Om en måned slipper Kvelertak sin andre plate, Meir. Vi har hørt platen, og guider deg entusiastisk gjennom låt-for-låt.

Oh yes, Kvelertak er snart ute med sin andre plate, som har fått den enkle og flotte tittelen Meir. For dere søringer betyr det Mer, altså som i “Mamma, jeg vil ha mer sjokoladeis” eller “Pappa, kan du sette på mer Kvelertak på bilstereoen, jeg synes de er så kule”.

Vi har sniklyttet på Meir, og her kommer inntrykket jeg skrev ned mens jeg hørte gjennom platen for første gang. Så for ordens skyld: dette er IKKE en anmeldelse, bare de første, ufiltrerte tankene som flyter gjennom hodet mens Meir står på maks volum hjemme i stuen. Platen slippes 25. mars.

01. Åpenbaring
— Det nye Kvelertak-albumet åpner forsiktig med noe susing, før gitarfeedback kommer inn og bygger opp mot et klassisk åpningsriff. Så kommer én gitar til, trommene virvler litt, enda en gitar melder seg på, og på slaget 01:52 i Åpenbaring kommer Erlend snerrende inn, og Kvelertak er offisielt i gang med runde 2. Perfekt start.

02. Spring Fra Livet
— Denne låten hørte jeg en million ganger da Kvelertak øvet til Lydverket-avslutning i november, men jeg blir aldri lei. Gitarriffet er designet for vinyl (noen andre som la merke til at de mest rocka riffene til Bjarte og Vidar og Maciek låt enda fetere på vinylutgaven av debuten, åpnere og mer på hugget, om det er mulig å si), Erlend sier “uæææh” som ingen andre gjør etter ham, arrangementet gir låten stadig nye overraskelser, og backingvokalen er herlig allsangvennlig.

03. Trepan
— Men så er det brått slutt på allsangen! Black metal-inspirert riffing og totalt fuckings kaos åpner Trepan, før den delen av Kvelertak som elsker classic rock overtar ballet. Midtveis møtes black metal og classic rock, og Kvelertak har laget en av sine hissigste låter så langt. Men det betyr ikke at det kommer et monumentalt kassegitartema mot slutten av låte, altså, for det gjør det selvsagt, med en stå-på-fjell solo svevende oppå. Trepan er for øvrig sluttstykket på en drill, og trepanning er en gammel medisinsk metode man brukte for å bore hull i skallen på folk i medisinske sammenhenger. Slikt man gjorde i gamle dager. Om jeg ikke tar helt feil, kan det også brukes om sånn indisk greie hvor man borer hull i  topplokket for å få et tredje øye utover de to vi allerede har. Noe med å se ekstra dimensjoner.

04. Bruane Brenn
— I´m never gonna work another day in my life! Ska aldri gå på jobb igjen! Eg ska flytta for meg sjøl! Fuck alle! Dersom jeg hadde hørt denne låten da jeg var 14 år, hadde jeg sannsynligvis mønstret på båt, blitt fjellvandrer i Andes, uavhengig østersdykker i Mexico-gulfen utenfor New Orleans eller noe annet frihetsaktig. Av og til lurer jeg på om Bjarte har solgt deler av sjelen sin for å skrive disse riffene her. Eller kanskje han har trepannet et hull i hodet, og ser og hører musikalske dimensjoner vi andre ikke har tilgang til? Så bra er nemlig riffmaskinen han har i fingrene.

05. Evig Vandrar
— Åpner med kassegitar, litt grynting fra Erlend, feedback, før det går rett over i ho-og-hei drikkevise som Vestlandsfanden og Dropkick Murphys drømmer om. Og så kommer et 80-tallsriff oppå der som gjør at knyttneven må reises mot himmelen. Jeg får lyst å drikke eplecider og røyke rullings og gå på pub her jeg sitter på formiddagen, bra tegn.

06. Snilepisk
— Dette er en gammel Kvelertak-låt, visstnok en av de første bandet skrev da de startet. Det høres forsåvidt, den er enklere, råere og mer punkete enn en del av det andre materialet. Om det funker? Jada, selvsagt. Kjapt, in-your-face, hissig og digg.

07. Månelyst
— Det fortsetter i rett-fram drivet, med hardcore-riffing og åpen hihat på broen. Ikke så umiddelbar låt som mange andre på platen, men helstøpt og hissig.

