Vi elsker det meste med Ghost, disse tegneseriesatanistene fra Sverige. Ikke bare er de herig underholdende der de Ghost lanserer ny pave., de lager killer album og leverer briljant live også. 21. august er de på plass med sitt tredje album, Meliora, og denne smakebiten lover meget bra. Det begynner litt Slayer-aktig med seig intro, før den melodiske Ghost-signaturen kommer smygende inn med Papa Emeritus IIIs melankolske stemme. Det tok et par runder før den satt skikkelig, men nå er den en favoritt i headsetet. Og litt av en bonus med Nattsvermeren-hyllest på coveret, det må sies. Du kan laste ned Cirice gratis her.

“At man er sær trenger ikke bety at man er vanskelig å samarbeide med”. Norske Martin Kvamme har designet artwork på Faith No Mores nye plate.

Musikknerdene som leser alle CD-hefter eller innercover nikker nok gjenkjennende til navnet Martin Kvamme. Den norske designeren har designet cover for artister som Turboneger, A-ha. JR Ewing, Bertine Zetlitz og Magnet her hjemme, og i årevis vært samarbeidspartner når Mike Patton og hans Ipecac Records.

Så når Faith No More nå gjorde comeback med Sol Invictus, fikk Kvamme nok en gang telefon fra eksentrikeren Patton med beskjed om å finne frem Mac-en og mekke cover. Og for et nydelig artwork det har blitt! Mystisk, småcreepy og gullglimrende på samme tid. Vi tok en prat med Kvamme, sjekk under bildene.

Grattis med Sol Invictus-cover! Det ser jo riktig så lekkert ut, hvert fall på vinylen vår, er du fornøyd selv?
– Vanskelig å si noe annet en JA, når man blir invitert inn i så flott selskap. Glad for at band/plateselskap tok seg råd til en del påkostet trykketeknikker. Det satt en ekstra spiss på omslaget!

Hvordan fikk du denne jobben, og hva er dine fingeravtrykk på det ferdige designet?
– Jeg har jo kjent og jobbet for Mike Patton og labelen hans, Ipecac Recordings, i snart 15 år nå. Så det var naturligvis derfra henvendelsen kom. Bildene kommer fra et kunstprosjekt/bok – Haunted Air – som Ossian Brown – kjent fra bandet Coil og Cyclobe – holder på med. Dette er bilder av barn i hjemmelagde halloween kostymer tatt mellom 1875-1955. Disse var allerede klarert for bruk da jeg ble spurt og det var min jobb å sy dette sammen til en ferdig pakke. Fonter, layout, trykk og papir. Jeg har for øvrig ikke laget noen av singlene.

Faith No More har hatt veldig ikonisk coverart på alle sine utgivelser, enten det er svanen på Angel Dust eller tegneserien på King For A Day, hvordan påvirker det deg?
– Jeg hadde vel dette litt i bakhodet. Jeg ønsker at det skulle se designmessig relevant ut i dag, uten at det blir datert til designtrenden 2015. Det er vel litt slik jeg føler coverne i katalogen til Faith No More er.

Hvordan er det å jobbe med Faith No More, er de like sære som man kan ha inntrykk av?
– Hehe. At man er sær trenger ikke bety at man er vanskelig å samarbeide med. Jeg har hver gang hatt gode prosesser med Mike Patton opp i gjenom. Vårt felles mål er at sluttresultatet blir best mulig. Denne gangen var det jo flere som skulle mene, og derfor var det mest hensiktsmessig at all kommunikasjon går gjennom FNM sitt managementet.

Hvilke andre musikkrelaterte ting jobber du med om dagen, noe vi kan glede oss til?
– Jeg holder på med noe rare greier for Jaga Jazzist. Ellers så har jeg nylig gjort Satyricon sin Live at the Opera plate. Den kan jo være verdt å ta en lytt til.

Er du i Oslo? Er du klar for ellevill moshpit på en mandag? Da anbefaler vi å ta turen til Sub Scene i kveld.

