten) sterke, og ikke verst i det hele tatt. Klok av hvete-skade holdt jeg meg til en lokal IPA som akkompagnement: Suksess. Konserten var igjen bra, og det er fryktelig mye folk på disse konsertene. Skjegg er tydeligvis rimelig populært for tiden. Lengdemessig ligger vi relativt likt med Amon Amarth, med Skeletonwitch rett bak. Vår fordel er at vi har to stykk med relativt seriøs hårvekst i fjeset. Meg med ZZ-top style og Grutle med klassisk goatee-og-mustasje. Så i min bok leder vi soleklart. De andre har hver sin representant med «skikkelig skjegg», mens diverse smultringer og hobby-barter i alle tre bandene ikke teller. Dun på haka er så 90-talls.

Så var det Houston, og nok en House of Blues. Litt trening på bussen (som en klassisk Cypress Hill-video, bare uten røyking av marihuana til vektløftingen), og frokost inne på klubben. En super «Juicy Lucy»-burger med fritert løk, jalapenos (eller «jalla-peniser» som de kaller dem på gatekjøkkenet på Landåstorget i Bergen) og ett stykk premium US-beef satte stemningen. Vi delte backstage med gutta fra Skeletonwitch, så stemningen var gjennomgående kanon hele dagen. Til middag ble det italiensk restaurant i nabobygget med et glass straight Merlot og Linguini Portobello. Portobello-sopp er skogsbunnens indrefilet. Nok en kanon konsert, og så ble det en slags fuktig aften hvor undertegnede endte opp med å spise både egen og Skeletonwitch-gitarist Nate sin mat. Han skal få igjen den tacoen en vakker dag. Jeg lover.

(Glamorous Margarita)

Neste fridag var til våre store lykke i New Orleans, hvor vi ikke har vært før; hverken med band eller i sivil. Som fan av serien Treme har jeg vært sugen lenge, og endelig var vi her. Etter noen timer på hotell med mer trening (jeg kommer til å se ut som 80-talls Schwarzenegger når jeg kommer hjem, eventuelt ikke), klesvask og Skyping med heimen, var vi klar for en tur ned til Bourbon Street. For en by, for en stemning, for en vibb! Vi startet med en tur på Acme Oyster House og kjørte på med en ekte New Orleans margarita, en lokal lager, seks ferske østers til forrett og et berg av sjømat til hovedrett: friterte reker, hvit fisk og fritert østers. Uovervinnelig. Turen gikk videre til et sted det sto mye bra om online: Kingfish Coctail Bar. Det var ingen underdrivelse. Etter et par lokalt bryggede IPA’s var det på tide å prøve ut den fantastiske bartenderen Chris’ magiske drinker. Den lokale spesialiteten «French 75» var en vinner; en frisk coctail bestående av gin, sitron, sukker og musserende vin – forfriskende! Etter noen timer var det igjen tid for mat, og nå samlet hele gjengen seg på Redfish Grill. Forrettene var blåkrabbe, alligator-kjøttboller, sjømat-gumbo, grillet østers og diverse utrolig god fisk. Til hovedrett ble det «Redfish» (igjen må jeg bare referere til den ovennevnte bloggen for de som må vite hva det egentlig var). Etterpå ble det pub, hvor det muligens ble litt vel seint. Men for en kveld!

(Østers i Orleans, foto: Vikky)

Ikke akkurat uthvilt, men inspirert og ved godt mot var det tid for utsolgt konsert i Atlanta. Tenåringsidolet Cody Simpson hadde også et utsolgt show i samme bygg, så de to køene så rimelig absurde ut ved siden av hverandre. Atlanta var for øvrig utrolig kaldt. Det var ingenting å se, så det ble litt lett trening backstage, og take-away thai (det sikreste kortet på turné i Statene). Igjen en kjempebra konsert, og nå merket vi at formen virkelig begynte å sige på. Ja, og forresten: vi signerer ting og hilser på fans i merchen etter hver eneste konsert – utrolig kjekt å møte gamle og nye lyttere. På en så vellykket supportturné ser man umiddelbare resultater: vi har hver kveld møtt utrolig begeistrede fans som ikke har hørt oss før, og som har blitt revet med etter å ha sett konserten. Det er verdt hver eneste dråpe svette, og hver eneste tilbakelagte mil.

Deretter var det tilbake i varmen og Tampa, Florida. Artig å oppleve strålende sol og sommer i januar. Dette var dagen for en slags sjørøverparade i byen, som var full av feststemte folk i kostymer og med perlekjeder rundt halsen. En tur på gymmen (hvor alle var verdens største og sterkeste; der fikk Arnold-drømmen en trøkk), og en lydsjekk seinere var det ut og sjekke mulighetene. En kullovnsbakt pizza med alskens gode greier på var det som trengtes, med dessert i form av en kubansk espresso og sigar på en rimelig autentisk Havanna-sigarbar. Konserten var enda en opptur, og etterpå ble det chilling på bussen med utsikt over krigssonen paradedagen nå hadde utviklet seg til. Jeg har ikke sett lignende siden forrige St. Patricks Day i Birmingham. Sett en festlig hatt på folk, og de mister det fullstendig.

(Have a cigar, foto: Vikky)

Så er vi kommet til dagen i dag – for anledningen i St. Lauderdale, fortsatt i Florida. Tiden i varmen nærmer seg slutten, og vi har nytt den så godt vi kan. I mangel på spennende ting rundt oss ble det igjen take away Thai som reddet dagen. Konserten ble så til de grader utsolgt (blant annet på grunn av busslaster med passasjerer på «70.000 Tons of Metal»-cruiset som går herfra i morgen), at et par hundre ble stående utenfor uten billetter. Publikummet var med klar margin det beste så langt på turen, og vi leverte rimelig nært opp mot optimalt (100% når vi jo aldri, men det er heller ikke meningen). Og så sitter vi her, Bekkevold og jeg, mens resten av bussen har tatt kvelden. Håper denne første uken var like ålreit å lese om som den har vært å leve gjennom – dette har vært en enorm start på det jeg tror kommer til å bli en seiersmarsj over det amerikanske kontinent. Det er mye som skal smakes på og sees ennå!

– Ivar

(The Leprechaun King Bekkis bak trommene i Belfast, foto: Brian McClain)

Enslaved fikk mot tradisjonen ikke Spelemann i år, men humøret er på topp når Ivar Peersen igjen rapporterer hjem til Norge fra den europeiske motorveien. Europablogg del 1 følger.

Jeg gir bare det skreve ord til Ivar Peersen fra Enslaved siden han tar så godt vare på det:

Bussen vugger frem og tilbake. Det hogger i bremser og spinnes i hjul. Nei, ikke USA igjen! Det er en glugge i bunken som jeg drar til side, og vi står på tvers over skinnegangen i et eller annet snø-inferno. Det virkelig interessante er at synsfeltet fylles av et tog, på vei mot gluggen og bunken min. Det hadde vært en relativt forståelig drøm å ha etter helvetes-uken i Nord-Amerika vi nettopp kom hjem fra. Etter at neste vugg påførte meg et solid kakk i knollen ble det dessverre klart at det ikke var noen drøm. Vi var ankommet Paris midt i en eller annen idiotisk snø-rekord (selvfølgelig), og sto nå kledelig fast på tvers av en skinneovergang.

(avreise igjen, foto: Ivar Peersen)

Kvelden før hadde vi flydd inn til Køln, hvor det tok et par timer å finne tollkontoret. Hver gang vi er utenlands må vi innom tollkontoret for å deklarere import av instrumentene vi har med oss for å unngå moms smelt på toppen når vi kommer tilbake til Norge. Tror muligens disse reglene var beregnet på folk som krysser grensene med tonnevis av pels, fisk og kinesiske oppblåsbare ulver (google «inflatable wolf», det er en egen industri), og ikke fem musikere med hver sine instrumenter og pedaler.

Uansett, alle skilt med «customs» på geleidet oss til diverse stengte tax-free refusjonsskranker (tax-free refusjon er vel strengt tatt ikke det samme som «customs»?). I det vi skulle til å gi opp (vi var på dette tidspunktet omtrent de eneste igjen på flyplassen) spurte jeg et par bygningsarbeidere som var på vei ut av bygningen om de visste noe om toll og ikke minst tollere. Joda, det var i enden av den trange gangen der borte, inn den åpne døren på venstre siden. Den døren uten skilt eller merking. Og jaggu, der inne satt et halvt dusin tollere og lurte fælt hva de skulle finne på midt på natten. Jeg vurderte å tipse dem om at det ville bli mer action om det faktisk var mulig å finne dem, men lot være. Det er noe med tyskere i uniform som ikke innbyr til sarkasme og harselas. Det de manglet på tilgjengelighet tok de igjen på effektivitet; blekket sprutet og stemplene fløy gjennom luften. Vi kom oss på bussen til gode gamle Andy, og kunne legge i vei til Paris.

Toget stoppet heldigvis i tide, vi kom oss av skinnene, og fikk parkert ved Centre de Science et de l’Industrie utenfor Paris sentrum. Solen skinte, og det var bare å dure i retning downtown Paris; Europas Tromsø (den går man aldri lei). Jeg tok trikk og metro ned til Pigalle som er et legendarisk område for konserter og snusk. Her finner man Moulin Rouge, og samtlige strippe-/sexklubber i Paris. Utenom de som eventuelt har noe klasse, da. Her er det nedslitt, begredelig og etter sigende ikke så reint lite farlig å begi seg ut på kjødets smale sti. Jeg var derimot her i musikkens medfør, slik jeg pleier å være, og hadde ikke like mye å frykte.

Sulten holdt på å ta knekken på meg, så det ble en liten nødstopp på McDonalds før jeg nådde frem til klubben. Der kunne jeg konstatere at bussparkeringen som vanlig var gått åt merde. Når noen har prøvd å reservere bussparkering løser den franske bilist det hele på en veldig elegant måte. Først setter arrangør opp en sperring tilsvarende lengde på bussen (gjerne med henger og litt ekstra), med tillatelser og så videre. Så kommer første Pierre eller Nathalie kjørende forbi på jakt etter en parkeringsplass. Han/hun hopper ut av bilen og «krymper» sperringen litt sånn at de får plass i en av endene. Og slik fortsetter det til barrikader og sperrebånd er en liten bylt på tvers mellom de to sist ankomne bilene.

Men det finnes grunner til å ikke ville avlive alle franskmenn (noe man effektivt kunne gjort ved f.eks å tvinge de til å spise samtlige måltider på McDonalds en hel uke). Noen av dem er greie folk, inkludert min kompis Nicholas som jeg nå møtte utenfor klubben. Vi gikk noen kvartaler vekk fra Pigalle, og inntok en vanvittig bra lunch på Cafe Qui Parle («kafeen som snakker»; må være en slektning av Bekkis). Gåselever akkompagnert av søt vin, biff tartar og sjokoladefondant fulgt til alters av en herlig fruktig rødvin, og til slutt en digestive i form av overraskende god pærebrennevin (det høres jo suspekt ut).

Glad og mett var det tilbake på klubben Divan de Monde for lydsjekk, og ting var imponerende på skinner til å være første dag på turen. Et par intervjuer seinere var det bare å varme opp og komme seg på scenen. Oppmøtet var upåklagelig, og stemningen sto i taket som den pleier å gjøre i Paris. Etter giget ble det tid til en drink med kompiser på en nabopub, og igjen kom jeg på at man ikke må kjøpe mat på selve Pigalle; turistfellen. Ostene smaker mindre enn en Norvegia Lett når du er forkjølet, og eventuelt kjøtt som kommer på bordet bør man ikke spekulere i hvor kommer fra en gang. Kort oppsummert er Pigalle stedet for musikk, men lite annet.

(Herbrand holder liv i stemmen med peppermynte, that’s metal for you!, foto: Bekkis)

Vi kom oss over til Storbritannia etter litt forsinkelse på grensen ved Kanalen på grunn av amerikanerne i crewet. Når man vet hvordan det er andre veien er det vel ikke så rart at andre land hevner seg litt på amerikanere på tur. Vi kom oss uansett til Manchester til slutt, og det ble tid til en tur på ekte engelsk pub for et par Magners-cidere på tapp (den dagen et parti går inn for holdningsendring til cider og forbud mot Grävens snakker vi mulig innmelding). Vi fikk møtt supportbandene Winterfylleth og Ancient Ascendant (sistnevnte er bare med til og med London). De virket som svært trivelige folk, lydsjekk gikk fint, og jeg og Grutle fikk fyrt i oss en libanesisk middag med lammekebaber som smakte helt fortreffelig. Det var bra oppmøte på Live NQ, og solid trøkk i de som var der.

Neste morgen våknet vi til et litt uvant scenario. Vi hadde parkert i naturskjønne, rene og grønne omgivelser! Vi var i North Wales for å gjøre vår debut på festivalen Hammerfest. Festivalområdet var rett og slett et gigantisk campingområde hvor konsertene foregikk i en slags underholdnings-storsal. Til backstage fikk vi utdelt fire gedigne campinghytter – nytt, rent og halvluksuriøst. Første sak på agendaen var en signerings-session på Starbucks der det var møtt opp en god del folk. Heldigvis også en nordmann sånn at vi kunne få utløp for alle «Hammerfest – festivalen eller den norske byen?»-vitsene våre.

(hytteliv på Hammerfest, foto: Vikky)

På vei til intervjurunder i pressesenteret traff vi på gutta i Candlemass. De skulle ikke spille før dagen etter, og var i et episk (doomisk og metallisk) fest-humør. Jæklig trivelig gjeng, altså. Intervjuene var helt ålreite, og så var det middag. Hehe. Et stykk panert og mur-fritert fisk, noen erter og en temmelig bakt potet. Etter hyggelig påtrykk fikk man ut litt eddik og salt/pepper, noe som gjorde det hele helt levelig. Ikke alle bandene var helt forberedt på gruvearbeider-menyen, og etter sigende skal enkelte tyske band ha blitt «sjokkert og opprørt» over cateringen. Etter et par timer med hytteidyll var det på tide å komme seg på scenen, og det ble en topp debut på Hammerfesten for oss! Litt spesielt at det var både Burger King og pizzakjeden Papa Johns i salen, men det er jo en første gang for alt.

(publikum Hammerfest, foto: Ivar Peersen)

En kjapp dusj senere var det tilbake på bussen utenfor området. Det vil si, den og alle de andre hadde allerede kjørt over til motsatt side av hele området for å loade utstyret. Et kvarter for tidlig. Med tanke på hvor mye jeg maser og bruker meg i løpet av en kveld skulle man jo tro at det mulig å legge merke til at jeg ikke var der når de kjørte. Eller var det kanskje akkurat det de hadde gjort, og gitt seg selv et lite frikvarter? Det var min tur til å bli sjokkert og opprørt, men jeg fant til slutt både Bounty og mannskapet.

Jeg fikk ikke med meg mye av turen over til Dublin, og da jeg våknet kjente jeg at en lørdag i Dublin var midt i blinken. Første post på programmet var lunch med Grutle. Vi gikk nok litt for kort av gårde, for Guinnessen vi fikk servert nede i gata var fra boks. Den var jo god og alt, men ikke det vi var på jakt etter. Maten var det mer suksess med. Vokalist-kollegaen inntok tradisjonell irsk frokost (som var mye det samme som tradisjonell engelsk frokost, bare en anelse mindre grotesk og fettdryppende), mens jeg gikk for en smak av det irske kjøkken: kål og bacon. Ikke frokostbacon, men den tykke, saftige typen man gjerne kaller «kanadisk» bacon på andre siden av Atlanteren. Sammen med fløtegratinerte poteter og et glass Bulmers (som er det samme i Irland som Magners er alle andre steder, pga opphavsrettighetsgreier) var det en kongelig lunch. Men det gjensto å få smake en ekte Guinness. Som alle sier er så meget bedre i Dublin enn alle andre steder.

(en ekte Guinness i ekte Dublin)

Grutles kompis Dave dukket opp etter lydsjekk, og fungerte som en utmerket guide resten av dagen. Sammen med Bekkis (trommer og legendarisk atferd) og Vikky (merch og turnemanager) kom vi oss ut av turistløypa og fant en liten sidegate med en overfylt pub. Mer enn vanlig på grunn av Paddy’s (St. Patricks Day) dagen etter. Men vi fikk oss nå hver sin Guinness som smakte helt vidunderlig og silkemykt. Jeg skjønner at man ikke kan fly til Dublin hver gang man blir tørst, men da finnes det jo masse flotte ting på tapp i Norge som ikke er bleke kopier av noen fjern original. Jeg hører heller på noe annet om coverband er eneste alternativet til det jeg egentlig vil høre, om du skjønner hva jeg mener.

Etter en god del timer på denne flotte puben, og etter å ha blitt kjent med en del lokale (irer må jo være de mest sosiale pubgjengerne i verden), var det på tide med litt middag. Nok en gang var det svært gunstig å ha en proff lokalguide. Dave tok oss med på Jewel in the Crown – en helt fantastisk indisk restaurant i hjertet av Dublin. Jeg bestilte en sterk Jalfrezi, min nye indiske favoritt. Retten er ikke opprinnelig indisk, den stammer visstnok fra kineserne back in the days, og er en smakseksplosjon av oljer, krydder og grønne chilier. Oppladningen kunne altså ikke vært særlig bedre, og konserten bar preg av den gode stemningen; både på scenen og i salen. Dublin må det returneres til snarlig!

Det var søndag og St. Patricks dag, men heldigvis foregikk det i relativt rolige former i Belfast. Vi hadde opplevd et inferno av alkoholforgiftning, spying og offentlig degradering i fjor i Birmingham på samme dagen. Kanskje det var alle årene med borgerkrigslignende tilstander i Belfast som ikke gjorde Paddys til noe ekstraordinært her. Mens vi filosoferte over dette kjørte en politibil forbi, som for å illustrere tankerekken. Det var rett og slett en bitteliten tanks med jerngitter rundt absolutt alt som kunne skades på utsiden av bilen, og selvsagt skuddsikre, sotede ruter. Note to self; som generell regel skal man unngå klammeri med politiet, men særlig i Belfast. Det skjedde ikke noe særlig denne dagen utover litt Skyping og forefallende kontorarbeid. Litt snasen nuddel-takeaway seinere og vi var klar for scenen. Som forventet var det ikke all verden med folk, opp mot 150 eller noe sånt (ikke verst da egentlig for en søndag), men skal si de var klar for Enslaved. Konserten var kanon, og merchsalget etterpå var håndfast bevis på at de virkelig likte det de hørte og så.

(live på St. Patrick’s Day i Belfast, foto: Brian McClain)

Mandag var egentlig fridag, men vi hadde business i London denne mandagen, så det ble første fly til Heathrow, mens crewet krysset over til Skottland og kjørte sør-øst mot London for å møte oss igjen på kvelden. Nøyaktig hva vi fant på denne dagen kommer litt seinere (neste blogg?), men moro og stort for oss var det. Etter nok et indisk herremåltid (jeg synes indisk er best i Storbritannia), Jalfrezi igjen, kom bussen rullende inn og vi var tilbake på skuta.

Neste stopp var Sheffield og klubben Corporation. Et litt dystert lokale i en litt dyster by, og kanskje ikke den helt store konserten. Visst var det tirsdag, og oppmøtet var helt greit, men det var liksom ikke mulig å få de med dit vi ville ha de. Kanskje vi hadde latt oss skjemme bort de siste dagene?

Bristol er kjent som cider-byen i England, så etter et par kjappe telefonintervju på bussen var det ut og finne en pub for lunch. Grutle og Herbrand hadde lokalisert en trivelig kneipe hvor vi inntok et par lokale cidere og enda litt Magners. Som den idioten jeg er lot jeg meg rive med av reklame for noen «really hot wings». Som om de vet hva «really hot» er i England. Det gjør de ikke. Men så er jo kyllingvinger helt straight i seg selv. Den lokale cideren Black Rat (som lignet mistenkelig på tåkete beina-dine-blir-gele-cider fra Hardanger) fikk tommelen opp fra Grutle, og vi ruslet videre til vi fant en Brew Dog-pub.

Dette anerkjente mikrobryggeriet har et veldig kult pub-konsept. Jeg kan bare drømme om at Nøgne Ø hadde satt i gang noe lignende (de hadde for øvrig et solid utvalg av sistnevnte merke i hyllene). Man kan sette sammen sample-brett fra alle typene de har på tapp, eller få hjelp til å sette det sammen ut fra preferansene sine, og personalet er utrolig kunnskapsrike og hjelpsomme. Jeg fikk som IPA-fan satt sammen en sampler av fire IPA-er (rangert fra mildest til sterkest, i bitterhet, ikke nødvendigvis alkoholvolum): «Dead Pony Club» (fin og mild IPA for «nybegynnere»), «IPA is Dead» (straight IPA), «Libertine Black» (min første sorte IPA, helt knall) og til slutt vinneren «Hardcore IPA» (akkurat det navnet lovet). En runde med brettspillet «Who Wants to be a Millionaire?» fikk ettertrykkelig bevist at tålelig kurant norsk allmennkunnskap ikke lar seg oversette selv om man kan engelsk. Pinlig. Før jobb ble det bakte østers og sushi på en ikke særlig trivelig japansk restaurant. Konserten var derimot en opptur, og den vesle skuffelsen fra kvelden før var fort glemt.

(Brew Dog-sampler i Bristol, foto: Ivar Peersen)

Tilbake i London begynte dagen med presse for meg og Grutle, heldigvis uten for mange spørsmål om britisk allmennkunnskap. Vi fikk blant annet besøkt våre venner på Metal Hammer og gjort en podcast for dem. Med tett timeplan ble det ikke tid til de store kulinariske utskeielsene, men en aldeles nydelig shish kebab med lam på Town Grill i Camden ble det tid til før lydsjekk. Konserten var utsolgt på The Underworld (som forrige gang) og publikum var i fyr og flamme.

Etterpå var det å ta farvel til Ancient Ascendant, som var ferdig nå som Storbritannia var unnagjort. Vi kan bare ønske dem det beste. Makan til positivt og proft supportband skal du lete lenge etter. Det vil si, går du til neste garderobe finner du Winterfylleth, som også er en drøm å reise med. Jovisst har utenlandske band i mange år sett mot Norge for inspirasjon og for å lære om profesjonalisering av ekstrem metal, men norske band har også mye å lære av utenlandske band. Når man for eksempel er support, som vi selv også har vært mang en gang, skjønner utenlandske band (og særlig disse to) at man er med for å støtte opp turen på best mulig måte. Man vil være med å selge billetter, man gjør sitt for å få ting til å gli lettere, og har en viss form for ydmykhet til rollen.

Dette vil jeg påstå vi har vært ganske gode på selv når vi har blitt beæret med supportjobber for større band, som Dimmu Borgir og Opeth. Mitt inntrykk har etter hvert blitt at med norske band i supportrollen får man ofte et litt trist inntrykk av at alt dreier seg om å komme seg ut av supportrollen på turneen. Man har liksom havnet nederst på plakaten på grunn av alfabetet og tilfeldigheter. Hovedbandet har dårlig basstrommelyd, er ikke joviale nok (ja, for dere vet hvordan det er å være heltidsmusiker som har jo turnert i tjue år og hatt karrierer som svinger verre enn Ole Ivars beste låter), man har for kort spilletid, og så videre. Mye bra med Norge altså, men jeg tror muligens «det er typisk norsk å være best»-mantraet kan få ta seg en liten pause i blant. Det er enormt med bra band fra andre land som er villig til å jobbe hardt. Just throwing it out there, som brura sa.

(med supportbandene i Sheffield, foto: Ivar Peersen)

Turen tilbake til kontinentet gikk smertefritt, og vi var tilbake i Vosselaar og klubben Biebob. Vårt fjerde gig på rappen på samme klubben (takk for tillitten!). Det er ganske nøyaktig ingenting som skjer i denne byen, så det ble film, Skype, jobb og generell henging denne dagen. Klubben serverte et kyllingmåltid som ene og alene ble holdt oppe av den kanskje beste peppersausen jeg har smakt. Konserten var faktisk hakket vassere enn det pleier å være her (de er nok litt sedate her av natur, er jeg redd), og selv om det ikke var helt fullt hus var det greit med entusiasme, og vi duret videre til Den Bosch i Nederland.

Dagen i Den Bosch var ikke spesielt mye mer spennende enn Vosselaar, bortsett at de faktisk har en by man kan traske rundt i her. Etter byvandringen traff jeg sågar på en nordmann fra et sted på vestlandskysten som takket for i går. Han hadde fått julegave av konen: tur til Belgia og Nederland for å se et par Enslaved-gig. Enten en veldig god, eller en veldig utspekulert kone der altså. Klubben W2 vartet opp med anstendig middag (chorizo løfter pytt-i-panne-konseptet hakket opp til «nokså sivilisert»), og både nordmannen og resten av det gode oppmøtet syntes å digge konserten. Det gjorde også vi. Dette var for øvrig kvelden for den hjemlige Spellemannprisen, og vi kunne gratulere Nekromanteon med velfortjent harpe!

Det andre og siste Nederlands-giget falt på Amstelveen, en liten forstad til Amsterdam. Selve Amstelveen var ikke så mye mer enn et kjøpesenter og busstasjonen vi sto parkert ved, så jeg benyttet sjansen til å busse inn til Amsterdam for en beta lunch, kaffe og boklesing (ikke akkurat «The Dirt»-materiale, men trivelig lell). Klubben P60 ble drevet av noen få profesjonelle, med svært god hjelp av et kobbel svært dyktige og dedikerte unge frivillige. Alltid artig å se mesteparten av folkene som er på jobb i moshpiten under konserten, det er ikke hver dag! Konserten ble en skikkelig opptur. Søndag kveld og langt ute i Suburbia tok det faktisk godt av ute i settet, og vi dro frem det vi hadde av ekstralåter. De fleste kjente to ukers sammenhengene jobbing på kroppen og dro inn årene på bussen, mens Grutle og Bekkis gikk for «her-skal-det-feires»-modellen. Nå er det morgen på denne første fridagen, og den har jeg tenkt å tilbringe i sin helhet i Amsterdam. Solen er oppe, og det er jaggu Grutle og Bekkis ennå også. Sånn går nå dagene. Snakkes når det hele er over neste uke!

Ivar

(Ivar og Grutle, foto: Mirjam Vikingstad)

Spelemanngrossistene i Enslaved har vært på turné i USA, og underveis har de rapportert hjem til gamlelandet via Pyro. Siste reisebrev tikket inn i dag, og vi takker og bukker for fenomenal underholdning.

Enslaved-gitarist Ivar Peersen har levert beretninger og betraktninger til oss fra den amerikanske og kanadiske landeveien, og har nå landet trygt i Bergen. Siste reiserapport inneholder blant annet historien om da Enslaved ble fanget i en snøstorm, og det hele er som vanlig meget lesverdig.

Les også del 1 og del 2 om du glippet på disse. Nå over til Ivar….

Jeg kan vel røpe såpass at vi klarte oss gjennom denne turen også. Uten å overdrive egen betydning helt, hadde dere vel hørt om det om det hadde skjært seg helt siste uken. Men det skar seg nesten; til stadighet denne siste uken. Fra og med nå døpt helvetesuken.

