Blastfest i Bergen har et vidunderlig program. Vi ga vekk festivalpass som nå har fått nye eiere.

Vi har allerede skrytt masse av line-upen til Blastfest på radio og nett i år, og når jeg igjen ser på listen over band er det vanskelig å ikke bli imponert nok en gang. For fra 18.til 21. februar skal Pyro-favoritter spille på USF og Garage i Bergen på rekke og rad. Watain, At The Gates, Primordial, Orange Goblin, Borknagar, Satyricon, Decapitated, Destruction, Paradise Lost, Melechesh…. Og det er bare en liten del av det svære og hyggelige programmet.

Vi kjørte festivalpass-konkurranse og fikk en god bunke med epost-svar. Vi har trukket ut Else S. fra Bergen og Christer K. fra Dale som vinnere. Gratulade!

Sjekk hele programmet via Blastfests nettsider.

Denne kvinnen forsøker å redde kloden mens hun hører på heavy metal. Klart Nina Jensen må være gjest i Pyro.

Nina Jensen er ikke bare marinbiolog og søsteren til finansministeren, hun er en av de som prøver å redde kloden vår som generalsekretær i WWF-Norge. Applaus. Det viser seg også at Nina er glad i heavy metal og at hun bruker musikkstilen aktivt for å pumpe seg opp til debatter med poilitikerne. Dobbel applaus. Klart Nina skal være gjest i Pyro i kveld. Hun plukker favoritter og prater naturvern. Trippel applaus. Vi skal også intervjue amerikanske Comeback Kid, vi skal gi deg resultatene av lytterkåringen og vi skal spille nytt fra Slipknot, Endolith og Halcyon Days.

Udo Dirkschneiders U.D.O. slipper plate etter plate og legger ut på tur etter tur rundt i verden. All ære for det. Nytt album som skal kalles Decadent kommer i slutten av januar og her er videoen til tittelkuttet. Det låter definitivt som Udo.

Ronni Le Tekrøs første band ser dagens lys igjen ved hjelp av en radiolegende. Hør om det hele i kveldens sending.

Ronni Le Tekrø startet nemlig i Roquefire før han ble headhuntet til TNT, og manageren til Roquefire den gang var ingen ringere enn heavyradio-legende Thor-Rune Haugen. Mannen bak legendariske 1001 Watt på Nrk. Nå har de to slått seg sammen og gjenopplivet Roquefire. Hør alt om det når Thor-Rune Haugen intervjues i kveld.

Vi gir deg også del to av vår gjennomgang av de mest lovende norske bandene akkurat nå, og sper på med litt nytt fra AC/DC, Einherjer, Carcass og Obituary.

Vi er såpass grei at vi har laget en lang spilleliste med det beste fra 2014 til deg.

Nå må ikke dette anses å være noen slags kåring av de beste låtene fra 2014, men vi tenkte det kunne være en grei service å lage en liste på 100 av de beste låtene fra 2014 som vi har spilt i år. Merk at det kun er en låt av hvert band her. Ellers ville jo Audrey Horne, Orange Goblin og flere andre hatt mange sanger på listen… Merk også at sangene ikke er rangert på noen som helst måte. Enjoy. Eller ikke.

Lenke til WIMP-liste.

Enslaved spilte for første gang på veldig lenge i hjembyen Bergen i helgen, og det var en enorm stemning i lokalet på USF Verftet da karene dro i gang sine lange og gode låter. Vi kjørte billettkonkurranse her i Pyro for konserten, og vinner Sigrid ble like godt med backstage for å ta bilde med bandet. Et band som hilser alle som var der og som samtidig sier tusen takk for opplevelsen.

Vi bøyer oss i alt støv vi kan finne her på Nrk. Pyro-lytter/leser Marius Harald Salvesen havnet på metal-festival i Mongolia og fikk oppleve både lokal gjestfrihet, mongolsk metal og sinte miljøvern-nazister… Mest sannsynlig det mest lesverdige vi noensinne har publisert her på Pyrosidene.

Bare for å gjøre det klart: Dette er en ganske lang (og alt annet enn dagsaktuell) konsertrapport. Passer bra til en kald pils eller kanne friskbrygget kaffe. Reisebrevet inneholder ikke noen av metalscenens internasjonale superstjerner. Ei heller er det en beretning om svimlende menneskemengder på en gigantkonsert. Tvert i mot beskriver følgende referat en nordmanns møte med en av metalscenens fjerneste utposter: Mongolia!

Det hele startet en ganske alminnelig mandag ettermiddag i Ulaanbaatar (11.8.2014). Som vanlig satt jeg og jobbet i et lite rom jeg leide i en klassisk mongolsk familieleilighet, for dagen iført en passe stilig Meshuggah-trøye. Dagens hittil eneste forstyrrelse hadde vært en av mennene i familien som eier leiligheten. Han kom innom for å finne en pingvinformet luftrenser (denne mirakelmaskinen var og ble søkk vekk, og jeg lurer fortsatt på hvordan en mongolsk pingvinformet luftrensemaskin ser ut). Han ønsket meg en god dag og forsvant like fort som han kom. Det besøket skulle vise seg å være dagens minste overraskelse.

Noen timer senere fikk jeg en telefon fra damen som eier leiligheten. Jeg visste ikke annet enn at hun hadde besøkt noen bekjente i Tyskland, og nå ville hun komme forbi sammen med kjæresten for å hilse på, lage litt mat og se hvordan det sto til med meg. Grei skuring, tenkte jeg.

Ord ble til handling og litt senere banket vertskapet, Handaa og Batsukh, på døren. Kort etter mine litt fomlende ”sain baina uu” og ”hello, heisann ja” kom kommentaren fra den nyankomne leilighetseieren: ”Ahhhh, nice t-shirt!”. Jeg ble litt forbauset og fikk formulert følgende fremragende frase ”Eh… Thank you! So… Øhh… Do you also like rock music?” (sjelden har vel Meshuggah blitt så upresist kategorisert, men det ble tilgitt). I samme sekund som denne genistreken av en icebreaker forlot stemmebåndene mine gikk det opp for meg hvem og hva jeg sto og snakket med: Batsukh var ikledd en grå Darkthrone*-skjorte, begge hadde noen velkjente armbånd rundt håndleddet og Handaa holdt to stykk W:O:A Full Metal Bag i hånden. ”Yes, we just went to Wacken Open Air!” svarte Handaa med største selvfølgelighet.

*Senere viste det seg å være en t-skjorte fra det smått obskure tyske svartmetallbandet Wedard, men den detaljen gikk meg hus og hytte forbi ved første øyekast.

(Haanda og Batsukh)

Jeg ble så satt ut at hvis ikke det hadde vært for bygningens solide betongvegger ville jeg trolig endt opp utenfor. Her sto jeg ovenfor to vaskeekte metalheads (i en totalt tilfeldig leilighet hos en totalt tilfeldig familie omtrent 5887 km hjemmefra i en ung, forhenværende sovjetisk satellittstat der strømbrudd skjer ukentlig og vannforsyningen er tvilsom). Entusiastisk pakket de ut merchandisen de hadde kjøpt på festival. De viste frem ryggmerker fra Taake, Satyricon og Immortal, t-skjorter fra Mayhem, Darkthrone og Emperor, patches fra Behemoth, Gorgoroth og Enslaved – samt en lang rekke band jeg aldri har hørt om og ikke klarte å dekode logoene til.

Til tross for at jeg er en over gjennomsnittlig pratsom person og entusiastisk Wacken-farer anno 2010 og 2012 sto jeg henrykt i forstummet tilstand (det lar seg gjøre). Joda, jeg visste at det fantes metalfans også i Mongolia, det gjør det tross alt overalt, men jeg hadde neigu ikke forventet at de skulle spasere inn i leiligheten jeg bodde i. Jeg ble så begeistret at jeg ble nødt til å ringe broren min og fortelle hva som hadde skjedd.

Ikke overraskende fant mine nye mongolske metallbekjentskaper og jeg raskt tonen, og tilbragte en hyggelig kveld med å snakke om konsertopplevelser, favorittband og alt mulig annet mens vi spiste et fortreffelig hjemmelaget mongolsk måltid. De fortalte om utviklingen og status i det mongolske metal-miljøet (noen anbefalinger er inkludert litt senere) og hvordan de som ganske normale software-ingeniører i Mongolias voksende middelklasse hadde lagt sin elsk på metal. Mongolias sterke folkemusikktradisjoner gjør at mange her snubler fra kommersiell radiorock og videre til folk metal, og de fortalte at blant annet Korpiklaani og Finntroll hadde vært deres døråpnere til den bredere verden av metall. Og nå gikk det altså i det svarteste av norsk svartmetall. Imponerende!

Jeg på min side kunne bekrefte at vi er usedvanlig bortskjemte med mange konserter i Norge (og Europa generelt) og at den norske undergrunnen støtt og stadig spytter ut nye fenomenale band. De ble litt imponert over at jeg kom fra samme område som Mayhem og Darkthrone (i et globalt perspektiv er Drøbak, Ski og Kolbotn faktisk akkurat samme sted), samtidig som de var befriende fri for illusjoner om at samtlige nordmenn er blodfattige black metal-stankelben som sleper rundt på voldsomt mye lær og metal. De lurte også på om jeg hadde besøkt Helvete (eller nåværende Neseblod) og ble lattermilde og forundret da jeg fortalte at jeg en gang hadde sendt moren min dit for å hente en Zyklon-plate. Kort sagt – god stemning!

På et tidspunkt stilte jeg det naturlige spørsmålet for enhver nysgjerrig musikkentusiast, uansett sjanger: Tror dere at det kommer noen konserter fremover? Med den selvsamme selvfølgeligheten som da de hadde annonsert at de nettopp kom fra Wacken, kunne Batsukh fortelle at Noise Metal Fest skulle avholdes 23. august. Jo, jeg hørte riktig: Mongolias første internasjonale metalfestival noensinne skulle avholdes samtidig som jeg var i landet. JA TAKK – man kan jo bli overtroisk av mindre. (Et lite underpoeng: Selvfølgelig kan man kritisere min mangelfulle research før ankomst ettersom jeg ikke ante at Noise skulle finne sted. Men hey, det ville tross fratatt meg gleden da jeg fikk vite om den). Vel, da var det bare å vente i spenning i 12 dager, noe jeg tålmodig gjorde. Og her følger altså mine erindringer fra Mongolias første internasjonale metallfestival noensinne: Noise Metal Fest Mongolia 2014.

