Ivar Peersen er vår faste skribent når det gjelder Enslaved. Mest fordi han spiller i bandet, men også fordi han skriver fordømt bra. Her er andre og siste rapport fra bandets tur i Amerika 2015. Første del kan du lese her.

…Og turnéen varer helt til påske!

Først; takk for tålmodigheten! Denne avsluttende rapporten fra USA-, Canada- og Mexico-turneen, som markerte slippet av In Times, kom definitivt ikke «on time». Det viste seg at turneen strakk seg noe ut i tid utover seg selv. Det vil si, den sluttet aldri lenge nok til å være over… Før nå, ukesvis etter at vi kom hjem fra turné. Kryptisk? Definitivt. Men nå er det slutt, og jeg har mine første ledige øyeblikk ved bevissthet nok til å sende dere en liten rapport.

Vi møttes sist i Seattle, Washington. Derfra, på vei mot Salt Lake City, stoppet vi over i Boise. Her skjedde ingenting utover kontorjobb på rommet og to besøk på Joe’s Crab Shack rett borti veien. Til lunch: en deilig New England clam chowder (kamskjellsuppe) og en «Big Crab Daddy» bestående av Snø-, Dronning og Kongekrabbe (ikke akkurat smågutter på tallerkenen, nei). Noen regneark og epost-intervjuer seinere var det tilbake for artisjokk og krabbedip, fulgt av en solid porsjon fritert snadder: hvit fisk, reker, calamare og mer krabbe. Og margarita i syltetøyglass. Vi er jo tross alt et stykke sør. Aldeles glimrende! Den eneste som fikk med seg noe kulturelt denne dagen var vel Grutle, som viste initiativ og fikk med seg en Uzala/Yob/Ecstatic Vision konsert inne i sentrum.

(Classic Clam Chowder, foto: Ivar)

(Sørstats-margaritha, foto: Ivar)

Neste sentrum var i Salt Lake City, og må kunne sies å være like lite oppsiktsvekkende som mormonernes tvist på kristendommen er oppsiktsvekkende. Retroaktiv velsignelse (går du i trepanelet som hedning risikerer du fortsatt at en ivrig slektsforsker fra denne gjengen sporer opp sjelen din og melder overgang til Perleporten FC på dine vegne). Det eneste vi fant på jakt etter brunch var Epic Breweries rett over gaten. Det viste seg at de hadde tre sitteplasser som var besatt av minst ti ganger så mange mennesker, så der kom vi ikke inn gjennom dørene engang. Der og da foretok vi et fatalt valg; vi tar første og beste spisested vi kommer til. Frister man skjebnen, lytter den, og neste sted var Arctic Circle. Hadde det bare vært et utsalgssted for Immortal-merch – men akk, det var et burgersted. Halvveis inn i en helt grusom kyllingburger sverget jeg på å aldri (sannsynligvis aldri) igjen å begynne dagen med en burger om det ikke betyr Kuma, Umami eller noe annet helt über-gastronomisk konsept. Min siste kjede-pappburger var (sannsynligvis) inntatt.

Gastronomisk sett ble dagen litt bedre etter besøk av Alexander fra gamlelandet og hans amerikanske kone Micah. Vi gjorde et hederlig forsøk på en middag sammen, men det var lettere sagt enn gjort fredag ettermiddag i Salt Lake City siden alle andre også skulle ut og spise da. Etter et dusin bombesøk (bom-besøk, ikke bombe-søk), fant vi til slutt en liten italiensk sjappe. Her ble det en vidunderlig antipasti (oster, oliven, artisjokk, kjøtt og nybakt brød) på meg og pizza på de andre. Det var fortsatt noen timer til konsertstart, og ingen backstage å henge i, så vi tok desserten på et trivelig etablissement med skjenkebevilling over gaten fra spillestedet. Ikke overraskende ble konserten en meget trivelig avslutning på en meget hyggelig dag i en meget bisarr by; bra med folk, bra spilt og heidundrende stemning!

(Salt Lake antipasti, foto: Ivar)

Så var det nok en St. Patrick’s Day-feiring på turné, denne gangen i Denver. Hva i all verden, bokstavelig talt, skal være vitsen med at en haug med folk langt vekke fra Irland – hvorav en av tusen faktisk har noe med Irland å gjøre (og den enslige iren skammer seg nok for mye til å gå ut denne dagen) går bananas og drikker seg dritings i grønne klær fra før solen står opp til de går på trynet med skjørtet opp etter ryggen litt utpå dagen? Altså, ingenting galt med å drikke litt på dagtid (hvor står det at det må skje på kvelden med gardinene igjen?), men må man late som om man er irsk og jækla opptatt av en gammel engelsk gjeter som lurte irske hedninger trill rundt? Nei, skal jeg gå på stupfylla i full offentlighet en hel dag og sovne uten bukser på gata, så heller til ære for noen som er litt fete: jeg ønsker meg for eksempel «Frank Årebrot Day» – på med løsskjegg, briller, tweedjakke og ha helt enorm peiling på politikk og historie mens vi murer nedpå shot etter shot. Jeg ser for meg hele Torgalmenningen dekket av besvimte, harkende, slåssende, dansende og elleville Frank Årebrot-er en lørdag formiddag årlig på våren, og jeg liker det jeg ser for meg. Du leste det her først.

Min religiøse opplevelse for dagen dreide seg ikke om irske gnomer, men om et besøk til kontinentets andre Fire On the Mountain-restaurant her i Denver. Jeg ble flankert av Grutle, trommetech Sean og en kompis av sistnevnte. Vi to nordmennene hev oss programtro over «El Jefe»- vingene, og jaggu var de ikke verre/bedre her enn i Portland. Å du frosne toalettpapir for en galskap. Begge var enige om at dette kom på nummer to på listen over intense chili-opplevelser. Grutle hadde en hetere erfaring fra en indisk i London, mens jeg bestemt mener at jeg tygget over noe enda drøyere her på samme sted for noen år siden. Dette kan ha vært tangering for min del. Who-ha!

(Horn up, foto: Ivar)

Vel tilbake ved spillestedet hersket det kaos i gatene rundt, med et ukjent antall grønnkledde imbesiler i slåsskamper med hverandre, politi og dørvakter. Vel, det betydde nå at de var der ute, mens vi kunne være her inne. I lokalet var det ikke en grønn skjorte i sikte (stort sett svart), fullt hus og magisk stemning. En særdeles hyggelig kveld i felles backstage-område med våre nye bestevenner Yob og Ecstatic Vision.

Det var mye reising hither og dither på denne turen over de amerikanske steppene, så på tide med nok en fridag; nå i Omaha. Ikke overraskende var hovedingrediensene hotell og kontorarbeid. En liten kulinarisk digresjon kan skytes inn her: ved siden av hotellet lå Jimmy John’s Gourmet Sandwiches. Er du i USA og grøsser ved tanken på nok en runde på Subway (funker som krisetiltak), så sjekk om det finnes en Jimmy Johns i nærheten. Ikke mye dyrere, tar litt lengre tid, men akk så mye bedre. Og er man på et hotell eller i en buss i en radius på 8 km fra en JJ’s, så kommer de osende og leverer til deg.

Det ble aften i Omaha, og jeg tok en drosje ned til byen for en drink og litt middag. En appetittvekker og to ble inntatt på et «speakeasy»-sted kalt The Berry & Rye. «Speakeasy» refererer til forbudstiden i USA, og disse stedene har retro-estetikken inspirert fra 20/30-tallet som hovedtema. Er du ute etter old-school drinker, og de beste bartenderne er dette bra steder å leite. Jeg prøvde først en El Presidente med Anejo Tequila, Grand Marnier, Dry Vermouth og Grenadine (en veldig søt rød sirup). Snop. Det ble tid til en til før middag, og da måtte husets spesialitet prøves: «Trinidad Smoke». Herligheten besto av 12 år gammel Zaya-rom, tobakks-sirup (!) og kanel- og kløver-bitter. Ikke nok med det… Inn i denne drinken ble det ført røyk fra aromatisk pipetobakk – det fikk blande seg før det ble helt over en perfekt kule av is. En mulig all-time high, rent drinkmessig.

(Unholy Trinidad Smoke, foto: Ivar)

Med appetitten kjørt godt opp i rødt var det bare å komme seg over gaten til en fin liten italiensk restaurant og bestille et stykk tykk stek, kategori: blodig. Det var aldeles som håpet og forventet, og det var på tide å runde av kvelden. Avrundingen foregikk i en sky av mer tobakk; på en sigarbar enda lengre nede i gaten med en fin, rund rom i glasset attåt. Skulle vel ikke være nødvendig å nevne at det var helt greit å slenge seg nedpå i bussen og smatte fornøyd på vei mot neste mål(tid).

Minneapolis i Minnesota er en fin plass å være. Klubben Mill City Nights er framanifrå, og vi kjenner mye bra folk rundt her. Jeg fikk ikke utforsket så mye som jeg skulle likt å ha gjort denne dagen. Administrative oppgaver tok rett og slett for mye fokus. Bittert å være ansvarlig av og til, altså. Det ble med en kjapp beta på Loons Café på hjørnet, en eller annen lite minneverdig sandwich tilførte nå i alle fall næring. Konserten ble helt topp, og her må det deles ut en solid bunke honnør til lokalt publikum for å gi såpass jernet en mandags kveld. Lett for oss å stå der oppe og forlange entusiasme og løssluppenhet. Det er ikke vi som skal stå i kassen eller servere frokost (til for eksempel omreisende tullinger som oss selv) neste morgen. Det er bare å bøye seg i støvet for fenomenet konsertgjengeren. Hill deg, hvor enn nå du er med vondt i nakken, tom lommebok og ny t-skjorte, underskudd på søvn og ringing i ørene. Jeg hyller deg!

Etter en voldsomt flott konsert ble vi invitert på Hammerheart Brewing igjen av vår gode venn Austin (som var læring hos Haandbryggeriet i Drammen back in the days, for de som husker gamle blogger). Å ta en bryggeri-tur klokken 01.00 etter 90 minutters headliner-show skulle vise seg å være en litt større utfordring enn klokken 22.00 etter 45 minutters supportjobb. Det ble en kort affære før vi ble skysset tilbake til våre rullende køyer. Neste gang tar vi det før gig og drikker heller litt mer kaffe.

(Klassisk IPA fra tappetårnet, foto: Ivar)

Chicago er alltid bra å spille i. Etter en litt vel tung brunch bestående av pannekaker, egg, bacon og sikkert ti andre hjerteattakk-fremmende remedier (men det var nå ikke en Artic Circle-burger, da), virket det fornuftig å roe ned litt til middag med litt utsøk Pad Thai. Et par intervjuer på bussen senere var det klart for en av turneens høydepunkter på konsertfronten. Chicago er alltid en voldsom høydare, og dagens festivitas var intet unntak. Etterpå ble det fint besøk backstage av kompiser som hadde med røkt makrell, laks og stør. Store deler av reisefølget tok kvelden videre ut i Chicagonatten, mens jeg kjente at det var greit at noen ble igjen og passet bussen.

USA-delens siste fridag ble tilbrakt i den kanadiske versjonen av London. Denne utgaven var rimelig mye kjipere enn, det jeg antar er, originalen på andre siden av havet. Her var det stort sett bare halvkjipe restauranter som konkurrerte om billigst sprit og kyllingvinger (ikke den kvaliteten jeg liker å sette tenna i), men vi fant nå en hyggelig liten lokal restaurant som hadde god grønnsakssuppe og helt straighte burgere til å døyve sulten mellom papirarbeidet.

Forrige gang måtte vi stå over Toronto på grunn av en høyst ubeleilig snøstorm, så det føltes deilig å rulle inn bussen foran venuen Opera House. Det ga faktisk en så god følelse at jeg umiddelbart bestemte meg for å tilføre min kjære kropp det verste av det verste; lunch på Dangerous Dan’s Burgers nede i streeten. Med mottoer som “vegetarian is native for bad hunter” og “Ottawa has an obesity rate of 30%. We can do better”, var det klart at jeg neppe forlot stedet noe særlig sunnere. Men gladere var jeg. Underholdningen attåt Cowboy Breakfast Burgeren var upåklagelig. En diger og gammel sjef som er smørblid med kundene og steinforbanna på alle sine ekstremt røft utseende ansatte (kan det ha vært et ex-convict opplegg?) er jo bare topp. Når konserten omsider sto for døren, etter en grei presserunde, viste det seg at ventetiden tydeligvis hadde marinert publikum i begeistrings-saus. Dette ble en meget godt besøkt jubelaften.

(Dangerous Dan’s Cowboy Breakfast Burger, foto: Ivar)

Har man sagt Toronto, får man si Montreal. På fransk. Klubben med det fengende navnet «Les Foufounes Électriques» ser omtrent like bra ut inni som navnet tilsier. Lysriggen ser ut som en dårlig albansk kunst-installasjon som har veltet, lydanlegget ser og høres ut som alt annet enn et lydanlegg, og scenen er bitteliten. At scenen er liten hadde vel ikke vært så sprøtt om ikke selve bygningen som huser den var så enormt svær. Utenfra er bygget enormt. Og så er det bare et par små drittrom midt inne i bygget. Resten er tilsynelatende bare masse mur og meningsløse ganger. Du kan ta det kanadiske ut av en franskmann, men du kan tydeligvis ikke ta det franske ut av galningen som bygget «Les Foufoune Électriques». Naborestauranten var kjent for nydelig vietnamesisk mat, så det ble full gass inn der for vårruller og Phở (kjøtt, nudler og grønnsaker i nydelig nuddelsuppe… yum!).

(Når fransk-kanadiere bygger scene, foto: Ivar)

(Phở-Fighters, foto: Kelnerdude)

Konserten var også definitivt «yum!». Etter å ha sett det jeg synes var YOB sin beste konsert på turen (det sier ikke så rent lite med tanke på nivået disse gutta leverer på) var det kniven på strupen for oss som headlinere, og vi måtte bare gi jernet og vise oss verdige headliner-spoten. Og det gjorde vi. Og det gjorde publikum. På et tidspunkt tror jeg alle i det stappfulle rare lille rommet var del av en slags psykedelisk wave-of-death (mer «wave» enn «wall» siden det ikke var plass til å skille seg nok til å kræsje igjen), inkludert oss på scenen som svaiet med massene.

(Yob på jobb, foto: Ivar)

New York, you magnificent bastard! Det er alltid opptur å kjøre inn til New York. Jeg kunne gjerne klart meg uten at New York med Alicia Keys dukket opp i hodet hver gang etter at den låten kom ut, men det er tydeligvis utenfor min kontroll. Det var ekstra artig å gå til tidlig middag med co-produsent Iver og hans Marita. Kjekt med litt Bergen etter snart tre uker i utlendighet. Det var i det hele tatt mange venner og kjente fra hjem- og utland i New York denne lørdagen. En hel drøss av oss tok turen innom et par barer, og praten satt løst. En perfekt oppladning til det som ble en utrolig bra konsert. Enda en, gitt. Vi er i døtten.

Baltimore er ikke bare galskapen og kriminaliteten vi har sett i The Wire, men vi fikk greie formaninger om å holde oss rundt venue og ikke vingle rundt på egen hånd. Sikkert like greit, utforskingen fikk vente, det holdt med en tur i banken denne dagen. Gastronomisk var det heller ikke det store å skrive hjem om. Straight pastalunch og et noe kjedelig pulled pork-sandwich-opplegg fra klubben. Meh. Witch Mountain møtte opp og var ekstra-support, og det funket tydeligvis bra. Det ble et av turneens mindre publikum, men vi sier oss fornøyd med noen hundre engasjerte sjeler en mandag kveld i Baltimore (som sies ikke å pleie å ha de hele store tallen). Eventuelt får vi si som Senator Clay Davies i The Wire: «Sheeeeeeeeeeeee-it».

Siste dag i Nord-Amerika: Boston. Jeg digger Boston. Ekstra spennende er det å tenke på at Peter Griffin er fra Rhode Island bare et par kjappe timer herfra. Dette er også stedet for fantastiske opplevelser hva angår sjømat. Jeg snuste meg frem til et gøyalt konsept som het Legal Test Kitchen. Jeg skjønte det slik at dette var en avdeling som testet ut nye spennende saker for hovedrestauranten Legal Seafoods. Så veldig spennende var kanskje ikke første rett, men østers bare må jeg ha i Boston. Deretter var det étouffé (en slags kreolsk gryte hvor ting er revet, «shredded») med krabbe og reke og fish tacos. Helt fantastisk alt sammen.

(Østers, Étouffé og Fishtaco i Boston, foto: Ivar)

Til lydsjekk ble det besøk av gamlefar med hornet. En gammal kæll som pleier å dukke opp med et enormt drikkehorn og noen liter mjød. Heldigvis utrolig god mjød. Alle fikk seg en runde, og så var det tid for turnebilder, utveksling av merchandise og begynnende nostalgisk stemning ettersom en av de feteste turneene vi har vært på var i ferd med å ta slutt. Det ble avslutning på restauranten Fire & Ice rett ved siden av – et strålende konsept hvor alle ingredienser inkludert rub, sauser og steke-glace er selvvalgt og plukket før grillkokkene freser det til på en gigantisk plate midt i rommet. Superb!

(Fire And Ice grillhimmel, foto: Ivar)

Tilbake på klubben Sinclair fikk vi beskjed om at det var utsolgt før første band gikk på. Det er jo også en kjekk måte å avslutte på. Konserten ble heilmax på alle måter. Alle last gig-pranks holdt sivilisert standard, og Grutle gjorde en framanifrå figur sammen med YOB på et nummer. Takk for nydelig tur til de og Ecstatic Vision. Jeg er sikker på at vi møtes igjen!

Men vi er ikke helt ferdige. Neste dag flydde vi ned til Mexico City hvor vi fikk halvannen dag å hente oss inn igjen før konserten der. Det ble mye jobb, hvile og småspankulering og noen ufattelig gode tacos (ekte tacos er virkelig noe annet, wow!). Noen av gutta var eventyrlystne nok til en tur ut til pyramidene. Selve konserten ble den store avslutningen vi håpet på. Kjempestemning og godt med folk, og på slutten av kvelden fikk vi beskjed av promoter om å ha bagene klare til en ny tur neste år. Det gjør vi gjerne!

(Mexitaco, foto: Ivar)

Vel hjemme fra det amerikanske kontinent fulgte en uke med det sedvanlige kaoset; hodet vil gjerne skifte til norsk tid, mens kroppen skrur seg av midt i Dagsrevyen (utrolig praktisk når du har unger som skulle vært lagt rett etter du selv får narkolepsi-anfall). Etter et par dager var det nok hvile, og vi pakket oss ut igjen for en togtur til Inferno hvor vi headlinet påskefesten fredagen. I forkant av giget ble vi invitert på påskelam hos Pyros egen Asbjørn, og han og fraulein Aslaug imponerte stort med det saftigste festlåret verden har sett siden John Olav Koss hadde sommerjobb som druetråkker. På festivalen feiret vi korsfestelse med et fullsatt Rockefeller, og konstaterte nok en arbeidsseier (for vi flyter ikke bare på utseende, skjønner dere). Så var det rett hjem igjen over fjellet og påbegynne desperat øving for å bli klar til neste eventyr. Siste uken har nemlig gått med til å kuratere og spille fire konserter på vårens vakreste eventyr i Tilburg: Roadburn. Det gikk over all forventning, og plutselig var det en time eller to ledig på kveldstid til å få ferdig dette leserbrevet. For Pyro-posten må frem!

-Ivar

På den amerikanske landeveien igjen. Endelig nytt reisebrev fra Ivar Peersen i Enslaved.

On the road again… så vidt!

Av og til så kan man lure på hvor mye sprøtt som kan skje ett band. Så tar jeg en kikk rundt meg på oss fem galninger i backstagen (ja, jeg ser jo ikke meg selv, jeg vet det) her i Seattle, og det begynner å demre for meg at saken tvert om er at vi slipper billig unna. Makan til samling «eksentrikere» skal du leite lenge etter, men sånt blir det fin musikk av. Men nok om meg – som brura sannsynligvis ikke sa… Hva var det så som skjedde denne gangen?

Vi skal tilbake til de første par dagene i 2015. Skrotet etter rakettene ligger strødd i borettslag over det ganske land og juletreet begynner å bli ganske irriterende i stuen. Selv setter jeg nynnende i gang visumsøkeprosessen i forbindelse med turneen vi nå er ute på. Mine frostbitte beregninger tilsier at å bestille sjekker nå vil sette prosessen i bevegelse på det mest perfekte tidspunktet. Sjekkene kommer fra banken, og kopier av søknadene sendes over til de respektive fagforeningene der borte, sånn at de kan cashe inn et par kjappe tusenlapper på å ikke protestere på søknadene for band og crew. De går nemlig ikke god for oss per se (de sier vel mer at de ikke betviler at vi finnes, og at vi kan være inne på noe – det er så langt de strekker seg for skarve $ 450 dollar hver). Så, med bekreftelsene satt inn i originalsøknaden – årets utgave veide for øvrig lodne 2,5 kg uten emballasje – var det bare å fyre avgårde pakken og fortsette med å skli rundt på isen i Bergen.

Nix. Første feilskjæret sto jeg helt og holdent for selv – i samme runde som søknadene sendte jeg avgårde papirer til andre offentlige instanser i USA, og kom i skade for å sende søknaden til feil kontor. Noe jeg heldigvis og mirakuløst kom på etter skarve fire dager. Jeg var til og med så heldig å få tak i noen på kontoret som kunne bekrefte at de husket pakken («from Norway») – og tror du ikke dette var noe som skjedde fra tid til annen. De hadde rett og slett et system for dette. Pakken ville bli lagt i en statlig konvolutt og sendt til rett kontor. Flott, vi var enda godt innenfor tidsrammene, ingen skade skjedd.

Selvfølgelig var skaden skjedd. Etter at pakken ble sendt fra feil til rett plass forsvant den helt og holdent fra jordens overflate. Helt til i dag, mens jeg sitter her trygt installert på turnebussen. Hva som skjedde med den forunderlige pakken og dens magiske reise skal dere få vite til slutt, så stay tuned. Uansett, på et tidspunkt i jakten på pakken (og alle catch 22-ringerundene «Sir, we can not confirm that it’s not here/Sir, we can not confirm that it is here»), og en haug med det som skulle vært “far har en hyggelig lekedag med de små før han skal på turne resten av året» rett i dass, var jeg nødt til å innse at om ikke pakken dukket opp i løpet av de neste par døgnene var slaget om visum tapt. Så jeg fikk tak i New Yorks (etter sigende) beste immigrasjonsadvokat og presenterte saken. I et sånt krisetilfelle ville jeg trenge all hjelp jeg kunne få. Fyren ba meg samle det jeg hadde av materiale, og sende dette over til ham med dobbel-super-ekspress-bud. Jeg droppet søvn den påfølgende natten, neste lekedag måtte også vike, og utpå neste kveld var jeg klar til å levere pakken til en lokal Doug Heffernan for sending.

(fra Øya 2009, foto: Kim Erlandsen/Nrk)

Neste dag var det vanskelig å få tak i advokaten (det var jo ulidelig spennende hva han ville si når han hadde mottatt papirene). Da jeg endelig utpå kvelden fikk tak i ham var visa (pardon the pun) en annen, og en litt merkelig en. Nå hadde han ikke tid til hjelpe oss likevel («say whaaaaat?»). Hva med pakken? Vel, vi kunne jo få noen vi kjente til å hente den («say whaaaaat?»). Ikke si at siste sjans også var gått nå!? Forbanna opplegg, altså.

Jeg har i ettertid fått høre at fyren sannsynligvis ikke likte at vi hadde mekket ferdig en komplett 3-års-søknad på egen hånd (han trodde vel det kom en haug med klipp og fotokopier han kunne ta noen kroner for å sette sammen, og korrigere litt dårlig engelsk her og der), og dermed så det kanskje ut som at det beste for butikken var at vi misset visumene våre akkurat denne gangen.

Ok, her begynte jeg å bli ganske gåen i håpe- og skuffelsesmusklene mine. Men det er jo mørkest rett før daggry, som de sier (en av de få tingene «de» sier som faktisk ser ut til å holde vann, for øvrig). Og gode folk er det heldigvis massevis av rundt oss. Ved hjelp av regnskapsfører og bookingagentens assistent i USA fikk vi hentet ut pakken hos advokaten med de kalde føttene (bare opphentingen måtte jo selvsagt ta noen forsøk), skrevet ut nye sjekker (de første pålydende totalt $ 3100 befant seg i en pakke ingen visste hvor var), og fyrt den avgårde til myndighetene. Neste nødhavn var Pål Dimmen og Music Norway som fikk satt meg i kontakt med de utrolig dyktige og service-mindede folkene ved den Amerikanske Ambassaden i Oslo som ga klart uttrykk for at de skulle gjøre det de kunne, og med mindre enn to uker igjen til avreise var det nå i alle fall en teoretisk mulighet for at dette forliset kunne ros i land. Ja, og parallelt pågikk en kamp om å få Det Amerikanske Konsulatet i Amsterdam i tale (vi har nederlandsk lydmann), men det er en annen historie.
Litt klabb og babb med nye rutiner for oppdatering av visumdatabaser, og en god del søvnmangel seinere slapp de sanne kulturvennene (null ironi, de er jaggu meg det) på Den Amerikanske Ambassaden i Oslo inn trommis Bekkis klokken 16.03 tirsdag ettermiddag; 3 minutt etter ordinær stengetid og ganske nøyaktig 12 timer og 27 minutt før vi skulle være på Flesland for avreise neste morgen. Da kunne jo ikke nederlenderne være (mye) dårligere, så lydmannen kom seg over til konsert nummer to.

(Ivar låner gitar, foto: Mike)

Første stopp var hos plateselskapet Nuclear Blast America i Los Angeles for en kikk på det nypressede albumet vårt «In Times». Etter litt business-talk lånte vi konferanserommet til litt Enslavedsk kjernevirksomhet; et par kjappe IPA, en burger i nebbet og «Family Guy» på konferanseskjermen. Vi leker ikke butikk. Bussen tok oss tilbake til LAX for å plukke opp det amerikanske crewet, og så gikk turen til San Diego. Enhver plan om å finne på noe som helst havarerte i jetlag-tåke (og for meg et slags visum-kollaps). We’re back, baby!

Første dag gikk med til å sjekke utstyr, fyre innpå et par breakfast-burritos og noen elleville pulled-pork nachos til lunch. Et konsept som må tas med hjem, der. Mellom lydsjekk og konsert inntok vi en middag på Bull’s Smokin’ BBQ vegg i vegg med venue. Det begynte bra med noen lokale brygg og noen stykker røkte BBQ-spareribs. Så kom eieren, en eldre kar, på jobb, og han var for så vidt kul han. Problemet var bare at 1) han var enormt begeistret for de evinnelige hunde-, katte- og skrikende geite-videoene på Youtube, og 2) var i besittelse av en 4,5 x 4,5 meter storskjerm med tilsvarende lydanlegg. Hvis Dante hadde oppdatert sin «Gudommelige Komedie» i dag hadde garantert en av helvetes sirkler bestått av «brisen eldre kar med Youtube, storskjerm og fjernkontrollen». En intens og bra konsert fikk oss til hektene igjen, og bra oppmøte var det også. En meget sterk start. Ja, og selvsagt passet Grutle på å få inn hva San Diego egentlig betyr ifølge Ron Burgundy.

Tilbake i Los Angeles var det å ta seg en dusj på dagrommet en taxitur unna. Jeg må ha glemt hvordan varmt vær utarter seg for digre hårete menn som meg selv, og tenkte en trekvarter springmarsj uten vann måtte være en god ide. Det endte med sleping av føtter, hvesing, pusting og pesing, men digg med litt varme på skrotten alt i alt. Et forsøk på å teste «Hawaiian BBQ» var temmelig skuffende. Mye samme problemet som med det skotske kjøkken: når alt friteres forsvinner jo litt av poenget med «råvare»-konseptet. Det var uansett aldeles strålende å få tilbake lydmannen fra Nederland, og utsiktene for et knakandes godt gig til kvelden var sterkt til stede.

Før den tid tok jeg turen til mitt nye favorittsted i Los Angeles: Umami Burgers. Det er en litt halv-fancy burgerplass med vanvittig bra mat. «Manly burger» var dagens valg: top notch-burger, husets øl-cheddarost, store baconterninger, saltrøkte løkringer, huset Umami-ketschup og sennep. Det må oppleves. Det må også stemningen inne på El Rey Theatre senere på kvelden. Dette var definitivt vårt L.A.-beste så langt i karrieren. Muchos personas og topp stemning!

Topp stemning er en god beskrivelse av almenntilstanden til San Fransisco, og i dag var intet unntak. Etter litt henging på klubben tok jeg meg en spasertur ned mot sentrum, og fikk murt innpå noen vietnamesiske vårruller til frokost (tenk at det finnes så mye utover «skjevo» og tubeosten der ute – partytime!). Litt mer promenering og tilbake for lydsjekk. Småskuffende at Crazy-José var sluttet som kokk på Slims, men Nye-José laget gode meksikanske burritos han (til tross for at han ikke virket crazy i det hele tatt). Og konserten ble nok en California-suksess. Så godt som fullt hus og headbangende ovasjoner. Surfin’ Bird!

(fra Øya 2009, foto: Kim Erlandsen/Nrk)

En liten fridag på vei nordover fulgte deretter i Redding, California. Og der var det ikke mye annet å ta seg til utover å få unna masse arbeid på hotellet, bare avbrutt av en liten tur på lokale Cattlemens for en artisjokk- og ostedip fulgt av en frekk 400 grams Ribeye-stek. Og en brus. Må jo ta en liten pause fra brygget i ny og ne for å kunne nyte det skikkelig når man først fukter strupen. Når jeg kikket opp fra papirene en gang utpå kvelden var alt stengt rundt oss, så det ble en pakke peanøtter og en Cola Zero til kvelds. Men joda, nydelig dag det og til slutt.

Det er på tide å nevne de fantastiske bandene vi reiser med. Support gis så det monner fra Ecstatic Vision; et utsøkt syrerock/hardrock-orkester som gir jernet kveld etter kveld. Ikke noe nykker, ikke noe support-komplekser, bare hardtarbeidende og psykedelisk som få. Special guests er legendariske Yob, og her er det vanskelig å sette ord på hvor inn i skogen fett det er å reise med disse guttene. Øverst på listen over kriterier for denne typen lykke er at det er et av mine absolutte favorittband (regner med alle har hørt siste albumet «Clearing the Path to Ascension» – hvis ikke er dette en like bra tid som noen annen til å rette opp i den glippen), deretter hjelper det at personkjemien er 100% på plass. Mike Scheidt er ikke bare en genial frontmann og gitarist, men også i front for en gjeng absurd trivelige, profesjonelle og ydmyke folk. Ja, og så hjelper det ikke så reint lite heller at de trekker folk i bøtter og spann. Det eldste og beste special guest og/eller support-trikset i boka. Vi må ha gjort noe rett på et eller annet nivå når vi lander i kremen med begge beina på denne måten.

(Ivar med Mike fra Yob, hairy dudes all around, foto: Sean)

Portland er en finfin by som minner litt om San Fransisco med mye «alternativ» kultur. Jeg er jo langt fra noen hippie selv (altfor glad i fancy mat, drikke og Excel til det), men trives godt rundt folk som ikke er så altfor opptatt av å dømme og vurdere alt mulig rundt seg. Så får jeg heller tåle det når de spiller blokkfløyte ute på høylys dag. Etter lydsjekken var det på tide med turens første pilgrimsreise til Fire on the Mountain – stedet med de hittil sterkeste kyllingvingene jeg har funnet på mine reiser i USA. Originalen ligger her i Portland etter det jeg har skjønt, og de skuffet ikke denne gangen heller. Svettetokter, magekramper og en kjapp chili-high er et sikkert tegn på at man har fått i seg ghost-chilis med futt i (deres variant heter «El Jefe»). Vakkert. Giget ble ikke like fyrrig, men var slett ikke verst for en mandag aften i Portland. Også svært artig å få levert en knallfet «In Times»-kake fra lokale Voodoo Donuts. En ide for Baker Brun? Skillingsbolle-logo-kaker til gjestende band i Bergen?

(Fire On The Mountain, og Fire In The Ivar, fotos: Ivar)

Så var det tilbake til Hamsterdam (eller området rundt venuen Rickshaw i Vancouver). En kjapp recap for nye lesere: en eller annen gang før OL i 2010 kom et lyst hode på at de skulle flytte alle byens løse narko- og alkofugler opp i et kvadratisk område på fire-seks kvartaler hver vei. Der kunne de gjøre det de ville uten å bli forstyrret av politiet – vel å merke så lenge de holdt seg innenfor dette definerte området. Litt som Plata eller Vågsbunnen (tidligere Nygårdsparken) i en slag gigant-utgave. Helt «Blade Runner» i nekro-utgave. Med den spesielle bivirkningen at man kan tråkke inn og ut mellom «helt vanvittig» og «helt normalt» rundt et gatehjørnet. Det gjorde vi, og inntok en lett salatfrokost før vi tok turen videre ned i sentrum. Her møtte vi Herbrand sin gamle sambygding Gunnar, nå lokalisert i Vancouver, som tok oss med på Cactus Pub. Et skikkelig ålreit sted for lunch bestående av pasta og sjømat for meg, akkompagnert av husets egen Cactus IPA. Fortreffelig!

