1. Solid settliste. 16 låter fordelt jevnt på fire album. Det vil si fire fra hver av Alive Or Just breathing, The End Of Heartache. As Daylight Dies og den nye. Det betyr også at forrige studioalbum, bandets andre selvtitulerte, er stråket fra katalogen. Dette var også Adam D inne på da jeg intervjuet bandet før gigen. Jeg kunne gjerne tenkt meg en låt eller to derfra, men det får være så.

Les også: Vinn deluxe-utgaven av nye Killswitch Engage-platen

2. Jesse bar litt sliten i pipene, men han er en energibunt som tar alt igjen i ren skjør innsats, og etter hvert som stemmen varmet seg leverte han hele konserten så deilig som man kunne håpe på. Emosjonelt, supersint, sårt, beinhardt, Jesse tar alle stemningene. Han er en latterlig god frontfigur, sympatisk og på hugget.

3. Når det er sagt, er Adam D underholdning nok i seg selv. Han leverte ingen standup-umiddelbare klassikere i går, den beste var da han dedikerte The Arms Of Sorrow til noen ivrige jenter og sa de skulle få seg en Night Of Sorrow, men han kjører full aerobic og mimikktrening gjennom hele konserten. Samtidig som han flekker frem de røffeste riffene metalverden har sett på 2000-tallet, perfekt koring, growlejokes og litt flexing av biceps.

4. Jeg likte at bandet på en søndag knuste kjapt og effektivt gjennom settet. 16 låter nesten uten pause, bare rett i strupen på første riff og breakdown, og så in-your-face metal. På en fredagskveld kunne jeg tålt mer fjas og prating, men på en søndag vil man ha business.

Les også: Videoen til In Due Time

5 Høydepunkter? Take This Oath var sjukt storslagen, In Due Time er et popmetalmesterverk, åpningen The Hell In Me ga meg bakoversveis, og tittelsporet fra A Bid Farewell ga meg troen på menneskeheten. Samtidig må man trekke frem Life To Lifeless og de andre Jesse-originalene fra Alive Or Just Breathing.

(foto: Finn Arne Nystad)

Ok. Ivar fra Enslaved bryter barrierer når det kommer til hvilke omgivelser metal spilles i, og ikke minst når det gjelder rapportering hjem til gamlelandet. LOL og alt det der.

Enslaved har altså vært et av mange band som spilte på metalcruiset Barge To Hell som gikk fra Florida til Bahamas og tilbake for noen dager siden. Vi takker og bukker for at Ivar Peersen i Enslaved har skrevet årets beste rapport til oss, og leverer ordet til nettopp The Ivar.

Der var jeg tilbake gitt. Onkel Reisende Mac, eventuelt Onkel Spisende Og Drikkende Bjørnson. Denne gangen blir det en (relativt) kort rapport, mens det i februar og utover i noen måneder vil bli lange og fyldige (i flere betydninger) utredninger fra kommende Enslaved-turneer.

Denne gangen skulle vi ut på tur i en drøy uke, og det ble for så vidt en temmelig drøy uke i positiv forstand. Oppdraget denne gangen: Å opptre som en del av metalcruiset Barge To Hell tur-retur Miami (Florida) – Nassau (Bahamas). Selve konseptet var såpass spektakulært at det ble en del omtale i forkant, og på nyåret blir det utdrag av videoblog på «Ettermiddagen» hos en konkurrerende kanal. Selv visste vi ikke all verden om hva som skulle skje, for informasjon utover oppmøte og varighet var det tynt med. Å arrangere cruise er tydeligvis mer enn stress nok om man ikke skal deale med en full tre-sceners produksjon i tillegg. Men vi er vant til å ta ting på sparket med et psykedelisk smil om munnen, så vi la ut med overmot og badetøy i bagasjen. Bak oss lå snø, sludd og sidelengs vind, foran oss tropisk varme og parasolldrinker.

(Kings Of Seven Seas!)