08. Nekrokosmos
— Dersom du konsentrerer deg om de fem første bokstavene i tittelen Nekrokosmos, så skjønner du at dette er en tung, hard låt fra Kvelertak. Arrangementet er typisk Kvelertak, med antydninger til blast beats, før lydbildet åpner opp for luftige gitarer og bluesskala-riffing oppå kassegitarer. Og så DET avslutningsriffet, om du ikke headbanger der gjør du det aldri. Låten tikker inn på over seks minutter, mye grunnet det evigvarende sluttriffet. Nydelig.

09. Undertro
— Nok en fabelaktig tittel fra Kvelertak, og den mest eksperimentelle låten på platen. Mastodon-aktig riff (tenk deres cover av Melvins-klassikeren The Bit), flytende og atmosfærisk arrangement, tungt som tyske tanks i 1942, og når Erlend roper “e det mulig å få litt….rooooooooooo!” er det et av mine favorittøyeblikk på platen. Nok en gang en sjuk avslutning, hvor riffet bare ruller og går inn i solnedgangen. Lite minus for fade out.

10. Tordenbrak
— Dette begynner som rett-frem, rocka Kvelertak, egentlig akkurat slik du tror en låt som heter Tordenbrak skal låte. Men så vare og rekker det med jamming, oppbygging og rifforgie gjennom nesten ni minutter. Røykevennlig for dem som holder på med slikt, headset-vennlig for oss andre, og et lite touch av Motorpsycho-stormannsgalskap mot slutten der?

11. Kvelertak
— Iron Maiden har sin selvhyllest Iron Maiden, Black Sabbath har doom-eposet Black Sabbath, Tubonegro har sin Turbonegro Must Be Destroyed, og nå er Kvelertak i eliteserien av band som skriver sanger om seg selv. Denne låten er akkurat så fengende, allsanginviterende, stadionvennlig og lystig som du kan tenke deg. Jeg tror jeg må dra til Viking Stadion for å se Kvelertak varme opp for Kiss, bare for å høre Erlend og Bjarte & co avslutte konserten med denne. For om de ikke gjør det, blir det opptøyer, gatekamper og verdensomspennende underskriftskampanjer for å få dem til å gjøre det. For øvrig et artig poeng at Kvelertak åpnet sin første plate med å rope “ååååååh, KVELERTAK!”, mens de nå avslutter med “eg sa…KVELERTAK!”. Er det et subtilt poeng om at der de startet et kapittel på forrige plate, avslutter de nå det samme kapittelet? Skal Kvelertak bli vindskeiv indie à la Clap Your Hands Say Yeah Yeah Yeah, eller lage kald elektronikapop for Margaret Berger og Robyn? Eller kanskje bli det nye Meshuggah? Neeeei, tviler på det.

Jeg tror Kvelertak har så mye originalitet og tradisjon i seg at de kan bli et nytt AC/DC (“we didn´t make a new album, we just made another one”) hvor de utvikler seg innenfor sitt eget, strengt definerte univers. Et univers hvor de er ganske så uslåelige (ærlig talt, hvor mange coverlåter av AC/DC har du hørt som klarer å gjenskape grooven til Malcom og gjengen? Retorisk spørsmål, svaret er selvsagt ingen) og utvikler egne koder, arrangementer og måter å spille rock på. For om jeg skulle felt dom over albumet etter bare en-to-tre gjennomlyttinger – noe man selvsagt ikke skal – så hadde jeg nok sagt som man sier entusiastisk i Hollywood: “Hey guuuuyyyys, you did it AGAIN!”.

Pyros moshpit-favoritter Hatebreed er ute med The Divinity Of Purpose. Connecticut-bandets sjette studioalbum er stappfullt av moshvennlige riff, breakdowns og allsangvennlige slagord fra Jamey Jasta. Slagord er kanskje ikke dekkende, her snakker vi hverdagsvennlig livsvisdom Kenny Powers hadde vært stolt av.

Så når man forbereder seg til at Hatebreed skal innta Trondheim Metal Festival 16. mars, er det bare å sette seg ned og plukke sine favoritter blant klokskapen fra Jamey Jasta. Kombiner disse slagordene med bandanna og bar overkropp og maks utestemme, så kan Pyro garantere en vellykket aften. Som Jamey Jasta selv sier det om dette albumet: ALL PIT AND NO SHIT.