Første steg hvis man skal på konsert er som kjent å få tak i en billett. Akkurat når, hvor og til hvilken pris man kunne skaffe seg en billett til Noise Metal Fest var noe uklart, selv for de lokale konsertgjengerne. Nettsalg var det i alle fall ikke snakk om. Ved hjelp av Google Translate, som for nylig har lagt til mongolsk, forsto jeg i det minste at det ville være en form for forsalg, og at prisen ville ligge et sted mellom 35 000 og 45 000 mongolske tögrög (omkring 120-160 NOK). Det må sies å være en fin pris når skulle være 13 band i sving i løpet av endagsfestivalen, selv om det naturlig nok utgjør et vesentlig større innhugg i et mongolsk budsjett enn i en norsk studentkonto. Av den grunn var vertskapet opptatt av å kjøpe billetter tidligst og billigst mulig. I tråd med rådende mongolsk planleggingsteknikk (spontan, kortsiktig og ultrafleksibel) fikk Batsukh en telefon onsdag kveld (20/08/14) om at forsalget var startet, så vi trasket ut til en av de overfylte trolleybussene som kunne føre oss nærmere det ennå ukjente billettsalgstedet.

Etter tidenes tregeste busstur – tre kilometer på like mange kvarter – kom vi til sentrum (et trafikalt underpoeng: Ulaanbaatar er ikke akkurat verdenskjent for stringent byplanlegging – snarere det motsatte: Google Maps viser hvordan byen har tre-fire store gjennomfartsårer, mens resten består av nærmest ugjennomtrengelige småveier og gangstier. Dette er en idiotsikker oppskrift på komplett kaos når en salig blanding av fremragende og udugelige sjåfører møtes i en trafikal dødsdans hvor ferdselsreglene tolkes som om man skulle vært på steppene). Vel, billettjakten fortsatte. Etter litt bakgatesnoking fant vi en bar ved navn Bliss, med lyst interiør og fargerike drinks på barkartet. Ikke akkurat stedet man forventer å finne forhåndssalg til et metalfestival, men etter å ha spurt litt rundt ble vi ledet inn i et slags VIP-bakrom hvor vi fant primus motor for Noise Metal Fest, Unenkhuu Umbanyamba (eller Uigli U, som er litt lettere å håndtere for vestlige ører og tunger).

Han tok oss godt i mot, og jeg fikk en hyggelig snakk med ham hvor jeg spurte litt om hvordan det er å stable en metalfestival på bena i Mongolia. Han fortalte at festivalen er basert på frivillige og ildsjeler (primært Uigii selv), og at bandene som kom langveis fra for å gjøre festivalen internasjonal må dekke reiseutgiftene sine selv. En del av ideen bak Noise var å skape et musikalsk samlingspunkt for metalfans i Mongolia, og festivalens line-up inneholdt derfor totalt 13 band. En salig blanding av unge fremadstormende band og eldre pionerband i mulige kategorier, fra dødsmetall til radiorock og hardcore. I likhet med en rekke andre mongolske metalheads hadde Uigii tidligere besøkt Europa og europeiske festivaler, deriblant Øyafestivalen (dersom noen av Uigiis norske bekjente leser dette kan jeg hilse og si at han hadde svært gode minner fra sitt besøk i Norge).

(Uigii og forfatter)

Han var imponert over hvordan man kunne ha alt fra svartmetall til visesang scene om scene på norske festivaler, og jeg kunne fortelle at det er rimelig normalt, også på juniornivå (ta en tur til ditt lokale UKM dersom du skulle være i tvil). I tillegg ønsket Uigii å vise et positivt bilde av den mongolske metal-scenen, da den verken er like veletablert eller akseptert som mange andre steder. Alt i alt var det et svært hyggelig møte med en mann som virkelig er dedikert til musikk og metal, til tross for at de i Mongolia støtt og stadig møter på kulturelle så vel som byråkratiske utfordringer (les: korrupsjon) i forbindelse med musikkarrangementer. Akkurat det kunne jeg gjøre fint lite med, men dersom det sitter noen der ute med kommunalt kulturbudsjettoverskudd og ønske om å etablere samarbeid med noen hardtarbeidende ildsjeler, så er det mongolske metalmiljøet slettes ikke et dumt sted å starte.

Til slutt fikk vi kjøpt overraskende stilige billetter, og prisen endte noe overraskende på 30 000 tögrög, etter sigende fordi vi var de første kjøperne. Deretter spaserte vi hjemover i den behagelig augustkvelden.

Dagene gikk og så kom lørdag 23. august. Tid for Noise Metal Fest! Ifølge programmet skulle konserten starte omkring klokken 14, men både mine mongolske konsertkompanjonger og jeg tok det med en solid håndfull salt. Derfor dro vi mot konsertstedet først omkring kl 15. Etter nok en busstur med voldsomt god tid til å nyte utsikten (primært asfalt, svevestøv og betongfasader) kom vi frem til UB Palace, stedet hvor konserten skulle avholdes. Området utenfor UB Palace lignet mest av alt en forfalt sovjetisk paradeplass (det var det jo), med god plass til å kjøre alt fra kryssmissiler til limousiner frem og tilbake. Området oste ikke akkurat av aktivitet. Akkurat som i Norge har stekende sol, blå himmel og omkring 25 varmegrader en sløvende effekt på metalfolket, noe som delvis forklarer det som møtte oss. 5-7 små grupperinger av lær-, skinn- og naglebærende folk som satt ute i solen og nippet lunkne pils og tvilsom vodka, mens noen gikk og bar rundt på litt musikkutstyr som skulle til konserthallen. Ingen hadde det minste travelt, et sikkert tegn på at konsertene ikke var startet. Vi gikk likevel inn for å se oss litt om.

(UB Palace)

UB Palace på innsiden minnet mest om et klassisk sovjetisk nasjonalteater (det var det jo) hvis fordums glans hadde støvet hen. Med litt fantasi er det intet problem å forestille seg hvordan partitopper og militærsjefer overvar operaforestillinger og nøt ypperlig kaviar her i tidligere tider. Vel, nå var det tid for metal – hvilket vi umiddelbart fikk. Litt lengre inn i foajeen var de nemlig i gang med å renovere taket, eller henge det opp igjen, og en gjeng lovlig unge arbeidere var i gang med å skjære noen metallrør. Gnister og metallstykker føk både hit og dit, noe som satt en rimelig stilig, om enn uintendert, ramme for inngangen til scenen. Ved døren ble vi møtt av sikkerhetsvakter som rev i stykker billettene i bytte mot et gigantisk rødt stempel på armen (en kar jeg møtte noen dager senere mente jeg burde gå til legen), før vi gikk inn i selve scenesalen. Der ble jeg positivt overrasket: Scenen, lydanleggene og generelt hele riggingen hold høy standard, helt på linje med halvstore norske konserter. Det eneste som umiddelbart fremsto litt merkelig var den heftige bruken av discokule under lydsjekk, men den forble heldigvis inaktiv under konsertene.

(scene: disco edit)

(scene)

Klokken begynte å nærme seg 16.30, men det var fortsatt ingen tegn til at festivalen skulle starte i nær fremtid. Så da tok vi heller en liten spasertur til Batsukhs familieleilighet som lå i nærheten, og jaggu passerte vi ikke IKEA på veien. Seems legit.

Vel fremme hos Batsukh (og familie – ingen bor alene i Mongolia) fikk jeg studere den lille CD-samlingen hans, mens vi fikk et glass cola og jeg beundret den mildt sagt industrielle utsikten fra leilighetsvinduet.

En time senere trasket vi tilbake til UB Palace, og kunne klokken 18 konstatere at intet var forandret. Fortsatt mye folk som hang og slang, noen gitarkasser her og der, men ingen musikk. Til gjengjeld hadde Batsukh og Handaas vennegjeng kommet, så vi gikk til et lokalt spisested/vannhull for å møte dem. Nok en gang ble jeg møtt av hyggelige, positive og vennlige mennesker som var voldsomt nysgjerrige på en kar som kom fra sjølveste Norge. Jeg fikk et lass av spørsmål, som ikke alle var like nyanserte og en hel del bar preg av myter:

Er det sant at 90% av nordmenn hører på black metal hver dag?
Njaeeh, det er vel et lovlig høyt tall…

Er alle kirkene i Norge brent?
Vel, sist jeg sjekket så står det fortsatt noen stykker.

Er det sant at Euronymous hadde et mongolsk flagg på jakka da han ble drept?
Ehhh… Vel, det aner jeg ikke… Så jeg kan jo ikke avvise det… Jeg vet Mayhem ønsket å spre musikken til uortodokse steder og at de tidlig spilte en konsert i Tyrkia… Så…

Og så videre. Å skulle svare på alle disse spørsmålene ble litt en balansegang, fordi jeg gjerne vil unngå at folk springer rundt og tror på alt mulig vås om Norge, samtidig som jeg ville unngå å underminere den intense fascinasjonen og interessen i norsk musikk som disse menneskene har. Kanskje vi kan få en av disse omnipotente omdømme-ekspertene til å uttale seg om hvordan norsk black metal best kan bevare sitt image i utlandet? En hyggelig snakk var det i alle fall og vi fikk hevet innpå et par øl, til tross for at spørsmålene holdt varierende kvalitet.

Apropos øl, så er det muligvis en del av Pyros leserskare som vil sette pris på en aldri så liten vurdering av mongolske drikkevarer (det er i alle fall en gjenganger i Enslavedske reisebrev). De bare som vil lese om konsertene (og det å bli sparket i rumpa av mongolske nynazister) kan elegant skippe dette avsnittet.