Vi ankom Miami natten før avreise med cruisebåten, og skviset oss inn på et lavbudsjettsprosjekt ved flyplassen. Stedet var hverken noen restaurant eller bank. Det første fant vi ut under «frokosten» neste morgen: Bagel, «nøytral» smøreost og muffins er jo ikke vits i å føre opp som «frokost» i brosjyren. At de heller ikke var noen bank fikk man opplyst når det ble spurt om å veksle en 20-dollar neste morgen. Så drit i å sjekke inn på Runway Inn om du skal lande og overnatte ved Miami International Airport.

Uansett, vi skulle bare sove der, og neste morgen var det pick-up av hotellshuttle og full gass ned til havneområdet. Å se cruiseskipene ligge linet opp på rekke og rad var temmelig episk, og nederst på kaien lå vår vertinne for den neste uken: Majesty of the Seas. Jada, skal det være metal-cruise så må det være såpass. Vi var tidlig ute og fikk en relativt grei plass i køen. Det gikk ikke mange minuttene før vi så kjentfolk fra Canada, Oslo, Hellas, USA og Eirik som bor i etasjen over øvingslokalet vårt i Bergen (det er vel toppen av «verden er litt, gitt»).

(sjøens majestet med lydmann Kabel)

Innsjekken gikk vanvittig glatt, kudos for et smågenialt opplegg der, og etter en del trask var vi om bord. I påvente av klare lugarer ble vi lokket opp på 11. dekk hvor lunchen sto klar. Det var skikkelige saker, med uendelige mengder tacos, kjøtt, fisk og det du vil. Konseptet om bord var enkelt. Alt uten alkohol og/eller kullsyre er gratis når du er om bord. Vi artistene fikk en beskjeden sum penger inn på betal-ombord-kortet vårt, men med internett til kr 3,50 minuttet og små brune til 30-40 kroner var jo den sekken tom temmelig fort (som brura sa).

Vi fyrte bagasjen inn på lugarene våre i en gang bestående av stort sett artister. Det er jo begrenset hvor mange single som reiser på cruise til vanlig, så standard er en dobbeseng på lugaren med muligheten til å med enkle grep dele den i to single (for to musikere på en lugar f.eks). Ikke alle fikk med seg denne muligheten, så etter ca. to sekunder var gangen full av latino-musikere som virret rundt med frykt og raseri i blikket, mens de skrek om «fucking fag beds» og «double homo bed shit». Jeg skal innrømme at jeg et sekund vurderte å dele kunnskapen om den delbare seng, men tenkte de skulle få plages av sin i overkant fremskredne homofobi lengst mulig før en vettskremt kabinassistent måtte trø til med å hjelpe dem.

(Ivar og Bækkis i full mundur, foto: Finn Arne Nystad)

Samme morgen, på vei til skipet, tikket info om kjøreplanene inn. Vi kunne konstatere at vi fikk skikkelig krem-spoter. Innendørs første kvelden ikke altfor seint, og utendørs på dekk siste dag heller ikke for seint. Andre hadde fått tildelt tider som start 10.00 om morgenen og avslutning 04.30 på morgenkvisten. Phew. Det ble tid til strengeskift og en kjapp ryggstrekk før det var å sige bort på Chorus Line Theatre i 5. etasje. Oppriggen ble temmelig kaotisk. Våre kjære arrangører hadde spart en krone og to på å ta med interns (lærlinger) som scenecrew. Det de tjente inn på entusiasme rant rimelig kjapt ut igjen på at de ikke visste opp og ned på… vel, på opp og ned, basically. Det hadde gått en del kjappere om de ikke hadde hjulpet til, men vi kom oss nå på scenen.

Giget ble en solid arbeidsseier. Å spille i teppebelagte revy-rom (vi har gjort det før) suger ut energi av både folk og musikk, men takket være jernvilje på scenen og entusiasme fra salen (særlig fra tidligere nevnte nabo fra Nygårdsgaten i Bergen) ble det fest på lokalet! Takk for øvrig til Behemoths trommetech som kom ilende til når ting begynte å vingle bak i slagverket (takk og pris at ikke noen interns var på pletten for å hjelpe).  Joda, stemningen var høy i laget, og sammen med våre medreisende nordmenn og –kvinner ble det drinks og nogle øl på puben etterpå.