Så her er vår lille gjennomgang av The Divinity Of Purpose, låt-for-låt:

01. Put It To the Torch
Favorittlinje: “Here’s to burning out, here’s to fading away. Fuck you both! I just put it to the torch”
— Sterk åpning, med klassisk Jasta-tekst om å bare stå på, uansett. Minus for I Will Be Heard-ripoff i breakdown-riffet, men en garantert livesuksess på turné det kommende året.

02. Honor Never Dies
Favorittlinje: “Sometimes standing for what you believe, means standing alone”
— Rett på sak igjen, Hatebreed synger om ære og sånt. Og ikke på den kjipe måten, der man dreper søsteren sin fordi hun har sett på nabogutten, men på den måten hvor man må stå oppreist for seg selv i en verden hvor mange vil deg vondt. Da står man av og til alene, må vite.

03. Own Your World
Favorittlinje: “Fists up! Head high! We own the fucking world tonight!”
— Et slags fredagsanthem, Hatebreed-style. Tenk Loverboy-klassikeren Working For The Weekend eller Turboneger-festklassikeren Wasted Again, dette er Hatebreeds tagning på den deilige følelsen man har når kvelden skal vinnes. Snakk om partyrefreng.

04. The Language
Favorittlinje: “Tearing their wings will never raise you higher/you only damn yourself!”
— Frekk Slayer-riffing, før Jamey kommer inn med oppfordringen “LET’S DO IT”. Og vi kan jo ikke gjøre annet enn å følge oppfordringen, og kaste oss inn i det. Og gjøre DET Jasta oppfordrer til, så jeg antar er å rocke som faen. Samtidig oppfordrer jamey til å ikke klatre på andre for å selv komme høyere opp, viktig poeng.

05. Before The Fight Ends You
Favorittlinje: “There’s no safe words”
— Det finnes ingen safe word, sier Jamey, og referer til S&M-tradisjonen med å ha et sikkerhetsord som man kan droppe for å stoppe hva det måtte være som foregår. Men i en Hatebreed-slåsskap er det ingen safe word, da er det bare snakk om end the fight before the fight ends you. Viktig lærdom å ta med seg, kjør på til slutten, og sørg for å gjøre det du gjør skikkelig. Deilig breakdown med påfølgende moshtema her, da håper man at the figh aldri skal ta slutt, egentlig.

06. Indivisible
Favorittlinje: “I scream for every nation! I scream for this nation to be…INDIVISIBLE!”
Kjapp punkebass åpner låten, før gitaren og gang vocals fortsetter inn i hardcore/punkland. Igjen et flott breakdown, hvor Jastas “…INDIVISIBLE!” inviterer til taktfast moshing.

07. Dead Man Breathing
Favorittlinje: “I grow colder, just like your father/and his father before through the endless storm”
— For noen magiske åpning, der riffingen starter som en lett Slayer-hommage, før den andre gitaren dobler og lager en magisk Dead Skin Mask-stemning i noen sekunder. Og så kommer Jamey Jasta med en tekst som sender tankene til krigsmimring, ikke ulikt det Iron Maiden ga oss på A Matter Of Life And Death. Første verdenskrig og sånt. Min favoritt på platen, tror jeg.

08. The Divinity Of Purpose
Favorittlinje: “I given all my weakest days you helped me find to the strength”
— Oppløftende hjelp-til-selvhjelp sang om den guddomelige følelsen av å ha et mål i livet. Jamey Jasta burde snart gitt ut en hjelp-til-selvhjelp bok om å komme seg frem, kanskje sammen med han der Kenny Powers? You’re fucking out, I’m fucking IN osv? Litt seig låt denne, med slepende riff som gruser alt som kommer i veien.

09. Nothing Scars Me
Favorittlinje: “Nothing! Scars me! Nothing! Scars me! Nothing fucking scars me!”
— I tilfelle du lurte, så er det ingenting som gir varige mén på Jamey Jasta. Takket være musikken hans, er han indpisponert fra å få arr på verken kropp eller sjel. Dét er styrken Hatebreed gir deg som menneske og metalfan.

10. Bitter Truth
Favorittlinje: “How many ways to die too soon?”
— Jamey Jasta har kanskje ikke arr på kropp/sjel, men som alle andre skal han faktisk dø en gang. Det er den bitre sannheten. Men fuck DET, mens vi venter på å ta turen i solnedgangen til den evige moshpit, er det bare å feste og danse til det er slutt. Mens vi holder det ekte, selvsagt, for som Jamey sier: “I’d rather suffer from the truth, than prosper from a lie.” Løgnere liker vi ikke.

