“At man er sær trenger ikke bety at man er vanskelig å samarbeide med”. Norske Martin Kvamme har designet artwork på Faith No Mores nye plate.

Musikknerdene som leser alle CD-hefter eller innercover nikker nok gjenkjennende til navnet Martin Kvamme. Den norske designeren har designet cover for artister som Turboneger, A-ha. JR Ewing, Bertine Zetlitz og Magnet her hjemme, og i årevis vært samarbeidspartner når Mike Patton og hans Ipecac Records.

Så når Faith No More nå gjorde comeback med Sol Invictus, fikk Kvamme nok en gang telefon fra eksentrikeren Patton med beskjed om å finne frem Mac-en og mekke cover. Og for et nydelig artwork det har blitt! Mystisk, småcreepy og gullglimrende på samme tid. Vi tok en prat med Kvamme, sjekk under bildene.

Grattis med Sol Invictus-cover! Det ser jo riktig så lekkert ut, hvert fall på vinylen vår, er du fornøyd selv?
– Vanskelig å si noe annet en JA, når man blir invitert inn i så flott selskap. Glad for at band/plateselskap tok seg råd til en del påkostet trykketeknikker. Det satt en ekstra spiss på omslaget!

Hvordan fikk du denne jobben, og hva er dine fingeravtrykk på det ferdige designet?
– Jeg har jo kjent og jobbet for Mike Patton og labelen hans, Ipecac Recordings, i snart 15 år nå. Så det var naturligvis derfra henvendelsen kom. Bildene kommer fra et kunstprosjekt/bok – Haunted Air – som Ossian Brown – kjent fra bandet Coil og Cyclobe – holder på med. Dette er bilder av barn i hjemmelagde halloween kostymer tatt mellom 1875-1955. Disse var allerede klarert for bruk da jeg ble spurt og det var min jobb å sy dette sammen til en ferdig pakke. Fonter, layout, trykk og papir. Jeg har for øvrig ikke laget noen av singlene.

Faith No More har hatt veldig ikonisk coverart på alle sine utgivelser, enten det er svanen på Angel Dust eller tegneserien på King For A Day, hvordan påvirker det deg?
– Jeg hadde vel dette litt i bakhodet. Jeg ønsker at det skulle se designmessig relevant ut i dag, uten at det blir datert til designtrenden 2015. Det er vel litt slik jeg føler coverne i katalogen til Faith No More er.

Hvordan er det å jobbe med Faith No More, er de like sære som man kan ha inntrykk av?
– Hehe. At man er sær trenger ikke bety at man er vanskelig å samarbeide med. Jeg har hver gang hatt gode prosesser med Mike Patton opp i gjenom. Vårt felles mål er at sluttresultatet blir best mulig. Denne gangen var det jo flere som skulle mene, og derfor var det mest hensiktsmessig at all kommunikasjon går gjennom FNM sitt managementet.

Hvilke andre musikkrelaterte ting jobber du med om dagen, noe vi kan glede oss til?
– Jeg holder på med noe rare greier for Jaga Jazzist. Ellers så har jeg nylig gjort Satyricon sin Live at the Opera plate. Den kan jo være verdt å ta en lytt til.

(foto: Kim Erlandsen/Nrk)

Tirsdag starter Nrks nye radiokanal for de som ikke føler at de hører hjemme på verken P1, P2 eller P3. Det loves en hel del rock, og både Pyro, P.I.L.S. og et nytt program med metalsjefen Gro Narvestad Lund skal gå på kanalen. Vi tok en prat med musikksjef Kristin Winsents.

Nrk P13 skal både være en musikkradio og en underholdningsradio, og har som uttalt mål å spille mye musikk som ikke finnes på andre radiokanaler her til lands. Kristin Winsents har siden september jobbet døgnet rundt med å bygge opp en musikkbase som inneholder flere ganger så mange låter som andre radiokanaler spiller, og i tillegg skal mange spesialprogram gi deg musikken og overraskelsene du trenger. Åpningsshowet går live fra Vulkan Scene i Oslo (streames via nrk.no), og etter det blir det P13 døgnet rundt på Dab+ og nettradio. Vi presset Kristin til å gi oss et par svar midt i en innholdsrik hverdag.

Kristin Winsents, ny radiokanal. Hva skjer og hvorfor skjer det?

Musikk skjer! Mye musikk. God musikk. Variert musikk. Presentert av programledere fra eliteserien.

Hva blir Nrk P13?

NRK P13 blir en fest bestående av underholdning og musikk som kommer til å pågå 24 timer i døgnet. Hverdagene preges av de beste radiounderholderne NRK har fostret de siste tiårene. I helgene har vi musikkspesialister som Thomas Felberg, Harald Are Lund, Svein Terje Torvik, Gro Narvestad Lund, Guttorm Andreasen som kommer til å øse av sin enorme kunnskap om musikk i absolutt alle former. Pyro dukker, naturligvis, også opp i NRK P13. Skulle jaggu bare mangle. Og ikke nok med det – endelig får prog-elskerne et program dedikert favorittmusikken deres, med selveste kanalsjef Stig Holmer som vertskap.

Hvor ettelengtet er denne nye kanalen hos publikum og innad i Nrk?

Vi har en distinkt følelse av å skulle slukke tørsten til en generasjon ørkenvandrere som har vokst fra P3, og som overhodet ikke har funnet sin nye kanal. Før nå, altså. Stemningen innad i P13 er sånn cirka ekstatisk på daglig basis; vi har jo fått drømmejobben hele gjengen. Ellers har vi blitt tatt pent imot i moderskipet NRK, det klappes på skuldre og high fives over en lav sko.

Det er mange kjente stemmer som skal bære kanalen, er du fornøyd med ”stallen”?

Fornøyd blir et litt pinglete ord i denne sammenhengen. Jeg får jobbe med mange av mine radioforbilder på daglig basis, og det å samle dem i en kanal er jo som å vinne førstepremien i Lotto. Samtlige P13-stemmer er over gjennomsnittet musikkinteresserte, og det har vært mange deilige reaksjoner på musikkmiksen de skal presentere. Fra vantro gladlatter til hurrarop.

Pyro-lytter og -lesere er glad i rock og metal, og dere har fått Gro Narvestad tilbake med metalshowet Limbo og kjører Pyro i reprise fra P3. Hvordan blir det med rocken ellers på kanalen?