(foto: Finn Arne Nystad)

Noen låter med Behemoth ble det tid til også, men lokalet hadde samme virkning på meg som publikummer; teppene og alle gin & tonicsene som hadde seget inn i dem dro av for mye av taggene i metalen til at det ble skikkelig trøkk. Så det ble heller en tur opp på dekk for å se hva som skjedde. Der var Sodom godt over to timer for sein med changeover, og akkurat i gang. Topp det, ting låt frekkere utendørs, og Sodom er førsteklasses tysker-thrash. Lovely. En tur innendørs for en øl og x antall gjenforeninger med gamle kjente (vanskelig å unngå på metal-cruise, skal jeg si’rei!), og så begynte øyelokkenes vekt å gjøre seg gjeldende. På vei til lugaren gjorde jeg et stopp innom utendørsscenen i det Paradise Lost dro i gang noen godbiter fra midt i karrieren. Den delen av repertoaret er ikke helt kompatibelt med meg, og i alle fall ikke i stuptrøtt tilstand. Det var så vidt jeg kom med ned fire etasjer til lugaren uten å sovne underveis.

Så var det dag to på skipet, med en beyond solid frokost som knall start på dagen. Aaaaalt hadde de på den buffeten. Til og med sinnsykt fete metal-tyskere. Jeg traff en favoritt på omelettstasjonen. Vi var to stykk som sto der med tallerkenene våre, hvorav jeg var et ørlite knepp foran og skulle bestille først. Kokken Torres spurte: «What would you like on it?», og jeg svarte som seg hør og bør: «Everything, please». Den fete metal-tysker-dama ved siden av meg brøt ut i en kneggende latter. «What now?», tenkte jeg. Glemte jeg å bytte ut «th»-lyden med «z» («Everyzing, pliz?»)? Var det god gammel «lubben fyr ber om alt på»-humor som slo inn? Som om hun skjønte at jeg ikke skjønte annonserte hun høyt og stolt «ønly ham on my ømelett» til kokken, før hun snudde seg til meg og enda litt stoltere kunngjorde at «I dønt eat ze vegetabølz at øll». Ålreit. Så du er altså så jævla metal at du ikke spiser grønnsaker? Ikke mye å si på den saken. Resten av frokosten gikk fint, om enn i en slags sjokktilstand. Metal er så mangt. Så ufattelig fett og samtidig så hinsides teit at det er til å bli svimmel av motsetningene i denne totale livsstilen man har valgt å inneha.

Jeg skal være førstemann til å innrømme at resten av dagslyset ble tilbrakt i såpass kjedelige termer at det ikke er verdt å blogge om på Pyro. Kjedelig for dere, men for en som synes kvitteringer og Excel er helt fett var det en trivelig arbeidsdag i båtens business-rom. Der var det i alle fall god plass. Knegg. Solen gikk omsider ned, og så var det bort i baren for å ta noen brune med gutta i bandet og medpassasjeren Finn før vi tok en kikk på Solstafir. Islendingene leverte et fett sett, selv om litt teknisk trøbbel mot slutten la en demper på entusiasmen på scenen. Vel, vi synes det var fett, så det får Riffur Rockason og Hans Vennur bare innfinne seg med.

Noen øl seinere (og kanskje en rom og cola?) var det Mayhems tur til å fyre løs på dekk. Også det en minneverdig konsert, mye på grunn av Attilas helt fantastiske prestasjon som vokalist og scenepersonlighet. Ikke verst å fremstå som troverdig mørkemann fra Transylvania på et cruisedekk. Konklusjonen var vel at det er mulig å fremstå som troverdig i de fleste sammenhenger, så lenge man er troverdig i utgangspunktet. Det var vel det som kom til kort for meg når At the Gates etterpå entret scenen. De fremstår mer eller mindre som et band på en cruisebåt-scene, uten noe særlig mer å melde enn at de er et legendarisk band som er… legendariske. Jeg kjente at mitt eget legend-o-meter var på nedadgående, og når verdens sannsynligvis største (og sterkeste) rom og cola heller ikke hjalp, så var det takk for i dag.