Heldigvis var innsiden av klubben betraktelig mer renovert enn området rundt. Dette inkluderer lydanlegget – til stor glede for folkene på scenen og fyren bak mikseren. Vi tok en tur til den lokale metalsjappa Scrape Records for signering og meet and greet. Masse folk, trivelig stemning, og noen fans hadde med en haug med påskegodterier (metal er bare så metal til tider). Til middag ble det tid for det som kanskje er det aller mest spektakulære ved Vancouver: sushien hos Hime Japanese Restaurant (som ved et okkult fenomen lå vegg i vegg med nevnte platebutikk). All denne gleden og velsmakenheten måtte lede til en formidabel konsert, snakk om dag!

(Vancouver-sushi, foto: Kabel)

Neste morgen var vi tilbake på amerikansk side i Seattle. Som seg hør og bør ligger klubben i byens minst attraktive kvartal, og det eneste spisende i umiddelbar nærhet var Subway. Helt greit det, om ikke annet fremstår prisene i forhold til produktets kvalitet litt mindre elleville her enn hjemme. I sedvanlig stil spankulertes det rundt i byen, både mot havnen og andre vei over fjellet til universitetsområdet. Uten å finne noe spesielt spennende, så det ble take-away Thai på bussen (har smakt Pad Thai med kylling en god del steder på kloden etter hvert). Konserten på El Corazon var helt glimrende. Vi var innom nabobaren for en nightcap med gode venner, og dermed var dagen over.

Ja, hva skjedde med den pakken med de opprinnelige søknadene? Jo, nå skal du høre. Nå har de kommet i retur til vår amerikanske oppdragsgiver (det må være oppført en amerikaner eller et amerikansk selskap som søker for arbeidsvisum). Med forklaring på hele problematikken rundt den første søknaden: vår norske bank skrev ut sjekker femte januar: «05.01.2015», mens det på amerikansk format blir femte mai. «05.01.2015». Dette har ikke vært et problem tidligere, og ikke for andre artister jeg har hørt om heller. Men denne gangen traff vi altså den statsansatte som virkelig skjønte det (nå er det ironi). Som det sto i brevet sammen med den ikke lengre forsvinnende søknaden: «søknaden kan ikke behandles da sjekkene er datert 5. mai 2015, altså etter starten for omsøkt periode». Det tok 2 måneder å nå den konklusjonen, og det var heller ikke mulig å gi beskjed om at den lå der med disse helsprø sjekkene datert til mai. Om ikke annet var det hele så teit at det gikk an å le av det umiddelbart.

Snakkes neste uke. Dersom reisebrevet mitt når frem.

-Ivar

Tarjei Strøm fra Stjernepose på Nrk P13 og trommis med Datarock, Ylvis og Lars Vaular har nok en gang reist på cruise med Kiss. Vakker rapport her.

Dette er min beretning fra KISS Kruise 4. Mitt tredje i rekken. En reise med verdens flotteste rockeband og 2000 av deres aller største fans.

DAG 1:

Innsjekken på Norwegian Pearl, skipet som huser KISS Kruiset på tredje året, går unna i en fei i år. Kruiset har nemlig kickstartet med et offisielt pre-party på båten kvelden før, noe jeg desverre gikk glipp av. KISS var ikke tilstede på denne forfesten, men det var til gjengjeld bandet Cheap Trick og 80% av den seilende KISS Navy-fansen som altså sjekket inn kvelden i forveien. Dermed kan jeg rusle rolig gjennom sikkerhetskontroll, passkontroll og innsjekk før jeg er på lugaren min i rekordfart!

Det gir en vannvittig deilig følelse å være tilbake på skipet som allerede syder av herlige KISS-vibrasjoner. Som tidligere går hele KISS-katalogen på “shuffle” på alle anlegg på skipet, så enten du er på toalettet, ute på dekk, på treningssenteret eller ved matbordene så er konstant KISS i ørene mine. Ingenting å klage på, med andre ord. Det er da man kjenner at man virkelig lever, at man har det bra, og at man kan luft-tromme, spille luftgitar til og synge med på teksten til absolutt alle Kiss-låter som finnes. Bortsett fra et par fra Peter Criss sin 78-soloplate da…

Jeg haster inn på lugaren, slenger fra meg bagasjen, setter på tv, og gjør så en oppdagelse jeg har misset på de to tidligere Kruisene. Det er jammen en helt egen tv-kanal som også bare spiller KISS 24/7 på båten. Alt KISS har gitt ut av konserter, dokumentarer og videoer samt en hel del bootlegs surrer og går på denne (svært deilige) kanalen. Akkurat i det jeg slår på er det spillefilmen KISS Meets The Phantom Of The Park som blir vist. Knallgod. Må selvsagt se litt.

Videre er det opp å hilse på KISS Army Norway som er representert med nærmere 100 mann i år, samt å hilse på andre gode venner fra tidligere KISS Kruise. Jeg treffer raskt på svensken fra forrige Kruise. Han som samler på genuine KISS-kostymer. Han er selvsagt svært glad for å være tilbake på Kruiset, men er allerede blakk siden han har avtalt med en selger å kjøpe Paul Stanleys orginalkostyme fra Creatures Of The Night-turneen når han kommer i havn igjen i Miami. Han tror også han ryker til på Eric Carrs kostyme fra samme turne hos samme selger. 200.000 kroner. Herlig type. Og jeg er altså bokstavelig talt i samme båt som roughly 2000 slike herlige typer. På vei ut i Atlanter-havet med verdens beste band. Livet dere, livet.

Når båten drar fra havn i Miami har KISS vanligvis holdt akustisk konsert på dekk, men denne er i år flyttet til en strand på en øy i Bahamas dagen etter. Dermed blir det første dag tid til at flere av bandene KISS har med seg på Kruiset gjør KISS låter på dekk. Til stor glede for KISS Navy. Jeg rekker akkurat opp til første band som er det herlige coverbandet The Big Rock Show, og hører med ett en kjent stemme.

De brenner i gang med KISS-klassikeren I Stole Your Love med en overtent Paul Stanley på overraskende gjestevokal. Jeg blir raskt overtent selv, og kjenner at nå er fanden meg Kruiset igang, mens Miami-brisen puster meg lett i sveisen. Videre får vi høre flotte KISS-coverversjoner fra band som Pat Travers Band, coverbandet Priss, de gamle britiske glamrockerne Tigertailz og sleazerockerne i Diemonds. Perfekt.

Det er også Halloween denne dagen. Noe som betyr at alle (utenom meg) har på kostymer. Halloween er big business i USA, så folk har kledd seg godt ut, for å si det mildt. Masse elleville kostymer og en helt absurd stemning på båten. Det hele kuliminerer i en storslått kostymekonkurranse der vinnere i forskjellige kategorier kåres og premieres. Dommeren er ingen ringere enn KISS-gitarist Tommy Thayer som jo har god erfaring i det å kle seg ut som Ace Frehley… Det var veldig moro å se Tommy bedømme de svært kreative finalistene.

Videre snuser jeg litt på Tigertailz som holder konsert på båtens minste scene, før jeg spankulerer til båtens største innendørsscene for å se bandet The Dead Daisies. The Dead Daisies er et all-star orkester med medlemmer fra blant andre Thin Lizzy, Whitesnake, Guns N’ Roses og INXS, og jeg tar turen mest for å se på trommeslageren deres Brian Tichy (Ozzy Osbourne, Whitesnake, Billy Idol, Slash´Snakepit osv) som er en av mine store favoritter, men det som møter meg er tidenes rockesjokk! Herre, for et sykt bra band!

The Dead Daisies drar på med den ene egne låten etter den andre, og jeg blir blåst av banen av hvor stilig det låter. Det er classic rock med et snev av Black Crowes-groove, og alle låtene deres høres ut som vaskekte klassikere. Brian Tichy leverer drøyt bra bak trommene, Jon Stevens (INXS) synger så vakkert at jeg glemmer alle andre vokalister i verden og Richard Fortus (Guns N’ Roses) er akkurat der og da verdens tøffeste og beste solo-gitarist.

Bandet har nettopp varmet opp for KISS på deres USA-turne med Def Leppard, og vet dermes hvordan de skal glede KISS-fansen. I tillegg til eget materiale drar de på med rå coverversjoner av KISS-klassikerne Larger Than Life, Firehouse og Parasite mens jeg står igjen med det drøyeste rockesjokket etter den beste rockekonserten jeg har sett de siste årene.

Med et bredt glis om munnen og en gyngende båt under mine ben går jeg lykkelig i lugaren for å ta kvelden. På lugaren viser det seg at KISS-kanalen spiller Paul Stanleys solo-dvd fra 2009 One Live Kiss. Jeg kan dermed ikke gå å legge meg likevel. Må se ferdig. Herregud så deilig. Livet er perfekt!

DAG 2:

Dag 2 starter med en beskjed over anlegget om at vi har ankommet øyen Great Stirrup Cay hvor KISS skal holde konsert, men at sjøen er for vill for de små båtene som skal ta oss fra Kruise-skip til land. Derfor skal den akustiske KISS-konserten holdes på dekk i stedet. Like greit tenker jeg, og slår på TV igjen. KISS kanalen viser nå dokumentaren Extreme CloseUp fra 1993. En dokumentar jeg så hver dag mellom 1993 og 1995, og jeg innser nå at jeg kan all dialogen i dokumentaren utenat. Ingenting unaturlig med det, selvsagt…

Jeg stikker i restauranten på dekk og møter min gode venn Frank Novinec. Frank er intet mindre enn en hardcore-legende og har spilt gitar i bandene Ringworm, Terror og Integrity og spiller nå i bandet Hatebreed. Knallhard type med et svært mykt hjerte for KISS. Frank har en kompis som jobber for KISS, og han lirer av seg den ene insider-historien etter den andre. Helt fantastisk, og jeg lærer mye jeg ikke visste om KISS-maskineriet. På godt og vondt…

Vi drar sammen opp på dekk og sikrer oss gode plasser langt fremme til det akustiske showet. Hele båten er nå på dekk for å få med seg KISS sin første konsert på båten. Stemningen er elektrisk. Allerede på andre låt må jeg kjempe for å holde tårene tilbake der jeg står, for det er virkelig helt uvirkelig å stå på en båt i Bahamas og se ditt aller største favorittband bare noen få meter unna.

Jeg skuer bort på Frank, og jeg tror hardcore-legenden også kjemper mot tårene under solbrillene, eller kanskje det bare er ønsketenkning. Selv om set-listen er litt “safere” enn på tidligere Kruise leverer bandet godt. Paul Stanley peker ut fans han husker fra tidligere turer, Gene Simmons blåser Gatorade i stedet for flammer på Firehouse, en liten jente i Peter Criss-sminke får slippe opp på scenen og ta selfies med hvert medlem, og Paul avslutter konserten med å knuse den akustiske gitaren sin. Akustisk rockesjokk.

Etter konserten går jeg litt rundt på båten for å suge inn det hele, og treffer på min trommefavoritt Brian Tichy fra The Dead Daisies som også er gedigen KISS fan. Vi får nerdet litt KISS, Peter Criss og John Bonham.
Nydelig type.

Så er det tilbake til dekk for Kruisets Q&A med KISS. Her sitter bandet på scenen med hver sin mikrofon, og utvalgte fra publikum får stille spørsmål. Som tidligere år er denne seansen svært underholdende og bandet er i toppform. Mange morsomme svar, mye intern humor og erting, og man slipper alle de generiske svarene man får i offentlige intervjuer.

Gene Simmons blir nok en gang bandets hakke-demon og blir ertet på nærmest hvert spørsmål. Eksempelvis når en politimann stiller bandet et spørsmål, spør Eric Singer om betjenten samtidig også kan arrestere Gene for å “imitere bassgitarist”, og når Gene forsøker å promotere sin siste buisiness bok “Me Inc” spør Eric om han ikke mener bass-boken sin “Me Stink”. Det er helt fantastisk å se KISS så løssluppen og avslappet, og det hele verdt Kruiset alene. Etter spørreseansen blir bandet igjen og signerer for fansen. Klasse.

Jeg tar en tur og ser litt av Cheap Trick-vokalist Robin Zanders solokonsert før Frank og jeg stikker for å se legendariske Pat Travers Band. Etter et par forrykende bluesrocklåter fra Pat og gjengen kommer Eric Singer, Tommy Thayer og Paul Stanleys sønn Evan opp og jammer med Pat Travers. Stemningen blir raskt elektrisk, og KISS-medlemmene + KISS-sønn leverer til de grader. I tillegg til ett par hundre tilskuere sitter også Paul Stanley i salen og hører/heier på. Ren KISS Kruise-magi!

Det er forsåvidt grei kostyme-stemning på båten i dag også siden denne dagens tema er “lle deg som din favoritt KISS-låt”… Her er det mye bra. Det er mange Dr.Love, en hel del Psycho Circus-er, men favoritten er nok han som har kledd seg ut i fullt ridderkostyme og er King of the (k)nighttime World. Priceless.

Kvelden avsluttes på konsert med coverbandet PRISS som leverer KISS med en feminin touch (les: hakket mer feminint en Paul). Mot slutten av konserten stormes scenen av de yngste KISS-fansene på båten som stiller fullt sminket med egne lekegitarer og kan alle KISS-bevegelser og tekster på rams. Jeg går å legger meg. Vel vitende om at KISS arven er sikret.

DAG 3:

Dag 3 begynner rolig. Vi har lagt til kai i Nassau og jeg starter dagen med litt KISS-tv før det bærer avgårde til frokostbuffeten. KISS-kanalen viser KISS sin avskjedskonsert fra 2000 The Last Kiss. Avskjed og avskjed fru blomsterbed.

Etter frokost fra den rikholdige og inkludert-i-prisen-buffeten tar jeg turen til land for å sjekke ut Nassau. Frank bor i Florida, og tar titt og ofte cruise derfra. Han har dermed vært i havn her flere ganger, så de tar taxi til andre siden av øyen til en privat strand for å slippe unna KISS kjas og mas. Nassau er litt som å være i syden egentlig, så jeg ser meg fornøyd etter en kort runde på øyen. De har både Starbucks og Hard Rock Cafe, og pussig nok er det hit de fleste Kiss Kruiserne drar. Jeg drar tilbake til båten for å forberede meg til kveldens innendørskonsert med KISS.

Som tidligere år kjører KISS to innendørskonserter i en sal som tar rett over 1000 personer slik at ene halvdparten av båtens gjester får konsert ene dagen og resten dagen etter. Jeg skal se de i dag, og stemningen på båten i forkant er mildt sagt ellevill. Det hviskes og tiskes i korridorer om hvilke låter de skal gjøre, og det undres om de skal stille i dress i stedet for deres faste kostymer. Kruiset er som en festival på båt, så det er hele tiden ting som skjer og overlapper hverandre. Jeg rekker dermed akkurat å se litt av mitt nye favorittband The Dead Daisies på dekk før jeg må løpe ned til innendørsteateret og finne plassen min. Win/win.

Navnet på årets Kruise er Dressed To Kill etter KISS sin tredje studioplate fra 1975 der bandet er avbildet i dress på coveret. Bandet stiller derfor også, som undret på, i dress på scenen. Og de ser superbra ut. Utrolig moro å se herrene i dønn classy stil selv om dressene nok er noe større i volum enn midt på 70-tallet.

Akkurat i det man har tenkt akkurat det blåser de i gang med Creatures Of The Night som er en av mine live-favorittlåter, og det låter helt fantastisk! Bandet er i støtet og det koker i den lille konsertsalen. Nok en gang må jeg knipe meg i armen, dette er fortsatt for vilt for en herre fra Bergen.

Kiss serverer en forholdsvis trygg set-liste denne kvelden også. De største frekkasene mangler, men da vi får servert The Oath fra The Elder-platen kommer gåsehuden og tårene i øyekroken igjen. Fy søren altså. KISS i dress, på en båt, gjør The Elder låt!

Jeg burde gått for å legge meg etter dette, men velger å sjekke ut det engelske retro-rockbandet Purson som spiller sent på en av de mindre scenene. Lett den kuleste bandbookingen på årets Kruise. Det er det flere som har bestemt seg for også. Eric Singer og Tommy Thayer har akkurat fått vasket av seg sminken, og stiller som fans i salen sammen med KISS-manager og skurke-legende Doc McGhee.

Purson på sin side er så vannvittig stilige at jeg glemmer alt som heter KISS i sivil og blir totalt trollbundet av bandet og deres fantastiske frontkvinne Rosalie Cunningham. Plutselig hopper Paul Stanleys hippie-sønn opp på scenen igjen (se for deg en ung Bob Dylan i kjortel) og blir med på en hyllest til nylig avdøde Jack Bruce fra Cream. Purson gjør Creams Sunshine Of Your Love med Paul Stanleys sønn på gitar og halve KISS som storfans i salen.

Kun på Kiss Kruise, kun på Kiss Kruise.

DAG 4:

Siste dag på Kruiset er tettpakket, så jeg står opp tidlig for å få med meg alt. Først ut er plekterkast-konkurranse. Her har KISS-kruisers fått kvalifisere seg med å kaste gitarplekter på blink, og et lite knippe møtes i semifinaler der vinneren får møte Gene Simmons i finalen. Det er utrolig nok veldig underholdende, med en Gene i storform som må se seg godt slått av en ung gutt foran et fullsatt teater. Genes kone Shannon Tweed er også med sammen med deres datter Sophie. Etter konkurransen blir Gene igjen på scenen og signerer, mens Shannon og Sophie øver seg på å kaste ekslusive KISS plakter til fansen. Gavmildt.

Like etter er det tid for Paul Stanley-action i samme lokale. Paul har nettopp gitt ut sin (knallgode) biografi, og inviterer til et slags bokbad i teateret. Nok en gang er det stappfullt, men for første gang på båten er publikum helt stille. Paul blir intervjuet på scenen, og tar også imot spørsmål fra salen. Det hele blir en helt fantastisk seanse.
Paul er i godt humør og svarer på alt av spørsmål og kommer med gode og reflekterte svar, nok en gang fritt fra all bullshit han vanligvis kommer med i offentlig presse. Den drøye timen blir et av de fineste øyeblikkene på turen, og nok ett verdt-hele-Kruiset-alene øyeblikk. Mye latter, mye følelser og ekstra sterkt at hele Pauls familie er i salen.

Jeg tar en tur oppom buffeten og finner Paul Stanleys egen rosenkåloppskrift (!) tatt rett ut fra biografien hans. Paul Stanley er jo habil kokk også, må vite. Total sanse-opplevelse der altså.

Etter å ha intatt Pauls meget spesielle favorittrett bærer det ned i teateret igjen for å overvære Q&A med KISS sin legendemanager Doc McGhee. Doc har vært manager for en rekke store band (Mötley Crüe og Bon Jovi) og deler velvillig av anekdoter og røverhistorier samt info om KISS-planer og om hvordan de jobber. Det hele er superinteressant og underholdende, og jeg får føleslen av å være på verdens beste seminar. Den stora narkosmuglingssaken fra gamle dager ble ikke nevnt…

Videre rekker jeg å se nok en vidunderlig Purson konsert på dekk med en ivrig Evan Stanley på første rad. Nuvel.
Så er det min tur å ta bilde med KISS, Det er alltid like spennede og alltid like hektisk. Man står i kø i en ti minutters tid, så rushes man inn i et avlukke der man stiller seg opp med bandet og får ett forsøk på å se ok ut før man blir rushet ut igjen.

Rett før det blir min tur får jeg et bredt smil og en solid high-five av KISS sin sikkerhetsvakt som berømmer meg for t-skjorte valg. “Wu-Tang Clan on a KISS Kruise??!! That´s awesome!! Go in and do your thing bro”, sier han. Og sender meg inn til bandet.

Eric singer smiler, jeg får takket for fjorårets fantastiske opplevelse. Eric insisterer fremdeles på at gleden hans var størst, og gir meg en high-five etterfulgt av fistbumps fra hele bandet.

HERREGUD – FISTBUMPS AV KISS!!

Dette blir jeg ALDRI vant til.

Bildet blir tatt, jeg sier takk takk igjen og smyger meg ut.

Legender.

Deretter går turen ned i atriumet for å se dagens innendørskonsert med KISS på storskjerm. De 1000 som ikke fikk sett KISS i levende live i går får se konserten på storskjerm i dag. Det høres kanskje rart ut, men det er likefullt helt magisk å se KISS på storskjerm. Vel vitende om at konserten skjer samtidig rett borti gangen på samme skip. Det dresskledde bandet leverer nok en gang, og har lekt seg litt med set-listen.

Vi får servert en hel del perler vi ikke fikk dagen før, og stemningen er elektrisk både i konsertsal og foran storskjermen. Det koker også greit over for alle når Paul gir oss enda en teaser fra The Elder. Noen strofer fra Just A Boy. Magiske sekunder. Mer skal ikke til. Når konserten avsluttes med Rock & Roll All Nite og konfetti sprutes utover både konsertsal og storskjerm-atrium er kvelden komplett.

Jeg burde (igjen) gått for å legge meg eller drevet med pakking til neste morgens avreise, men får med meg Kruisets siste konsert med mitt nye favorittband The Dead Daisies som nok en gang (nesten) river ned skipet. Gullband!!

DAG 5:

Dag 5 dreier seg egenlig bare om å sjekke ut fra skipet og kjenne på den tunge følelsen at det er et helt år til neste gang, men pussig nok fikk jeg ett par bonusopplevelser på veien videre.

Ferdig utsjekket, med klump i halsen og godt på plass på Miami flyplass for å rekke flyet mitt videre til noen dager i Los Angeles treffer jeg på noen kjente typer. I flyplassbaren sitter nemlig hele crewet til KISS, og jeg havner i grei nerdeprat med Eric Singers faste trommetekniker Paul Bassett og Paul Stanleys gitartekniker Fran Steuber.

Når de hører at jeg er fra Norge røper de først at KISS kommer på besøk til neste år og at Eric var svært begeistret for og hadde fortalt de om en norsk trommeslager han likte supergodt på fjorårets Kruise. Jeg rødmer lett og forteller dem historien fra i fjor som de også etterhvert husker godt.

Ikke bare er det artig at Eric hadde fortalt om meg, men etter den oppklaringen blir guttene svært løse i snippen og deler mye morsom info fra KISS-kulissene og hvordan det er å jobbe med og for verdens beste orkester. Jeg bestemmer meg for å ta en liten time på flyplassens buisness-lounge før avreise til L.A., og der treffer jeg på Gene Simmons kone Shannon Tweed. Jeg hilser høflig på, og får en fin samtale med the first lady of KISS på tampen av reisen. En utrolig classy og topp dame, og en perfekt slutt på årets KISS Kruise.

Herregud for en reise.

Jeg blir aldri lei, og det er nå under ett år til neste tur….

Tarjei.

Vår mann Tarjei Strøm har sett Gwar i USA. Slikt blir det selvsagt reisebrev av.

Torsdag 6.november hadde jeg gleden av å se det legendariske bandet GWAR live for andre gang da de besøkte House Of Blues i West Hollywood, L.A. på sin 52 datoer lange GWAR Eternal US Tour. Her er min lille reportasje fra galskapen.

Det satiriske thrash metal bandet GWAR har holdt det gående i sine elleville kostymer i over 30 år, men har hatt det forholdsvis røft de siste årene. I november 2011 døde gitarist Cory Smooth av en medfødt hjertefeil midt under GWAR sin USA turne, og i mars i år døde bandets fronfigur Dave Brockie aka Oderus Urungus av en såkalt “accidental heroin overdose”.

Da Smooth døde, fortsatte GWAR turneen de var i gang med, og når Brockie gikk bort i mars valgte bandet også å fortsette, uten bandets eneste orginalmedlem. Jeg var derfor svært spent på hvordan det hele ville utarte seg, men det skulle vise seg at GWAR hadde kontroll. Full kontroll.

House Of Blues er så godt som stappfullt denne kvelden, og 80 prosent av publikum har kledd seg i hvitt. Det har seg nemlig slik at GWAR spruter alskens væsker på publikum under store deler av konserten; falskt blod, spy, slim og eh… det som verre er sprutes jevnlig og kraftig utover publikum. Som elsker det. Du blir truffet uansett hvor du står i lokalet, men de i fremste rekke blir fullstendig dynket og skifter raskt farge fra helt hvitt til finfin batikk-stil.
Morro.

GWAR publikummet er dessuten SVÆRT entusiastiske, og allerede i det introen dras i gang over høytalerne (Black Sabbath -War Pigs) blir det TOTALT kaos på gulvet. House Of Blues sin security (noen av de største og barskeste i bransjen) må bare gi opp. GWAR-publikumet er rett og slett det villeste jeg noensinne har sett, og i tillegg til moshing, poging, crowdsurfing og væsker i alle verdens farger (fra scenen) bryter det jevnlig ut en og annen slåsskamp som sørger for ekte blod, svette, tårer og utrevet hår (!) i den fra før ganske herlige miksen.

Nuvel, tilbake til konserten.

Bandet har altså valgt å fortsette uten sin svært viktige og karismatiske frontfigur, og har løst dette med å ta inn to nye frontpersoner. Kim Dylla (tidligere vokalist i Kung Fu Dykes og skredder av sceneklær fra alle fra Machine Head til Dimmu Borgir) og Mike Bishop (tidligere bassist i GWAR, nå professor og lærer). De portretterer karakterene Vulvatron og Blothar, to fantastiske scenepersonligheter i klassisk GWAR stil.

Etter War Pigs-introen vises en video der GWAR-manager Sleazy P. Martini informerer publikum om at Oderus Urungus har blitt borte, og at GWAR nå leter etter ham. Første låt ut er like magisk som den er rørende, Oderus vises i levende live på storskjerm mens han forsvinner ut i verdensrommet syngende på låten “Fly Now” mens bandet komper live i mørket på scenen. Sterkt å høre Dave Brockie sin vokal fra “den andre siden”.

Deretter dukker det opp en tidsmaskin på scenen, og ut av den kommer da denne Blothar som er sendt fra en annen tid og galakse for å hjelpe GWAR med å finne Oderus. Det er altså dette som er premissene for GWAR sitt 2014 show. At Blothar og Vulvatron trår til som “midlertidige” vokalister mens de hjelper GWAR å finne Oderus Urungus, samt å sile ut andre “karakterer” fra GWAR sitt univers som også vil prøve seg som vokalister.

Showet er dønn helstøpt, enormt moro og generelt et svært imponerende skue. Bandets kostymer, og alle karakterene som er innom i løpet av kvelden, ser ut som de er tatt rett ut fra en hvilken som helst Hollywood produksjon. Og dette er GWAR gode på. De ser nemlig ikke på seg selv som ett band, men som et kunstnerkollektiv som jobber året rundt med å lage kostymer, sceneprops, storylines og det hele, og resultatet er så vanvittig bra gjennomført. GWAR-konseptet er rett og slett større enn alle sine medlemmer, og det viser seg at det går helt fint å bytte ut Oderus Urungus.

The GWAR show must go on, og alle på House Of Blues denne kvelden er godt fornøyd med dette. Konserten er en audiovisuell nytelse fra start til slutt, høydepunktene er mange, men favorittøyeblikket er når Blothar tidlig i konserten melder “…some people will accuse GWAR of milking it (sikter til at de fortsetter uten Oderus), but check THIS shit out” og gnir seg på sine 4 jur (jepp, jur) som han spruter litervis med “melk(e)” med. Vulvatron spruter såklart også “melk” fra sine to “jur” underveis i showet.

F – A – N – T – A – S – T – I – S – K.

Bandet prøver også å bruke tidsmaskinen til å få tilbake Oderus, men i og med at Oderus trodde tidsmaskinen var et gloryhole, er det bare hans gigantiske penis “the cuttlefish” som når frem til House Of Blues denne kvelden. Den får (u)heldigvis sprutet kraftig i fra seg, for å si det sånn. Nok en gang blir publikum dynket.

Mot slutten av showet viser det seg desverre dog at det er bandets evige nemesis Mr. Perfect som har tatt livet av Oderus, og etter at Mr. Perfect har blitt nedkjempet og “drept” på scenen avholdes det en (faktisk ganske rørende) minneseremoni for Oderus før Blothar sier “enough of this wimping, you pussies” og drar i gang en helt nydelig cover av Pet Shop Boys-hiten West End Girls, som glir pent over i Jim Carrolls “People Who Died” der de har modifisert teksten og hyller sine egne falne medlemmer Smooth og Brockie. Nok en gang ganske rørende.

Det var både lettende og godt å se at GWAR kan holde det gående i evigheter, og herlig å se med egne øyne at ikke engang døden kan knekke bandet. Oderus vil være savnet, men Blothar og Vulvatron er kommet for å bli. Jeg gleder meg vilt til fortsettelsen, og anbefaler alle som har muligheten til å se bandet å gjøre nettopp det!

Hali Oderus!
Hail Gwar!

Tarjei

Vår eminemte lytter Gaute Tangen er en bereist herre. To ganger har han levert rapport til oss fra Metallicas Orion-festival, men i år reiste han på cruise med Motörhead og venner!

Motörheads Motörboat 22-26. sep’15

Metallica arrangerte ikke Orion-festival i år så da Motörhead arrangerte cruise var det et perfekt alternativ. Årets line up: Motörhead, Anthrax, Metal Allegiance, Testament, Down, Zack Wylde, Kill Devil Hill, Wilson, Danko Jones, Fireball Ministry, High on Fire, Jim Breuer, Daybreak Embrace, Andy Wood og Cilver. Båt: Carnival Extacy fra Miami til Cozumel og tilbake til Miami.

Dag 1:

Innsjekk og ombordstigning gikk smertefritt, og etter en tur for å sjekke ut lugaren var det på tide å få seg litt mat. I buffet-baren så vi Motörheads trommis Mikkey Dee som tok seg god tid til å slå av en prat med fansen. Mikkey Dee var den vi oftest så vandrende rundt omkring på båten, men jeg vil skryte av alle bandmedlemmene som ofte var å se og som tok seg tid til å posere for bilder og til å slå av en kort prat. Samtidig vil jeg også skryte av fansen som behandlet bandene med respekt og lot være å klenge. Dette bidro nok til at bandene ikke gjemte seg på lugarene sine. Lemmy var forståelig nok, med tanke på hans helse, ikke så tilgjengelig. I løpet av cruiset var det satt opp tider slik at alle kunne få tatt bilde sammen med hvert enkelt band. Man måtte stå litt i kø og være minst to fans per bilde (4 for Motörhead) men alle fikk muligheten.

Klokken 18:30 braket konstertene løs. Jeg synes det var meget passende at det første bandet på mitt første cruise også var det første bandet jeg noen gang så live, nemlig Testament. Jeg så dem i 1987 som oppvarming for Anthrax som heldigvis også var med på båten. Testament leverte et gnistrende show, og høydepunktene for min del var Diciples of the Watch, Into the Pit og Rise Up. Jeg anbefaler alle som liker thrash å sjekke ut Testaments nyeste album Dark Roots of Earth.

Jeg rakk også å få med meg slutten av Kill Devil Hill. Deres siste sang War Machine var meget bra. Jeg kan ikke huske at Pyro har spilt mye av disse men det frister å sjekke de ut på Spotify. For øvrig var sangeren Dewey Bragg ofte å se blant publikum på de andre konsertene. Ekte fan!

Jeg har ikke sett Anthrax siden de varmet opp på Iron Maidens Bring Your Daughter-turné og gledet meg veldig til å se bandet live igjen etter at de ga ut fantastiske Worship Music i 2011. Anthrax leverte et utrolig bra sett i mine øyne. Høydepunkter på rekke og rad i Caught in a Mosh, Among the Living, In the End og State of Euphoria. Humor-sangen I’m the Man funket også bra.

Jeg fikk også med meg litt stand up, men det var tøft for komikeren da vi bare var 20 mennesker i salen.

(JOey Belladonna, Anthrax)

Dag 2:

Vi skulle egentlig vært i land på Key West, men det utgikk på grunn av dårlig vær. Down sparket i gang konsertene rett etter lunsj, etterfulgt av mageplask-konkurranse i bassenget som ble dømt av Chris Broderick og David Ellefson fra Megadeth. Kill Devil Hill hadde sin andre og siste konsert på båten, men jeg droppet den til fordel for å se Scott Ians show Speaking Words. Dette var stand-up for metalfans! Han har flere gode historier å dele. Ikke minst om hans første møte med Lemmy.