Vel, Mongolia er et vodkaland. Og alle som har vært øst for Tyskland vet at det billigste vodkasegmentet i gamle sovjetstater primært består av forskjellige lean, mean hodepine-making machines. Mongolia er intet unntak, hvor billigste halvliter sprit ligger på rundt 12 kroner. Samtidig kan Mongolia tilby vodka i verdensklasse, og jeg ble imponert av blant annet Chinggis Gold og Soyombo. Silkemyke greier, perfekt til å skylle ned tvilsomme snacks. Som for eksempel knusktørr yoghurtkjeks, produsert ved å soltørke yoghurtklatter på taket av et nomadetelt i noen dager. En annen eksklusiv drikk er nomadefolkets destillerte hestemelk – minst like tradisjonsrik drikk som norsk heimert. Hestespriten var slettes ikke dumme saker, det smakte som en nøytral, svak vodka. Rett og slett en behagelig smak.

Når det er sagt, så sverger mange i Mongolia som har grei råd (inkludert mine nye metallvenner) til importert styrkedrikk. De mest populære internasjonale sprittypene er tilgjengelig i selv de minste, mest lugubre gatebutikkene, så på akkurat det punktet kan Mongolia sies å ligne en rimelig shabby versjon av Danmark. Både imponerende og litt foruroligende – alkoholisme er nærmest en folkesykdom i Mongolia. Ellers drikkes det mye øl i Djengis Khans trakter, og i avdelingen for lokal pils smakte det meste rimelig generisk-kjemisk pisswasser (f.eks. Altan Gori, Khan Brou, billig Borgio, 89). Men også her var det noe lyse lyspunkter. En lokal nyhet, Fusion, smakte regelrett sommerdigg, og Golden Gobi var heller ikke helt sløvt. Blant litt mer spenstige ølsortene jeg møtte var det en som virkelig utmerket seg: Gem Dark Draft Pale Lager. Noe av en underdog, ettersom man kjøper dem i småsuspekte plastflasker i de tidligere nevnte tvilsomme butikkene. Men her snakker vi altså en fyldig øl som sporenstreks sender tankene til sjokolade, gjærbakst, nøtter og småpretensiøse mikrobryggerier i Oslo øst. Slettes ikke dårlig.

Sist men ikke minst er det verdt å nevne Mongolias nasjonaldrikk (i alle fall de facto), og igjen bærer det ut på steppene: Fermentert hestemelk – airag. Produksjonsmåten er rimelig simpel:
1) Melk din hest (som man sier).
2) Hell melken i en beholder laget av en ku- eller geiteskrott.
3) Rør rundt i det med et kosteskaft og la det stå til det får en alkoholholdighet på 2-4 prosentpoeng. Voilà!
Ikke for sarte sjeler (især når man har iakttatt produksjonsmåten med egne øyne, se bilde, her snakker vi marerittet til enhver inspektør fra Mattilsynet), men jeg vennet meg overraskende raskt til det.

(Airag anyone?)

Smaken er langt heftigere enn hestevodkaen; bitter og med en voldsomt syrlig ettersmak, med en litt stram lukt av… hest? Av egne erfaringer minnet det mest om kamelmelk (ikke at det anbefales nevneverdig). Airag er uansett rimelig næringsrikt (litt uvisst akkurat hva slags næring, men mange nomader drikker utelukkende airag og vodka uten å krepere). En slurk airag ga litt samme følelse som når man styrter en eller annen avsindig sunn helsefremmede ekstrakt: Personlig ristet jeg litt, sprang ut i en grimase jeg ikke har kunnet gjenskape siden, og ble nødt til å ta en slurk til fordi jeg glemte å registrere hvorvidt det smakte markant av alkohol eller ei. Det gjorde det ikke, litt på samme måte som i svak øl. Airag anbefales, om enn bare for opplevelses skyld eller for å skylle ned eventuelle grusomheter man har blitt servert. Intense greier.

Som oppvarming til konserten ble det verken konsumert airag eller hestevodka, det gikk primært i lettdrikkelig Tiger-øl, brygget på lisens i Mongolia. Helt greit. Vi trasket tilbake til konsertlokalet og møtte den umiskjennelige lyden av en konsert som har startet. Endelig!

Med 13 band på plakaten (usikker på om det skulle være noe symbolsk i det) og konsertstart først ved 19-tiden lå det i kortene at det ville bli en lang kveld. Line-upen besto av følgende band, hvorav to var internasjonale:

Mongol (Canada)
Nine Treasures (Inner Mongolia)
АЯСЫН САЛХИ (Ayasiin Salhi)
Nisvanis
Prophets
Metronome
White Shadows
Aadar
Silent Scream
Zev.S
Sartuul
Purgatory Destroyer
Growl of Clown

I kategorien kjente band er det vel kun Nine Treasures som befinner seg. De har blant annet spilt på Wacken og har fått en del oppmerksomhet for sin gjennomførte fusjon av metall og tradisjonell mongolsk folkemusikk. Det var også det eneste bandet jeg hadde noen som helst forventninger til. Utover det gikk entret jeg igjen scenesalen med åpent sinn, bevæpnet med post-it lapper og en kulepenn til å notere dersom det skulle dukke opp noen minneverdige musikalske øyeblikk. En ting var bombesikkert fra start: Hvis kveldens vokalister hadde planer om å formidle storslått poesi, innfløkte ordspill eller dyptfølte nasjonalepos, så ville de i mitt tilfelle kaste perler for svin. Jeg forstår tross alt ikke en døyt mongolsk. Følgende konsertvurderinger er derfor gjort ut fra alt annet enn teksten. Ikke ulikt de fleste metallkonserter med ukjente band.

De tre første bandene ut var ungdomsband av forskjellige slag og jeg skal ærlig innrømme at jeg (til tross for mine sirlige notater) har gått litt surr i hvilken rekkefølge de dukket opp i. Noen spilleplan var ikke publisert, det eneste vi visste var at Nine Treasures og Mongol skulle spille til sist. Bandene som startet showet var Sartuul, Purgatory Destroyer og Growl Of Clown og de imponerte like lite som bandnavnet til sistnevnte.. Joda, de skal nok bli bedre med årene, men… Altså. Tenk lavt nivå på en ungdomsklubb i Østfold med fremføring a la bandøving der ett medlem (han/hun den beste) ligger hjemme med influensa. Vi gikk heller ut og drakk litt flere øl.

Da lyden av bandskift meldte seg travet vi inn igjen og ble møtt av kveldens første band som i det hele tatt gjorde et inntrykk, og det var sågar positivt. Zev.S vartet opp med brutale saker fra dødsmetallens rike. Ikke akkurat sceneutstråling av rang, men musikken svingte det bra av og vokalen var staut. Zev.S kan vel kanskje minne litt om Amon Amarth, hvis man på død og liv skal sammenligne. (Da jeg i ettertid søkte opp Zev.S på nettet fant jeg tre sanger, passende nok kategorisert under ”Mongolian Viking Metal. Du kan sjekke låtene her.

Etter å ha fått kveldens første bra musikalske opplevelse var jeg fornøyd. Mongolia hadde gitt meg minst en bra konsert, noe som var bedre enn fryktet. Jeg innrømmer at jeg var en smule bekymret for å møte en helaften med ræl. Vel, etter den søte kløe (Zev.S) kommer den sure svie, og neste band ut var Metronome. Mudvayne på mongolsk. Det sier vel sitt.

Den påfølgende luftepausen bød på en hyggelig overraskelse i form av en ung mongolsk fyr som snakket svensk (!). Vi slo av en lengre prat på skandinavisk og han forklarte at han bodde i Stockholm og at han var på sommerferie i gamlelandet. Ansiktuttrykkene hos gjengen rundt oss var gull verdt da de for første gang hørte kameraten sin snakke svensk og jeg snakket norsk. Et herlig øyeblikk! Jeg tok meg selv i å tenke at det er fullkomment fenomenalt hvordan musikk kan sveise folk sammen, og det var skikkelig stilig å oppleve en slags tilhørighetsfølelse i et metalmiljø på andre siden av kloden.

Tilbake i konsertsalen var det tid for et real musikalsk ballespark: Silent Scream! Jøsses. Deathcore er i utgangspunktet ikke min kopp te, i alle fall ikke i voldsomme mengder, men Silent Scream var vel unntaket som bekrefter den regelen. Frontet av en introvert spjæling med vokalkvaliteter som en lite happy nazgûl (det er et kvalitetstegn) ga bandet en leksjon i hvor tilsynelatende enkelt det er å lage heftig musikk. Trommeslageren var utvilsomt en av kveldens beste batterister, og jeg fikk litt følelsen av at det hele var hans prosjekt. Ettersom vokalistens sceneopptreden for kvelden var inspirert av klagemuren (ryggen til publikum og minimalt med aktivitet) og bassist/gitarist var rimelig passive var det ikke annet å gjøre enn å lytte til musikken og følge med på festfyrverkeriet av en trommeslager. Han satte virkelig slagverkskapet på plass. Jeg ble helt enkelt imponert, både av trommisen og musikken. Alt fra bekledning til bandnavn til opptreden var helt i tråd med deathcorens ånd. Det ligger litt ymse klipp med Silent Scream på Youtube (spol til 7:19) , primært fra den leskedrikksponsede festivalen Coke ’n Beat, som jo høres ut som en amerikansk oppskrift på hallusinasjoner og familievold.

Etter at Silent Scream hadde gitt oss enda en herlig musikalsk opplevelse var det tid for et temposkift. White Shadows kom på scenen, og leverte rimelig pompøs rock med en viss snert, med mye ren gitar-partier og heltesoloer. Akkurat den typen musikk kan enten gå helt skeis eller fungere fint, og hos det mongolske rock- og metallpublikum (det var tross alt en salig blanding tilstede) gikk White Shadow rett hjem. For anledningen hadde de med en dame som spilte på et tradisjonelt mongolsk strengeinstrument, uten at det gjorde så mye verken til eller fra. Et lite slag for likestillingen i en totalt mannsdominert undergrunnskultur, om ikke annet. Igjen, masse materiale av White Shadow ligger på youtube og de gjorde et finfint inntrykk live selv om jeg ikke skjønte et kvekk av hva som ble sunget. Behagelige saker, sikkert noe for den melodiske avdelingen i Pyro.