There will be rock. Masse deilig rock. Og tilhørende sjangre. Skillene i populærmusikken er langt fra vantette, la oss heller si at det lekker i alle retninger – og det skal vi reflektere.

Finnes det noen målgruppe for kanalen, eller holder det med ”passe musikkinteressert”?

Alle som liker kombinasjonen radio og god musikk burde sjekke ut hva vi har å by på! Man trenger ikke være nerd for å lytte til P13, bare musikktørst.

Hvor mye gleder du deg til P13 har premiere tirsdag 28. januar?

Jeg gleder meg så mye at jeg er relativt søvnløs, passe overtent og veldig, veldig glad. Jeg har verdens beste jobb, og er sykt spent på å dele P13-universet med radiolytterne.

Hvordan får man inn Nrk P13 etter tirsdag 28. januar klokken 20?

Via Dab-radio som tar inn dab+ og via nettradio på radio.nrk.no eller via Nrks radioapplikasjoner. Eventuelt via tv-en din om du har masse radiokanaler på den. Tune in!

Det popper stadig opp nye festivaler med fokus på rocken, og Hønefoss Rock Festival som arrangeres 20. og 21. juni er siste på blokken. Vi har pratet med Jon Rikard N. Sandum fra festivalen om forhåpninger, virkelighet og drømmer.

–Hønefoss Rock Festival arrangeres for første gang i år, hvilke forventninger og ambisjoner har dere?

Vi forventer ikke så mye, men skulle det være noe så må det være at festivalen går smertefritt og uten noen store overraskelser. Vi håper på mye folk, flott vær og masse bra musikk. Alt dette ligger til rette, så vi må bare stå på og forklare folk hvilken for en perle av et sted dette egentlig er.

-Flere band er bekreftet så langt, hvor mange flere har dere planer om å booke?

Ja, vi har booket/bekreftet 17 band hittil, og totalt skal vi ha 24 band det første året. Vi har lyst på mange flere, men tenker det er viktig å bygge opp en god og trygg økonomi før vi slår til med de helt store bandene. Jo flere gjester vi får i år, jo større og flere band blir det i 2015.

-Hva er forventninger og forhåpninger når det gjelder antall besøkende?

Vi håper selvfølgelig på mest mulig folk, men slipper ikke inn flere enn ca. 2000 pr. dag det første året. Dette er slik at vi har full oversikt over alle gjestene rent sikkerhetsmessig. Går dette bra øker vi betraktelig i 2015.

-Programmet er definitivt basert på klassisk rock og metal, og kolliderer dermed med Tons Of Rock som arrangeres samme helg. Uheldig for begge parter…?

Hønefoss Rock Festival skal være en festival der de gamle store bandene som Slade, TNT, ZZ Top, Mötley Crüe, Kiss, U.D.O. Twisted Sister, Black Sabbath, Doro, Saxon, Slayer og lignende skal stå i sentrum, men vi må selvfølgelig ha noen av de nyere bandene med også (som eksempelvis Volbeat, Nightwish, Kvelertak, Skambankt osv). Dette er band vi ikke har økonomi til å booke i 2014, men de skal forhåpentligvis stå på en scene under Hønefoss Rock Festival i fremtiden.

Vi synes Sweden Rock Festival har en unik greie og ønsker å kopiere litt av det. Det at vi kolliderer med Tons Of Rock i år er egentlig helt utrolig. Vi satte i gang Hønefoss Rock Festival fordi det ikke var denne type festival i Norge. Vi satt i flere uker før vi fant ut at 20./21. juni 2014 var en super dato, så vi fikk litt sjokk da Tons Of Rock kom ut med festivalen sin på samme helg. Men nå tenker vi at dette bare er bra. Vi ønsker Tons Of Rock lykke til, og så håper jeg vi blir enige om å flytte litt på datoene neste år slik at vi ikke kolliderer også i 2015.

-Fortell litt om området og muligheter for overnatting og ankomst med bil, buss og tog.

Området festivalen skal arrangeres på er en nedlagt militærleier (Hvalsmoen) rett nord for Hønefoss. Her er det masse plass å boltre seg på samt gode parkeringsmuligheter. Selve festivalområdet ligger på helt flat mark med en innebygd scene og en utescene. Campingen ligger bare noen meter utenfor selve festivalområdet. Her er det plass til telt, hustelt, campingvogner og campingbiler. Campingvogner og campingbiler vil ha muligheten til å koble seg på med strøm. Campen blir kun for de som har billett til festivalen og vil bli bevoktet døgnet rundt. Flere av bandene skal bo i kaserner inne på festivalområdet, så de er det stor sjanse for å møte etter konsertene. For de som ønsker å komme til Hønefoss med tog eller buss, så er ikke dette noe problem. Det går busser fra Hønefoss sentrum og forbi Hvalsmoen hele tiden. Med bil så parkerer du inne på Hvalsmoen, så da blir det ikke mange meterene å gå.

-Det går rykter om fotballkamper mellom fans og band?

Ja. Det er en fantastisk bra fotballbane ved siden av festivalområdet som vi tenker å arrangere en fotballkamp mellom festivalgjester og artister. Dette er for at fansen kan komme litt nærmere artistene og motsatt.

-Hva tenker du om fremtidsmulighetene for Hønefoss Rock Festival?

Jeg håper Hønefoss Rock Festival er kommet for å bli. Hønefoss er en fantastisk by, og musikk er en nødvendighet. Så lenge det kommer folk på festivalen skal vi arrangere Hønefoss Rock Festival. Vi skal bare bli større og større, og etterhvert øke fra 2 til 3 dager.

-Hvilke band ville vært øverst på plakaten på din drømmeutgave av Hønefoss Rock Festival?

Det må bli Immortal og AC/DC på torsdagen, Volbeat og Kiss på fredagen og Dimmu Borgir og Iron Maiden på lørdagen. Da hadde Sandum vært i rockehimmelen.

Metalinteressert i Oslo? Oslo Metal Alliance ser lyset veldig snart. Vi har pratet med ildsjel Christopher Schackt.

Oslo Metal Alliance høres veldig tøft ut, tegn og fortell om planene?

