Aller helst ønsker jeg å høre Folding stars, men av alternativene må det bli Mountains. Folding stars ville jeg hørt fordi jeg selv har opplevd det låta handler om. Mountains fordi den kom en stund før plata som jeg hadde gleda meg til lenge, (gikk lang tid mellom Puzzle og Only revolutions) og fordi det er den beste låta på plata. I tillegg det er endel koring på låta fra Ben og James, som også har fine stemmer.

Jeg er sikker på at uansett hvem dere velger, vil det bli 4 overlykkelige fans som får møte 3 gutter som er nede på jorda. Jeg er uansett bare glad for at kidsa endelig har skjønt at Biffy Clyro er verdens beste band.

Biffy Clyro har vært et av mine favorittband i lang tid, og jeg så de på Hovefestivalen forrige sommer. En av de beste konsertene jeg har vært på noensinne. Det var også sinnsykt kult å se Simon Neil opptre med Gallows da de spilte på samme festivalen. Jeg har allerede fått plass som frivillig på Slottsfjellfestivalen, noe jeg søkte om kun for å se Biffy clyro igjen.

Det hadde betydd _alt_ for meg å få møte gutta!

Låten jeg ønsker å høre, kanskje uten trompeter og en enda mer markert vokal er; “The Captain”

Det var før fjorårets Hovefestival at jeg sjekket ut noen artister som skulle komme. Jeg husker det som om det var i går. En sommernatt hvor man satt oppe og hørte på musikk. De jeg hadde plukket ut for kvelden var ett skotsk band. Biffy Clyro var navnet. Inn gjennom sommernatten fylte de ørene mine med kjærlighet. Hjertet begynte å banke og hodet dannet de mest magiske bildene. Jeg var bergtatt.

Dagen var kommet og jeg skulle se bandet som hadde fanget mitt hjerte fra første note. Jeg stod der på Hovefestivalen med det mest bankende hjertet. På kom de og de åpnet med ‘That Golden Rule’. Musikken røska tak i meg og hjertet mitt stoppet i ett sekund, før de videre banket så hardt det aldri før har gjort. Beina hoppa, armene strekte seg mot himmelen med musikkens takt og verdenen min har aldri før vært den samme. Biffy Clyro er bandet som siden har vært med meg hver eneste dag. Jeg snakker om bandet non-stop. Jeg hører på bandet non-stop. Vennene mine er dritt lei snakk om dem, mens hjertet mitt lengter etter MER Biffy Clyro!

20. oktober 2010 var dagen Biffy kom til Oslo og skulle spille på Rockefeller. De siste ukene hadde jeg gått igjennom en forferdelig tid, men den dagen smilte jeg. Da jeg satt på bussen på vei til jobb, puttet øreproppene i ørene mine og satte på ‘That golden rule’ som de åpnet med på Hove, ble verden lysere. Skyggene ble jaget vekk, hjertet gjorde ikke vondt lenger, det var enklere å puste og børen på skuldrene mine ble borte. Smilet som så lenge hadde vært borte fra mine lepper tok tak, og alt kjentes bedre ut. Det var dagen jeg smilte igjen etter en så lang stund.
Da dagen gikk og kvelden nærmet seg, banket hjertet fortere og fortere. Alt jeg klarte å tenke på var at jeg snart skulle se de tre skotske mennene som så lett gjorde meg lykkelige. Simon, Ben og James som lager musikk som jager bort de mørkeste skyggene som truer hjertet. De som får meg til å smile. De som varmer meg fra innsiden og ut.
Jeg stod der utenfor i køen, helt foran, den 20. oktober 2010, med skjelvende hender, ett bankende hjertet og ett hode som tenkte kun på èn ting: At Biffy Clyro befant seg bak veggen jeg stod. De tre personene som har blitt mine tre favoritt personer her i hele verden. De var så NÆRE.
Dørene åpnet seg og vi kunne gå inn. Jeg løp til rekkverket rett foran, på midten, uten så mye som å tenke på å gå til garderoben for å henge av meg. Jeg skulle være helt foran, se dem og føle dem. Der stod jeg da. Bitte lille meg foran scenen som bar ett stort banner. ‘Biffy Clyro’ stod det og alt det vonde forsvant. Jeg var ikke trist lenger, jeg hadde det ikke vondt. Jeg var tvers igjennom lykkelig og ingenting kunne bli bedre enn dette. For i akkurat det sekundet gikk det virkelig opp for meg. Om en liten stund ville de tre mennene som lager den mest magiske musikken i hele verden, og som gjør meg lykkelig på en måte ingen andre har klart før, stå rett her foran meg. Hodet spant og hjertet banket ENDA mer.
Lyset senket seg, og jubelen ble enorm. En etter en kom de på scenen og det fantes ingen andre i verden enn meg, og disse tre mennene, i bare, tattoverte overkropper. Musikken startet og jeg var borte. Jeg skreik alt jeg hadde, hoppet til siste slutt, klappet så jeg hadde vondt, og sang med på alle sangene til stemmen var hes. Jeg var i ekstase. Det finnes ikke ord for hvor lykkelig jeg var i akkurat det øyeblikket.