(White Shadow)

Deretter ble det enda mykere, gitt. Nisvanis, Mongolias mest populære grunge-band, entret på scenen. Den dvaske delen av publikum våknet plutselig fra intet, de sang og skrålte med. Og så gikk de hjem. Musikken var ærlig talt ikke helt min smak, og ettersom jeg ikke fattet en bjelle av de (må vi anta) dype og meningsfulle tekstene så gikk jeg heller ut og trakk litt luft. Konsertkamerat Batsukh oppsummerte for så vidt den konserten fint, han tok en post-it lapp og skrev ”granny rock” på den. Vel, det skal være noe for almuen, så også i Mongolia.

Etter grungeavstikkeren bar det tilbake til avdelingen for tyngre skyts. Prophets kom på scenen, og her var det bra trøkk, gitt. Ganske så heavy og catchy metal et eller annet sted i landet mellom thrash og Lamb Of God. Og jaggu dukket ikke primus motor Uigii U opp som vokalist. Dette var slettes ikke dårlige saker! Jeg har dessverre ikke klart å oppdrive noe annet enn en enkelt halvdårlig youtube-video i ettertid, men kvalitet hadde de i alle fall live.

På nåværende tidspunkt (omkring kl 22) var publikum (undertegnede inkludert) begynt å henge litt. Det var behov for en energiinnsprøyting. Utvalget i den provisoriske baren i hjørnet av lokalet besto utelukkende av varm, dårlig pils til overpris og helflasker med Johnnie Walker Red Label (jeg mistenker den var falsk) pluss vann. Jeg holdt meg til vannet.

Tilbake på scenen hadde en gjeng avslappede karer entret scenen. Det viste seg å være Aadar; et ganske så profilert mongolsk band som trygt plasserer seg i sjangeren rock. Alt fra saftige riff til bløte ballader, og de har en hel del kvalitetsvideoer på youtube som er verdt å sjekke ut. Eksempelvis denne. I anledning Noise Metal Fest hadde de latt den langhårede vokalisten få en fridag og bandet kjørte en ren Metallica-cover konsert. Mannen bak keyboardet hadde kastet tangentene (og den idiotiske masken som han tilsynelatende insisterer på å ha på seg i alle musikkvideoene) og trakterte i stedet mikrofonen. Og jøye meg for en overraskelse! Dette var rett og slett bunnsolide saker. Aadar kjørte en setliste som minnet om sommerens Metallica by Request-konserter, noe som ga solid respons fra det mongolske metallfolk. Publikum våknet virkelig til liv og skrålte med på alt fra Seek And Destroy til The Day That Never Comes. Jeg er riktignok ung, men kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har hørt Metallica gjengitt live så bra – heller ikke av Metallica selv. Aadar leverte rett og slett en gåsehudfremkallende runde Metallica-slagere og James Hetfield ville vært stolt av vokalistens yeah-faktor. Dette hadde jeg neigu steike ikke forventet å oppleve i Mongolia.

Etter Aadar var jeg nødt til å tre av på naturens vegne og fant veien til toalettet gjennom UB Palace sine labyrintganger. Jeg lokaliserte et bad med toalett og dusj i fin stand – i motsetning til en rimelig underernært kar (den klassiske røyk-trumfer-mat-looken) som sto sammen med kompisene sine. Han hadde en solid flenge i pannen og stemningen var noe trykket. Jeg forsøkte å få litt klarhet i hva som hadde skjedd, men verken engelskkunnskapene eller forklaringsviljen var helt på topp, så med litt bange anelser returnerte jeg mot konsertlokalet etter å ha oppfordret dem til å få lappet sammen kameraten sin litt.

På vei tilbake mot scenen møtte jeg tre karer som utvilsomt ikke var lokale. De var derimot medlemmer av aftenens hovedartist, nemlig Mongol fra Canada. Naturlig nok fikk jeg meg en liten snakk med dem også. De fortalte at de hadde reist til Mongolia uten helt å vite hva de gikk til (ingen bombe) og uten særlige forventninger, men at de så på hele turen som et eventyr. De hadde tilbragt to uker i landet og fått sett litt stepper, bylivet i Ulaanbaatar og selvfølgelig den gigantiske sølvfargede statuen av Djengis Khan litt utenfor hovedstaden. Mongol sin musikk er i høy grad inspirert av historier, sagn og fortellinger fra det mongolske rikets storhetstid, og de synes det var spennende å oppleve den moderne utgaven av landet de synger om. Rent personlig får jeg sjelden sansen for band som støtter seg voldsomt på historie eller eventyr, jeg synes ofte det blir litt mye gimmickpreget og litt lite troverdig. Men hey, når man først er i Mongolia så tar man det man får, og ettersom Mongol har vært på noen turneer i Nord-Amerika så fungerer greia tydeligvis greit der, og de kan umulig være helt elendige. Karene i bandet var uansett skikkelig hyggelige typer. Samtalen ble avbrutt da Batsukh kom forbi, for nå var et nytt band på scenen og jeg ble høflig spurt om ikke jeg ville se dem. Forventningene lyste i øynene hans, så da gledet jeg meg umiddelbart også, selv om jeg ikke hadde den fjerneste anelse om hva som ventet.

Det som ventet var АЯСЫН САЛХИ (Ayasiin Salhi = overveldende vind), og dette er et band som er verdt å sjekke ut. Her snakker vi legender på samme nivå som Kreator, Vader og Testament – riktignok i mongolsk kontekst. Batsukh hadde snakket varmt om disse i forveien, og det er ingen tvil om at bandet nyter respekt som metalscenens gudfedre i Mongolia og publikum strømmet til (herunder en rekke lave og brede snauklipte herrer, mer om dem senere). Ayasiin Salhi startet på midten av 80-tallet (vi snakker før Sovjetunionens fall), og i begynnelsen spilte de rimelig vanlig heavy metal. Rimelig vanlig heavy metal var rimelig uvanlig i Mongolia på 80-tallet. Ifølge ymse nettsider utga de en liveplate allerede i 1987 som inneholder blant annet Judas Priest-coverlåter (lykke til, eventuelle platesamlere) og på Youtube ligger noen herlige klipp fra tidlig nittitall. Heavy metal musikkvideo fra en skraphaug i Mongolia i 1992? Ja takk! I løpet av sin lange karriere har Ayasiin Salhi utviklet seg til mer tradisjonell dødsmetall, og det var dette de vartet opp med under Noise Metal Fest.

(Ayasiin Salhi)

Det var en meget bra opplevelse. Rent teknisk fremsto Ayasiin Salhi akkurat sånn man håper gamle helter vil se ut live: Ikke alt var like tight som på plate og verken løping eller spensthopp inngikk i sceneopptreden, men den universelt gjenkjennelige blandingen av rutine og bra låtmateriale sikret Ayasiin Salhi en bunnsolid opptreden. Det var kort sagt en oppvisning i beintøff mongolsk dødsmetall, og det var ingen tvil om at publikum var med på notene. For andre gang i løpet av kvelden krøp den deilige følelsen av ”dette sitter, dette fenger, dette er rett og slett dritbra” oppover ryggraden. En respektabel opptreden. Ayasiin Salhis første helalbum ligger på Youtube, og for de som liker dødsmetall er det verdt en gjennomlytting. For de som foretrekker Maiden-allsang har de også en sang fra 1992 som delvis heter ”Ond”. Uansett – neste gang du blir spurt om hvem som har høyest ansiennitet i det mongolske metalmiljøet vet du nå svaret: Ayasiin Salhi.

Vel, nå var det bare to band som gjensto. Først ut av dem var Nine Treasures. Disse hadde jeg hørt om før jeg dro til Mongolia, og de spiller etter min mening en ganske så fengende blanding av tradisjonell mongolsk folkemusikk og metal. De benytter seg av tradisjonelle instrumenter så vel som den usedvanlig fascinerende mongolske strupesangteknikken (hvis det er ukjent så sjekk det sporenstreks ut her). Bandet kommer fra regionen Indre Mongolia, som forvirrende nok ligger i Kina. Det gjorde dem til et internasjonalt innslag på festivalen i Mongolia, og de måtte slåss med både brysomt byråkrati og dårlige busser for å i det hele tatt komme seg til Ulaanbaatar. Vel, på scenen sto de og glade var de. Det var tydelig at Nine Treasures hadde mye konserterfaring og hele veien igjennom låt det skikkelig bra. Publikum satte også stor pris på bandet, så det var bra stemning hos de som var igjen. Bandet lot seg ikke nevneverdig påvirke av at det begynte å bli litt lite publikum, klokken var blitt langt på natt.

En hel del publikummere hadde også fått solide mengder fluidum og var blitt mer opptatt av å slåss enn å følge musikken. At konserter blir forstyrret av lite veloverveide kamphaner med mindre IQ enn skostørrelser er dessverre ikke noe ukjent fenomen, uansett hvor man er. Når det er sagt, så er det ikke hver dag konserten du er på blir thrashet av mongolske miljøvern-nynazister (yes, de finnes, og de er ikke de skarpeste knivene i skuffen). Ergo ble Nine Treasures-konserten litt preget av at jeg var nødt til å følge med på hva som foregikk rundt meg. I det minste fikk jeg svar på hvordan kameraten på dass hadde fått sitt snitt. Til tross for forstyrrelsene så fikk jeg et fremragende inntrykk av Nine Treasures, og enda et høydepunkt for kvelden var da de spilte sangen Sonsii, som jeg hadde hørt en del ganger. Ryktene forteller at de skal ut på en Europaturné i 2015, så da har man muligens mulighet til å oppleve dem live. En liten anbefaling der, altså.