Planene for Oslo Metal Alliance skisseres i øyeblikket, men den kortsiktige intensjonen er å skape et fast møtepunkt og opplegg alle med sans for hardere musikk kan forholde seg til. Dette skal gjennomføres ved å avholde månedlige konserter der band av forskjellig størrelse og sjanger spiller sammen (som regel tre band). Dette vil bli ryggraden, selve grunnlaget, og vi jobber med å få til samarbeidspartnere innen klær, tattoveringer og andre ting vi kan kjøre konkurranser og giveaways på. Utover det ligger det i planene å etterhvert (innen 1-2 år) få stablet på bena en festival, typisk kalt Oslo Metal Fest, som tar for seg det som gjerne faller i mellom Inferno og… vel, Øya. By:larm er jo uansett en eneste stor bransjefest.

Det langsiktige målet er litt flummig foreløpig, men det ligger i kortene at Oslo Metal Alliance skal ende i en posisjon der vi formidler, produserer, arrangerer og booker band i Stor-Oslo som fortjener det, men som ikke nødvendigvis har kontaktene til å kjøre motorveien ut i markedet. I tillegg til hovedgeskjeften som arrangør er det ønskelig å være i en posisjon der vi kan bruke Oslo Metal Alliances fremtidige posisjon og kontakter til å gi disse bandene de mulighetene de fortjener. Eksempelvis, når internasjonale band kommer til å Norge, og skal ha lokal support, er det gjerne band med de rette kontaktene eller et høyt gasjert bookingbyrå som får tilslag – selv om det kanskje er andre band med samme grunnlag og ferdigheter som “fortjener” det like mye.

Det hele blir selvsagt spekulativt (og høres smått konspiratorisk ut), men poenget står fortsatt; det er absolutt ikke usunt med en bevegelse, (om du vil) som går inn for å “level the playing field”. Det er for tiden et ganske stort gap mellom undergrunnen og etablerte band. Forhåpentligvis kan Oslo Metal Alliance bidra til å minske det gapet, og bidra til at norsk metalls posisjon i kultur-Oslo styrkes.

(foto: Christine Amb Jacobsen)

Hvorfor trenger metalfolket i Oslo et samlingspunkt?

Metal-sjangeren er utvilsomt den hovedsjangeren med flest subsjangere. Det er på et helt unikt nivå. Like unikt er det hvor mye fiendtlig innstilling det er mellom tilhengere av de forskjellige subsjangerene. Metalheads med forskjellige preferanser bruker mer energi på å trashe andre metalheads, enn de gjerne gjør på å digge musikk og oppdage ny musikk og møte folk. Det er kommet til et helt latterlig punkt, og det er på tide at noe sier “hold kjeft, ta et steg tilbake og hør på dere selv”. Liker man ikke dødsmetall? Greit. Men det betyr ikke at det er noe mer “metall” enn New Wave of American Heavy Metal (typisk Lamb of God, Machine Head).

Dette problemet i miljøet skaper splid innad, og enda verre er det at det ikke er i nærheten så ille i resten av landet. Trondheim, Kristiansand, Stavanger, Sandnes og Bergen er gode eksempler på byer der metal er metal, og sånn er det bare. Konsertmiljøet i Sandnes, for eksempel, er eksepsjonelt bra. Samme med Trondheim, som jo har Trøndercore (som er eksempelet for ideen bak Oslo Metal Alliance).

Det er så vidt over 10 venues i Oslo (i forskjellige størrelse, ink. Sentrum og Rockefeller) som tilbyr metalkonserter på jevn basis. Med unntak av høyt profilerte konserter på de “fire store” (Rockefeller, John Dee, Betong og Sentrum Scene), ser man sjelden at det er mer enn 50-60 mennesker på konsert, selv på steder med kapasitet til tre-fire ganger så mye. Det er altfor dårlig, og er i våre øyne hovedsaklig fordi så mange er negativt innstilt til ny musikk, spesielt om det koster “hele” 50-100 kroner. Helt ærlig; det er én øl mindre – ÉN ØL MINDRE – i baren, mot noe som potensielt gir deg en opplevelse en pils ikke kan. For pokker; et av verdens største metalcore-band, Parkway Drive, klarte ikke selge ut John Dee engang! At ikke flere reagerer på det er ganske ekstremt, vi snakker om et band som ikke har noe problem med å trekke 85000 på Download festival, eller 2500 mennesker i Tyskland på turné.

For å oppsummere; metal er ikke en musikksjanger som får noe gratis, verken fra media eller folk flest. Det er for de fleste som hører på det en livsstil, og ikke bare musikk. At metal er så stort som det er i dag, er enkelt og greit fordi metalheads for 20-30 år siden sto sammen på tross av smak, og nektet å la annen musikk “ta over”. Om folk med sans for hard rock og metal ikke tar seg sammen snart, kommer det hele til å bli vannet ut i et hav av subsjangere, identitetskriser og drittslenging, uten en felles plattform å bygge miljøet på.
Om vi kan bidra til at det ikke skjer, er det verdt all innsatsen.

Hvem er det som står bak Oslo Metal Alliance?

Oslo Metal Alliance ble grunnlagt i august av Åge Trøite (Shot at Dawn, Chrome Division), Snorre Engløk (the Farmhouse Killings) og Christopher Schackt (Pigeon Lake), etter en fuktig og engasjert diskusjon klokken 02.36 om natta på De Villes i Oslo. Full kudos til Åge for å pitche ideen. I forbindelse med gjennomføring av planene har vi inngått et samarbeid med Skuret i Oslo /v Henrik Manfredo, der våre månedlige konserter vil avholdes. Her vil vi ha fullt fokus på metal, folk, musikk og god stemning en dag i måneden, med gode priser i baren, billig merch, konkurranser, og veldig rimelige billetter. Alle inntekter går utelukkende til å fremme Oslo Metal Alliances formål, og gi et økonomisk grunnlag for utvide og forbedre konseptet.

For de som ønsker å spille på et av våre arrangementer, er det bare å ta kontakt på oslometalalliance@gmail.com.

Hva blir første arrangement?

Første arrangement er fredag 17. januar, som nevnt på Skuret. Denne kvelden er det To Cast A Shadow, The Farmhouse Killings og Pigeon Lake som spiller, og det blir fullt kjør fra 23.00 og utover. Vi håper på stort oppmøte for å markere at vi er kommet i gang, og forhåpentligvis har vi også på plass en konkurranse eller to innen dagen. Legger ved linker til arrangementet, og hver av bandene under for de interesserte.