Suv Scene har flyttet lokaler, og nå ligger ungdomsklubben (kan vi kalle den det?) i Rosenkrantz Gate 15-17. I dag har de et oppsiktsvekkende godt program, med fire herlige band på rad og rekke:

20:30 Being as an Ocean – melodisk hardcore fra California
21:15 Trash Talk – Odd Future-venner som spiller vill hardcore med kaosgaranti
22:00 Deez Nuts – Suicidal Tendencies krydret med litt Tupac
23:10 Stick to your guns – Allsangpunk med RATM-politikk

Her kan du høre deg kjapt opp på alle fire:

Så langt i år er disse svenskene mitt nye favorittband. Jeg oppdaget dem såvidt via forrige album, The Formulas Of Death, men nå er de i fyr og flamme med den flunkende nye platen The Children Of The Night. Hvordan det låter? Tenk oppnedkors-vennlig 80-heavy, litt gammel death metal, en dose melankoli fra Year Of The Goat og en video full av Bergman-referanser i herlig 4:3-format. Det blir ikke mer retro enn 4:3! Uansett, denne godbiten av en åpningslåt på platen er svensk balsam for ørene når vi nå går inn i festivalsesongen, hvor de spiller på både Tons of Rock i Halden i juni og Beyond The Gates i Bergen i august. Vi anbefaler for øvrig den superlekre doble vinylen Napalm Records ga ut, med tekstbok og flott utbrett og knakende god lyd. #hailsatan

Det ser ut til å bli en real fest på Øya lørdag 15. august. Oslo-festivalen flyr inn de distingverte punkherrene i Bad Religion – som har spilt kjapp, melodisk punkrock om at samfunnet er dritt siden 1979 – til å spille på hovedscenen. De er kanskje gråhårede og noen kilo tyngre enn i sine ungdomsdager, men sjekk denne godbiten fra helgens Coachella-festival i California. Her blir det solbriller, allsang og festivalhygge for alle pengene.

De engelske karene i While She Sleeps slipper Brainwashed om noen dager, og det kan fort bli årets store metalgjennombrudd. Live er de kickass metalcore, på plate er de allsangvennlige, shred-villige og enormt fett produsert. Når de i tillegg slår til med herlige hjemmevideoklipp som i Our Legacy, da rykker de stadig nærmere hjertene til metalkidsen. Og Pyro-redaksjonen. Sjekk denne herlige videoen, da.

Her i Pyro-redaksjonen har 4. mars lenge vært en merkedag i kalenderen. Da kommer nemlig Architects tilbake til Norge, etter megavellykkede konserter på Hove-festivalen og John Dee tidligere. Den engelske hardcore-gjengen surfer elegant i kjølvannet av Bring Me The Horizon, og lager storslagne refrenger like naturlig som refsende hissig kritikk av regjeringer og kjøttspisere (hey!) og alle som måtte være bittelitt ute på høyrekanten.

UANSETT: Vi har 2×2 billetter til Architects på Rockefeller, hvor de også har med seg briljante Every Time I Die som support. For en helaften det blir! Fortell kjapt i kommentarfeltet at du har lyst å gå på konsert, logg inn med Facebook eller Twitter så vi får tak i deg, og så kan DU vinne to billetter.

Her om dagen kom vi over denne videoen hvor Xavier Quijas Yxayotl spiller på et instrument som kalles Aztekernes dødsfløyte. Dette er da en hodeskalle aztekerne gjorde om til en fløyte, og så blåste de inn i den mens de begravde folk. Eller som vi kan kalle det her hjemme: black metal-vokal! Sjekk selv. Les hele den nydelige historien om dødsfløyten her.

For en deilig konsertvår! Vi har sett Slipknot og Tenacious D i Oslo, denne uken er det Blastfest i Bergen, og neste uke skal en av headlinerne derfra spille i Oslo. De svenske legendene i At The Gates returnerte til albumformatet med mesterlige At War With Reality i fjor, og 26. februar spiller de sin deilige, melodiske metal på Vulkan i Oslo. Vi har 2×2 billetter til denne svenske festen. Alt du må gjøre er å skrive din favorittlåt med At The Gates i kommentarfeltet, sørge for at du er logget inn med Twitter eller Facebook så vi får tak i deg, og så blir det kanskje gratistix til deg og en venn/venninne. GO!