Kvelden var begynt å lang, og omsider var det tid for siste band på plakaten. Mongol fra Canada, altså. Man kan selvfølgelig diskutere hvor autentisk akkurat den kombinasjonen noensinne kan bli – litt som når band fra Sør-Amerika synger om vikinger. Men nok om det. Jeg skal også innrømme at jeg begynte å bli rimelig sliten, så verken forventningene eller tålmodigheten var på topp. Mongol entret scenen akkompagnert av storslått intromusikk, ikledd det som skulle forestille kampdrakter. For mitt vedkommende lignet det mest et panserkledd toga-party. Det ble ikke bedre av at keyboardet sviktet, så bandet ble stående litt keitete i påvente av en tekniker. Etter hvert kom konserten i gang, og tjah… Mongol leverer helt grei musikk. Forholdsvis gjennomført riffing og solid black metal-inspirert vokal. Uten keyboardet (som forble dødt, noe som førte til en tydelig skuffet keyboardist, stakkars fyr) forsvant langt det meste som skulle forestille tradisjonelle instrumenter fra lydbildet. Jeg mistenker at det faktisk gjorde musikken bedre – jeg synes i alle fall det låt greit okke som.

Publikum inneholdt fortsatt en hel del urokråker, omtrent halvveis ut i Mongols show ble det noe durabelig rabalder ganske langt bak i lokalet. Heldigvis var det kun stemningen som tok skade – den ble rimelig amper. Jeg befant meg nesten helt foran i publikum, med masse plass rundt meg. Litt senere ble jeg prikket på skulderen av en staut kortklipt kar, som spurte om jeg kunne flytte meg litt. Jeg gestikulerte høflig tilbake at det var masse plass både foran, bak og på begge sider av meg, men han måtte selv reposisjonere seg. Så jeg ble stående. Han valgte å kvitterte med et solid rumpespark i beste Monty Python-stil. Smått forbauset snudde jeg meg rundt og så til min forskrekkelse at rumpesparkeren hadde byttet plass med en liten, hissig og litte flatterende tatovert kar som neppe ville fått plass ved forhandlingsbordet i FN. Alt dette mens Mongol spytte ut hissige riff og historier om Djengisk Khan. Det slo meg hvor absurd situasjonen egentlig var. Vel, jeg er ikke noen slåsskjempe av rang og hadde lite lyst til å menge meg ytterligere med mongolske nynazister, så jeg valgte den passive nordmanns taktikk: Å slå oppgitt ut med armene uten å vise det minste tegn til kampvilje. Det virket utmerket, og både rumpesparkeren og hans kumpaner mistet interessen i meg. Dessverre hadde mine nye bekjente metalvenner oppfattet at noen hadde vært i kontakt med meg, og plutselig var jeg omringet av folk som var oppsatt på å slåss på mine vegne. Handaa og Batsukh mente at det var mest fornuftig å forlate lokalene ettersom det begynte å bli litt vel het stemning. Av prinsipp hadde jeg lite lyst til å dra, men kombinasjonen av halvkjipt avslutningsband, slitne bein og yppe snauskaller gjorde det alt i alt til et godt forslag.

Derfor tuslet vi etter hvert ut i Ulaanbaatars mørke natteliv (det er lite lys i byen) til tonene av Mongol i det fjerne, og mens gjengen diskuterte egnede hevnaksjoner mot slåsskjempene begynte jeg så smått å fordøye Noise Metal Fest 2014. Musikalsk sett hadde kvelden bydd på opplevelser i begge ender av skalaen, hvor især de positive opplevelsene skilte seg ut. Zev.S, Silent Scream, Aadar, Ayasiin Salhi, Aadar og Nine Treasures leverte det jeg vil beskrive som skikkelig bra konserter. Dersom det ikke sto klart tidligere – dette var av såpass god kvalitet at jeg vil anbefale alle som er nysgjerrige på mongolsk metall å sjekke dem ut. Samtidig så var nok den beste ved Noise å møte massevis av imøtekommende og dedikerte metalfans, med hyggelig snakk over noen øl. Total hengivelse til metal, med alt det innebærer av naglebelter og tatoveringer, er fortsatt rimelig kontroversielt i Mongolia og jeg ble imponert over hvor mange som virkelig brenner for musikken der. Angående de kamplystne premieskrotingene kan jeg egentlig ikke annet enn å synes synd på folk som ikke har bedre ting å ta seg til enn å lage kvalm, og den typen mennesker finnes dessverre over alt. Jeg kunne i alle fall berolige Handaa og Batsukh med at jeg hadde en strålende kveld!

Summa summarum var Noise Metal Fest en herlig opplevelse som viser hva skikkelige ildsjeler i fjerne land kan få stablet på beina, og jeg føler meg heldig som fikk oppleve det! Metalscenen i Mongolia er i høyeste grad levende, om enn ikke voldsomt tilgjengelig. Man kan få et lite innblikk ved å sjekke ut den mongolske fansiden som inneholder intervjuer og anmeldelser av forskjellige band samt litt av hvert annet. I tillegg var en av de tilstedeværende i gang med å opprette et portrettfotoprosjekt av metalfans i Mongolia, og mange av bildene kan man se på Facebook ved å søke opp Mongolian Metal Heads Project. Ta en titt, og dersom man på utlandsreiser skulle støte på metalfestivaler er det bare å hoppe i det!

Takk som leste med.

Marius

Er det noe Dave Grohl gjør som ikke er dødskult? Neppe. Her rocker han og Foo Fighters gjennom Black Sabbaths aller feteste låt, War Pigs, sammen med countrysangeren Zac Brown. Vertskap er talkshow-legenden David Letterman.

Storbritannia kan visst bli splittet i dag, men vi feirer uansett øyrikets melodiske rocketradisjon. Her er 6 nye fengende og melodiske rockelåter fra øyriket.

Det skjer mye kult i England om dagen, både med frekke retro-thrashband og ville techmetal-entusiaster. Men disse engelskmennene er også enormt gode på melodiske rockebangers, og her har vi samlet noen nye godbiter fra band som synger vakkert over flotte gitarriff. Enjoy!Young Guns – I Want Out
Du husker dem kanskje med P3-hiten Bones? Siden den gang har de solgt ut Wembley Arena, og I Want Out er første single fra albumet som skal breake dem i USA. Er det bare meg som synes det låter som en engelsk, rockete utgave av Killers? Kul låt er det uansett:

Mallory Knox – Ghost In The Mirror
Engelskmennene slapp en strålende debutplate for to år siden, her er første flotte smakebit fra oppfølgeren.

Twin Atlantic – Brothers & Sisters
De nye Biffy Clyro? Skotske poprockere som vet å skrive seige anthems. De er signert til Red Bull Records, og laget en helsikes kul remix av låten Free da han gærne fyren hoppet fra stratosfæren for noen år siden. Sjekk den også, her er Brothers & Sisters fra den nye platen deres.

Lower Than Atlantis – Here We Go
Lower Than Atlantis vokser stadig i UK, men sliter litt utenfor etter de fikk bra med kred tidlig i karrieren. Denne har gjort det bra, gleder meg til nytt album som er rett rundt hjørnet.

Sjekk også Pyro-podcasten vi laget med Dag Sørås som gjest

Vi skal se showet på fredag, her har du billettinfo for alle dagene. Men nok om det, over til hovedpersonen selv, vi har pratet med Dag om hva publikum kan forvente seg.

Hei Dag og grattis med nytt show! Hva kan vi som skal på Vulkan forvente oss?
– Jeg vet da faen. Dette er første gang det settes opp et humorshow på Vulkan Arena, en venue som alt for mange ikke engang ser ut til å ha hørt om. Det forrige showet mitt gjorde jeg på Latter, som er 100% tilrettelagt for stand-up, og som i tillegg har et robust salgs- og promoteringsapparat. Denne gangen er det mer DIY, så jeg bare håper folk møter opp. Det Vulkan mangler i dvask champagne og apatiske kjendiser på rød løper tar de igjen i stemning. Jeg er komfortabel der. De som sikrer seg billett g får en fet kveld. Til og med JEG liker dette showet. Det blir prat om alt fra seriemordere til utlagt tarm, så det blir en variert aften. I tillegg har jeg en jævla morsom supportkomiker med meg, Henrik Fladseth. Han er like full av impotent sinne som meg, men har helt andre skyteskiver. Alt er tillrettelagt for good times!

Du var på turné med Kvelertak, hva lærte du fra rockereising som du tar med deg videre på komikerlandeveien?
– Bare det at man må gi jernet hver kveld, uansett hvor misfornøyd leveren din er med tingenes tilstand, eller hvor kraftig hjemlengselen måtte være. På turné er det fort å tenke at man bare skal ha nok et show, men for publikum er dette en kveld de kanskje har ventet på lenge. Utenom det innså jeg hvor mye morsommere alt er når man ikke er mutters alene på veien, som er grunnen til at jeg nå alltid har en supportkomiker med meg. Det er bra å ha noen å flykte med dagen derpå.

Vi har tenkt å komme i skikkelig god stemning før showtime fredag. Hvilke fem låter anbefaler du for maksimal oppvarming til Dag Sørås live?
– Jeg har en Spotify-lista som heter “Backstage”, som jeg selv bruker for å komme i humør. Et mer eller mindre tilfeldig utvalg er:

Gallows – Mondo Chaos
– Gallows leverer alltid oppløftende sinne, og denne låta har alt som trengs for å kickstarte blodomløpet.
http://youtu.be/zpyXKB291Io

Dwarves – We Must Have Blood
– Dette bandet vekker et tilbakelagt tenåringsbehov for å havne i litt godt, gammeldags bråk. Du kan ikke høre denne uten å skåle.
http://youtu.be/wq7HiKlI9M4

Imperial State Electric – Black Widow Blues
– Nicke Andersson som gjør cover av Townes Van Zandt. Ingenting kan gå galt, og gjør det heller ei.

QOTSA – Feel Good Hit of The Summer
– Josh Homme utfordrer min seksuelle legning, og denne klassikeren er jo selve definisjonen på en humørspreder.
http://youtu.be/bAXPUN2z2CE

The Good, the Bad And the Zugly – Call the Cops
– Zugly og co. er som å få colombiansk hvetemel fra Pablo Escobars eget stash injesert rett i kukhodet. Låta leverer selvtilliten man trenger før man skal på scena.