(fra meet & greet-seansen i sterile omgivelser)

Så var det onsdag og båten sto parkert på kaien i Nassau, Bahamas. Jeg sier ikke «parkert» fordi jeg ikke vet at det heter at «båten ankret opp ved», men fordi jeg ikke klarer å la være å plage folk som lar seg plage av sånne feil (enhver familie og ethvert band har minst en sånn).  Jeg fryktet total turist-overdose, og fikk fullstendig rett i de bange anelsene. Herre jemini og milde måne, alle skulle leie meg en moped, flette håret mitt (really?) og selge meg krimskrams. Jeg holdt ut en tur på Starbucks (go imperialism!), en gavebutikk for litt sommertøy til kone og barn, og nesten en svipptur utenom turistløypa. Sistnevnte krumspring førte til såpass mye stygge blikk fra the locals at jeg droppet det prosjektet. Om de var lei av backpackers på «slumming» eller bare turister generelt vites ikke, men dette var ikke dagen for å få dyttet kamera og stråhatt opp ubehagelige steder (som om det hadde vært behagelig noen steder).

Så tilbake til båten for mer arbeid i ensom majestet i business-loungen. Etter hvert kom de andre tilbake fra fine turer på Bahamas, med jetski, private strender og bunnløse glass med rom. Nachtmysticum var endelig om bord (de misset flyet til Miami, og dermed første halvdel av turen) og dette skulle vi ha med oss. Det var ingen grunn til begeistring. For det første var lyden som en katastrofe som inntreffer på toppen av en total katastrofe. Når de i tillegg til lydmannen fra helvete (må ha vært skipets egen karaoke-tekniker) manglet to av fem bandmedlemmer (40%!) ble resultatet temmelig vassent.

Fra lunken suppe innendørs gikk vi opp på dekk for å se Napalm Death levere det som for undertegnede ble stående som turens store konsertopplevelse. Dæggern for et trøkk, for en integritet (ikke mange raddisser som kan levere et show på pooldeck, snakke om revolusjon mellom låtene, og ikke fremstå som helt evneveike), og for en setliste! Når «Suffer the Children» fra «Harmony Corruption» øste ut måtte jeg og Grutle ta skuldertak rundt hverandre, bøye midteuropeisk i knærne, og rett og slett bange aaaalt vi kunne. Ellers artig å se forsøkene på moshpit på tidenes glatteste skipsgulv. Folk trynet og føyk rundt uten å behøve å være så mye borti hverandre.  Suverent!

I gledesrus (iblandet litt Cuba Libre) gikk turen for å se om det var festligere på Paradise Lost nede på A Chorus Line. Neida, det var enda litt traurigere innendørs faktisk. De kjørte samme settet, bestående av stort sett nye og middels nye ting en gang til. Altså samme sett som dagen før. Når du kjører to sett på to dager for de samme folkene på samme båten går det vel an å bytte ut en del (vi kjørte f.eks to 100% forskjellige sett)? Og når fansen din betaler femsifret for å se deg på et sånt cruise kan det jo hende de hadde likt å høre ting som var eldre enn tre år gammelt – selv om du selv synes det nye er mer voksent og snedig. Når det heles toppes av en klagetale om at folk snart må være ferdig med å ta bilder av dem (igjen; du er på et cruise, dude), var det nok. Det var opp igjen for å se litt på Sanctuary, men det var nok ikke noe for meg gitt. Litt mer mingling, og så good night, baby. Selvsagt etter en tur innom pizzarestauranten. Temmlig ok med en restaurant hvor all pizzaen du vil ha er inkludert på vei til båtrommet ditt (hehe, jada: kahytt).

(Bækkis viser frem setlister, foto: Finn Arne Nystad)

Så var siste dag på cruiset kommet, og den begynte med 10.00-konsert på dekk med Solstafir. Med sol og mild bris blir det stående som en av de større konsertopplevelsene på lenge. Aldeles nydelig. For meg hadde hele turen hatt et temmelig tydelig jobbpreg, så litt digg var det at det nærmet seg slutten. Litt overraskende var det dog å erkjenne hvor fett dette egentlig var. Masse kjentfolk, en del bra musikk (og en del ræl), masse god mat og drikke, og ikke minst en liten uke med bare metall. Det er jo digg bare å henge med sine «egne» også, uten at det trenger å bli helt Berlin 1936-stemning av den grunn.

