Muligens fordi Thrice nektet å kjøre kommersløpet fullt ut, og endte opp som mer av et arty hardcoreband enn det stadionbandet plateselskapet kanskje håpet på. For denne platen er lastet til randen av låter som skriker etter radiospilling, allsang og dryppende tenåringshjerter. Sjekk åpningen Cold Cash, Colder Hearts, smellvakre Stare At The Sun (som finnes i en kanonbra akustisk versjon på en EP de slapp senere), poppunkperlen The Artist In The Ambulance og selvsagt sjefslåten Paper Tiger.

Thrice er dødsrå musikere med en sjelden teft for melodier og arrangement, og rent tilgjengelighetsmessig traff de blink på The Artist in The Ambulance. Om du liker dem, men vil ha enda det litt mer utfordrende, sjekk Vheissu, albumet de slapp etterpå. Kickass det også.

Adam D og Jesse Leach er endelig sammen med full action i Killswitch Engage. Men først fikk vi et pirrende vorspiel med Times Of Grace i 2010. Det var pur, uforstyrret metalkjærlighet.

For tiden går vi utålmodig rundt og tripper og venter på det nye Killswitch Engage-albumet Disarm The Descent. Utålmodigheten kommer av den deilige singlen In Due Time og en oppsikktsvekkende god konsert postmannn Jon og jeg så på Graspop Metal Meeting i fjor.

For som mange vet, er Jesse Leach tilbake i Killswitch Engage, og det kan knapt bli annet enn magisk og hardtslående.

Men dette kommende albumet kom egentlig ikke ut av det blå, for allerede i 2010 ga KsE-sjef og Jesse Leach ut en plate sammen, da under navnet Times Of Grace. Og det er en usedvanlig ogd og undervurdert plate.

Sjekk bare den gigantiske åpningslåten Strength In Numbers, som mer enn noen andre låter (kanskje med unntak av Richie Sambora-soloen i Bed Of Roses) gir meg lyst til å stå på et fjell i baris og rope om kapp med vinden og stormen. Makan til storhet.

Videre er tittelsporet The Hymn Of Broken Man seig, amerikansk metal på sitt beste, The End Of Eternity er så nære som Adam D har vært A Perfect Circle og Tool light, mens The Forgotten One minner oss om hvor nære Killswitch Engage vi er, siden de ga ut The Forgotten året før.

Så hva er forskjellen mellom Killswitch Engage og Times Of Grace? I Times Of Grace får Adam og Jesse mer utløp for sine emo-tendenser, samtidig som det er dystrere og seigere, men også tidvis mer oppløftende og enkelt enn Killswitch Engage.

Det som hvert fall er sikkert, er at The Hymn Of A Broken Man er en latterlig god og vakker plate. Sjekk ut.

Men COC, som de ofte kalles, fikk aldri den megaanerkjennelsen de fortjente, i hvert fall ikke når historien skrives. SÅ derfor må vi dra frem deres aller mest undervurderte album, 2000-rockeren America’s Volume Dealer.

Tenk riff feitere enn Texas-BBQ, groove tjukkere enn han i Poison Idea, og en aldeles perfekt blanding av metal og sørstat. Tenk Metallica møter Clutch møter bittebittelitt Black Flag.

Sjekk bare dansegulvvennlige Who’s Got The Fire, skyvende Diablo Blvd, balladen 13 Angels eller funky Zippo, alle blant de mest spilte rockelåtene på stereoanlegget mitt gjennom 2000 og 2001.

Og når vi først er inne på Corrosion Of Conformity, hva med In The Arms Of God, det siste albumet de ga ut før Pepper Keenan ga seg helt hen til sideprosjektet Down. Jeg simpelthen elsker Corrosion Of Conformity. Her er Who´s Got The Fire, da skjønner du hvorfor.

Resultatet ble Los Angeles-bandet Year Long Disaster, som traff musikalsk gull med sitt andre album, Black Magic: All Mysteries Revealed.

KONKURRANSE: For å vinne platen, skriv i kommentarfeltet hvorfor du synes dette høres ut som en plate for deg. Husk mailadresse.

Etter en mystisk intro, går det rett i Show Me Your Teeth (sjekk video under), en låt som kunne vært på et hvilket som helst Rival Sons-album, før Love Like Blood fremstår som den letteste, mest fengende låten Fu Manchu aldri skrev.