11. Boundless (Time To Murder It)
Favorittlinje: “Confront what you deny, cause it’s time to be boundless!
— Sterk skrikeåpning, monsterriff, og Jamey rocker det til med “ooooooooooh, LET’S GO!”, på en av mine absolutte favorittlåter på dette korte, rett-i-ansiktet albumet fra Connecticuts flotteste rockeband.

12. Idolized And Vilified
Favorittlinje: “I take your dream, and crush it!”
— Jamey Jasta har aldri vært noen stor drømmetyder, antar jeg. Sannsynligvis er drømming om natten bare noe tant og fjas man ikke trenger når man skal i moshpiten. For Hatebreed forholder seg bare til virkelighet. Og virkeligheten er moshpit, breakdowns og bandannaen trukket godt ned i øynene.

Forrige gang Deftones ga ut plate, laget de årets album i 2010 med Diamond Eyes, en svevende og vakker plate om vennskap, smerte, sex og skarpe kniver. Nå er de tilbake med Koi No Yokan, som ved første gjennomkjøring låter akkurat slik vi vil ha Deftones. Storslagne og sexede.

10 plater du må høre fra 2010

Her har du våre tanker om Koi No Yokan, låt for låt. Mine, hvert fall:

01 – Swerve City
— For et åpningsriff! Jeg kan ikke huske et riff som røsker så tungt og bredt siden Korn slengte ut Here To Stay for ti år siden. Og med Chinos englesang og drømmeaktige tekster (“She breaks her horses/with strange distant voices/that travel through the…aaaaaaaaair!”) oppå er dette ren perfeksjon av en åpningslåt.

02 – Romantic Dreams
— Denne begynner litt mer nedpå enn Swerve City, og selv om refrenget er ganske umiddelbart, sitter ikke Romantic Dreams helt etter fire-fem runder.

03 – Leathers
— Leathers var første smakebit fra platen, og er blant platens hardeste kutt. Minner meg litt om den første låten de slapp fra forrige platen, med skrikingen av GUNS! RAZORS! KNIVES! Det var vel Rocket Skates den het. Leathers er feeeeet låt, en slik som gjør at Deftones låter annerledes fra alle band på planeten. Gåsehud når Chino roper “This is…your chance! Revolt! resist!” i åpningen. Litt skummelt også. Mystisk Metal er kategorien, om noen spør.

Hør Leathers her

04 – Poltergeist
— Kanon tittel, ikke minst. Poltergeist skulle på papiret være litt vanskelig å få tak på med sine snurrete riff og lite inviterende arrangement, men det er noe voldsomt deftonesque over den som gjør låten uimotståelig. Det er slike låter som gjør at jeg savner Piega-høyttaleren min som er inne til reparasjon. Den skal få smake på pisken til gitarist Stephen Carpenter når jeg får den tilbake fra butikken.

05 – Entombed
— Navnet til tross, Entombed er en klassisk Deftones-ballade, men den kommer ikke helt opp mot Sex Tapes fra Diamond Eyes. Du vet den med de herlige badebildene i videoen. Lekkert gitararbeid fra Steph, dog.

06 – Graphic Nature
— Stephen Carpenter fortsetter med gitararbeid slik bare han kan. Han jobber med en rar akkord, plukker strenger og får etter hvert god hjelp fra resten av bandet. Chino skriver som vanlig tekster om mørke, fascinerende stemninger: “Your poison is glowing/against the night/how can you lose/just show them tricks we like”.

07 – Tempest
— Tempest er den første offisielle singlen fra Koi No Yokan, og er også en av de beste låtene. Rolig åpning, følsom sang fra Chino, hvor et godstog av et riff kommer rullende gjennom lerretet og ut i salen. Ser helt klart for meg denne på festival neste sommer, klemt inn mellom Minerva og You’ve Seen The Butcher og dekket i lavt blått lys og mengder scenerøyk.

Hør Tempest her

08 – Gauze
— Tilbake til metalriffing, før et stort refreng avløser. Får ikke helt tak på denne låten, virker som en fort hørt/fort glemt Deftones-låt.