Det begynte bra. Utover fridagen etter Vancouver, en eller annen plass i ødemarken, begynte formen gradvis å gå seg til. Jeg fikk jobbet litt, gløttet med et halvt øye på tv-en om jakten på eks-politimannen som barrikaderte seg i en hytte utenfor L.A. (noe de etter hvert løste elegant ved å brenne ned både fyren og hytten) og vasket litt klær. Midt på natten gikk turen videre mot Edmonton, litt nord og øst i Canada, en by vi har spilt en del i de siste årene. Denne gangen skulle vi spille på enda en ny venue; Pawn Shop nede i byen. Og dette var et bra sted med særdeles service-minded personale. Det er ikke hver dag man blir tilbudt kaffe eller te når man kommer inn døren på et spillested i Nord-Amerika!

Ironisk nok ble det en del timer uten mye annet som skjedde enn at forrige ukes blog ble ferdigstilt, renskrevet og sendt avgårde (stikkord: ironi, samtid, ikke tid til opplevelser pga blogging om opplevelser). Etter lydprøve var det på tide å komme seg litt ut. Grutle og Mirjam hadde snust seg frem til et ålreit sted; Canadian Tap House nede i gaten. Jeg fikk retningsanvisninger per telefon, og traff dem der. Med hockey på skjermene og et bra utvalg drinker, øl og mat, var det et fint sted å lade opp til konserten. Smaksløkene mine hadde så smått begynt å vurdere et comeback, så jeg begynte rolig med benløse kyllingvinger av typen «ekstremt hot» og fries av søtpotet. Sistnevnte var strålende (skulle brukt mer søtpotet her hjemme) mens «ekstremt hot» i virkeligheten var «I think not». Det er skikkelig dust med type sterk mat som egentlig bare er standard chili tilsatt noe kjemisk dritt som skal få det til å brenne på leppene dine. Det svir ja, men du merker at det ikke blir med i blodstrømmen; du får ikke noe «high» av det. Litt som å bli svimmel av tett luft på rommet versus å bli svimmel av utsikten på peaken av fjellturen. Men Moscow Mulen (Vodka og ingefærbrus), og IPAen deres var det ingenting å si på.

(soundcheck Edmonton, foto: Kabel)

Det kom (for en gangs skyld på denne turen, får vi i rettferdighetens navn si) mindre folk enn både vi og promotøren hadde håpet på i Edmonton. For all del, det var topp stemning, men det hadde som sagt vært håp om masse walk-ups (folk som kjøper i døren heller enn å kjøpe på forhånd), og det var «bare» femti-seksti mann som kjøpte i døren i tillegg til de drøyt to hundre som hadde kjøpt billett på forhånd. Vanligvis når man blir skuffet håper man instinktivt på en forklaring utenfor seg selv. Men etter å ha hørt promotøren resignert slå fast at folk sto over konserten for å prioritere Valentines Day, var det nesten så jeg håpet at det heller var fordi vi var så dårlige at mindre folk enn ventet dukket opp.

De kan jo ikke i fullt alvor mene at de kunne tenkt seg å gå på konsert med Enslaved, men havnet i en knipe fordi det var Valentines Day? Valentines Day må jo være det dummeste påfunnet noensinne. Sett fra forbrukerens side, selvsagt. Fra handelsstandens side er det genialt. De har introdusert en dato hvor man rett og slett forplikter seg til å bruke en haug med penger på et bestemt vareutvalg – i stedet for å prøve seg på jevn småromantikk året gjennom. Og her borte er det ikke alltid lett å skjønne at det i det hele tatt er spiselig for noen av kjønnene slik det fremstilles i reklamene. I forkant av, og på selve dagen, ruller flere reklamer over skjermene med samme grunn-plot: typen kjøper noe fabelaktig (og relativt dyrt), damen blir overbegeistret og rørt, mens det avsluttes med et slags lurt hint om at «nå får typen belønningen sin». I bunn og grunn dreier det seg altså om en transaksjon som kunne blitt gjort mye kjappere og mer miljøvennlig (uten bamser i polyester og sjokolader i fem-lags plastinnpakning): mann gir dame penger, dame gir mann tilgang på kropp. Høres kjent ut?
Dette skulle altså Metal-fansen i Edmonton heller drive med. De om det. Vi gjorde ein framanifrå konsert og raste av gårde mot Calgary.

Her begynte dagen ikke helt genialt. Vi hadde spilt på Dickens Pub før, men da var det to betingelser som var på plass: heis og kompetente bærehjelper. I dag var begge deler høyst fraværende. Det vil si, det var både heis og bærehjelper til stede – noe som gjorde det enda mer irriterende. Heisen var ikke lov å bruke fordi den tilhørte forretningsgutta i etasjen over (Dickens Pub ligger et par plan under gatenivå) og for ikke lenge siden hadde et band «ødelagt heisen» (ordrett sitat). Hvordan ødelagt heisen? Hadde de tegnet Metallica-logoer inni den? Hadde de prompet i heisen? Ok, som de pragmatiske kjernekarene vi og crewet vårt er, var det bare å brette opp ermene og gyve løs på trappene. Det vil si, det hadde vi gjort om de lokale bærehjelpene hadde vært noe annet enn komplett evneveike. To av fire var inne på noe, rett skal være rett.

Etter en halvtime med forsøk på avstikking som ville fått både George Constanza og Guffen Duck til å rødme ga vi mer eller mindre opp, og overlot de til seg selv mens vi gikk avgårde for å skaffe litt mat. Her snakker vi om en utvikling fra først å stå i baren og «tørke svette», «puste ut» og styrte vann (for så vidt fornuftig å gjøre etter du har båret ting, men virker litt rart i forkant av arbeidet), til deretter å indignert slå fast at Enslaved har med seg for tungt utstyr (noe som ble punktert av at vår turnemanager Vikky på 1,65 løftet opp ene siden av kassen de pekte ut som eksempel på hvor ille det var, og spurte om noen kunne ta andre siden eller om det var å foretrekke at hun tok den selv), for til slutt å slå fast at det var vanskelig for dem siden de begge to nettopp hadde blitt knivstukket (til alt hell og lykke hadde de ikke blitt påført synlige skader). Vanligvis pleier jeg ikke å henge meg opp i klærne til folk, men skal man ha den slags arbeidsmoral er det bare tragisk å ikle seg skotsk kilt.

Dagen ble litt speilvendt av dagen før – denne begynte svakt, men ble deretter bedre og bedre. Mens jeg var ute og fikk i meg en kurant sjømatsalat og en hveteøl på en lokal kneipe, klarte de til slutt å buksere ned utstyret vårt. Lydprøven var topp, og mens vi satt i bussen og ventet på kveldens konsert (ingen backstage her) så vi at det strømmet på med folk. Når tiden var inne for konsert var det stappende fullt i lokalet. Og som vi husket fra forrige gang var det ellevill stemning fra begynnelse til slutt. Vi pakket oss ut og oppdaget den ene tingen som kunne gjøre kvelden enda litt bedre; en mobil bratwurst-kiosk rigget opp inntil bussen. I kid you not! Det var suverene pølser, rett fra skikkelig jerngrill bak vogna, med surkål, sennep og alt som skulle til. Til utrigg hadde promotøren fått tak bærehjelper som var villig til å bære, så den biten gikk også strålende. Arbeidsseier.

(Konjakk-Larsen, foto: Grutle)

Så var det Regina (uttales som … akkurat, ja; om du prøver å «hjelpe» de lokale ved å legge trykket litt annerledes blir du korrigert: «no, no – like…»… akkurat, ja); en liten men meget trivelig by på vei østover i Canada. Det er ikke all verdens publikumspotensial her, men du verden, de som kommer er meget entusiastiske, og ikke minst er den lokale arrangøren et særdeles hyggelig menneske. Her var det i tillegg til den vanlige brødmaten hjemmelaget humus, endeløst påfyll av kjølig brygg og ferske grønnsaker i enorme mengder. Utmerket. Det som er enda mer utmerket med Regina er bryggeriet Bushwacker nedi gaten fra venuen The Exchange. Her hadde vi vært før, og dette så jeg frem til som et virkelig høydepunkt på turen.

Bryggeriet er innomhus, og det de lager er fantastisk godt. Jeg hadde hørt rykter om at solbær-mjøden de lanserte før jul hadde vært helt eksepsjonell. Historien forteller om 6000 flasker solgt på 72 timer, samt lange køer fra natten før lanseringen første søndag i desember. Når vi kom inn fortalte et skilt på døren til bryggeriet at siste fat med mjød var koblet på. Det var bare å bestille, og for en mjød! Episk blir et litt puslet ord her, men jeg kommer ikke på noe bedre. Til å akkompagnere mjøden bestilte hele gjengen, som sist, villsvinburgeren med bacon og salat. Sweet. Ja, bandet Sweet dukket for sikkerhets skyld opp i baren to meter fra bordet vårt. De med «Ballroom Blitz», vet dere. Og hva i all verden gjorde de her? Som så mange andre band litt over «middagshøyden» hadde de hatt en eller flere opptredener på casinoet i byen. Det er jo dit deres fans fra glansdagene henger nå om dagen. Det er ikke alltid lett å bestemme seg for om det er kjekt eller litt trist å se band klynge seg til karrieren så lenge, men de skal ha for innsatsen. Og frisyrene – de var temmelig intakte fra 70- og 80-tallet.

Tilbake på The Exchange ble det som forventet en veldig bra konsert med mye moro i felles backstage med de andre bandene. Vi slet voldsomt med å komme oss avgårde på grunn av isdannelse under dekkene på bussen, men det løste seg ved hjelp av iherdig innsats fra spesielt Royal Thunder og noen sponplater de fant frem. Pallbearer mente det godt, men vi er ikke sikre på om deres vannlating på bussdekkene spilte like mye inn på det lykkelige resultatet. Et frampek om mørke skyer og snøstormer på horisonten var det i alle fall.

Vi kom frem til Winnipeg neste morgen, til en klubb som var åpen, men stort sett ikke mer. Ingen var på jobb, og en kjapp sjekk av fasilitetene sendte meg i ekspressfart tilbake på bussen. I stedet for backstage hadde de en avtale med hotellet i samme bygningen om at bandene fikk rom der som backstage. Første urovarsel var at internettilgang bare ble gitt ut på timesbasis. Hvem er det som trenger et rom i en time? Akkurat ja. I gangene møtte man på menn med ville øyne og damer med altfor lite klær til minusgrader. Jeg fant meg en femøring og snudde på den. Over gaten så jeg en diner/bakeri som så koselig ut. Hadde jeg sett litt bedre etter, hadde jeg kanskje sett at det så litt vel koselig ut. Vel plassert ved et bort merket jeg meg at det var barn ved alle bordene, og hjerteballonger på små stativ plassert på dem (bordene). Kanskje litt spesielt med en metalfyr som spiser omelett blant alle Winnipegs småtasser som hiver innpå kake og ruser seg på sukker og familiehygge? Jeg syntes det var helt topp jeg. Mye bedre enn helveteshuset over gaten. Og når man savner sin egen lille krabat hjemme i Norge (som for øvrig ignorerte fars instruksjoner om å vente med å begynne å gå til han kom hjem igjen), så er det ikke dumt med litt kakeselskap rundt seg til å bøte på savnet.

De klarte etter hvert å trylle frem litt lokale teknikere, og det ble en overraskende bra konsert ut av det hele. Det må ha vært merkbart bedre med folk denne gangen i forhold til forrige runde i 2011 (noe som for øvrig også gjaldt gårsdagen i Regina). Et par bøtter med nydelig kinesisk nuddel-suppe fra China Spice House oppe i gaten sørget for varme i skrotten etter konserten, og en høyst påkrevd men ikke spesielt luksuriøs dusj på Crack Motel-rommet rundet av kvelden… og den hyggelige delen av turen…

… jeg våknet av dekk som spant vilt da bussen så vidt rikket seg fremover gjennom siste lyskryss før den amerikanske grensen (vi skulle gjennom et stykke USA på vei til siste del av Canada-datoene på østsiden). Ute var det stort sett hvitt. Rett etterpå kjørte vi inn til grensekontrollen som gikk kjapt og greit. Der fikk vi vite at vi var et av de siste kjøretøyene til å komme frem til grensen, før veien hadde blitt stengt bak oss. Og nå var den stengt foran oss. Vi fikk tildelt en parkeringsplass ved stasjonen, og vi hadde i alle fall tilgang på toaletter der inne. Klokken var ni mandag morgen og fridagen så ut til å skulle tilbringes i bussen.

(utsikt fra strandet buss, foto: Bekkis)

Folk er jo veldig kjappe til å snakke om brakkesyke (nordmenn er jo generelt veldig kjappe til å snakke om alt med «-syke» i seg). Og den skal ikke undervurderes. Selv har jeg lært meg at det ikke skal all verdens med tiltak til for å klare å bevare en helt ålreit sinnstilstand. Selvfølgelig; man er lei etter uker på bussen allerede, vinduene fryser til, og hele universet ditt består av åtte kvadratmeter gulvflate, sengene og et par salongstoler. Og dette må du dele med ti andre. Det sier seg selv at dersom planen din består av å «se litt på veggen» eller «håpe internett begynner å virke snart», så er det gode utsikter til å bli litt klam i nøtten. Har man derimot små prosjekter, skriverier, bøker, regnskap og andre ting å putle med, uten for mye tanker om at det må løse seg snart, så går det fint. Det løste seg ikke snart i det hele tatt. Utpå kvelden mandagen sto vi der mens snøen føk rundt oss, og vi måtte ringe og avlyse hele Toronto kvelden etter. Noe som gjorde ubotelig skade for både moral og økonomi. Dette skulle være en av de største gigene, både hva angikk besøkstall og salg av merchandise. Nå gjaldt alt å krysse fingrene for kvelden etter i Montreal.

(mens vi venter på bedre vær, foto: Bekkis)

I morgentimene tirsdagen, nøyaktig ett døgn etter at vi ble satt fast av stengte veier foran og bak, kunne grensepolitiet informere om åpnede veier. Selv om neste konsert var onsdag kveld var det bare et tynt håp om å kunne rekke det. Avstandene er enorme i verdens neste største land. Vi la i vei på overfylte veier (vi var ikke de eneste som hadde blitt stående fast), og uten anledning til annet enn lynkjappe stopp på like overfylte bensinstasjoner. Tirsdag kveld måtte det tas pause, og det ble stanset utenfor Applebys (den kjeden faren til Will Ferrells rollefigur blir kastet ut av i «Talladega Nights: The Ballad of Ricky Bobby») for en kjapp middag. Som den naive fyren jeg er ble jeg begeistret over å se en restaurant med masse ledige bord. Jeg så for meg at vi ti skulle dele oss opp i små grupper og virkelig nyte den tilmålte tiden utenfor bussen. Neida, som en sildestim med kollektiv bevissthet stupte hele gjengen inn rundt det samme bordet. De to timene utenfor de åtte kvadratene på bussen skulle da heller brukes på to kvadrat, enda litt tettere inntil hverandre. Før hjernen fikk summet seg hadde beina mine snudd meg om og fraktet meg utenfor, i retning Hvorsomhelstbareetannetsted.

Nede i veien fant jeg en Hooters, og slo meg ned i egen booth der for å breie meg litt. En runde god gammaldags ovnsbakte potetbåter med ost, rømme og bacon, pluss noen herlige lokale Indian Pale Ales seinere, og jeg kan ikke si at jeg følte meg spesielt preget av to døgn på bussen lengre. For de som lurer på hva Hooters er, så er det en helt topp restaurant/barkjede med damer som er relativt sommerlig antrukket gjennom hele året – i shorts og topp (uten noe annet til felles enn at de er damer, det er ikke noe spesielt påfallende rent «hooters-messig»). Hvor lettkledd? Så lettkledd at det hadde brutt ut borgerkrig i Bergen og Norge om Hooters åpnet her, men såpass påkledd at det hadde gått greit de fleste andre steder hvor kvinner får lov til å kjøre bil. Familien på nabobordet hadde med kidsa også.

Tilbake i bussen. Utpå onsdagen må det vel sies at det trente øye begynte å observere tegn til fremskreden brakkesyke hos enkelte. De om det, mer regneark og forefallende arbeid for meg. Turnemanager holdt løpende Montreal orientert om fremgangen utover onsdagen – nå var det ellers klart at ingen av de tre supportbandene kom til å rekke det (de ble stående fast i Winnipeg siden de ikke kom seg ut før veiene stengte slik vi gjorde). Takket være innbitt innsats fra promoter Rob i Montreal holdt publikum seg på plass og ventet tålmodig. Han klarte å trylle frem to lokale band som underholdt, og på et tidspunkt var han på scenen med Grutle på tråden fra bussen som forsikret om at vi skulle levere tidenes show bare de holdt ut og ventet. Veiene var såpeglatte, og sjåføren kanskje litt vel på den sikre siden, men fyren hadde nå kjørt med minimum hvile på tredje døgnet, så det var vanskelig å skulle kreve mer av han.

Vi kom frem 23.30. Det skulle vise seg å holde! Selvfølgelig hadde det rukket å utvikle seg noen konspirasjonsteorier om at vi ikke var på vei, telefonsamtalen på scenen var falsk etc., og totalt 20 mennesker hadde bedt om refunderte billetter og fått det. Fem stykker hadde sågar skapt en skikkelig scene i billettluken og skjelt ut arrangøren etter noter, fått igjen pengene, og i det de går kjeftende ut døren ser de turnebussen komme skliende inn foran klubben, Les Foufounes Electriques. Pipen fikk en annen lyd, de ville inn igjen, og en særdeles fornøyd arrangør kunne be de ta med seg de refunderte midlene sine og ta første fly dit pepperen gror. På andre siden av bygningen løpte vi alle inn utstyret, til massiv applaus fra et godt og fullt konsertlokale. Igjen er ordet episk på sin plass. På grunn av trapper, vanskelig tilkomst til scene og en lokal P.A. som streiket (bare det som manglet) tok det en time å komme i gang, men så ble det da også konsert! Ren og skjær vilje, rent og skjært hardt arbeid. Ren og skjær Metal.

Neste dag skulle ikke kunne bli verre, nå måtte eneste veien være opp. Akkurat, ja. Det begynte med sjåfør som kom to timer for seint tilbake fra hotellet (ok, igjen – lov å være sliten), og fortsatte med en dynamo som røk i det han startet opp bussen. Deler av bussen gikk fra kjølig til Fridtjof Nansen på minutter, og enda færre kvadrat å være jo mere vi er sammen på. Etter et par timers kjøring, innkjøp av «Skyfall» og «Argo» på DVD som tidsfordriv, viste det seg at sjåføren for sikkerhets skyld hadde kjørt et godt stykke i feil retning. Åååålreit. Nå var det slutt på å tenke at stakkaren hadde kjørt langt. Dette var på vei i retning «utilgivelig».

(foto: Grutle)

Tilbake i rett retning, og ny runde med ringing til kveldens promotør. De gode nyhetene var at alle de tre andre bandene var vel fremme, men kveldens konsert i Boston måtte vi rekke. Det så fortsatt bra ut. Vi ville komme frem mens første bandet var på scenen. Ingen problem. Jeg pakket meg inn i noen dyner bak i kjølerommet og tenkte at jeg i alle fall fikk være uthvilt før nok en stressende kveld med løping inn med utstyr og så videre. En times døsing seinere kom det en litt annen beskjed. Nå hadde motoren brutt sammen, og vi sto parkert to og en halv time fra Boston og klubben The Sinclair, midt på motorveien. Heldigvis skjønte turnemanageren hvor lite sjåføren tok innover seg dramatikken rundt en avlysning i Boston, og heiv seg selv på tråden til det som kunne krype og gå av verksteder og mekanikere i området. Hun fikk tryllet frem en fyr i løpet av tjue minutt (sjåførens innsats ga et anslag om en time-halvannen). Dette geniet av en fyr fra firmaet Night Owl krøp inn og fikset greiene på mindre enn to minutt, og plutselig var vi tilbake in the game. Men nå var det kommet til veis ende hva angikk sjåførens toleranse for stress.

Med bare veier og lite trafikk lå vi konstant 15-25 km/t under fartsgrensen, slik at GPS-ens estimerte ankomsttid bare krøp oppover og oppover. Om fyren rett og slett streiket på grunn av alt stresset, eller om han bare var utbrent av det hele vites ikke. Ingen appeller fikk han til å sette opp farten. Klokken 23 ville vi miste giget, og det var ingen mulighet for utsettelse for tidspunktet for slutt på lyd i Boston. Etter forsøk på ren kommandering fikk vi opp farten litt siste timen, og sklei inn foran klubben 22.58. 23.02 begynte innrigg, og 23.30 sto vi på scenen. Da har et tremannssterkt crew (med litt hjelp fra bandet) rigget opp full heavyband-backline inkludert backdrop, satt opp egen lydmixer og monitorsystem, lydsjekket og fått oss på scenen i løpet av 28 minutter. Ikke verst. Konserten ble steinbra, og jubelen sto i taket på scenen og i salen. Over fem hundre mann inne var heller ikke noen dårlig nyhet. Ja, jeg tør si det: vi er et av de hardest arbeidende metalbandene du kommer til å møte.

Så var det slutt på den mørke perioden. Turen til New York gikk fint. Det var tid til å gå ut og spise litt skikkelig. En skikkelig fancy italiensk lunch med Prosecco, noen glass Primitivo, pizza med prosciutto og skikkelig mozeralla, grappa og espresso. Sivilisasjon! Før konserten ble det et lengre intervju med Sam Dunn til en episode om Ekstrem Metal i serien «Tungrockens Historie» (som gikk på Nrk i fjor) siden det aldri ble tid til en egen episode om Ekstrem Metal i orginalserien. Det blir det nå! Litt spit med supportbanda ble det også tid til (stikkord: døve ordspill på plakater, fart-machine og slowmo-pingpong), før vi gikk på scenen foran et fullsatt Bowery Ballrom og ga siste bit av jernet. Fett! Etterpå var det ut å feire med kamskjell-suppe og pastrami-burger. Det gikk jo bra til slutt.

Sees på Europaturne i mars?

(Enslaved og Kokken Joe, foto: Finn Arne Nystad)

Enslaved fikk seg nyss nok en nominasjon til Spelemann, og er akkurat nå på turné i USA. Ivar Peersen rapporterer hjem til gamlelandet via Pyro.

Enslaved gjør Amerika for tiden, og som vanlig leverer gitarist Ivar Peersen lesverdige rapporter hjem. Dette er del to, og om du gikk glipp av del en kan du lese den her.

Showbiz er ingen dans på roser. I skrivende stund har vi noen timers stopp i Golden, British Columbia (Canada), og jeg har tilbrakt siste døgnet med full feber og tilhørende kroppslige utslag. Man får tilskrive det ren flaks at det slo ut siste konsertdag før fridag, og håpe det er bedre i morgen. Det er jo ikke akkurat som om vi kan ta en telefon til klubben i morgen og si at vi har en million i feber, og om ikke vi kan få penga likevel. Tenk på den neste gang du drar en tre-dagers på grunn av vond stortå for å se den nye sesongen av «Sexy Ancient Vampires With Remarkably Updated Hairdos».  Konsert må det blir uansett (vi har aldri avlyst en konsert siden 1991, hverken på grunn av sykdom eller noe annet som var i vår makt).

Forrige ukes eskapader ble avsluttet med at vi rullet inn i Richfield, Utah. Det var fint lite å ta seg til der utover å skrive reiserapport til dere og få unna litt av den alltids truende bunken med «haster!» på skrivebordet. Over veien fra hotellet lå det en fristende liten diner ved navn Wingers. Så når presset etter hvert ble for sterkt var det tid for lunch. Det ble Fish’n’Chips Southern Style – med gyldenstekt malle og stekte poteter. Wingers-brødrene (som var av norsk opphav en generasjon eller to tilbake) brygget sitt eget øl innomhus, og deres Hazy Wheat Hefeweizen var ikke verst, men det er fortsatt tyskerne som kan Weissbier. Det ble enda mer blogging med dårlig tv i bakgrunnen på rommet, og så bød turnemanager Vikky på et italiensk hjemmelaget herremåltid på bussen med pasta, grønnsaker og pesto. Marveloso. Mye mer enn det var det ikke som skjedde i Richfield, og helt ærlig er vel dette sannsynligvis en av byens mer spennende dager noensinne.

Så var turen kommet til en av godbitene på turneen: Fredagskonsert i L.A. Forventningene lot seg ikke dempe av at vi var sedvanlig forsinket inn til byen. Vel fremme ble vi møtt av en svært hyggelig overraskelse. Min favoritt-restaurant i L.A. er med klar margin Manuel’s El Tepeyac i East L.A. Porsjonene er sinnsyke (Bekkis er f.eks sjanseløs, just sayin’), og eieren selv Manuel Rojas er mildt sagt legendarisk. Første gang vi spiste der i 2007 endte jeg opp på fortauet utenfor klokken 10 om morgenen. Jeg var så full av livsglede, burrito og Tequila (nye gjester må drikke med Manuel – som selv er tørrlagt) at jeg rett og slett måtte legge meg nedpå litt i East L.A.-solen. Denne gangen var det dessverre ikke tid for noe Manny’s. Trodde vi. I det bussen parkerte spratt det ut en meget fornøyd kar fra en bil tvers over gaten. Han hadde, på oppdrag fra plateselskapet vår, kjøpt inn verdens sannsynligvis største svine-burrito til oss alle på bussen. Etter at 7-8 røslige karer hadde spist det vi var gode for var det fortsatt rikelig igjen til nattmat.

(foto: Vikky)

Ja, det stemmer jo! Vi var i L.A. for å spille konsert. Blir av og til litt ivrig på maten her. Som Herbrand en gang så klokt sa om reisebrevene: «Det handler jo bare om mat, jo!». Typisk tynne folk. [Advarsel: resten av avsnittet inneholder tidvis grov produktplassering] Uansett, før konserten tok jeg turen opp til Peavey sitt showroom på Sunset Boulevard. Vel fremme hadde jeg reist fra lommeboken, så ned igjen til bussen og plukke opp den igjen. Som mangeårig sponsor av meg selv og bandet er dette et selskap vi har et veldig godt forhold til. Artistrep Brandon tok i mot og viste frem det siste innen amper og gitarer. Vi har stort sett brukt modellen 6505+ i kombinasjon med Classic 30 (for «renlyd»), men jeg er jo alltid klar for å prøve noe nytt (som brura ikke nødvendig alltid sier). Resultatet ble uansett en gryende forelskelse i den nyere modellen Peavey 3120.

I tillegg fikk de imponert meg med en gitar som stemmer seg selv uten noe lydforringelse. Hvordan får de til? Hva blir det neste? Menn på månen? Jeg har faktisk opplevd mer enn en gang i USA å stille den spørsmålsrekken og få til svar «yeah, we already did that way back, man». Tiltroen til at vi europeere kan lese og skrive er ikke alltid like høy her borte, ei heller deler vi samme hang til ironi og sarkasme. Så når du lander i L.A. og en brande bak deg med army-cut roper ut «hell yeah! U-S-A!» så er det godt mulig at han mener det (faktisk hendelse, november 2012). Ja, nå skal ikke vi nordmenn snakke for høyt heller da. Sett nordmenn «prute» i Syden? Eller vært på jobb på julebord («berre sett igjen flasko, håhå!»)? Eller prøvd å spise romantisk middag på Potetkjelleren med Veidekkes «arbeidsmøte» på nabobordet («husk dåkk bordellet i Hamburg, eller-håhå!). Så basically er vi alle idioter, da. Nice.