Stranger In My Room låter som UFO på sine beste dager, mens Sparrow Hill er så storslagent og rått at det er vanskelig å skjønne at Year Long Disaster aldri slo gjennom med denne platen.

Og slik fortsetter det utover hele Black Magic: All Mysteries Revealed. Classic rock, stoner-vibber, allsangrefrenger, Tjukkholmen-verdige riff og alt man drømmer om fra en rockeplate. Sjekk ut.

Les mer om Year Long Disaster her

The Darkness ble oppløst og Justin Hawkins forsvant på rehab. Det gjorde ingenting når erstatningen var Stone Gods. Synd det ikke varte.

“Hæ, Stone Gods?”, sier du kanskje stille nå, og det forstår jeg egentlig ganske godt. Jeg hadde selv nesten glemt bandet fullstendig da The Darkness annonserte sin gjenforening i fjor.

For Stone Gods besto av Justin sin bror og The Darkness-kollega Dan Hawkins, Richie Edwards (han skallede bassisten som var med på The Darkness-plate nummer to), The Darkness-originaltrommis Ed Graham og en kar som heter Toby MacFarlaine. Tung The Darkness-deltakelse, med andre ord.

Og alt lovet veldig bra, Stone Gods ga ut noen singler, fikk kanonkritikk i spesielt Classic Rock, og debutalbumet Silver Spons & Broken Bones var en fengende, ølvennlig, stram og deilig rockeplate av den gamle sorte. Spesielt låter som singlene Burn The Witch (favoritt!), You Brought A Knife To A Gunfight og Dont Drink The Water var allsangvennlige låter designet for marinerte festivaløyeblikk, og når jeg hører dem igjen slår det meg som veldig dumt at Stone Gods aldri fikk utnyttet det kreative momentumet de hadde.

Et album nummer to ble visstnok spilt inn og gjort ferdig, men i slutten av 2010 ble bandet lagt på is mens Dan Hawkins forberedte gjenforeningen av The Darkness.

Sjekk bare Burn The Witch på denne lenken, fantastisk rockelåt!

En rød Satan-unge på coveret, en alko-marinert Ian Gillan på vokal, og låter om digitale horer. Hva kunne gå galt? Ingenting!

Black Sabbaths Born Again-plate kom ut i 1983, og er bandets eneste med Ian Gillan fra Deep Purple på vokal. Platen har blitt kalt “one of heavy metal’s all-time greatest disappointments”, men er en deilig saus av ambisjoner, mørkhet, suverene musikere, fuck you-attityde og fete tekster.

Les mer om Born Again her

Jeg mener, hvem kan matche en metaltekstlinje som “Your life is a six lane highway to nowhere/You’re going so fast you’re never ever gonna get down there/Where the heroes sit by the river/With a magic in their music as they eat raw liver”? Ren og skjær magi, spesielt siden Gillan leverer dette Zero The Hero-verset over et bekmørkt riff som Tony Iommi snarest bør sette på øverste hylle sammen med Iron Man og The Headless Cross.

Videre er Trashed, Digital Bitch (som visstnok handler om Ozzys kone/manager Sharon) og Disturbing The Priest (FOR EN TITTEL!) knusende, straight up ond metal i en tid da Mötley Crüe hadde brutt seg inn i sminkeskapene til småsøstrene sine og funnet frem leppestiften og hårsprayen.

Men best av alt er uansett tittelsporet, som er sår, episk Ian Gillan à la Child In Time, over en melankolsk gitarstruktur fra Tony Iommi. Majestetisk. Sjekk ut Born Again, makan til deilig og oversett metal skal du lete lenge etter.

Sabbat ble nesten totalt oversett på 80-tallet, men det er på tide at bandet får en ny sjanse.

Jeg husker godt engelske Sabbat fra sånn circa 1988. Den gangen så de ekstremt skumle ut i Metal Hammers sider med langt intetsigende hår uten en eneste krusning, og jeg avfeide bandet som for ekstremt for en hardrocker som meg selv. Over tyve år senere er gitarist Andy Sneap en av metalens beste og mest bejublede produsenter, og jeg er langt mer åpen for hardere metal enn Guns N’ Roses. Derfor handlet jeg villig vekk Sabbats History Of A Time To Come på salg på Apollon i Bergen for noen måneder siden. Med lave forventninger, selv om Dimmu Borgir anbefalte albumet for oss forrige gang vi hadde besøk av dem i studio. Så feil tar jeg ofte.