Arrangementet

Pigeon Lake

The Farmhouse Killings

To Cast a Shadow

Hva er planene fremover?

Planene fremover nå er å få lagt opp band-kabalen for våren, få plass de samarbeidspartnerene vi trenger, og i tillegg ta kontakt med eventuelle støtteordninger for å finansiere et par prosjekter og ideer vi har liggende. Utover dette er selvsagt å spre ordet en kontinuerlig oppgave, og vi har heldigvis allerede frivillige som ønsker å bidra. Plakatopphenging, sosiale medier og jungeltelegrafen skal utnyttes, og forhåpentligvis klarer vi å samle Oslo-folket under et banner. Lenge leve metal!

For å oppsummere; support your local scene! Kom 17. januar, møt nye folk, hør ny musikk og hjelp til å bygge det miljøet Oslo trenger!

Foto: NTBScanpix/Chris Pizzello/Invision/AP.

Danzig er på vei mot Norge og spiller på Sentrum Scene torsdag 4. juli. Stor stas. Enda større stas (for oss) er det at Glenn svarte på en bunke spørsmål vi sendte til ham over selveste internetten.

Svarene tikket inn i dag, og serveres på et virtuelt sølvfat til deg og dine. Litt kort av og til, han Danzig, men fakarten heller. Han er jo Danzig.

First of all, how’s life as Danzig at the moment?

OK, but very busy.

Norwegian Danzig fans look forward to the concert in Oslo in July. It’s going to be a special show with focus on the first album, isnt’t it?

Yes and some stuff from 2 & 3.

How was it to go back and revisit the songs from that first album that you haven’t done in a while?

Well, we occasionally did add a song here or there over the years to the set but this time on the 25th Anniversary Tour it’s a lot of older stuff.

Did it bring back memories of those first years as Danzig?

No, not really.

The promo for the show states that there’s also going to be some Misfits-action going on. What can you tell us about that?

Well, we’ve only done The Misfits set with Doyle here in the US but have never brought it over to Europe/Scandinavia/UK. So this summer as part of the 25th Anniversary Tour we’ll be fixing that with just a handful of shows.

You’ve been working on a covers-album, how is that coming along and when do you think it will be out?

It’s been done for a while, it should be out this fall.

Can you give us a little teaser on what kind of song’s that you cover?

There’s some old biker movie theme songs on there, Elvis of course, Sabbath, Troggs & lots more.

How did you pick the songs that you wanted to cover?

Just had a bunch in mind all these years that I wanted to play with.

There’s also guests on that covers album, isn’t that true?

Yeah, Cheri Currie from the Runaways came down & sang on the Some Velvet Morning cover.

It has been romoured on the internet that you’re ready to begin work on a new Danzig album after this tour. What can you tell us about that? Do you have any ideas for songs, maybe you’ve already started working on it, do you think it will be an easy record to make, or is it all just the usual internet bullshit and no such plans exist..?

Yeah, already started work on the next new Danzig Album. We’ll probably get back to work on it when I’m done with these live shows this summer.

(foto: Christian Misje)

Denne månedens podkast er et møte med Kvelertak som kun kan høres her.

Før Kvelertak entret scenen på USF Verftet for noen uker siden satte jeg meg ned med vokalist Erlend og gitarist Vidar for å få dem til å dra oss gjennom Kvelertak-eventyret så langt. Det ble en hyggelig prat om alt fra World Of Warcraft til turnering med Mastodon, og det eneste stedet du kan høre intervjuet er gjennom Pyros april-podkast. Smukt?

Vi er tilbake i vanlig podkast-gjenge med både Asbjørn Slettemark, gjester og temadiskusjon når mai entrer døren.

Abonner på podkasten via Nrk, last ned gratis i Itunes, eller hør hele greien via filen under.

Pyro podkast april 2013 – Kvelertak spesial

Benea Reach har nettopp gitt ut en meget god plate med Possession, og vi sendte våre ti spørsmål til vokalist Ilkker. Resultatet følger.

1. Hvem er du og hva skjer?

Jeg heter Ilkka og er vokalist i Benea Reach fra Oslo. Plateaktuell med nylig utgitte Possession, den tredje med Benea Reach.

2. Låten eller artisten som dro deg etter håret inn i den tunge rocken?

Hørte jo på Judas Priest og Accept allerede som en liten fis og digget det, men det aller største kicket fikk jeg når Meshuggah kom med Destroy Erase Improve. Da gikk det virkelig opp for meg hva jeg hadde lyst til å drive med selv.

3. Ville du smakt på menneskekjøtt om du fikk det servert dandert med alskens tilbehør?

Nei, jeg spiser ikke så mye forskjellig kjøtt. Kun fisk, kylling og kalkun. Menneskekjøtt havner i samme kategori som lammekjøtt og oksekjøtt. Sikkert mange som spiser kebab som har spist menneskekjøtt noen ganger uten å hverken klage eller være klare over det.

4. Hvem er den kuleste rockestjernen du har møtt?

Det er nok Agnete Kjølsrud fra Djerv. Hun er min definisjon av kul rockestjerne.

5. Hvem er den kjipeste rockestjernen du har møtt?

Det finnes ikke kjipe rockestjerner i min mening. Bare kule, alt fra noen sinnsykt kule til noen litt mindre kule. Det noen folk kan oppfatte som kjipt med noen rockestjerner er bare noe som hører til med å være rockestjerne. De som virkelig er kjipe er helt enkelt ikke rockestjerner. Har ikke møtt Lars Ulrich, men ikke engang han er en kjip rockestjerne, selv om jeg ikke tåler trynet hans.

6. Kiss eller Metallica, og hvorfor?

Det må bli Kiss da, siden jeg er allergisk mot stemmen til Hetfield og ikke tåler trynet til Ulrich. Hadde veldig gjerne opplevt Kiss live, selv om det ikke er noe jeg hører på hjemme i stua.

7. Hvilke tre låter vil du ha i begravelsen din?

De obligatoriske hadde vært Johnny Cash – Hurt, Tom Waits – Picture In A Frame, og så muligens ZZ Top – I Gotsta Get Paid for å lette opp stemningen litt. Regner med å få de to første ihvertfall hvis jeg fortsatt er i mitt nåværende forhold når jeg dør, forhåpentligvis som en meget gammel og lykkelig mann.