09 – Rosemary
— Rosemary, derimot, er en av de beste låtene på platen. Ikke så fryktelig ulik Tempest, kanskje, men så smellvakker, iskald, beinhard og overveldende som bare Deftones kan være. Åpningen med gitarplukkingen som får en Tool-aktig bassing som kompanjong er perfekt setup for Chinos myke purring. Og så kommer gullstøvet i kraft av et riff som kunne gått rett inn på slektstreffet til Motorpsycho og kalt seg søskebarnet til The Wheel. Chino messer “Time shift/we discover the entry/to other planes/our minds bend/and our fingers fold/entwined we dream of unknown” som om MDMA-en har grodd fast i hjernebarken hans, mer tåkete (på en god måte!) og atmosfærisk enn dette blir ikke musikk.

10 – Goon Squad
— Fett riff på Goon Squad, men låten som helhet føles ganske uforløst. Får rett og slett litt demovibber av den, som om den ikke er ferdig arrangert.

11 – What Happened To You?
— Tilbakelent, finfin låt som avlsutning, uten at den er noe stort høydepunkt. Og det må sies avslutningsvis at jeg er kanskje litt skuffet over atdet er en del middels låte på Koi No Yokan. Rosemary, Leather, Tempest, Poltergeist og Swerve City er alle kickass Deftones-sanger, men disse to avslutningslåtene pluss et par til er ikke enormt minneverdige. I hvert fall ikke foreløpig, det kaaaaan jo være at det vokser? Satser på det.

En liten albumteaser traff nyss nettet:

Episk episkhet! Baris i moshpit! Dirty deep southern Pantera-metal! Og ikke minst en “stor kuk-aura”. Pyro går gjennom det nye Lamb Of God-albumet Resolution, låt for låt.

Jada! Lamb Of God slipper ny plate 21. januar. Pyro har hørt platen, og gir deg vårt førsteinntrykk av alle låtene.
Nok prat, rett på sak:

01. Straight For The Sun
— Randy puster tungt inn, og Lamb Of God går rett i et riff av crowbarske dimensjoner. Det seige temaet gir litt introvibber, og helt riktig: det går ikke lang tid før vi sendes inn i…

02. Desolation
— Oioioi, da snakker vi Redneck-riffstyle. For en start på låten, det er som min gode venn Jon Skjebstad påpekte, fritt etter Filip Och Fredrik: “Lamb Of God har en stor kuk-aura over seg”. Ja, Jon, det er akkurat det de har. Nok sagt om den låten.

03. Ghost Walking
— Singlen. Veldig Pantera-aktig riffing etter kassegitaråpningen. Sterkt.Meget sterkt. Faen, jeg digger Randy Blythe. (SE VIDEO UNDER)

04. Guilty
— Mer groove ala Redneck/Sacrament. Selv om albumet faktisk har mer av et rett-i-ansiktet Wrath-sound enn gyngevibben på Sacrament.

05. The Undertow
— Lite jeg gleder meg til å synge med på refrenget her. Klassisk Blythe med episk vrenging av stemmen. Deilig organisk riff, og den fete produksjonen kommer til sin rett.

06. The Number Six
— Litt døvt at låt nummer seks heter The Number Six. Refrenget her minner veldig om noe av det beste på Wrath, men kommer ikke på hva. Men fuck det, det er en flott låt. kanskje litt kjedelig/anonymt vers? Stort når det kjøres gang vocals på “you dug your own grave!”. Vanligvis er jeg skeptisk til snakking i sanger, men det funker på midttemaet her. Hvorfor? Fordi det er Randy Blythe som gjor det, motherfucker!

07. Barbarosa
— Akustisk mellomspill. Greit nok det. Men kjedelig. Kjør metal!

08. Invictus
— Sånn ja! Ganske rett-fram låt, ikke veldig bekmerkelsesverdig etter et par-tre runder i spilleren.

09. Cheated
— Denne minner meg om Contractor fra Wrath, klassisk hissig LoG-åpning, og Randy Blythe går fra dypeste bunn til skingrende gneldring, lit preacherstyle. Veldig fett Slayer-aktig gitarløp mot slutten. SLike låter er alene grunn nok til at man MÅ se Lamb Of God live i sommer. Farvel verdighet, hallo baris i moshpit!

10. Insurrection
— Jøss, clean vocal! Den klart mest atmosfæriske låten så langt, litt ala Blackened The Cursed Sun. Og han der Chris Adler, kan vi ikke bare kåre ham til verdens råeste metaltrommis med en gang? For en dynamikk, episkhet og realness fra begynnelse til slutt. Favorittlåt, tror jeg.