(hos Peavey, foto: Peavey)

Etter nerding hos Peavey var det tilbake til klubben, og litt henging med våre venner i plateselskapet Nuclear Blast pluss litt lydsjekk, testing av elektriske sigaretter i sigarsjappen ved siden av (merkelige greier), litt sushi på bussen og tilbake for å henge på klubben. Kompis Finn Arne hadde tatt turen over for å følge oss på de to konsertene i California. Trivelig med litt besøk fra gamlelandet! Men det var også andre celebre gjester der denne kvelden. Merharban Singh fra Space-X tok turen innom for å hilse på, og delte ut jakker og fete kulepenner med satellitter som fløt rundt inni der (som de gamle pennene med undertøy som sklir av damene når man snur pennen). Det er vel første gang vi har kunnet si at vi hadde en rakettforsker backstage helt fritt for ironi. Space-X bygger og fyrer av raketter som leverer forsyninger, og snart tar med folk, opp til romstasjonene der ute. Utrolig spennende å treffe og snakke med en sånn fyr. Selvsagt er Meshuggah favorittbandet hans (han er jo rakettforsker), men veldig trivelig at Enslaved er helt der oppefor ham også. Før vi gikk på scenen kom det gledelige budskapet om at det var over utsolgt (de ble litt ivrige og fortsatte å selge litt til), og for en jubelkveld dette ble! Litt teknisk trøbbel borte på min side gjorde at jeg nok ikke leverte min beste scenefremførelse (i det lyden faller ut for 97. gang på 3 låter begynner man å bli litt engstelig for å bevege seg for mye). Men hva jeg ikke leverte ga Grutle og Arve tilbake med tifold!

Etter showet ble jeg invitert med Loana, Merhaban (Space-man) og noen kompiser av dem på Canters, en jødisk deli-restaurant ikke så langt fra klubben. Jeg skulle vel klare meg uten alt for mye melk, bacon og skalldyr neste timen, og dessuten må jeg innrømme at jeg aldri har prøvd denne etniske varianten. Jeg bestilte et Corned Beef & Sauerkraut-smørbrød med tidenes beste pickles. Yum! Utrolig bra! En av kompisene som var med het Joe og var selv av jødisk opprinnelse, og er dermed en av de som kan fortelle vitser om folket sitt uten at det bærer helt galt av sted. Joes bidrag til turneens vitsesamling var helt enkelt: «Hva er en jødisk manns største dilemma? Gratis bacon». For en dag, for en konsert, for en nattmat! Legg turen innom Canters neste gang dere er i L.A., dere vil ikke angre!

(Canters er delien Guns N’ Roses spiste gratis på i starten av karrieren fordi delien er eid av familien til Marc Canter (som nå driver delien). Marc Canter ga nylig ut en flott billedbok med gamle fotografier og historier fra starten av Guns N’ Roses).

Neste dag våknet vi opp på vei inn til San Fransisco, og for et skue denne byen er i solskinnet! Med de klassiske bakkene, havnen, broene, freaksene. Første oppdrag var Guitar Center for litt kabler og dippedutter, og deretter en fånyttes jakt på artige kostymer (fant et hotdog-kostyme her sist). Det viser seg at de beste sjappene bare er åpen i ukene før Halloween. Vi får se om vi finner noe i New York til slutt. Tilbake på Slim’s nærmet det seg lydsjekk, men først var det å hilse på vår gode venn; Kokken Joe. Igjen lurte han på hvordan det gikk med Turboneger (må vel være favorittbandet hans) og spesielt Hank. Igjen var det å melde alt vel om førstnevnte og ikke-så-fantastisk med sistnevnte. Men han var meget fornøyd med den nye sangeren, så topp stemning. Han kjenner tydeligvis igjen en matentusiast når han ser en, for han dro meg inn på kjøkkenet for å servere meg som første gjest for dagen. En nydelig suppe på koriander og bacon lovet mildt sagt godt, men hovedretten tok kaken: saftig oksestek med rosmarin-poteter. Way to go, Joe! Vi kunne ikke annet enn å takke for maten og gi fyren ei «Riitiir»-skive.

Konserten ble helt avsindig. Igjen var det stinn brakke med over 700 mann og hæla i taket. San Fransisco-gutta kan gå på konsert, det skal være sikkert. Alt i alt et av de beste showene jeg har gjort. Også veldig artig å høre at selveste Jello Biafra (ex. Dead Kennedys) hadde vært på konserten. Men det artigste var vel at kokken Joe på veien hjem hadde tenkt at matmonsen i Enslaved sikkert var sulten etter giget, og kom innom med en godporsjon krydderkylling og salat til meg backstage. For en omsorg! For en menneskekjenner!

(fullt hus i San Fran, foto: Finn Arne Nystad)

Så kom en langtur fra San Fransisco til Portland, Oregon. Det som hadde vært av varme var en saga blott, og gitt den lange turen var vi temmelig forsinket da vi kom frem. Overgangen fra glade San Fran til et dystert industristrøk i Portland slo mot oss i det vi hastet av bussen for å loade inn på klubben (de lokale folkene var unnasluntrere på høyde med Smørbukk). Ikke var det backstage og artistbaderommet var kledelig dekorert med et lag urin over hele gulvet. Hva gjør man i en sådan mørk stund? Snuser opp turneens beste spise- og drikkested, selvsagt. Litt etterretning fortalte meg om et sted ved navn «Fire on the Mountain Buffalo Wings». Det var ikke bare et «bra» sted, det var selve Nirvana. Sugen på smak, og å rette opp forrige ukes fadese på vinge-fronten spurte jeg om å få det mest ekstreme de hadde. Den nest sterkeste var Ghost Chili Wings, men de var etter sigende relativt greie i forhold til Jefe-varianten. Så Jefe it is, then. To stykker gikk ned ganske kjapt og føltes som «ganske sterkt». Så kom det. Det mest sinnsyke jeg har vært med på – svette, tårer, hud; alt rant. Jeg følte meg som på en relativt infernalsk bad-trip der jeg satt i hjørnet alene og prøvde å late som om jeg ikke trodde ansiktet mitt holdt på å smelte av meg. Jeg hørte meg selv bestille flere av husets egne IPA, «Shocks of Sheba IPA», og klarte etter hvert å få innpå alt. Etter en times tid kom jeg til meg selv og spankulerte svært så fornøyd tilbake til klubben som nå fikk være så bedriten som den bare ville. Dagen var uansett en suksess.

(på kjøkkenet til Fire On The Mountain Wings)

Det må ha vært ganske tydelig at jeg var fornøyd; Grutle meldte seg på en ny tur opp etter lydsjekk. Og ny runde med Jefe på meg og mer IPA. For et fantastisk sted! Kommer til å legge turen innom der igjen mang en gang. Publikum i Portland holdt en høyere standard enn lokalene. Igjen stinn brakke (populært blant de unge dette Enslaved-opplegget) og stormende jubel. Litt skuff at Oregon-lovene forbyr inntak av alkohol på scenen, men vi klarer jo et gig uten skåling. Etter konserten kom vår bryggeri-venn James innom med en spesiallaget Enslaved-IPA som smakte fortreffelig! En dag som begynte dårlig, men som endte opp akk så bra! For øvrig første dagen jeg har spist så sterk mat at det har endt opp med ekstreme smerter ved vannlating. Fullstendig og totalt verdt det.

(Ivar tripper på Jefe-wings, foto: Grutle)

(Grutle med Enslaved-øl, foto: Bekkis)

Videre til Seattle og en ny klubb vi ikke har vært på. For så vidt greit det, vi pleier å spille i en temmelig sjuskete del av byen, så helt i orden å spille på Broadway Avenue med masse ålreite butikker og en helt kul klubb; Highline Bar. Litt sært med en 100% vegansk klubb, men det veganske de laget der var i alle fall av høyeste klasse. Må ha vært første dagen hele Enslaved inntok null kjøtt i løpet av en «arbeidsdag». Spesielt kylling- og fiske-imitasjonene til veganergjengen var svært imponerende. Det er jo ikke vanskelig å skjønne at folk blir veganere i dagens verden, særlig her borte, men det blir nok neppe en livsstil for meg. Men som mye annet må det prøves før man gjør seg opp noen mening om det.

Nede i lå platesjappen Spin Cycle hvor jeg fant fete plater med blant annet Kraftwerk, Slowdive og Roy Orbinson. Grutle fant en haug med Beatles-snop, og vi var meget fornøyde. Så fornøyde at vi inviterte fyren som eide sjappa på konsert som takk for innsatsen for det fysiske format. Han hadde uansett tenkt å se Pallbearer, men kjente ikke Enslaved så godt. Skal si fyren så lyset/mørket! Etter konserten stormet han tilbake på sjappa og hentet ut to sju-tommere som gave til meg og Grutle, som takk for «oppdagelsen». Han husket tydeligvis smakene våre, for Grutle fikk en Beatles-single mens jeg fikk en Mighty Mouse limited edition-single. Fantastisk! Konsertstedet var for øvrig på størrelse med Garage i Bergen, og var tjåka fullt. Ikke verst på en mandag! Konserten var topp, selv om lysriggen var såpass enerverende dårlig at en lommelykt eller to i hendene på de fremste publikummerne hadde gjort samme eller bedre nytte. Min spøk om at det fantes en norsk utgave av Frasier (Seattle er jo Frasier-byen) med Grutle i hovedrollen, slo godt an. I den norske versjonen ga Grutle samme rådet til alle som ringte inn: kjøp en kasse øl og hør på heavy!

(gaver i Seattle, foto: Bekkis)

Så var det over grensen til Canada og Vancouver. Tirsdagen begynte relativt vilt med annonsering av at vi var nominert til Spellemannprisen for «Riitiir». Utrolig artig! Samme hvordan det går er det jo en stor ære å bli nominert! De siste rundene i Vancouver har vi spilt på klubben Rickshaw i et helt forferdelig område (av mange beskrevet som noe av det verste den vestlige verden har klart å produsere den senere tid). Da OL i Vancouver gikk av stabelen i 2010 fant noen luringer ut at de skulle dumpe alle junkiene og de mentalt syke opp i området rundt East Hastings Street. Kjempelurt. Nå ser det ut som noe som ble ansett som for drøyt for en drøy film. Totalt og fullstendig helvete på jord. Spør (eller kanskje ikke) band som har spilt i området om hva de har sett av menneskelig fornedrelse, og du vil ikke tro historiene. Så det var en kjærkommen avveksling å skulle spille i en annen del av byen denne gangen.

(feiring av nok en hyggelig nominasjon til Spelemann, foto: Vikky)

Først var det frokost nede i byen på den ikke helt metal-klingende restauranten Crepes. Men bra var det; egg, bacon og sitron-crepes. En kjapp halvannen times spasertur seinere og jeg var på klubben. Nok en kontordag, men jeg tok i alle fall med maskinen ned på puben i første etasje sammen med Grutle og Mirjam (som var fløyet inn på besøk, og sjelden har vel uttrykket hans bedre halvdel kommet mer til sin rett) som så på hockey. Timene fløy og plutselig oppdaget jeg at puben ble fylt av folk med morske fjes og ishockey-drakter. Det var tid for kamp for det lokale laget Vancouver Canoucs. Det gikk samtidig opp for meg at å sitte på det beste bordet midt i lokalet og streve med momsoppgaver og turneregnskap under en ishockeykamp kanskje ikke var helt det store, så vi pakket sakene og flyttet oss til klubben. Vi hadde igjen besøk av gode venner; mor og datter Tupper var for andre dag på besøk med gavekurv (leker, snop og vin), og far og datter Andrew og Celina var også innom. Artig med disse to-generasjons-parene som dukker opp og følger Enslaved rundt omkring. Skal man først ha en felles hobby kan Enslaved være et ålreit alternativ, tydeligvis. Igjen var det topp oppmøte og bra konsert, selv om feberen nå begynte å veie tungt på kraniet for undertegnede.

Og der er vi; fridag i fjellene med lite annet å ta seg til enn å pleie helse, ta badstu og spise boksemat (ikke mye vits å flotte seg uten smaksløker). Men mye av det beste gjenstår, i morgen i Edmonton er det ventet mye folk, dagen etter i Calgary (sagt med Sølve Grotmol-stemme) ryktes det om nært utsolgt. Og ikke minst, i morgen regner jeg med å være back in business hva angår det gode liv. Jada, det blir mer smak, mat, drikke, utforsking og moro. Til slutt et minneord om tidligere nevnte Manuel Rojas, som døde fire dager etter L.A.-besøket vårt av høy alder. Han begynte å nærme seg 100, så det var vel ventet. Takk for fantastisk mat, Manny!

(foto: Finn Arne Nystad)

Ok. Ivar fra Enslaved bryter barrierer når det kommer til hvilke omgivelser metal spilles i, og ikke minst når det gjelder rapportering hjem til gamlelandet. LOL og alt det der.

Enslaved har altså vært et av mange band som spilte på metalcruiset Barge To Hell som gikk fra Florida til Bahamas og tilbake for noen dager siden. Vi takker og bukker for at Ivar Peersen i Enslaved har skrevet årets beste rapport til oss, og leverer ordet til nettopp The Ivar.

Der var jeg tilbake gitt. Onkel Reisende Mac, eventuelt Onkel Spisende Og Drikkende Bjørnson. Denne gangen blir det en (relativt) kort rapport, mens det i februar og utover i noen måneder vil bli lange og fyldige (i flere betydninger) utredninger fra kommende Enslaved-turneer.

Denne gangen skulle vi ut på tur i en drøy uke, og det ble for så vidt en temmelig drøy uke i positiv forstand. Oppdraget denne gangen: Å opptre som en del av metalcruiset Barge To Hell tur-retur Miami (Florida) – Nassau (Bahamas). Selve konseptet var såpass spektakulært at det ble en del omtale i forkant, og på nyåret blir det utdrag av videoblog på «Ettermiddagen» hos en konkurrerende kanal. Selv visste vi ikke all verden om hva som skulle skje, for informasjon utover oppmøte og varighet var det tynt med. Å arrangere cruise er tydeligvis mer enn stress nok om man ikke skal deale med en full tre-sceners produksjon i tillegg. Men vi er vant til å ta ting på sparket med et psykedelisk smil om munnen, så vi la ut med overmot og badetøy i bagasjen. Bak oss lå snø, sludd og sidelengs vind, foran oss tropisk varme og parasolldrinker.

(Kings Of Seven Seas!)

Vi ankom Miami natten før avreise med cruisebåten, og skviset oss inn på et lavbudsjettsprosjekt ved flyplassen. Stedet var hverken noen restaurant eller bank. Det første fant vi ut under «frokosten» neste morgen: Bagel, «nøytral» smøreost og muffins er jo ikke vits i å føre opp som «frokost» i brosjyren. At de heller ikke var noen bank fikk man opplyst når det ble spurt om å veksle en 20-dollar neste morgen. Så drit i å sjekke inn på Runway Inn om du skal lande og overnatte ved Miami International Airport.

Uansett, vi skulle bare sove der, og neste morgen var det pick-up av hotellshuttle og full gass ned til havneområdet. Å se cruiseskipene ligge linet opp på rekke og rad var temmelig episk, og nederst på kaien lå vår vertinne for den neste uken: Majesty of the Seas. Jada, skal det være metal-cruise så må det være såpass. Vi var tidlig ute og fikk en relativt grei plass i køen. Det gikk ikke mange minuttene før vi så kjentfolk fra Canada, Oslo, Hellas, USA og Eirik som bor i etasjen over øvingslokalet vårt i Bergen (det er vel toppen av «verden er litt, gitt»).

(sjøens majestet med lydmann Kabel)

Innsjekken gikk vanvittig glatt, kudos for et smågenialt opplegg der, og etter en del trask var vi om bord. I påvente av klare lugarer ble vi lokket opp på 11. dekk hvor lunchen sto klar. Det var skikkelige saker, med uendelige mengder tacos, kjøtt, fisk og det du vil. Konseptet om bord var enkelt. Alt uten alkohol og/eller kullsyre er gratis når du er om bord. Vi artistene fikk en beskjeden sum penger inn på betal-ombord-kortet vårt, men med internett til kr 3,50 minuttet og små brune til 30-40 kroner var jo den sekken tom temmelig fort (som brura sa).

Vi fyrte bagasjen inn på lugarene våre i en gang bestående av stort sett artister. Det er jo begrenset hvor mange single som reiser på cruise til vanlig, så standard er en dobbeseng på lugaren med muligheten til å med enkle grep dele den i to single (for to musikere på en lugar f.eks). Ikke alle fikk med seg denne muligheten, så etter ca. to sekunder var gangen full av latino-musikere som virret rundt med frykt og raseri i blikket, mens de skrek om «fucking fag beds» og «double homo bed shit». Jeg skal innrømme at jeg et sekund vurderte å dele kunnskapen om den delbare seng, men tenkte de skulle få plages av sin i overkant fremskredne homofobi lengst mulig før en vettskremt kabinassistent måtte trø til med å hjelpe dem.

(Ivar og Bækkis i full mundur, foto: Finn Arne Nystad)

Samme morgen, på vei til skipet, tikket info om kjøreplanene inn. Vi kunne konstatere at vi fikk skikkelig krem-spoter. Innendørs første kvelden ikke altfor seint, og utendørs på dekk siste dag heller ikke for seint. Andre hadde fått tildelt tider som start 10.00 om morgenen og avslutning 04.30 på morgenkvisten. Phew. Det ble tid til strengeskift og en kjapp ryggstrekk før det var å sige bort på Chorus Line Theatre i 5. etasje. Oppriggen ble temmelig kaotisk. Våre kjære arrangører hadde spart en krone og to på å ta med interns (lærlinger) som scenecrew. Det de tjente inn på entusiasme rant rimelig kjapt ut igjen på at de ikke visste opp og ned på… vel, på opp og ned, basically. Det hadde gått en del kjappere om de ikke hadde hjulpet til, men vi kom oss nå på scenen.

Giget ble en solid arbeidsseier. Å spille i teppebelagte revy-rom (vi har gjort det før) suger ut energi av både folk og musikk, men takket være jernvilje på scenen og entusiasme fra salen (særlig fra tidligere nevnte nabo fra Nygårdsgaten i Bergen) ble det fest på lokalet! Takk for øvrig til Behemoths trommetech som kom ilende til når ting begynte å vingle bak i slagverket (takk og pris at ikke noen interns var på pletten for å hjelpe).  Joda, stemningen var høy i laget, og sammen med våre medreisende nordmenn og –kvinner ble det drinks og nogle øl på puben etterpå.

(foto: Finn Arne Nystad)

Noen låter med Behemoth ble det tid til også, men lokalet hadde samme virkning på meg som publikummer; teppene og alle gin & tonicsene som hadde seget inn i dem dro av for mye av taggene i metalen til at det ble skikkelig trøkk. Så det ble heller en tur opp på dekk for å se hva som skjedde. Der var Sodom godt over to timer for sein med changeover, og akkurat i gang. Topp det, ting låt frekkere utendørs, og Sodom er førsteklasses tysker-thrash. Lovely. En tur innendørs for en øl og x antall gjenforeninger med gamle kjente (vanskelig å unngå på metal-cruise, skal jeg si’rei!), og så begynte øyelokkenes vekt å gjøre seg gjeldende. På vei til lugaren gjorde jeg et stopp innom utendørsscenen i det Paradise Lost dro i gang noen godbiter fra midt i karrieren. Den delen av repertoaret er ikke helt kompatibelt med meg, og i alle fall ikke i stuptrøtt tilstand. Det var så vidt jeg kom med ned fire etasjer til lugaren uten å sovne underveis.

Så var det dag to på skipet, med en beyond solid frokost som knall start på dagen. Aaaaalt hadde de på den buffeten. Til og med sinnsykt fete metal-tyskere. Jeg traff en favoritt på omelettstasjonen. Vi var to stykk som sto der med tallerkenene våre, hvorav jeg var et ørlite knepp foran og skulle bestille først. Kokken Torres spurte: «What would you like on it?», og jeg svarte som seg hør og bør: «Everything, please». Den fete metal-tysker-dama ved siden av meg brøt ut i en kneggende latter. «What now?», tenkte jeg. Glemte jeg å bytte ut «th»-lyden med «z» («Everyzing, pliz?»)? Var det god gammel «lubben fyr ber om alt på»-humor som slo inn? Som om hun skjønte at jeg ikke skjønte annonserte hun høyt og stolt «ønly ham on my ømelett» til kokken, før hun snudde seg til meg og enda litt stoltere kunngjorde at «I dønt eat ze vegetabølz at øll». Ålreit. Så du er altså så jævla metal at du ikke spiser grønnsaker? Ikke mye å si på den saken. Resten av frokosten gikk fint, om enn i en slags sjokktilstand. Metal er så mangt. Så ufattelig fett og samtidig så hinsides teit at det er til å bli svimmel av motsetningene i denne totale livsstilen man har valgt å inneha.

Jeg skal være førstemann til å innrømme at resten av dagslyset ble tilbrakt i såpass kjedelige termer at det ikke er verdt å blogge om på Pyro. Kjedelig for dere, men for en som synes kvitteringer og Excel er helt fett var det en trivelig arbeidsdag i båtens business-rom. Der var det i alle fall god plass. Knegg. Solen gikk omsider ned, og så var det bort i baren for å ta noen brune med gutta i bandet og medpassasjeren Finn før vi tok en kikk på Solstafir. Islendingene leverte et fett sett, selv om litt teknisk trøbbel mot slutten la en demper på entusiasmen på scenen. Vel, vi synes det var fett, så det får Riffur Rockason og Hans Vennur bare innfinne seg med.

Noen øl seinere (og kanskje en rom og cola?) var det Mayhems tur til å fyre løs på dekk. Også det en minneverdig konsert, mye på grunn av Attilas helt fantastiske prestasjon som vokalist og scenepersonlighet. Ikke verst å fremstå som troverdig mørkemann fra Transylvania på et cruisedekk. Konklusjonen var vel at det er mulig å fremstå som troverdig i de fleste sammenhenger, så lenge man er troverdig i utgangspunktet. Det var vel det som kom til kort for meg når At the Gates etterpå entret scenen. De fremstår mer eller mindre som et band på en cruisebåt-scene, uten noe særlig mer å melde enn at de er et legendarisk band som er… legendariske. Jeg kjente at mitt eget legend-o-meter var på nedadgående, og når verdens sannsynligvis største (og sterkeste) rom og cola heller ikke hjalp, så var det takk for i dag.

(fra meet & greet-seansen i sterile omgivelser)

Så var det onsdag og båten sto parkert på kaien i Nassau, Bahamas. Jeg sier ikke «parkert» fordi jeg ikke vet at det heter at «båten ankret opp ved», men fordi jeg ikke klarer å la være å plage folk som lar seg plage av sånne feil (enhver familie og ethvert band har minst en sånn).  Jeg fryktet total turist-overdose, og fikk fullstendig rett i de bange anelsene. Herre jemini og milde måne, alle skulle leie meg en moped, flette håret mitt (really?) og selge meg krimskrams. Jeg holdt ut en tur på Starbucks (go imperialism!), en gavebutikk for litt sommertøy til kone og barn, og nesten en svipptur utenom turistløypa. Sistnevnte krumspring førte til såpass mye stygge blikk fra the locals at jeg droppet det prosjektet. Om de var lei av backpackers på «slumming» eller bare turister generelt vites ikke, men dette var ikke dagen for å få dyttet kamera og stråhatt opp ubehagelige steder (som om det hadde vært behagelig noen steder).

Så tilbake til båten for mer arbeid i ensom majestet i business-loungen. Etter hvert kom de andre tilbake fra fine turer på Bahamas, med jetski, private strender og bunnløse glass med rom. Nachtmysticum var endelig om bord (de misset flyet til Miami, og dermed første halvdel av turen) og dette skulle vi ha med oss. Det var ingen grunn til begeistring. For det første var lyden som en katastrofe som inntreffer på toppen av en total katastrofe. Når de i tillegg til lydmannen fra helvete (må ha vært skipets egen karaoke-tekniker) manglet to av fem bandmedlemmer (40%!) ble resultatet temmelig vassent.

Fra lunken suppe innendørs gikk vi opp på dekk for å se Napalm Death levere det som for undertegnede ble stående som turens store konsertopplevelse. Dæggern for et trøkk, for en integritet (ikke mange raddisser som kan levere et show på pooldeck, snakke om revolusjon mellom låtene, og ikke fremstå som helt evneveike), og for en setliste! Når «Suffer the Children» fra «Harmony Corruption» øste ut måtte jeg og Grutle ta skuldertak rundt hverandre, bøye midteuropeisk i knærne, og rett og slett bange aaaalt vi kunne. Ellers artig å se forsøkene på moshpit på tidenes glatteste skipsgulv. Folk trynet og føyk rundt uten å behøve å være så mye borti hverandre.  Suverent!

I gledesrus (iblandet litt Cuba Libre) gikk turen for å se om det var festligere på Paradise Lost nede på A Chorus Line. Neida, det var enda litt traurigere innendørs faktisk. De kjørte samme settet, bestående av stort sett nye og middels nye ting en gang til. Altså samme sett som dagen før. Når du kjører to sett på to dager for de samme folkene på samme båten går det vel an å bytte ut en del (vi kjørte f.eks to 100% forskjellige sett)? Og når fansen din betaler femsifret for å se deg på et sånt cruise kan det jo hende de hadde likt å høre ting som var eldre enn tre år gammelt – selv om du selv synes det nye er mer voksent og snedig. Når det heles toppes av en klagetale om at folk snart må være ferdig med å ta bilder av dem (igjen; du er på et cruise, dude), var det nok. Det var opp igjen for å se litt på Sanctuary, men det var nok ikke noe for meg gitt. Litt mer mingling, og så good night, baby. Selvsagt etter en tur innom pizzarestauranten. Temmlig ok med en restaurant hvor all pizzaen du vil ha er inkludert på vei til båtrommet ditt (hehe, jada: kahytt).

(Bækkis viser frem setlister, foto: Finn Arne Nystad)

Så var siste dag på cruiset kommet, og den begynte med 10.00-konsert på dekk med Solstafir. Med sol og mild bris blir det stående som en av de større konsertopplevelsene på lenge. Aldeles nydelig. For meg hadde hele turen hatt et temmelig tydelig jobbpreg, så litt digg var det at det nærmet seg slutten. Litt overraskende var det dog å erkjenne hvor fett dette egentlig var. Masse kjentfolk, en del bra musikk (og en del ræl), masse god mat og drikke, og ikke minst en liten uke med bare metall. Det er jo digg bare å henge med sine «egne» også, uten at det trenger å bli helt Berlin 1936-stemning av den grunn.