8. Hvor irriterende er det at folk har sluttet å kjøpe plater?

Synes ikke at det er irriterende i det hele tatt. Bare litt synd, men jeg har mer eller mindre sluttet å kjøpe plater selv så jeg skjønner folk veldig godt. Det har veldig mange fordeler for oss mindre artister at musikk spres på den måten den gjør for tiden. Derimot synes jeg at det er veldig kult at det fortsatt finnes mange som kjøper musikk fysisk, selv om alle har mulighet til å laste ned eller streame det meste gratis. Samboeren min kjøper mye på vinyl, noe jeg setter pris på.

9. Hva er din våteste drøm som rockemusikant?

Den aller våteste drømmen hadde nok vært å bli så store at vi hadde solgt millioner av plater og hatt med Deftones som oppvarming på verdensturné. Av litt mer realistiske drømmer så hadde nok det kuleste vært å dra på turné sammen med Meshuggah.

10. Beskriv musikken din på en linje, og svar oss på hvorfor Pyro-leserne skal sjekke ut bandet ditt?

Metall i verdensklasse. Dere bør sjekke ut Benea Reach siden vi er et av norges beste og mest interessante metall-band og har som sagt nettopp sluppet vår tredje plate som heter Possession. En av årets plater, uten tvil. Ikke bare i Norge, men i hele verden. Skål!

Sjekk videoen til sangen The Mountain fra Possession under.

Devil lager god heavy. Vi serverer de 10 spørsmålene til Stian fra nettopp Devil. Plateaktuelle og det hele.

Devil overbeviste stort med sin doomete heavy på debuten, og fredag kom oppfølgeren Gather The Sinners. Hva mer skal jeg skrive enn at det gjør meg glad? Kanskje at Stian velvillig svarte på spørsmålene vi sendte til hans digitale postkasse, og at det blir intervju med Devil i morgen kveld på radioversjonen av Pyro.

1. Hvem er du og hva skjer?

Hallois. Stian Fossum, gitarist i Devil om natta, ansatt i Bring om dagen. Hyperaktuell med ny Devil-plate. Utover det er jeg i Haugesund på jobbreise. Haugesund funker både til hverdag og fest. Det vet alle som har vært på Karmøygeddon.

2. Låten eller artisten som dro deg etter håret inn i den tunge rocken?

Som de fleste som trådde cherroxa sine på 70-tallet, så var det KISS som var inngangporten. Nærmere bestemt Unmasked. Så gikk det slag i slag med Twisted, Sabbath, Saxon, Venom, Metallica, Bathory, Candlemass, etc. Om jeg skal begrense det til ei låt, så fikk Two Sides of The Coin helt sinnssykt mange runder. Men å spille sjøl var det kanskje Metallica som trigga. Er det meningen man skal skrive en hel avhandling på «ti kjappe»? Runder av der….

3. Ville du smakt på menneskekjøtt om du fikk det servert dandert med alskens tilbehør?

Det er faktisk et spørsmål jeg har stilt meg selv mange ganger. Viljen er der, men jeg vet ikke om jeg hadde klart når det kom til (kjøtt)stykket. Skinkene skal være gode (I følge Albert Fish…).

4. Hvem er den kuleste rockestjernen du har møtt?

Har vel egentlig ikke møtt så veldig mange, men Mikael Åkerfeldt er helt usannsynlig trivelig ut fra det lille jeg har snakket med ham. Chris Holmes var kul, men nesten like full som i Decline of the Western Civilisation. Teller Grutle? Han er en jeg alltid gleder meg til å tilbringe tid med (litt bromance-takter der…). Katon i Hirax er helt suveren, samme med Terry og Alan Jones i Pagan Altar. For mange til å nevne alle.

5. Hvem er den kjipeste rockestjernen du har møtt?

Kan man ikke si noe pent om folk, så holder man kjeft eller får trynet slått inn, har jeg hørt. Men jeg har faktisk ikke møtt noen kjipe. Dan Beehler ga et kjipt førsteinntrykk, men han unnskyldte seg etterpå og var veldig kul han også.

6. Kiss eller Metallica, og hvorfor?

Faen for et makabert spørsmål. Om du ser lenger oppe, så er det klin umulig å velge en. Men jeg synes Metallica har gitt ut de beste platene, om en absolutt må velge, med de tre første.

7. Hvilke tre låter vil du ha i begravelsen din?

Poison – Unskinny Bop

Warrant – Cherry Pie

Extreme – More than Words

Hvis jeg er dau, skal faen ikke de andre ha det noe moro heller.

8. Hvor irriterende er det at folk har sluttet å kjøpe plater?

Ikke i det hele tatt. Tidene forandrer seg. Så lenge musikken er bra, er det absolutt viktigst. For ti år siden hadde jeg slått meg selv for å skrive noe slikt, men jeg har blitt spirituell på mine gamle dager, og bryr meg ikke så mye om materialistiske goder lenger.

9. Hva er din våteste drøm som rockemusikant?

Å bli namedroppa av Ozzy, kanskje. Iommi er jo mer «viktig», men om du har fått Ozzy til å oppfatte deg i det hele tatt må det jo være unikt. På et mer realistisk(?) plan; Å kunne leve av musikken.

10. Beskriv musikken din på en linje, og svar oss på hvorfor Pyro-leserne skal sjekke ut bandet ditt?

Heavyrock for folk med en fot i grava og en på dansegulvet. Pyro-leserne skal sjekke det ut fordi jeg sier det.

Vi hørte med noen norske metalfolk for å få deres tanker om Clive Burrs innflytelse, hans ettermæle og selvsagt: favorittlåt.