Første meet and greet stod for tur med bandene Testament, Anthrax, High on Fire og komiker Jim Breuer. Dette var mer en fotosession der man måtte stille opp, smile, høre et knips, og så høre ropet på neste… Det var knapt tid til å ta bandene i hånden. Konklusjon er at selve hilsingen bør man ta når en treffer medlemmene ett eller annet sted på båten underveis.

Zakk Wylde var nå på dekkscenen og spilte uten resten av Black Label Society. Det vil si at kun gitar og keyboards ble brukt. Jeg synes det ble alt for lite trøkk, og gikk heller for å spise. Mens dette pågikk kunne man også spille Beers and Bingo med Wilson som verter eller se Daybreak Embrace.

Jeg har lenge ønsket å se Danko Jones, og nå fikk jeg endelig sjansen. Han gikk på Deckstage klokken 20, noe som viste seg å være en av de verst tenkelige tidene fordi Motörhead skulle spille på scenen Blue Sapphire Theater inne i båten kl 20:30 (dørene åpnes kl 19:30). Vi var vel max 50 stykker som prioriterte å få med oss konserten, men Danko lot ikke det beskjedne antallet dempe hans entusiasme på scenen. For en opplevelse! Helt topp og den beste konsert-opplevelsen min hittil i år. Høydepunkt i Full of Regret og Invisible. Da settet var ferdig tok han samtlige av oss på første rekke i hånden og takket for at vi var der til han var ferdig.

Da var det å løpe ned for å få med seg Motörhead. Settet var kort, men fylt med klassikere. Den eneste låten fra den nye plata var Lost Woman Blues, og Mikkey Dee leverte en av tidenes trommesoloer. Si hva du vil om trommesoloer, men på dette nivået er det vel verdt å få med seg.

Siste på agendaen denne kvelden var Metal Allegiance. Jeg er meget glad i Megadeth og var litt skuffet da de måtte bryte på grunn av at Dave Mustaine skulle opereres. Jeg har hatt gleden av å se Megadeth før, men noe sånt som Metal Allegiance har jeg aldri opplevd. Trommene hamres på av Charlie Benante (Anthrax), Mike Portnoy (alle band i hele verden) og John Tempesta (The Cult), bassene trakteres av Frank Bello (Anthrax), David Ellefson (Megadeth) og Rex Brown (Kill Devil Hill), gitarene spilles av Chris Broderik (Megadeth), Scott Ian (Anthrax), Charlie Benante (Anthrax, ja han kan litt gitar også), Jon Donais (Shadows Fall, omdøpt på cruiset til «The man from lead guitar» av Phil Anselmo), Mark Zavon (Kill Devil Hill), Alex Skolnick (Testament) og vokalen utføres av Phillip Anselmo, Joey Belladonna (Anthrax), Chuck Billy (Testament) og Frank Bello (de Anthrax-gutta er overalt…). Metal Allegiance var en storartet opplevelse. Jeg fører opp set-listene deres nederst her til nytelse for folket.

(Ellefson, Brown og Bello i Metal Allegiance)

Joey Belladonna er i storform om dagen, og Dio- og Led Zepplin-låtene sitter som et skudd. Jeg tror Dio ville vært beæret av fremførelsen hans. Frank Bello sang et par Kiss-låter og det rimelig bra vil jeg si. Med Rex og Phil på båten så var det jo en del av oss som håpet på noen Pantera-låter og det fikk vi. Hele fem faktisk. Fem fantastiske. Ikke minst når så og si hele Metal Allegiance kommer på scenen og gjør Fucking Hostile med Phil og Chuck Billy på vokal. Vi går til sengs meget fornøyde og ser frem til resten av cruiset.

Dag 3

Dagen begynner med spørsmål og svar til artistene, og det viser seg at oppmøtet er skuffende da Metal Allegiance fortsatte å jamme utover natten i et privat opplegg for artistene. Kun Frank Bello og David Ellefson stiller. Komiker Jim Breuer står for spørsmålene, og når regnet kommer virker han meget takknemmelig for å kunne avslutte sesjonen tidlig. Det er da tid for en pause fra båten og vi går i land in Cozumel.

Etter å ha fått en innføring i Mayafolkets historie og en titt på ruinene i Tullum er det tilbake på båten for litt komedie med Jim Breuer. Han kjører mer eller mindre det samme showet som på Orion-festivalen i 2012, og i mine øyne og ører blir det derfor litt kjedelig. Det er vel på tide med litt nytt matriale nå?

Down spiller sin andre og siste konsert på cruiset, og leverer minst like bra som på første sett. Danko Jones blir invitert opp på scenen og får spille gitar på siste låten Bury Me In Smoke. Takk til Down for å promotere Danko Jones. Han fortjener det. Til alle dere som ikke har sjekket ut Danko Jones, se å gjør det NÅ!

Kvelden byr også på karaoke der man får muligheten til å stå på scenen og synge sine favoritter backet av Andy Wood og band.

(The Dankmeister)

Dag 4:

Jeg tar en rolig morgen før jeg stiller meg i kø for å ta bilder med selveste Motörhead. En på vår gruppe er tydelig helt frelst på Lemmy, og kaster seg om halsen hans, klemmer og takker Lemmy for alt godt i livet sitt. Lemmy snur seg og sier kaldt og rolig “it’s not a religious experience”. Det var ikke lett å holde masken da, skal jeg innrømme.

Tilbud utover konserter denne dagen var: Rock ‘n’ Roll Yoga til musik fra Led Zeppelin, bok-signering av David Ellefson, drunk spelling bee og game of foams (slossing på en stokk over bassenget med våpen og skjold laget av skumgummi).

Resten av dagen og utover natten ble det konserter. Testament, Anthrax, Danko Jones, Motörhead og til slutt toppet Metal Allegiance hele greia med sin siste konsert.

Jeg husker godt Pyro-podkasten der Asbjørn og Totto diskuterte konsertcruisekonseptet, og min konklusjon er at har du muligheten er det absolutt å anbefale. Hvertfall hvis båten er på denne størrelsen (2000 passasjerer). En unik mulighet til å møte dine idoler, og å se de i meget intime konsertlokaler uten barrikader. Pre-booking for neste års Motörboat-cruise er tilgjengelig på motorheadcruise.com.

Mortörheads Motörboat har fått mye presse-omtale på forskjellige metalsider rundt omkring. Til og med Rolling Stone har publisert bilder fra cruiset, så trenger du mer info så er det bare å google. Leste du helt hit så takk for oppmerksomheten. Her er som lovet setlistene til Metal Allegiance.

Set 1: (Vocal)
War Pigs (Billy)
Ides of March (Instrumental)
Wrathchild (Billy)
Killers (Billy)
Got To Choose (Bello)
Heartbreaker (Belladonna)
Livin’ Lovin’ (Belladonna)
Wheel in the Sky (Belladonna)
Man On the Silver Mountain (Belladonna)
Neon Nights (Belladonna)
Heaven & Hell (Belladonna)
Strength Beyond Strength (Anselmo)
New Level (Anselmo)
Mouth for War (Anselmo)
Five Minutes Alone (Anselmo)
Primal Concrete Sledge (Anselmo)
Fucking Hostile (Anselmo/Billy)

Set 2
Ides of March
Wrathchild (Billy)
Killers (Billy)
War Pigs (Billy)
God of Thunder (Billy)
Got To Choose (Bello)
Parasite (Bello)
Four Horsemen Intro
Running With the Fucking Devil (Belladonna)
Heartbreaker (Belladonna)
Livin Lovin (Belladonna)
Tom Sawyer (Belladonna)
Green Manalishi (Belladonna)
Highway to Hell (Belladonna)
Jail Break (Belladonna, med Phil Campbell på gitar og Mikkey Dee på trommer)
Man On the Silver Mountain (Belladonna)
Neon Knights (Belladonna)
Heaven & Hell (Belladonna)
New Level (Anselmo)
Mouth for War (Anselmo)
Fime Minutes Alone (Anselmo)
God Damn Electric (Anselmo)
Fucking Hostile (Anselmo/Billy)

For flere detaljer www.metalallegiance.com/gallery

Angerman fra Rogaland spilte på Bloodstock i England i helgen sammen med mange av metalens store. Et lite reisebrev dumpet ned i den digitale postkassen vår, og viderebringes selvsagt.

Heisann. Et lite reisebrev fra Bloodstock Open Air leveres. Etter å ha sjekket inn på det flotte hotellet ute i landlige Burton On Trent (eller Burton Omtrent som det ble ettersom ølen ble fortært…) hoppet vi i taxi og ble kjørt et kvarters tid til festivalområdet. Der ble vi godt mottatt og bandet inkludert damen fikk seg alle V.I.P.-pass med tilgang til et område som var kjempebra med barer og rolige plasser samt presseteltet med alle de store metal-magasinene og lignende.

Vi spilte nest sist på New Blood Stagesom var en flott scene i et stort telt. Gigen gikk veldig bra, tight som bare det, men det var dessverre langt fra fullt siden Hatebreed startet likt med oss på hovedscenen like ved… De som var der virket dog kjempefornøyd, og vi fikk god backing av våre venner Daniel i Zerozonic og Blood Red Throne. Takk gutter!

Alt i alt en kjempeopplevelse hvor vi fikk promotert skiva vår til masse presse og ikke minst fikk vi mingle med de store gutta. Her var det ingen forskjell på hvor stort band du spilte i. Alle hadde full tilgang til vip-en der de store gutta hang, så det ble en del drinker der kan du si.. Jeg for min egen del fikk endelig sett mitt favorittband Crowbar live, og ikke minst møtt min store gitar-inspirasjon Kirk Windstein. Fikk hilst og pratet litt og tatt bilde (yeeeah;), og ikke minst levert skiva vår til både han og Vinnie Paul!

Tom, Angerman.

Sjekk Angerman via Facebook om du har lyst.

I fjor reiste jeg sammen med Heavy-Bård til Haugesund på festival for første gang. Opplevelsen ga mersmak, så hvorfor ikke bare hive seg rundt i år også? Rapport følger.

Alle bilder av Bård Heavy Nordvik.

Fjorårets reise til Haugesund ga oss tre dager med opplevelser og ikke minst vissheten om at Karmøygeddon er en av landets beste fesivaler. Stemningen er jovial og hyggelig, publikum er med fra første band, og arrangørene er både gode og imøtekommende. Med et program som fristet ekstra mye (selv om Katatonias avlysning var en bummer) var det to tørste og klare herrer fra Bergen som entret Byscenen for å se første band In Vain torsdag ettermiddag.

Ikke med rent lite forventning heller, for de to siste albumene til bandet fra Kristiansand er simpelthen nydelige. In Vain er et av få band som mestrer blandingen av growling og myke melodiøse folk-inspirerte partier aller best, og selv om det naturligvis låter bedre på plate gjorde ikke karene seg bort. Et entusiastisk publikum heiet bandet frem selv om de var først på scenen.

Neste band ut var et av ganske mange svenske orkester på Karmøygeddon i år. In Solitude har pirret meg ordentlig på plate i det siste, og jeg var spent på hvordan de ville levere sin halvgotiske rock via scenen. Vel, de forventningene fikk jeg blåst rett tilbake i fjeset. FOR en herlig gjeng! Med en vokalist som ligner på Joey Ramone i fremtoning (lang, hengslete, skinnjakke, trang bukse og hår foran hele fjeset) og et band som ga alt, til tross for rapporter om febersykdom hos hele gjengen, ble In Solitude et høydepunkt. Jeg fikk flashbacks til tidlig The Cult, og det er aldri feil.

Grunnet intervjuer var det en del band jeg misset hele eller deler av settet til, og Kampfar var dessverre et av disse. Men jeg fikk sett en liten halvtime av showet, og det så ut som om de norske veteranene hadde full kontroll på et stadig større publikum. Full pott for det jeg fikk med meg.

Morgana Lefay gikk for vår del ut, men vi var tilbake til hovedattraksjonen Sognametal der karene i Vreid har fått med seg andre fra tidligere band som Windir og Ulcus, og til tross for at mye av matrialet var totalt ukjent for meg ble blandingen av det store prosjektet (som da var en premiere) og et svært imøtekommende publikum en vinner.

Fredagen startet for vår del med spanjolene i ’77 siden trolsk metal som Faanefjell byr på ikke er helt vår greie. AC/DC-rock er imidlertid helt vår greie. Karmøygeddon-folkene er flinke til å finne slike band til å dra i gang publikum tidlig på dagen, og ’77 dro alle inn i festen med sin rock som er 0% orginal men 100% medrivende.

Solstafir kunne tatt oss videre med mot toppen, men ble litt for innadvendt (som de jo alltid er, men som ikke helt fungerte akkurat i denne settingen). Islendingene har noen strålende låter, de klarer å mure observante lyttere inn i støyen sin, men er kanskje ikke et utpreget festivalband, og dermed datt jeg ut av konsentrasjonen om scenen litt vel ofte. Det kan jo være min skyld like mye som bandet….

Noen som ikke vet hva ordet innadvendt betyr er svenske Enforcer som løper ut på scenen og gjør den til sin fra første sekund. Det er så mye energi at det av og til blir for mye, og de er et av få band der lyden svikter litt på festivalen, men selve innlevelsen og leveransen fra scenen er altså så stor og god at det er umulig å ikke bli smittet. Trommisen er forresten prikk lik Steven Adler i sine glansdager. Perfekt!

Insomnium fra Finland beveger seg egentlig musikalsk langt fra det jeg vanligvis lytter til og liker. Melodiøs og mørk metal med litt goth-elementer har aldri vært min greie, men de to siste albumene har begeistret likevel. Konserten Insomnuim leverer er det heller ikke mye å utsette på. Stas på nesten alle nivå. Trommisen deres ser dog ut som om han holder på å kjede seg ihjel der han knapt bruker noe energi på å slå på trommene sine…

Siden Katatonia dessverre avlyste for en tid tilbake fikk Karmøygeddon inn Moonspell som erstatter. Nok et band i den mørke og melankolske gaten som jeg ikke går ned alt for ofte. Min kjennskap til bandets musikk er for perifer til at jeg kan fortelle noe fornuftig om konserten, men det lot til at publikum likte det de så. Det eneste jeg klarte å tenke på var at Moonspell minner meg om Crash Test Dummies…

Så Kreator. Thrashkongene. Helt siden jeg så vokalist Mille snerre gjennom tv-skjermen via e musikkvideo på MTV på 80-tallet har jeg vært fan. Et hyggelig intervju med Mille tidligere på dagen hadde gjort meg enda mer klar for konsert, og selv om Kreator virkelig begynner å dra på årene klarer de fremdeles å levere. Sikkert ikke like kaotisk verken på scenen eller i salen som i gamle dager, men upåklagelig stemning og musikk fylte byscenen. Da de siste tonene av Tormentor fylte hodet mitt ble turen til sengen en lykkelig en. Kreator. Et av metalens hardeste, tøffeste og viktigste band. Helter for alltid.

Siste dag. Alltid litt slitsomt. Hva er da bedre enn at Karmøygeddon har gjort Backstreet Girls til sitt husband? Hvert eneste år spiller de norske legendene tidlig, og pisker dermed i gang festen. Med solid boogie og gjesteopptreden av vår mann Tore Allright Bratseth var det bare for publikum å finne formen, enten man ville eller ikke.

Før Backstreet Girls ristet alle knokler løs hadde Reism spilt (som vi ikke rakk) og Procession fra Chile hadde spilt ekstremt høy doom for oss (ikke så lett å takle i lett søvnig bakrus, men egentlig veldig bra for sjangeren å være). Deretter tok vi oss en lang pause fra festival for å gjøre intervjuer og for å sample litt av den lokale pubkulturen. La oss bare si at vi traff mange rare og interessante mennesker. Dermed så vi ikke Omnuim Gatherum eller Sirenia, men vi var godt på plass i det Obliteration startet.

Obliteration gjorde det de kan aller best; de leverte supertung death på ypperste vis. Litt smått lunken mottakelse fra publikum i starten (muligens litt for hardt for et publikum som ofte er veldig glad i det melodiøse), men Obliteration fikk etter hvert med seg både lokale og tilreisende. Ekstra pluss for bassisten med kort hår og litt hardcore-stil der han gjaller ut basslinjer på de skitne låtene. Etterpå fortalte han meg at han er bibliotekar. Herlig.

Etter Obliterations brutale angrep på ørene var det greit å forventningsfullt kunne glede seg til litt vanlig heavy fra svenskene i Wolf. Vi har hørt det hele tidligere, litt Priest, litt Maiden, litt av alt, men Wolf klarer likevel å gjøre det hele forfriskende. Jeg heier på Wolf. Ny låt kommer i midten av mai, og neste album kommer i august. Jeg er klar.

Nest siste band på scenen var nok et legendarisk tyskerthrash-orkester fra 80-tallet. Destruction er (og var) de evige underdogs, og det er flott å se at Schmier og hans band har mange venner i Norge. Tungt, mørkt, hardt og ganske så deilig. For å slippe nok en svær taxiregning lot vi Amorphis være Amorphis, og fikk en kjenning til å svippe oss hjem før finnene startet.

Dermed var nok en meget fin festival i Haugesund over. Og igjen må vi få skryte av arrangering, program og ikke minst et meget lite selvhøytidelig publikum. Det er uvisst hva som skjer med Karmøygeddon siden Byscenen visstnok skal legges ned, men allerede i dag lovet festivalen at de skal gi oss metal også i 2015. Og godt er det!

Flere bilder til fri nytelse under.

Ivar Peersen topper hele greien med sitt tredje og siste reisebrev fra USA-turen. Virkelig klasse. Ordet er Ivars.

Finnes det bedre måter å starte dagen på enn å rulle inn i til Chicago? Dette er virkelig en favoritt blant mange amerikanske perler (ikke så harry å være begeistret for USA nå, når de har Barack og vi har Siv, tenker jeg). I dag skulle det bli en velkomst som overgikk alle våre tidligere besøk. En av Chicagos mest populære og berømte kulinariske etablissement er Kuma’s Burgers. Konseptet er brutalt enkelt; de har burgere – alle oppkalt etter metal-band. Hva med en Judas Priest-burger (fruktig? læraktig?)? Eller om du er vegetarianer kan du prøve en Neurosis-burger. I de ekstremt røykfylte lokalene (de leker ikke steking, disse gutta) mures det konstant ut maksimalt med metal. Fra Grindcore til klassisk 80-talls-jodling spilt inn i litt for stramme bukser. Temmelig artig å se et stappfullt lokale med alt fra godt voksne lunch-venninner, via politifolk, til oss. Er burgeren god nok er det ingen som lar seg plage av at Napalm Death og annen vidunderlig ulyd blastes fra høyttalerne. Kompromissløst! Ikke rart de har en spektakulær kø for å få bord helt fra starten av dagen.

I dag, i forbindelse med vår konsert på House of Blues, hadde vi fått æren av å gi navnet til dagens spesialburger, «The Veilburner» Enslaved-burgeren. Vi var invitert til å teste den, og (de fleste, i alle fall crewet, meg selv og barte-Grutle) stilte yr av begeistring og nysgjerrighet (mens enkelte sarte artistsjeler syntes 12 på dagen var for tidlig for burger, noen var redd for å få vondt i magen, snakk om hardcore Viking-band!). Nå mannet alle seg til slutt opp til å være høflig nok til å prøve, og det var vel ingen som angret til slutt. Selve burgeren var klasse A+; saftig, mør og likevel fin og spretten i konsistensen. Deretter fulgte et lag av lønnesirups- og rosmarin-marinert strimlet flankstek (også kjent som «slagside», en lite brukt del av dyret i Norge – amerikanerne kaller det «skirt steak»), marinert i Stout-øl fra Left Hand-bryggeriet, og en helt utrolig aoli med lønnesirup og bacon. Før hele symfonien ble toppet med «fries-ifiserte» og krydrete løkstrimler skvist mellom to kringle-brød («pretzel-buns», søk opp oppskrift via google og prøv – burgeren blir aldri den samme!).

(The Veilburner, foto: Bekkis)

Det kan virke noe materialistisk, men der og da (og fortsatt gjennom de sensoriske minnene) ga «Veilburner»en meg en intens lykkefølelse. Dette er lett den beste burgeren jeg noen sinne har smakt. En artig digresjon er at vi ikke har noe bilde av annonseringen av burgeren som «Dagens Burger» på den digre tavlen i restauranten. Det viste seg at den hadde stått der. I to sekund. Før første kunde inn døren gjorde oppmerksom på at Black History Month nettopp var startet. Det tok seg kanskje ikke helt ut med «Today’s special: ENSLAVED» når hele nasjonene er opptatt av slaveriets historie. Vi tar den. Det finnes viktigere ting i verden enn navnet sitt på tavlen på verdens beste burger-restaurant. Få ting, riktignok, men de finnes.

Hvor enn ironisk det kan virke ble gildet fulgt opp med en tur på et lokalt treningsstudio. Det besøket ble igjen fulgt opp med lydsjekk og besøk av venner backstage. Vi er heldige med vennene, og det ble både sigarer og en helt grusom lokalprodusert bitter-schnapps de mente bare nordmenn var sprø nok til å like. Bekkis og et par av svenskene i Amon Amarth-crewet var vel de som ikke tok sterk avstand fra den galskapen. Ja, og så ble det konsert. Det er fortsatt en konsert-turné dette her, selv om denne bloggen ikke alltid gir inntrykk av det. Stilige blogger fra band som egentlig er mye bedre enn headliner og generelt er ekstremt undervurderte og ekte skulle være lett å google frem for de som mener det blir for lite fokus på backstage og scene. Konserten ble særdeles bra, som konserter alltid blir i Chicago. Lykke. Grutle klinket til med skrøner og et aldri så lite stand-up show, og publikum likte det de så og hørte. Oppdrag fullført.

Om Chicago var kaldt, så var vi nå kommet til turens desidert kaldeste dag; Minneapolis (Minnesota) og Mill City Nights-klubben. Her var vi også på forrige headliner-runde, og visste at vi hadde en bra dag foran oss. Etter å ha testet utvalget rundt klubben var det tydelig at Loon Bar var stedet for oss. Alternativet var en kjempedårlig bar med kjip mat og et sted som heter Sneaky Pete’s, som ligger vegg i vegg med Dreamgirls (regner med Sneaky Pete er over og sniker hos drømmejentene fra tid til annen). De to sistnevnte har blitt hoppet over utelukkende på navnene – ingen av de tilsier at kjøkkenet har noen spesiell plass i driften. Loon Bar er bunnsolid diner-kost, og opp til flere av de som jobber der hevder å ha norske aner. Etter det jeg kunne observere i løpet av dagen lo de høyt og mye, og drakk relativt kjapt og mye når de gikk av skift, så slett ikke usannsynlig at de er norske, nei.

Maten er grei, men ikke særlig mer, noe de selv bemerket, og mente det hadde med nevnte norskhet å gjøre («it’s not supposed to taste too much around here, we think it’s a Norwegian thing»). Når jeg senere på dagen la turen innom er det mulig jeg kan ha satt i gang et lite gastronomisk familiedrama. Servitøren fra frokost-burritoen kom på å spørre om lutefisk virkelig var like begredelig i Norge. Over en relativt mandig porsjon Buffalo Wings og en kylling-BLT måtte jeg først høre om hva slags tilbehør de brukte. Tilbehør? Nei, det var kun lutet fisk på bordet og ei potet hver. Sånn skulle det gjøres. Jeg fortalte at forfedrene her muligens hadde dunket knollen i rekken på overfarten, for poenget med lutefisken er jo tilbehøret. Øynene ble store, lengtende og samtidig litt håpefulle der jeg la ut om bacon, ertestuing, sennep, løk og alt mulig som går an å løfte luteopplevelsen med. Det hersket sterkt tvil om det lot seg gjøre å tulle med tradisjonene, men et forsøk var det verdt. Håper det hele ender i jubel.

Noe som i alle fall forårsaket jubel var besøk fra både Surly Breweries og 3 Floyds, som for anledningen hadde lansering av en spesiell øl til bandene og publikum: Asator Viking IPA, kun til salgs på denne konserten. Mektig! Konserten ble som sist meget bra (kanskje på grunn av all norskheten rundt her), og etterpå ble vi plukket opp av gutta fra Hammerheart Breweries (jepp, 3 bryggerier på en dag, ikke verst). Austin driver bryggeriet hvor han også har installert bar. Her ble det pizza, innomhus-bryggete smaksprøver det vi maktet og orket, og full (sic) guidet tur rundt i selve bryggeriet. Austin har gått i lære hos Haandbryggeriet i Drammen, og varene hans var helt prima. Et tegn på at fyren muligens hadde vært innom Norge var første øl på menyen med det velklingende navnet «Badetiss»; en lys og sommerlig American Blonde Ale. Heldigvis/dessverre tar alle gode ting slutt, og det ble tilbake på bussen og reisen gikk videre. Takk Austin, Bekah, Nathaniel og alle kompisene deres som var der!

(Hammerheart Breweries, foto: Ivar)

Etter all denne spenningen falt det seg kanskje naturlig å ta turen innom Lawrence, Kansas. Her var det rett og slett ingenting. Snø, kjipe bygninger og endeløse gater som ikke endte opp i noe som helst. Etter en tre timers gåtur mener jeg å ha belegg for siste påstand. Men et stykk vanvittig bra pizzaria hadde de. Tynnbunnet italiano-style med parma-skinke, sopp og trøffelolje var akkurat det doktoren ville anbefalt, og en utsolgt konsert ble nok en triumf for oss landsens gutter. Neste dag var fridag et eller annet sted på veien; nærmere bestemt Hays, Kansas. Hele dagen gikk med til trening, svømming, badstu og innspilling av disse Tall Ships Race-greiene jeg har nevnt tidligere. Og en ikke altfor spennende Hawaii-pizza fra Papa Johns (en av de mindre ille pizzakjedene her borte). Nok om den mandagen.

(innspilling av Tall Ships-“greier”, foto: Omeed)

Så var det Denver, og litt mer spennende tider. Først en skikkelig kopp kaffe på Common Ground rundt hjørnet fra klubben. Det kan jo virke litt underlig med all denne spankuleringen etter (og skrytingen av) god kaffe, men vi er jo bortskjemte med utrolig god hjemme-brygget traktekaffe i Norge. Den «vanlige» kaffen i USA på klubbene og på kafe/pub/low-brow restauranter er jo aldeles elendig. Som Cola uten sukker, kullsyre og tilsetningsstoffer. Sort vann hvis du er heldig, gjennomsiktig brunt vann stort sett ellers. Om en ser etter i øvre venstre hjørne på bildet fra stedet, vil du også se på den ansatte at kaffen ikke bare var god på smak, men også rik på oppkvikkende koffein.

(kaffe i Denver, foto: Vikky)

Men hele dagen var bare en oppladning til en av turens høydepunkt; besøk på Fire on The Mountain. De som leste reisebrev fra forrige USA-turne husker kanskje dette stedet fra Portland, Oregon (jada, smigrer meg selv nå, men det er jo teoretisk mulig at noen er så interessert). Mens jeg med tårer i øynene og turnélisten i hendene denne gangen kunne konstatere at denne turen ikke inkluderte Portland oppdaget jeg plutselig at geniene hadde åpnet sin første utenbys avdeling i Denver, og der skulle vi! Dagen var kommet, lydsjekk unnagjort, bare å hive seg i taxien og komme seg avgårde. Stedet var en temmelig nøyaktig replika av originalen. I god Pavlov-stil fikk jeg vann i munnen i det jeg åpnet døren. Menyen var den samme også, så det ble et knapt dusin vinger av typen Jéfe («sjef»). De aller sterkeste på menyen. Jeg skal innrømme at jeg var litt redd der jeg satt og ventet. Denne gangen visste jeg hva jeg gikk til. De kom, smakte fantastisk, selvsagt side om side med lokal IPA-øl (sterke kyllingvinger og mikro-brygget IPA må jo være tidenes kombo), og jeg holdt på å stryke med som sist. Duck-lipsene mine brant og svetten rant.

(Fire on the mountain fire in the Peersen, foto: Omeed)

Når servitør-Johnny kom med bryggpåfyll spurte han hva dealen var med passet i beltet. Jeg måtte jo innrømme at jeg var verdensberømt og spilte i kveld, nærmere bestemt i Enslaved. Jaha, sa han og tuslet tilbake. Og kom fykende tilbake som skutt ut av en sirkuskanon et par minutter senere. Kokken var blodfan, og lurte på om han kunne få lage en ekstra haug med vinger til å ta med tilbake på klubben. Ja, det måtte da være greit. Det er alltid kjekt å treffe folk som liker musikken sin, men dette var jo helt hinsides til match. Neste servitør som passerte bordet kunne gjøre oppmerksom på kokken nå også hadde satt på musikken min. Og jo, nå la jeg også merke til at liflig indie-taffel var byttet ut med vestlandsk hyl-og-skrik-metal av typen Enslaved. Når take-awayen var klar fikk vi hilst på kokken Mac, som mildt sagt var like begeistret som meg. Og selvsagt skulle han på konserten. Og for en konsert det ble; steinbra! Etter konserten ble det testing av Jéfe-vinger for de som orket det, med svettende panner og tommelen opp som resultat fra de fleste (også må jo enkelte svette, bli rød i trynet og kommentere at det ikke er sterkt i det hele tatt – sånn er jo bare noen menn skapt). Det er bare å glede seg til neste tur til Portland og/eller Denver!

(Ivar og metal-kokken, foto: Omeed)

Salt Lake City forbinder jeg med to ting; OL og mormonere. Nå står ikke noen av temaene mitt hjerte nært, men mormonerne er i alle fall interessante i kraft av å være aldeles og fullstendig spik spenna gærne. Ok, ikke så gærne som scientologene, men ikke langt unna. Slektsforskning for å «bakover-frelse» døde folk og et nært, varmt samarbeid med mafiaen i Las Vegas i etterkrigstiden er spennende stikkord. Nå har vel Russland, Gerhard Heiberg og IOC for så vidt gjort en innsats for å gjøre OL mer spennende for oss med sans for det bisarre og mørke, det skal sies. OL er på vei opp.

Uansett, vegg i vegg med venuen (et høl av et sted, for øvrig – et digert, sort høl) lå det selvsagt en misjonær-utstyrs-butikk. Her kunne man få kjøpt slips, vannposer til å ha inntil kroppen inni dressen med diskré sugerør (man blir jo tørst av å tråkke rundt og plage folk, for eksempel i Bergen), behagelige sko (brostein tar på) og gøyale Spiderman-lange underbukser for de som misjonerer i kaldere strøk. Saklig. Den tredje tingen jeg etter dette skulle komme til å forbinde med Salt Lake City var noe mer positivt ladet; fantastisk Thai-mat. Nå har jeg nevnt til, og forbi, det kjedsommelige, hvor bra Thai-mat er her borte, men maten på Tea Rose Diner i bydelen Murray var virkelig noe for seg selv. Lunch med ferske scampi-vårruller, og kokosmelk- og chilisuppe var ikke bare noe av den beste Thai-maten jeg har smakt, men også så enormt omfangsrikt porsjonsmessig at middagen ble sikret ved hjelp av en doggy-bag.

Etter Amon Amarths lydsjekk var unnagjort fikk vi med tre av gutta; vokal-Johan, gitar-Johan og bass-Ted, til å legge vokal på skute-visa vår. Det ble virkelig prikken over (shant-)i’en. Et kvarter seinere, i halvfem-tida, sto Bekkis opp (etter å ha purket seg gjennom seks vers og 8 refreng omhandlende Håkon Jarl og gutta) og vi lydsjekket. Lyden var for så vidt grei, men det forberedte oss ikke på hva som skulle skje under selve konserten. Da gikk like godt strømmen en par-tre ganger. Alltid like gøy, men i sånne settinger lønner det seg å være ukjent med konsepter som syting, stjernenykker og overfølsomhet (kall oss gjerne et utypisk norsk metalband i utlandet, høhø), og vi benyttet anledningen til å spisse show-ferdighetene våre. Bekkis dro i gang trommesoli (ja, flere), Grutle trasket rundt og fikk hilste på store deler av de tusen oppmøtte, mens jeg fikk lansert teorien om at mormonere sto bak, og oppfordret folk til å lage en god konspirasjonsvideo om temaet for opplasting på Youtube (jeg har ikke sett noe enda, men det kan jo være en del av konspirasjonen).

(Skute-vokal, foto: Ice Dale)

Det hele endte med en solid seier i vår favør; publikum og de andre bandene syntes dette var en interessant og ny måte å takle strømbrudd på. Klubben prøvde seg med at vi hadde «plugget i for mange ting» (hehe), men måtte til slutt innrømme av de hadde lagt et solid strutseegg, og ga om ikke annet avkall på merch-kommisjonen for kvelden (som i utgangspunktet er en vederstyggelighet, men det får bli en annen diskusjon).