(mageplask-bonanza!)

Først på dagen sto jeg og Grutle foran et svært viktig oppdrag: Å være dommere i mageplaskkonkurransen. Dette var helt tydelig cruisets høydare, for alle var samlet på dekk for å bivåne begivenheten. I tillegg til oss to besto dommerpanelet av to fra Exodus og to fra Moonspell. Vinneren var en temmelig lubben gladgutt fra Alabama som blåste all motstand av banen med noen helt episke mageplask. Apropos episk, etterpå var det lunch med Håkon Grav fra Scream/Photograve Management – temmelig episk fyr han også. Det som var igjen av ettermiddagen gikk med til å stelle litt med gitar og backline, kikke litt på et fett Rotting Christ-gig og et helt ok Possessed -gig, før det var vår tur på dekk.

(Enslavedkonsert utendørs, foto: Finn Arne Nystad)

Solen rakk å gå ned, og jammen bidro ikke The God of Thunder med litt lyn og torden for å spe på lysshowet. Knall konsert, knall publik og i det hele tatt. Merchen vår ble solgt ut på fire timer første dagen, så dette følte vi at hadde vært en vellykket tur. Jeg gjorde et forsøk på feiring med noen Long Island Ice Teas og konserter med Grave og Bonded by Blood. Begge deler var straighte konserter, men tanken på avmønstring neste morgen klokken 07.30 satte vel sitt preg og det ble en tidlig kveld. På alle utenom trommis Bekkis, selvsagt. Han fyrte seg helt over styr og var 100% i flytende form neste morgen. Han gikk ikke an å få opp av sengen, og på spørsmålet «har du kontroll på hotellet nå om vi stikker og du kommer seinere?» svarte han at «alt ordner seg når vi kommer til Bahamas». Herlig. Men han klarte å svimle seg i land til slutt. Et fint bilde på Enslaved sin karriere, egentlig. Snakkes i januar/ februar, da.

Ivar

(Uredigert e-post fra Lars Junge)

– Det er en revitalisert Dave Wyndorf som entrer scenen på Rockefeller i Oslo 14. november 2012. Det er et drøyt år og grovt regnet 40 kilo siden en turnémanager forrige gang skubbet ham foran et mikrofonstativ på norsk jord. Metamorfosen er komplett. De nye porselenstennene hans lyser blått i black lighten. Det nydusjede, ravnsvarte håret blåses lett bakover av en vifte under mikrofonen. Han hever to knyttenever opp under haken og henter opp et åpningsbrøl fra langt nede i pungen. Trommene starter opp, druknet i flanger. Pill Shovel fra debutalbumet Spine of God er i gang! Dette er et øyeblikk undertegnede har ventet på i 21 år.

Line-upen er den samme som på Dopes to Infinity-turneen, med unntak av Ed Mundell som er erstattet av Garrett Sweeny. Vi skulle gjerne hatt originalmedlem John McBain tilstede også, men det er han altså ikke. Men denne konstellasjonen leverer varene. De låter muligens mer presist og kontant enn originalbesetningen gjorde på plate. Monster Magnet låter MASSIVT på Rockefeller. Lyden er krisp og god. Dave Wyndorfs stemme skjærer gjennom veggen av fuzz og flanger som en motorsag. På de mer psykedeliske partiene står han og jobber med ekkoboksene.

Gjennomsnittsalderen på publikum er godt over tretti år. Halvparten står med øynene igjen og drømmer seg tilbake til 90- tallet, eller det lille av det de kan huske. Den andre halvparten
står og lurer på om de skal ta seg en Fernet til, selv om de vet at de skal på jobb i morgen tidlig.
Det er kanskje tiende gang Monster Magnet står på en norsk scene. De er for norgesvenner å regne. Og det er faktisk ganske merkelig i seg selv.