Tenk at samtidig som sadomasochismethrilleren Fifty Shades Of Grey har premiere på norske kinoer, står Jack Black på Sentrum Scene og synger denne sangen om den mjukeste sexen. Om ikke det finnes en eller annen kosmisk plan bak det, gir jeg opp troen på universet.

Sjekk disse bøndene fra drapsbyen Flint i Michigan! KING 810 er en god grunn til å gå tidlig i Oslo Spektrum når Slipknot inntar hovedstaden. Vi har spilletidene og vorspiel-listene. OPPDATERT MED NYE STAGETIMES. SLIPKNOT BEGYNNER 20:30, KING 810 SPILLER KL 19:30.

Tirsdag kveld er det endelig dukket for helaften med Slipknot og venner i Oslo Spektrum. Vi anbefaler deg å komme passe tidlig til hockeyhallen midt i byen, for nykommerne KING 810 inntar scenen allerede kl 19:30 med historier fra deres brutale virkelighet i Topp 5 drapsbyen Flint, Michigan.

Vi har spilt noen spor fra albumet Memoirs of a Murderer på Pyro, og gleder oss voldsomt til å se/høre hva David Dunn (han med det døde blikket fremst i midten) byr på fra scenen. I USA er de kjent for å bli arrestert for vold og ta med seg liksom-bevæpnende vakter på scenen, men vi liker dem best når de drar opp tunge, feite låter som Fat Around The Heart. Så husk at selv om Slipknot begynner kl 20:30 – halv ni – , er det duket for KING 810 allerede kl 19:30, og varm gjerne opp med spillelistene under. Det er antatte setlister, så spoiler alert om du ikke vil vite slikt:

Gratulerer til Alice Cooper! Legenden bak I’m Eighteen, Poison og Welcome To My Nightmare har fått to nye hits i livet sitt. Nylig kom den gledelige nyheten om at sjokkrockeren er blitt bestefar til tvillinger, og gjett hva ungene heter? Riot og Falcon, SELVSAGT! Vi anbefaler varmt denne vakre hjemmehos-reportasjen fra Fox 10 Phoenix:
FOX 10 News | fox10phoenix.com

En av tingene jeg gleder meg aller mest til i 2015 er å se Body Count live på Graspop Metal Meeting. Tenk da, Ice Motherfuckin på et jorde i Belgia, løpende rundt på scenen mens en hel festival mosher til Body Count’s In The House, Talk Shit Get Shot og KKK Bitch? Saklig. Nå topper de et gnistrende comeback med å slippe video til sin briljante cover av Suicidal Tendencies-klassikeren Institutionalized. Ice-T blir dritforbanna på konen og epost-leverandøren, da blir det et sant helvete for alle rundt ham. Vakkert.

Les også: Magisk moshpit på John Dee

Aldrende legender og solbrune guttunger

I mylderet av aldrende legender som Venom og Twisted Sister kommer Parkway Drive til å stikke seg ut som en alv i NFL med sine solbrune ansikt, blinkende hvite tenner og åpenbare surfeegenskaper. Men ikke misforstå, Parkway Drive kommer med sekken fullastet med moshpits, crowdsurfing, episke metal anthems og knyttneven-i-være refrenger som kommer til å rystre grunnvollene på den stolte festningen.

Arvtaker til Iron Maiden og In Flames

Parkway Drive fra Byron Bay har holdt på i et drøyt tiår, gitt ut fire album, og satte ny personlig rekord med 2012-platen Atlas. Albumet er en nydelig blanding av moderne metalcore slik vi kjenner det fra Massachusetts, men med tydelige innslag av stadionlåtene til Iron Maiden og In Flames. Vi snakker om et av moderne metals aller kuleste band, et band som får deg til å smile og headbange inn i solnedgang. Perfekt festivalband? Det kan jeg skrive under på. Sist jeg så dem på Graspop Metal Meeting annonserte de overbevisende sitt kandidatur til å ta over festivalmarkedet om noen år. Metalfans over 40 vil kanskje moonwalke inn i fuglekassa når jeg sier det, men Parkway Drive er bandet som står på de største scenene på de største festivalene om bare noen få år.