(mageplask-bonanza!)

Først på dagen sto jeg og Grutle foran et svært viktig oppdrag: Å være dommere i mageplaskkonkurransen. Dette var helt tydelig cruisets høydare, for alle var samlet på dekk for å bivåne begivenheten. I tillegg til oss to besto dommerpanelet av to fra Exodus og to fra Moonspell. Vinneren var en temmelig lubben gladgutt fra Alabama som blåste all motstand av banen med noen helt episke mageplask. Apropos episk, etterpå var det lunch med Håkon Grav fra Scream/Photograve Management – temmelig episk fyr han også. Det som var igjen av ettermiddagen gikk med til å stelle litt med gitar og backline, kikke litt på et fett Rotting Christ-gig og et helt ok Possessed -gig, før det var vår tur på dekk.

(Enslavedkonsert utendørs, foto: Finn Arne Nystad)

Solen rakk å gå ned, og jammen bidro ikke The God of Thunder med litt lyn og torden for å spe på lysshowet. Knall konsert, knall publik og i det hele tatt. Merchen vår ble solgt ut på fire timer første dagen, så dette følte vi at hadde vært en vellykket tur. Jeg gjorde et forsøk på feiring med noen Long Island Ice Teas og konserter med Grave og Bonded by Blood. Begge deler var straighte konserter, men tanken på avmønstring neste morgen klokken 07.30 satte vel sitt preg og det ble en tidlig kveld. På alle utenom trommis Bekkis, selvsagt. Han fyrte seg helt over styr og var 100% i flytende form neste morgen. Han gikk ikke an å få opp av sengen, og på spørsmålet «har du kontroll på hotellet nå om vi stikker og du kommer seinere?» svarte han at «alt ordner seg når vi kommer til Bahamas». Herlig. Men han klarte å svimle seg i land til slutt. Et fint bilde på Enslaved sin karriere, egentlig. Snakkes i januar/ februar, da.

Ivar

Når man bor i Oslo og liker rock og metal og sånt, blir det fort til at man tilbringer mye tid i byens bermudatriangel: nattemørket i og mellom Rockefeller, John Dee og Sentrum Scene. Det skjer mye kult rundtom i byen, men det er liten tvil om at disse tre stedene – som har samme eier og booker – leverer brorparten av rock/metal i løpet av året.

I høst slår de ekstra på stortrommen. Anledningen er at John Dee – kjelleren på Rockefeller – fyller 15 år. Gallows har allererde fylt John Dee til randen, men fremover er det helt latterlig mange gode konserter på John Dee og storebrødrene Rockefeller og Sentrum.

Sjekk bare her, dette må da være tidenes konserthøst?

Fu Manchu spiller The Action Is Go
Torsdag 4. okt, Rockefeller
— Stonermetal av beste sort. Fu Manchu rocker opp Rockefeller med heeeeele The Action Is Go allerede i morgen.

Enslaved
Fredag 5. okt John Dee
— Grutle og Ivar i Enslaved har spilt sammen siden de var 12-13, og nå er de en gjeng skjeggete, livskloke progrockere med en av metalens beste backkataloger i ryggsekken. Klubbgig med Enslaved? Sjelden vare.

Kvelertak
Tirsdag 9. okt John Dee
— Farvel fornuft, hallooooo moshpit. Kvelertak på John Dee? I am so there. Håper de spiller noen nye låter? De er akkurat kommet hjem fra USA, hvor de spilte inn andreplaten sin.

Dragonforce, Huntress
Mandag 15. oktober, Rockefeller
— With the force of the dragon, we’ll conquer them all! Tusen noter i sekundet, episke låter om slott og krig og frihet. Dragonforce leverer alltid live. Bonus med Huntress som oppvarming. Sugen på gratisbillett og møte med Dragonforce? Sjekk konkurransen her.

Architects, While She Sleeps, Heights
Mandag 15. oktober, John Dee
— Enormt irriterende at Architects spiller samme dag som Dragonforce, noen bør snakke sammen og la Dragonforce spille etter Architects og While She Sleeps har revet ned John Dee.

Rival Sons
Tirsdag 16. oktober, Rockefeller
— Head Down er vitterlig et av årets album. Vi gleder oss vilt til å høre Keep On Swinging live, og danse inn i natten med Until The Sun Comes og Wild Animal.

Billy Talent
Onsdag 17. oktober, Sentrum Scene
— Jeg har vært på Billy Talent-konsert tre ganger, og alle har stått til terningkast 6. Canadisk singalong punkrock med de deiligste melodier og Terrance & Philip-vokal. Blir ikke bedre. Sjekk den nye videoen til Viking Death March.

Danko Jones
Fredag 19. oktober, John Dee
— En mann som lager plater som heter Never Too Loud og Sleep Is The Enemy leverer selvsagt rock så svetten spruter. Det er noen år siden jeg har sett/hørt Danko Jones live, dette blir høytid. Ekte rock, ekte etkhet osv.

WASP
Onsdag 24. oktober, Rockefeller
— Blackie Lawless har blitt litt skrudd i knollen på sine gamle dager, men live er fremdele W.A.S.P. i toppform. Selv om han ikke vil spille I Wanna Be Somebody, av en eller annen merkelig religiøs grunn.

Turboneger
Fredag 26. oktober, Sentrum Scene
— Endelig tilbake i Oslo, nå med Tony Sylvester på vokal. Sexual Harassment beviste at Turbo fremdeles kan skrive kick ass anthems, nå skal de bevise i hjembyen igjen.

Trivium, As I Lay Dying, Caliban, Upon A Burning Boidy
Søndag 4. november, Sentrum Scene
— Trivium var et av mange høydepunkt på Graspop Metal Meeting i Belgia i sommer. Sist jeg så dem på klubb, også dét på Sentrum, låt de som det moderne, fengende metalbandet de har blitt. Gleder meg også enormt til Upon A Burning Body, som har laget denne magiske videoen:

Pentagram
Torsdag 8. november, John Dee
— Siden Black Sabbath avlyser, gjør seg vanskelige eller blir syke, får vi ta til takke med Pentagram. Det er en fullgod erstatter, vi snakker digg 70-talls rock/metal av mest mystiske og vakreste sort.

Meshuggah
Fredag, 9. november, Sentrum Scene
— Frem med kalkulatoren, moshboots og skinnjakke. Det er på tide å bli overkjørt av svenskene i Meshuggah. OBS: KONSERTEN ER FLYTTET “TIL NESTE ÅR”.

Monster Magnet
— Ons 14. november, Rockefeller
En av mine ungdomsdrømmer går i oppfyllelse når Monster Magnet går på scenen på Rockefeller og LOVER at de skal spille hele Spine Of God. Røykfylt, alternativ metal med røttene dypt i 70-tallsrock.

Parkway Drive, Emmure, The Word Alive, Structures
Tirsdag 20. november, Sentrum Scene
— I april spilte australske Parkway Drive på John Dee, nå er de tilbake med et kobbel amerikanske metalcoreband. Konserten på John Dee ble omtalt på Pyro-bloggen under overskriften MAGISK MOSHPIT. Forvent allsang og støvler som flyr gjennom luften.

The Bronx
Søndag 16. desember, Rockefeller
— I mai så jeg The Bronx live på et minicruise på Hudson River. Det er en av årets konserter så langt.

Stone Sour
Tirsdag 18. desember, Rockefeller
— Corey Taylor er mesteren av melodisk metal. Snart er det nytt Stone Sour-album i butikkene, og rett før jul blir det gig i hovedstaden. Perfekt.

Enslaved har nok en gang reist rundt i Europa med sin progressive norske metal. Andre del av gitarist Ivar Peersens reisebrev leser du her. Stikkord: metal, toalett-krise, terroralarm, pass-mangel og mye mat.

Nok en gang har Ivar Peersen levert reiserapport fra Enslaved-turné. Det begynner jo å bli en lang tradisjon. Vi takker og bukker nok en gang, og du kan glede deg til å lese. Her er forresten første del, om du gikk glipp av den. Vi gir ordet til Ivar….

Da var det over for denne gang. Nok en turné under beltet. I skrivende stund sitter vi på flyet fra Birmingham til Frankfurt, før det blir en god del venting før siste flyet til Bergen. Det er vanskelig å beskrive i ord hvor irriterende hjemreiser kan være etter lange turer. Selve reisen er jo temmelig grei, etter tre uker i buss er ikke småhopp med fly rundt i Europa den helt store utfordringen. Det som er nedturen er å gå fra en buss tettpakket med folk du liker, til tettpakkete flyplasser og fly full av folk det hadde vært greit å aldri møtt.

Vi bruker timesvis på pakking, måling og veiing av utstyr for å være sikker på at vi er innenfor reglementet. Artig med  japanerne (som sammen med nordmenn og indere utgjør The Axis of the very Annoying ute på flyreiser: japanerne tror “regler” = “utfordringer”, nordmenn er breiale verdensmestre, og inderne sniker forbi alt, selv om de er alene i rommet) som prøver å gjemme lappene på koffertene som sier at de har for mye kabinbagasje og må sende de under flyet. Irriterende når det da er vi som får trøbbel med plass til instrumenter. Men jeg kan jo være irriterende jeg også. I dag var jeg hjelpsom og ropte til brødrene Pokemon foran meg at de glemte å levere inn de ekstra femten koffertene de ikke egentlig fikk med inn på flyet. Og har du sett, jaggu fant de ikke tag-ene i lommene! Flaks! Jeg tror jeg skal fokusere på å hjelpe folk i dag.

(dette er hva Herbrand og Arve driver med på tur)

Hvor var vi? Jo, vi suste gjennom natten på vei til Paris. Og kom, ikke helt uventet, etterhvert frem til Paris. Jeg våknet opp og så at vi var parkert utenfor klubben. Det begynner å bli noen år siden vi spilte to ganger på rad på samme plassen i Paris. Dagens nye klubb het Divan de Monde, men catering-duden var den samme som alltid i Paris, en temmelig pluggete rockabilly-fyr med en mildt sagt eiendommelig fremgangsmåte. Han annonserer get-in maten til eksempelvis klokken 13, og da stimler de sultne musikerne og enda sultnere crewet (de har allerede utført ordentlig arbeid i opptil flere timer på dette tidspunktet) rundt kokkestasjonen. Rockekokken drar frem første ingrediens, eksempelvis en pose tomater. Så skal alt, absolutt alt, kuttes opp i veldig små biter. Agurk? Små biter. Skinke? Ost? Bittesmå biter. Hva med ting som er i små biter i utgangspunktet? De må pulveriseres til atomnivå. Humus? Kan ikke serveres før det er støv. Og ingenting kan serveres før alt har blitt fraktalisert. Det sier seg selv at det hele utgjør en betydelig prøvelse for tålmodigheten, og rockekokken Jean Treig pleier å få minst en av de tilreisende til å miste besinnelsen. Tror det var jeg selv som marsjerte ut og kjøpte noe på nærmeste cafe i april i fjor. Denne gangen var det Grutle som oste ut til de velvalgte ord “eg klare faen ikkje meir!”.

Vel, halvannen time etter skjema hadde Jean Treig van Snegletempo klart å få alt på bordet og vi kunne spise et par sekunder før lydsjekken var i gang. Da dørene åpnet fikk jeg besøk av min venn og franske publisher Nicholas. Vi har en tradisjon med å gå ut og spise god fransk mat. Men denne dagen var vi for seint ute til lunch og for tidlig for middag. Eneste alternativet var noen temmelig turist-aktige restauranter nedover Pigalle. Min franske venn begynte å få panikk: “disse restaurantene serverer ikke EKTE fransk mat”. Jeg prøvde å berolige ham med at jeg skjønte det, men ikke hadde noe valg. Med to og en halv time til showtime må en kropp på størrelse med en tenårings-isbjørn ha litt brensel for å holde det gående med metal i halvannen time. Det som ble servert skal ikke tilskrives noe lands cuisine . Den såkalte salaten var heller en slags dårlig etterligning av salatposene man setter i hyllene på 7-11, men ikke orker kjøpe og heller tar en fetende pølse nok en gang. Mette ble vi og vinen var helt ok, og jeg tror jeg klarte å overbevise Nicholas om at det ikke var hans feil, og at jeg ikke skulle bruke opplevelsen mot det franske kjøkkenet i fremtiden.

Uansett; det ble konsert og så godt som utsolgt i Mellom-Europas Tromsø (jada, jada, bruker den hver gang, men den er jo så god!). Og for en stemning! I følge venner og bekjente som har sett Enslaved live siden tidlig 2000-tallet i Paris, skal dette ha vært den beste konserten vi har gjort her. Lyd, setliste, band og publikum gikk sømløst sammen i en tornado av en konsert. Det toppet seg muligens da Grutle dro i gang “Marseillasen” (nasjonalsangen). Han trengte ikke mer enn nynne de første strofene før hele salen sang av full hals, mens Bekkis fulgte opp med revolusjonær skarptromming. For en aften!

Det ble tid til en kjapp dusj og en karaffel rosévin på naborestauranten med lokale venner, og nå serverte de deilig fransk cuisine, men da var det ikke tid til middag… sukk. Det ble derimot tid til en kjapp kebab før bussen hastet avgårde for å rekke ferjen fra Callais til Dovers hvite klipper. Vår “egen” del av turneen var herved over. Nå var tiden kommet for å bli en del av “Destroyers of the Faith”-pakken som skulle rocke Storbritannia i fem dager.

(Grutle maner til dyst)

De som har fulgt bloggene mine tidligere vet at det pleier å skjære seg for enkelte når vi skal ta ferjer, gå ut på grenseoverganger og så videre. Denne gangen var det igjen Grutle som som slo på stortromma. Ny backline-tekniker Bjørnar klarte riktignok ikke våkne (droppe siste tønnen med mjød før neste ferje, kjære jærbu?) før en temmelig overstadig Grutle jukket han ut av bunken og ødela bokseren hans i prosessen (!?). Med kun Grutle igjen på bussen tenkte vi saken var biff, men så kom han aldri ut. Det viste seg at han ikke fant passet. Vi så tollere gå ombord på bussen, mens Grutles basunrøst proklamerte ting som “get off my bus!”, “I am not a criminal!” og så videre, til en av tollerne heldigvis fant passet utenfor dassen for han. Da ble det klemming og “you’re a genius”. Takk Odin for tålmodige tollere, og så var vi på ferjen.

Mange valgte å slappe av og kanskje sove litt, mens Grutle prioriterte metal. Høydaren var da han i beste Navy Seal-stil ålet seg langs gulvet frem til en benk med en sovende trailersjåfør, hvorpå han kilet sistnevnte under beina. Gubben våknet, bannet og truet, mens Grutle løp alt han kunne i vel 10 meter… og trynet det han var god for. Flaks at fyren ikke reiste seg eller noe da. Vi kom i land på andre siden, og duoen Grutle/Bekkevold gikk omsider til sengs. Vel fremme i Bristol ble det en drittdag av dimensjoner. Vi kan være så organiserte og veldrevne vi bare vil, men det hjelper lite når man er underordnet et apparat som rett og slett ikke har lagt noen plan for å løse en ekstremt utfordrende produksjonssituasjon. Vel, foreløbig var det primært crewet sitt problem, vi eleverte musikere tok en tur på lokale puber sammen med noen fra Triptykon-gjengen.

Den lokale cideren smakte fortreffelig sammen med en skål chips (eller pommes frittes som vi kaller det), og pub-gamlisene var mer ekte enn noensinne. Det er sagt mye om britiske damer og britiske tanngarder, men puber, øl og cider kan de. Vel tilbake på klubben ble det litt presse, ingen lydsjekk og bange anelser for kvelden. Og helt rett, da vi endelig slapp til på scenen etter supportbandet, var det et totalt kaos som hersket. Selv om vårt crew satte opp til flere rekorder ble det ikke tid til mer enn 30 av våre 45 tildelte minutter. Misforstå meg rett. Det var ikke snakk om sabotasje eller vrangvilje fra headliner Cannibal Corpse. Som forventet var både band og crew verdens triveligste folk (de er viden kjent i scenen for å være utrolig hyggelige og lite pompøse folk, og det stemte bra), men når det er lagt opp 15 minutter change-over og lite eller ingen tid til å forberede seg på dagtid for gjesteband som Enslaved og Triptykon, uten noen plan for å løse det, må det skjære seg. Når lokal-promoter var en løk som ikke interesserte seg for produksjon heller, måtte det gå som det gikk.

Men det var jo ikke noe å gå å gruble på. Både Enslaved og Triptykon ga ryddig og grei beskjed om at enten ble det radikalt annerledes neste kveld, eller så fikk man klare seg uten nordmenn og sveitsere på scenen resten av uken. Og her er det forskjellen på menn og mus. En del “større” band villle satt seg på bakbeina og/eller gitt faen. Her møtte vi amerikanere litt utenom stereotypien, for de svarte med å spørre om vi hadde noen ideer til hvordan det kunne fungere bedre. Og det kan jeg love deg at Enslaved hadde. Etter å ha lagt frem en strategi for hvordan alle kunne få utnyttet dagen, scenetid og -flaten sin optimalt var responsen fra Triptycon og Cannibal Corpse stort sett “what they said”. Så da kunne vi slappe av litt igjen og atter en gang se frem til neste gig en god del lengre nord, nærmere bestemt Glasgow.

Dagen begynte fint. Sjåføren til Cannibal Corpse/Tryptykon var en enormt fet brite, og sleit fælt med å strekke kabel tvers over fortauet for å få litt strøm til å koke teen sin. Ledningen kom i veien for en bebrillet dame som bannet og murret på skotsk om den jævla ledningen som var i veien for anstendige mennesker midt på morgenen. Plutselig innså jeg til min store glede at jeg var omgitt på alle kanter av vaktmesteren fra The Simpsons. Bussjåføren svarte med litt ekstra skotsk tvist på aksenten: “while you got those nice glasses, why don’t you use yer eyes too?”. Damen kunne ikke annet enn å kvittere med et “aaahhrrr, you cheeky bastard, you!”. Og så virket de egentlig ganske fornøyd med å ha fornærmet hverandre såpass kjapt og velartikulert og hastet videre med sitt. Jeg liker Skottland.

Og jeg liker indisk mat, så det ble Chicken Tandoori og Aloo Gobi (potet og blomkål) til frokost på en restaurant borti gaten. Frekk frokost, og skikkelig godt var det når sant skal sies. Tilbake på klubben var det tid for en kjapp dusj og konstatering av at vår reviderte produksjonsstrategi var i ferd med å bli satt ut i live. Slikt begeistrer og inspirerer, så jeg fikk med meg Grutle tilbake på stedet jeg hadde spist frokost. Det var gått opp til flere timer, så det var på tide med litt mer. Denne gangen ble det en skikkelig avskum-meny. Pubsnacks i form av løkringer, mozarella-sticks, potetbåter med bacon og chicken tenders. Selvsagt skylt ned med dugelige mengder Magners pære-cider. Hva er greia med cider i Norge? Hvilke idioter har skylden for at Greve og den dritten der liksom er cider? Det er jo ikke det, det er rusbrus med tilsatt frukt-smak. Magners er cider. Og i Storbritannia har de ikke bare eplevarianten, men også pære. Ta’rei ei pære! Spør din lokale pub om Magners, og be de gi seg umiddelbart om de prøver å selge Greves eller noe sånt som cider. Umiddelbart.

På vei tilbake stakk vi innom en lokal feinschmekker-sjappe hvor vi kjøpte med litt lokal organisk cider, god gammal Gordons Dry Gin og noe lokalprodusert tonic. Er det torsdag ettermiddag i The British Empire får det bli en gin & tonic før man skal på scenen. Etter lydsjekk kunne vi konstatere at den nye planen funket fint, og konserten ble skikkelig bra. Litt mer bygdedans-preg over publiken enn forventet, men Cannibal Corpse på en torsdag kveld i Glasgow tiltrekker seg tydeligvis folk fra bygningen ved siden av Rakettforskerinstituttet også. De om det, vil de være for drita til å få med seg konserter de har betalt et par hundre kroner for i nedgangstider, så vær så god! (som brura sa).

Vi var vel fornøyde, og i humør til å feire med en skikkelig middag. Grutle hadde spanet opp en fet restaurant med skotsk tradisjonsmat tidligere på dagen, og tok med seg meg og Bekkis dit. Hovedretten var såpass fantastisk at jeg har glemt hva som var til forrett (det sier litt). Uansett var det første gang jeg spiste Haggis, og det er noe som skal gjentas. Enormt godt! At det er innvoller og magesekk involvert er vel ikke så farlig? Tenk hva pølsene er stappet inn i (ikke at det er noe problem heller, just sayin’). Til dessert ble det en fin Laphroig single malt whiskey, før vi vraltet tilbake på bussen for å se på skottene som ravet rundt i gatene og var så drita som bare engelskmenn og nordmenn klarer å bli på en kveld. Vakkert? Slett ikke. Ekte? Ja.

Så var vi i Manchester, hvor vi har spilt på Academy før. Det ligger midt i campus for Manchester University. Det ble rett over gata for en Subway til frokost, og så var det ut og leite etter et sted å trene (begynte å bli noen dager/øl/drinker/måltid siden nå). At vi var i Student City var i så måte gode og dårlige nyheter på en gang. Det var mer enn nok treningssentre, men umulig å få trent uten å være student eller ha bestilt spesialtime noen år i forveien. Ingen fare for at det skal dukke opp folk som vil trene en enkelt dag i en studentby vel? Er tilhenger av byråkratiets upersonlighet (selv om jeg gjerne skulle hatt en Audun eller Jonas Gahr-kompis bak skranken som kunne bende reglene litt akkurat denne dagen på treningssentrene), men dette ble litt i overkant. Jau jau, da ble det improvisert trening backstage, fulgt av en dusj og foto-shoot for merchandise-merket Ed Stone (antageligvis til “har du skjegg, er dette merket for deg”-kampanjen deres). Jaggu ble det ikke et par cidere og g&ts denne dagen også, før en riktig bra konsert. Kult å se at så mange av metal-hodene tok av på Led Zeppelin coveren “Immigrant Song” også. Å tro man er for Metal for Zeppelin er bare ikke greit. Noen pils og en falaffel seinere var det til køys, og retning London.

(Ed Stone photoshoot)

Samme klubb som i september 2010: Forum HMV. Etter klesvask med Bekkis og Grutle la jeg og sistnevnte ut på tur for å finne noe å spise. Vi fant en særdeles trivelig pub nedi gaten, og frokosten jeg her valgte å innta imponerte selv meg. Først en skikkelig reke-cocktail (skikkelig = ferske reker, hjemmelaget dressing, frisk salat og sitron, stort sett det motsatte av hjemlig rekecocktail) og så en diger Shepherd’s Pie… Med lokalbrygget cider attåt selvsagt. Jeg klarte så vidt å stavre meg tilbake til bussen, hvor en liten bunke arbeid og intervjuer ventet (søk på Onslaught Radio + Enslaved, så får dere se et eksempel). Det var et bunnsolid oppmøte, og igjen viste London seg som vårt “andre Bergen” konsertmessig. Fy faen for en stemning! Grutle øste på med Blackadder-sitater og jubelen satt løst. En del av gutta valgte en tur på byen etterpå, mens jeg selv kjente det var godt at siste turnédag var en nattesøvn unna. Men en liten kebab før senga var det tid til.

Kebab ja. Jeg våknet med et rykk rett før sju, i følge planen i Birmingham. Kaldsvetten var allerede godt i gang, og magen var sentrum for all universets smerte og ubehag. Jævla kebab! Jeg stormet ut i treningsbukse (skulle jo funke søndag morgen i England rent motemessig) og sonderte terrenget. Vi var parkert utenfor verdens mest stengte klubb, og ingenting i sikte. Jeg tok til venstre (Left Hand Path) men kunne bare se betonghus på betonghus. Det jeg bet meg merke i var at alle gater var stengt med barrikader og vakter. Etter noen kvartaler måtte jeg, tross mitt oppdrags prekære natur, bare spørre en vakt om hva i all verden som foregikk. Joda, her skulle St. Patrick’s Day feires en uke på forskudd (sic), og alt var stengt for dette var hovedområde for parade og påfølgende fest. Ok, det fikk vi komme tilbake til seinere.

Etter vel 10 minutt på desperat jakt rett frem og stort sett til venstre så jeg en åpenbaring. Over bygningene så jeg Birmingham Bus Central-skiltet lyse mot meg. Jeg siktet meg inn, og reflekterte ikke over at det fortsatt gikk stort sett mot venstre. Jeg kom meg inn, men der var det jaggu meg bom og betalingsautomat, og jeg hadde ikke en krone/et pund. Ikke nok med det. Sju om morgenen en søndag hadde de fyrt opp en vakt for å hindre at jeg skulle hoppe over nevnte bom. I forfjamselsen spurte jeg fyren rett ut: “I’m not from around here and don’t have any money on me, can I please still go in?” mens jeg, av en eller annen uforklarlig grunn viste ham det ene visittkortet (!) jeg hadde i lommen og pekte på adressen min og sa “Norway”. Herre måne så teit. Men det funket, og fyren låste meg gjennom bommen. Dagen var reddet. Vel ute fikk jeg en følelse av noe kjent og gikk et par meter til høyre, og rett rundt hjørnet sto bussen og brummet. Genialt! Crocodile Dundee-instinktet mitt hadde sendt meg og kebab-magen min i en gigantisk sirkel rundt bydelen. Hadde jeg tatt til høyre, hadde jeg vært der med en gang. Flotters.

Det ble et par timers søvn etter det, og da vi våknet igjen i elleve-tiden var St. Patrick’s Day i gang. Jeg har faen meg aldri sett på makan hverken før eller siden. Folk spøy, pisset, styrtet og skrek over alt. Damene stavret rundt i mini-skjørt som teknisk sett bare var litt generøse belter, og brydde seg lite om skjørt krøp opp eller topper ned. Gutta løp rundt med meloner under armene og mørke i blikket. Det hele minnet om en slags krigssone med irsk folkemusikk og alkohol tilsatt. Det var egentlig bare å holde seg på klubben og bussen (som for øvrig større deler av Birminghams befolkning pisset bak). Konserten gikk fint. Det virket ikke som om St. Patrick’s Day-bermen brydde seg nevneverdig om den slags. Dessuten var vel de fleste festdeltagerne komatøse før den tid. Hyggelig var det og at gutta fra Napalm Death var innom. Vi fikk hilst på Shane Embury, og tatt noen øl med både de og Triptykon på turneens avslutningskveld.

Så var det flyplassen ja. Jeg fant ikke flere folk å hjelpe, men Grutle fikk jaggu meg opplevd litt her også. I sikkerhetskontrollen ble den ene vekteren veldig interessert i røntgen-bildet av bagen hans. Faktisk så interessert at stemningen ble litt merkelig. Grutle legger så merke til at de fjerner folk fra køen hans, og etter hvert fra de andre køene. Til slutt står han alene igjen i sikkerhetskontrollen, og ut av intet kommer politifolk og bombetruppen med skjermene sine. De hiver seg over bagen og drar opp… bilnøkkelen hans. Den litt mindre begavede tyske vekteren hadde tatt feil av en Ford bilnøkkel og en utløsningsmekanisme for en bombe. Bombetrupp-sjefen var temmelig flau og beklaget til Grutle, mens vekteren febrilsk prøvde å fremstille seg i et kompetansens lys: “it is your fault because you have many things in your bag”. Der var vi vel inne på selve definisjonen på både bag og røntgen. Bag er noe man har mange ting i, og røntgen hjelper oss å se hva disse tingene er. Topp avslutning på en topp turne!