Hvordan kan et smalt, psykedelisk, Hawkwind-inspirert stonerrockband fra New Jersey opparbeide seg en slik hengiven fanskare i Norge? De bygget seg opp et solid publikum allerede før internet gjorde det enklere å oppdage band som dette. Før magasiner som Metal Hammer og Kerrang! begynte å skrive om dem. Det er ikke godt å si, men fakta er at i forhold til folketall så er Monstermagnet STORE i Norge.

I likhet med andre band i sjangeren, som Kyuss, Fu Manchu eller QOTSA, så er det ingen åpenbare krefter som har jobbet for at nettopp disse bandene skulle slå til i Norge, men det har de likevel gjort. Derfor kommer de heldigvis igjen og igjen. På denne turneen spilte Monster Magnet i Bergen, Haugesund (!) og Oslo.

Monster Magnets kommersielle gjennombrudd kom med Dopes to Infinity i 1995, men det var med Spine of God og Super Judge de etablerte uttrykket sitt. Spine of God er i utgangspunktet en introvert dopplate som de som ikke skjønner -– ikke skjønner. ”It´s a satanic drug thing, you wouldnt understand” sto det bakpå den europeiske versjonen av Spine of God som ble distribuert av tyske
Glitterhouse records. Den amerikanske utgaven hadde et mye straightere cover. Mindre psykedelisk, og uten denne halvkryptiske meldingen på baksiden.
 
Første gang undertegnede så Monster Magnet live, var på den originale Dopes to Infinity-turneen i 95. Da spilte de på Sentrum Scene i Oslo. Wyndorf var like stor stjerne den gang da som nå. Hvert sekund hvor høyrehånden ikke er nede og jobber på gitaren er den hevet over hodet for å aksentuere budskapet. Han er 55 år gammel, men rocker fremdeles huset hardere enn de fleste. I motsetning til forrige gang Wyndorf var i Norge, så snakker han mellom låtene denne gangen. Han er happy og i form.

Skinnjakken, gitaren og tennene er flunkende nye. Wyndorf leverer den mest genuine rockeopptredenen undertegnede har sett på mange år. Alle movsene/faktene er på plass. Ingen norske artister klarer komme unna med det der uten å få eplekinn. Wyndorf er myndig i rollen som frontfigur i Monster Magnet. Han VET at låtene er sterke. At de har tålt tidens tann.

Spine of God klokker inn på knappe 49 min og 48 sekunder. Det hadde i utgangspunktet blitt en kort konsert, men bandet supplerer med en rekke låter fra bandet første, selvtitulerte EP. Låter som Freakshop USA og Tractor. Sistnevnet kom i ny drakt på albumet Powertrip (1998). De funker som en kule. Det er helt greit at de holder det old school og ikke spiller hitsene fra de nyere platene.

Wyndorf spør publikum hva de vil høre, men sier at det er mest som en høflighetsfrase, på samme måte som man spør ”How are you?”. Men man vil jo selvsagt ikke vite hvordan vedkommende egentlig har det. Det er noe man sier. ”La meg forteller dere hva dere skal få høre”, sier han og setter i gang med Lord 13 fra EP´en Tab (1991). De følger opp med Murder fra den selvtitulerte debut-EP´en, Long Hair fra Tab, Tractor og Freakshop USA også fra deres første EP.

De som hadde håpet på nyere låter som Space Lord eller Power Trip kan se langt etter dem. Og det er like greit, for kveldens konsert handler om tidlig Monster Magnet. Låtene fra ”Spine of God” står seg godt, selv om det har gått 21 år. Det låter på ingen måte datert. Platen er i utgangspunktet veldig flytende og difus, men bandet klarer likevel å gjenskape magien fra den gang da. Nå er det bare å sette seg ned med hendene i fanget og vente på at de kommer tilbake for å spille Super Judge-albumet.

Denne ungen har ÅPENBART fått en helt korrekt pedagogisk oppdragelse. Dersom alle barn hadde vært slik, hadde det ikke vært krig i verden. I want my Iron Maiden!