Tons of Rock i juni, altså. Da blir det slik som dette:

…sjekk også videoen til Dark Days:

Norgesvennene Mastodon på Sentrum Scene midt i julestria? Det er bare å legge pakker, julegløgg og Jesus til sides, her skal det rockes i Leviathans navn! Vi var på konsert på tirsdag, her er en liten rapport fra en svett, vakker og intens affære sammen med 1800 andre dudes og dudettes.

1. Altså: For et band. Mastodon er den perfekte kraftkvartett, med fire briljante musikanter som bobler over av fete riff, overraskende arrangementer og de vakreste melodier. Rock og metal, prog og bråk i skjønn forening. Tenk bare en låt som åpneren Tread Lightly, som ofte kommer i skyggen av de mer profilerte Once More Round The Sun-låtene, men som i en eller annen variant kunne åpnet et hvilket som helst klassisk metalalbum fra de seneste 30 årene. For meg er disse fem minuttene så knusende, majestetiske og livsbejaende at det oppsummerer alt jeg elsker med metal. Brent Hinds flerrer ut sin blanding av åpne riff og soloaktige melodier, Troy Sanders kjører bredbent hulemannposering og massiv bassing, Bill Kelliher er gitarprofessor på siden, og Brann Dailor synger som en engel og trommer som en besatt perfeksjonist.

2. Det kler Mastodon å kjøre kompromissløst gjennom setlisten. Fra starten med Tread Lightly til en knusende avslutning med Blood & Thunder kom de seg gjennom 18 låter på drøyt 75 minutter, med andre ord ikke mye tid til snikksnakk. Når én låt slutter, telles det opp til neste, og det er få band som gir deg følelsen av å være i tørketrommelen på samme måte. Som konsertnabo Herkules sa: “dette bandet gjør jo ikke feil”.

3. The Motherload er bandets største hit per dags dato, men det var High Road som ga den store, vuggende allsangen. Snakk om monsterriff og knyttnevene-i-været refreng. Den fungerte faktisk akkurat slik på festivaler i sommer også, snakk om samlende låt å ha i arsenalet.

4. High Road var kanskje det allsangvennlige høydepunktet, men om man skal peke på enkeltlåter på konserten er det andre låter fra Once More Round The Sun som skiller seg ut. Kanskje fordi jeg har hørt Blood & Thunder og Crystal Skull live så mange ganger, og det låter så friskt og flott med Aunt Lisa og Chimes At Midnight live fra en scene. Uansett stor highfive til Mastodon for å kjøre hele ni spor fra Once More Round The Sun.

5. Sentrum Scene er på mange måter en kul scene med galleri og amfifeeling som gjør at mange ser bra, men de må snart få gjort noe med de håpløse trappene. Salen er bygget for at det skal stå bord på de forskjellige nivåene, men når det er fullt hus er det håpløst å bevege seg til/fra bar eller toalett. For oss som liker å stå fremme på siden er det sjukt irriterende å pløye seg gjennom alle som plasserer seg i trappene, og for de som står i trappene er vi de mest plagsomme folkene på planeten. Før pleide det gå greit, men de siste gangene (Steel Panther, f.eks) har det vært knuffing og dårlig stemning. Er det fordi alt skjegget til Mastodon-fansen tar så mye plass? Har hipsterpølsene på Wurst eller burgeren på Illegal feitet opp metalfansen så mye at det blir færre ledige kvadratmeter å boltre seg på? Gi meg uansett utsolgt Rockefeller når som helst.

Takk til Klungtveit for bilde.