Det er viktig å følge opp frampek fra tidligere blogger. Et av spørsmålene fra forrige runde var «har Bekkis blitt normal?», eller noe i den duren. Jeg får av og til kritikk (tildekket eller direkte) for å være belærende, så jeg lar her leseren bedømme selv gjennom en liten post-Salt Lake City-anekdote. Dere husker super-vingene kokken Sam sendte med bussen i Denver? Når noe er så blodig sterkt krydret holder det seg greit et par dager ekstra i kjøleskapet (nå er jeg belærende igjen). De fleste hadde som sagt testet disse, og nå hadde Bekkis nådd et såpass episk beruselses-nivå at han, selve definisjonen på norsk folkelighet (kjent for sitater som «gidder ikke gå på sånne «to asparges i kryss»-restauranter», «man tørker seg ikke i rævva før man driter» og et par tusen til) skulle teste en kruttsterk vinge. Det endte med ett bittelite halvt bitt inn i vingen; deretter sjokk, svetting, skriking, pusting, styrting av to-tre liter melk (absolutt all melk på bussen, til alles glede neste morgen), mild utskjelling av vår iransk-fødte lysmann («how can you guys eat this s**t?» – med referanse til at Midtøsten historisk sett har brukt mer sterk mat enn «oss»; som beviselig har unngått alt med smak) og støtting av kropp mot diverse møbler mens han bannet, skrek, steiket, hev etter pusten og forbannet verdens sterke krydre og deres opphav. Majestetisk.

Det andre spørsmålet som henger i luften rundt pulten her fra forrige gang, var om det ble mer håndbak (Grutle synes det er en ålreit ting å drive med når han er tørst). Turens siste fridag skulle tilbringes i Winnemucca, Nevada. Stedet besto av et kombinert hotell, kasino og meksikansk restaurant (egentlig en grei oppsummering av Nevada). Jeg begynte i restauranten med tortilla-suppe og Huevos Rancheros («Bondens Egg»), stekte egg på lettstekte tortillas (hvete eller mais), tomat- og chilisaus, dobbelstekte bønner, ris og guacamole. Deretter ble det å begynne å pakke til returen, en tur på hotellets treningsrom, boblebad, svømmebasseng, klesvask, litt jobbing og en solid høneblund (fet Donald Duck-dag).

Så var tiden kommet for middag på den meksikanske restauranten. Deling av en haug Guacamole er obligatorisk, før middagen ble en saftig biff Mexican style og et par Margaritas. Etter middag måtte jeg benytte meg av at hotellet hadde delvis ok internett-forbindelse, og slo av en prat med de hjemme. Lykke. Kvelden ble avsluttet på kasinoet (og dermed var hele Winnemucca gjort på en dag). Jeg klarte å rote vekk et par 20-dollarsedler på automatene (man skal være ganske treg i toppetasjen for å ikke skjønne at man ikke kan gå i pluss på disse helvetesmaskinene), i godt selskap med cowboyhatter, surstoffmasker (med tilhørende tanker på hjul) og rullings. På vei ut så jeg at Grutle hadde slått seg sammen med en haug meksikanere på fest og en cowboyhatt ved navn Glen (det fant vi ut tidligere på kvelden, da Grutle prøvde å knabbe hatten hans inne på restauranten). Rett før avreise kom en rimelig tørsteslukket Grutle tilbake fra kasinoet, og kunne rapportere at han hadde brutt håndbak, og at han dessuten hadde knust meg i håndbak når som helst (ingen protest der). Så der vi fikk vi to svar på en gang. Det ble mer håndbak og han er fortsatt sterkest.

Neste morgen var det San Fransisco, denne fantastiske byen med så utrolig mange hjemløse hippier flytende rundt i gatene. Jeg har jo vært her noen ganger gjennom årene, men er temmelig sikker på at det var usedvanlig mye hjemløshet på gang nå. Kan det være tiden på året, eller er det et forsinket resultat av de tøffe årene USA har vært gjennom siden Wall Street-gutta kjørte det helt i grøften i 2008? Det vet hverken jeg eller Lisa Ekdahl noe om, men påtagelig var det. Vi tok turen til Ferry Market nede ved havnen der man tar båten til Alcatraz og den slags. Fengselet har vi sjekket et par ganger før, så nå var det matmarkedet inne på fergeterminalen som var greien. Det ble rimelig skuffende i forhold til markedet i Philadelphia tidligere på turen. Her var det stort sett råvarer og ikke så mye å smake på der og da. Jeg tar jo ikke med meg vakuumpakket italiensk skinke, en flakong dyr olivenolje og en kasse grønnsaker tilbake for å lage på bussen («to asparges i kryss»-matlaging er jeg litt ensom om å like ombord). Unntakene var en utmerket (dobbel) Kaffe Macchiatto (to go) hos Blue Bottle Coffee Co, og en kopp (sic) med utvalgte skinke-prøver hos butikken med tidenes feteste navn: «Tasty Salted Pig Parts». Ikke helt tilfreds la jeg turen innom Boudin Sourdough Bakery for litt chili-suppe og et fantastisk brie- og skinke-smørsurdeigsbrød før turen gikk tilbake til klubben.

(Havnen i SF, foto: Omeed)

Konsertene i San Fransisco er alltid fantastiske, og denne kvelden var slett intet unntak. Et helt utrolig publikum og et utsolgt Regency Ballroom! Siden dagen etter involverte ekstra scene-produksjon og masse greier, valgte vi å legge siste-konsert-spøken til denne kvelden. Grutle og Arve gikk i bresjen for å lage en spesial-utgave av Amon Amarth-skipet, døpt Amon Avasa (etter Vasaskip-suksessen svenskene er så stolte av). Vi trakket over scenen med skipet og vikinghjelmer i plast, og gutta gliste. Nå var det vanskelig å få et godt bilde av det, siden vi befant oss på scenen når det skjedde, men jeg har lagt ved arbeidstegningen (god planlegging er viktig).

Siste dag var (endelig) her, og vi var tilbake i Los Angeles. Dagen begynte med en tur på Vacation Records for signering og meet-and-greet med fans. Oppmøtet var storveies, med lang kø utenfor når vi ankom, og fansen og band var i storform. Tilbake på venue The Wiltern var det forberedelser til hjemreise, og en litt nostalgisk stemning som rådde. Før dørene fikk jeg tid til en siste kulinarisk utskeielse; mer guacamole og en 350 grams Rib Eye-biff med hvitløkspoteter. Blir en stund til jeg slipper å ta oppvasken selv, så det var bare å nyte. Konserten gikk prima med turens største oppmøte; utsolgt og 2300 folk innenfor. Vi fikk sågar moret oss litt med Skeletonwitch også ved hjelp av parykker av oransje garn fikk hele bandet og crewet kledd seg ut som Bekkis (som Skeletonwitch har utnevnt som en slags guddom), og valset litt rundt på scenen. Amon Amarth leverte mer «et merkelig opptrinn» enn en siste-konsert-spøk ved å sende inn vokal-Johan for å gi oss hver sin Underberger-flaske og takke for turen i mic’en. Hyggelig uansett.

(signering i LA, foto: Nuclear Blast)

Nå er ikke jeg noen siste-konsert fyr, mens enkelte i bandet må møte på flyplassen iført tåke og Au De Bryggeri liker jeg å være ferdig på jobb når siste giget er gjort. Så det ble å blunde på bussen, krangle som f**n med flyplasshotellet som brukte en time på å finne reservasjonen vår, sove mer, tråkle seg gjennom LAX og suse hjem. I selskap med en kunstnertype som snorket noe så inni helheim med nebbet på vidt gap hele veien.

(flying high, again…?, foto: Bekkis)

Da snakkes vi på neste tur. Sannsynligvis en Europa-variant. Regner det blir mer utfordring av normalitetsbegrepet, håndbak og ikke minst mat og drikke. Og kanskje litt musikk.

-Ivar

Reiserapport del to fra Enslaveds USA-tur 2014 er levert. Del en leser du her. Ordet leveres herved til gitarist og matkjenner Ivar Peersen.

Jeg våknet, kikket ut vinduet og der var Mikke Mus, Steamboat Willy-periode. Han gliste mot meg fra nabobussen på parkeringsplassen. I dag var vi kommet til Orlando og Lake Buena Vista. En slags åpen Disney-park. Inklusive House of Blues, hvor vi skulle spille. Hvorfor ikke? Litt trening backstage, en tur på suvenirbutikken (vesla hjemme må jo ha Minni Mus-ører), og så var vel det meste utforsket. En padlebåt-tur på en kunstig Disney-innsjø en halvdyster vinterdag var ikke helt det jeg ønsket meg.

Etter noen telefonintervjuer og lydsjekk var tiden kommet for middag. Endelig litt action! Det ble en middag i husrestauranten. House of Blues er litt som blues. Jeg skjønner jo hvorfor det er populært, men det blir liksom ikke det helt store. Litt overivrig etter mosjoneringen slo jeg til med nachos med spinat-, artisjokk- og ostedip til forrett, og et fullt rakk bbq-glaserte spareribs til hovedrett. Når jeg skulle på scenen tre timer seinere satt det fortsatt litt vel godt i kroppen, men å gjøre et par steinharde Enslaved-låter funker utmerket som en digestive – litt uti åpningslåten «Death in the Eyes of Dawn» kjente jeg det livne i lundar igjen. Giget var helt greit, men publikum bar vel litt preg av preg av å være i Andeby. Apropos; Skeltonwitch fikk ikke være med på kveldens gig fordi Disney (som eier House of Blues-kjeden) hadde reagert på tekstene. Småpinlig for oss andre. Å ikke være for drøy for Disney er jo litt trist for et ekstrem metal band. 1-0-0 til Skeletonwitch om å være mest metal der.

(Grutle med stilig ryggmerke)

Tid for fridag. Denne gangen i Savannah, Georgia. Jeg bet meg merke i noen varsler i hotellresepsjonen om en masse aktiviteter og bussturer som var avlyst på grunn av det kommende uværet. «Jøss», tenkte jeg og kikket nærmere på varslene. Det var for i kveld! Alskens stormer og nedbør og ikke vet jeg. Jaja, får håpe taket på rommet og bussen holder stand, ikke mye annet å gjøre. Av og til virker nettet på hotellene, og da er det topp å få snakket litt med hjemmefronten. Midt i all glamouren () er det ikke bare lett å være vekke fra familie med koner, kjærester og barn.

Så ble det en tur på treningsrommet. Det besto av en tredemølle som prøvde å ta livet av meg på første forsøk, og en heller surrealistisk stegmaskin som kanskje virket. Manualer har vi med selv, så svett ble man jo til slutt. Såpass svett at jeg ville ta meg en dusj på rommet. Det burde jo latt seg gjøre, om det ikke hadde vært for at nøkkelen ikke virket. Ålreit, ordne. Nei. I resepsjonen så de jo navnene til turnemanageren og meg på dataen. Men hvordan kunne hun vite at jeg var meg? «The computer says no». Legitimasjonen min lå jo på rommet. Etter ti minutter med verdens absolutt minst logiske og fruktbare debatt (inkludert to minutt dyp pust og telling til 100 utenfor) gikk hun aller nådigst med på å sende med en gammel kæll (vaktmester eller far, det vites ikke) bort på rommet for å hente ID. Jeg hentet mitt norske pass, og legg merke til at gamlefar ser meg gå inn på rommet, åpne en bag, fiske ut en veske («it’s a man-purse!»), åpne innerlommen i vesken og fiske det ut. Tilbake i resepsjonen var beskjeden at fint det, men jeg måtte ha amerikansk førerkort. Helt seriøst. At jeg uten å nøle kunne fiske frem bitte små ting som lå godt skjult inni andre ting på rommet betød ingenting. For når jeg ikke har lov til å kjøre bil i USA kan det være det samme. Jeg kan være hvem som helst. At det var deres nøkkelkort som bare ikke virket to timer etter innsjekk var heller ikke relevant. Men ok, det gjelder å velge sine slag. Her var ikke jeg rette mann til å vinne slaget. Jeg hentet turneleder og ventet utenfor i duskregnet (husk; styggvær i anløp), mens amerikanere skrek og truet hverandre på helse og karriere innenfor. To minutt seinere hadde jeg et par nye nøkkelkort.

Litt jobb og lite moro seinere var det på tide å ta en tur ned til byen. Det blåste en flau bris og regnet litt (som Bergen med gassen bare så vidt inne). Hvor ble det av været, spurte vi den svært hyggelige drosjesjåføren. Lettere beskjemmet kunne han fortelle at dette var selve katastrofeværet. De var ikke vant til vind og regn i Savannah. Så byen var praktisk talt tom, alle flyktet hjem. Vel, mer plass til oss da. Vi fant en aldeles super restaurant ved navn Vic’s On The River, og du store så klassisk! Et skikkelig flott 1800-tallsbygg med brygge utenfor vinduene der det lå fortøyde hjuldampere. Servitørene var flott kledd opp i tidsriktige antrekk, mens en pianist besørget den rette musikken. Når første servitøren jeg fikk øye på var av afro-amerikansk opphav ikledd klassisk 1800-talls-dress ble jeg et nanosekund småbekymret for at vi hadde ramlet inn i noe «The South Will Rise»-galskap, men både betjening og klientell var godt og blandet (og jeg har sett for mange filmer). Jeg har truffet mange rare, og en del skikkelig skremmende, folk opp gjennom årene, men har til gode å treffe skikkelig kjipe old-school sørstatsrasister. Håper det forblir sånn. Forrett var Østers Rockefeller (friterte østers med fersk spinat, røkt bacon, parmesan og Sambuca), og så ble det jaggu en solid Ribeye-filét med hummerfylt potet (!), braisert spinat og trøffelsmør (relativt pompøst, jeg vet). Ypperlig paret med noen glass av husets Rosé (kan drikke rosévin med såpass mye skjegg, serru). Etter middag ble det en kjapp drink på et hotell borti streeten og så tilbake til hotell og etter hvert buss. Fortsatt i et slags mildt regnvær, mens resten av byen forskanset seg bak gardinene. Tenk om noen ble våte…

Neste dag i Charlotte skulle bli en av de merkeligere dagene så langt i turnelivene våre. Vi ankom venue, kikket ut vinduet, og alt var som forventet. Det vil si, bedre enn forventet. Her skulle uværet vært verre. Vel, intet regn, og et par små flekker med en millimeter eller to med snø. Så kom sjokkbeskjeden fra arrangør: konserten var avlyst! Forklaringen var at hele staten North Carolina var i en «State of Emergency» – andre steder i staten var det snø og det måtte brøytes. Derfor var arrangør bekymret for at noen skulle havne i en crazy ulykke på vei til konserten, og dermed saksøke dem for å ikke ha avlyst. Det må kunne kalles å ta konseptet «føre var» et steg videre. Ja, så da var det bare å innta et lass med frokost på den lokale dineren (hvorfor har vi ikke dinere med egg, bacon, koteletter og stekte poteter overalt i Norge også? Kvifor?!) og kjøre til et hotell og kule (skj)egget. Der var det treningsrom og gratis «middag» som bestod av pølser, nekro-burgere og pommes frittes. Altså mer barneselskap enn middag. Så vi våget oss ut i uværet (flau bris og mini-minimalt med snø). På den første restauranten vi kom til ble vi møtt av en servitrise som stengte butikken på grunn av uværet. Etter å ha kikket rundt oss og forsikret oss om at det ikke var noe skjult kamera noe sted prøvde vi naboen Firebird Wood Fired Grill. Vi varmet opp med noen grillede grønnsaker, og så ble det en delikat ytrefilet med soppsaus. Firebird; et nytt og positivt bekjentskap.

(Firebird-biff, foto: Ivar)

Det var litt for spennende å ankomme Norfolk, Virginia, for der var det virkelig en del snø. Men ikke noen avlysning. For å parafrasere Obelix (sammen med Billy Gibbons mine to store moteikon): «Amerikanerne er helsprø, you’ve gotta love ‘em”. Neste sprøing var på dineren borte i gata. Da jeg prøvde å bestille frokost kunne den relativt sure vertinnen opplyse om at de ikke serverte frokost eller noe som helst med egg for den saks skyld. Dette på grunn av «the weather». De var åpne, ingenting var avlyst, men frokost og egg ble for drøyt med snø i gatene. Good. Videre borte i gaten lå Hell’s Kitchen (populært navn på spisesteder rundt omkring), og om de ikke hadde frokost på menyen var i alle fall servicen blid og upåvirket av snø. En runde originale Buffalo Wings, og en solid tunfiskburger satt som et skudd. Veldig mye annet var det ikke å finne på, men konserten var steinbra. Vår backstage hadde biljardbord, så det ble noen runder (med tilhørende dundertap, selvsagt) med Amon Amarths særdeles joviale crew og Skeletonwitch. Sjeldent hyggelig gjeng å reise med dette, altså.

Silver Springs, Maryland var et nytt sted for oss, og dagen gikk med i garderoben til innspilling av ei vise vi skal bidra med i forbindelse med den kommende Tall Ships Race festivalen i Bergen. Dere får hørt det tidsnok; en Enslaved-ifisert shanty i kvade-stil. Det ble bare tid til en kvikk Thai-take away (det funker som sagt hver gang), og så var det konsert. Nok en virkelig bra konsert. En produktiv, men ikke veldig spennende dag der. Like greit å komme seg til Boston, asap.

(Boston sett fra Ivar)

Boston er en av mine virkelige favoritter, og ikke bare på grunn av dialekten. Jeg gikk inn til byen, og holdt meg rundt Boylston Street, en slags hovedgate. Mye fint å se. Boston Public Library er et syn for såre øyne etter en del grå stygge byer den siste uken. Oppdrag 1: finne suvenir med hummer på til vesla hjemme. Check. Etter den massive innsatsen belønnet jeg meg selv med en lokal IPA og litt nachos med hvit mais-guacamole. Så var det ut og traske mer rundt i området før det virkelig store oppdraget for lørdagen: en tur på Atlantic Fish. Det var såpass knallsuksess sist turné at jeg noterte meg adressen. Her er det topp service og prima råvarer. Er man i Boston blir det sjømat. Først seks østers (fra tre forskjellige havner i Massachusetts) med champagne-vinagrette og coctail-sauce, og så en knapp kilos fersk hummer. Med en lokal IPA attåt, selvsagt. Deka-dens. Suk-sess.

(Boston-østers, foto: Ivar)

(faktisk hummer i Boston, foto: Ivar)

(fake hummer i Boston, foto: Ivar)

Er du i Boston, sjekk ut Atlantic Fish. Uansett, det kunne ikke bli annet enn en pangaften på House of Blues. Utsolgt og stormende jubel. Grutle var i storslag, fortalte vitser og herjet på. Etter konserten fulgte han opp med å bryte håndbak med fansen på den lokale metalpuben. Det er å leve og puste metal på ordentlig, kids. 1-1-0 Skeletonwitch-Enslaved-Amon Amarth. Ja apropos Grutle og metal. Han havnet like godt på amerikansk nasjonal-tv tidligere på dagen. Amon Amarth-gutta hadde en billett til overs til en hockey-match. Under nasjonalsangen plukket produsenten ut fire relativt suspekte karer som fulgte intenst med. Så der var de. Artig at de ser ut som om de aldri har moret seg mindre. Metal.

Fridag i Philadelphia må begynne med en tur på Reading Terminal Market, og er verdt en tur over Atlanteren i seg selv (sjekk nettsiden deres om du ikke tror meg). Her er alt innen sjangeren «mat» representert fra hele USA og store deler av verden. I dag ble det test av en Beck’s Cajun Café, New Orleans-style (savner den byen allerede), og deres jambalaya (Andouille-pølse, kylling, reker, ris, paprika, løk og Cajun Kreolsk krydder; sterke saker). Heftig start på dagen. Etter å ha snust inn atmosfæren var det bare å vandre gatelangs med en liten stopp innom en veldig trivelig pub for en Miti Bleu (Martini med blåmuggsfylte oliven surret inn i italiensk skinke), litt focaccia og en neve prosciutto-skinke.

(Martini med ost og skinke!, foto: Ivar)

Klokken tre hadde vi reservasjon på El Vez, en av Philadelphias mest populære spisesteder. Vi skjønte fort hvorfor. De er kjent for sine blodappelsin-margaritas og guacamole. Begge deler ble sporenstreks prøvd ut, og dette var virkelig noe av det beste innen Texmex jeg har smakt. Hovedretten ble reke-tacos, og igjen var det inner-tier. Jeg har ikke smakt så gode tacos siden Mexico-turnéen tilbake i 1995. Dessert ble en lokal IPA (sic) på en pre-forbudstid-style pub (de er moderne her borte for tiden). Perfekt.

(Pre-forbudstid bartender, foto: Vikky)

Kvelden var langt fra over, det var nemlig Super Bowl Sunday. Vi hadde bord på Brauhaus Schmitz hvor vi møtte Skeletonwitch og Baroness. Snakk om samling toppfolk! Som vanlig prøvde amerikanerne å forklare meg hvordan sporten fungerer, uten at jeg skjønte noe særlig. Underveis ble det tysk øl og kjøtt. Og til slutt vant Seattle Seahawks.

(på Brahaus med Skeletonwitch og Baroness, foto: Omeed)

Morgenen etter flyttet bussen seg ned til sentrum, og det var tid for å klargjøre til konsert. Frokost ble en annen Philadelphia-tradisjon: the Philly Cheese Steak Sandwich. Jim’s, rett ved venue, har ordet på seg for å lage de beste, så turen gikk dit. Vanvittig bra. Det ble for øvrig middag der seinere også, med varianten Philly Pizza Cheese Steak. Publikum møtte opp i hopetall, konserten gikk meget bra, og kvelden ble avsluttet sammen med Baroness-John over et par vinger og en brus. Good stuff.

(før konsert i New York, foto: Finn Arne Nystad)

Så endelig; New York. Jeg tok turen til Bronx og fikk meg en tatovering av Handsome Pete hos Tattoo Seen (for de som leste forrige reisebrev; dette er sjappen til grafittiens gudfar Richie Seen som vi traff i Las Vegas på turneens første dag). Det ble en veldig bra Classic American tolkning av kona, selvsagt med gitaren min (tøft, rett og slett).

(ny tattoo, foto: Handsome Pete)

Tilbake i byen ble det tid til en kjapp tirsdags-taco på en restaurant over gata fra venue, og så var det konsert-tid igjen. For meg ble dette kanskje turneens så langt eneste skuffelse. Publikum viste tegn på storby-blaserthet. De liker det, men ser så mye fett på en uke at de ikke helt klarer å la seg engasjere. Kombinert med en ganske bedriten klubb (Irving Plaza), ikke-eksisterende backstage-komfort, og en del teknisk trøbbel på scenen, ble det litt nedtur. Håper det blir tilbake på en av de gode klubbene neste gang. Bowery Ballroom, for eksempel. Det mest spektakulære i New York var vel det som skjedde etterpå. Vår eminente solo-gitarist Arve «Ice Dale» tok seg «noen glass» i Brooklyn, endte opp på bussen til Amon Amarth, sovnet etter hvert og ble flott dekorert i fjeset av svenskene og sprittusjen deres. Dette havnet utover natten på Twitter. 1-1-1 Skeletonwitch-Enslaved-Amon Amarth.

Long Island og Huntington dagen etterpå var en «siste-liten» booking på det som egentlig var tenkt å være en fridag. Kombinert med dårlig vær (faktisk dårlig vær for en gangs skyld) ble oppmøte relativt labert, for første (og forhåpentligvis siste gang) på turen. Men de som var der gjorde så godt de kunne kunne, og det ble greit nok. Dagen hadde to høydepunkt. Det første var jalapeno-burgeren over gaten (delicious!), og det andre var Skeletonwitch sin nye merchandise. De hadde tatt bildet av Ice Dale, tilføyd en ny hashtag: «#Icefail» og trykket det opp på hvite t-skjorter. Perfekt! Når du leser dette har historien gått sin seiersgang over nettet, og #IceFail er nå et uttrykk for å drikke for mye og kubbe i venners selskap med påfølgende moro på din bekostning.

Ok, folks. Det var nok informasjon for denne gangen! Det gjenstår i alle fall ett reisebrev for denne gangen, så fortvil ikke. Blir det mer håndbak? Er Bekkevold plutselig blitt voldsomt normal? Hvem blir tegnet i fjeset? Følg med!

– Ivar

(It’s a chopper baby, foto: Paul Ponkow)

Enslaved er igjen på tur i USA. Denne gang sammen med like skjeggete og like skandinaviske Amon Amarth og like skjeggete men veldig amerikanske Skeletonwitch. Slikt blir det selvsagt galskap av. Nok en gang bøyer vi oss i støv for reiserapport fra Ivar Peersen.

Ålreit. Turne. Det tar aldri slutt, dette her. Alt er som det skal være. Vi forlot Flesland en guffen torsdag morgen, stakk stortåen innom Schipol Amsterdam, mellomlandet i Minneapolis, og før vi visste ordet av det var vi i Los Angeles. Det var fortsatt ett døgn igjen til turnestart, så det ble tid til en liten tur ned til L.A. sentrum. Det vil si bydelen Culver City, hvor vi parkerte bussen utenfor plateselskapet vårt Nuclear Blast sine lokaler. Etter å ha hentet backline var det blitt seint, og jetlag er ikke noe ideelt utgangspunkt for en skikkelig bytur, så det ble med et par kjappe drinker på en utrolig mørk og bråkete plass. Amerikanere snakker generelt veldig høyt («America! Yeah!»), noe som egentlig er ganske praktisk og ryddig (prøvd å føre en samtale med en lavmælt fyr med sammenbitte tenner og konstant innestemme fra den norske landsbygda?), men konseptet er virkelig tatt til nye høyder på nattklubbene. Musikken er konsert-høy, så de eneste to alternativene er å holde kjeft eller skrike til hverandre. Å holde kjeft er ikke et alternativ her, så det blir skriking. Igjen; litt slitsom men helt straight.

Vi kjørte opp til første stopp; Las Vegas. Viva! Som sist vi var her, med Dimmu Borgir, var åstedet House of Blues. Etter en solid three eggs-and-bacon frokostburrito var det kult å treffe de andre to bandene; headliner Amon Amarth, og første support Skeletonwitch. Vi har truffet de begge før, og førsteinntrykket av å være to særdeles omgjengelige band ble ytterligere forsterket. Det ble gjennomgang av utstyret og litt reise-seighet, så det ble ikke tid til å «gjøre» Las Vegas denne gangen. Det ble gjennomgang av en del helt nyinnkjøpt utstyr. Delta Airlines tok like godt og sendte siste utstyrskassen vår til Hawaii (!). Den var ny. Trikset var å ikke ta kassen ut av flyet i det hele tatt, men å la den stå igjen innerst og så la flyet gå videre til Honolulu. Nevnte kasse dukket da opp dagen etter, og vi krysser fingra for at Delta holder det de lover med å erstatte utleggene vi ble påført. I tillegg hadde vi med oss våre nybygde gitarer fra det nye norske merket Futhark (som nå er vår hoffleverandør av gitarer og basser), og det er jo mildt sagt noe meget spesielt å spille på et nytt instrument – disse anbefales!

Før show takket jeg og Grutle ja til et besøk hos Bones Legacy Choppers. Vi har det til felles at vi hverken kan kjøre eller har peil på motorsykler, men vi synes de ser utrolig fete ut (litt som med damene våre: vi skjønner ingenting, men de ser utrolig bra ut…). Paul Ponkow finner gamle sykler, fikser de opp, tar vare på dem og stiller dem ut. Rett over veien var studioet til Richie Seen, en kompis av Paul. Richie er intet mindre enn «grafittiens gudfar» – her skjønte vi at det nok finnes folk som kjenner til hans leven og laden bedre enn oss, men vi skjønte også at vi var i umiddelbar nærhet av en storhet!

(Ritchie Seen, moderne maler, foto: Ivar)

Konserten var upåklagelig; bra med folk og en god del mer entusiasme å spore i publikum denne gangen. Dette blir en bra tur! De fleste tok seg bra ut, og bussen rullet videre ut i natten.
Neste stopp var Phoenix, Arizona. Temmelig tørt, varmt og fint; noe ganske annet enn våte gamle Bergen. Klubben var temmelig skuffende, litt britisk i stilen (les: ingen flater har vært av rørt av såpe og vann på et par år), men utsolgt – og da er det vel ikke lov å klage? Vi befant oss i utkanten av byen, så det var særdeles lite å se og ta seg til. Etter en god times trasking en vei var det bare å snu på hælen og traske tilbake. Det ble bestilt noe kurant thai-mat og så var det gig igjen.

Konsertlokalene lå vegg i vegg med Asylum Records; en av Phoenix siste uavhengige platesjapper. Etter en prat med eieren ble det klart at de, som så mange andre av sine likemenn/ -sjapper, så mindre lyst på fremtidsutsiktene og fryktet stenging neste året. Det gjør jo at man setter enda større pris på en sjappe som Apollon tilbake i hjembyen. Support your local platesjappe! Konserten ble, som utsolgt show oftest blir, en veldig positiv opplevelse. Publikum var med på nytt som så vel som gammalt materiale, og vi gjorde en relativt framifrå jobb.

Fridag i El Paso høres nok stiligere ut enn det er. Det var jaggu ikke mye å få finne på utover å ete frokost på Applebys (en liten opptur at det er samme kjeden som faren til Will Ferrell sin karakter i «Talladega Nights – the ballad of Bobby Ricky» blir kastet ut av til stadighet) og chille på hotellet. Byen kan vel beskrives som like lite spennende som «sandwichen» lydmann Berntsen (for anledningen med Morten Abel) fikk servert på Raumarock; graden av gastro-skuffelse var såpass episk at jeg bestemte meg for en gang å få flettet inn den anekdoten i en blogg. Gjort. En definitiv gastro-opptur ble avslutningen på dagen; Amon Amarth-gutta inviterte oss alle med på Steakhouse rett ved hotellet. En nesten rå og godt blodig filét mignon i følge med et par iskalde Sam Adams Lagers satte et verdig punktum for en ikke altfor spennende dag.

Så var det San Antonio. Fet by, men klubben er et høl. Jeeez Louise, trenger ikke gi opp helt selv om det er varmt, liksom. Så om å gjøre å komme seg ut derfra i en fart. Med meg på veien fikk jeg tips av turnemanageren om et sted ved «the river walk»; en nydelig liten løype langs begge sider av elven som går midt gjennom byen (de som er interessert i hva elven heter kan lese andre blogger, som f.eks www.jegvetaltomgeografiogfisk.bekkis). Mitt anliggende var å finne stedet Dick’s Last Resort. Konseptet var rett og slett utrolig uhøflig service. Midt i blinken. For mitt eget vedkommende ødela jeg det litt med å være alt for begeistret, så de glemte å fornærme meg (hvis ikke «Zakk Wylde, you need another beer?» var et forsøk på en fornærmelse – de kunne i alle fall kalt meg tjukk eller noe).

(Dick’s Last Resort, foto: Ivar)

Et par eksempler på hvorfor dette stedet rulet følger: En ung dame slet med å bestemme seg (kommentar unødvendig) på et av nabobordene. Midt i mumlingen og «mmm»-ingen blir hun avbrutt av at kelneren skriker ut «oh my god, have you NEVER been to a restaurant before!» før han snur seg til øvrige gjester med et «I swear, its like pulling teeth over here!». Storartet. Så kom en voksen dame med sin skjønne eldre mor i en rullestol, og bakset med å komme seg inn dørene fra utendørsterrassen. Da måtte jo selvsagt en av kelnerne rope fra andre enden av terrassen «are you guys going to the bathroom?». Et bekreftende, men svært bekymret nikk fra datteren ga tilsvaret «make sure you light up a match in there, people are trying to eat out here». Og så videre. Til underholdningen mesket jeg meg et dusin deilige Classic Buffalo Wings, og en liten bøtte skrell-selv reker. Og en hveteøl. Meh, hveteøl begynner å bli litt dølt; det må liksom være 100% tyskprodusert fulltreffer om det skal være noe. Koselig lys farge og litt daff banan-ettersmak gjør liksom ikke jobben lengre. Jaja, tilbake på klubben og lydsjekk. Konserten ble knakende bra!