One Head, One Tail fra Altaar (også kjent som Andreas Tylden fra JR Ewing)
– Clive Burr var en grunnpillar i soundet til Iron Maiden og løftet bandet til nye, uante høyder. Han var trommisen som steppet opp gamet, satte standarden, tempoet, attityden. Han var trommisen – som ikke bare kunne levere jobben – han komplimenterte hva som var, og fortsatt er, tidenes beste heavy metal-band. Burrs bidrag på Iron Maidens tre første plater, The Number Of The Beast spesielt, holder fortsatt standarden og får de fleste til å blekne i forhold og vitner til en vital del av Maiden som, mest sansynlig, på langt nær ikke hadde vært like bra uten. Han vil bli husket som den fandenivoldske trommeslageren som var med å kickstarte et av tidenes største og mest innflytelsesrike rockeband. Desverre vil nok mange huske han som den puslete kisen i rullestol, men det får så være. Heller en død rullestolsittende tidligere Maiden-trommeslager, enn en levende skallet innbilsk eks-tennisspiller med vrangforestilling om trommekarriere. Om jeg skal velge meg en favorittlåt med Clive Burr? The Prisoner.

Helle Stenkløv, programleder for Jernverket på Radio Rox
– Clive Burr var der da Maiden ga ut de tre første albumene, og hans trommespill hadde mye å si for hvordan de låt den gangen: rått og upolert, men likevel presist. Han representerer den første Iron Maiden-æraen, og var også den første stabile trommisen de hadde frem mot gjennombruddet i 1982. Iron Maiden og Killers er mine favorittplater med Maiden, og det er vanskelig å tenke seg dem med en annen trommis. Han vil nok bli husket som en av dem som var med på å dra Maiden til topps! Jeg plukker én favorittlåt fra hvert album: Prowler fra første, Murders in the Rue Morgue fra Killers og Hallowed be thy Name fra The Number Of The Beast.

Stian Fossum fra Devil
– Da jeg leste i dag at Clive Burr hadde gått bort, var det nesten som noe jeg hadde venta på. Jeg er sikker på at Devil var et av de aller, aller første banda som tok farvel med ham på verdsveva. Burrs påvirkning på Maidens tre første skiver er vel udiskutabel, og jeg synes nok siste rest av råskap forsvant med unge Burr da han forsvant fra Maiden den gangen. De to første platene er mine soleklare favoritter med jernjomfruen, og han og DiAnno var vitale biter i dette, i tillegg til stammen. Det er også viktig å huske at selv om han forsvant ut i den tilsynelatende musikalske periferien etter dette, så var han en aktiv musiker i mange år etterpå, og kan vel sies å ha vært med i bedre band enn utgivelser. Band som Elixir, Trust og Praying Mantis har alle gitt ut beinsolid materiale i min bok, og må ha vært en ære å få spille i, for ikke å snakke om Samson. Dette betyr også at samtlige medlemmer på de to første Samson-singlene nå har vandret heden. Jeg håper Clive får det bedre nå enn han tidvis nok har hatt det i livet. Av det utrolig bra Maiden-materialet han bidro på, velger jeg meg Running Free som en – av mange – favoritter.

Guro Juul Andersen, redaktør i Metal Hammer Norway
– Clive Burr spilte på de tre første legendariske skivene til Maiden, og hadde en spesielt fet groove – ja, groove, som hadde en stor rolle i suksessen av disse. Selv om han forlot bandet tidlig – i 1982, var vel spesielt Bruce og Steve veldig glad i han. Maiden spilte flere konserter til inntekt for Burr, og opprettet Clive Burr MS Trust Fund.  Burr kommer først og fremst til å bli husket som en helvetes god trommis, og jeg tror mange føler det samme som Megadeths Dave Ellefson; “He was one of my all time favourite metal drummers.” I tillegg var han en jovial fyr med masse humor, og beholdt det gode humøret selv da sykdommen var på sitt mørkeste. Dette er kjempetrist, og metalverdenen har mistet en kjernekar og et stort forbilde.  Det er vanskelig å plukke ut min favorittlåt med Clive, så jeg må skjære igjennom og si hele The Number of the Beast-skiva som står på i bakgrunnen i Andersen heimen just nu. Helvette så jæla fet den skiva er.

Torgrim Øyre, festivalsjef for Beyond The Gate og metalskribent i Dagbladet
– Clive Burr tilførte Maiden et driv og en feeling bandet ikke har hatt verken før eller siden. Han tok swingen fra John Bonham og Bill Ward og strammet skruene, og vips hadde man en metaltrommis med en nesten funky tilnærming. Hør bare på låter som Running Free, Another Life, Innocent Exile, 22 Acacia Avenue og The Prisoner. Han hadde en økonomisk og strukturert spillestil, hvor han til tider nesten hørtes ut som om han riffet på trommene. Han var åpenbart en utadvendt og livsglad type. Noe som kanskje gjorde at han i noen tilfeller kanskje gjorde noen dårlig valg når suksessen kom brasende på. Enkelte av medlemmene i Maiden har til og med uttalt at de angret på at de ikke ga ham en ny sjanse. Jeg kan ikke se for meg noen gjøre en bedre jobb på de tre første Maiden-platene enn han, samtidig som jeg ikke helt kan høre for meg Where Eagles Dare, Infinite Dreams og Rime of the Ancient Mariner med noen andre enn Nicko. Men at jeg holder Clive Burr like høyt, er det ingen tvil om. Akkurat nå er favorittlåten The Prisoner, men det kan til og med være Drifter på noen dager. For en makalaus kar. Hvil i fred.

Vi spør, Vreid svarer.

Vreid slapp nylig sitt meget gode nye album Welcome Farewell som skal spilles masse på Pyro fremover, så da var det bare å sende i vei våre 10 spørsmål til trommis Jørn.

1. Hvem er du og hva skjer?

Jørn “Steingrim” Holen. Skjer? Vreid for alle penga. Promotering for ny plate Welcome Farewell!!

2. Låten eller artisten som dro deg etter håret inn i den tunge rocken?

Kiss – I Love it Loud

3. Ville du smakt på menneskekjøtt om du fikk det servert dandert med alskens tilbehør?

– Hvis det sto om livet så… tja..

4. Hvem er den kuleste rockestjernen du har møtt?

James Hetfield

5. Hvem er den kjipeste rockestjernen du har møtt?

Dave Mustaine

6. Kiss eller Metallica, og hvorfor?

Begge? Begynte med Kiss, så Metallica. Med kniven på strupen må det bli Metallica

7. Hvilke tre låter vil du ha i begravelsen din?

Pink Floyd – Comfortably Numb
Opeth – Coil
Weh – The War is Over

8. Hvor irriterende er det at folk har sluttet å kjøpe plater?

På ein skala frå 1-10 er svaret 10

9. Hva er din våteste drøm som rockemusikant?

Vreid: Live in Nimes med Metallica og Rammstein som support.