Hva skjer den dagen Deep Purple ikke spiller Smoke On The Water? Er det greit at Mastodon ikke spiller Curl Of The Burl førstkommende tirsdag? Bør det være lovfestet at Slayer spiller Angel of Death? Er det mulig for Motörhead å forlate scenen uten å svi av Ace of Spades? Bør band spille sine største hits? Vi spurte et lite utalg fra Pyro-universet, pluss turnékrigeren og landeveisveteranen Reidar Brendeland om hvordan man skal forholde seg til dette. Vi vil enormt gjerne ha din mening i kommentarfeltet under. KJØR PÅ.

Ivar Peersen, vikingmetalkonge i Enslaved
– Altså – i bunn og grunn så dealer vi med enkel kapitalisme og handel her; noen betaler for å se bandet, bandet presenterer produktet i form av en konsert. I og med at man forhåndsbetaler for å se bandet, får man jo tåle at det ikke ble helt som forventet – men band må jo faen meg tåle at de som betaler for å se på ikke alltid føler forventningene ble innfridd, og gir uttrykk for det. Litt sært å livnære seg av å uttrykke følelser og indre liv, men bli jævla sur når «vanlige» folk gjør det samme (om enn mindre lyrisk). Bildene av menneskemengdene fra denne saken minner forresten om et gig vi gjorde utenfor Cleveland på slutten av 90-tallet, med vår alltime low-rekord på 14 publikummere. Da tok vi oss bryet med å innhente setliste-ønsker fra alle som var til stede – like greit å gi de som faktisk ER tilstede en opplevelse. Alt i alt: artisten har veto, så er det så farlig om folk mener masse greier? Det finnes nok av band som ikke har luksusen med misfornøyde kuk-publikummere som vil flisespikke med de på sosiale media.

Ida Collett Belle, Pyro-favoritt i Sassy Kraimspri
– Som artist er det alltid mange meninger etter en konsert (om man har gjort en god jobb). Blant disse er det godord fra fornøyde fans, tips og triks fra “fans” og gjerne nyoppdagere. Valkyrien Allstars gikk kanskje litt hardt ut med språket sitt, men det tydelige og underliggende her er at vi som spiller konserter jobber hardt med å sette sammen setliste, øve den inn, og planlegge sceneshowet deretter. Det at folk ikke er fornøyde med resultatet er deres sak. Med mindre det finnes en eller annen form for ønskeliste på en konsert så er det musikerne som bestemmer hva de spiller. De er ikke trubadurer og de er ikke der for å “please” alle. At folk blir fornermet og ikke vil se dem live mer, people- it’s not about you! Marit Larsen, Sting og Backstreet Boys spiller ikke ønskelåtene dine. Honningbarna og Kvelertak spiller ikke ønskelåtene dine. Av og til er band i det rause hjørnet og spør hva publikum vil høre i forkant av en konsert, men dette betyr heller selvsagt ikke at alle får det de ønsker seg. Publikum trenger gjerne å omjustere forventningene sine til hva deres rolle er som publikum (kose seg, sette seg inn i opplevelsen artisten eller bandet prøver å skape, åpne ørene for nye musikalske opplevelser) og holde sine meninger til seg selv til den dagen artisten legger ut feedback-skjema på sosiale medier og ønskelister på konsertene sine.

Thomas Seltzer, ringrev i Turbonegro
– Jeg synes det skal stå på plakaten hvilke låter artister skal fremføre evt ikke fremføre. Så får det bli opp til forbrukeren om de vil komme.