See you next time, suckers!

Ivar Peersen, Enslaved

Tradisjonen tro leverer Ivar Peersen fra Enslaved herlige rapporter fra turnélivet. Denne gangen er det Europa som blir truffet av banden som også går under navnet Enslaved.

Vi leverer ordet og tegnsettingen til Ivar Peersen fra Enslaved, som denne gangen plutselig har begynt å trene! Here goes:

Et sikkert tegn på at det er en av fire årstider er at det kommer ny turnéblog fra Enslaved. For det kan jo etter hvert sies at vi er en del ute og jobber en god del. Og om jeg kan få være så bråkjekk å bemerke at det er en slags utvikling også. Vi er heldige som har et apparat rundt oss som har gode planer og evnene til å utføre dem. Å bare fise rundt på de samme stedene der du allerede har fotfeste fører bare til at luften sniker seg ut av ballongen sakte men sikkert. Om det er sparepengene eller reisestøtte som ryker ut vinduet; det er temmelig poengløst i lengden, og tjener ikke til annet enn å sprenge et allerede overfylt marked.

En frisk vintermorgen for noen uker siden forlot sirkuset byen, og byen var Bergen. Forrige turné var ferdig i midten av oktober, og tiden siden har blitt brukt til nytt materiale, familieforøkelse og det vanlige blodslitet med å oppnå fullstendig verdensherredømme. Som vanlig føltes det utrolig bra å legge ut på veien; alle liker jo å drive med ting de føler de kan. Apropos ting vi kan; ni nanosekund etter sikkerhetssjekk og tax-free, var vi på plass med pils og quiz i kjent gamlis-på-tur-stil. Blodpris for halvdau Ringnes har en positiv effekt når du er på vei ut for en lengre periode. Som en slags siste lyn-vaksine mot hjemlengsel. Etter en pitstop i København og enda mer gamlis-ritualer (pølser og pils akkompagnert av knegging av dansk-engelsken til personalet), var det opphenting av buss og fast Euro-sjåfør Andy i Stuttgart. Vi har brukt samme selskapet (Coachservice) i alle år, og kommer til å fortsette med det. En noe høyere døgnpris for en sikker buss og et selskap som faktisk kan erstatte farkosten om det skulle oppstå et havari. Og havari oppstår oftere enn mange velger å tro. Å miste konserter og medfølgende inntekter tar fort luven av et kupp på en sliten buss eller en ditto van. Vel installerte i bussen gikk turen til Køln hvor turneåpningen skulle gå av stabelen. Det ble tid til en småseig biffmiddag nedi streeten, en visitt innom klubben, Underground, med litt Weissbier og en liten Jegershot før sementhjelmen kom deisende ned over ørene på oss.

(foto: Per Ole Hagen, Nrk)

Første showday begynte ikke helt optimalt. Jeg hadde aldri spist frokost på Burger King før, og tenkte den fatale tanken at “det kan ikke være så ille”. Makan til scam må du tilbake til Milli Vanilli for å finne. “Egg & Bacon breakfast”: eggerøre-substitutt tilsvarende et pittelite egg, to smale og korte striper bacon (litt mindre mengde bacon enn det man får når man bestiller ekstra bacon på en Whopper) og selve druesteinen i pølsa; deres definisjon av “toast” er en slightly oppvarmet halvdel av et burgerbrød-sett. Jeg kikket panisk rundt meg etter en tysk toppadvokat som likte Enslaved såpass godt at han kunne totalsaksøke kjeden der og da pro bono, men ingen hell i den avdelingen. Det ble heller et lokalt lite bakeri med påsmurt og kaffe.

En kjapp treningsøkt på et senter sørget for litt sosialstudier. Treningstyskere er faen meg harry. Her snakker vi army cut, bittebittesmå singleter og en sykelig hang til å snakke høyt i mobilen med en fot på treningsapparatet og den ledige armen i konstant pumpespenn. Av og til er det vanskelig å fatte at vi alle bebor samme planet. Middag på klubben besto av en wienerschnitzel av den ekte sorten; mørt og flatbanket kalvekjøtt panert. Dette var visstnok opprinnelig en riktig så fornem rett i Wien, som har degenerert til en slags bensinstasjonsschlager og fryseboks-fyller. Vel, det var på tide å få showet i gang, og knappe 300 metal-kølnere gjorde at relativt lille Underground var fylt til randen. Turnéåpningen var etablert som en pangsuksess. Litt drikking ble det jaggu meg tid til etterpå også. Det var blant annet veldig hyggelig å hilse på gutta i Ghost Brigade (very special guests på turneen). Noe såpass eksotisk som en gjeng lavmælte finner (!). Etter en del turneer og Syden-ferier hadde jeg inntrykk av at finnene hadde lagt bak seg både inne- og utestemmekonseptene, og lagt seg på konstant megafon-stemme. Men noen rebeller har altså valgt å legge seg på en roligere linje, og vi er veldig takknemlige for at akkurat disse ble med på turen vår.

(foto: Kim Erlandsen, Nrk)

Neste dag var vi i Dordrecht, Nederland. Vi er mye i Nederland. Byen Tilburg (hvor bl.a.  Roadburn-festivalen avholdes) er vel det nærmeste vi kommer et annet hjem borte fra Bergen. Men i Dordrecht hadde vi ikke vært før. Stedet var en ombygget kirke (jeg liker, som nevnt mange ganger før i bloggene, veldig godt dette gjenbruket av historisk sett lite konstruktivt anvendte bygninger), med ganske så oppegående tekniske fasiliteter. Det ble tid til en liten tur ut for litt vektlemping, heldigvis med betydelig lavere harry-faktor enn i Tyskland, og så en ganske elendig middag på klubben. Vi fikk gleden av å treffe det lokale supportbandet Fenris (etter sigende oppkalt etter en gammel Enslaved-låt). Vel, av og til er lokal support faktisk lokal support, men noen ganger oppleves de mer som lokale motstandsgrupper. Av en eller annen grunn er det viktig å tøffe seg og gjøre mest mulig ut av seg av scenen. Om det er for å bli husket, er det en alvorlig strategi på en god dag. Under nevnte begredelige middag prøvde vår uber-joviale trommis Bekkis å være litt hyggelig; og tok med noen ekstra glass Sprite fra baren og tilbød gutta. De så misbilligende på Bekkis og brusen før de brøt ut i “aaaah, only beer for us. Håhåhå!”. Live låt det vel ca. sånn som vi nå kunne forvente. For sikkerhets skyld spilte de godt over tiden sin, og ga turnélederen vår meldinger når hun prøvde å stoppe dem. Jaja, konserten vår gikk ærlig talt enormt bra, og nederlenderne var jaggu godt i gang med festen denne fredagskvelden. Vi slang oss med, og hadde det ganske festlig backstage. Selvsagt helt til venner av lokalsupporten kom og var store i kjeften og forsynte seg ivrig av kjølen. Det var bare å sikte på bussen og håpe det skulle gå en stund før neste spillested skulle “hjelpe” oss med litt lokal support. Snøft.

Dermed var vi tilbake i Vosselaar, Belgia. Det er stort sett her vår type band spiller i dette landet. Ikke mye annet som skjer her, så det ble med en spasertur og henging arounding. Utpå kvelden fikk jeg besøk av gode venner fra Eindhoven; videokunstneren Jerome og kjæresten Jackie. De tok meg med på en lokal kneipe hvor vi testet ut noe belgierne er gode på, i tillegg til øl, nemlig pommes frites. Her snakker vi skikkelig Asterix-pottit, ikke noen pinglete Mix kiosk-striper. Når det hele skylles ned med Hoegarden på tapp blir det hele riktig så lekkert. Inspirert, og full av karbohydrater, var jeg klar som et genmodifisert egg for konsert. Det var ny oppmøterekord på Biebob for oss, noe som heller ikke la noen direkte demper på stemningen. Steinbra konsert! Etter litt henging med nederlandske venner var det tilbake til Nederland og Enschede; en by vi heller ikke hadde spilt i. Det vil si, vi spilte her i 1995, men det var det bare Grutle som husket. I samme bygning lå det en gay-sauna, komplett med champagne on display i vinduet og full utblåsning av damp rett ut på gaten. Spennende, men det ble tur på den lokale gymmen i stedet. Igjen var den nederlandske klubbmaten klinisk fri for smak, og igjen var konserten bra, men kanskje litt tammere enn de par foregående konsertene.

(foto: Kim Erlandsen, Nrk)

Turen var så kommet til den tyske hoveddelen av turneen, innledet med en fridag i Berlin. Berlin er en veldig fet by etter mine parametre, men på grunn av opphopet arbeidsmengde ble det å ta inn på hotell for å jobbe og å Skype med de hjemme. Litt luksus må man unne seg til arbeidet, så litt sushi ble det også. Rapporter kom inn telefonisk fra Grutle og Bekkis som var ved Alexanderplatz for å nyte tysk tradisjonsmat i form av Eisbein (svineknoke) og gjørs. Neste dag ble det tilbake til harrytyskere på McFit treningsstudio, hvor praten i telefonene gikk lett og ledig mens musklene spilte mot dype, egne blikk i speilet. En kjapp Chop Suey seinere, og det var tid for lydsjekk på legendariske SO36. Stedet er kjent for å være temmelig venstreorientert, men det var lite som minnet om klisjeer a la Blitz og Svartlamoen på 80-tallet. Her var det ekstremt velorganisert, rent og jæklig bra catering. Til og med det lokale supportbandet oppførte seg, og holdt tidene (smått kritikkverdig at jeg ikke husker navnet når det var noe positivt å melde). Nok en liten rekord ble slått, da vi aldri før har hatt så mye folk på konsert i Berlin. Herlich! Igjen ble det noen glass med våre finske venner i Ghost Brigade, før vi rullet videre til Munchen.

Stedet var Backstage, som ligger et stykke utenfor sentrum.  Med mange timer til soundcheck tok jeg, Grutle og tour-/merchmanager Vikky en tur downtown. Frokost ble en herlig tyrkisktysk døner-kebab før vi tråkket oss gjennom store deler av byen. Flott by! Tilbake på klubben ble det middag og etter hvert konsert. Munchen-publikummet har aldri vært det helt store for oss tidligere, men denne gangen leverte de virkelig varene. Fra nesten hundre publikummere forrige runde i 2008 var vi oppe i ca. 300 denne gangen. Det går rett vei, som brura sa. Og rett vei videre etter dette var til Rockfabrik i Ludwigsburg utenfor Stuttgart. Her snakker vi ordentlig rockefabrikk. I tillegg til konsertene hadde de også faste konseptdager på metaldiscoet i kjelleren. Dagens program var 80-talls heavy, så vi var spent på hvordan blandingen med oss i etasjen over skulle bli. Først avla noen av oss en visitt i Johnny M. sitt treningsstudio i kjelleren.  Og her snakker vi ultimat tysker-bonanza. Selve Johnny-en var en skikkelig fet sølvrev som overvåket lokalet fra pulten sin midt i lokalet. På veggen hadde han klinket opp mottoet sitt: “GET SEXY” i store flotte gullbokstaver. Og igjen stavret musklene rundt foran speilene mens de murret barskt i de altfor små mobilen sine. Lydsjekk gikk som den skulle, og så var det tid for turens beste innomhus-catering.

Middagen bestod av blandt annet ytrefilet og svinebiff. Konserten ble en svett affære. Et stappfullt varmt lokale ga glatt scenegulv, så vi får være glad vi ikke er et løpe-og-hoppe-core-band. Kanongig! Etterpå kunne vi registrere at metaldiscoet, med en kapasitet på over tusen personer hadde fem-sju besøkende, hvorav en til to banget og spilte luftgitar på det episk svære dansegulvet (med stadion-size PA) mens resten så på, nippende til en brun en. Når “Flight of Icarus” blastet ut på 400 Db måtte den lokale heavy-sjefen (han hadde vært innom en del i backstage og understreket rangen) ut og vise hvordan det skulle gjøres på gulvet. De menige måtte bare ta et steg tilbake og nyte perfeksjonen. Litt for oss ble det også; kvelden ble avrundet med TNT og “10.000 Lovers”. Sweet!

Første stopp i Frankrike skulle bli Lyon og klubben CCO, en noe større klubb enn vi har spilt på tidligere i byen. Fransk catering leverte allerede til frokost, med paier, oster og skinke. Etter lydsjekk var jeg, Grutle og Vikky klar for mer kultur, og tok turen til Lyons gamle bydel, med borger og en haug med fete barer vi sørget for å sjekke ut (vi fant for første gang i Frankrike en pub med Bulmers cider på tapp), før vi inntok en bedre middag. En slags Coq au vin satte stemningen, før det var på tide å holde konsert. Når de lokale heltene i Lodz syntes det var greit å knigge et kvarter av Ghost Brigade sin settid, kjente jeg at det måtte sies fra. Og det ble sagt fra. Og så ble turneens så langt beste konsert avholdt. For en stemning, for et oppmøte!!! Frankrike er fett, esse. Nå var vi på en rulle, og neste morgen i St. Nazaire (et nytt bekjentskap dette også) reiste jeg ut med backlinetech Bjørnar (N), lydmann Kabel (NL) og trommetech Norbert (NL) på jakt etter solid brunch. Det ble en liten havnerestaurant med tunfisksalat, biff tartar og et glass rødvin. Rått kjøtt til frokost må vel kunne kalles metal. Klubben var topp, og det fosset ut god mat og vin fra kjøkkenet dagen lang. Konserten var ok, men publikummet bar kanskje litt preg av å ikke være helt vant med metal-gigs. Etter konserten fikk vi besøk av bryggeren som besøkte oss i Rennes sist i 2008. Denne gangen hadde han laget Red Ale, Brown Ale og Havrestout. Komplett med Enslaved-etiketter: “Axioma Cervesia Odini”.

Ukens siste konsert var i Poitiers, en liten by litt lengre inn i landet. Om helseproblemene som traff oss denne dagen skyldtes Enslaved-ølet, den litt suspekte lunch-kyllingen, eller en blanding, vites ikke. Men for meg og Grutle ble det en utfordrende dag preget av kvalme og verk i leddene. En eller annen forgiftning var det vel snakk om. Til å begynne gikk det verst utover Grutle, men han kom seg heldigvis utover i konserten, og gjorde en mildt sagt stor innsats. Selv hadde jeg en omvendt kurve i formen utover i konserten, og tilbrakte tiden mellom sett og ekstranummer i full Sphinx-stilling med hodet i en bøtte mens Bekkis fyrte av en trommesolo som heldigvis overdøvet elg-ropene, og fikk tiden til å gå (utrolig bittert at det ikke finnes bilder av den sekvesen). Men en bra konsert ble det, og overraskende bra med folk. Desverre utelukket formen noe særlig party, noe som var synd, med kompiser langveisfra backstage og det hele. Etter en ikke akkurat oppløftende dokumentar på bussen om det russiske fengselsvesenet (på den andre siden ble det jo temmelig greit tydeliggjort at jeg ikke hadde mye å klage på), ble det et par turer ut i den franske bondenatten for litt mer roping på en elg som ikke var der. Søvn fikser det meste, og i dag våknet jeg med en livsappetitt på størrelse med noe veldig stort noe.

Fridagen skulle tilbringes i Poitiers, da stort sett alt er fetere i Frankrike enn Paris. Jeg la ut med Bjørnar og galloperte til sentrum. Dagen åpnet med Pata Negra (spansk skinke), spansk omelett og et glass rosevin. Vi ble joinet av Grutle og Vikky og tok en runde i byen. Ganske fin liten by med mange flotte senmiddelalderske bygninger. En pub som annonserte tungt sitt utvalg av belgisk Leffe-øl på tapp vakte vår interesse, og der ble vi sittende en stund, som de sier. De hadde Leffe Ruby på tapp, og dette er en favoritt jeg virkelig håper å se i Norge! Diskret fruktighet (av røde bær, som navnet tilsier), uten noensinne å bli søtt eller klissete. Sulten gjorde etter hvert et comeback, og rundt hjørnet fant vi en kanon restaurant med italiensk tematikk. En enorm forrett i form av en tallerken diverse anti-pasti, fulgt av en nydelig kalvefilet surret i utrolig god røkt skinke, gjorde at tyngdepunktet begynte å bli temmelig lavt. Etter en Cuba Libre tilbake på Leffe-puben måtte jeg melde pass og traske tilbake til bussen. Og her sitter jeg, på den franske landeveien midt på natten og skriver for Pyro. I morgen er det Paris og siste dag med Ghost Brigade, og deretter er det over på Metal Hammer-sponsede “Destroyers of the Faith” i Storbritannia med Job For a Cowboy, Tryptikon og Cannibal Corpse.

Stay tuned, stay true.

Ivar Peersen.

Ivar Peersen og hans tapre metal-krigere i Enslaved er nå ferdig med sin lange turne i USA. Gjennom hele turen har Ivar servert oss herlige historier fra veien, og han avslutter i fin form med både dramatikk og suksess.

Her kan du lese del en og del to.

Enslaved Nord-Amerika , 2011:

At tredje og siste blogg herved avleveres betyr at vi faktisk overlevde den lenge fryktede avslutningen i L.A. Det ble kanskje en mer bokstavelig kamp for tilværelsen enn vi hadde håpet på, men mer om det seinere. Forrige uke ble avsluttet i badeland, og dermed begynner logisk nok denne uken med forkjølelse. Med tanke på hvor store deler av livet vi bruker på å høre andre syte og klage om hvor leit og vondt de har det har det i velferdsstaten var det det siste vi sier om den saken.

Byen var Calgary (klarer ikke tenke på det bynavnet uten automatisk å tenke på Trond Kirkvaag i rollen som Sølve Grotmol;  ”Her frå OL-studio skal me no setja over til Calgary…”, og stedet var Dickens. De som leste forrige rapport husker at dette var stedet som skapte noe komplikasjoner på grenseovergangen inn i denne Canada-runden. Den onde immigrasjons-offiseren hevdet å ha avslørt at klubben i Calgary ikke var et rent spillested, men heller en bar med en scene. I Canada kan man slippe arbeidsvisum dersom man opptrer i ”rene” konsertlokaler. Egentlig en ganske raus og grei regel.

I USA må man eksempelvis ha visum uansett. Førsteinntrykket var vel at autoriteten muligens hadde litt rett. Lokalet besto av en enorm bar, bord og stolgrupper, en haug med biljardbord og et fussballspill. Og en bitteliten scene i enden av lokalet. Mens vi rigget opp og lydsjekket trasket det folk inn og ut av lokalet, og da vi spurte vakten i døren hva de drev med var svaret at baren var åpen hele dagen. Så til immigrasjons-offiseren som fikk sitt pass påskrevet fra scenen i Regina: du hadde rett!

Det ble tid til en liten spasertur oppover mot downtown før konsert, med et kjapt besøk innom puben The Unicorn. Siden det var lørdag ble det en biff som bar ganske tydlig preg av at den var laget på pub på en lørdag. Kjedelige greier altså. Det som derimot ikke var kjedelig var kveldens konsert. Du store all verden for en temperatur! Drøyt tre hundre tilskuere førte til et rimelig tettpakket publokale (ikke konsertlokale, nei), og taktfaste rop på ”Enslaved!” runget kontinuerlig siste halvtimen før vi gikk på scenen. Det tok fyr fra første tone, moshpiten gikk, folk sang og skrek med (alt ettersom), og stemningen var helt enorm.

Jeg la spesielt merke til en litt liten fyr som sto ved scenekanten og prøvde veldig hardt å følge med på hva som ble spilt og sunget. Hver gang moshpitens bølger nådde ham ble han trøkket fram over scenen, og etter første halvtimen ble han så sliten at han bare ble liggende fremoverbøyd over scenekanten, med fjeset i parketten, mens han trommet takten med fingrene mot scenegulvet. En helt ny måte å nyte metal live på.

(Vokalist Grutle er elg i sol-medgang…?)

Så var turen kommet til alle nekro-nabolags mor. Klubben The Rickshaw Theatre i Vancouver, Canada. Den ble beskrevet i detalj på forrige turneblog-runde (m/ Dimmu Borgir før jul 2010), og har etter sigende blitt enda litt verre siden da. Personlig klarte jeg ikke å se forverringen. Det blir litt som en total atomkatastrofe som har blitt litt verre siden sist. Kortversjonen; klubben ligger midt i et kvadratisk område av Vancouver hvor de har etablert et friområde for de tyngste narkomane. De gode nyhetene er at resten av byen er temmelig ”ren”. De dårlige nyhetene skjønner du fort etter å ha tilbrakt et sekund eller to i området. Kort fortalt ble det en dag tilbragt stort sett på bussen og inne på klubben.

Overraskende nok hadde klubben gjennomgått en oppussing siden sist, så backstage-forholdene var slett ikke så verst. Det var derimot PA-en. Vår hollandske lydmann påsto det var den verste PA-en han hadde sett siste ti år (og han har gjort et par konserter etterhvert). Jaja, alt kan ikke være topp hele tiden! Konserten var glimrende, og vi fikk besøk av gode venner før og etter konserten. Jeg har vært innom det før, mens andre band har fans som kommer og vil ha hårstrå, drikke ugleblod sammen med idolene, og slikt, har vi heller folk som kommer og gir oss alle mulige trivelige ting. Stort sett i kategorien mat og drikke (vi husker bryggmesteren fra forrige uke). Denne dagen var det sjokolade og kakemenn som var tema for gavedrysset. Et lysglimt i Vancouver-mørket.

(Trommeslager Bekkis får besøk i Vancouver)

Søndag var siste fridag på denne turneen, og ble tilbrakt i en ganske så intetsigende kanadisk fjellby. Temmelig lite å finne på, men med en knakende god restaurant i hotellets første etasje. Lunch besto av nydelig fersk tagiatelle med scampi og kamskjell, mens middagen var helt uslåelig med fransk løksuppe, sennepsbakt lammesadel med rotgrønnsaker, og til slutt et par glass mørk rom av typen Matusalem. Rom er så mye mer enn Capt. Morgans og Cola. Vi nordmenn som er så glad i konjakk har mye spennende å utforske i de ”øvre lag” av rom.

Anyhoo: turen gikk videre fra ingenmannsland til en annen av våre favorittbyer Seattle. Forblåst, grønn og temmelig lik Skandinavia ute på nordvest-kysten av the US of A. Vi spilte på samme klubb, El Corazon, sist i 2007, og minnene var gode. Spesielt fornøyd var gutta i bandet med at ”en konjakk” i baren betydde et breddfullt melkeglass til prisen av en shot. Det var så få som drakk den slags, så vi kunne like gjerne få litt ekstra. Akkurat den holdningen er vel kanskje ikke så skandinavisk, så litt eksotisk er nå Seattle tross alt. Det ble ikke tid til mye annet enn arbeid og mailing (en klubb med skikkelig internett er også temmelig eksotisk på denne turen) denne dagen. Thai-mat ble bestilt til etter lydsjekk, og før vi visste ordet av det var det tid for konsert.

Det er en ting som er ubegripelig irriterende med statene Washington (Seattle) og morgendagens Oregon (Portland), og som får oss til å savne gode gamle Bondevik-Norge. Det er f**n ikke lov å nyte alkohol backstage eller på scenen. Nå er vi ikke helt alkoholiserte, vi klarer oss for all del et par timer uten å drækka, men det er så utrolig irriterende å ikke kunne ta et par brune (”for å dra av de verste toppa”, som Bekkis pleier å si) eller en liten skarp en (”en konjakk er jo så fint for å komme litt i stemning”, som Herbrand pleier å si) før man går på.

Og enda mer irriterende å ikke kunne ta en liten skål med publiken fra scenen, om man har lyst til det akkurat den kvelden. Og selvsagt; denne kvelden hadde vi forferdelig lyst til alle de ovennevnte tingene. Overformynderi ikke medregnet, konserten var særdeles bra. Publikum var rett og slett helt med, som de har vært hver gang her. Etter konserten ble det tur på den lokale puben nede i gaten, og om det ikke ble melkeglass med cognac denne gangen, ble det noen særdeles lekre lokale brygg og longdrinks før bussen la turen videre sørover mot Portland.

Portland er også en plass vi liker å reise, men det er mer for byen enn konsertene. Vi har siden 2007 spilt på klubben Roseland Theatre, men denne gangen var det Hawthorne Theatre som var åsted for rock. Vi kunne konstatere at lokaliseringen var særdeles gunstig. Makan til fett nabolag i denne delen av Portland skal du lete lenge etter. En mengde vinyl-sjapper, musikkbutikker, matbutikker, restauranter og coctailbarer. Et slags hippie-paradis, bare uten hippiene, altså helt genialt.

Jeg og Grutle tok oss en tur innom noen av butikkene, sistnevnte fant ganske kjapt en fet dobbel-LP med gamle Nihilist-demoer. I den neste vinyl-butikken var det enda større utvalg, og her dukket gode gamle Psykedelia (evt gudinnen Eris som Timothy Leary og LSD-mystikerne på 70-tallet kalte henne,  gudinnen for spøk, kaos og pur merkelighet) opp igjen. Som hun så ofte gjør når vi er ute og reiser.

Lokalet er kjempesvært med meter på meter med vinyl. På anlegget spilles noe merkelige synth/new wave pling-plong saker, og innehaveren ser for øvrig akkurat ut som den musikkbeskrivlesen. Komplett med bleket kunst-sveis og paljett-jakke. Allerede der er situasjonen på et slags realisme-bristepunkt. Så kommer det dansende inn en temmelig homofilert herremann som snakker særdeles høylydt (med seg selv skulle vi skjønne etter et par forsøk på å delta i samtalen hans) om sine favorittlåter, synger smakebiter fra dem, mens han danser rundt i lokalet og trekker opp vilkårlige plater og synger videre. På dette tidspunktet ser jeg på klokken at jeg må komme meg avgårde for å rekke middag før lydsjekk, og spaserer alene tilbake til klubbens nabo. En meksikansk restaurant med fantastisk mat. Dagens høydepunkt var burritoen med det treffende navnet ”Surfo Turfo”.

Men hva skjedde videre på platebutikken etter at jeg gikk? Psykedelia-effekten fra vår dansende og flamboyante venn begynte å avta mens Grutle trålet videre i vinyl-hyllene. Dermed kunne oppmerksomheten hans igjen skifte innom musikken i butikkens høytalere. Nå var det noe enda merkeligere som foregikk der. Det var new-wave, punk og noe merkelige synth-greier i en slags smørje. Greit nok, men hva var det med vokalen? Inni ulingen hørtes det da ut som noe stavangersk? Grutle ble til slutt nødt til å spørre paljett-fyren om hva i all verden han spilte. Jo, det var en obskur ep (eller noe, husker ikke helt detaljene her, kan ha vært en single) med et enda mer obskurt band fra Stavanger fra 80-tallet. Navnet var ikke kjent for noen av de, og om det ble nevnt kan i alle fall ikke jeg huske det. Når Grutle fortalte hvor i verden han kom fra, var svaret ”wow, this must weird for you then”. Godt jobbet, Eris!