(Reker, vikinger og hveteøl, foto: Ivar)

Vi var jo allerede i Texas, og da må man innom Dallas. Å være tilbake på House of Blues er en drøm etter en kveld i San Antonio. Rent, pent og profesjonelt. Det ble tid til en tur på treningsstudio (kan ikke bare spise og drikke øl, vettu) og så ble det middag på dineren rett over gaten. Når man først har prøvd de virkelig sterke kyllingvingene ender man ofte i en catch 22. Jeg har skjønt at de fleste bare tror vingene deres er sterke – men jeg må bare prøve, i tilfelle de virkelig er det. Rent rasjonelt hadde det vært smartere å prøve en av de mildere vingene de har full peil på. Noen ganger gir det likevel resultater; disse vingene var (nesten) sterke, og ikke verst i det hele tatt. Klok av hvete-skade holdt jeg meg til en lokal IPA som akkompagnement: Suksess. Konserten var igjen bra, og det er fryktelig mye folk på disse konsertene. Skjegg er tydeligvis rimelig populært for tiden. Lengdemessig ligger vi relativt likt med Amon Amarth, med Skeletonwitch rett bak. Vår fordel er at vi har to stykk med relativt seriøs hårvekst i fjeset. Meg med ZZ-top style og Grutle med klassisk goatee-og-mustasje. Så i min bok leder vi soleklart. De andre har hver sin representant med «skikkelig skjegg», mens diverse smultringer og hobby-barter i alle tre bandene ikke teller. Dun på haka er så 90-talls.

Så var det Houston, og nok en House of Blues. Litt trening på bussen (som en klassisk Cypress Hill-video, bare uten røyking av marihuana til vektløftingen), og frokost inne på klubben. En super «Juicy Lucy»-burger med fritert løk, jalapenos (eller «jalla-peniser» som de kaller dem på gatekjøkkenet på Landåstorget i Bergen) og ett stykk premium US-beef satte stemningen. Vi delte backstage med gutta fra Skeletonwitch, så stemningen var gjennomgående kanon hele dagen. Til middag ble det italiensk restaurant i nabobygget med et glass straight Merlot og Linguini Portobello. Portobello-sopp er skogsbunnens indrefilet. Nok en kanon konsert, og så ble det en slags fuktig aften hvor undertegnede endte opp med å spise både egen og Skeletonwitch-gitarist Nate sin mat. Han skal få igjen den tacoen en vakker dag. Jeg lover.

(Glamorous Margarita)

Neste fridag var til våre store lykke i New Orleans, hvor vi ikke har vært før; hverken med band eller i sivil. Som fan av serien Treme har jeg vært sugen lenge, og endelig var vi her. Etter noen timer på hotell med mer trening (jeg kommer til å se ut som 80-talls Schwarzenegger når jeg kommer hjem, eventuelt ikke), klesvask og Skyping med heimen, var vi klar for en tur ned til Bourbon Street. For en by, for en stemning, for en vibb! Vi startet med en tur på Acme Oyster House og kjørte på med en ekte New Orleans margarita, en lokal lager, seks ferske østers til forrett og et berg av sjømat til hovedrett: friterte reker, hvit fisk og fritert østers. Uovervinnelig. Turen gikk videre til et sted det sto mye bra om online: Kingfish Coctail Bar. Det var ingen underdrivelse. Etter et par lokalt bryggede IPA’s var det på tide å prøve ut den fantastiske bartenderen Chris’ magiske drinker. Den lokale spesialiteten «French 75» var en vinner; en frisk coctail bestående av gin, sitron, sukker og musserende vin – forfriskende! Etter noen timer var det igjen tid for mat, og nå samlet hele gjengen seg på Redfish Grill. Forrettene var blåkrabbe, alligator-kjøttboller, sjømat-gumbo, grillet østers og diverse utrolig god fisk. Til hovedrett ble det «Redfish» (igjen må jeg bare referere til den ovennevnte bloggen for de som må vite hva det egentlig var). Etterpå ble det pub, hvor det muligens ble litt vel seint. Men for en kveld!

(Østers i Orleans, foto: Vikky)

Ikke akkurat uthvilt, men inspirert og ved godt mot var det tid for utsolgt konsert i Atlanta. Tenåringsidolet Cody Simpson hadde også et utsolgt show i samme bygg, så de to køene så rimelig absurde ut ved siden av hverandre. Atlanta var for øvrig utrolig kaldt. Det var ingenting å se, så det ble litt lett trening backstage, og take-away thai (det sikreste kortet på turné i Statene). Igjen en kjempebra konsert, og nå merket vi at formen virkelig begynte å sige på. Ja, og forresten: vi signerer ting og hilser på fans i merchen etter hver eneste konsert – utrolig kjekt å møte gamle og nye lyttere. På en så vellykket supportturné ser man umiddelbare resultater: vi har hver kveld møtt utrolig begeistrede fans som ikke har hørt oss før, og som har blitt revet med etter å ha sett konserten. Det er verdt hver eneste dråpe svette, og hver eneste tilbakelagte mil.

Deretter var det tilbake i varmen og Tampa, Florida. Artig å oppleve strålende sol og sommer i januar. Dette var dagen for en slags sjørøverparade i byen, som var full av feststemte folk i kostymer og med perlekjeder rundt halsen. En tur på gymmen (hvor alle var verdens største og sterkeste; der fikk Arnold-drømmen en trøkk), og en lydsjekk seinere var det ut og sjekke mulighetene. En kullovnsbakt pizza med alskens gode greier på var det som trengtes, med dessert i form av en kubansk espresso og sigar på en rimelig autentisk Havanna-sigarbar. Konserten var enda en opptur, og etterpå ble det chilling på bussen med utsikt over krigssonen paradedagen nå hadde utviklet seg til. Jeg har ikke sett lignende siden forrige St. Patricks Day i Birmingham. Sett en festlig hatt på folk, og de mister det fullstendig.

(Have a cigar, foto: Vikky)

Så er vi kommet til dagen i dag – for anledningen i St. Lauderdale, fortsatt i Florida. Tiden i varmen nærmer seg slutten, og vi har nytt den så godt vi kan. I mangel på spennende ting rundt oss ble det igjen take away Thai som reddet dagen. Konserten ble så til de grader utsolgt (blant annet på grunn av busslaster med passasjerer på «70.000 Tons of Metal»-cruiset som går herfra i morgen), at et par hundre ble stående utenfor uten billetter. Publikummet var med klar margin det beste så langt på turen, og vi leverte rimelig nært opp mot optimalt (100% når vi jo aldri, men det er heller ikke meningen). Og så sitter vi her, Bekkevold og jeg, mens resten av bussen har tatt kvelden. Håper denne første uken var like ålreit å lese om som den har vært å leve gjennom – dette har vært en enorm start på det jeg tror kommer til å bli en seiersmarsj over det amerikanske kontinent. Det er mye som skal smakes på og sees ennå!

– Ivar

Ivar Peersen, foto: Kabel.

Enslaved har nyss gjort unna sin aller første tur til Australia. Gitarist Ivar er som alltid på pletten med nydelig rapport.

DOWN UNDER, baby, DOWN UNDER!

Ach, Australia – hvor har du vært hele mitt liv? For et folk, for et sted, for et kontinent. Oppsummert: begeistring.

Men la oss gå litt mer systematisk til verks. Vi har kjempet innbitt for å komme oss til Australia lenge. Det vil si, lenge var det et sted vi kunne tenkt oss å besøke, uten særlig peil på hvordan, hvem, når og så videre. Så, for et par år siden begynte de første reelle mulighetene å dukke opp. Allerede i fjor begynte vi å la lage plakatdesign, men så begynte mystiske ting å skje. Ting vi ikke helt skjønte. Australia er intet lett land at komme seg til, som vikingene pleide si (eventuelt lot de være å si akkurat det). Men når man først er der.. Man!

Vi reiste fra Flesland via Amsterdam og til Singapore for en kjapp stopp og skifte av flyselskap. Det blir aldri trøbbel med skifte av selskap underveis. Eller jo, det blir alltid trøbbel med skifte av flyselskap underveis. De bittesmå damene på transfer syntes det var helt koko at vi hadde såpass med bagasje med oss, og forlangte ublue summer for å slippe oss videre med flyet som var to timer unna avgang.

Jo, den slags har vi vært ute for før, og hvert lille gram med medbragt utstyr var jo forhåndsklarert med reisebyrå og australsk promotør. Så det var opp med kredittkortet og «vi får betale og få igjen pengene av rette vedkommende, ingen problem» og ingen sure miner. Men så lett var det ikke. Først forhandlet de ned prisen helt på egenhånd. «800 dollars» – «ok, sure» – «ehhhh, no 250 dollars» – «well, even better» – “you so tall!” – “well, that’s…” – «ok final number; 155 dollars». Saklig.

Ok, frem med kredittkort. Da måtte de ut av terminalen (!), noe som kunne ta opptil 40 minutter. Jaja, puben da. Godt bortgjemt (de er ikke så hissig på unpure rock’n’roll i Singapore) tok vi en vodkashot (som betyr «breddfullt melkeglass» på singaporisk) og en Bulmers cider. Vel tilbake ved skranken var damen tilbake, men kortet funket likom bare ikke. I stedet for den «tradisjonelle» metoden med å taste inn navnet som sto på kortet («Enslaved») tenkte de det var bedre å taste inn et tilfeldig valgt navn fra en av billettene våre. Så.. nei. Gode råd var i ferd med å bli dyre, så det ble uttak fra minibank og kontantbetaling. Men, de måtte jaggu meg ut for det også (en kjapp 40-minutters tur for å legge litt penger i en kasse; snedig konsept).

Vi ventet og ventet, boarding begynte og bekymrede telefoner fra gaten tikket inn. Til slutt måtte vi forhøre oss om hvor damen med kontantene kunne befinne seg, for å løpe og finne henne. Alternativet var nå å miste flyet til Perth. Jeg og Cato (han fra Masterchef, hehe) beinet avgårde i hennes antatte retning (som heldigvis var samme vei som gaten) og traff blink rimelig kjapt. Der tasset hun rolig og fornøyd rundt og småpratet med andre flyplassansatte med kvitteringer og boardingpass i neven. Vi prøvde å ikke se for ville ut i det vi snappet til oss papirene og beinet det vi var god for mot gaten – hvor vi som siste to ombordstigende så vidt rakk det hele. Singapore der altså.

Flyturen til Perth gikk greit, og vel fremme var det bare å dure rett i immigrasjonskontrollen. Her kom første hint om hvorfor det ikke er så lett å komme seg til Australia som band. De er rimelig (les: enormt) strenge på hvem de slipper inn; like eller mer enn USA. Vi hadde visum på plass, men de var ikke helt fornøyd med typen visum. Det var tydelig at de ventet på akkurat oss, der vi i køen stakk oss like lite ut som en isbjørn med solbriller på en golfklubb bare åpen for giraffer. Det ble stilt noen spørsmål, og som så ofte ellers i livet skulle det vise seg at det lønner seg å være mest mulig ærlig og nøyaktig.

Etter å ha gått utenfor og pratet med promotør (som ventet på oss), var immigrasjonsoffiseren fornøyd med at historiene stemte og valgte å godta den tolkningen av reglene som lå til grunn for vår søknad. Men; vi ble utførlig registrert i datasystemet. Neste gang var det ikke snakk om noe annet enn et annet visum (som er vanskeligere å få). Fair enough, mate!

Vårt lokale vertskap var promotør-duoen Andrew og Robert, og det gikk ikke mange sekundene før tonen var helt der den skulle være. Gutta hadde med lokalt Pale Ale i bussen, perfekt temperert, og humoren var 100% kompatibel (les: umoden
og teit, slik vi liker den). Flying start. Av på hotellet, rørende gjensyn med nederlandsk lydmann (les: ikke så rørende, nederlendere på jobb er svært lite emosjonelle), kjøleskap på rommene fylt med Indian Pale Ale, lykke, søvn.

Neste morgen kom vi oss avgårde til bydelen Fremantle, og hva var vel mer passende enn å innta en kongebrunsj på et spisested som hadde Bon Scott-bronsestatue utenfor. Jeg visste jo at fyren var en fysisk lilleputt (og at jeg
er mer Gulliver på den øyen med små folk), men han var liksom enda mindre enn jeg trodde. Folk får dure rundt i de dumme bussene sine og se på Black Metal-sightseeing i Oslo, men det blir jo liksom ikke noe særlig sammenlignet med å
henge på home turfen til Bon Scott.

Ivar og Bon, foto: Kabel.

Vi fikk servert historier om da AC/DC banket opp Deep Purple med crew (fordi sistnevnte brukte opp spilletiden til førstnevnte på tull og tøys), og det var i det hele tatt en temmelig enorm opplevelse. “It’s a long way to the top, if you wanna have brunch in Fremantle“. Maten var deilig. Lyst på sjømat var liksom det første som slo oss når vi først var
midt i alt havet (som Australia og de store byene dets er), og det innfridde. En begeistret kelner kom innom bordet og spurte på vegne av en kompis om «are you guys that band from Norway?». Ja det var vi, nærmere bestemt Enslaved. «Oh sorry, he was thinking about another band». Ålreit, good talk, mate. Heldigvis hadde en av de andre kelnerne billett til kveldens konsert, og anerkjente oss som det bandet fra Norge – så egoet forlot restauranten fortsatt intakt.

Vel fremme på klubben traff vi gjengen fra promoter Andrew sitt band Rise of Avernus, og igjen satt tonen rimelig umiddelbart. Opprigg, lydsjekk og det hele gikk som smurt, og alt lå til rette for kveldens konsert på Rosemount Hotel. Fakta: i Australia betyr ikke «Hotel» nødvendigvis «hotell». Det kan gjøre det, men det holder at det er et bygg hvor folk går for å drikke. Ja, hvorfor ikke kalle det hotell også?

Konserten gikk glimrende, folk var faktisk så entusiastiske som man hadde håpet på. Perth er den storbyen i verden som ligger lengst vekk fra neste storby, så tre-fire hundre folk en torsdag kveld får man være storfornøyd med. En som var ekstra fornøyd var vokalist Grutle. Før gigs på nye steder pleier han å be om tips om hva som er festlig å si fra scenen i henhold til lokal humor og etikette (eller mangel på sådan). Det lyste opp i øynene på vår mann når de fortalte at «g’day,
you cunts!» var en super måte å si hei og samtidig uttrykke en høy grad av affeksjon for de fremmøtte. For et band som har turnert mye i USA hvor man for ALT i verden aldri må si «cunt» (det er det aller, aller verste man kan si), og i sentral-Europa (der skjønner de lite av morsomhetene til Grutle, generelt), var vi nå kommet «hjem». Banningen og anatomi-referansene satt løst, og publikum gikk generelt bananas.

Norsk gentlemanforening på studietur til Australia, foto: Ivar.

Etter giget ble det virkelig hyggelig, med meet-and-greet ved merchandisen. Vi møtte blant annet en kar som spilte første utgivelsen vår på radiostasjonen sin i 1993, og som hadde fulgt oss siden. Han ville ha autografene i passet sitt (!), noe som førte til et par håpløse forsøk på å forklare uttrykket «å få sitt pass påskrevet»…

Etter ca to timer på puten og en dusj var det flyplassen igjen og fly til Melbourne. Vi skulle fra ytterst sørvest til ytterst sørøst, så det ble noen timer til på flyet. Heldigvis satt man trangt, omringet av deltagerne i VM i Bredskulderhet og vinnere av OL i Fri Barneoppdragelse. «Skriker du alt du kan, vennen? Så fint, da
vet vi at du er i live og at du ikke er stum. Good».

Ved landing Melbourne var formen på et slags rørende lavpunkt, og gleden var stor da vi fikk vite at det var satt av et par timer til å sove på hotellet før lydsjekk. Vel fremme på hotellet (som denne gangen var av typen folk bodde og sov på) kunne vi konstatere at eieren George var klin kokos. Måpende og overtrøtte så vi hvordan han ikke i det hele tatt hadde tenkt å levere ut noen nøkler. Han ville fortelle om seg selv, snakke om og dele ut rabattkuponger på kaffe, og gratulere oss med diverse merkelige ting (som å være i Melbourne; det var visst litt av en bragd). Hans assistent Melissa hadde tydeligvis opplevd dette før, og til slutt ble den usammenhengende bablingen kombinert med våre desperate små bønner om å
bare få nøklene for mye: hun løpte fnisende ut av resepsjonen. Til slutt fikk vi nøklene, og det ble da en time på øyet.

Det var jo litt synd med all denne effektiviteten; det ble ikke tid til de store kulinariske utfluktene. Det ble thai take-away og mye deilig lokalt mikrobrygg i garderoben. Neste gang satser vi på pub-til-pub-vandringer og kenguru-biff. Det vi egentlig var der for; konsertene, ble det også tid til, og konserten i Melbourne var eksepsjonell på alle måter. Fullt opp med folk – et sted mellom 6 og 700 dudes og dudettes – og fantastisk stemning. Igjen ble det ropt glade «cunts!» til og fra scenen, og det var i det hele tatt et gig med en helt fantastisk stemning.

Vi klarte å holde oss våkne tilbake igjen til hotellet, før man sank inn i dyp, dyp søvn. Neste morgen var George tilbake i resepsjonen, og hadde igjen mye fint han ville fortelle om. Til vår store glede var nå forholdene på vår side. Vi trengte ingenting fra ham, så det var bare å slenge nøkkelen på disken og spankulere fri og frank ut av ordstrømmen. Snakkes, George. Not.

Uansett var neste etappe til Sydney ikke så ille. En time etter avgang var vi nede igjen, og ble møtt av et rimelig røykbelagt Sydney. Siste ukers skogbranner preget fortsatt byen jeg alltid tror er hovedstaden på quiz (føkkings Canberra, altså-feil hver gang!). Konserten skulle være på Universitetsområdet på en rimelig fresh venue. Det ble tid til en øl med en lokal venn før lydsjekk, og endelig ble det tid til en tur ut på restaurant. Det ble japansk biff Teriyaki, et par øl og elendig service – strøkent.

Coco the Monkey – aka Cato Bekkevold – ble smådårlig i magen (eller som han sier selv; «løen i børsa») av sushien, men leverte varene (som han alltid gjør) på konserten. Super konsert. Det var Halloween-aften. Dermed dukket blant annet drageprinsesse Daenerys Targaryen (Game of Thrones) opp foran undertegnede på scene høyre. Kombinasjonen av kostyme, stripper-dansemoves og Enslaved-musikk var om ikke annet veldig uttrykksfull. Stemningen fortsatte oppad, og plutselig sto vi mellom to låter mens 700 pers taktfast uoppfordret ropte «Cunts! Cunts! Cunts!» av full hals. I følge promotørene var dette første gang det hadde skjedd, og ba oss ta det til oss som en overstrømmende kjærlighetserklæring fra et ellers noget reservert Sydney-publikum. Helt klassisk Enslaved-øyeblikk: et over-begeistret publikum kaller oss en gjeng med f****r under en konsert på et universitet.

Drageprinsesse i støtet, foto: Ivar.

Noen øl etterpå var det nok et par kjappe timer på puta (med unntak av Herbrand, som tok turen ut i morgentimene for å se United-kamp – han er rask på labben når det er fotball på gang, vet du). Siste stopp var Brisbane, og en gnagende nostalgi begynte å gjøre seg gjeldende. Det ble jo veldig kjapt dette her. Noe hvile var det ikke tid til. Det måtte rigges
til kvelden. Det ble derimot tid til en kjapp tur ut for å spise før konserten. En skikkelig bra kinesisk oppi gaten med stort Dim Sum utvalg sto for et herremåltid, og så var det gig igjen. Litt mindre folk her, type tre hundre, men vi klarte å tvinge dem ut av søndagsboblen. En fet avslutning på en fet tur.

Dim-Bur-Zum i Brisbane, foto: Ivar.

Et par timer søvn igjen og så var det å ta hele løypa via Singapore og Amsterdam tilbake til Bergen. Litt vinter, en kjapp jul og så er det USA igjen i januar med Amon Amarth og Skeletonwitch. Det blir spinnvilt. Just sayin’. Tenker vi leses da!

Tarjei Strøm rapporterer hjem om tidenes villeste opplevelser. Les. Le. Lev.

Vår mann i rock har for andre år på rad vært på cruise med Kiss i Karibien (fjorårets rapport kan du lese her). Denne gang går det over alle støvleskaft. Til og med over Gene Simmons sine støvleskaft. Tarjei opplever mer på et par dager enn han har gjort hele livet. Over til herr Strøm. Dette er hans beretning.

Så var det altså klart for Kiss Kruise igjen. Denne gangen byttet jeg ut min kjære samboer Juni med min fetter og tidlige læremester i hardrock Arild Lindeflaten.

Arild møtte meg i Los Angeles et par dager før Kruiset slik at jeg kunne ta ham med på tidenes heavy-sightseeing i verdens deiligste by. Dette er for øvrig nøye dokumentert her. Andre høydepunkt fra L.A.-turen inkluderte releaseparty for den nye Motörhead-platen på Rainbow Bar & Grill, møte med Trouble Circus fra Bodø på Sunset Strip (les om deres reise her), en overfet Gwar-konsert på House of Blues, og en vanvittig helaften på Universal Studios Horror Nights Halloween-skrekkpark. Her endte vi opp på VIP-lounge med storheter som Tim Armstrong, Tom Morello og Serj Tankian….. Heavy over hele linjen der altså, og en fin start på rocketuren vår.

Dagen før vi skulle dra fra Los Angeles til Miami våknet Arild, fyrte deretter i gang Macen sin, og skulle ta sin daglige morgenrunde på nett. Da øynene løp over skjermen så han plutselig en annen hotell-gjests maskin dukke opp på det delte nettverket. “Anders Tengners MacBook Pro” stod det å lese i delt-feltet. ANDERS FUCKINGS TENGNER. La meg forklare hvorfor dette er tidenes mest absurde sammentreff.

Arild Lindeflaten lærte meg alt om hardrocken på 80-tallet, og alt han visste om hardrock lærte han fra det svenske bladet OKEJ. Anders Tengner var OKEJ-journalisten som egenhendig holdt heavyrocken i live og gjorde den enormt svær i Skandinavia på første halvdel av 80-tallet. Han oppdaget nærmest W.A.S.P., skrev alle de beste KISS-reportasjene og relanserte hele Alice Coopers karriere i 1986. En legende med andre ord. Mannen som gjorde oss begge til de vi er i dag, og som rett og slett var grunnen til at vi hadde endt opp på dannelses-reise på Sunset Strip og senere skulle på båt med KISS. Vi møtte aldri Tengner, vi vet ikke hva han gjorde i L.A. (på det samme lille motellet som oss), men at dette var tidenes slumptreff er det ingen tvil om!

Nuvel. Over til Kiss Kruiset.

Søndag 27.oktober dro vi tidlig fra hotellet for å sjekke inn i god tid på LAX slik at vi kunne nå direkteflyet vårt til Miami, ankomme solbyen på ettermiddagen, og være klar til avreise med båten mandag formiddag. Slik skulle det derimot ikke gå. Riktignok sjekket vi inn to timer for tidlig og fikk gode plasser på gaten ved siden av vår egen, men midt i all heavy-mimringen og fellesoppkjøring til Kiss-turen vi nå skulle på klarte vi å miste flyet.

Ja riktig.

Vi satt i to timer og gledet oss og snakket om vår felles rocke-oppvekst, og glemte rett og slett å gå på flyet. Jeg er avholds, Arild drakk ikke, vi mistet flyet. Noen vil kanskje kalle oss surrete. Det er helt ok.

Nå var gode råd svært dyre, og heldigvis fikk vi booket om flyet vårt via San Diego slik at vi kunne ankomme Miami 05:30 mandag morgen. 7 timer før sjekk inn på båt.

Pheeeeew.

Som bonus 1 har vi spilt mye i San Diego med Datarock, og jeg kunne vise Arild litt rundt i den flotte byen på vestkysten. Som bonus 2 havnet vi på samme lounge som Carmine Appice (gedigen heavylegende av en trommis) i Los Angeles uten at vi turde å gjøre noe mer med det. Mandag morgen landet vi pent i Miami, fikk (heldigvis) fatt på bagasjen som hadde stått på flyplassen over natten, fikk sjekket inn på Holiday Inn og fikk sovet litt der frem til det var tid for å reise til båten. Let’s go rock n’ roll!

San Diego detour…

DAG #1:

En innsjekk på et cruiseskip kan minne om en innsjekk til en internasjonal flygning, med alt det innebærer. Likevel er det noe kjekkere når det hele er KISS-relatert. Her står du i kø med hundrevis av likesinnede KISS-fans i alle aldre. Nesten 2500 fans fra 33 nasjoner var totalt på båten, og da sier det seg selv at det til og med blir magisk stemning på innsjekken.

Vel inne på båten (samme båt som i fjor) ble jeg møtt av en deilig følelse av å være tilbake med kjente fjes overalt, KISS t-skjorter på alle overalt og KISS på anlegget.

Stemning.

Dette er kanskje vanskelig å fatte bare ved å lese, men når det er KISS i bakgrunnen OVER ALT; på resturanten, i casinoet, i heisen, i gangen, alle veier, da blir det en enormt deilig stemning. Du står i pissoiret og hører en obskur låt fra The Elder, liksom. Hvor rått er ikke det? På lugaren vår lå det også gaver som ventet på oss fra KISS. Et litt uforståelig KISS-teppe og en håndsignert Kruise-poster. Rått. Da var det bare å pakke ut og gjøre seg klar for drømmereisen.

Etter utpakk og utforskning av båten bar det opp på dekk for den første KISS-konserten. Umaskert og unplugged på scenen mens båten seilte fra Miami. Det første som slo meg på unplugged-konserten var at jeg ikke ble like sjokkert av å se KISS i levende live, rett foran øynene mine, som jeg ble sist. Jeg hadde liksom blitt litt vant til det og kunne derfor nyte konserten enda mer fokusert enn sist.

Som lovet i forkant (og mye av grunnen til at fans drar på disse cruisene) dro KISS på med masse obskurt låtmateriale de sjelden eller aldri spiller, og jammen fikk jeg et lite sjokk likevel da de prøvde seg på tittelsporet fra Creatures Of the Night, og da de dro hele Acrobat/Love Theme From Kiss (en av deres aller første låter). Da måtte jeg jobbe hardt for å holde tårene tilbake. Herregud så sterkt: Mitt favorittband gjennom tidene, så tett på, akustisk, på en båt, med totalt obskure låter og med de mest dedikerte fans fra hele verden. VANVITTIG deilig!

Svært artig var det også da hele bandet disset Genes valg av Hawaii-shirt for anledningen. Paul mente det var så ille at han krevde en “ceremonial burial at sea”. Fantastisk å se bandet så løsluppent og nært.

Etter konserten svevde vi alle på en slags KISS-lykkerus og brukte resten av kvelden på å se det fantastiske Nashville-coverbandet The Big Rock Show (med Paul Taylor fra Winger på keyboard) gjøre kun de deiligste låtene fra det glade 80-tall, samt at vi tok en tur innom KISS-karaoken. Det høres kanskje rart ut, men som sist var karaoken noe av det gøyeste på båten. Helt vanlige folk fra hele verden ble superstjerner der de stor og fremførte sine mest elskede KISS-låter foran andre fans. Win/win. Fetter Arild havnet også alene i heis med KISS-manager (og generell hardrock-manager-legende) Doc McGhee, og måtte vise den lille mannen veien opp i suiten sin. Sånn er det på Kiss Kruise, liksom.

DAG #2

Dag to startet rolig på frokostbuffeten (vi snakker svææææære buffeter, åpent døgnet rundt med ALT av mat helt gratis) hvor jeg traff på KISS-trommis Eric Singer. Jeg har truffet ham tidligere, men håndhilste høflig igjen og takket nok en gang for hvordan hans trommespill revolusjonerte min egen stil som ung trommeslager.

Stort.

Eric er altså en av mine aller største trommehelter, og på dette tidspunktet hadde jeg ingen idé om hvor mye mer Eric Singer-magi jeg skulle få oppleve på denne turen. Mer om det om litt.

Båten la til kai i Key West noen timer denne dagen, så vi fikk oss en fin liten turist-runde i denne svært turistifiserte Florida-småbyen også.

Trivelig.

Etter Key West-runden ble vi sittende i solsteken på dekk og snakke med andre norske KISS-fans (med 85 norske Kiss Navy-rekrutter i år er Norge den best representerte nasjonen i forhold til innbyggertall). Her gikk praten løst og ledig om gårsdagens sett-liste og om rykter vedrørende de neste konsertene. Utrolig trivelig. Vi fikk også vite at den legendariske Helge fra Kiss Army Stord (og den fantastiske Halvsju-reportasjen) på tidlig 80-tall var på båten. Herregud! Her snakker vi KISS-legende, folkens. En av mine store helter. På ekte.

Så var det tid for konsert med hardrock-legendene Nightranger på dekk. Her hadde jeg ingen forventninger i det hele tatt, men fikk virkelig rockesjokk over leveransen til de gode gamle San Francisco-rockerne. Foruten egne deilige hits (Sister Christian) dro de knallhardt på med Damn Yankees-låter (bassist og vokalist Jack Blades spilte i supergruppen) og tidlig Ozzy (supergitaristen Brad Gillis tok over for Randy Rhoads og spiller på Speak of the Devil-platen). En totalt fullkommen heavyrock-konsert der altså.

Så var det bare å finne seg en god plass inne i atriumet på skipet. Siden det er ca. 2500 personer på båten – og skipets konsert-klubb kun huser 1250 – gjorde KISS innendørskonsert to dager på rad slik at alle skulle få sett bandet i full mundur på liten klubb. Vi skulle se dem dagen etter, og fikk derfor nyte live-overføringen av konserten på storskjerm i atriumet sammen med mange andre fans som hadde benket seg foran lerretet.

Det høres kanskje merkelig ut, men det er faktisk totalt magisk å sitte og se en direkteoverført konsert (som jo skjer bare noen hundre meter unna på skipet du er på) sammen med dedikerte og dønn spente fans. Det hele kan sammenlignes med det å se favoritt fotball-laget ditt på storskjerm, på favorittpuben din, med favorittfolka dine, og at de scorer annenhvert minutt. Overmagisk stemning der altså.

Før konserten startet ble jeg stoppet av en type som likte DEVO-tatoveringen min, og som selv gikk i DEVO t-shirt for anledningen. Det viste seg å være ingen ringere enn hardcore-legenden Frank Novinec fra Hatebreed (OG Terror, OG Integrity, OG Ringworm), og her var vi altså begge to på Kiss Kruise i Atlanterhavet. Nydelig type og topp stemning.

Også på denne konserten (nå i full sminke og utstyr) dro KISS på med obskure låter. Det hele toppet seg da de valgte å dra låten “The Oath” fra The Elder i sin helhet. Her kom tårene igjen gitt. KISS spiller ALDRI noe fra The Elderplaten fra 1981, og prøver rett og slett å fortrenge hele platen. Men som Paul sa til fansen før de dro igang låten;  “I know you wanna hear this, ’cause you guys are the only ones that bought the album”. Rommet eksploderte da KISS spilte låten, folk gråt, klemte hverandre og gjorde det klassiske “we´re not worthy”-movet fra Waynes World-filmen mot lerretet. Noe av det sterkeste jeg har vært med på. Andre obskure høydepunkt inkluderte sjeldent-til-aldri-før spilte låter som “Let Me Know”, “Ladies In Waiting”, “Almost Human”, “Mainline” og “Anything For My Baby”. En set-liste verdt hele turen alene.

Etter konserten måtte vi summe oss litt med deilig mat før det plutselig ble min tur til å levere. Det var nemlig duket for en såkalt “KISS Kruise Drum-Off”, altså en tromme konkurranse. Nesten 90 trommeslagere (av høyst varierende kvalitet) skulle bedømmes og plukkes ut til finale dagen etter. Dommerne var blant annet trommisen i The Big Rock Show og trommisen i Nightranger. Deilig absurd.

Jeg deltok rett og slett for å få muligheten til å tromme foran selveste Eric Singer i finalen dagen etter, noe som alltid har vært en liten drøm for meg. Alle fikk tromme 20-sekunder hver (!), og etter at alle hadde fått prøve seg var jeg heldig nok til å bli plukket ut til finalen. At jeg ble hyllet av Paul Taylor – keyboardist i favoritt AOR-orkesteret mitt Winger – var premie nok i seg selv.

Vel tilbake på lugaren (og klar for sengetid) lå det et brev og ventet meg på sengen. Her sto det å lese at det var finale neste formiddag, og at jeg kunne velge meg en KISS-låt jeg ville spille med coverbandet Priss foran Eric Singer. Herregud så uvirkelig. Herregud så deilig.

DAG #3

Onsdagen våknet jeg etter tidenes deiligste søvn. Her var jeg altså, på båt i Atlanterhavet, med KISS, og skulle om noen timer få tromme, få vise meg frem, få spille en KISS-låt foran en av mine aller aller største trommehelter. FOR ET LIV!

Etter en grei og usunn amerikansk pannekaker-med-bacon-og-sirup-frokost var det ned i atriumet igjen for å delta på drum-off finalen. Lokalet var fullt, Eric Singer var på plass for å bedømme, og vi var nå 9 trommeslagere som var plukket ut til å få flotte seg i finalen. Nummer 2 ut var lille Alexey fra Las Vegas. En 10-år gammel asiatisk jente som shreddet seg gjennom “Black Diamond” som om hun ikke hadde gjort annet her i livet. Helt utrolig rått å se på!