Egon Holstad, journalist i Nordlys og eks-platebutikkeier
– Artister er aldri forpliktet til noen verdens ting hva angår valg av låter. Det er nettopp denne «risikoen» som er en del av sjarmen ved det å dra på konsert. Jo flere skiver og singler et band eller en artist har, jo større vil dette «problemet» være, og flere og flere vil følgelig bli misfornøyd med setlistene proporsjonalt med antall låter og hits de har å velge mellom. Så folk må skjerpe seg. Det verste jeg vet er når folk begynner å vræle etter ønskelåter omtrent før konserten har begynt, eller rett etter noen av de aller første låtene i gigen, før band/artist og publikum har blitt varme og kjent med hverandre. Da skjønner jeg godt artistene blir forbanna, trasse og nekter å spille hva det ropes etter. Mange vil sikkert hevde at dette er et resultat av Spotify,  YouTube osv., at folk ikke gidder sette seg inn i skivene og slikt. Men slik var det lenge før den tid. Nirvana var så dritleie av Smells Like Teen Spirit at Cobain til og med skrev en parodi på den med Rape Me. Frank Zappa holdt på å kaste opp av Bobby Brown-ønsker. Og Bobbysocks ble plaget vettet av folk som ville ha La det Swinge, i stedet for å løfte frem og elske de mer albumbaserte godlåtene som krever hardere gjennomlytting for å vokse seg frem til opplagte konsertvalg. Likevel har jeg sansen for at Motörhead alltid spiller Ace of Spades, fordi Lemmy har skjønt at fansen blir jævla skuffa om den ikke blir fremført. Og derfor er det tidvis frustrerende å se band som Motorpsycho og Sonic Youth, som nærmest konsekvent lar være å spille kjente låter og heller lirer av seg lange jam sessions på tre låter over halvannen time foran forvirrede blodfans. Men jeg forsvarer deres rett til å gjøre det. Hva angår Valkyrien Allstars har jeg null formening om hva en konsert med dem burde inneholde, men jeg mener helt klart at også de ville profitert på, og komme bedre ut av det, om de også begynte å spille Ace of Spades. Det blir aldri for mye Ace of Spades.

Reidar Brendeland, turnékriger i Vestlandsfanden
– Been there, done that, for minst tretti år og et par tre tusen spillejobber siden Det er jo en selvfølge at bandet velger setlisten selv, men hvis de utelater den største hiten så må de også kunne levere en så god jobb at ingen forlanger den låten. Artister må gjerne ”leke” rock`n roll for min del, men hvis de vil være ”tøffe i trynet” så må de også ta konsekvensen av sin arrogante og dårlige artistoppførsel. Det er faktisk større band enn Valkyrien som har gått over ende etter å ha behandlet sine fans respektløst. Det gjør du ikke ustraffet i Nord-Norge eller andre steder i verden for den saks skyld. Selv om man har vært utallige ganger på riksdekkende TV. Det er nemlig fansen som holder dem og oss andre artister i live. Hvis de da ikke reiser rundt på ”støttepenger” som andre og mer populære band har spilt inn i fellespotten. Har virkelig lille Valkyrien gjort så mange jobber at de ikke orker å spille sin største hit? Da bør de grave en grøft, male en vegg eller gå på NAV. Vi snakkes om noen år. I følge bildet i avisa Finnmarken som viser publikumsantall ser ikke dette særlig lovende ut. Husk det gamle jungelordtaket. ”Du er aldri større enn din siste hit”.

Hva kunne dette være, spurte jeg kjæresten min. Hentelappen – et slikt A4-ark med fotokopi av adressatlappen – fortalte meg at pakken var sendt fra Østerrike og inneholdt “LP”. Ikke noe sjokk, siden jeg bestiller haugevis med CD-er, vinyler, Blu-rays og hva det måtte være av kulturprodukter fra utlandet. Jeg har riktignok mistet den ytterste kanten av minnet mitt de seneste årene, så selv om jeg tenkte så det ristet i barken eller mentalt sorterte alle plater jeg ventet på i posten, fant jeg ikke frem indekskortet hvor det sto notert at jeg hadde bestilt en vinyl fra Østerrike. Ofte forhåndsbestiller jeg plater måneder i forveien når de legger ut pre-order på Facebook-sidene sine, men hva i huleste kunne dette være?

“Sikkert nok en nazirock-plate fra mine brune venner i Österreich”, sa jeg i et regelrett mislykket forsøk på ironisk humor. Kjæresten min gadd – forståelig nok – ikke engang respondere på den sløve Mellomeuropa-spøken, og vi stilte oss høflig og stilltiende i kø med lapp nr 374.