10. Beskriv musikken din på en linje, og svar oss på hvorfor Pyro-leserne skal sjekke ut bandet ditt?

Black n’ Roll. Alle har eit forhold til rock n’ roll og ekstrem/black metal. Alle bør derfor ha eit forhold til Vreid. Sjekk ut ny plate Welcome Farewell, og for nye lyttarar; sjekk ut VREID!

Ja. Du hørte mannen. Sjekk ut Vreid. Start med låten The Reap under her.

Nå går bandet i fotsporene til Protest The Hero, som samlet inn over 340.000 dollar til ny plate (intervju med dem hos Metal Sucks her), og forsøker seg på crowdfunding. Det vil si at vi som fans/kunder forhåndsbetaler for albumet via nettsiden IndieGoGo (sjekk prosjektet her), og dersom Early Man når 20.000 dollar innen 20. mars, setter de i gang med innspilling av det nye materialet.

Selv har jeg cashet ut 30 dollar for CD og T-skjorte (man kan velge allslags varianter: vinyl, egen gitarsolo på platen, lanseringsfest osv), og sendte noen spørsmål til Mike fra Early Man for å høre hvorfor de går for dette nymotens finansineringsopplegget. Som du kan støtte her, om du liker musikken. Kjør intervju!

Mike! Hope all is well in the Early Man camp. Been a couple of years since your last album, what have you been up to?
– Hello and thank you. All is well yes. I work as a composer for television and I spent a year composing for a TV show here in the U.S. in Los Angeles in most of 2011 into 2012. Early Man did a European tour in 2012 in May and June which was great. I also released a record for another band of mine called Spirit Seed.

The first time we heard about you guys were when you played with Turbonegro on a US tour, can you share some highlights from life on the road with the Norwegian deathpunk band?
– We actually killed all the members of Turbonegro on that tour and replaced them with high powered robotic human like droids, or Turbodroids as we call them. That tour was in 2005 I believe, so our robots are still going strong and making great records. Isn’t technology amazing? Honestly, I don’t remember much. I was beyond hammered 24/7 on that one. Very blurry!

How is the album crowdfunding going?
– It’s going well, especially when you consider the fact that I pretty much do everything for the band at this point. I don’t want to deal with a label ever again, or a manager, or a booking agent, or any of the other leeches in the music business. I’ve removed all of them from my life and from having any involvement with Early Man. Best thing I’ve ever done. The point though is we don’t have the clout within the industry to get tons of press or buy out bloggers or magazines to write about our every move like bigger labels do. So the crowd funding comes directly from our small fan base. That’s how I want it but it means that the number of people aware of what we’re doing is inherently smaller. To be where we are at with our Indiegogo campaign is pretty damn good given all of that.

We just contributed 30 bucks for a CD and a T-shirt, what is the most common contribution?
– I believe that is the most common, the vinyl bundle is common too. We have a perk to play a solo on our record on a song written specifically for the purpose of having our fans display their guitar prowess. A few people have jumped in the fire, we’re expecting many more as the campaign deadline comes closer in a few weeks. That’s going to be really cool if it happens.

Why did you chose to fund a new album this way?
– I have another band which, very similar to Early Man, is essentially a one man project. It’s called Spirit Seed (free download of the record here: www.spiritseedmusic.com). I released the first full length for that project in November of 2012. I had seen bands having some success using Kickstarter to fund the pressing of their vinyl. So with that project I tested the crowd funding market and ran what ended up being a very successful Kickstarter campaign that was used to bring a beautiful vinyl record into the world. I liked the way that model worked so well that I decided to attempt to use it for an entire Early Man record. In the case of our campaign, it’s essentially a pre-order that is transparent to the public. Anyone can see who is pre-ordering and how many people are backing the project. Pretty simple. I like it because it engages the fans. Let me repeat that, IT ENGAGES THE FANS. The model that 99% of people are used to of how a band works, what most people have seen over the years since the 60’s let’s say, it’s dead and LONG gone and it has been for over a decade. Adapt or die. “Getting signed” doesn’t mean shit. “Doing tons of touring” doesn’t mean shit. There are no more Beatles, no more Black Sabbath’s, Metallica’s or Nirvana worldwide mega-success stories for good honest music. It’s over. The world has changed and technology is changing it rapidly, more so than any of us can imagine. What it means to be a musician has a completely new definition in our time. Those are just the facts. I’d rather do it the way I’m doing it and keep 100% control so I can keep making music.

What are the most obvious advantages and disadvanteges with doing it this way?
– To me the advantage is fan involvement. Immediately fans become part of the process which reveals to them how things really work. A lot of things are exposed to the general public when you do one of these things. I think that’s great. People see things for what they really are. There are kids out there that think I’m a millionaire from Early Man. Ha. When you run a crowd funding campaign everyone gets to see what the actual interest is in the band and ultimately how difficult it is to make a band work smoothly outside of the standard music industry. I love that. The disadvantage is that the record might not get made. That is certainly a possibility with this very campaign. The product (vinyl/CD’s/shirts/hoodies/etc.) alone would cost somewhere between $5,000-$10,000 to make for this campaign. JUST THE MAKING OF THE PRODUCT! That does not include any part of the writing or recording of the album. Pretty crazy. And you still have dipshits out there saying we’re asking for too much money. We should be getting 100 times more than we’re asking for. We deserve to make an honest living like everyone else. But the standard has dropped so low that people think I should work for free for 6 months writing and recording a record and then get product shipped to their doorstep for $5000 all in. Think about how ridiculous that is. Welcome to 2013.

And finally: when you hopefully get this album funded and recorded, what can we expect from it?
– One thing I like about Early Man is that it is very straight forward as far as what it’s all about: RIFFS. This record will be no different. Our riffs are better than yours. Get ready.

Vi intervjuet Torkjell Rød fra Audrey Horne i gårsdagens sending. Hør intervjuet i reprise her.

Audrey Horne slipper sin nye plate Youngblood på fredag, og da passet det perfekt å sende intervju med vokalist Torkjell i går. På Youngblood er Audrey Horne enda mer hardrock enn tidligere, noe som vi i Pyro selvsagt setter pris på, og du kan høre Torkjell fortelle mer om platen og om forventningene i intervju-filen under.