Alexey er et Youtube-fenomen som legger ut råstilige trommecovers av kjente rockelåter, og er en tromme-elev av Eric Singer himself. Jeg ble sporenstreks fan og kjente at hun her bare måtte vinne. Seieren min var jo uansett at jeg fikk spille foran Eric, og jeg fikk som bonus selv dratt på litt gjennom en fyrrig versjon av “Black Diamond”.

Jeg var i himmelen. Tenk å få spille for Eric? Det hele føltes som en drøm.

Det ble ikke mindre uvirkelig da Alexey og jeg ble plukket ut av Eric til å gjøre hver vår solo etter at de andre 7 trommisene var eliminert. Herregud. Alexey shreddet seg gjennom 1 minutts vill tromme-improvisasjon, og jeg gjorde det samme like etterpå. Eric syntes det ble for vrient å velge ut en vinner så han ba publikum bedømme. Jeg hadde allerede bestemt meg. Dette var Alexey sitt show, denne lille prinsessen – rockens fremtid – MÅTTE vinne. Publikum skulle få avgjøre i form av jubel.

Først for Alexey.
Hele rommet jublet.
Så meg.
Hele rommet jublet.
Rematch.

Først for meg.
Hele rommet jublet igjen, jeg ristet høflig på hodet, pekte på Alexey og oppfordret til applaus.
Så Alexey.
Hele rommet eksploderte!
Fantastisk!!
Jeg bøyde meg ned på kne og hyllet denne fantastiske trommehelten på kun 10-år!
Premien var et trommesett Pearl hadde sponset som Eric brukte på Unplugged-showet på dekk første kvelden.
Vel fortjent.

For å la opplevelsen synke gikk jeg av scenen for å få meg litt tid til å samle meg, men jeg ble stoppet av en eldre herremann med et alvorlig uttrykk. “Hi, my name is Paco, I´m the tourmanager of KISS – what you did there was amazing and we really appreciate both the talent and what you did with Alexey. Eric wants to meet you”, sa han. Og før jeg visste ordet av det stod Eric Singer foran meg og hyllet spillingen min. Han hadde fått så fot på det hele at han ville gjøre noe spesielt for meg senere på dagen, fortalte han.

Dån.

Jeg holdt masken så godt jeg bare kunne, takket og bukket og gav kontaktinfoen min til Paco, som nok en gang understreket at gleden over dette møtet var på deres side. Nå kan jeg dø lykkelig. Virkelig. Noe av det mest absurde jeg har vært med på. MIN store helt ville gi MEG noe?

Så var det bare å vente da.

Tiden ble brukt til å se en ny og fantastisk konsert med coverbandet The Big Rock Show på dekk, og ta bilde på scenen til KISS, før jeg fikk beskjed av fetter Arild om å komme meg til lugaren med en eneste gang. KISS sin tourmanager hadde ringt og lagt igjen beskjed. Jeg hastet ned og ringte han opp igjen.

Det viste seg nå at Eric insisterte på å møte meg senere på kvelden. Helst før KISS show # 2 (som vi jo skulle på), og vi ble enige om å ta det når vi skulle ta bilde med KISS litt senere. Som i fjor fikk alle på båten bilde av KISS sammen med seg selv og de man delte lugar med. En høyst upersonlig seanse der man står i en slags samlebåndskø før det blir din tur og du blir loset kjapt inn i et avlukke der KISS står klar og poserer de to sekundene det tar å ta bilde med deg.

Vi stilte oss i kø, og da det ble vår tur ropte Eric ivrig ut “Thats the guy! Make sure everything is ready for him” til assistentene sine, mens han pekte lurt på meg. Mystisk. Spennende.

Vi fikk oss et kjapt bilde, og fikk beskjed om å vente i salongen like utenfor avlukket til bandet var ferdig med alle bildene. Her ble vi sittende i nesten to timer, på de beste setene i huset, med fri innsikt inn til KISS og alle bildene som ble tatt. Et helt fantastisk syn – utsikt til våre 4 store helter i full sminke, et syn jeg aldri kan bli vant til. Vi fikk spesialbehandling av KISS sine sikkerhetsvakter, og alle andre som prøvde å oppholde seg nær oss ble jaget bort – dette var vårt og KISS sitt show.

Perfekt!

Da KISS omsider hadde gjort seg ferdige med bilder var det bare oss og bandet med sin innerste sirkel av vakter og manager Doc McGhee som fikk være igjen, samt  to fans som skulle få treffe Paul, og en som skulle treffe Tommy. Det var nå kun 20 minutter til KISS skulle på scenen, og her sto vi altså – midt i det aller helligste. KISS romsterte rundt oss som kjemper med sine platformsko og høye hår. Bortsett fra Gene. Han satt like ved oss på en stol, stirret inn i en søyle og pumpet seg opp for å komme i demon-karakteren før showet som bare var minutter unna. Noe av det heftigste jeg har sett. Demonens eget førkonsert-rituale rett og slett, et skue få dødelige forunt. Dette hadde jeg drept for som liten.

Så kom Eric bort til oss, fortsatte skrytet og takket for min ydmykhet og mitt trommespill, og hadde med en gave til meg. Gaven var hans egen skarptromme som er spesialbygget etter hans egen bestilling og er trommen han bruker på alle konsertene med det nye speilkule-settet sitt. Helt fuckings awesome!!!

Etter litt prat og trommenerding ble KISS samlet og hastet avgårde av manager Doc. Det var tross alt snart stagetime. Det er umulig å beskrive hvor rått dette var.

Spesialbehandlingen, vennligheten, gaven – i det hele tatt var det helt vilt å oppleve at bandet virkelig gir alt. Her hadde de brukt 2 timer på å sminke seg og komme seg i full utrustning, så 2,5 timer med bilder sammen med nærmere 2500 fans, så tok de likevel seg god tid til oss bare 20 minutter før de skulle gå på og levere konsert-varene i 90 minutter?

Helt fantastisk.
Jeg elsker KISS.

Nå var det bare å legge trommen forsiktig fra seg på lugaren og spurte til showet. Vi hadde knallplasser veldig nær scenen, og bandet dro nok en gang på med obskure perler blandet med allsang-klassikere. Og som om ikke det var nok å ta innover seg at bandet sto der bare noen få meter foran meg og kvernet ut den ene gromlåten etter den andre, så jobbet hjernen på spreng for å ta inn alle inntrykkene fra dagen.

Der satt Eric og spilte på et gedigent trommesett med speilkule-look, som han nå hadde gitt MEG skarptrommen til, og for en liten halvtime siden var vi alene med disse rockekjempene mens de gjorde seg klar til konserten. Uvirkelig. Lett den beste KISS-dagen i hele mitt liv, og jeg er evig takknemlig for at jeg fikk oppleve dette.

Andre små høydepunkter fra denne dagen var å treffe en svenske som samlet på KISS-kostymer fra 80-tallet som var brukt på scenen av KISS. Han viste velvillig frem bilder på sin telefon fra samlingen: Genes jakke fra “Heavens on Fire”-videoen, Pauls hatt fra “Uh, All Nite”-videoen, og en rekke fargerike kostymer fra Animalize- og Asylum-perioden som han kunne pinpointe til eksakte datoer de hadde blitt brukt på de respektive turnèer. En helt fantastisk type.

I køen til KISS-bildet traff vi også på en herremann som hadde sett KISS nærmere 100 ganger, og som hadde sett Iron Maiden på pub tidlig 80-tall, og som var mannen som hadde fått tak i hodeskallen som Blackie Lawless drakk blod fra på den legendariske “W.A.S.P. Live at the Lyceum”-konserten i 1984. Kun på KISS Kruise treffer man slike typer.

DAG #4

På Kruisets siste fulle dag hadde båten sluppet ned ankeret utenfor Norwegian Cruise Lines sin egen lille private øy i Bahamas Great Stirrup Cay. Etter nok en solid og deilig frokost på båten satte vi oss på en av de mange shuttlebåtene som gikk mellom skipet og den private øyen. Fiffig nok havnet vi sammen med coverbandet The Big Rock Show som var på vei til øyen for å spille konsert for oss, og jeg fikk endelig slått av en prat med keyboardist Paul Taylor, altså kjent fra Winger.

Jeg elsker jo Winger av hele mitt hjerte, så jeg fikk skrytt litt, lært at han også spiller i Cinderella (!), og så klart også hørt litt om hvordan det lå an med Winger om dagen. Som den heavymetal-nerden jeg jo er visste jeg godt at Paul også spilte med Alice Cooper i 1987 og 1988 og fikk dermed servert noen røverhistorier fra perioden. Paul er med i den fantastiske “The Nightmare Returns”-konsertvideoen fra 1987 som jeg så på omtrent hver dag fra 1987 til 1989, så det var stort for meg å få pratet med legenden.

På øyen gjorde vi det som man jo gjør på en privat cruise øy; bader, spiser gratis grill, soler seg og hører på de flotteste klassikere servert av et knallbra heavy metal-coverband. The Big Rock Show holdt konsert på stranden, og hadde valgt ut et nydelig sett som kledde den karibiske solen perfekt. Da jeg lå der i solsteken i de mest perfekte omgivelser og hørte Ratts “Round and Round” perfekt fremført tenkte jeg “nå har jeg det så bra som man overhodet kan ha det”. Et perfekt øyeblikk.

Etter en halv dag i solen var det bare å komme seg på båten for å få med seg dagens høydepunkt: Q&A med KISS på båtens store utendørs dekk. Her satt bandet på scenen i 90 minutter og svarte på spørsmål fra fans fra hele verden. Fantastisk nært og utrolig interessant med et åpent og snakkesalig band i svært godt humør som ga oss lange og gode svar. KISS er ofte pompøse sitatmaskiner i offentlige intervju-settinger, så det var utrolig kult å få muligheten til å se dem åpne skikkelig opp og snakke direkte til oss fans. Gene Simmons var som vanlig hakkekyllingen, og offer for de tre andres interne band-spøker. Helt nydelig å bevitne.

Etter spørrerunden ble bandet værende igjen på scenen der de poserte for bilder og signerte det folk måtte ønske. Dette har jeg aldri sett dem gjøre før, og det er igjen godt å se at bandet storkoser seg og virkelig gir alt for die-hard fansen. Jeg kjente nok en gang på den deilig stolte følelsen av å være KISS-fan.

Senere på kvelden var det duket for kostymekonkurranse. Det var jo tross alt Halloween. Tommy Thayer stilte som dommer, og folk hadde som sist gjort seg svært flid med utkledningen sin. Utrolige mange kreative, forseggjorte og morsomme kostymer, men mitt personlige høydepunkt var Hatebreed-Frank som sammen med sine like kredible hardcore-venner hadde kledd seg ut som DEVO. Altså, gitaristen i Hatebreed utkledd som DEVO, bedømmes av gitaristen i KISS i en kostyme-konkurranse…. Kun på Kiss Kruise kjære venner, kun på Kiss Kruise.

Kvelden ble avsluttet på dekk med nok en deilig konsert servert av Nightranger. Neste morgen skulle vi legge til havn igjen i Miami, så vi tok oss noen ekstra runder rundt på båten for å suge til oss litt mer Kruise-magi før vi tok kvelden. Vi traff på tourmanager Paco igjen, som gav meg en klem og nok en gang understrekte at gleden var på deres side, og håpet at vi snart skulle sees igjen.
Stort. Rett og slett stort.

DAG #5

Da var det bare å stå opp og kjenne på den litt vemodige følelsen av at eventyret var over for denne gang. Etter en siste frokost på båten var det bare å sjekke ut og gå i land i Miami. Her slo vi ihjel noen timer langs Miami Beach før vi satte kursen mot flyplassen og kvelds-flyene våre tilbake til Norge og virkeligheten. Med et stort smil om munnen. Arild og jeg hadde tross alt lagt bak oss TIDENES Kiss tur som gikk langt over våre villeste forventninger. Selv om det kun er snakk om 4 dager og 5 netter, så føltes det som om vi hadde vært på båten i en evighet

En deilig evighet.

Dagene om bord er så proppfulle av opplevelser og inntrykk at det føles som om tiden står stille og at man beveger seg i sakte film gjennom et uendelig flott KISS-univers. Tiden raser ikke avgårde, man bare er. I en slags KISS himmel, om du vil. Pompøst, jeg vet, men det kan ikke sammenlignes med noe jeg har vært med på før. Både voksne-Tarjei og den 10-år gamle KISS-supporteren inni meg er så evig takknemlig for at jeg har fått oppleve dette. 4 dager ren magi, på en båt, i atlanterhavet, med verdens beste band, med verdens beste fans.

I wanted the best and I got the best, the hottest band in the world: KISS <3

Tarjei Strøm og fetter Lindeflaten er på vei mot årets Kiss Kruise (rapport kommer..), men før de setter seil gikk de dør til dør på Los Angeles mange rockeattraksjoner. Herlig rapport her.

Vi gir ordet rett til rocke-globetrotter Tarjei:

West Hollywood i L.A. er et deilig sted. Nesten all rocken jeg vokste opp med hadde sin start her, og hele min barndom drømte jeg om å få dra å besøke dette nærmest utopiske hårmetal-mekka. De siste årene har vi turnert USA grundig med DATAROCK og L.A. er en av de byene vi har spilt aller mest i.

Jeg har vært her et 20-talls ganger de siste 7 årene, og har på alle disse svippturene letet opp viktige steder fra mine barndomshelter sin historie. I anledning min andre tur på KISS KRUISE, inviterte jeg med min fetter Arild Lindeflaten på en aldri så liten L.A.-sightseeing før vi drar til Miami for å treffe Kiss-båten.

Arild er en viktig person i livet mitt. Han er seks år eldre, bodde på Stord og spilte gitar i det legendariske bandet Insanity. Arild var rockestjerne og hørte på tøff musikk. Tøff musikk som han foret meg med. Og jeg var lett å fore.
Han oppdro meg med KISS, W.A.S.P. og Mötley Crüe, viste meg videoer, gav meg svenske OKEJ-blader og geleidet meg trygt gjennom hardrockens ville jungel.

Arild lærte meg å elske rocken, og det er jeg evig takknemlig for. Derfor tenkte jeg det var på sin plass å ta Arild med til L.A. og vise han West Hollywoods severdigheter. I den anledning har jeg samlet alle våre stoppesteder her slik at Pyros lesere kan nyte samme tur om dere skulle ta turen innom hardrockens aller viktigste by. Eventuelt kan dere bare drømme dere vekk sammen med oss.

Let´s go rock n’ roll!

Canter’s Deli
419 N. Fairfax Avenue

Du begynner hele turen med å ta taxi hit. Dette ser tilsynelatende ut som en helt vanlig, ganske old-school jødisk deli, med deretter tilhørende eldre klientell. Men her har du altså en aldri så liten skjult rockeperle: Deli-en er nemlig idag drevet av Marc Canter som var Slashs beste kompis i ungdomstiden. Slash og Marc holdt sammen i tykt og tynt og Marc dokumenterte nøye Guns N´Roses spede start frem til innspillingen av Appetite For Destruction.

Han tok bilder, gjorde live-opptak, tok vare på flyers og set-lister, og alt dette er heldigvis også grundig gjengitt og beskrevet i boken hans Reckless Road som er obligatorisk for enhver fan av bandet. Guns N´ Roses fikk spise mye gratis her i starten av karrieren, og flere kjente promo-bilder av bandet er tatt nettopp her.

Du treffer Marc daglig på sjappen, og kan kjøpe signert bok, signerte bilder (som han har tatt av GN’R) i tillegg til å spise helt utsøkt diner-mat. Kjente rockere frekventerer også jevnlig dette litt “hemmelige” stedet. Gene Simmons kaller det et av sine favoritt-spisesteder, og det var her David Lee Roth sett seg ned med Vince Neil i juni 1981 for å lære ham om musikkbransjen.

Fairfax High School
7850 Melrose Ave

Fortsetter du videre opp Fairfax til veien den krysser Melrose finner du Fairfax Highschool på din høyre side. Det var her Steven Adler møtte Slash, og Slash møtte Michelle Young som GN’R senere skrev My Michelle om. Anthony Kiedis møtte også Flea her, og startet Red Hot Chili Peppers med Hillel Slovak og Jack Irons som også gikk på skolen. Andre kjentfolk som har gått her inkluderer Jermaine Jackson, Mila Kunis, Phil Spector og ikke minst Traci Guns(!) for å nevne noen. Her kan du evt. ta deg en detour og shoppe videre nedover Melrose eller fortsette videre oppover Fairfax.

Centerfold News Stand
716 North Fairfax

Videre opp Fairfax finner du Centerfold News Stand som er en ganske sjarmerende aviskiosk hvor Slash jobbet i sin ungdom.
Kjøp deg gjerne en flaske vann her. Du skal jo tross alt på sightseeing

Cherokee Studios
751 North Fairfax

Enda litt videre opp Fairfax finner du Cherokee Studios som desverre ble revet i 2007. Her spilte Mötley Crüe inn en av hardrockens viktigste plater – Shout At The Devil – så vel som undervurderte Theatre of Pain. Det kan du føle på når du står her. Shout At The Devil, liksom. Mye fin footage fra dette studioet i Motley Crue-homevideoen Unsencored, forresten. Aerosmith, Van Halen, Stryper, Korn og Suicidal Tendencies har også vært innom dette studioet. Deilig.

Da er du god og mett i magen etter frokost på Canter´s samt nyfiken etter å såvidt ha dyppet dine metaforiske tær i hardrockens historie. Nå er det bare å praie en taxi og starte på eventyret Sunset Boulevard.

Amoeba Records
6400 Sunset Boulevard

Taxien setter deg av utenfor Amoeba Records om du har gitt riktige instruksjoner. Sannsynligvis den beste platesjappen i hele verden. Virkelig. Her finner du alt du trenger. Fra det siste nye til det mest obskure som du har brukt hele ditt liv på å lete etter. I tillegg til at du titt og ofte kan spotte store musikere på shopping her (Lemmy er innom her i Lemmy-dokuen) har de også ukentlige in-store konserter med små og store navn. Her har alle fra DATAROCK til Paul McCartney holdt ekslusive konserter, og det er helt spesielt å se et show inne i sjappen. Anbefales.

På 80-tallet var disse lokalene også studioet til den flotte fotografen William Hames som tok knallgode bilder av masse hårmetal band. Vel ute av Amoeba (klarer du ikke bruke penger her, skjønner jeg INGENTING) snur du til venstre og setter snuten oppover Sunset Boulevard. Hardrockens deiligste og viktigste gate.

SIR Hollywood
6465 Sunset Boulevard

Etter litt spasering treffer du på SIR, eller Studio Instrument Rentals, på din høyre side. SIR er et populært og svært mye brukt pre-produksjonslokale. Lokalet huser 7 små og store øvings/produksjonsrom som store artister kontinuerlig leier seg inn i for å øve til turnestart og lignende.

KISS øvde for eksempel mye her før Unplugged og gjenforeningen i 1996 (veldokumentert i filmen Second Coming), og herlige typer som Motley Crue, Jane’s Addiction og Bon Jovi har alle leid seg inn her for å terpe på den deilige musikken sin. Her har de daglig besøk av noen av musikkverdens største stjerner. Uten sammenligning har DATAROCK også lagt igjen masse penger for å øve her. Kun for at jeg skulle få gleden av å ha øvd i samme rom som KISS. SIR driver også med utstyrsutleie, om man skulle trenge denslags.

Sunset Sound Recorders
6650 Sunset Blvd

Nærmest rett over gaten fra SIR finner du Sunset Sound Recorders som er et legendarisk studio. Van Halen spilte inn sine to første plater her, men studioet har også hatt besøk av Led Zeppelin, Rolling Stones, The Doors, Ringo Starr, Elton John, John Lennon, Alice Cooper, Tom Petty, Cinderella, Faster Pussycat,  Danzig, L7, Wolfmother og mange flere.

In-N-Out Burger
7009 W Sunset Blvd

Det er viktig å holde blodsukkeret oppe for å kunne være på hugget hele veien når man er på rocke-sightseeing, og derfor anbefaler jeg å ta en kjapp tur innom In-N-Out Burger. Det ser ut som en hvilken som helst fastfood-sjappe, men her “hjemmelager” de verdens beste kjappe burgere. Helt nydelig, og not to be missed før du fortsetter opp Sunset.

Seventh Veil
7180 Sunset Blvd

Når Vince Neil synger “raising hell at the Seventh Veil” i Mötley Crües Girls Girls Girls-låt er det denne strippeklubben han synger om. Et av Mötleys favoritt-strippesteder med andre ord. Du får også et glimt av utsiden på klubben i videoen til samme låt, nærmere bestemt i det Vince roper “hey Tommy, check that out, man” når de begge glir elegant oppover Sunset på hver sin Harley Davidson. Stilig.

Tar du en liten avstikker til venstre ned fra Sunset – i den kryssende gaten North La Brea – finner du følgende:

Crazy Girls
1433 N La Brea

Populær og frisk all-nude strippeklubb. Mange rockere har hengt her (og henger her ennå), og det sies å være David Lee Roth sin favorittbule. Seal of approval, der altså. Vi tør selvsagt ikke å gå inn. Vi er nordmenn.

A&M Studios
1416 North La Brea Avenue

A&M Studios lå her fra 1967 til 1999 og har vært delaktig i mye flott rocke-historie. KISS, Mötley Crüe, Black Sabbath og Ozzy har alle gjort plater her, W.A.S.P. spilte inn sin første demo her, og videoen til Hear N Aids We´re Stars ble gjort her. We Are The World ble også spilt inn og filmet her. Litt mindre viktig, men dog….

Kat Von D’s High Voltage Tattoo
1259 N La Brea

Videre nedover La Brea finner du Kat Von Ds tattoostudio High Voltage Tattoo. Her er alt i L.A. Ink filmet, og det er et solid studio med masse flinke artister. Jeg har tatovert meg her to ganger, en gang hos Kat selv og en gang hos Dan Smith.

Du trenger ikke ha time for å ta turen innom, og du kan fint stikke hodet inn og bare se. Det henger masse gitarer og annen god rockemeoribilia på veggene der inne. Ta en titt før du snur deg tvert rundt og går opp igjen på Sunset der du fortsetter videre oppover (på din venstre side).

Alternativt kan du ta en kjapp tur videre opp North LaBrea og ta til venstre ved Franklin Ave, for da kommer du til:

Franklin Plaza Hotel (nå Franklin Plaza Apartments)
7230 Franklin

Det var her oppe Janis Joplin døde av overdose og Nikki Sixx nesten klarte det samme. Nikki tok overdose på fest her 22. desember 1987, og var faktisk klinisk død i noen minutter før han ble bragt tilbake til liv igjen. Hotellet som nå har blitt et leilighets-kompleks var definitivt et populært party-sted på 80-tallet, og alle fra GN’R via Ratt til Megadeth bodde her i lengre perioder.

Saharan Motor Inn
7212 W Sunset Blvd

Nok død og overdose for nå. Tilbake på Sunset finner du Saharan Motor Inn. Et streit motell sentralt på Sunset Blvd. som kan anbefales som billig bo-alternativ om man skal på rocke-sightseeing. Passe glorete amerikansk og veldig L.A.

Ralphs
7257 Sunset Blvd

Ralphs er en daglivarekjede spredd rundt i hele Sør-California, men akkurat denne som du finner på din høyre side kalles “Rock N Roll Ralphs” på folkemunne. Den ligger sentralt til på Sunset Blvd., nært både Guitar Center, strippeklubber og rockeklubber, og var naturlig nok en populær sjappe og hangout-spot på 80-tallet. Flere av de store og små hårmetalbandene kjøpte og/eller stjal matvarene sine her. Det pleide også å koke godt her etter klubbene stengte, da rockere, fans og groupies samlet seg for å drikke videre og feste ut i natten.

Guitar Center
7425 Sunset Blvd

Megastor musikkinstrument-forhandler, og her finner du alt du trenger for å rocke ut på Sunset Strip. Jeg har vært innom her flere ganger og handlet, og man spotter alltid kjente instrumentalister og shredders på shopping her. Utenfor Guitar Center finner du også The Rock Walk Of Fame hvor du finner håndavtrykk og autografene til KISS, Motley Crue, Eddie Van Halen og flere. Det pleier også å være utstillinger i vinduene her med kjente instrumenter fra rockens deilige historie. Et slags mini høykulturelt museum om du vil.

Guns N Roses øvingslokale
1506 N Gardner St

Rett rundt hjørnet for Guitar Center finner du en deilig og viktig skjult skatt. I 1985 og 1986 hadde nemlig Guns N’ Roses øvingslokale her. Slash og Axl bodde her til tider også, og kalte det mildt sagt slitne lokalet for Sunset & Gardner Hotel and Villa. My Michelle og Nighttrain er skrevet i dette lokalet, og bandet pleide å holde ville fester i bakgatene her.

Sunset Strip Tattoo
7524 Sunset Blvd

Rett forbi Guitar Center på andre siden av gaten finner du Sunset Strip Tattoo. Riktig nok er dette en annen location enn den lå på gjennom det glade 80-tall, men like fullt en legendarisk tattoo-sjappe hvor “alle” tattoverte seg back in the day. Alle i Mötley Crüe har blitt tatovert her, Axl Rose fikk gjort flere av sine tatoveringer her (blant annet Appetite-korset), og studioet er fremdeles dekorert av gullplater fra flere av storhetene de har tatovert gjennom årene. Obligatorisk å gå innom for å kjøpe t-shirt med logoen deres på som Axl brukte mye (blant annet i Sweet Child O Mine-videoen).

Mobil Gas Station
7865 Sunset Blvd (corner of Sunset & Fairfax)

Videre oppover Sunset (på høyre side) får du øye på en tilsynelatende helt vanlig bensinstasjon, men den har altså en viktig hardrock-betydning: I 1985 hadde Guns N’ Roses sin første fotoshoot her. Du kan føle magien.

The Chateau Marmont
8221 Sunset Blvd

Chateu Marmont er et legendarisk rockehotell. Det er bare å Google det. Du ser ikke mye av det fra utsiden, og det er nettopp derfor rockere har kommet hit i flere tiår for å feste midt på Sunset Strip, men i det godt skjulte. Led Zeppelin leide seg inn her og holdt storslåtte fester (eller var det orgier), John Belushi døde i Bungalow 3, og det er gjort mange legendariske fotoshoots her inne. Classy, klassisk og veldig veldig mystisk.

The Body Shop
8250 Sunset Blvd

Over gaten fra Chateu Marmont ligger The Body Shop som er en populær 24/7 strippebule, og klassisk hangout på 80-tallet. Van Halen fikk utdelt sine første gullplater her, og Mötley Crüe fikk utdelt platina-plater for Girls Girls Girls her. Naturlig nok.

Casablanca Records
8255 Sunset Blvd.

Her lå Casablanca Records sin vestkyst avdeling. Casablanca var KISS sitt plateselskap gjennom 70-tallet. Og da trenger jeg vel ikke å si mer.

The Sunset Towers
8358 Sunset Boulevard

I niende etasje i dette bygget (som nå er et hotell) bodde en ung Nikki Sixx med sin mor back in the day. Youth gone wild.

Andaz Hotel/Hyatt On Sunset
8401 Sunset Blvd

Dette er mitt favoritthotell i hele verden, og her bor vi ofte både på ferie og på tur med DATAROCK. Dette er altså det berømte Hyatt Riot eller The Riot House. Legendarisk. Her bodde og festet ALLE på 70-, 80- og 90-tallet, og det er fremdeles et svært populært hotell hos musikere og band.

– Led Zeppelin pleide å leie flere etasjer når de bodde der, og John Bonham skal ha kjørt Harley Davidson gjennom gangene.
– Myten om at rockere kaster tv-er ut hotellvinduet skal angivelig ha startet her (med god hjelp fra Keith Richards og Keith Moon).
– Lemmy skrev låten “Motörhead” her.
– Axl Rose holdt grillparty på balkongen og kastet rykende ferskt grillkjøtt til fansen på gaten helt til brannvesenet kom og stoppet festen.
– Corey Taylor i Slipknot prøvde å ta livet av seg ved å kaste seg utfor taket her i 2003, men ble heldigvis stoppet.
– Jim Morrison bodde her over lengre tid, helt til han ble kastet ut for å ha hengt etter bare fingertuppene på balkongkanten.

Hotellet dukker opp i flere store rockebiografier, samt i filmen Almost Famous.

Andaz har et fantastisk bassengområde på toppen av hotellet, med nydelig utsikt over L.A. på ene siden og Hollywood Hills på andre. Bassengområdet er – og har alltid vært – et populært fest/hangout område, og det er gjort mange legendariske fotoshoots her.

I korridorene og på rommene på hotellet henger det masse flotte rockestjernebilder for å minne deg på hotellets vakre historie, og det sies at bak disken står følgende beskjed: “Be kind to this customer. He may just have sold a million records.” Er du på rundtur i LA bør du ABSOLUTT unne deg en natt eller to her.

House Of Blues
8430 Sunset Blvd

Rett over gaten fra Andaz ligger konsertstedet House of Blues der det alltid er store navn innom. Steel Panther spiller her hver mandag når de ikke er ute på turné. Jeg så nettopp GWAR her, og det er noe av det gøyeste jeg har vært med på!

Pink Dot
8495 Sunset Blvd

På vei videre oppover Sunset finner du Pink Dot på høyre side. Et fast stopp for rockere, og sjappen som holdt Steven Adler i live gjennom hans verste heroin-periode.

Sunset Marquis Hotel
1200 Alta Loma

På din venstre side – ganske godt skjult – ligger The Sunset Marquis. Populært tilholds-sted for rockere de siste fire tiår, mye på grunn av sin sentrale beliggenhet og skjulte stil. Du leser ikke en rocke-bio fra L.A.- traktene UTEN at noen har bodd, festet og hatt seksuell omgang her. Du finner også den svært ekslusive baren The Whiskey Bar (må ikke forveksles med Whiskey A Go Go lenger oppe i gaten) som kun huser 45 gjester her. 45 eksklusive gjester, that is.

Sunset Plaza

Midt på Sunset Strip ligger Sunset Plaza som er et gatestrekk med dyrere butikker og spisesteder med uteservering på hver side. Her jobber bare unge flotte servitører med et håp om å “breake” i Hollywood, og kundene er ofte folk av betydning i Hollywood. Jeg har aldri gått forbi her uten å ikke kjenne igjen noen. Oppfordrer deg derfor til å spille Stjernebingo med reisefølget ditt her, og se hvor mange lunsjere du drar kjensel på.

Poquito Mas.
8555 Sunset Blvd

Sulten igjen?
Lavt blodsukker, sier du?
På høyre side finner du en av de beste taco-sjappene i L.A.
Bare å gi seg hen.
Helt usannsynlig god meksikansk mat her.

Mel’s Drive-In
8585 Sunset Blvd

Heller sugen på mer tradisjonell amerikansk mat?
På høyre side etter Sunset Plaza finner du Mel´s Drive-In. Denne er åpen 24 timer i døgnet, og serverer perfekt amerikansk diner-mat. Du finner ofte slitne rockere her etter klubbenes stengetid.

Mutato Muzika
8760 W Sunset Blvd

Nå begynner du å nærme deg det som virkelig var The Strip back in the day. Altså den delen av Sunset Boulevard som kokte mest på 80-tallet grunnet alle klubber, barer og sprit-forhandlere som ligger som perler på en snor. Et sikkert tegn på at du er på rett vei er den svære UFO-lignende grønne – tilsynelatende malplasserte bygningen – Mutato Muzika. Dette er kontoret/studioet til DEVO og Mark Mothersbourg. For fans av slikt, meg inkludert, kjenner du New Wave-magien. For andre er det et sikkert tegn på at du er på rett vei mot Sunset Strip.

Når du kommer ned i veirysset kan du ta en kjapp avstikker opp til høyre.

David Lee Roth’s tidligere leilighet
8787 Shoreham Drive

Her bodde og festet Diamond David Lee Roth under det glade 80-tall. Man kan bare drømme om alt det ville som skjedde her. Jeg drømmer om det ofte. Man forstår også bedre hvorfor DLR festet så mye på The Strip siden han tross alt bodde bare et steinkast unna der alt skjedde.
Gamle grisen.
Neida.
Joda.

Book Soup
8818 W Sunset Blvd

Nede på Sunset igjen finner du bokbutikken Book Soup som er like vill som Amoeba bare for bøker. Her finner du alt du trenger. En helt fantastisk butikk! Her er også stjerner titt og ofte innom, og de holder ofte instores her.

Tower Records
8801 Sunset Boulevard

Rett forbi The Book Soup vil du på din venstre side se restene av nedlagte Tower Records. Tower var “selve platesjappen” på Sunset gjennom glansperioden, og Axl Rose jobbet her (og til tider sov her) i en periode. Det var også på parkeringsplassen til Tower at Axl Rose inviterte Vince Neil til nevekamp under deres beef på 90-tallet. Vince møtte opp, Axl gjorde ikke. Typete.