Konserten ble faktisk riktig så bra. Godt med folk og bra liv til å være Portland. Merkelig hvor mer ”nedpå” de er her når man tenker på hvor kort avstand det er fra Seattle. Eneste demperen på stemningen denne kvelden var en eller annen merkelig svovelaktig lukt i bussen (vi måtte sitte der før konserten da det mangler backstage igjen). Uansett, tiden var kommet for turneens lengste kjøretur; neste stopp var San Fransisco og California.

(Keyboardist og co-vokalist Herbrand)

Vel fremme i San Fransisco var det bare å komme seg ut i varmen og traske ned downtown. Herlig med skikkelig sommervær inniblandt (ikke hele tiden, det er ikke Metal). Om nevnte psykedelia-gudinne Eris var innom Portland i går, så er det temmelig sikkert at hun har fast bopelsadresse i San Fransisco. For en herlig samling fritenkere og freaks! Nede i byen gikk jeg og Grutle innom en kostymesjappe og fant akkurat det vi har leitet etter i årevis; hotdog-kostymer! Mer om det seinere.

Vel tilbake på klubben var det lydsjekk og middag. Slim’s er en av de få klubbene i USA hvor ”inhouse catering” er gode nyheter. Vi var her sist i 2007, og sjefskokk José var der da som nå. Enormt kul fyr; meksikaner med sans for ekstrem Metal, Norge og særlig Turboneger. Igjen serverte han framanifrå mat, med hovedvekt på det meksikanske. Og så lurte han på hvordan det gikk med Turbo, da. Jo, det går strålende, de er i gang igjen og hvem vet, kanskje de dukker opp igjen her på Slim’s, kunne vi fortelle til Josés store begeistring. Så viste det seg at José ikke hadde fulgt helt med i timen: ” By the way, how is Hank doing?”. “Well, he’s not in Turbonegro anymore, he’s got some new friends who is very interested in Scientology, he has been driving around outside mental hospitals screaming pretty outlandish slogans through a megaphone, he is a judge in Norwegian Idol, and his new band is… different”. Det kunne vi sagt, men av og til er det enkleste like greit, så det ble med “he’s hanging in there”…. José får finne ut av det sjæl ved høve.

Konserten, det som faktisk dette egentlig burde dreid seg om, gikk enormt bra! Over 600 mann inne torsdag kveld med Slayer-konsert rett nede i gata er rett og slett sinnsykt bra, gidder ikke leke besjeden der. Gutta fra Autopsy kom innom som de pleier å gjøre når vi er i byen, og etter konserten inngikk vi en avtale med vokalist/trommis Chris Reifert om at han skulle ta vokalen når vi covret Autopsy-låten ”Retribution for the Dead” neste gang vi var i byen. DET gleder jeg meg til! På den noten la vi i vei mot siste dag i L.A.!

Husker dere den lille duften som plaget oss på bussen i Portland? Litt svovelaktig stank? Jeg syntes jeg kjente et snev av den igjen på natten og tenkte at det var noe fra motoren som kom inn gjennom viften i bunken (sengen) min, og la meg like godt bak på sofaen i bakloungen. Etter noen timer våknet jeg og kjente at noe var litt smågalt; hodet dundret mer enn normalt var om morgenen, det svei i halsen og nesen. Men lukten var ikke der… Når jeg tenkte meg om kjente jeg ikke noe lukt i det hele tatt. Så kom jeg på at jeg fortsatt var temmelig tett i nesen (denne forkjølelsen jeg ikke skulle gnåle om i bloggen). En kjapp nesespray senere kom luktesansen nådeløst tilbake, og da kjente jeg at hele rommet var 100% fortettet med ekstremt illeluktende svovelgass. Det var bare å rive opp dørene og komme seg ut av bussen så fort som mulig. På veien møtte jeg Grutle som hang ut av sengen med brekninger og rett utenfor sto turnemanager Vikky fremoverbøyd og spydde. Jeg kunne konstatere at dette nok ikke var innbilning og ropte selv på det som var av elger på kontinentet. Ikke så rart; det viste seg at batteriet var gått tørt, det var begynt å brenne opp elementer og dermed utviklet det seg svovelgass.

Sjåføren vår Dana hadde nemlig ikke luktesans i det hele tatt, og dermed måtte det oppdages ”the hard way”. Jaja, det ble fylt på vann og ferden gikk videre mot L.A. Det vil si, etter 20 minutt bråstoppet vi langs motorveien. Nå var motoren overopphetet og vi var tom for kjøleveske. Grutle, Bekkis, Arve og Alla (Arves kjæreste som nå besøkte Arve på bussen) fikk haik med en hyggelig dame og kom etter hvert tilbake med kjølevæske. Vi var i ferd med å komme veldig for seint til vårt eget og særdeles utsolgte gig i L.A., men nå var vi i alle fall på vei. Det vil si, etter 10 minutt var det ny bråstopp.

Viften som kjøler ned motoren (i tillegg til kjølevæsken) var begynt å oppføre seg rart. Den ble justert, og vi forsøkte å kjøre videre. Det ble to stopper til før vi rett og slett sto parkert i en bakke uten utsikter til å komme oss videre. To timer fra L.A. og ekstremt forsinket.

(Gitarist Arve med kvinnebesøk)

Sjåføren prøvde å få fikset viften, men kom liksom ingen vei. Ting satt fast og det ble ikke orden på sakene. Etter en halvtime fikk vår nederlandske lydmann Kabel nok. Han overtok resolutt verktøyet, klatret inn og fikk fikset faenskapet. Og pådro seg 2. grads forbrenning i prosessen. Men tror du ikke han fikset viften? Nederlansk crew; you can’t beat it. Og så var vi på vei igjen. Vi ankom i det dørene skulle vært åpnet, men klubben var mest glad for at vi kom frem (og det var vi også), og holdt dørene. Igjen skulle Kabel vise hva han var laget av. Mesterlig produksjonsledelse førte til at vi på 45 minutt (!) klarte å loade in, rigge opp og gjennomføre en strøken lydsjekk. Og ikke en sur mine å se noe sted. Har ikke opplevd makan!

Så, 45 minutt etter skjema var dørene åpne. Før vår egen konsert fikk vi plaget supportbandene litt. Blant annet fikk jeg og Grutle brukt pølsekostymene til å bryte oss inn på scenen under Alcest-konserten. Vår egen konsert gikk glimrende, og en 100% fullsatt sal ga jernet! Etterpå ble det litt fest, men ikke så mye som planlagt/fryktet. Mareritt-dagen slet oss nok for mye ut til det…

Dagen etter ble tilbragt på hotell ved flyplassen, med pakking og spising. En kjapp tur innom legendariske Manny’s ble det tid til (restauranten til den gale gamle meksikaneren som tvinger gjestene til å shote Tequila for de som leste Opeth-blogen i 2009), og litt henging med våre gode venner i Nuclear Blast USA. Søndag morgen ble det heimatt til Norge, etter det som må ha vært Enslaved sin mest suksessfulle turne nokon sinne. Intet mindre!

Vi blogges på neste turné!

Ivar.

Ville du hørt heavy metal fra denne karen? Selvsagt ville du det. Og ikke minst lest Ivars andre del av opplevelsene rundt i Nord-Amerika. Nok en gang anbefales det hele varmt.

Enslaved er på turne i USA og Canada og Ivar Peersen leverer nok en gang herlige fortellinger fra livet på landeveien. Del 1 kan du lese her. Vi gir ordet til Ivar, og sier velbekomme:

Første kapittel ble avsluttet i Toronto, og deretter gikk turen sørover til Columbus, Ohio. Vi har hatt nok en flott uke. Men før jeg går i gang for alvor, må jeg oppklare, opphente og utbrodere litt her.

Jeg pleier ikke bry meg så veldig om kritikk av bloggene mine; jeg er invitert av Pyro til å skrive ned disse dagbøkene fra veien, og invitasjonene kommer som klokkearbeid (like clock work?) hver turne så jeg antar at Pyro-gutta er fornøyd med innholdet. En blog er jo en høyst personlig ytringssfære, og mitt liv dreier seg foruten om musikk og familie mye om La Dolce Vita: det gode liv; mat og drikke. Og det er det jo ikke alle som er så veldig interessert  i. Det finnes nok av folk i mitt eget band som driter i bloggene, og det er jo folk som er på samme turneene. Det skulle vel si sitt, hehe. Men hvorfor plutselig denne litt defensive innledningen? Jo, det har gått opp for meg at jeg kan ha stått for tidenes utelatelse i første/ forrige blog. I min smaking og tørsteslukking presterte jeg å utelate selve rosinen i pølsa fra første uken. På New York-showet, som var utsolgt (får ikke sagt det mange nok ganger), fikk Grutle besøk av sin gode venn Tony Harnell (ex-TNT) og hans britiske kjæreste. De tok turen innom backstage før konserten, og praten gikk løst om vår og hans karrierer, før vi kom inn på kveldens setliste. Tonys øyne lyste opp da vi nevnte at vi kom til å gjøre “Immigrant Song” av Led Zeppelin som første ekstranummer. Han kunne fortelle at han hadde gjort den låten i sine yngre dager. “Hvorfor ikke gjøre den med oss?”, spurte vi, og hans festmø hjalp villig til med å gi Tony siste dytten som skulle til for å få han med på ideen. Så da har vi altså gjort “Immigrant Song” med Tony Harnell på vokal i New York. Check. Så ja, jeg skal ta selvkritikk for å ha utelatt en sånn hendelse, mens stekte poteter og mikrobryggerier kom med. Når det er sagt; jeg kommer til å fortsette som før med relativ stivt fokus på mat og drikke. Er ikke det ekte nok, så er det bare å sitere Tool fra låten “Hooker With A Penis”: “I sold out long before you even heard my name”.

Og der var vi i Columbus, klar for en ikke altfor innholdsrik dag. Det skulle vise seg at byen var stengt fra rundt midt på dagen. Saklig på en lørdag… Jeg, Grutle og Arve drev rundt i timesvis uten å finne så mye som et halvåpent spisested. Det vil si, skjebnes ironi ville det slik at det eneste stedet med mat som var åpent var to meter over gaten fra klubben. Selve den opplevelsen var ikke det helt store å skrive hjem om, så vi går rett til konserten. Lørdag kveld i Ohia skulle vise seg å fungere riktig så bra. Vi følte at “Ohio-forbannelsen” ble løftet for en kveld, for vi har stort sett opplevd byen og delstaten som temmelig kjedelig og lite imøtekommende tidligere. Men denne kvelden skulle vi se en annen side! Det var bra med folk og stemningen sto i taket. I etterkant av konserten fikk vi besøk av en lokal gjeng unge metal-fans med spesiell interesse for Norrøn historie og Åsatru. De var langt ifra noen obskur sekt-aktig gjeng, tvert i mot var de en samling høflige og trivelige mennesker. Et par flasker mjød hadde de også med seg til bussen. Vi sparer de til avslutningskvelden i L.A. om en uke (kjenner allerede at jeg er litt bekymret for den kvelden). Etter en lengre passiar med de lokale hedningene var det tilbake til moderskipet og tur mot Chicago.

Vel fremme i Chicago så vi til vår skuffelse at vi var langt unna selve Chicago. Fet klubb, fint vær og muligheter til å sitte på taket og gasse seg, men selve byen var for langt unna, og akkurat den var jeg klar for å utforske. Det ble med en times spasertur i retning skyskraperne litt seinere. Dagens omverden-stimuli var det vår norske venn Finn Arne som sto for. Han og kompisen var i Chicago på weekend-tur og fikk like godt med seg en Enslaved-konsert mens de først var i gang. Det kan kalles entusiasme med internasjonalt tilsnitt! Et lite stykk Norge hadde de også med seg; siste utgaven av Metal Hammer Norge. Det hjalp på hjemlengselen, og førte også til en lengre debatt på bussen om oversettelsene fra engelsk/amerikansk til norsk. Enkelte røster hevdet at de kanskje sliter litt med samme mangel på “connectivity” som norsk film av og til har gjort (snakker folk sånn?). Jada, vi går tur, diskuterer norsk språks utvikling og hviler ettermiddagslur på bussen. Vi er en gjeng norske pensjonister på tur, jeg er fullstendig klar over det.

(Grutle i Enslaved spiser et pittelite måltid)

Så parkerte vi forhåpentligvis for siste gang utenfor klubben Station 4 i St. Paul, Minneapolis sin tvillingby. Vi har hatt mange gode konsertopplevelser der, og kveldens konsert var for så vidt helt grei. Det er bare at klubben er så jævlig nekro. Her snakker vi ikke om “melk som har stått to dager for lenge utenfor kjøleskapet”-nekro, vi snakker “å faen, var det der jeg la den orangutangen som døde av byllepest for 32 år siden”-nekro. La oss begynne med det basale; igjen, ingen backstage. Det som gjør det ekstra ille på dette stedet er at det var backstage her før, riktignok en av de mest mugne og dystre backstagene. Myten skal ha det til at det ble begått mord der, og at det er lik i veggene, men like fullt var det en backstage. Den ble mer og mer forfallen for hver gang vi var innom siste årene, men i stedet for å pusse den opp har eieren like greit bare stengt den av. En tankegang jeg er ganske sikker på et par nære kollegaer i musikkbransjen kan sympatisere sterkt med; men like fullt en ganske teit filosofi. Ok, så er vi tilbake på dette med toaletter da. På herreutgaven kunne vi igjen konstatere at dør inn til porselenstronen var fraværende. Denne kvelden ble det desverre nødvendig med et besøk; hovedsaklig på grunn av inntaket av en ikke helt kjempefersk italiensk skinke tidligere på dagen. Hva gjør man? Jeg henvendte meg høflig til en jente som vasket hendene på dametoalettet og forklarte at det manglet dør på mitt rom, og spurte ydmykt (ja, det var ganske ydmykende, tro meg) om det var et problem om man lånte et avlukke på dametoalettet. Joda, ingen problem, hun kunne stå utenfor og forklare de andre jentene og alt var ok. I det jeg takket og skulle gå inn på et avlukke, kom det løpende en vakt som ropende heiv meg ut av dametoalettet (noen som har blitt hevet ut av damedass noengang?). I følge han var dette vanvittig ulovlig og hele baren kunne bli stengt dersom sjenkemyndighetene foretok en kontroll og fant en herre på dametoalettet. Jeg fulgte selvfølgelig oppfordringen. Å bli utestengt fra et sted man skal spille om tre timer er jo ikke helt kosher, men som den kverulanten jeg er sjekket jeg litt med andre lokale og det amerikanske crewet vårt, og det finnes nok ikke noen lov som fratar folk skjenkebevilgnigen dersom de finner skjegg på dametoalettet. De ville sannsynligvis bare bevise at de faktisk kunne behandle band enda dårligere enn vi trodde.

Vel, vi overlevde, og mye annet med dagen var positivt. Men før jeg gir meg med sytingen: siste punkt på listen over gode grunner til aldri å spille der igjen er muggsoppen i veggene og scenegulvet. På et tidspunkt under konserten førte denne spennende og rause soppfloraen til at vokalist Grutle like godt kastet opp etter en låt. Knall. Konserten gikk greit nok, og ikke mer, selv om publikum ikke vant noen premie for å være overentusiastiske. Kanskje muggsoppen og fraværet av sanitære forhold preget dem også? Ok, nok klaging (jeg er jo stort sett positiv, yes?). Det var mye trivelig som skjedde også, for all del. Vi går tilbake til begynnelsen; vi fikk anbefalt frokost på Micky’s Diner. For første gang på turen la alle fem gutta i bandet ut på leting sammen. Det gikk ikke mange minuttene før man husket hvorfor vi sjelden legger i vei i samlet flokk; gradene av morgenkvikkhet, -grettenhet og -måpådasshet er såpass ulik at samspillet er relativt dårlig og ufruktbart i situasjoner hvor man for eksempel skal finne en diner et eller annet sted i en ny by to sekund etter at man har stått opp. Vel, vi fant fram, og det var verdt leitingen. Micky’s var en diner av gamleskolen; formet som en diger campingvogn med en lang bardisk hvor maten ble servert. Klassisk oppsett og klassisk frokost; egg, bacon, hash-browns og melk. Fin-fint. Det som virkelig satte prikken over i-en var et storfint besøk på bussen rett før vi skulle på scenen. Bryggerisjefen sjøl fra Surly Breweries, Todd Haug (som alle andre i Minnesota har han vel norske aner han også) kom innom bussen med intet mindre enn fire fulle brett med samples, og rosinen i pølsen; en Russian Imperial Stout på en skikkelig flott litersflaske. Samplesene har vi tatt godt for oss av (særlig kaffe-lageren var suksess), mens storegutt spares også til siste konsert (igjen kommer denne snikende følelsen av uro med tanke på avslutningsfesten). Takk Todd! Ta turen innom www.surlybrewing.com for å lese mer om dette. Og med det sier vi farvel til Station 4 og St. Paul, sannsynligvis for siste gang, vi prøver tvillingbyen Minneapolis neste gang!

(Bryggeren Todd)

Winnipeg selv var en trist affære, i alle fall den delen vi befant oss i. Det er noe ekstra tragisk å møte alkoholiserte inuitter drivende i gatene rundt i Canada. Vi andre har jo på en måte funnet opp driten selv, og dermed skapt våre egne alkoholproblemer; mens mange av urfolkene ble påtvunget og lurt inn i sprittåken som en del av takeover-strategiene til våre ikke akkurat etiske forfedre i sin kolonialiseringsiver. Fytti. Det som kanskje var litt mer overraskende var at det var mange indere og hinduer i Winnipeg. Et lite håp steg i magene da det var en indisk restaurant rett ved klubben, men ethvert lysglimt og drømmer om koriander og chili ble pulverisert i en smakløs smørje som ikke lignet noenting; aller minst indisk mat Nei, nå begynte uken å anta et litt dystert preg hva mat og drikke angikk. Konserten derimot, gikk kjempebra. Det kom en del folk, mer enn vi hadde håpet på her ute i ingenmannsland, og en Grutle i storform ga dem ikke annet valg enn å gå totalt bananas, noe de like godt gjorde. Klokt valg.

Så var vi i Regina. Det uttales merkelig nok på samme “måte” som “vagina” (engelsk); skulle tro det var mindre belastende å uttale det på “norsk vis”, med “i” som i “Mo i Rana”. Og de lokale korrigerer deg hvis du prøver å uttale på feil måte, Javel, om de vil seg selv så vondt, vær så god. Jeg og Grutle tok en god spasertur (pensjonister, ja) rundt i byen som var fin, ren og ganske folketom. Etter å ha blitt både tørst og sulten var turen endelig kommet til en begivenhet vi hadde gledet oss til de siste dagene; et besøk på Bushwakker Brewery Restaurant, en restaurant som brygget sitt eget øl. Brygget var helt utmerket; fra lyse lagere til mørke portere. Høydaren var likevel villsvinburgeren med bacon, som satt som et skudd. En kjapp lydsjekk seinere var vi tilbake i baren, og fikk slått av en prat med en svært hyggelig bartender som viste seg å være halvt norsk same og halvt inuitt. Vi fikk lært han hva Snakebite var (det er faktisk godt og mandig med skikkelig cider, dvs usukret cider, f.eks irsk Magners, de greiene folk drikker på i Norge er mer rusbrus med en slags “cider-smak”). Vi var forberedt på lite folk, men det ble heldigvis ikke ille i det hele tatt, og det de manglet i antall tok de definitivt igjen på entusiasmen. Suksess!

(To tette og en badehette)

Alright, da var siste dag i uke to kommet, og byen var Edmonton, fortsatt i Canada. Denne gangen skulle vi spille downtown, så jeg og Grutle fikk turnebussen til å hive oss av ved The West Edmonton Mall, et av verdens største kjøpesentre (vi spilte inne på en klubb i kjøpesenteret forrige runde), og avla vannland der et besøk. Ny badehette ble innkjøpt og vi heiv oss i vannet. Utrolig digg! Tid for en kjapp fish & chips-frokost ble det også før vi busset ned til lydsjekk. Før konserten ble det flottenfeiere med restaurantbesøk, hotpot med alskens sjømat, drinker og et par øl seinere følte vi oss temmelig klare for konsert. Det kom bra med folk, selv om vi kanskje hadde håpet på enda litt mer folk etter forrige rundes storsuksess i denne byen. Vel, vi skal jo ikke bli helt bortskjemt selv om denne runden har gått sinnsykt bra. Snart nærmer østkyst-USA seg og det kommer til å bli ellevilt, so stay tuned! Snakkes om ca en uke, om vi overlever avslutningsfesten i L.A. Host….

President Cato i storform. Alltid. Les siste del for denne gang. Vi aner at det blir mer når Enslaved legger ut på tur neste gang…

Turneblogg 2: Europa april 2011.

Bergen 03. mai

Da var vi hjemme igjen fra en relativt kort og veldig trivelig tur. Her følger de episke detaljene fra siste halvdel av reisen.

Morgenen etter fridagen i Zaandam var det fortsatt sol og sommer i Nederland. Foreløbig var det undertegnede, vokalist Grutle og lydmann Kabel (nytt nederlandsk fantastisk tilskudd til crewet) som var stått opp. Over en kopp kaffe åpenbarte det seg en mulighet for litt underholding. Vi sto parkert rett over broen fra sentrum i Zaandam, og representerte tydeligvis en mulighet for ungdom til å lure seg vekk litegrann. To dudes og to damer i alderen 15-16 gjemte seg på ene siden av bussen, hvor de røykte en deilig jumbo-joint til lunch. For å understreke vinnerpotensialet sitt hadde sågar begge gutta barbert mønstre i øyenbrynene sine. I en buss med sotete vinduer, Kabel sin iPhone med prompe-app og et fett anlegg er det bare en ting å gjøre; vente til de blir tilstrekkelig steine, lydløst rulle ned noen vinduer og så fyre løs med et utall ulike prompelyder. Ungdommen var nok for stein til å skjønne helt hva disse lydene var, men det var nok til å skape forvirring og kløing under capsen. Vi kan jo bare drømme om at alle fire sto der og trodde sidemannen/-damen var den skyldige for denne akutte og sonisk imponerende flatulensen midt i røykepausen.

(lydmann Kabel)

Når den moroa tok slutt (de skulle vel tilbake til skolen for å ikke få med seg så altfor mye) var det på tide med brunch (på turne står jeg aldri tidlig nok opp til frokost, med dertil resulterende sult). Det ble en lekker pizza-sandwich basert på tomater, italiensk krydder og mozarella skylt ned med noen liter kaffe. Turmanager/manager/backlinetech Tonje hadde besøk av en utvandret bergenserinne, nå bosatt i Amsterdam. Jeg benyttet anledningen til å sitte på med sistnevnte inn til Amsterdam, en tur på ikke mer enn en halvtime (nå er det ikke mye i Nederland som er mye lengre fra hverandre enn en halvtime eller fire).

(turmanager Tonje)

Med et par timer til disposisjon var planen å få sjekket litt bokhandlere og kanskje Van Gogh-museet. Rett nedover fra Sentralstasjonen finner man etterhvert handlegaten Kalverstraat, og et stykke nedi den dukker Waterstone’s English bookshop Amsterdam opp. Denne fire-etasjers butikken har en herlig erkebritisk atmosfære. I andre etasje finner man en egen hylle med diverse Twinings og Liptons te. I tillegg til en pakke Lipton Earl Grey fikk jeg revet med meg Goetes ”Faust” del 1 og 2, James Ellroys The Cold Six Thousand (del 2 av triologien Underworld USA, Asbjørn: jeg har forresten fortsatt del 1 ”American Tabloid”, den må du få igjen host, host), og en alldeles nydelig H.P. Lovecraft-samling med tittel Nekronomicon: The Best Weird Tales, innbundet i sort skinn med gullinngravering og innholdende flere titall av Lovecraft sine beste skrekkhistorier, inkl hele Cthulu-syklusen.

Ute på gaten kom jeg ca. en meter avgårde før The American Bookstore åpenbarte seg. Å være musiker er ikke så lukurativt (til tross for at vi tjener 17-20 øre i året på Spotify med et par hundre tusen streaminger) så i denne butikken var planen å se mest mulig fremfor å kjøpe mest mulig. Det vil si, da jeg fant den ”originale” Necromicon, måtte jeg nesten ha den også. Original står i anførselstegn da boken er særdeles myteomspunnet, noe som gjorde den til et perfekt utgangspunkt for Lovecraft og hans skrekknoveller. Men hva vet jeg, helt umulig er det kanskje ikke at jorden en gang skal ha vært underlagt en gjeng med snedige kreaturer med blekkspruthoder som kommuniserte ved telepati og brukte gigantiske plasmaklumper som trekkdyr der de bygget sine templer? Til sammenligning hadde Søndagsrevyen (Nrk) i fullt alvor en sak 1. mai om at forrige pave (John Paul II) snart kan bli helgen, det gjenstår bare litt etterforskning rundt det påkrevde mirakelet (for å bli ordentlig helgen); kryssklippet med intervjuer av gråtende amerikanere som på Petersplassen hyler ut at de simpelthen elsket ham og at de bare vet at han nå er en helt fantastisk leder for kirken i himmelen (sic). Om han har det ensomt der oppe får vi håpe hans gode venn Robert Mugabe kommer og holder han med selskap om ikke så lenge. Mugabe var en av de distingverte gjestene under nevnte half-way-to-sainthood event 1. mai. Vatikanet holder døren åpen for alle, så lenge du ikke var jøde under 2. verdenskrig, da.

Nok om det, vil mange si. Togturen tilbake til Zaandam tok bare 10 minutt, og på vei til lydsjekk stakk jeg innom en fiskehandel for å få med noen matjessild, som ble slukt på høykant med løk på bussen noe seinere. Lydsjekk var som alltid på denne turen kjapt, effektivt og trivelig, så fulgte bespisning ute på restaurant med promotør; noen nydelige kjempereker sterkt krydret i noe som kan ha vært indisk stil. Forrige gang vi spilte i denne byen var helt tilbake til 1995, så vi visste ikke altfor mye om hvordan det skulle bli, men det ble helt kanon. Bra oppmøte og relativt høy steming til å være Nederland. Ikke misforstå; de er særdeles vennlig innstilt og oppmerksommme, de er bare så endeløst steine. For meg personlig utgjør det ikke all verdens tragedie at de står der og dupper og drømmer seg bort (om blekkspruthoder?), men av og til synes jeg veldig synd på Ice Dale og særlig Grutle, som begge jobber mye ut mot publikum. Det blir jo litt rart å levere så mye energi oppi fleisen på folk uten å få noe tilbake. En som derimot ga mye av seg selv var den artige skruen som klatret opp på scenen en god del ganger for å vise alle i salen, og etterhvert alle i bandet, at han hadde en flott diger Enslaved-logo tatovert på armen. Han gikk ikke ned igjen før alle hadde sett ordentlig og gitt tommelen opp.