Lydmessig er vi veldig på 80-tallet, med skarp metal-lyd som en også kan finne igjen hos band som Venom og Kreator. En lyd som passer godt til de mørke temaene Sabbat raser gjennom på platen. Rent musikalsk finner du Sabbat et sted mellom tyske Kreator og enda mer tyske Tankard. Det handler om kjapp europeisk thrash og speedmetal, men det handler også om et band som tør å pepre den tradisjonelle thrash-lyden med lekre soniske virkemidler direkte fra skjærsilden.

Introen som poengtert nok heter Intro setter 1988-dagsorden med grumsete stemmer direkte fra det mørkeste helvete, før Sabbat hiver seg inn i låten A Cautionary Tale som er en lite lystig prat mellom gode og onde engler og demoner. Med litt baklengs-effekter for kosens skyld. Sabbat er like inspirert av det onde som jeg trodde de var den gang i 1988, men nå er det inspirerende mer enn avskrekkende. A Cautionary Tale er virkelig en av de store metal-låtene som forsvant for meg på 80-tallet.

Albumet fortsetter med Hosanna In Excelsis med tekstlinjer som “Hark! The Fallen Angel sing: “Glory to Satan our king, the Holy Church we this defied, the usurper crucified”. Voldsomme greier. Mørke greier. Bra greier. Behind The Crooked Cross kunne vært en tittel rappet fra Slayer om ikke Sabbat-platen dukket opp to måneder før South Of Heaven, og fortsetter den høye standarden fra albumets åpning.

Kvaliteten og det onde tekstuniverset fortsetter helt til The Church Bizarre tikker digitalt ut og det er på tide å trekke pusten og komme til hektene igjen. Sabbats History Of A Time To Come er en skitten og okkult djevel av en plate som definitivt bør få flere tilbedere. Til tider krakilsk og umoden, men i sum en plate som bør betegnes som en klassiker i både thrash- og generell metal-sammenheng.

Sabbat ga ut to album til før de ga seg, og fikk aldri den oppmerksomheten de fortjente. Bandet har blitt gjenforent i moderne tid, men det er visstnok ingen planer om flere plater. Du kan og bør likevel sjekke ut et av de virkelig undervurderte mesterverkene i metalen. Om du tør.

I 2008 ga Trivium ut Shogun, Florida-bandets fjerde album. Trivium har alltid fått mye oppmerksomhet, spesielt i engelsk presse, men jeg føler Shogun ikke på langt nær har fått den nesegruse hyllesten den fortjener.

Jeg skal ærlig innrømme at det tok meg mange gjennomspillinger før jeg satt på knær og headbanget til Shogun, men nå er det en av platene fra 2000-tallet jeg oftest drar frem til både fest og hverdag.

Her er noen av grunnene til at jeg elsker Shogun:

— Ambisjonene. Trivium har aldri lagt skjul på at de er opptatt av metalhistorie, og på Shogun prøver de å gjøre hver eneste låt til Master Of Puppets eller Blackened. Komplekst, storslagent og fengende samtidig, men alltid med et drivende ønske om å finne den perfekte melodien samtidig som man shredder som faen.

— Når refrenget kommer for fullt på Into The Mouth Of Hell We March, rundt 3:10. Trommene dobler, Matt Heafy synger nesten fløyelsmykt, og gitarist Corey Beaulieu brøler og skriker i bakgrunnen.

— Tekstene til Heafy er en herlig blanding japansk historie, scifi, fantasy, realness og metalklisjeer om kamp/krig/ekthet. Jeg mener, hvem andre kan kalle en låt He Who Spawned The Furies i noenlunde alvor, og by på tekstlinjer som “Life feels quite like hell should/But this hell is so cold/Pull another knife out/Stick it with rest of them/When my back is full/Turn me around to face it”. Snakk om krigerære, er nesten så man får lyst å verve seg i Fremmedlegionen.

— Tittelsporet er 11 minutter og 21 sekunder med metalbonanza, fra de første kontante riffene via de snerrende versene med lag-på-lag av gitarer, før pre-refreng og refreng åpenbarer seg som lava fra himmelen.

— Åpningen på Down From The Sky, med det tunge, nesten Manowar-vennlige riffet som helt uventet går over i et Megadeth-kompatibelt riffing med metalcore-rattata-gitar…før Matt Heafy entusiastisk slår fast at “here we go!”, og så er det bare sekunder til refrenget åpenbarer seg. Alt dette på drøyt halvannet minutt. Ren perfeksjon.