Soundcheck Hollywood
8872 W Sunset Blvd

Soundcheck er en forholdsvis ny platesjappe, men en som har klart å ta vare på sleaze-stilen fra Sunsets storhetstid. Her kan du kjøpe deilig hard musikk og mye flott merch. De holder ofte signing-sessions og releaseparties med flotte rockeband.

The Viper Room
8852 Sunset Boulevard

Liten og legendarisk rockeklubb, tidligere eid av Johnny Deep, og kanskje mest kjent for at River Phoenix døde på fortauet utenfor. Konserter nesten hver dag i uken med små og store band, og det var her Steel Panther startet opp under navnet Metal Shop.

Her hadde jeg en sterk opplevelse i 2010 da jeg så bandet Where Angels Suffer (W.A.S.) med tidligere W.A.S.P.-medlemmer. Det å se Chris Holmes og Randy Piper på en svett liten rockeklubb, med strippere dansende på påler rundt i rommet mens de spilte “F**k Like A Beast” føltes virkelig som å være tilbake på Sunset Strip på tidlig 80-tall. Jeg fikk prate litt med Chris Holmes etterpå, og det er definitivt et av mine største hardrock-øyeblikk.

Snur du deg til høyre nå ser du legendariske Whiskey a Go Go på andre siden av gaten. Men før du sjekker ut den fortsetter du opp gaten N.Clark.

Guns N’ Roses tidligere leilighet
1114 N. Clark

Her bodde og festet Guns N’ Roses sammen med Vicky Hamilton i en liten drittleilighet på 80-tallet. Mye rockehistorie i disse veggene. Mye.

Mötley Crües tidligere leilighet
1124 N. Clark

Nesten vegg i vegg finner du Mötley Crües legendariske “band-hus” (nøye beskrevet i The Dirt) hvor de bodde trangt og herjet hardt på tidlig 80-tall. Grunnet sin beliggenhet endte det alltid opp med mye folk og hard festing etter klubbenes stengetid. Hellig grunn med andre ord. Blackie Lawless fra W.A.S.P. bodde også i samme hus en periode, sammen med en eskorte-pike. As you did in the eighties….

The Whisky A Go Go
8901 Sunset Blvd

Etter å ha snust på rockemagi og kysset hellig grunn snur du deg rundt og går tilbake til Sunset og Whiskey a Go Go. En av verdens mest kjente rockeklubber. Vet du ikke noe om denne må du google. Alle har spilt her. Virkelig.

Hustler Hollywood
8920 Sunset Blvd

På venstre side av gaten finner du Hustler Hollywood. Det Amoeba er til musikk, det Book Soup er til bøker, er Hustler Hollywood til porno.
Her finner du alt. Om det er det du vil finne. Utenfor har de en mini “Porn Walk of Fame”, ikke ulik Guitar Center sin Rock Walk, med autografer og avtrykk i fortauet. Ron Jeremy har et avtrykk av tre hender, for å si det sånn. Verdt å stikke innom bare for å høre betjeningen si “Welcome To Hustler Hollywood” på sin kåteste måte. Lykke til.

The Roxy
9009 Sunset Blvd

På høyre side av gaten ligger The Roxy, en annen legendarisk rockeklubb som var svært viktig under 80-tallets hårmetal-æra. Her er det konserter nesten hver dag, og man kan fint se større band her. Jeg har selv sett flere gode konserter på klubben, og gamle (og nye) rockere frekventerer ofte her. På venstre side av Roxy (mot Rainbow) ser du døren der Arnold Schwarzenegger kommer ut av i GN’R videoen You Could Be Mine. Slike ting er viktig å vite.

The Rainbow Bar & Grill
9015 Sunset Blvd

Rett ved siden av The Roxy finner du det viktigste stedet på hele turen; The Rainbow Bar & Grill. Mitt favorittsted i hele verden, og selve ground zero for 80-tallets deilige storhetstid. Som navnet sier er dette en bar og et spisested (ikke konsertsted) som serverer overraskende god mat. Stedet er drevet av noen Sopranos-aktige gamle italienere, og maten er i hovedsak italiensk. Man kan enten sitte ute på uteserveringen eller inne i selve restauranten.

Inne er det dekorert med signerte bilder, instrumenter og alt av tenkelig rocke-memoribilia fra alle som har hengt her gjennom årene. Og det er mange. Innerst i kroken (til venstre) er GN’R-bordet, hvor GN’R sitter i November Rain-videoen. Dette bordet må spesialreserveres på forhånd, og jeg har selv sittet her og spist og sett en snurt Matt Sorum med en blondine i hver hånd måtte finne seg et annet bord enn “sitt faste”. Realness.

Lemmy henger her stort sett dag ut og dag inn når han ikke er på turné, og du ser garantert kjente rockere her. Jeg har ikke tall på hvor mange herlige typer jeg har truffet her. Har du bare tid til ett stopp i LA, så er det dette. Ekte rockemagi.

Første gang jeg gikk inn hit hadde jeg på meg en vintage L.A. Guns-shirt fra 1989 for å se ”local” ut. Med en gang jeg kom inn på uteserveringen hørte jeg fra et av bordene ”woooow, check that shirt!” – og ABSURD nok var det Traci Guns som ropte der han satt på et bord med hele resten av L.A. Guns…. De hadde nettopp gjort et VH1-intervju på Roxy, og spiste nå lunsj på Rainbow. Skjebnen. Rockeskjebnen.

Gazzarri’s (tidligere)
9039 Sunset Blvd

Dette er der den svært viktige og legendariske Gazzarri’s lå. Gazzarri’s er nøye omtalt i diverse biografier, deriblant The Dirt, og det er også mange flotte scener herfra i dokumentaren Decline Of Western Civilization Part 2. En populær og viktig venue på 80-tallet, og det var stor prestisje å spille her. Stengte dog i 1992, og har de senere årene huset klubben Key Club. Steel Panther spilte nesten hver mandag i et par år, og jeg har hatt gleden av å se de nærmere 10 ganger her.
Villskap.
Deilig villskap.

Geffen Records
9130 Sunset Blvd

Over gaten fra Rainbow finner du det som var Geffen Records hovedkvarter under det glade 80-tall, og det kokte jo ganske greit i den stallen der da: Guns N’ Roses, Aerosmith og Whitesnake leverte gull og sanket dollars for plateselskapet. Et lokale som garantert har huset mye moro.

Nå er du ferdig med Sunset, men du har fremdeles litt rockemagi igjen. På tide å vandre ned North Doheney til venstre, der den krysser Santa Monica blvd, hvor du tar til venstre igjen.

The Troubadour
9081 Santa Monica Blvd

Her finner du The Troubadour, også en av de vikigste klubbene for hardrock og hårmetal på 80-tallet. Flere store band startet her. Guns N’ Roses spilte for eksempel sitt første show her, og ble senere signet til Geffen etter konsert her. Klubben spilte også en viktig rolle for utviklingen til både W.A.S.P. og Mötley Crüe.

Selv hadde jeg en fin opplevelse da vi spilte her med DATAROCK. Jeg hadde rigget opp en gammel vifte (som jeg så for meg både Tommy Lee, Steven Adler og Steve Riley hadde brukt) ved trommene, og kastet en flaske vann i håret rett før vi gikk på (for MAKSIMAL rockelook). Viften var så sterk at den fønet håret mitt på et blunk og jeg måtte gjenomføre med tidenes mest fluffy hår.
Overstilig.
Neida.

Når du nå har strollet forbi The Troubadour har du altså gått og vasset i ren rockemagi i West Hollywood i en halv dag, og kan pent avslutte kvelden på Rainbow Bar & Grill igjen. Som man jo alltid gjør.

God tur og lykke til!

Mens mange band har problemer med å få spille på sin lokale bar kjører Trouble Circus fra Bodø full pinne i selveste Los Angeles. Reisebrev fra syndens pøl kan sjekkes her.

Trouble Circus er i Los Angeles for å spille på legendariske Whisky A Go Go og The Roxy (kjente navn for alle som vokste opp med Guns N’ Roses og Mötley Crüe…), og har sendt digitalt postkort hjem til Pyro.

Hei!

Trouble Circus er for øyeblikket i L.A. og gjør noen konserter der høydepunktene er på Whisky A Go Go nå mandag som var, og tirsdag på selveste The Roxy sammen med Rex Brown fra Pantera og hans nye band Kill Devil Hill som har albumrelease den kvelden. Vi fletter også inn noen små klubbkonserter rundt i distriktet på diverste dive bars. Vi spilte blant annet på Boardners Club i Hollywood sentrum for noen dager siden.

Vi møtte Tarjei Strøm på Rainbow Bar & Grill under lyttefesten til det nye Motörhead-albumet, og han anbefalte at vi måtte sendte et lite reisebrev fra lalalalandet.

(gitarist Kristian med Dizzy fra Guns N’ Roses)

Vi har vært så freidige at vi har fått leid et hus like ovenfor Sunset Strip i den sagaomsuste åsen som heter Hollywood Hills. Dette huset er gamlehuset til talkshow-vert Johnny Carson som superkjendis via The Late Show på 60- og 70-tallet (som David Letterman overtok etter).

Huset er rimelig drøyt og over all forventning. Man kjører opp en lang driveway til en port som åpner seg til en innkjørsel med plass til 12 biler (!). Huseieren nevnte at Lady Gaga nettopp hadde gjort noe filming i kåken med sine 4 soverom, basseng og en salig utsikt over L.A. mot havet. Gud vet hva som har foregått i denne boligen. Pussig nok står det et flygel i huset som vi ble fortalt var eid av Magne Furuholmen fra A-ha…

(Heeeeere’s Johnny!)

Blir man ikke stormannsgal av dette så blir man det aldri. Når et rockeband inntar et sånt hus sier det vel seg selv at det blir fest. Det ble rett ned på “Rock N’ Roll Ralphs” for å handle inn en vogn med øl og sprit. Hvordan dette huset blir seende ut når vi reiser gjenstår å se.

Under oppholdet har vi vært så heldige å fått med oss en promotør som har ordnet rundt 13 radiointervju for oss over hele USA. Til nå har vi gjort intervju med kanaler fra Florida, New York, Detroit, Texas og California. I kjent rockeklisje-stil sprettes det både pils og blandes dram under intervjuet, og enkelte av intervjuene har blitt gjennomført i rein Howard Stern-stil.

Vi ble intervjuet av en kanal i Phoenix som spurte om vi var fornøyd med marjuanaen i L.A., og spurte etterpå promotøren hvilken kar denne radioduden var og fikk som svar: “yeah he is a bit of a nut”… Vi har ca. 6 intervjuer igjen, alle like spennende. Og det blir kanskje ekstra artig (og utfordrende) med vår fine nordnorsk-engelske aksent.

Fritiden her tilbringes som oftest i huset, på Rainbow Bar eller på Mel’s Drive In (rett nedenfor huset) der vi har vært så mye nå at folk som jobber på sistevnte plasser har oss på fornavn.

Konserten på Whisky var stor suksess og fikk blandt annet mye skryt fra Dizzy Reed fra Guns N’ Roses og selveste Tom Zutaut (mannen som er kjent for å ha oppdaget og signet band som Mötley Crüe og Guns N’ Roses i sin tid). Sitat Tom Zutaut: ” I really like your band”.

Bare de ordene betyr uendelig mye når de kommer fra kjeften på en så viktig og innflytelsesrik person. Tror dessverre ikke han har samme status eller jobb i bransjen som han hadde før, men uansett så tar vi det som et enormt kompliment og kvalitetstempel. Teddy Zig Zag Andreadis, som spillte med Guns N’ Roses på Use Your Illusion-turnen var også til stede.

Publikum på en mandag på Whisky er godt og blandet; eldre rockere, turister, en og annen gammel alkoholisert rocker fra Sunset Strip-æraen, en del rockestjerne lookalikes og en liten norsk hærskare som vi har med oss. Alt dette tilsammen betyr god stemning før, under og etter konserten. Hele Whisky A Go Go lukter forøvring som en god blanding av sprit, dårlig parfyme og piss. Med andre ord hærlig!

Club Boardners i Hollywood var hmm… interessant. Da vi ankom var det et jenteband på scena som spilte musikk som minner meg mest om det japanske jentebandet som spilte i den første Kill Bill-filmen. Utseendemessig var det en blanding av frekk bondage med en mix av litt store kvinnemennesker som sto å vrikka på formene sine.. Vi fikk også vite at denne klubben har en del gother-fester der en kan dra opp i toppetasjen og bli pisket å torturert av kvinner i diverse antrekk…(!).

Uansett så var dette et artig publikum å spille for, og de så virkelig ut til å like norsk rock n’ roll. Kvelden ble avrundet i baren med påfølgende nachspiel i Johnny Carson-huset med diverse gjester fra kveldenes lugubre bar. God stemning der også.

Nå gjenstår konserten på The Roxy tirsdag. Dette er det definitive høydepunkt for denne turen. Per i dag er vel kanskje The Roxy den mest seriøse konsert-klubben langs Sunset Strip, og den plassen som har størst navn og mest cred.
Onsdag spiller vi på en ny bar i “the valley” aka San Fernando Valley aka Pornando Valley, under et Halloween-arrangement. Spennende dager i sikte!

Sjekk mer av Trouble Circus via Urørt.

Vi har de beste lytterne (og leserne)! I går datt det inn rapport fra Iron Maidens konsert i Sverige, og i dag leverer Gaute Tangen for andre året på rad historier fra Metallicas egen festival i USA.

Vi gir bare ordet til Gaute, og takker og bukker både for denne rapporten og fjorårets fortelling.

Etter en særdeles vellykket opplevelse på Metallicas Orion festival i 2012, med Metallica medlemmer på alle kanter som delte av sine interesser, var spenningen stor om de kom til å gjenta bedriften i 2013, og ikke minst hva som ville bli annerledes.

At det kom til å bli en Orion i 2013 ble bekreftet bare en 2-3 måneder etter at Orion 2012 ble avsluttet. I januar ble datoen spikret til 8. og 9. juni, og kort tid etter ble det opplyst at stedet var Belle Isle i selve Detroit «Rock City». Da var det bare å søke fri fra jobben, bestille flybilletter og vente i spenning på programmet.

I fjor var Metallica headlinere begge kveldene, men under intervjuer med bandet kom det frem at det var en meget stor påkjenning å være hovedattraksjon begge dagene samt å være så aktive på dagen med bilshow, monster-utstilling, spille med flere andre band, og ha filmvisining. Så jeg var spent på hvem som ville headline dag 1 og hvilke andre band som skulle komme.

Head liner dag 1… Drum roll please: Red Hot Chilli Peppers… What the F..K!! Jeg må si at jeg mildt sagt hadde håpet på noe annet. Etter å ha sett band-listen var det klart at dette ikke var på samme nivå som i fjor.

Etter å saumfart listen så plukket jeg ut følgende band:

Dag 1: The Bronx (takk for tipset Asbjørn), Battle Cross, Dropkick Murphys, Tomahawk, Rise Against, Infectious Grooves og Chili Peppers (kunne jo hende de var bra live).

Dag 2: Cauldron, FIDLAR, Trujillo Trio, Deftones og Metallica. Ellers av interesse for Pyros lyttere kunne man se All Shall Perish, The Dillinger Escape Plan, Fu Manchu, FLAG, Gogol Bordello og Rocket From the Crypt. Det var også en haug med dubstep-artister som en kan lese om på orionmusicandmore.com (Detroit er visstnok kjent for denne sjangeren…).

Dag 1:

The Bronx, hva kan jeg si? De leverte varene med full rulle midt på dagen på hoved scenen. For min del var sangen Six Days A Week høydepunktet. Battlecross var helt ok, og hadde bra lyd, men jeg er ikke noen stor fan. Dagens første store høydepunkt for min del ble Dropkick Murphys som leverte utrolig bra live. Øl, sol og irsk folkpunk, kan det bli bedre? Vel ja.. Det viste seg at det kan det.

James sendte ut en melding på Instagram kvelden i forveien at man måtte se Dehaan, ellers kom man til å angre, så litt motvillig forlater jeg et halvferdig Dropkick Murphys-sett for å se ukjente Dehaan.
Dehaan, hva er det? Hvem er de? Her er noen hint: Dehaan er en skuespiller i On Through The Never, og det første vi ser når vi nærmer oss festivalens minste scene er at Dehaan er krysset ut og at det står Metal Up Your Ass med Metallica-inspirete bokstaver på kulissen. Hvis ikke det var nok, så er de nederste plekterene på mikrofonstativene grønne og det står TAMA-trommer på scenen. Er ikke det en Snake Byte ESP jeg ser? Forsinket er de også…

Gode 88 år gamle Mr. Burton reiser seg, hilser oss fra scenen og får et jubelbrus fra publikum. Vi har skjønt det dette er Metallica, og der kommer jammen James med Dehaan merke på t-skjorta. Vi var tilbake på 80-tallet på alle måter. Vi får Kill ‘em All-albumet fra start til slutt, og et press i front som jeg ikke har kjent siden nettopp 80-tallet. Det er ingen crowd-buffers på denne scenen, og det kjennes når alle som ikke hadde skjønt hintene finner ut at Metallica spiller og kommer løpende.

Stakkars Dropkick-gutta tar det sporty og stiller spørsmålet fra sin scene “Hey, what are you still doing here? You know Metallica is playing over there, right?” (Jeg ble fortalt dette av noen die hard Dropkick fans). Et av høydepunktene var da Robert spilte Anasthesia Pulling Teeth på Cliff Burtons bass i all ærbødighet. Den låten har ikke vært spilt siden Stockholm-konserten i 1986 rett før Cliff Burton døde.

The Four Horsemen og No Remorse ble spilt i sin helhet, og dette  har heller ikke skjedd siden midt på 80tallet (untak No Remorse spilt 1 gang). Avslutningen Metal Militia har bare vært spilt 9 ganger siden 1985. Dette var helt klart dagens høydepunkt!

Etter dette ble det Rise Against som også kan sine saker . En nyhet i år er signatur-teltet, og jeg benytter anledningen til å hilse på og skaffe signaturene til Dropkick Murphys. Fin gjeng. Godt organisert var det også, men det tok såpass med tid at jeg gikk glipp av Tomahawk og Infectious Grooves.

Så kveldens headliner… RHCP var ikke spesielt spennende og når du headliner bør du by på noe ekstra. At Flea går over scenen på hendene holder ikke. RHCP har ikke noe i Pyro å gjøre, så ikke noe mer om de.

Dag 2:

Vi tar for oss interessene til Metallicas medlemmer, og starter med å se på deilige biler og motorsykler. En nyhet i år er at Metclub-medlemmer kan ta bilde mens de poserer med Metallica-gear. Trommesettet til Lars fra The Black Album-turneen er satt opp, samt noen kjente Metallica-gitarer. God humor på plektrene var det også…

Vi rakk også innom museet for å se årets godbiter, men droppet Kirks krypt da køen var for lang. Kino-billettene til Lars filmverden var borte på no time, så de fikk vi dessverre ikke tak i. En kunne også spille Metallica-pinball gratis i loungene.

Musikalsk sett var dag 2 ingen høydare. Cauldron var greit, men litt ensformige. FIDLAR var morsomme, og musikken var helt grei. Deftones ble litt kjedelig i lengden. Trujillo Trio var ok, og det var gøy å se Robert bare leke seg. Forresten tar jeg hatten av til Robert som spiller 4 konserter på 2 dager.

Metallica derimot leverte sin beste konsert i mine øyne siden 2007 på Valle Hovin. Overraskelsene var Turn the Page, Carpe Diem og I Disappear, og ikke minst Disposable Heroes og Orion.

+/- vs 2012

+

+ Metallicas konserter var bedre

+ Reisen til og fra konsert stedet

+ Kun en sang ble spilt på nytt dag 2 av Metallica

+ Signatur teltet

+ Metclub loungen var bedre

–

– Band listen

– Lengre mat køer p.g.a. færre steder å kjøpe mat.

– Metallica var mindre synlige enn i fjor.

– For få billetter til Lars sine filmer

Masse fra Orion Music fra Metallicas Youtube-kanal:

Metallica som Deehan:

Robs helg på Orion Music:

Festivalsommeren fortsetter! For noen uker siden var vi på Download (les om høydepunktene her), denne helgen gikk turen til Graspop Metal Meeting i Belgia. Vi var på festivalen for første gang i fjor, og ble umiddelbart forelsket i denne koselige lille festivalen helt nord på den belgiske landsbygden.

Les mer: Pyro elsker Belgia – Graspop 2012

Så i var det på igjen, og sammen med kompisene Skjebstad (postmannen som ofte er med Pyro på tur), DJ Herkules fra National Rap Show, Frode og Rune la Pyro ut på metaltur til Belgia. Først to dager i Brüssel med tegneseriemuseum, belgiske vafler, enorme mengder blåskjell og sjokoladeshopping, før vi satte oss på toget til Mol, hvor vi bodde noen kilometer unna festivalområdet.

Øverst på programmet sto Twisted Sister, Slipknot og Iron Maiden som headlinere, lenger nede sto Pyro-favoritter som Parkway Drive, In Flames, Unearth, Papa Roach og UDO, pluss norske band som God Seed, Dunderbeist og Mayhem. Innimellom alle disse artistene var det selvsagt det vanlige festivallivet, og som i fjor leverte Graspop easy living i form av null festivalkøer, enkelt tilgang til alle scenene, enormt hyggelige folk og stor stemning. Et lite minus sammenlignet med i fjor var total mangel på informasjon rundt shuttlebusser som aldri kom, men da var det bare å labbe ut på veien for å finne taxi.

Uansett, her er noen høydepunkter fra årets Graspop-helg:

Årets festivalinnsats: Papa Roach
— Si hva du vil om Jacoby Shaddix og hans nu metal-overlevninger i Papa Roach, men makan til iver etter å få det til å funke skal du lete lenge etter. Og gjett om det funker. Fra første anslag av Still Swingin fra deres nye plate, via kvalitetscomebacket Getting Away With Murder til allsangen på gjennombruddshiten Last Resort: Papa Roach er blitt et stort festivalrockband som passer bedre enn alle andre til hovedscenen utpå ettermiddagen.

Årets coverlåt: Stone Sour gjør Children Of The Grave
— Akkurat da vi sto og snakket litt om at vi liker Stone Sour, men at de mangler en x-faktor, kjører de ut en magisk coverversjon av Black Sabbaths litt glemte Children Of The Grave. Å høre en av metalens beste vokalister servere denne tunge perlen med Roy Mayorga på trommer er livsbekreftende. Og låten sparker settet opp noen hakk, så resten blir mye bedre enn starten.

Årets crowdsurfer: han i rullestol på Parkway Drive
— Rullestolcrowdsurfing sprer seg som ild i tørt gress! For en farsott. Vi applauderer, og legger til at Graspop fremsto som en festival som er veldig godt tilrettelagt for rullestolbrukere. Flatt og jovialt er stikkordene.

Årets solstråle: hun som serverte iskald vareprøvepils på supermarkedet
— Tidlig som sent. Alltid blid. Smelt.

Årets stadiongjennombrudd: Parkway Drive
— Det er bare et drøyt år siden jeg så Parkway Drive rive taket av lille John Dee i Oslo, nå erobrer de elegant Europas største festivalscener. Allsangen på Wild Eyes, avslutningen med Carrion, breakdownet på Swing (se eget punkt), alt gikk inn i en symbiose med glade fans og et band som var genuint lykkelige over å bringe metalcore til massene. Australske Parkway Drive er klar for de store oppgavene nå.

Årets t-skjorte: FAT PEOPLE ARE HARDER TO KIDNAP
— Synd vi ikke har bilde. Han fyren var legendarisk.

Årets arvtaker: In Flames tar snart over for Maiden
— Fact, not opinion? In Flames har et så hit-tungt, publikumsvennlig, hardtslående og jovialt sett nå at det bare er å skyve dem øverst på alle festivalplakater. Og om fem-ti år? Jeg ser ikke bort fra at vi snakker Valle Hovin eller den slags. Iron Maiden leverte helt greit, men jeg tør påstanden om at bandet selv ser enden på eventyret. Spillegleden er svekket, Harris virker mer bitter enn entusiastisk, og man får ikke noe som ligner på en overraskelse eller fravikelse fra formelen. In Flames bugner over av positivitet og entusiasme og metalglede, og er så folkelige og tilgjengelige som man kan bli.

Årets partyband: Deez Nuts
— Party and bullshit! Take moneymoneymonyemoney, get moneymoneymoneymoney! We’re back by popular demand! You don’t wanna fuck with deez! Kjempeunderholdning på en tidlig søndags formiddag, Suicidal Tendencies med litt Tupac-sprinkle og en ukuelig selvtillit. Jeg gjentar: party and bullshit! Kanongøy.

Årets allsang: Ghost som avslutter med Monstrous Clock
— Satan i helvete! Bokstavelig talt. Når et festivalhelt synger med på avslutningen med “Come together/together as one/Come together/for Lucifer’s son”, da er det bare å reise hendene mot telttaket, synge med den stemmen man har, og kjenne gåsehuden bre seg nedover barisen.

Årets beste venn: Underberg
— Man trenger legende urter på festival. Tidlig og sent. Og så blir man frisk av det.

Årets taxisjåfør: han med stun gun
— Ja, vi traff en kar som flashet stun gun i taxien. Før han kjørte oss til den kebabsjappen i Mol vi skulle til, men insisterte på at vi måtte gå på en nattklubb ved siden av og spørre etter Natasha. Skulle bare si at Leon hadde sendt oss. Godt forsøk, pimp.

Årets merchvinner: Terror, for andre år på rad
— Noen i Graspop Metal Meeting må da se hvor uhorvelig mange kids som går med Terror-merch? Sokker, hatter, jakker, skjorter, man skulle tro Los Angeles-bandet hadde egen moteagent i Belgien.

Årets beste konsert: P.O.D.
— De er kristne, steine, rare og breiale, og de leverer mer fengende enn noen andre band jeg har hørt i 2013. mesteparten av låtene er hentet fra Satelite, men Alive, Here Comes The Boom, Youth Of A Nation, Set It Off og tittelsporet låter egentlig mer som tidløs arenarock enn datert nu metal. Lost In Forever, beste låten fra nye platen, beviser for øvrig at P.O.D. fremdeles kan skrive superbangers.

Årets mest bortkastede lysshow: In Flames
— Jeg elsker at In Flames svir av latterlige summer på show og stas og spas, men som de selv påpekte i år: de kunne latt lysene ligge hjemme til kl 19-konserten på en belgisk solsøndag. Funny.

Årets breakdown: Parkway Drive midtveis i Swing
— Swing! Swing! Swing! Swing! MOTHERFUUUUUUUUUCKER! Jada.

Årets mest ufine: hun med gaffelen
— Ikke alle festivalfrivillige var like høflige da de skulle fortelle stakkars festivalbesøkende at man ikke kunne urinere akkurat der eller der. Da var det frem med gaffelen. For real.

Årets tyngste veteraner: Korn
— Korn overbeviste ikke voldsomt på Download for noen uker siden, men på Graspop satt settet som et spett i stivnende betong. Enten det var gamle klassikere som Blind og Dead Bodies Everywhere eller den brautende dubstepmetalen i Skrillex-samarbeidet Get The Fuck Up.

Årets sceneinvasjon: Phil Anselmo på Agnostic Front
— En miniinvasjon fra sidestage på Agnostic Front-konsert trenger ikke bli noen suksess, men Phil Anselmo fikk danse og klovne seg så mye han ville, Roger Mirret smilte bare. Klemz + koz.

Vi hadde ikke med oss fotograf, så bildegalleriet under er mer stemningsbilder enn profesjonell dokumentasjon. Om du vil se skikkelige bilder fra festivalen, sjekk Graspop sine bandbilder på denne lenken eller festivalens kosebilder på denne lenken.

I helgen var Pyro på Download-festivalen i England. Rundt 100.000 mennesker var samlet ved ved Donington Race Track for å se alt fra iron Maiden, Rammstein og Slipknot til Kvelertak, Uncle Acid & The Deadbeats og Architects.

Og for en helg det ble. På den ene siden har man gjørme, ølkø og frityrdrap av mat, men målt opp mot metal, vennskap og total freedom tenker man ikke så mye på at England av og til føles som et U-land.

Her er 10 høydepunkter fra årets festival.

1. Da Iron Maiden fikk et Spitfire-krigsfly, kjent fra Aces High-coveret til å fly over scenen rett før introen til Moonchild. Gåsehudbarometeret ble sprengt i fillebiter.

2. Da Kvalertak ble utsatt noen minutter, og folk bare fortsatte å skrike på de norske gladguttene. Jeg har sett Erlend & co live i utlandet en del ganger nå, og de lever opp til forventningene hver eneste gang. På Download var de i fyr og flamme, og publikum – fin blanding av norske festivalgjengere og fans fra England og rundtom, gikk bananas.

3. Humøret til Josh Homme. Alle som har sett Queens Of The Stone Age live, vet at det kan gå i alle retninger. Homme kan være syk (Norwegian Wood), sint (også Norwegian Wood), drita (Sentrum Scene) eller som nå på Download: blid som en lerke og klar for å kose seg. Med frekke, nye låter fra …Like Clockwork i bagasjen ble det en funky, atmosfærisk og magisk time i QOTSAs selskap tidlig lørdagskvelden. Høydepunkter? No One Knows som ble introdusert som en låt å “get laid to” og I Appear Missing fra nye platen.

4. Da Alice In Chains dro Stone fra The Devil Put Dinosaurs Here. Jeg simpelthen elsker når Jerry Cantrell drar ut sine mest sjøsyke riff (tenk Check My Brain), og da de dro Stone beviste de hvor fantastisk den nye platen er. Highfive til nyvokalist Duvall, som bare fortsetter å imponere.

5. Alt Ghost gjorde. Jeg så at noen kritiserte Ghost-vokkis Papa Emeritus II for den komiske italienske aksenten han kjører på det joviale mellompratet sitt, men jeg synes det bare understreker det tegneserieaktige svenskene presenterer. Med rød backdropp, svaret munkekapper, et par hvite gitarer og helt strippet scene kunne ikke Ghost sett bedre ut i dagslys. Og Monstrous Clock som avslutning? Allsangvennlig og satanisk på samme tid.

6. Grooven til Uncle Acid & The Deadbeats. Denne gjengen skal ut på turné med gudfedrene Black Sabbath i år, og da bør du få dem med deg om du skal sjekke Birminghams største sønner. Tung, deilig 70-tallsdriv, poppsykedeliske låter, langt hår og slengbukser. Bak det litt dølle bandnavnet skjuler et av årets kuleste gjennombrudd seg.

7. Bury Tomorrows hjemmebanetriumf. De engelske metalcore-heltene (de er hvert fall helter i Pyro-redaksjonen) samlet smekkfullt Pepsi Max-telt (2-3000 pers), og leverte et kickass sett fra starten med Lionheart og hele veien ut. Jeg blir ikke overrasket om Bury Tomorrow går i fotsporene til Bullet For My Valentine og ender opp på Main Stage om noen år.

8. Reaksjonen da Blood Command spilte High Five For Life. Bergensbandet har begynt å få en viss profil i England, og samlet noen hundre pers i Red Bull-teltet (jeg vet, gjennomsponset festival) tidlig torsdag ettermiddag. High Five For Live ble tatt imot som en megahit, og viste hvilket potensial det er i Silje Tombre og resten av Blood Command.

9. Rammsteins forhold til pyro. Det begynner å bli noen år siden jeg så Rammstein, tror det var Quart-festivalen for lenge siden, og det de holder på med nå gjør ingen band etter dem. Bomber granater, flammer, monsterlåter og komplett galskap på scenen i 90 minutter. PS: Jeg mistenker dem for å ha fryktelig mye musikk på tape, lyden var for stereoanlegg.

10. Bekreftelse på at P.O.D. låter kanonfett live. Det kristne numetal-bandet fra Sør-California er gjerne en rar gjeng med douchebags, men live sparker låter som Alive, Youth Of The Nation og Here Comes The Boom beinhardt også i 2013. Det meste er konsentrert rundt Satelite-albumet, men det får så være. Minus for at de spilte alt for høyt, det bør de roe seg ned med.

Download oppsummert? Festivalen er litt for stor min personlige smak, 100.000 personer som skal flyttes og organisere seg til enhver tid fører til at ting går tregt og det blir store avstander, men det virker som organisatorene hadde rimelig god gang på ting. Lineup-en er uslåelig i moderne metalsammenheng, solen skinte akkurat passe og folk flest oppførte seg fint. Bonus for stort sett god lyd, og et stort pluss er at det er lett å se bra på alle scener.

Dunderbeist er vel hjemme etter support-turné for det populære tyske bandet Der W i deres hjemland. Siste rapport fra karene tikket inn i morges.

Vi takker for herlige og billedtunge reisebrev fra pølserike tyske byer, og bare nevner at del 1 kan leses her og at del to finnes her. Nå over til Ronny fra Dunderbeist.