Snakkes på Vulkan, folkens!

Ingenting er så stas som når våre lyttere/lesere/venner sender inn reisebrev fra konsert-turer. Håvard Wien har vært på tur for å se Clutch og Sahg i Tyskland, og har skrevet en fin rapport her.

Når jeg skal på utenlandstur i forbindelse med jobb pleier jeg alltid å sjekke ut om det er noen fete konserter der jeg skal. Denne gang skulle jeg på kurs i Nürnberg, og Clutch skulle spille i Stuttgart dagen før. Det er er bare en halvannen times togtur ekstra. Det er peanuts for å se Clutch. Særlig når man vet at de ikke kommer tilbake til Norge med det første… En uke før konserten fant jeg ut at Sahg skulle være support også. Jeg har aldri sett sett dem før, og det er alltid gøy å se norske band i utlandet.

Lufthansa til Frankfurt gikk smertefritt. Litt tight connection til toget videre, men etter planen skulle det gå sånn omtrent akkurat… Men så var toget over 40 minutter forsinket, og jeg tenkte at jeg ikke fikk så veldig god tid før konserten da toget skulle være fremme 17:26, og jeg skulle sjekke inn på hotell, finne en indisk restaurant for å spise, finne konsertstedet og ta noen øl før gigen. Liker å ha god tid til det siste.

Men hva har skjedd med Deutchland? Trodde dere kunne dette med ordnung….? Det var det reneste kaoset ved togavgang i Frankfurt. Fra toget kom inn på perrongen tok det 20 min til det kjørte avgårde…

Forrige uke så jeg Iron Maiden på en webcast fra Rock am Ring. Nicko hadde bursdag nettopp denne dagen så publikum begynte å synge bursdagssangen for han. Men så brøt Dickinson av: What the FUCK! This is fucking Deutchland isn’t it. Sing in fucking time! Tyskerne har begynt å gi litt f… Bra eller dårlig?

I og med at jeg fikk dårlig tid måtte jeg droppe å lete etter indisk. Tok det første og det beste jeg fant. Tvers over gata for Stuttgart Hauptbahnhof lå det en biffrestaurant som reklamerte med at de hadde beste biffen i byen siden 1968. Litt skeptisk til slike restauranter rett ved jernbanestasjoner, men er jo glad i biff. En rump steak og to Stuttgarter Hoffbrau gjorde susen. Veldig bra levert av den selverklærte beste biffrestauranten i Mercedes-byen.

På t-banen fikk jeg nok en Stuttgarter Hoffbrau av en hyggelig tysker som hjalp meg på riktig t-bane. Alt vel. Så ut til å rekke det.

Klubben LKA Longhorn er et avlangt tidligere industrilokale. Det blir litt som om de skulle laget en rockeklubb på Alna i Oslo. LKA har plass til ca. 1500 mennesker. Ikke utsolgt denne kvelden tror jeg, men ikke veldig mye om å gjøre. Bardisk langs mesteparten av den ene langsiden gjorde at det så og si ikke var ølkø. Mye skjegg blandt publikum var ikke overraskende, men dameandelen var gledelig overraskende i positiv forstand.

Jeg misset desverre første låta til Sahg. Litt irriterende ettersom jeg hadde gledet meg til å se dem også. Har fulgt bandet siden de ga ut første skiva, men av en eller annen grunn aldri sett dem live. Sahg tok tyskerne (og meg) med storm. “We are Sahg from Norway!”. Dødskult å se norske band imponere i utlandet! Vekslet et par ord med dem i det de var i ferd med å laste ut backline. De kunne fortelle om bra tur gjennom Tyskland sammen med Clutch, som nå var slutt for Sahg sin del.

Sahg har skrevet en turnedagbok for Metal Hammer Germany som du kan lese her.

Første gang jeg så Clutch var på John Dee i 1997. Jeg jobbet på Rockefeller og John Dee den gangen som stagehand og med vakthold under konsertene. Jeg hadde aldri hørt om Clutch før, men var med å laste utstyret inn på John Dee og pratet litt med bandet. Jeg skjønte det var et rockeband, men hadde overhodet ingen forventninger.

Security jobben gikk ut på stå/sitte mellom barrikadene og scenen, og ta i mot stagediverne samt hindre folk i å ta seg opp på scenen. Denne kvelden fikk jeg høre og oppleve Clutch for første gang fra en (1) meters hold. Fy faen så fett det var. Uka etter kjøpt jeg The Elephant Riders, som da var nyutgitt.

Min siste Clutch konsert før denne i Stuttgart var på Parkteateret i Oslo i januar 2013. Det var jo også dødsfett, men jeg hadde enda ikke hørt de nye låtene fra Earth Rocker. Og alle vet jo hva som hendte natta før gigen. Det har nå gått 1 1/2 så det er desverre fortsatt 3 1/2 år til vi får se dem i Norge igjen.

Siden Earth Rocker kom ifjor har jeg hørt den minimum en gang i uka. Når dette tiåret er over er jeg ganske sikker på at den skiva iallfall er på topp 3 for meg, om den fortsatt ikke rager aller øverst over alle plater fra 2010-2020. Jeg tror ikke jeg har gledet meg til en konsert på denne måten siden jeg var 13 – 14 år og skulle se datidens store metallband i Drammenshallen eller Skedsmohallen.

En drøy halvtime etter Sahg var ferdig gikk intro-tapen igang. Ikke noe pompøst klassisk som mange har som intro, bare en jævlig funky greie av Chuck Brown and the Soulsearchers med “We need money», som fikk publikum til å gynge før bandet hadde spilt en eneste strofe.

De begynte med Mob Goes Wild slik som på Parkteateret før de gikk over i Earth Rocker og Crucial Velocity. Det låt såå jævla bra! De spilte alle mine favorittlåter fra Earth Rocker, og ellers litt fra de fleste albumene, men jeg savnet noen fra Strange Cousins From the West og fra The Elephant Riders. Høydepunktene var nok Crucial Velocity, D.C. Sound Attack og en versjon av Gravel Road som er noe av det råeste jeg har opplevd på konsert. Det var så tungt, men likevel så sinnsykt funky.

Etter en supertung og funky Gravel Road gikk det rett i trommesolo. Selv om jeg er trommis selv synes jeg trommesolo er bortkastet tid, og ekstremt kjedelig. Det blir som regel tid for å kjøpe øl. Men for første gang siden jeg så Tommy Lee med roterende trommer i Skedsmohallen i 1989 ble jeg imponert. Soloen fikk tyskerne til å danse. JP Gaster  er den trommisen som kunne erstattet John Bonham i Led Zeppelin, og gjort Zeppelin bedre!

Dan Maines på bass og Tim Sult er det ikke så mye å si om. De har samme uttrykket gjennom hele gigen. Usikker på om de er steine eller bare veldig innadvente… Men der tar jo Neil Fallon igjen for dem begge. En av tidenes beste frontmenn når det gjelder å uttrykke det han synger om der han spretter rundt på scenen. Men jeg er fortsatt like i stuss om hva mange av tekstene handler om. Ellers er jeg ganske sikker på at Tim Sult kommer til å få en forferdelig pukkelrygg når han blir en gammel mann.

Clutch er rett og slett jævla bra håndverk. Det er et sykt bra liveband. Alle gutta kan virkelig spille. De gir ut bedre og bedre plater. De har en stil som de holder seg til, og som de fleste rock- eller metalfans liker. Derfor er det en gåte for meg at de ikke har blitt større enn de er. Men for all del, det er utrolig mye kulere å se dem på Parkteatret eller fra tredje rad sammen med 1500 tyskere en søndag kveld i Stuttgart enn i Spektrum eller i gymsalen på Fornebu.

Skuffende dårlig merch fra bandet denne gangen. Kjedelige skjorter, men bra med vinyl av de 5 siste skivene. En del nordmenn så dem sikkert på Copenhell for et par uker siden. Hvis ikke er nærmeste gig på Bråvalla-festivalen i Norrköping i Sverige fredag 27. juni.

I morgen blir det nok en tur. Iron Maiden i Polen. Behind the Iron Curtain. Tur-rapport kommer forhåpentlig her om ikke lenge.

Håvard.

Twitter: @hvard

Les også: En haug med blogginnlegg fra Ivar, anbefales varmt

Under moshpit-bildet får du talen, ord-for-ord, og folkens…tenk at vi lever i et land hvor en black metal-dude holder tale på nasjonaldagen. Det er ganske magisk å tenke på.

“Gratulerer med dagen, Etne! Takk til 17. mai komiteen for invitasjonen og tillitserklæringa dette er – ja, hvis ikkje det er slik at ein eigentleg ønska seg ein skandale frå talarstolen, då – for å sprite opp stemninga, liksom. Eg er i alle tilfelle beæra. I dag er me alle Etnebuar, også me som først flytta til på åttitalet, og så flytta frå igjen på 90-tallet. Ikkje berre får eg gleda av å snakke til dykk som feirar dagen her som innfødde og heim-på-besøkande som meg; men eg får også vist fram bygda «mi» til min eigen stadig voksande familie. Ikkje berre vert eg sjølv litt større og hårete for kvart år som går, men no får me ungar også. Det å ta med dei små tilbake til «der det skjedde» er ein god test på kor godt ein kjenner seg heime, og det gjer eg verkeleg her eg drar med meg det vesle familiesirkuset rundt på 17. mai-feiring i Etne.

17. mai i Etne var mitt første møte med musikkindustrien og showbiz; det vart tråkka ein god del meter rundt i denne rimeleg omfattande bygda – i ein slags vadmelsuniform med ein tilhøyrande ekstremt varm hatt. Det var brutalt, det skal eg innrømme; men det var noko som måtte gjerast – og det ga ei god kjensle av å drive med musikk. Ei long historie gjort kort; skulekorpsets eminente dirigent skal ifølge familiemytologien vår ha tipsa mor og far om at ein el-gitar kunne vere noko for den vesle karen som bråka så fælt på trommene i pausane. Og slik byrja det. Men, for å sitere Kaizers Orchestra: «nei, nok om meg. La oss snakke litt om deg // Kva synes du om meg?»