Audrey Horne intervju

Vi intervjuet svært gode Lakei i går. Hør intervjuet her.

Lakei ble et nytt favorittband hos oss i Pyro med sin lysende debut Konspirasjoner som kom i fjor. Sjekk for all del ut den herlige og kaotiske blandingen av metal og crustpunk som Lakei serverer, og lytt gjerne til intervjuet vi gjorde med halve bandet i går. For folk i Bergen kan konserten sammen med Vreid på Hulen 22. februar herved anbefales.

Lakei intervju

Vi intervjuet King fra albumaktuelle God Seed i gårsdagens sending. Gikk du glipp av intervjuet kan du høre det i reprise her.

King og Gaahl kjempet lenge for å få eierskap til navnet på sitt gamle band Gorgoroth, men tapte i retten. Siden den tid har de to laget musikk under navnet God Seed, og sammen slapp de en liveplate for noen måneder siden. Nå kommer endelig studiodebuten I Begin, og med seg i bandet har de to fått folk fra fine orkester som The Batallion, Motorpsycho, Djerv og Dimmu Borgir. Jeg traff King en kald kveld i Bergen for å ta en prat om God Seed. Et redigert innslag hører du under.

God Seed intervju

Vi intervjuet Dunderbeist i går kveld. Hør greiene her.

Dunderbeist har vært på tur i Europa sammen med Fear Factory og Devin Townsend Project, og leverte samtidig svært fine reiserapporter hjem til Norge via oss i Pyro. De rapportene finner du andre steder her på sidene, men nå dreier det seg om lyd. For Dunderbeist har nettopp sluppet ny plate, bare måneder etter forrige album, og vi intervjuet Dunderbeist før de reiste ut i Europa. Det ferdigklippete intervjuet som gikk på Pyro i går kveld kan du høre under.

Dunderbeist intervju

I vår spilte de på John Dee. Nå er Parkway Drive oppgradert til svære Sentrum Scene. Vi pratet litt med vokalist Winston, og du kan vinne billetter.

Parkway Drive fra Australia er et av de råeste bandene i metalverden akkurat nå. Helt sant. Jeg så dem live på John Dee i vår en gang, og det var totalt hakeslepp, bakoversveis, tenna i tapeten, moshpitesque og så videre. Sjekk bare denne rapporten om MAGISK MOSHPIT PÅ JOHN DEE.

Siden den gang har de gitt ut killerplaten Atlas, som er fylt til randen av breakdowns, fete refrenger, tighta riffs og digg vokal.

På tirsdag er Parkway Drive tilbake i Oslo (sammen med Emmure, The Word Alive og Emmure, vinn GRATISbilletter her!), men nå på svære Sentrum Scene. I den anledning mailet vi litt med vokalist Winston om forventninger og breakdowns og  vær og vind og surf.

Hey guys! Saw you at John Dee this spring, it was 100% awesome.  This time you’re playing for a much bigger audience at Sentrum, what are your expections for the show?
– The last show was awesome, so you guys have a lot to live up to hahaha, the pressure is on Oslo to deliver a crazy show, we are just the soundtrack!

How has the shows been so far on the tour?
– Amazing!!! So far the reaction has been so much bigger than we could ever have expected. I think i’m going deaf from people singing along so loud.

When you heard the breakdown in Swing – with the “mooooootherfuckeerr!!” part – for the first time from the studio speakers, mixed and mastered,  what was your initial reaction?
– My first reaction was fear for anyone in the pit when that breakdown drops.

My favorites from the album right now are Swing, Wild Eyes and Dark Days. Which songs are your favorites to play live?
– So far we are only playing a small selection, but Swing, Dark Days and Blue and the Grey are my favourites. The crowd react differently to all of them and i love them all for different reasons.

A friend of mine texted me after he heard “Wild Eyes”, and said “wow, what an epic Iron Maiden-esque singalong”, agree/disagree?
– Agree, although less Iron Maiden, more football match.

Any message/warning/welcome to your Norwegian friends before the show
on Tuesday?
– Bring it!

Point break or beach break?
– Beach break if we are talking about actual waves, Point Break if we are talking about movies, 50 year storm, Bells beach, Johnny Utah.

Overthrow albumdebuterte endelig for noen uker siden, og det skulle jo bare mangle at ikke Pyro fulgte opp med intervju. I audioform. Hør alt her.

Vi har ventet lenge på albumet Adjust To Darkness som kom nylig, og kan ikke annet enn å si oss mer enn fornøyd med det Overthrow har laget til oss. Vi har fulgt bandet nøye helt fra deres første demoer, og nappet dem selvsagt i nakken og fikk intervju da våre veier nylig krysset. Hør intervjuet som ble sendt i gårsdagens Pyro under her.

Overthrow intervju

Thomas Felberg og Smoke Mohawk er albumaktuelle og svært gode. Hør intervjuet vi gjorde med Felberg.

Norske Smoke Mohawk har nettopp sluppet sin andre plate med den fantastiske tittelen Viva El Heavy Man. Vi intervjuet Thomas Felberg i gårsdagens Pyro, og du kan høre hele greien under her. Se opp for flere gjesteopptredener fra Felberg på Pyro i ukene som kommer. Han elsker rocken like mye som oss, vettu.

Smoke Mohawk intervju

Vi intervjuet Yngve fra fabelaktige Blood Command i går. Reprise her.

Blood Command fra Bergen har nettopp gitt ut sitt andre album Funeral Beach, og høres ofte på P3 med låten High Five For Life. Det meste på albumet er langt tyngre og kjappere enn radiohiten, og vi tok en prat med Yngve som er arkitekten bak Blood Command. Hør intervjuet her.

Bloodcommandintervju

Nykommere med solid debut ble intervjuet i gårsdagens sending. Hør hele innslaget her.

Dyst kommer fra Sotra utenfor Bergen, og fikk litt oppmerksomhet for singelen Black Waves som de slapp i fjor. Nå debuterer Dyst med platen Judges And Butchers som viser frem en god blanding av hardcore og metal. Anbefales. Jeg intervjuet Dyst til Pyro-sendingen i går, og du kan høre resultatet under.

Dyst intervju

Sjekk mer fra Dyst via Urørt, og se musikkvideoen til det strålende tittelkuttet under.