(majestetisk sild!)

Så var det å pakke ned att, komme seg i bussen og ta nok en natt i Zaandam. Neste morgen gikk turen videre til Den Bosch, et par timer unna, også i Nederland. Her spilte jeg og Grutle sist i 2009 sammen med Inge Rypdal (Emmerhoff & The Melancholy Babies, Warpigs etc) som del av et interaktivt video-, musikk- og ballettprosjekt. Intet mindre. Noen stikkord fra den helgen; cognac, fyllearrest, ballettdansere, mer cognac, høy musikk. Nå var vi tilbake i litt mer ”normal” utgave, for første gang som Enslaved. Jeg tok turen innom museet S’MS (hvor vi blandt annet spilte den gangen) og så en knakende god utstilling av en slags abstrakt arkitektur i forskjellige skalaer av kunstneren Frank Havermans. Hvorfor gå på utstillinger sånt rent utover Munch og nasjonale samlinger? Hvorfor ikke? Så lenge der noe å oppleve (les: altså mer enn bare et hvitt rom eller en enslig Cola-kork på toppen av fjorten brukte q-tips i en haug) så tar jeg ikke det så tungt om jeg ikke ”skjønner” all verden. Det meste kan være inspirerende. Sa brura…

(kunst, sa brura…)

Igjen bar middagen preg av noe indisk (eller kan det være smaken av den gamle nederlandske kolonien Indonesia som sniker seg inn her?), og etter en kjapp middagslur var det klart for gig igjen. Middagslur er passe gamlis, men må til om man skal prestere halvannen time med intens metal hver kveld. Det blir litt langt til Olympiatoppen for oss bergensere, liksom, når vi blir tungpustet trøster vi oss med at det er metafysikk og ikke sport vi bedriver. Det finnes ikke uoverkommelige hindre, bare dårlig utarbeidede selvbedrag, som jeg liker å si. Uansett, i kveld var det mye fint besøk på W2 venuen. Walter (Roadburn-sjefen) og mange andre av våre venner fra Tilburg og Eindhoven hadde tatt turen for å hilse på. Dette området i Nederland har på mange måter blitt et slags andre hjem for oss etterhvert. Giget ble en seier på hjemmebane, og etterpå ble det noen timer med fyring for noen og film for andre før vi forlot Pays Bas for denne gangen.

Om vi følte oss hjemme i Den Bosch var følelsen en god del mer ”E.T., phone home” da vi sto parkert utenfor Ragnarök-festivalen sør-øst i Tyskland. Joda, vi har en filosofisk-esoterisk (les: mumbo-jumbo, liksom-psykologisk, godt kokt saus) basis fra Det Norrøne, men på en sånn ”true Pagan/viking”-festival er vi jaggu meg fisk på land. Vi kom til fire kategorier: først har vi vanlig/metal-fans. Her er det mulig å se at man liker metal vved hjelp av sveis og/eller merchandise. Hakket over har vi Ze German Metal-fan. Fortsatt fra Tellus, men med litt mer ”klubb-preg” i form av vest med masse patches og army-boots. Disse to første kategoriene er vi jo alle vant med og glad i fra bl.a. Wacken. Det begynner å bli eksotisk når tredje kategorier dukker opp. Her er man kledd i middelalder-replika som f.eks vadmels-kapper, og med f.eks drikkehorn i beltet. Dette er jo på en måte litt uvanlig, og ikke noe for meg personlig, men fortsatt ”innenfor” der jeg synes det er underholdende og kanskje litt ufrivillig komisk til tider. Det er siste kategorien som plager meg av en eller annen grunn. Cyber/militia-pagans. Her har man barbert sidene på hodet men en altfor forseggjort flette i midten, med sorte små runde solbriller og et konstant surt uttrykk a la herr Flick om munnen. Videre er det sort skinnfrakk, offiser-støvler og tro det eller ei et gigantisk drikkehorn i beltet. Kompisen til cyber-hedningen er militia-paganisten. Han har militia-sveis (sideskill og barbert på sidene) og har camo- eller skinnjakken dekket av en studie i nesten-fascistiske symboler (”nei det er ikke det SS-et, det står for ”Solbær-Saft”). Det mest positive med pagan-/vikingfestivalene er at vi vet hvor cyber-hedningen og militia-paganisten oppholder seg, og så stikker vi et annet sted. Nå finnes det en haug med joviale folk i de tre første kategoriene også, så for all del, det er verdt det. Fotballspillere blir vel irritert over casuals og hooligans i ny og ne uten at det fratar dem lysten til å spille på stadion…

(signing på Ragnarök)

Stor var gleden i bussen før konsert da jeg fant en liten samling flasker med IPA bakerst i kjøleskapet. At denne tyske festivalen klarte å hoste opp noe så sjeldent som kjempedårlig tysk pils var vel ikke noe kjempepluss det heller, mens chili-gryten i artistområdet var enkel og god. Ja, og en annen flott ting med tyske festivaler er pølsene som er å få kjøpt ute på området. Ja, frau Doktor, geben Sie mir einer mega-Würst in midte meiner Fleisen! Det ble en curry-Würst med pommes som en liten bonus til meg selv i løpet av dagen, og jeg traff vel de fleste andre i følget med en pølse i hånden i løpet av dagen også. Etter showet ble garderoben kjapt oppfylt av kjente og ukjente, så det var bare å dusje og komme seg på bussen.

Siste showdag var lagt til Antwerpen i Belgia, og mye av dagen gikk med til pakking og diverse avslutninger. Belgia er temmelig grått og kjedelig, og maten likeså (i alle fall på klubbene), så ikke noe voldsomt å rapportere om i så henseende. Lydsjekken gikk som en drøm, og så var vi klar for siste konsert. Tre kvarter unna var det Neurotic Deathfest i Tilburg, mens Corrossion of Conformity spilte nedi gata, så begeistringen var stor da lokalet ble rimelig bra fylt opp. Hele turneen har i så henseende vært en seriøs opptur. Vi har klart å løfte det hele et seriøst hakk i et marked hvor hund spiser hund (den oversettelsen var kanskje ikke helt optimal, jeg ser den). Et lite skår i gleden var det å se at et par folk foran scenen var så opptatt med å ta bilder hele tiden og filme rett oppi bandet at de ikke så hvor forstyrrende de var for de som bare ville få med seg konserten. Jæklig lite ekte metal å dunke en dame som står og headbanger og spiller luftgitar på skulderen og be henne flytte litt på seg så du kan få et bedre bilde av Grutle til Facebooken din. Hvis du ikke har fotopass som gir deg plass rett foran scenen de tre første låtene, ha i alle fall anstendigheten til å stå litt baki der eller langs veggen. Ikke kjemp deg til plass på første rad og stå der og se gjennom bildene dine. Det er like inspirerende for bandet på scenen og publikummerne rundt deg som å se noen smøre nisten og spise den. Nei forresten, jeg ville heller foretrukket å se publikum smøre og spise mat rett foran scenen i stedet for å se folk ta fire bilder, ta pause for å se gjennom bildene, finne ut av barten til Grutle ikke er synlig nok på bildet, ta fire nye etc etc ad nauseum.

(Grutle og Herbrand)

Konserten gikk uansett kanon, og så var det på tide med avskjedene med crew og Negura Bunget som skulle tilbakelegge 1600 km på veien hjem til Romania. De fleste av oss tok en rolig kveld mens bråke-brødrene (Grutle og Bekkevold) tok seg noen rolige brune (oversatt til menneskespråk: en god del sprit og øl) foran i bussen. Noe de muligens fikk betale for neste dag, men det får de eventuelt skrive om i sine egne blogger (når det dukker opp en maskin å skrive på høhø).

(sliten Grutle)

Så er tiden inne for noen kjappe Bekkis-sitater. Denne nye delen av bloggen synes allerede å ha blitt en formidabel suksess.

Grutle og Bekkis på Sushi-restaurant hvor konseptet er at man får servert småretter ved bordet så lenge man vil, de kommer med nytt til man sier stopp:

”Det fine med sånn matservering er at man kan skravle litt mellom slaga”.

Om bekledning til den gjengse festivalgjenger på Ragnarök-festivalen:

”Skikkelig pagan – med støvler med snøring og gutta”.

Vi runder av Bekkis-delen med en klassiker fra arkivene. Ice Dale foreslo at han skulle sette navnetag på cymbalkassen sin i forbindelse med reise.

Cato: ”Hva er poenget? Jeg veit jo hvordan den ser ut.”
Ice Dale: ”Men hva om den blir sendt feil? For eksempel til Paris?”
Cato: ”Jeg skal ikke til Paris.”

Helt til slutt kommer en turné-oppsummering av det vi kaller MIGSISUSHIZ, eller Mannen I Gata Synes Ivar Ser Ut Som Han I ZZ Top:

Frankrike: 1 (en slags fyllik lister seg helt oppi skjegget og skriker ”ZZ TOP!” og blir stående igjen og glise med tommelen opp, kjempefornøyd med seg selv)

Nederland: 1 (mor og tenåringsdatter gående i motsatt retning  snakker sammen på nederlandsk. Innimellom nederlandsken høres ordenene ZZ Top, hvorpå mor og datter begge to ser på Ivar og knegger. Sistnevnte kan ikke annet enn bukke å og si yeah, ZZ Top.

Total MIGSISUSHIZ-score Europa april 2011: 2.

Og vi elsker det! Ivar Peersen og resten av banden gjør Europa utrygg for bartendere og kelnere.

Turneblogg 1: Europa april 2011.

Zaandam 26. April 2011

Da står vi parkert langs kanalen i Zaandam, ca. en time utenfor Amsterdam. Vi har en fridag etter fire vel gjennomførte konserter, og slapper godt av. Promotør for giget her i morgen har vært så elskverdig å låne oss nøkkelen til klubben i dag, så vi har fått dusjet, vasket klær og alt mulig annet man kan drømme om på en fridag.

Turen startet som seg hør og bør i London. Vi fløy fra Bergen på skjærtorsdag, vanhellige som vi er. På Flesland traff vi våre partners in crime Immortal, som var på vei til å headline Inferno i i Oslo. Regner med den opptreden satt som ei kule om vi kjenner the Doom Occultas rett. Den ene mellomlandingen var i Frankfurt, og vi tenkte at dette må jo gå greit midt i påskehøytiden. Nei, nei og nei. Det skal ikke sies om det skyldes overdrevet inntak av eggedosis eller dårlig samvittighet for at Jesus ble plaget på det groveste av romerne for oss synderes skyld; innkommende fly til Bergen var i alle fall solid forsinket. Da vi kom til Frankfurt var det med løping, nød og neppe at vi rakk inn på neste fly til Brussel. Det vi var 100% sikker på var at bagasjen aldri kom til å komme frem i tide, og at vi måtte få låne instrumenter og en slags erstatning for sceneklærne i London. Ingen loadere kom løpende til flyet i siste sekund heller. Sånn går det med folk som spiller, drikker og fjaser i påsken. Tenkte vi. Og tok feil. Tyske loadere er jaggu like kjappe som stereotypen om den tyske supereffektive arbeideren. Hvert eneste kolli og hvert eneste instrument kom helskinnet frem. De klarte kunststykket å få bagasjen kjappere mellom de to flyene enn tiden det tok å flytte oss passasjerer. Det burde vært obligatorisk for all verdens stuere/loaders å tilbringe noen uker på tyske flyplasser. Litt som at norske pensjonister burde tvinges til å studere køkultur i Japan for å beholde retten til pensjon.

(Abbath i fin form på Flesland)

Anyhow, utenfor flyplassen sto vår alles favorittsjåfør Andy og ventet med sitt sedvanlige blide og tyske oppsyn. Vi bruker selskapet Coachservice hver gang, å spare seg til fant på billige drittbusser fra Portugal er gjerne noe man lærer å ikke gjøre the hard way. Turen gikk til Calais og rett på ferjen over til England. Noe hardcore festing ble det ikke, så det ble med noen rolige glass øl og vin og påfølgende snorking.

Vel fremme i Camden var det solskinn og tjue pluss. Sommeren var på plass, rett og slett. Jeg og Grutle tok retning oppover på jakt etter en pub med et av ordene “head”, “arms”, “lion” eller lignende i navnet. De stedene pleier å ha et godt utvalg på tappefronten. Vi fant en som het noe i rette gaten og satte oss godt til rette ute på fortauet med hver sin duggfriske Bombardier. Ingenting slår en god bitter ale til frokost. Vi var litt i villrede om hva vi skulle velge som nummer to, men fikk god hjelp av far i baren. Han slengte like godt opp små samplers av samtlige sorter på tapp, og Grutle valgte seg ut en favoritt. Det må innrømmes at vi var litt flaue. Valget falt på en jubileumsutgave av merket Prince of Ales i anledning det forestående kongelige bryllupet og var for anledningen døpt om  til Prince of Wales. Litt Se og Hør-schwung der altså. Den flytende brunchen ble avsluttet med et glass Staropramen. Det var herlig forfriskende med litt høyere kullsyreinnhold etter de “flate” engelske alene.

Tilbake på klubben Underworld var det lydsjekk og den lille utfordringen i å få plass til support Negura Bunget på scenen, som er på ca. samme størrele som Garage i Bergen for de som har vært der. Det hele løste seg fint og det var på tide å få i seg litt middag. Selv om Gordon Ramsey mener den engelske utgaven av det indiske kjøkkenet er særdeles underlegen originalen er det likevel et slags must å spise indisk i London (Grutle og Cato har sågar funnet seg et stamsted ved King’s Cross). På meg ble det en Chicken Tikka med en iskald Cobra-klokkereint!

Evenementet var utsolgt, og det var virkelig trangt om plassen. Stemningen var helt på topp! Som vanlig i London var det om å gjøre å få oss ut så snart som mulig (konsertstedene forvandles til skikkelig kjipe unz-unz-nattklubber ca. fire sekund etter at siste band er gått av scenen). Det ble noen brune og røde på bussen, men igjen var det ro og tung søvn som dominerte på vei tilbake over den engelske kanalen.

Om det var varmt og fint i London, var det ellevilt hett i Lille, Frankrike. Makan til bakerovn! Frokosten/brunsjen som møtte oss på denne klubben er noe av det mest imponerende jeg har vært med på. Nygrillede spareribs, pai, woket biff, indisk fikensalat (!) og mere til. Det er akkurat når man tenker at noe er for godt til å være sant, at det er for godt til være sant. Den lokale arrangøren var nemlig ganske koko. Han begynte dagen som hyggeligheten selv. At han stilte med bærehjelpene 1,5 timer for seint var ikke noe vi skulle holde mot ham. Det var lagt inn god margin iht. når dørene skulle åpne og konsertstart, så nema problema. Når det opprinnelig var snakk om at lydsjekk skulle være ferdig klokken 17.00, ble vi ganske overrasket over at arrangøren klikket fullstendig sånn ca 17.10. Her var det roping, riving i håret og best av alt et utrop om at: “ziz iz nøt Amerika!” (noe vi allerede hadde mistanke om grunnet hans egen ganske heavy aksent). Det var fristende å gjøre oppmerksom på at han selv stod ansvarlig for en 1,5 timers forsinkelse i sånn ca. hundre personers påsyn, men vi nøyde oss med tenke “føkk ju, monsieur” og jobbet videre. Tjue minutt seinere var vi ferdige, og hadde hentet inn en time av sjarmtrollets forsinkelse og kunne igjen gå tilbake til å glede oss til kveldens konsert.

Turen gikk ned i Lilles solfylte gater, og vi fant oss en hyggelig liten fortausrestaurant. Vi fant en variant av Grimbergen (et av ytterst få drikkendes franske øl) vi ikke hadde sett før; Grimbergen Røde Frukter. Dette var helt prima. Av de forsøkene på å kombinere øl og frukt jeg har vært borti, må dette være det desidert mest vellykkede. Ikke for søtt, hysterisk forfriskende og samtidig innenfor de velkjente rammene av øl. Snadder. Bare vær obs på at det forsatt er alkohol i det, et faktum jeg og Grutle merket ganske kjapt etter å ha inntatt et par svære beger i beste tørst-etter-maraton-stil.

Vel tilbake på venue før konsert kunne vi registrere at psycho-arrangøren var borte (sannsynlig på date med en liter vodka til tonene av stemmer i hodet), men vår venn kokken var der og hadde disket opp med en saftig middag. Gazpacho og avokado med sjømatsalat til forrett, kalv eller laks til hovedrett, og en dessert jeg ikke fikk med meg. Majestetisk. Konserten gikk helt greit. Vi leverte varene, men synes kanskje Lille-publikummet gjorde ørlite skam på både den franske lidenskap og lørdag som ukedagen for utagering.

Neste dag i Limoges, også i Frankrike, var en av de mindre begivenhetsrike dagene: Bare enormt avslappende. Klubben var i tipptopp stand. Det hele bar preg av å være en slags metal-landsby i ødemarken. Det var unge og gamle metalfolk som tok i et tak enten med teknikk eller på kjøkkenet. Mange hadde med seg kidsene kledd opp i diverse metal-shirts størrelse mikro. Det ble ikke akkurat mindre trivelig av at de skiltet med den høyeste bunken pannekaker jeg noensinne har sett. Etter mange og lange timer på sofaer, lydsjekk og en litt skuffende middag var det konserttid igjen. Forsalget var på beskjedne 68 billetter, men det var jo i ødeland, så vi hadde ikke forventet all verden. Stor var derfor overraskelen da det plutselig sto 360 pers i lokalet når introen satt igang. For en konsert! Publikum var helt med. De nevnte kidsene hadde plass på sidescenen hvor de spilte luftgitar og koste seg. Etterpå ble det vel en slags fest, men da det skulle reises videre på den lokale metalpuben, var det bare Cato og Grutle som orket. De gamle er eldst.

Så var turen kommet til Europas Tromsø; Paris. Vi har pleid å spille på La Locomotive, naboen til Moulin Rouge. Nå har derimot sistnevnte likegodt kjøpt opp førstnevnte og sørget for at det ikke skal arrangeres noe som engang ligner metal der igjen. Så irriterende syntes de at det var med metalkonserter i nabolokalet. Vel, vel, vårt nye tilholdssted var Noveau Casino, noe som ikke var noe dårlig alternativ i det hele tatt. Fin klubb, og uten rottene vi pleide å hilse på borte på La Locomotive. Etter hvert dukket sambygdingnene våre fra Vulture Industries opp. De skulle gjøre en one-off supportjobb på denne konserten (de tok det på veien hjem fra turneen de var på med Taake, som for øvrig satt utenfor i solen med hver sin ferske baguette). Stemningen steg da arrangør Fred kunne fortelle at også denne konserten var utsolgt, og konserten var en fin bekreftelse på høye forventninger. Vi har muligens vært enda mer energiske, men dette var vel omtrent så energisk det gikk an å være i et relativt grovt overfylt lokale med absolutt null oksygen. Vi fikk besøk av vår gode venn Stephen O’Malley (Sunn O))) og masse annet), som syntes det hele var såpass underholdene at han heiv seg med bussen. På et tidspunkt uttalte han sågar at “you guys have got quite a civilized thing going on here”. Ikke verst. Vel fremme i dag tidlig tok jeg, turmanager Tonje og O’Malley en trivelig lunch, før sistnevnte heiv seg på et tog tilbake til Paris. That’s rock’n’roll for you.

Jeg er jo klar over at det er en voksende Cato Bekkevold-fanklubb der ute (jeg er medlem selv), og har derfor valgt å inkorporere et par utvalgte Bekkis-sitat som har falt i perioden det aktuelle reisebrevet er fra.

På spørsmål om han hadde husket å få med Enslaved-logoer til basstromme-frontene:

“De ligger hjemme ja. Om folk trenger logoer på basstrommene for å skjønne hvilket gig de er på, har de ingenting der å gjøre.”

Cato liker å ta seg en strekk, og må “av og til” hentes av fortvilte turnemanagere og teknikere fire-fem sekund før konserten skal begynne. En av disse spurte pent om han kunne sette på vekkerklokke i Lille:

“Jeg setter klokka på ni, change over er ti over ni. Jeg trenger bare sette meg bak slagverket og telle til fire,så er det gjort.”

Så til slutt et universelt tema fra garderoben i Limoges, hvor det ble slått fast at bakrus ikke trengte være så ille så lenge det var god stemning og et fravær av fysisk smerte:

“Den beste fyllesyka er når du står opp og tar en tre-fire brune for å kutte av de verste toppa.”

Ok, da har vi vært og inntatt et bedre gresk måltid med uendelige mengder kjøtt, og det er på tide å se noe halvmoro på video her. Snakkes i andre og siste blog neste uke!

Rocke-professor Ivar Peersen fra Enslaved melder hjem til sine egne fra turneen de er på sammen med Sahg og Dimmu Borgir. Ekte vare. Merk at bildet er av band-kollega Grutle. Kunne dog like gjerne vært Ivar.

TURNEDAGBOK 1:
København 11. oktober 2010

Jauda, da var det tid for turnedagbok igjen. Orkesteret mitt Enslaved har for ikke lenge siden gitt ut nytt album, Axioma Ethica Odini, og tiden er kommet for promotering på veien. Denne gangen starter vi med å være direct support for Dimmu Borgir i Europa, mens vi kommer til å gjøre vår egen headliner-turne ikke så altfor langt uti 2011.

Turneen begynte egentlig med to kjappe show i London og Paris 21. og 22. september. Begge disse showene var oppturer, selv med enkelte tekniske problemer som fulgte av nytt crew i backline-avdelingen. Første support på Europa-delene er Pyro-favorittene Sahg. De gjorde det klart med en gang at de kom til å vinne enhver fest, noe som vel egentlig ikke har blitt bestridet siden.

Uansett, etter de to kjappe konsertene var det på tide å komme seg hjem for å gjøre en liten Norgesturne før neste del av Europa-turen. Forresten så hadde trommeslager Cato Bekkevold bursdag på hjemreisedagen 23. september, vårt eget fiskegeni ble den nette sum av 42 år menneskeår. Det er kjent i psykologien at valg som tas lenge i forveien fortoner seg annerledes når det faktisk skal utføres. I vårt tilfelle dreide det seg om at Cato, som skulle til Oslo, ville reise ugudelig tidlig eller nokså seint tilbake fra Paris. Stilt ovenfor valget en måned eller to i forkant fortonte en hel dag i Europas Tromsø som et helt ok alternativ. Da slapp han i alle fall å stå opp klokken halv fire om natten.

Valget falt altså på en dags venting i Paris og sen retur til heimlandet. Men når selve dagen kom og en av historiens mest dramatiske bakruser holdt sin klamme hånd rundt halsen hans var det ikke så gøy å være stuck i Paris likevel. At han ikke ville klart å ta det tidlige flyet var ikke så nøye, det viktige var å få ytret misnøye ovenfor management og bandkollegaer som hadde ødelagt bursdagen hans med denne forferdelige fly-bookingen. Hans eksakte ord var: ”Jeg ville heller tilbrakt bursdagen i irakisk fengsel med diare enn å være her. Takk skal dere ha, hele bursdagen min er ødelagt”.

Ok, så ble det jo enda litt verre takket være fransk generalstreik denne dagen, så det ble heller ikke noen reise inn til sentrum for stakkaren. Orly flyplass er jaggu meg triste greier, så i retrospektiv lurer jeg vel på om det kanskje ikke var så dumt å ha valgt det irakiske fengselet likevel. Og la meg få gratulere franskemennene for nok en gang å bevise at streiking er en livsstil. Regner med de protesterte mot noe kjempe-urettferdig igjen. Nå skal vel staten tvinge de til å jobbe etter fylte 37 år, som sikkert er pensjonsalderen der nede. Helt på høyde med grekerne er de dog ikke. Voldelige demonstrasjoner tidligere i år mot at bensinstasjoner og drosjesjåfører må gi kvitteringer til kundene er fortsatt i en helt egen klasse.

(lydmann Hinkel aka Downs Duck oppdager internet)

Jada, jada. Norgesturen gikk fint den og, takk til de av Pyro-lytterne som møtte opp der! Rett og slett kjempestemning i alle fire byene: Trondheim, Oslo, Drammen og selvsagt Bergen. Oppi det hele kom plata ut i Europa og tilbakemeldingene har vært helt enorme. Faktisk så har vi aldri fått så mange og så positive anmeldelser før, men aller viktigst er reaksjonene fra fansen. De har også vært enorme. Det er et privilegium å kunne holde på i snart 20 år, men fortsatt være i stand til å engasjere og tenne musikklidenskap i folk.

Etter miniturneen i Norge var det på tide å hooke opp med Dimmu Borgir igjen, som i mellomtiden hadde fullført sin support-tur for Korn rundt i Europa. På veien ned stoppet vi innom Oslo for å gjøre en opptreden i Håvard Lilleheies Showman-program. Først et svært trivelig intervju, og deretter fikk jeg realisert en gammal drøm. De rigget til med en vegg av kabinett på taket av TV2-bygget på Karl Johans, og jeg ble bedt om å fyre løs med diverse riff (eller med Lilleheies ord; ”nå skal Ivar Bjørnson spille det Asbjørn Slettemark ville kalt ”feite licks””). Og det gjorde jeg jaggu meg. Ikke så reint litt corny, men jæklig gøy.

For en gangs skyld var ikke Gardemoen flyplass et totalt mareritt (dette må jo være den verste flyplassen å reise ut på turne fra) og vi var på vingene onsdag morgen. Vel fremme i Berlin ble vi møtt av turnebussen og det ble besluttet at vi skulle vente i Berlin mens Dimmu Borgir gjorde avslutnings-giget med Korn i Colombiahalle. Som de gentlemennene gutta er fikk vi låne fasilitetene deres gjennom dagen, og etter konserten satte begge bussene og Dimmus lastebil med utstyr kursen rett mot Warszawa. Første giget på denne andre delen av Europaturen gikk betydelig bedre enn de to første; backlinetech var byttet ut, og ting gikk glattere enn noe som er virkelig glatt.

Publikummet vårt i Polen har også virkelig utviklet seg over årene. Fra litt tilbakeholdne ekte-metallere med armene over brystet og rynker i pannen går de nå mer eller mindre amok under setet vårt nå. Perestrojkaen har nådd inn i polsk metal, med andre ord. Litt lite festing så langt, sier du? Joda, det er vel kanskje det, og det er planen. Det er bare ikke mulig å holde koken med full fest slik jeg har holdt på siste par årene på turne. Når jeg merker at det går utover entusiasmen og ”sprudlingen” å være konstant i abstinens (eller ”bakrus” som det heter på folkemunne) var det på tide å ta det litt rolig. Betyr det at jeg har meldt meg inn i IOGT?  Neida, bare at det går litt lengre mellom festene. Men de kommer, skal dere se!

Apropos fest; neste by på programmet var Krakow, og denne byen er sannelig en fest for øyet (ka-ching). Masse gamle bygninger og en helt spesiell atmosfære. Jeg, Grutle og Dimmu-keyboardist Geir tok turen ned til sentrum hvor det ble smakt på litt polsk øl. Merket Okocim sin porter var for eksempel helt fortreffelig. Inner-tier! Vel tilbake på klubben ble det konsert, og igjen var det polske publikummet mer enn klar for litt alternativ ekstrem-metal av merke Enslaved. Stemningen var på topp og tok seg opp enda et hakk når Grutle lirte av seg gloser av typen ”kom dere til helvete ut av åkeren min” på perfekt polsk. Så god var stemningen at de fortsatte å rope ”Enslaved, Enslaved” lenge etter at vi var av scenen. Nå er det bare å glede seg til neste tur innom Polen.