11. Terminally Unique
— Jada, her fortsetter det. Rett fram metal fra Virginia-gjengen.

12. To The End
— Jada, mer Pantera-style, deep dirty southern metal med Cowboys From Hell-aktig grooving. Når riffet brytes ned alene på slutten, er det skikkelig Kiss-vibb også.

13. Visitation
— Adler briljerer igjen med temposkifter og beats tyngre enn hele vektklubben til VG. Mosh-o-rama på slutten, helt eksepsjonelt dive-vennlig.

14. King Me
— Snakekvokal! Strykere! Epic epicness! Saklig opplegg! Perfekt avslutningslåt som tar Resolution inn i de evige moshmarker. Og jommen om det ikke dukker opp et slags munkekor på slutten også. Makan til solnedgang. Vakkert at Resolution avslutter med Randy som puster tungt, etter han trakk pusten på åpningen.

Rar kar denne Dave Mustaine.  Sint og kristen, hard og melodiøs, snerrende og salig, yin og yang. Nå er Megadeth ute med sitt trettende album, TH1RT3EN, og mens jeg sitter og koker sammen den endelige Lydverket-anmeldelsen til fredag, får du her en kjapp låt-for-låt gjennomgang. Dette er altså førsteinntrykket av låtene, og ingenting er hugget i stein.

1. Sudden Death
– Rett på sak, i motsetning til introen som åpnet Endgame. Mustaine riffer kjapt og hissig, og nevner både “blitzkrieg” og “evil” i løpet av oen setninger. Sint.

2. Public Enemy No. 1
– Samfunnsfiende! Nummer 1! Rett i malingen også her, før det går over i en melodiøs bridge og et melodiøst refreng. Dave synger også om “roses on your grave”, med et bitt vi kjenner så godt fra katalogen hans.

3. Whose Life (Is It Anyways?)
– Igjen er det full pinne, etter et streit rockeriff har åpnet ballet. Det virker som Dave prøver å punke seg til, alle låtene så langt er rufsete i kantene og ganske kjappe, mens han på forrige plater (spesielt United Abominations) var mer progressiv og widescreen-anlagt. Whose Life (Is It Anyways?) er beste låt så langt, men ingen av dem har utmerket seg slik for eksempel tittelsporet eller Sleepwalker gjorde på United Abominations.

4. We The People
– Megadeth roer det litt ned, og etter en Queensrÿche-aktig intro er det rett på et drivende riff. Ikke fantastisk, ikke krise, bare…helt så der. Queensrÿche-tematikken følges for øvrig fint opp med tekstlinjen “in revolution we die”. Her snakker vi Revolution Calling-vibber. Men litt kjedelig.

5. Guns, Drugs & Money
– Samfunnskritikeren Mustaine er på banen igjen. Vet ikke helt hva det handler om her, men antar det er kritikk av den amerikansk regjeringen eller noe. Riffet er streite greier til å være Megadeth, og refrenget er så forutsigbart som det kan være.

6. Never Dead
– Woooah, der våknet vi. Etter et mellomspill med noe grammofonlyder, er det over på en mørk intro, før Never Dead eksploderer i en kakafoni av riff og torden som sprenger seg ned fra himmelen. Parademarsj derfra og ut. Frekt refreng. Mustaine briljerer. Ekte ekthet. Bonus for setningen “…to the realms of the never dead”. Metal.

7. New World Order
– Så utrolig forutsigbart av Dave Mustaine å kalle en låt for New World Order. Holder meg til Ministry sin tyve år gamle låt med omtrent samme navn. PS: dette er en gammel Youthanisia-demo.

8. Fast Lane
– Fra konspirasjon til bilkjøring. Mustaine overrasker minimalt, men 1.320 fra Endgame er bedre.

9. Black Swan
– På an igjen! Et av høydepunktene på første gjennomgang. Digg solo i åpningen, og riffet som går under refrenget puster fint og gir plass for klassisk Megadeth tromme/bass-løp. Refrenget er feiende vakkert.

10. Wrecker
– Mye lekkert gitarspill her. Pluss en god dose kvinneskepsis.

11. Millennium Of The Blind
– Rolig åpning, Dave grynter noe konspiratorisk…men nok en Youthanasia-demo.

12. Deadly Nightshade
– Litt kvinnegråting/klynking åpner, før et seigt riff rulles ut. Horror-inspirert tekst om en dude som vil at en dame skal gå midnattstur med ham, mens han synger om en-eller-annen Gud. Kul låt, egentlig.

13. 13
– Sjokk! Låt nummer 13 på Megadeths trettende album heter 13!