Dunderbeist
Reisebrev fra Germania
del 3 av 3

DAG 10

Rockeekspressen ankom det sydlige Tyskland, nærmere bestemt Stuttgart, og denne dagens arbeidsplass hadde virkelig sjel. LKA Longhorn hørtes på forhånd mer ut som en biffrestaurant (eventuelt en båt), men viste seg å være en knallbra Rockefeller-ekvivalent, tett tapetsert med plakater på tak og vegger fra tidligere besøk. Det var nesten vanskelig å finne et fett band som IKKE hadde spilt der. Til og med das dass var dekket av stickers og hilsener fra alt mellom Obituary og Turboneger, og rockesjela hadde spist seg godt inn i veggene på Stuttgarts rockevenue nummer eins.

Selv om Der W reiste med full produksjon og rocketrailer med eget lyd- og lysanlegg, så skulle til og med lyden vise seg å bli magisk i Stuttgart. Noen lokaler bare funker så utmerket til dette formålet, og dette var et slikt lokale. Så etter en finfin soundcheck var motivasjon og humør på topp. Lokal kusine og lokalt brygg ble inntatt, og tulletysken satt ekstremt løst. «Paty mit bier», og alt som rimer på dette kan erstatte en hvilken som helst annen sangtekst, og de fleste udødelige rockeklassikere fikk gjennomgå denne voldtekten på backstagen før (og etter) showtime.

Stuttgartpublikummet var ekstremt hyggelige med oss, og vi var ekstremt hyggelige tilbake. Live-kjemien fungerte også utmerket denne kvelden, og denne konserten var vel i ettertid den feteste på hele runda. Utsolgt lokale fylt med i underkant av 2000 rocketørste sørtyskere, kongelyd, et ladd hedmarksbeist som sprutet på scena og rop og klapp og topp stemning. Rett og slett dritfett!

«Paty mit bier» ble vel til og med annonsert fra scenen, og dette mottoet fortsatte utover kvelden etter endt konsert og til de sene timer. Og når det var tomt for bier to party mit, så koster jo ølkasser i Tyskland en brøkdel av det nordmenn er vant til, så da ble suksessen ytterligere feiret (mit bier, ja), og et samlet beist var enige om dette hadde vært en råflott aften, som ble avsluttet med buss, rødvin og Clutch. Heia Stuttgart!

DAG 11

Oppkast skulle vise seg å bli stikkordet for denne dagen i Oberhausen. I Nurnberg to dager tidligere hadde Henning (der W bassfar) vært spysjuk, og i løpet av denne natta hadde halve bussen til tyskerne ligget utslått og spydd fra begge høl. Sånne ting smitter fort, og spesielt når man bor så tett på hverandre. Ronny i norgebussen var eneste heldiggris som led samme skjebne, og bussturen vår til Oberhausen var ikke spesielt trivelig for hans vedkommende. Reisefølget var en paranoid gjeng da vi ankom den tyske gruvebyen (visstnok), og folk ble bare mer livredde etter å ha hørt historier fra den andre bussen og lagt sammen to og to etter Ronnys nattevandring, som plutselig kunne vise seg å meget sannsynlig skyldes annet enn bare party mit bier.

At dealen med Oberhausen ikke inkluderte catering ved ankomst gjorde heller ikke motet noe sterkere hos gjengen som gikk redde rundt på tom mage helt til etter soundchecktid. Men Ronny følte seg bedre en stund, og soundcheck i den digre gamle tyske hallen som så ut som en gammel fangeleir var grei skuring, som til slutt ble belønnet med pizzamiddag på en sportsrestaurant(!). På vei hit fant vi også en diger og ledig hall full av innendørs fotballbaner, noe som ble flittig brukt av sporty beist i ventetimene som fulgte. Fussball izt cool.

De ikke like sporty beista lå strødd på backstagen, mette, trøtte og slitne. Dette kom til å bli en tung dag på jobb. Men når salen fyltes opp med tre tusen gærninger, klare for en dose hardrock, så entret beistet scena med et par ekstra gir, hentet fra uante steder. Ikke akkurat hverdagskost for oss å spille for slike folkemegder. Moro moro, selv om responsen og atmosfæren kanskje ikke var helt som i Stuttgart.

Etter nok en vellykket konsert returnerte oppkastspøkelset og Ronny forsvant på das dass og tilba porselensguden. Store øyne ventet da han kom ut igjen og paranoiaen blomstret for fullt igjen. Hvor er munnbind og gummihansker hen?? Stemninga resten av kvelden var forholdsvis laber og engstelig, men heldigvis slapp resten billig unna. Vel, våre folk i hvert fall. JC, tyskertrommis, satt med ei bøtte bak seg på scena og spydde med jevne mellomrom under hele Der W showet.. Stakkars krek.

DAG 12

Vi befinner oss plutslich i Bremen, og det er et nytt hull i turnékalenderen. En fridag med andre ord. Og det er sool, og det er varmt og deilig! Ikke bare det, men formen er på plass igjen og hælvete er over. Beistene er fornøyde, har sovet godt og lenge, og etter frokost på Starbucks parkerer vi de sie rompene våre i campingstoler i parken (en liten gressflekk på kaia..) og nyter goværet med pilsnerskum i skjegget. Stereoanlegget for anledningen er en Iphone oppi et plastkrus (funker som faen!). Fotballen blir flittig brukt på parkeringsplassen, og Torgrim får seg nesten en svømmetur i havnebassenget etter en noe misberegnet Flo-pasning.

Pier 2 heter morgendagens spillested, og det er utenfor her vi får stå parkert på fridagen. Venue-manageren er også så elskverdig å låne oss lokaler, das dass, dusj og en hangout med wifi noen timer. Rekreasjonen er et faktum, og fornøyde beist tar seg en trikketur til downtown Bremen som vi på forhånd hadde hørt mange fine ting om. Sentrum viste seg å være fantastisk fint med gamle svære bygninger og kirker og hele sightseeingpakka. Dessuten var alt samlet slik at man ble ferdig med dette spetakkelet på cirka fem minutter, så da vandret saueflokken videre gatelangs på jakt etter en real matbit.

Etter deilige, feite burgere og enchiladas med lokalt brygg attåt hadde vi fått nok av sentrum og returnerte med tysk trikk tilbake til Der Vippetangen retning bussen. Men på veien måtte vi selvsagt på en handletur for å fylle opp kjøleskapet. John og Fredrik var i slaget, og syntes plutselig det var en kjempegod idé å ta seg en stunt-snarvei på vei tilbake til bussen. Luftlinje er alltid korteste rute, og den skulle plutselig benyttes. Så gutta hopper over gjerder og toglinjer og forsvinner inn i det ukjente på idiotoppdrag. Vi andre tar heller den trygge gode gå-ruta rundt industribygget som ser ut som blanding av et krigsfengsel og en ubåtfabrikk, og oppdager da vi ankommer campingstolene våre i parken at luftlinje tydeligvis ikke var det raskeste alternativet allikevel.

Fredrik obeserveres i casual gange over fengselsgårdsplassen (la oss kalle det fengsel, da det gjør historien litt mer spennende), men hvor er John? Jo, han henger fast på et gjerde han måtte klatre over og ser ikke spesielt elegant ut der han roper på hjelp. Og siste hinder mellom fengslet og campen vår er et høyt gjerde med piggtråd surret godt over alle flater, mest sannsynlig satt opp for å hindre folk fra å komme seg INN. Men problemet til John og Fredrik nå var jo å komme seg UT. Fredrik løste dette fint ved å klatre opp noen trapper til et tårn, og gjør et helt fantastisk superhelthopp uten å nøle over gjerdet og lander på taket av et strømhus, og hopper lett ned på plenen og setter seg ustresset ned i campingstolen og jekker seg en pils. Side note: dette stuntet ble gjennomført i tresko! Han andre rømlingen trenger derimot hjelp opp og ut gjennom piggtråd og over gjerder, men kommer seg til slutt helskinnet i mål. Flukten fra fengslet er unnagjort og latteren satt løst, mye på Johns bekostning de neste timene. Batman og Robin, som de ble omdøpt til, var endelig frie menn og tilbake i rockehverdagen.

DAG 13

Etter en natt på en buss som for en gangs skyld ikke har vært i bevegelse var det en uthvilt gjeng som våknet opp utenfor Pier 2 i Bremen. Latteren og Robin-mobbingen satt fortsatt løst og friskt i minne, og det generelle humøret var godt. Catering var på plass og dagsrytmen kunne opprettholdes på en tysk, effektiv og røddig måte. Frokost klokka 12. Loading klokka 14. Soundcheck kl 16. Middag kl 18. Konsert kl 20. Ordung muss sein. Og dette ble en røddig aften også, med mye folk, topp stemning og bra levert konsert. Bremenpublikummet var riktig så trivelig, og med god direkte feedback leverer vi alltid litt ekstra.

Bremen var egentlig ment å være turnéavslutningen, men på grunn av de tidligere avlysningene i starten av turneen (hæ, sier du? Les del 1) hadde det underveis blitt booket en ny konsert i München til påfølgende dag. Selvfølgelig veldig stas. Men rutinga var ikke like stas. Bremen ligger helt nord i Tyskland. München ligger helt sør. Tyskland er et stort land. Med andre ord betød dette forholdsvis tidlig avreise (etter litt merchsalg og intervjuer og tullball) og en skranglete buss i bevegelse hele natta og påfølgende morgenkvist. Så kjølern ble igjen fylt opp med klirrende emballasje og Creedence skulle stå på anlegget hele veien til München, om nødvendig. Spell no Creedence a! Selvfölgelich! Klirr klirr. Glugg glugg. ZzzzzzzzzZZZ (Åsmund drev sitt eget trevirke bakerst i bussen, og jobbet knallharde nattskift, til varierende popularitet).

DAG 14

Siste dag på turne! Hjemmene våre i Oslo og Hamar (ja, og Lisboa da) er så nære så nære, men allikevel så fjerne her, helt sør i Tyskland. Og jaggu våkner vi ikke opp i selveste Syden også. Du veit, en sånn dag som vi har tre ganger i løpet av en norsk sommer hvor det er skikkelig skikkelig årntli varmt og deilig, nesten litt for mye av det gode? Sånn var formiddagen i München. Store deler av denne dagen ble tilbragt utendørs. At traileren med hele lyd og lysanlegget var noen timer forsinket, som igjen gjorde hele den tyske tidsplanen urøddig, gjorde ikke oss så mye. Vi hadde sol. Og gratis kalde flasker med Becks. Og mat. Og kaffe. Og sol. Nevnte jeg sol? «Titten raus! Es ist sommer», som n’Åsmund til stadighet fortalte tyskerne..

Men det morsomste av alt var hvor vi var plassert, og alt som skjedde rundt oss mens vi satt der og ventet i sola. Dagen derpå var himmelspretten (eller Kristi himmel farsdag, den andre farsdagen i året, kom vi frem til på et punkt..), og kvelden i forkant er visstnok den store partydagen i Tyskland. Og hvor befant vi oss? Midt i hele spetakkelet. Det ble parkert sportsbiler rundt oss, som vi hørte at skulle bli vasket grundig av bikinimodeller. Ikke var bilene særlig møkkete i utgangspunktet, men vaskes skulle de. Og det ble heiset ned et bur på andre siden av oss, her skulle det visst danses inni. Og det ble montert rodeo-okser, partytog, barer, scener og det ene med det andre, rundt den plassen vi satt, som lå rett på utsiden av inngangen til spillestedet. Mein Herr. Her skulle det visst partyes mit bier ja. Det skal visst feires skikkelig at en fyr i en bok hoppa skikkelig høyt en gang for et par tusen år siden.

Men vi er tross alt profesjonelle musikere på jobb (!?), og det skal rigges, sjekkes og spilles, og så rigges ned igjen. Så business before pleasure. Tonhalle het klubben i München, og det var et stort og trivelig sted som rommet i overkant av 2000 mennesker. Det var mye usikkerhet rundt nøyaktig hvor mange som kom til å dukke opp, nettopp fordi dette var et show som ble booket veldig nylig, som en erstatning for det avlyste München-showet noen uker tilbake.

Dunderbeistene var klare som kinderegg for å gi tyskerørene juling en siste gang (i denne omgang), og det var faktisk flere oppmøtte som hadde blitt utsatt for dette flere ganger på turneen. (En liten gjeng som vi snakka med senere samme kveld hadde nettopp unnvært sin femte Dunderbeistgig på denne turneen. Wow!). Så vi ga alt vi hadde igjen av superkrefter (Batman og Robin også), og leverte en siste kickass gig i München, og det viste seg å bli forferdelig morsomt! Publikummet likte oss tydeligvis veldig godt denne kvelden, og da er det alltid sjukt fett å spille. Alt stemte, og et verdig punktum på konsertrekken i Tyskland ble satt.

Danke Schön, Deutschland! Hit skal vi definitivt tilbake (ja, faktisk allerede i August på Wacken festivalen). Deler av det siste Der W-showet ble iakttatt, biler ble vasket (men ble tydeligvis aldri rene nok) utenfor venue, akkompagnert av mugger med bayer (Bayern München??), tårevåte (nuvel) avskjeder med crew og band ble tatt, og beistene avsluttet Tyskland med moro på den lokale rockepuben med biljard, metal, motorsykkel, drinker og currywurst.

Skranglebussen transporterte et tungt sovende beist over grensa til den Tsjekkoslovakiske republikk (?) og Praha internasjonale flyplass hvor mårratrynene våre tok farvel med Ivo bussjåfør, grep med seg overvektsbagasjen, og ramlet inn i retning fly og hjem til kjære Norge (og hjem til Portugal for Pettern..).

Auf wiedersehen!

Til slutt: tusen takk til Pyro og alle leserne, og tusen takk til alle tyskere og andre som har bidratt som vi har møtt og spilt for (og som gidder å lese dette via google translate).

Over und ut på vegne av Dunderbeist
Ronny Råskinn

Dunderbeist dundrer gjennom Tyskland som supportband for folkelige tyskerhelter i Der W, og leverer lesverdige rapporter hjem via Pyro. Del 2 tikket inn i går kveld…

Dunderbeist
Reisebrev fra Germania
Del 2 av 3 (del 1 leser du her).

DAG 5

Ich bin ein Hamburger, som han Kennedy ikke sa. Men vi var endelig tilbake i Hamburg, forventningsfulle og med sprudlende humør.

Forhistorie: Det er 2009. Dunderbeist er på roadtrip til Tyskland for å gjøre to showcaser for diverse bransje. Den første av disse i Hamburg, hvor vi totalt blir tatt på senga av hele byen, og da ikke minst Reperbahn og all dets prakt på godt og vondt. Vi spiller på stedet Beatles startet opp som husband i sine tidlige dager, og gjør en god jobb på samme sted, før vi skal tilbringe de to neste døgnene midt i satans navle. Transvestitter, she-males, strippeklubber, sprit og dop og faenskap lurer på hvert hjørne og i hvert vindu, og selv om Beista tilbragte vår tid på rockepuber og barer sammen med bransjefolka våre og reisefølget vårt (kompiser er ikke dritvonde å be til å fylle ledige bussseter/senger på tur til Tyskland), så ble det ekstremt mye humor og drøye ting som skjedde rundt oss hele tiden. Så hele den turen kunne nok fylt opp en betraktelig større spalte enn den allerede har, med startpistol, dukkehus og urin som noen tilfeldige utvalgte stikkord.

I HVERT FALL så var vi tilbake i Hamburg i 2013. Vi var tilbake på Reperbahn, og vi skulle spille på klubben i etasjen over klubben vi spilte forrige gang. Bussen stod parkert midt i transegata, og Große Freiheit er denne dagens (og neste dags) kontor. Dette skulle vise seg å egentlig bli den kjipeste venuen på turen med det vanskeligste publikummet å spille for. Men vi var på forhånd bestemte på at Hamburg skulle bli fryktelig (og) festlig, og det kan vel også sies at det ble sånn, selv om ikke alt utspilte seg helt etter forventningene. Konserten vår gikk bra og knirkefritt som vanlig, selv om salen ikke var full og publikummet var noe tung å dra i gang. Som på forrige turné så går ting veldig på skinner etter tre-fire konserter, og vi spiller settet så bra som vi aldri før har gjort.

Blablabla konserter, rock, rigging og eting. Skipper den biten som jeg regner med er det dølleste lesestoffet i slike artikler om hopper noen timer frem i tid. Siden vi ikke skulle reise noe sted til neste dag, men bli i Hamburg og spille på samme sted neste kveld, så var også tur-headliner Der W og crew klare for å utforske byen denne kvelden, så Beistene og en gjeng med W-er havnet på rockepuben Lunacy som ikke lå mange gatene unna. Her ble det shottet mexicanere over en lav tresko, skyllet ned med mengder lokalt øl med mye god rock og metal på anlegget. Kristian fikk seg litt feit nattmat og la seg på bussen med litt hjelp fra gode bandkolleger..

Kvelden ble toppet (og avsluttet) med showmannen Åsmund som noen av oss tilfeldig fant på stedet Thai Karaoke rett ved siden av bussparkeringen. Der var han og sjauegutta til Der W (en herlig gjeng) i full gang med Karaoke-kjøret, og Åsmund eide hele sjappa med fantastiske fremføringer av Whitesnake-låter på scena både stående og liggende utover gulvet. «Foool for your loving no mooooooooore!»

DAG 6

Fortsatt Hamburg. En gjeng ikke helt i vater våkner opp på en illeluktende buss og er til dels klare for en ny dag i syndens pøl. Etter mengder med kruttsterk tomatsuppe og kaffe (tyskere kan for øvrig ikke kaffe) var det på tide med litt business, og halve bandet var ute på kaffedate med både booking-agent og fremtidig mangement, og la planer om verdensherredømme og nye røvertokter. Siden påfølgende dag var 1. mai skulle ting foregå litt tidligere denne kvelden, slik at scener og lokaler kunne ryddes til en helvetes fest, noe tyskere tilsynelatende syntes er en fryktelig ålreit tradisjon på denne dagen. Siden vi befant oss nettopp der vi var, og med fridag påfølgende dag skjønte vi vel alle at dette fort bare kunne gå en vei.

Men først konsert. Som på mange måter ble veldig lik dagen før. Ikke fullt lokale (skjønner ikke helt greia med at de booket en dobbeltgig når det ikke var utsolgt noen av de to dagene!?), og et litt tungt (men ikke like tungt) publikum å jobbe med. Byen vi hadde gledet oss mest til på forhånd ble den som skuffet mest. Altså, det var ikke på noen måte krise. Det var fett som fyttirakkern, og vi leverte hundre prosent, men greia med å være supportband er publikummet som er tilstede ikke alltid er like engasjerte som det vi er vant med hjemme, og i noen byer var dette mer merkbart enn i andre. Men moro læll!

Etter vår gig, hovedbandets gig, og den rutinemessige merchandise-samlingen med meets, greets und biers etter showene, var det ut på nattevandring igjen. Kebab, øl, mexicanere og tequilas. Folk ble litt mer spredt denne kvelden, men de fleste av tyskerne og samtlige nordmenn trasket pub til pub i Hamburg, prata mye skit, bondet godt og topp stemning og lite ugang. For noen varte kvelden lengre enn andre, og JC (trommefar i der W) rakk ikke bussen tidsnok til avreise og ble strandet i Hamburg en ekstra dag. Haha!

DAG 7

En velfortjent og velkommen fridag er på sin plass. Et komatøst Beist våkner opp i småbyen Göttingen, som ligger ganske så midt i Tyskland. Rett bak K-en i Tyskland på kartet sånn cirka (for å resirkulere gammel dårlig humor). Det er godt utpå ettermiddagen før gjengen våkner til live, og de som tør, våger seg ut på en liten sightseeing og fotballpub og kebabjakt, mens andre mer eller mindre forblir i bunkersen med nye nedlastninger (lovlige selvsagt) på datamaskinapparatet. Det ble fortært taco. Det ble fortært sterk taco. Det ble tilbudt en tacosaus som var så drøy at man måtte underskrive en kontrakt før man fikk den helt på. Sausen var like sterk inn som den var ut igjen.. Nuffsaid. Göttingen er for øvrig en fantastisk koselig og fin by. Vakre bygninger, og ditto imøtekommende og hyggelige mennesker. Det finnes verre steder å slå ihjel dødtid, for å si det sånn.

DAG 8

Uthvilte Hedmarkinger hadde fått hvilt seg ut etter Hamburgerhelvetet, gredd skjegget og vaska kroppen, og var klare for en ny dag på jobb. Dagens kontor (som vi hadde stått parkert utenfor det siste døgnet) het Stadthalle og lå til en forandring ikke tyve minutters togavstand unna bysentrum, så litt shopping av rene boksere, hele jeans og tunge boots lå tilrettelagt. Beista koste seg og ble enige om at pensjonisttilværelsen godt kunne finne sted i nettopp denne byen.

Katrine ble gode venner med det lokale Polizeiet, som hun trengte å snakke med noen ganger for å anmelde Mac-en hennes som ble stjålet fra backstagen i Hamburg. Konserthallen var også fantastisk fin, og alt lå til rette for en knallhard og fet comeback i Göttingen (eller Gothenburg, som Kristian så fint kalte det i en dårlig engelsk samtale senere samme kveld. Kjett med geografi). Konsert gikk smooth som bare det, og publikummet var en kjempeopptur. Moro med turne!

Endelig var det også ordentlig internettforbindelse på en backstage, noe som ble flittig brukt til viktige ting her i livet som online biljard med hverandre (en hit etter hvert på turen). Pool is cool.
Merch ble solgt, skjegget til Torgrim ble befølt av nok ei gæærn tysker-Turid, og vi hadde tid og overskudd til en liten lokalpub og nattmat til bussturen videre, med tv-serier i de klaustrofobiske, prompeinfiserte bunkersene våre (kan umulig være sunt i lengden..). Zzzzz.

DAG 9

Ny dag, ny by, samme gamle mårratryner som ser eldre ut for hver dag på busstur på de germanske autobahner i tsjekkoslovakisk buss med dårlig dempere. Nürnberg var dagens by på lista, og vi skulle heeelt i utkanten av bygrensa, faktisk innom den lokale dyreparken, hvor vi skulle spille i løveburet. Eller Löwensaal, som venuen het. Det lå faktisk tilknyttet dyreparken. Vi kom oss aldri inn dit, noe Ronny var helt fornøyd med etter et mareritt om nesehorn på bussturen..

Löwensaal så rimelig krise ut ved første øyekast, og kanskje det mest stusselige konsertstedet så langt på turneen, med latterlig kjip akustikk, liten scene og kummerlige lokaler. «Welcome to the ass-hall», som lydtech-Lars ønsket oss velkommen med da vi ankom.. Men etter hvert som det fylte seg opp med tilreisende tyskere, så skulle det vise seg å bli veldig god stemning der inne, og akustikken var plutselig ikke så krise lenger når tomrommene ble okkupert av rare tyske muskelbunter. Slike kvelder har en tendens til å ende opp som en giga-opptur. Lave forventninger = positive overraskelser, og vi storkoste oss fælt oppå scena der, og publikum vel så mye. Vi hadde faktisk circlepit ute i publikum på opptil flere låter, og det er jo stas!

Åsmund som hadde slitt med feber og halsgrums et par dager leverte godt vokalt med hjelp av gode antiflu-drops som han fikk en hel godtepose av fra JC i hovedbandet, og både han og resten av beista tok en tidlig kveld og kunne sove seg friske og raske til neste stopp, som vi gleda oss fælt til etter gode historier fra både turneleder og band. Stuttgart, hier we komme!

Til neste gang, mårna!
Der Beist

De reisevante herrene i Dunderbeist er tilbake på veien, og gir deg selvsagt insideinformasjon via Pyro.

Forrige gang Dunderbeist reiste langs europaveiene var da de spilte oppvarming for Fear Factory og Devin Townsend Project før jul, og nå har de reist fra gode gamle Noreg igjen for å spille rocken sin for lydhøre tyskere. Vi kjører suksessoppskriften med rapporter fra veien igjen her på Pyro.

Reisebrev fra Germania
(Del 1 av 3)

Dunderbeistet rapporterer tilbake fra selveste Tyskland, hvor de har fått det farefulle oppdraget å varme opp publikummet til DER W et par ukers tid. Som forrige gang blir dette topp underholdning i form av ord og bilder, formidlet på Pyros rocka nettsider. Aller først: hvem, hva, hvor og hvorfor ikke?

Reisefølget består denne gangen av: Torgrim, Åsmund, Kristian, Fredrik, John og Ronny. Også kjent som Dunderbeist.
Petter skrur lyd og hører på tung bluesbasert rock.
Katrine blinker lamper og tar seg en sporadisk joggetur.
Ivo kjører buss og er fra Tsjekkoslovakia.

Og det er i Tsjekkoslovakia at denne historien begynner. Et turnesultent (og alltid tørst) Dunderbeist flyr til Praha der møter vi den utvandrete Mossekråka Petter som fløy inn et par timer tidligere fra sin nye hjemby Lisboa, smørblid i skjegget og klar for tur. Her møter vi også Ivo, en stillferdig og trivelig tsjekker som vi greide å lure til å transportere oss rundt i bussen sin de neste ukene. Men bussen var ikke klar enda da vi landet, så fikk vi oss en guidet sightseeing gjennom alle kriker og kroker og humpete trange brosteinsgater i downtown Praha, som for øvrig er en fantastisk fin by.

Den innleide backlinen blir gjennomgått og godkjent, henger blir pakket, og bussen er klar for å fylles med beist og brygg. Bussen er for øvrig en mini-nightliner, og i en helt annen verden en monsterdoningen vi reiste rundt med på forrige turne i høst. Bussen lyser av østblokk, og er akkurat passe stor til at det akkurat er plass til 9 mann, både vertikalt og horisontalt. Og med kald pils i hånda og tung og mørk bluesrock på anlegget er ikke vi en veldig kravstor gjeng på veien.

DAG 1

Bussen går hele natta og de skjeggete hedmarkingene (vel, stort sett i hvert fall) våkner opp i Köln, i selveste Den Tyske Bundesrepublikken. Vest er best. Enda bedre enn hest. Og Köln er en stor og trivelig by som vi nå besøker for tredje gang, og er et finfint startpunkt for denne turneen.

Forventningene våre er nok ganske store til denne turneen, og vi vet at dette blir en litt annen tur enn den vi rapporterte hjem om i november. Denne gang er det større spillesteder, bedre catering, bedre kår jevnt over, og det skal faktisk være mulig å få seg en dusj og noe proviant uten store problemer. Luksus. E-werk heter klubben på turnedag 1, og vi gliser godt når vi ser store og fine lokaler som rommer 2500 folk. Vi blir ekstremt godt tatt i mot av det tyske crewet, og alle er så latterlig positive og effektive og hjelpsomme hele tiden. Tyskere as!

Litt om hovedattraksjonen og de andre folkene:
Der W var et totalt ukjent navn for noen av oss før vi ble booket med på denne turneen, og det er det nok helt sikkert for de fleste nordmenn også. Men man kan kanskje sammenligne bandet med DumDum Boys på noen måter (bare litt hardere). De er dritstore i Tyskland, synger på tysk, og allsangen sitter like løst hos publikummet som på en britisk fotballstadion. Frontmannen, Stephan Weidner, også kjent som «der W» er mannen alle roper på og som alle kjenner. Og de fleste kjenner han vel best som frontfigur i de smått legendariske Böse Onkelz som herjet på 80-og 90-tallet med sitt noe frynsete rykte. Men det er proffe og flinke folk, og vi kan absolutt se kvaliteten i det de leverer, selv om det rent musikalsk er langt unna det meste som er representert i noen av beistenes platesamlinger.

Vi kommer veldig godt overens med alle mann fra første stund, og sammenlignet med småsure amerikanske primadonnaer som vi hadde friskt i minnet er jo dette kjempeluksus for slike som oss. Første konsert på turneen gikk veldig bra. E-werk var utsolgt og fullt på tre nivåer i salen, og vi gjorde nøyaktig det vi skulle. Dette var også vår aller første konsert med inear-monitoring på alle mann, noe som var fryktelig uvant, men samtidig også fryktelig deilig. Klokkeklar lytting direkte inn i kraniet! Eneste minuset med dette opplegget er at noen gitarister savner en kasse (monitor) de kan sette foten på i front på scenen når de skal tøffe seg litt ekstra… Beistet omvendte mang en tyskertøs og var storfornøyde med hvor vi hadde lagt turnelista på første kveld. Dette ble feiret med øl og tequilas. Prost!

DAG 2

Så var det på høy tid med en fridag. Hehe, vi hadde ikke noe annet valg, da det var lagt inn en day off på denne dagen. Vi som så vidt hadde begynt turneen fikk en hel dag i Wurzburg hvor vi sov, spiste texmex, spilte fotball og så tv-serier. Siden vi sto parkert utenfor klubben vi skulle gjøre neste konsert på slo vi like godt i hjel noen timer der på kvelden, drakk lokalt brygg, og hørte på en metal-dj sammen med mye rare metaltyskere. Mer var det vel strengt tatt ikke å si om fridagen i Wurzburg, annnet enn at det var en kjempegod ide å fylle kjølern på bussen med masse take away chili con carne til nattmat. Noe som skulle vise seg å ikke være en like god ide dagen derpå…

DAG 3

Fortsatt i Wurzburg, med nattmat utover hele skjorta og gode, oppblåste chilimager. Men ny dag med gig og fullt opplegg betyr også god catering, miljøforandring, og tilgang på sanitære frynsegoder. Posthalle het dagens kontor, og det er en svær venue inne i en postterminal midt i den snodige tyske småbyen. Størrelsen på stedet er vel omtrent som i Köln, og det ble sagt at vi kunne vente oss i underkant av 2000 publikummere denne kvelden.

Nå må det også nevnes en liten forhistorie til turneen. Stephan Weidner (Der W-frontmann) hadde en sykkelulykke noen dager før turneen, knakk tre ribbein, går på en tung diett av smertestillende, og måtte til og med avlyse den første uka med turne. Dette gjorde også at på en del av konsertene (slik som i Wurzburg) kom det en del tilreisende som fikk gratiskonsert som plaster på såret for avlysningene som ble gjort i nærliggende andre byer. For vår del hadde jo dette lite annet å si enn at vi fikk flere folk på konsertene, og at hovedprimadonnaen stort sett var fraværende bortsett fra under sin egen konsert.

Trivielle fakta fra dagen til glede for lokale lesere: Kristian fikk seg en fin ny hårklipp og ble et halvt år yngre.

Konserten i Posthalle gikk fint, og selv om publikummet ofte er litt vriene og skeptiske i starten av settet vårt, mykner de godt opp underveis, og mang en tysker ble igjen bebeistret etter en godt levert gig. Og selv om konsertene våre slutter med to låter på norsk (Hatet og Gjør som far din) er det liten merkbar forskjell hos et publikum som ikke forstår stort engelsk allikevel.

Setlisten som virker gjennomgående for turneen ser for øvrig slik ut, for de som skulle bry seg:
La Guerre du Feu
Father Serpent
Shields Alligned
Songs of the Buried
Lucifer Eyes
Four of the Seven
Centuries
Through the Peephole
Hatet
Gjør som Far Din

Kvelden blir avsluttet med flerstemte barnesanger i kano og svensktopper backstage, godt selskap og mere lokalt brygg, før beistet legger ut på nattevandring på leting etter mer sterk diett (og noen havner på 80s disco party på en lokal klubb og danser til Falco..).

DAG 4

En ny dag truer. Denne dagen er vi i en forstad til Frankfurt som heter Neu Isenburg. Dette er også hjembyen til hovedbandet, og det er satt opp intet mindre enn syv band for kvelden. Det regjerer fullt kaos. Vi er en gjeng folkesky hedmarkinger som prøver å være minst mulig i veien for stressa tyskerere (pluss svensker og dansker denne kvelden faktisk), og holder oss mest for oss selv. Så lenge vi har tilgang på viktige ting som mat og øl så plager vi ingen..

Dørene åpner så tidlig som klokka fire, og rundt 1500 folk møter opp på Rocknroll Fiskeboll søndagsmatinè med punkrock og metal på menyen. Dunderbeist går på ca. åtte som de andre kveldene, og selv om energinivået før konsert er labert henter vi frem flere ekstra gir fra uante plasser og leverer igjen et rockesirkus på godt over middels nivå. Publikummene tar oss godt i mot, og fornøyde nordmenn forlater åstedet godt varmet opp til de store lokale heltene i Der W.

Vi er alle slitne etter gig og tar en tidlig kveld for en gangs skyld, hele gjengen. Sikkert ikke dumt med tanke på at de neste to døgnene skal tilbringes i selve syndens pøl..

Neste stopp: Hamburg! (hjelp!)

Auf Wiedersehen!
Der Råskinn, Dunderbeist