(Enslaved med redaktøren i Classic Rock UK, usikker på hvem Mattias Tellez-lookaliken er, red.anm.)

Neste post på programmet var Praha i Tsjekkia. Igjen en by som kan ta pusten fra deg, med utrolig arkitektur og mye historie i veggene. Jeg og Grutle inntok dagens middag på en japansk restaurant med nydelig sushi. Det japanske ølet Sapporo var derimot litt av en skuffelse. Helt uten smak eller ettersmak, men med fin farge og flott skum. Det tok seg kraftig opp når vi fikk øye på en kneipe som solgte Paulaner Weissbier fra tapp! O glede. Da var limiten for inntaket før konsert nådd, og det var retur til klubben. Om ikke Praha-publiken nådde helt opp til polakkene i metal-dedikasjon og entusiasme, så var det fryktelig nære på. Festen etterpå ble ganske ellevill, og fortsatte i bussen på vei mot Danmark via Rostock.

Vel fremme i Rostock ble det en utflukt til havneområdet for meg selv, turmanager Tonje og merchandise-salgskvinne Vicky. Gnistrende vær og fantastisk kalvekjøtt på en italiensk restaurant konstituerte en pangåpning på dagen, selv om vi bare hadde spilt tre konserter på rappen var det likevel nydelig med en pause fra buss og klubb. Dagen ble avsluttet med enda mer italiensk snadder, denne gangen i form av lam og en god dæsj god italiensk hvitvin.

(merch-Vicky spiser italienske godbiter)

Så  var vi plutselig tilbake i Skandinavia med mandagens konsert på Vega i København (her er det vel Kaizers Orkester som har gjort mest suksess av norske band tidligere). Vi er vel mildt sagt ikke fra oss av positive forventninger til konserten. Danmark har liksom aldri vært i Enslaved sin klamme og småpsykedeliske hånd, og det er i tillegg mandag. Vi forventer vel at de blir stående og granske oss inngående, og er vi heldige får vi kanskje ristet dem av gjerdet og engasjert dem litt. Det gjenstår å se. Rapporten om hvordan det hele gikk får dere selvsagt neste uke her på samme kanal, samme program, samme blogg.

Ukens vits fra scenen: ”Hvor mange arbeidsløse dokumentarfilmskapere trenger du for å skifte en lyspære? To: en til å skifte pære og en til å lage nok en ubrukelig dokumentar om norsk Black Metal”.

Enslaved er trygt hjemme i Bergen, og Ivar sendte oss denne herlige avslutningen på historien.

Pyro takker og bukker i retning Ivar fra Enslaved for disse fantastiske reisebrevene fra Enslaveds tur i USA med Opeth. Regn med at han må til pers neste gang Enslaved skal på lang tur også. I forrige blogg tok vi farvel med Ivar i det hørselen hans hadde blitt helt koko. Kjør siste del!

Blog 4

ENSLAVED på tur med Opeth i Nord-Amerika

Bergen, Norge

Det var temmelig skremmende å sette seg på flyet fra Newark vel vitende om faren for permanent skade på trommehinnen. Det ble 9 timer med febrilske forsøk på å utligne trykket som heldigvis endte godt. Det vil si, hørselen på venstre side har ikke blitt bedre. Å være musiker med mono-hørsel er sannelig triste greier. I morgen blir det å ringe og få legetime. Vann i mellomøret kan visstnok dreneres ut…

Hvor var vi? Jo, Pontiac utenfor Detroit i Michigan. Ikke nødvendigvis noen perle på det nordamerikanske kontinentet. Detroit og omegn har gått fra å være kjent som Rock City til å være et arnested for kriminalitet og rabiat våpenbruk (selv i amerikansk målestokk). Av en eller grunn var alle butikker og restauranter stengt her denne søndagen, så det ble ingen kulinariske krumspring denne dagen. Nå har det ikke skortet på matinnslag underveis, så det fikk være greit. Vi var kommet til siste søndagen på turneen og plutselig var tiden kommet for refleksjon.

Jeg har etter hvert gjort noe sånt som 24 eller 25 turneer; jeg har mistet litt tellingen – ta det med en klype salt, en sitron og en shot Silver Tequila. Jeg har reist med rasshøl (amerikanere som sperrer av deler av bussen med tau og håndskrevne lapper som forteller at bare de kan sitte der). Jeg har reist med galninger(turnemanageren som lå leende i en sølepytt, filmet seg selv og skrek at han var sin egen onde tvilling). Jeg har vært på turne med gode venner og hatt mykje moro. Men jeg har aldri vært på en turne som har vært så gjennomgående vellykket og bestått av så mye trivelige folk som Opeth, og samtidig så god stemning innad i bandet. Alle leverte. Turneens diplom for stødigste leveranse går soleklart til bestefar i gjengen; Cato ”Bekkis” Bekkevold. Maken til maskin skal du leite lenge etter. At fyren er ganske sprø er en bonus. Det blir aldri kjedelig på tur med Bekkis; og han bryter isen som en isbryter på fersk iransk Uran 235 OG rakettbensin på en gang.

(Enslaved i storform, trommis Bekkis til høyre)

Stemningen i backstagene var upåklagelig hele veien; det viste seg at vi hadde det meste til felles med Opeth: dårlig humor: Åkerfeldt og Grutle konkurrerte knivskarpt om både prog-kunnskap og de mest crazy utredningene om de minst relevante temaer mellom låtene, matinteresse: undertegnede og Fredrik oppdaget snart en felles interesse for blant annet østers, være verdens raskeste gitarister (Ice Dale og samme Fredrik ga jernet her). Crewet deres kom vi også veldig godt overens med, de hadde til og med sneket inn en norsk lydmann – sånt må en like. Konklusjonen er at vi mer enn gjerne reiser med gutta igjen, i mellomtiden får vi se om Grutle og kanskje flere kommer seg over på grillfesten Åkis inviterte ham på.

Jauda, i Pontiac var vi, og gig ble det. Konserten foregikk i nok en ombygget kirke. Denne gangen hadde de dessverre ikke stengt ute lyset; så konserten ble noe i det lyseste laget for vår del. Darkness and evil and stuff. Publikummet var det bra liv i, og stemningen var god. En stund. Eieren av klubben mente at bussen vår hadde rygget bort i neonskiltet hans. Vår sjåfør blånektet, og ord sto mot ord. Eieren svarte med å ringe politiet, som vi måtte vente på i lange og brede, med fridag i New Jersey på programmet. La oss bare si at politiet i Pontiac, et forsted til Detroit; denne ikke-fredfulle pletten, ikke var veldig fornøyde med graden av reelt alvor i saken når de kom frem. To godt voksne karer; en klubbeier og en bussjåfør, sto og kranglet om at den ene hadde vært borti skiltet til den andre uten synlig beviser. Kort fortalt: politiet ble mildt sagt småsure når de skjønte hva det dreide seg om. De forlot sannsynligvis et eksplosivt gjeng-nabolag midt i en turf-war mellom crack-selgere, for å havne i en litt kjedelig episode av Stomperud. De ba samtlige parter dra åt helvete, og vi kunne reise videre.

(Enslaved i Boulder, Colorado)

Etter en laaaang kjøre turetur rett øst var vi på plass i New Jersey sånn litt over midt på dagen tirsdagen. En kjapp dusj på hotellrommet seinere var vi i taxi inn til et restaurant-område i Jersey City. En frekk pastarett skjerpet tørsten, og før jeg visste ordet av det var jeg i gang med hvitvinen i et par-og-tredve-grader på fortausrestaurant i New Jersey. En fridag mot slutten av tidenes mest vellykkede Enslaved-turne. Så var ikke hvitvin gøy nok; da ble det diverse gøye drinker. Husker ikke helt hvilke det ble til slutt; men alt fra Vodka og Tonic til noen merkelige rosa greier sto på programmet. På dette punktet begynte ting å bli litt uklare, men kvitteringene forteller meg at vi fortsatte ettermiddagen på bar med flere rare og vakre drinker, før jeg endte på sjømat-middag med Tonje, Grutle og Bekkis. Jeg verken skal eller kan fortelle mer om den middagen, men det var sikkert jæklig hyggelig. Som en følge av lineær tid (ikke min fortjeneste) tok kvelden slutt og vi var klar for turens kanskje viktigste dag; New York.

(Enslaved, New Jersey-style)

New York var viktig av to grunner. Den mest innlysende var konserten; her kommer det mye folk, og her kommer det masse viktige folk og ser på. Den andre grunnen var litt mer hverdagslig. Vi måtte innom sosialkontoret for å få våre amerikanske personnummer; av skattegrunner blablabla. Vi tok taxi, gode og fyllesyke for sikkerhets skyld, til nærmeste kontor og ventet i to gode timer sammen med hederlige gjestearbeidere, klin galne sosialklienter (hun ene var der bare for å skjelle ut alle som var til stede, hun gadd ikke trekke kølapp for syns skyld en gang) og hverandre. Marerittet tok heldigvis slutt og vi kunne bane og drosje oss til klubben. Lydsjekk gikk fint, og konserten var riktig så fet. Vi hadde en fin fest med kjentfolk, bransje, og vår nye bookingagent Nick Storch fra The Agency Group. På dette tidspunktet må jeg innrømme at kreftene var i ferd med å ta slutt, så det ble en tidlig kveld på bussen. Neste morning var tross alt tid for å besøke den norske ambassaden i Washington.

Så var siste turnedag endelig kommet. Åstedet skulle være Washington D.C. Før lydsjekk ble det først tid til lege (ja, jeg er fortsatt døv som en munk på venstre øre) som kunne konstatere at dette var lite å gjøre med og at jeg sto i fare for å sprenge trommehinnen på flyturen hjem. For et glamorøst liv. Jada, men vi hadde andre ting å gjøre. Turen gikk til den norske ambassaden i Washington D.C. og USA. Her fikk vi en fantastisk mottagelse og hadde et svært innholdsrikt og artig møte med ambassadør Wegger Chr. Strømmen og staben hans. Fem av de sistnevnte møtte sågar opp på konserten seinere på kvelden. De ga bra med lyd fra seg. Særlig når Grutle sendte ut en hilsen til dem fra scenen. Vi møtte dem etter konserten, og ga dem en omvisning i bussen som avslutning. Det syntes som om de satte pris på det hele! Konserten var for øvrig helt enormt bra – definitivt på topp fem listene – noe overraskende ettersom vi aldri før hadde vært i byen. Etter giget ble det fest i backstage og bussen, og vi tok farvel med Opeth-gutta. Håper virkelig vi kan jobbe med dem igjen om ikke altfor lenge!

(Enslaved på den norske ambassaden i USA!)

Turne-blooper:
Til slutt en blooper. Noen som synes Grutle ligner på Kid Rock? Ikke jeg heller. Husker dere da vi var innom sosialkontoret i New York her i slutten av bloggen? Den mest sinnsyke damen på plass var en ung dame som satt og skrek til alle. Noen indere fikk slengt i seg at de kunne dra seg tilbake til India med håndklærne på hodet. En sosialarbeider som ba henne roe seg var rasist, og så videre. Når hun til slutt fikk øye på Grutle måtte hun rett og slett skrike-spørre han om hvorfor han så ut som Kid Rock. En. Så seinere på dagen var vår alles favoritt-frontfigur på pizza-restaurant i New York. Der lurte en meksikaner på om han var selve Kid Rock. To. Som om dette ikke var nok, skar det seg helt på flyplassen Newark til slutt. Grutle sto utenfor flyplassen, ante fred og ingen fare, riktignok med hatt: der kom det et par gamle amerikanske damer og ville tvinge han til å innrømme at han var Kid Rock. Stakkars mannen måtte rett og slett bli sint for å få de vekk. De trodde tydeligvis hele historien om at han var en norsk fyr på turne var en slags dekkhistorie. De insisterte kraftig før de heldigvis skjønte at de var i ferd med å bruke opp all tålmodigheten hans. Tre.

(Enslaved: Manager Tonje til venstre, Kid Rock til høyre)

For en avslutning.  Jeg og Tonje var med gutta til de var fortollet og innsjekket. Så snudde vi og styrte mot New York. Men det skal dere slippe å høre om. Privatblogging suger ape. Slutt å fortelle om hverdagen deres, hele gjengen.

-Ivar

Enslaved har blogget til oss fra USA, og vi feiret med konkurranse. Nå har bandet kommet hjem, og vi trekker vinnere mens vi venter på siste rapport fra Ivar.

Vinner av en ny og lekker Vertebrae cd-boks (øverste bilde) med følgende innhold: Vertebrae-albumet, nytt live-album fra Rock Hard festivalen i 2008, nøkkelbånd og sy-på-merke:

Simon Bergseth, Oslo

Disse får hver sin utgave av en like ny og like lekker Vertebrae vinyl-boks (bilde under) med dette innholdet: dobbel-album av Vertebrae i rød vinyl, og live-albumet fra Rock Hard på hvit vinyl.

Lisbeth Berg, Oslo

Bård Grov, Husnes

En platesamlers drøm med andre ord. Props til Enslaved som trykker opp slike fantastiske ting.

Ivar fra Enslaved gir oss en deilig ny rapport fra den pågående turneen i USA. Som alltid høyst lesverdig!

Blog 3

ENSLAVED på tur med Opeth i Nord-Amerika

Pontiac, Michigan

Først får jeg jo bare beklage at denne bloggen kom litt seint igjen. Det hele skyldes en blanding av en noe litt merkelig helsesituasjon blandet med maskin- og internettrøbbel, sol, sommer og utendørsrestauranter.

Mer om det når vi kommer så langt. I forrige blog var vi kommet til fridagen i Austin. Våre venner Stepanie aka ”HeadOvMetal” og Victor hadde invitert oss på grillfest hjemme hos seg i delstatshovedstaden. Så vi rykket inn der, heiv innpå pølser, burgere, maiskolber, Corona og Cognac. De som har vært på bransjefestivalen South By Southwest har sikkert vært innom klubben Stubbs. Enslaved spilte der seinest i 2008; en varmejobb for Motorhead. Hvor trommetechen deres for øvrig saboterte oss så kraftig at vi fikk kuttet settet til 10 minutt. Grutle klagde sågar til Lemmy, som virket smått brydd over crewets manglende solidaritet med mindre artister. Dette var nok en påminner om at artister har et ansvar for å følge med hvordan crewet representerer utad. Ja, så var det poenget ja.

Stubbs lager en egen serie grill og barbecue-sauser. Disse er enormt gode. Faktisk så gode at jeg sikret meg et eksemplar. Har allerede en stående date med kamerat Martin Holmes om seriøs kyllingvinge-utforskning når jeg er tilbake, tipper Stubbs-sausen blir en suksess. Jauda, festen ble bra den. Dette var også en kveld i morosakenes tegn. Løsbarter og sensurstripe-briller er alt en trenger om en finner de frem på det rette tidspunktet i festen. Victor spiller i bandet Sakrefix, og etter hvert kom resten av bandet hans over for å joine festen. Så senket natten seg ute og inne i hodene.

Etter noen timers søvn var det opp og ut for gå på sosialkontoret. Det er ikke så ille som det høres ut. Dette dreide seg om å få et amerikansk personnummer. Det har etter hvert blitt så mye turnering og business her borte for oss at vi må inn i det amerikanske skattesystemet. Vel, å gå på Austin-kontoret var vel ikke det smarteste. Vi måtte kjapt gi opp for å rekke lydsjekk i San Antonio som er et par timer unna. Det gjorde vi, og så var det konsert igjen. Texas-metalfolket er noe for seg selv, og stemningen var elektrisk på den (relativt) vesle klubben (smekk utsolgt, selvsagt). Synd at det bare var ett Texas-show på denne turen, vi får ta det igjen.

Så var det Oklahoma City i Oklahoma. Diamond Ballroom er en diger venue midt i ingenting utenfor selve byen. Her fikk vi en av de fineste dagene på turen, med strålende sol men heldigvis ikke for drøy varme. Hele scenarioet minnet kraftig om en god dag på jobben fra serien Carnivale. Altså en haug med kunstnertyper i ødelandet utenfor en amerikansk by.  Vi fikk trent utendørs, solt oss og vasket klær for hånd. Med en temmelig fullstappet brakke var det duket for gig, og nok en gang var gikk det veien det skulle, men det var aftershow-eventen som var dagens høydare. Middagen bestod i take-away fra Alfredo’s; en lokal favorittrestaurant som gutta i Opeth-crewet hadde hørt mye bra om. På tross av en rekke gloriøse gastronomiske opplevelser så langt på turen var det på tide å se et (litt skammelig) faktum i øynene: Jeg hadde vært i USA i snart tre uker uten å spise biff. Auda. Det ble en 14 ounce (=400 gram) biff sautert i Cognac (!) og servert med hvitløks-potetstappe og en frekk brun saus attåt. Nå kunne jeg med hånden på hjertet si at jeg hadde vært i USA uten å overdrive. Etter middag og dusjrom la vi ut på jakt etter en pub i nærheten. Ice Dale og Larsen ga opp halvveis, mens undertegnede, Bekkis og Grutle til slutt fant et lite vannhull langs motorveien. En Guinness og en Hennesey-shot seinere var lykken nokså komplett og tid for kveld i fjosen. Morgendagens stoppested var Memphis, Tennessee. Og vi vet jo hvem som bor der.

Det var tidlig ut av seng og rett inn på Graceland neste morgen. Grutle og Bekkis begynte freidig med hver sin peanøttsmør og banansandwich på rockedineren ved inngangen, og stemningen var satt. Det var i det hele tatt en av de feteste dagene vi har hatt på turne gjennom våre 18 år. Første del av turen gikk til selve herskapshuset. Dette kjøpte Elvis tidlig i karrieren for drøye 100.000 dollar. Vår audio-guidede (ferdig innspilt guide på headset) tur begynte rett inn i Kongens stue. Det var nokså surrealistisk å se de overdådige rommene, i fin 70-talls stil, med autentiske opptak fra gamle dager i bakgrunnen på ørene. Selve hjertet i husholdningen var kjøkkenet, som seg hør og bør for en konge. Videre ned i kjelleren hvor tv-rommet og safarirommet var tilsvarende imponerende. Loftsetasjen fikk vi aldri se, bare trappene opp og avsperringen foran dørene. Her var det kun Elvis selv som oppholdt seg. Han var kjent for å komme ned fra sine private gemakker ferdig stylet hver eneste gang. Et familiemedlem kunne fortelle at klirringen i gullkjedene på vei ned trappen var det som varslet ankomsten. Ellers på eiendommen kunne man nyte samlingen av trofeer, filmmateriale, skytebanen og til slutt den private familiegravlunden. Jeg må innrømme at det var svært gripende å se graven til rockehistoriens kanskje største personlighet. Etter herskapshuset var det ærlig talt ikke mye som kunne måle seg på Graceland. Kanskje med unntak av Elvis’ personlige fullstørrelse turne-fly ”Lisa Marie” med overdådig innredning, barskap og tidenes soverom.  Øvrige utstillinger fokuserte mye på film-Elvis, og han har jeg ærlig talt ikke noe forhold til…

Vel, det sa seg selv at resten av dagen måtte bli preget av et visst anti-klimaks. Første punkt på den agendaen var at bussen brøt sammen fem minutt fra Graceland. En 20 minutters tur inn til Memphis sentrum tok i stedet fem særdeles lite underholdende timer. Etter noen byks og korte distanser med dødskramper fra motoren stoppet det helt opp i et av Memphis’ afroamerikanske forsteder. Rett over veien så vi ”soul food” annonsert. Da var det ikke mye annet å gjøre enn å prøve ut det konseptet også. Her var det noen utmerkede spareribs med alskens tilbehør på menyen; fra bønnestuing til macaroni’n’cheese. Om det var noe å utsette på soul food’en så var det at vi stilte i overkant mette på scenen fem timer seinere. Nå gjorde ikke det så mye, da vi fremsto temmelig livate i forhold til Memphis-publikummet, som var overraskende tamme. Kanskje presset om å prestere som rock’n’roll hovedstad etter Elvis’ bortgang har blitt for sterkt. Trøkk var det uansett lite av.

Vi lot oss ikke affisere for mye av det, og tok oss like greit en liten fest med lokale venner fra Memphis-bandet Epoch of Unlight som vi turnerte med tilbake i 2003. Memphis var en fet by å gå ut i. Gatene med pubene var stengt av for trafikk, så vi kunne marsjere rundt uten for mye bekymringer om å treffe fortauet. De lokale kyllingvingene (sulten kom tilbake til slutt) var bra saker da de var uhørt sterkt krydret, men også temmelig ekle da det ytterste leddet ikke var fjernet. Mulig det ble litt teknisk dette her – men kyllingvinge-entusiaster fortjener advarselen synes nå jeg.

Neste dag var Knoxville, også Tenessee. Bijou-teateret skulle etter sigende være hjemsøkt, med en god del sårede soldater begravet i veggene etter borgerkrigen og så videre. Når en har turnert noen runder i USA er ikke det så sensasjonelt å høre den slags. Stort sett alle bygninger eldre enn et kvarter er i følge en eller annen hjemsøkt. Amerikanerne elsker spøkelser, gamle damer som støpes inn i grunnmuren, vaktmestere som ble kvalt av en blokkfløyte på loftet og så videre. I en meningsløs verden er det vel kanskje ikke så unaturlig å søke mot det meningsløse (Åndenes Makt, anyone?), men selv gir jeg ikke opp helt enda. I forkant av showet prøvde vi en lokal restaurant Grutle oppdaget, Saphire (sjekk den om du er i Knoxville!) med utsøkt sushi. Kokken komponerte ulike kombinasjoner for hver person bestilte – her var det mye spennende. Så begeistret ble vi at vi bestilte oss bord til etter showet; meg selv, Tonje, Grutle og Bekkis. Denne gangen var det østersene som ble prøvd; og disse var noen av de bedre jeg har smakt. Grutle, som ikke er kjempefan av konseptene, bifalt og mente det var noen av de bedre han hadde smakt. Eieren selv ble kjent med at vi var der, og tok turen nedom for å hilse på og motta våre ovasjoner. Da han hørte at Opeth var ferdig etter stengetid, holdt han like godt kjøkken og bord åpent for dem så lenge de ønsket. Skikkelig.

Med nok en fin dag i bagasjen gikk turen til Columbus, Ohio, og Newport Music Hall. Her begynte så turens første helse-issue å melde seg (brukt som unnskyldning for sein blog helt øverst) for alvor. På grunn av hyppige flyreiser, en million ulike Air Condition systemer, høydeforskjeller på reisen med bussen, bruk av ørepropper daglig og så videre, hadde nå væskekanalen bak mitt venstre øre rett og slett slått seg vrang og gått tett. Det kan beskrives som å ha et øre hvor alt høres ut som om du befinner deg på 10 meter dypt vann pluss en del piping. Å befinne seg på en pub med høy snakking (ingen snakker lavt på pub i USA heller, nei) har blitt en noe spesiell opplevelse; en skikkelig audiell bad-trip. Vel, konserten gikk bra, vi fikk vasket klær og etterpå var det fest på byen med Opeth gutta. Kveldens sampling av det lokale kjøkkenet var igjen kyllingvinger. Denne gangen varianten ”garlic & parmesan wings”. Rett og slett riktig så godt – må prøves hjemme. Nå må det nevnes at jeg begynte å bli klar for en by med litt større utvalg på kjøkkenfronten, men måtte nok vente noen dager til – neste dag var Pontiac, rett utenfor Detroit..

…Og her er det blogen kommer fra denne gangen, før vi går inn i siste uke fra knallkontinentet. Vi får se om jeg får hørselen tilbake, om det blir burgers & wings videre eller om det blir mer sofistikerte saker igjen (jeg er jo like stor fan av begge retninger). Har kritiske krefter innad i Enslaved rett i at det er i overkant mye mat i bloggene eller går den kritiske kraftkaren bare glipp av livets sanne gleder? Kjøttkaker i brun saus hver dag og ikke mer sagt? Disse spørsmålene og flere får du svar på om du henger med!

-Ivar.

VINNER ER TRUKKET! DET BLE LENE, SOM SVARER CIRKA MIDTVEIS NEDI HER.

Hove-plakaten er ikke helt klar ennå, men så langt ser det lovende ut for Pyro HQ. Allmektige Slipknot og de gjenforente geniene i Faith No More topper plakaten, og bak dem finner vi perler som The Black Dahlia Murder, All That Remains, Parkway Drive, Architects og Bring Me The Horizon, samt deilige norske band som El Caco, iskald og true viking power-guttene i Enslaved.

Og siden vi er i ekstra godt humør på festival, så sjekker vi sikkert ut flammestarterne Prodigy og supergangsteren Fat Joe også. We put the fest in festival!

Vi har fått de stramme skinnhanskene våre rundt et par ekstra festivalpass som vi deler ut til våre vakre lyttere, og alt du må gjøre er å lage en rangeringsliste over de fem feteste konsertene på Hovefestivalen. Ikke hvilke band du håper skal komme, men altså rangere de som allerede er booket. Her finner du det som er booket så langt.

For å sparke i gang konkurransen har vi fått Ivar Peersen (Verdens Beste Blogger) til å lage sin Topp 5. Du trenger ikke skrive like langt som Ivar, men gjerne like poetisk. Det må for øvrig ikke bare være metalband på listen heller, føl på valgfriheten.

1. Faith No More
– Mike Patton er en helt rå vokalist, at han er klink kokos er jo også en bonus. Selv liker jeg best platene etter Angeldust platen, Album of the Year er favoritten.

2. Slipknot
– Slipknot er proft til fingerspissene, så om jeg ikke har kjøpt noen album så ser jeg de mer enn gjerne live. Så de første gang på Quart-en i 2005, makan til karismatisk frontfigur skal du lete lenge etter, og gitarlyden passer like bra til en kald pils som chili-ølpølse. Også er det jo totalt uekte å like dem, det appellerer ikke så reint lite det heller – go Scream-forum!

3. El Caco
– Fikk liksom aldri ordentlig fot på El Caco før sisteplaten, men den sparker til gjengjeld så kraftig fra at jeg har joinet fanrankene. Med ny trommis er de dynamitt live, dette må ses.

4. Montée
– Ikke akkurat metal, men jeg er en hund etter velproduserte saker med sære akkorder. Erlend Mokkelbust fra Montée introduserte meg for øvrig for en av heltene sine; Todd Rundgren, så skylder han intens headbanging på første rad gjennom hele Montée konserten.

5. Iskald
– Labelmates på Indierec som imponerte meg stort med forrige album Revelations of Reckoning Day. Etter sigende har de noen meter igjen å gå på livefronten; treffer de blink på Hove er jeg der for å få det med meg!

Let’s go, sleng opp dine fem favoritter. Husk mailadresse, slik at vi kan ta kontakt.