Det er mykje i dag som handlar om å vere best – ikkje nødvendigvis i betydninga å ha inneha noko traust talent som er medfødt eller øvd fram – det gjeld å stikke seg fram, bli berømt fortast mogelegt og huska. Melodi Grand Prix Junior, Idol, Norske Talenter, X-faktor og så videre; det handlar om å komme inn frå gata og bli «oppdaga»; å sjokkere jury, sjåarar og Youtube med eit talent ikkje nokon har høyrt makan til før. Kidsa, og ikkje minst foreldrene får eit sjokkerande møte med rampelyset. Først eit positivt sjokk; det er spennende møter, produsentar med hodetelefoner og clipboards, klokker som tell ned og opp igjen på veggen, og kjendisar som sit foran ungen, riv seg i håret og gret av lykke fordi din unge er det største talentet siden Michael Jackson. Men så er det jo det, at lys som kjem på, ofte skrus av igjen. –Innan klassisk musikk har dei allereie egne program for å hjelpe anspente born, og dei første initiativa vert no tatt til tilbod for born og unge som vert overkjørt i diverse talentkonkurransar (true story). Om nokre år har me kanskje eit offentleg behandlingstilbod for reality-deltakarar og rosabloggarar også.

Det er meir enn fint nok med skulekorps, speidaren, det lokale fotballaget eller for den saks skuld kulestøt – som eg sjølv prøvde meg på i tre vekers tid på slutten av barneskulen; eg klarte ikkje å bli best sjølv om eg var den einaste deltakaren, så det var lagt på hylla rimeleg kjapt. Ein lærer seg å vere medvirkande årsak til at noko større enn seg sjølv fungerer; til og med store ting frå tid til annan– utan at flomlyset av den grunn settes akkurat på deg, eller at ein nødvendigvis kjem på tv. Sånt er godt å ha med til ein skal vere del av eit team på ein arbeidsplass, vere del av av eit band (ikkje alle kan synge eller spele solo heile tida har eg måtte leve med), vere ein av fleire husstandar i eit burettslag, eller generelt vere som deltaker i konseptet «menneskeheiten».

Eg har reist litt (no fekk eg sagt det), og ein av dei tinga som gjorde at eg skvatt litt dei første gongene i USA, og då særleg i New York og Los Angeles var den tidvise rope-snakkinga enkelte dreiv med ute blant folk; då snakkar eg ikkje om sånn finnar-eller-indre-dalstrøkingar-i Syden-høgt; der long avstand til nærmaste nabo og long tid mellom samtalene har slipt vekk heile «innestemme»-konseptet, men skikkeleg «the US of f’in A»-høgt. Kvifor skulle dei på død og liv kringkaste livshistoria si-på bygda lærte me jo at det gjeld å holde den slags lågmelt? Eg var berre 17, og som den bonden i byen eg er var og er, spurte eg nokon eg tenkte hadde peiling der borte, og fekk til svar at mange fekk det med seg tidlig i livet av foreldra og omgivnadene at ein måtte vere om seg om ein skulle verte «oppdaga»-også ute i det offentlege rom. Og no begynner same keisamme kulturen her borte i provinsielle Nord-Europa og Norge; me drøymer om at me, eller ungane våre, skal verte oppdaga og å gå frå 0 til Beyonce på eit par fredagskveldar. Nei, gå heller i skulekorps og start eit par håplause band (slik eg gjorde), eller vær ein grei fyr på det lokale laget og bli ein suveren leiar i næringslivet seinare. Er du god nok vert du oppdaga, du treng ikkje vere på audition heile tida, lzm. Å vera lagspelar er inga hindring for kreativitet og talent. Det har funka i Etne.

Eg var tidligare i år deltakar på Made In Etne Weekend; eit slags bransjetreff for kreative folk frå kultur og næringsliv med det til felles at ein er, eller har vore i Etne-bransjen. Det stadfesta verkeleg noko eg visste fra før; at det har kommet utruleg mange dyktige, oppfinnsomme og talentfulle folk frå Etne også etter Ingvar Moe – ikkje berre innan musikk, men og innan handverk, kunst, næring, design, mote og så vidare. Det er lenge sidan eg som profesjonell musikar merka meg kor ofte «Etne» dukka opp i samtalar om profesjonell lydproduksjon rundt i Norge – både i konsert- og studiosammenheng. Så har det også vorte lagt merke til at folk flyttar tilbake til Etne; noko som er smått fantastisk og ein glimrande bonus for oss avhopparar, når me kjem tilbake på besøk: me kjem til ei bygd som lev, og ei bygd full med folk me kjenner. For meg, uten familie igjen i Etne, er kontakten med alle disse flotte folka fra gamledager det som er min forbindelse til bygda. Siste åra har det blitt innspilling i ABC studio borte på gamleskulen, klassereunion på Lions klubb, og tryning  over ein trommaspelande Bjarte Rolland på Fugl Fønix under avslutningsjammen på Made in Etne Weekend; alle blant de artigste opplevelsane eg har hatt i såkalla voksen alder. Ei stor takk til dei som vart verande og alle dei som flyttar heim og gjer noko – eg vonar næringslivet og den politiske leiinga veit å sette stor pris på dei.

For ein skal vere stolt av å vere frå Etne, synes eg. Ikkje fordi f.eks Ølen er noko dårligare… eller vent litt, dumt eksempel; Ølen er jo litt dårligare. Spøk til side; det er ein bra dag å vere stolt av å vere fra, ha flytta til, ha budd i eller befinne seg i Etne for øyeblikket. Ikkje fordi det er så flott morenejord her (å du store som dei masa om morenejord på skulen), ikkje fordi Erling Skakke hadde høvdingsetet sitt her, eller fordi det ifølge Wikipedia kjem fem berømte folk herfrå (inkludert Erling Skakke og meg sjølv – kanskje Wikipedia skulle tatt ein liten oppfrisking på Etnologien sin). Nei, eg synes me skal vere stolte av dei me er, fordi me er dei me er; så enkelt er det. Å ha ein identitet fordrar å vite noko om veien fram til der ein er no. Derfor er det bra å vite noko om historia si, til dømes. Det er mange viktige fortellingar i fortellingane – som at kristningsikonet Olav den Heilage også hadde ei side ved seg som nytta metodar me i dag forbinder med diktatorar; mellom anna kua ham motstand gjennom å kidnappe heidninghøvdingar sine koner og døtre, og trua med å drepe dei dersom gubben ikkje bøyde kneet for han. Noko som ville fått einkvar mann med hjarte til å kaste gamle gudar på dynga.

Me kan tenke på at grunnlova i orignalform inneheldt innreiseforbod for jødar. Når eg vaks opp heromkring trudde eg Norge var eit av dei få landa i verda der ein ikkje dreiv med korrupsjon hverken på heime- eller bortebane. Så vart me jo betre kjent med Veidekke og Yara etter kvart. Me treng aldri bekymre oss for å falle heilt utanfor, eller gå utan pengar her i oljelandet. Men det sit igjen ein del dykkarar som fant olja for oss – dei skjelv og har vondt i hovudet, men me vil ikkje kompensere dei skikkelig for det dei ofra. Me kan stort sett sei alt det kjipe og nedverdigande om andre me kjem på, med fullt navn i kommentarfelta no til dags – for me har ytringsfrihet. No døyr snart dei siste av krigsseilarane som var med å sikre at me har den ytringsfriheten, utan at dei heller fekk den anerkjennelsen og kompensasjonen dei fortjente og ønska seg. Vår rolle som geniale lille Nobelpris-og-Oslo-avtale-Norge er å vere eit hyggeleg, tidvis belærande, fredsskapande, forhandlande og tolererande førebilde for resten av verden. Og så ender me opp med å finlese jussen for å sjå om me kan tvinge Dalai Lama til å nytte kjøkkeninngangen på Stortinget – for ikkje å tråkke Kina på tærne – slik at vil kjøpe dyre ting av oss mens dei sel oss billige ting; slik at me kan verte enda litt rikare. Eg seier altså ikkje at ein finn berre blomster og rikdom langs vegen når ein dykker ned i historia, men alt ugraset er også ein del av identiteten. Å vite om ting ein kanskje ikkje syntes funka så bra før, gjer i alle fall ein del forklaringar på notida, og ikkje minst gjer det oss eit verktøy til å endre no- og framtida.

17. mai er ein dag for å feire nasjonen Norge og vår historie. Så får ein vere raus nok til å la andre få legge det dei legg i «Norge» denne dagen. Gjer det dine kjensler for flagget noko mindre varme og ekte at andre skulle finne på å vifte med eit billigprodusert eit med litt feil fargenyansar, og gud forby: ørlitegrann feil dimensjonar? Eller for den saks skuld: kvifor skulle det påverke mi nasjonalkjensle at nokon plutselig vert heilt FN i hovudet, og vil vifte med alle slags flagg i toget? Når folk begynner å grunngi sin stolhet over noko, gjennom å påpeike at andre ting er dårlegare eller «feil», då tenker eg at me heller snakkar om usikkerhet enn stolthet. Nasjonalromantikk dreier seg for meg om malerier av fjorder, sødmefull musikk frå litt sure hardingfeler, fjordhestar (eller kva det heiter), vikinghjelmar, og å synes at damer berre er såååå flotte i bunad – alle desse tinga i seg sjølv. Fordi det er fint, heilt for seg sjølv. Ikkje fordi det er så mykje betre enn jungel, heilsure feler med berre to strengar, kamelar, masse gullringar rundt halsen og damer i meir flagrande gevanter. For ting som heile tida må haldas opp, og synes betre om enn andre ting er ein jo i bunn og grunn ikkje så genuint begeistra for, eller hur? Då er det jo akkurat som om ein ikkje heilt er sikker på kva ein syns innerst inne? Om ein er trygg på at ein er god nok i seg sjølv, at ein har ei interessant, slett ikkje perfekt, men interessant og fargerik historie, så kan ein fort få ei innsikt i at andre også kan ha ei annleis, men like interessant og fargerik historie. Det er fleire bevis på at hardingfele og tostrengs-ørkenfiolin let fett saman om dei vert håndtert av folk som kan sitt handverk.