Etter noen spennende minutter ble det min tur blant julehandlerne og de gamle damene som skal ta ut sine månedlige tusenlapper, og den hyggelige damen på postkontoret hentet effektivt den lette, innbydende pakken. Jeg pustet lettet ut, som annonsert inneholdt den åpenbart noe kvadratisk som strekker seg 12 tommer horisontalt og vertikalt.

Jeg klarer å holde meg til vi kommer hjem i dagligstuen, og forsiktig peller jeg av den brune teipen (ikke Østerrike-vits, teipen var faktisk brun) før pappen faller til gulvet. I hendene mine har jeg plutselig en flunkende ny EP fra de svenske Pyro-favorittene Year of the Goat. Dette herlige, majestetiske bandet Stian Fossum anbefalte oss for noen år siden. In your face, dårlige hukommelse! Ikke bare er det tre nye sanger på platen, selve vinylen er i den flotteste gullfarge. Jeg speiler meg forsiktig i platen, lar meg fortrylle som Gollum av Ringen, og drømmer meg bort i svensk satanistisk rock trykket på gullvinyl. Mangler bare myrra og røkelse, så kan jeg kalle meg Jesus Av Skillebekk!

Jeg studerer de innbydende rillene, og minnene om pre-order av ny musikk fra Year of the Goat flommer gjennom hjernens blodårer. For et smart trekk av meg! Tenk å forhåndsbestille sin egen eufori! De som sier at lykke ikke kan kjøpes tror gjerne på det selv, men i 2014 er det herved bevist at ren glede kan forhåndsbestilles fra et lager i Østerrike. Trikset er bare å bestille så tidlig som overhodet mulig, satse på at du glemmer det, og så være helt gullfisk i hukommelsen når hentelappen kommer. Check.

…fortsetter under…

Hvordan EP-en låter? Tittelsporet The Key and the Gate er en typisk Year of the Goat-stomper, men drivende melodisk riffing, rockesakral vokal fra Thomas Sabbathi og refreng på turistspansk. Mystic Mountain er på sin side en typisk Year of the Goat-epiker, med sakte bluesinspirert 70-tallsdriv, tekst om en forlatt by fra oldtiden og et breakdown som henter inspirasjon fra Satan og King Crimson såvel som Tom Waits. Non-Euclidean Calculus er en litt unødvendig melodisnutt med mellotron og sånt. Kunne passet som avslutning på en albumside, litt fjasete å bruke dyrebar EP-tid på den. Totalt sett er pre-order-gleden nå omsatt i klassisk musikklykke. Anbefales.

I dag er det ti år siden Dimebag Darrell ble skutt og drept på scenen i Columbus, Ohio. Pantera-sjefen, levemannen, gledessprederen og mestergitaristen ble meningsløst revet ut av sitt nye band Damageplan, mens bror og trommeslager Vinnie Paul satt maktesløs og så på. I morgen feirer vi Dimebags liv sammen med folk fra blant annet Machine Head, Black Dahlia Murder, 1349 og Hellish Outcast når vi lager en Dimebag-spesial på Pyro. Sjekk også denne minidokuen jeg laget for Lydverket for noen år siden, hvor vi snakket med Vinnie Paul om hvordan man går videre etter å miste en bror, venn og bandmedlem.

Har du tenkt at Twisted Sister er et tulleband med et par 80-tallshits? At de er et hårmetalband som kom som et blaff før de forsvant tilbake til frisørsalongen de kom fra? Da tar du  grundig feil, og risikerer å få bakgårdsjuling neste gang du treffer Eddie, AJ eller Dee. Twisted Sister er en hardbarket gjeng med Long Island-pøbler som spilte rock hardere enn gategjengene, punk frekkere enn Manhattan-hipsterne, og fremdeles står igjen som et av verdens kuleste band. Til sommeren ser du dem på Tons of Rock, nå kan du sjekke denne herlige traileren for dokuen We Are Twisted Fucking Sister. Er det bare jeg som tenker at denne gjengen burde hatt roller i The Sopranos, alle som én?