Frå mitt ståsted ser det ikkje ut som om sletting av alle grenser, billedleg og bokstavelig, alltid fører med seg så veldig mykje meir forståelse og varme mellom folk. Tvert i mot – stadig fleire identitetsforvirra bøller slår om seg i gater og i kommentarfelt, fleire religiøse fanatikarar finn nye grupper å plage og starte krig mot. Ein treng kanskje ikkje gå heilt Jan Eggum med «mor, eg ve tebake». Men det trengs og småsamfunn, det var jæklig stas å få handskrevne brev i postkassa og ha møter på cafe som vart avtalt per telefon forrige veke og kor me har sinnsjukt mykje å fortelle kvarandre som ikkje allereie me er leie av å lese om på nett. Eg lurer og på om det hadde vert meir stas å seie «ja, me fekk forresten ein ny baby for nokre veker sidan» om ikkje alle hadde svara «ja, eg såg det…»?

Men å stå her og slå om seg med store ord om global forbrødring og forsøstring, samhald, identitetsbygging gjennom å kjenne si historie, sunn nasjonalisme og ikkje minst skulekorps; kan eg jo gje inntrykk av at eg står her og kjenner meg i posisjon til å kaste den første steinen i det norske 17. mai-huset. Men det er nok eit glashus. Me står eit par steinkast unna tidligare nevnte skular frå oppveksten. Mobbing var eit kjent fenomen også då, sjølv om me ikkje hang kvarandre ut på nettet og tok bilder i dusjen med smarttelefonar. Eg var ikkje betre enn nokon andre, så mykje kan eg seie. Når me hadde reunion i haust vart det snakka om kvifor enkelte ikkje kom; nokon av dei hadde nok gjort eit bevisst valg, og det skjønner eg godt. No står eg ikkje her og legg meg flat som ein annan politikar som har bygd noko ulovleg eller klint med feil folk slemt; den slags offentleg syndsforlatelse ville ikkje tene til noko anna enn at eg kjenner meg betre – men eg nyttar sjansen til ein liten appell; også til meg sjølv som rimeleg fersk forelder. Det er viktigare enn nokonsinne å vere involvert i kva kidsa driv med – om ikkje verda sjølv har vorte meir kynisk, så har kynismen fått nye måtar å nå fram til dei kidsa på. Om ikkje barna våre vert mobba eller slit sjølv, kan det hende dei veit om nokon andre som har det tøft – og då kan ein jo nytte sjansen; om ikkje ein skal drive å blande seg så mykje inn direkte, så kan ein jo plante idear om kva som er bra og godt her i verda. Det er tøft og kult å bry seg, og stille opp for andre som treng det. Om man henter inspirasjonen og ordlyden fra Haavamaal, Bibelen, sin indre stemme, Trond Viggo eller Dalai Lama kan ikkje vere så farleg – hovudsaken må vere å ha noko å formidle.

No vart det mykje tungt og lzm-djupt her, så eg vil gjerne få slutte med ei litt lettare historie. Den er nok ikkje heilt sann, men det er jo sjelden dei beste vitsane. Og dessutan vekker det minner om når eg skjemde ut foreldra mine gjennom å fortelle ein forferdeleg dårlig nordmannen-svensken-og-dansken-vitsen frå scena nettopp her oppe i samfunnshuset ein 17. mai for lenge sidan – då toastmasteren gjorde den grusomme tabben å annonsere åpen mikrofon. I det eg nærma meg <med lys barnestemme> «og så pissa svensken i buksa og kasta undikken over taket» sneik moderen seg langs veggen bakerst i lokalet og ut døren. Så no skal me sjå om me klarer å gjenstå sukseen: Eg hugsar alle dei gongene det var sirkus her nede på flaten når eg var liten. I denne historia var sirkusdirektøren på reise, og hadde ein heil dag å slå i hjel mens riggarane tok seg av rigginga dagen før første forestilling. Det var ein relativt liten, roleg stad og tirsdag; det einaste av interesse var ein hotellbar i det vesle sentrumet – ikkje heilt ulikt Etne sentrum. Som einaste besøkande sat han seg i baren og bestilte ein kaffe. Han spurte servitøren om det var noko som skjedde; var det noko action? Fyren tenkte seg om lenge; jo, det var tirsdag og klokka var litt over tolv. Om direktøren venta til klokka ett kom det til å skje noko spennande. Kvar tirsdag klokka ett kommer det nemlig inn ei and, setter seg ned på barkrakken og bestiller ei øl og en sandwich. Dette syntes sirkusdirektøren høyrtes veldig interessant ut, så han bestilte ei ny kaffe og satte seg til å vente. Klokka vart ett, døra smalt opp, og inn kom ei and i overall vraltande. Anda hoppa opp på krakken, og bestilte… ei øl og ein sandwich. Direktøren lot anda få i seg ein stor slurk og ein solid bit før han flytta stolen sin nærmare. Han kremta og prøvde seg med eit «ja… du kosar deg med lunchen?». Anda kikka ikkje opp, men svarte med eit kort «ja, ein prøver jo». «Ja, du.. du er ei and, du»- direktøren kom ikkje på noko betre. «Ja, det skal være Snickers og Twist» svara anda mellom to solide slurkar øl. Tydeleg imponert sa direktøren vidare «.. og du kan snakke!?». «Ja, det er ting som tyder på det», kom det fra anda. Då klarte ikkje sirkusdirektøren å halde seg lengre: «Kunne du tenkt deg å komme og jobbe for meg?». «Kva driv du med, då?» ville anda vite. «Eg er sirkusdirektør!». Anda ga han eit skeptisk blikk – «Sirkusdirektør? Kva skal du med ein snekkar?».

Tons Of Rock-aktuelle Sabaton gir nå ut albumet Heroes, og som vanlig handler det hele om krigsrelaterte tema. Heroes er trolig mer pompøs enn Sabaton noensinne har vært, og det er det nok mange som vil sette pris på. Singelen To Hell And Back handler om lidelsene soldater ofte får etter å ha vært i krig, og tar også utgangspunkt i Audie Murphy som ble den mest dekorerte soldatene i andre verdenskrig.

Bandet Machine Head har tatt navnet sitt fra den klassiske Deep Purple-platen, og vi fant ni andre band som har funnet navnet sitt i metalhistorien. Pluss at vi intervjuet Cockroach Agenda og spilte masse annet snop. Hele spillelisten kan du lese her, og eventuelt kan du høre hele sendingen i reprise via Nrks radiospiller.

Hawkwind-Motorhead
Steel Panther-Pussywhipped
Nocturnal Breed-Thrashiac
Hatebreed-Put It To The Torch
Carcass-Cadaver Pouch Conveyer System
Lawrence Arms-Never Fade Away
Earth Crisis-No Reason
Morbus Chron-Beyond Life’s Sealed Abode
Cockroach Agenda-intervju
Cockroach Agenda-Undying Sphere
Ghost-Satan Prayer
Insense-Meandering
Abode-Watch It Fall

Navnet fra metal:

Warp Riders-Astral Plane (The Sword)
Machine Head-Ten Ton Hammer (Deep Purple)
Godsmack-I Stand Alone (Alice In Chains)
Issues-Stingray Affliction (Korn)
Bonded By Blood-Crawling In The Shadow (Exodus)
TNT-My Religion (AC/DC…?)
Spiral Acrhitect-Spinning (Black Sabbath)
Overkill–Old Wounds, New Scars (Motörhead)
Mr. Big-Alive & Kickin (Free)
Dream Evil-Bang Your Head (Dio)

(foto: Jim R. Didriksen)

Vi dro en komiker etter hår og skjegg inn i studio for å prate om metal. Resultat foreligger.

Vi klarte såvidt å lage en podkast for oktober før november braste inn døren, og denne gang er det den prisbelønte komikeren Dag Sørås som er på besøk. Han elsker metal, men vitser ikke om musikkstilen i showene sine. Kan vi gjøre noe med det? Og får vi til å diskutere humor i rocken og politikk i samme rock på en tilfredsstillende måte? Tja. Hør selv, og få våre høydepunkt i metal fra 2013 som ekstra ingrediens.

Du finner podkasten via NRKs RSS-sider, eller så kan du laste den ned helt gratis i Itunes, hvis du da ikke bare vil lytte til det hele via filen under. Det kan ta litt tid fra denne saken publiseres til podkasten er tilgjengelig i Itunes, men den kommer…

Inferno smeller til med et band til neste års festival som virkelig frister.

Nå klager vi ikke på bandene Inferno har offentliggjort så langt, men greske Rotting Christ leverte et så ekstremt bra album tidligere i år at vi datt av stolen flere ganger. Hardt, tungt og svært lekent med spor etter folkemusikk fra alle kanter (uten å være folk, heldigvis). Κατά τον δαίμονα εαυτού er gull, og i løpet av neste års Inferno (16.-19. april) kan altså det greske bandet nytes i fullt monn. Nydelig.

Andre klare band til Inferno 2014:

Dimmu Borgir
Tulus
Sigh
Black Witchery
Impiety
Oranssi Pazuzu
Fleshgod Apocalypse
Tristania
Necros Christos
Rotting Christ

Så fortell oss hvem dere elsker mest av alle norske band her på jord når det kommer til liveopptreden. Er det kaosmaskinen Kvelertak, traverne i Satyricon, deathpunkerne i Turboneger, hissige Purified In Blood, boogieheltene Backstreet Girls…velg hvem du vil og fortell hvorfor.

Kjør på i kommentarfeltet, og logg inn på en måte som gjør at vi får tak i deg (FB, Twitter), så skal vi sende noen hyggelige live-overraskelser til en av dere.