Da jeg dro til London i februar fikk jeg endelig kjøpt meg alle cd’ene deres. Jeg reiser alene til Stockholm i sommer for å kunne se de varme opp for Foo Fighters og jeg drar til Slottsfjell i år for å kunne se bandet som har forandret livet mitt på den mest fantastiske måten. Jeg kan meg hånden på hjertet si at Biffy Clyro er min største kjærlighet her i livet og at jeg ikke kunne tenke meg verden uten dem. Musikken deres får meg til å gråte, til å le, til å skrike/synge med. Musikken varmer meg og når jeg hører sangene så kiler det helt ned til tærne, mens magen knyter seg av sommerfugler som går bersærk.
Jeg kan ikke med ord beskrive hvor mye de betyr for meg. Hadde jeg hatt råd ville jeg reist jorda rundt for å kunne gå på hver eneste en av deres konserter, men det lar seg dessverre ikke gjøre. Jeg, som sagt, snakker så mye om dem at vennene mine er dritt lei av å høre om dem. Jeg skriver om dem på bloggen min, på facebook, til og med venner og familie som ikke kjenner meg så godt veit hvem som er favoritt bandet mitt. Det er Biffy for alle penga og selvom det koster meg dyrt, så er det ikke noe som er mer verdt det enn dem. Simon, Ben og James har gjort at jeg har falt hardere enn jeg noen gang har gjort før. Og jeg faller mer og mer for hver dag som går.

Jeg må beklage skrivefeil og slike ting, for hendene mine skjelver så fælt i det øyeblikket jeg skriver dette. Jeg føler ikke at jeg kan skrive noe som får dere til å forstå hvor mye disse tre personene betyr for meg, men jeg har i det minste prøvd. Det største her i verden for meg ville vært å møte dem. Det å kunne takke dem for at de lager den musikken og gjør meg så lykkelig som de gjør, helt uten å vite det, ville betydd alt. I det siste har jeg drømt at jeg har møtt dem, og hver gang våkner jeg med ett bankende hjertet. Det er slike dager man våkner med ett smil om munnen. Biffy Clyro har en så stor del i livet mitt at verden ikke lenger roterer rundt sola. Min verden roterer rundt Biffy.

(Prøver en gang til siden jeg glemte mobil nr: 93089256)

Funket ikke med mobil i epost-felt, 92224756

mobil: 97528084

jeg elsker biffy clyro, så jeg vil jo gjerne høre alle sangene:) men hvis jeg skulle velge en ville det vært the captain, for den er utrolig rå! jeg så de på hove i fjor, det var en helt vill konsert! beste konserten på hove, så har ikke noe imot å se de igjen 😀 det blir en god gave til min venninne, så vi kan mimre tilbake til festivalsommeren 🙂

Jeg fortjener å vinne fordi vanligvis ikke pleier å melde meg på konkurranser uten at jeg ser en god grunn til det. Det gjør jeg nå; Biffy Clyro er et av mine favorittband. Dessuten er det så mange konserter jeg ikke har fått sett, fordi jeg er for ung. Noe som selvsagt har vært ekstremt surt for meg når alle mine eldre venner kan dra.

Om jeg hadde vunnet, så hadde jeg vært overlykkelig og ekstremt takknemlig.

Fordi jeg har verdens beste samboer som fortjener alt det beste. Han har vært fan av Biffy lenge og jeg vet at dette hadde varmet hjertet hans.

Og ikke minst så kommer det meg til gode ettersom han da kommer hjem med nye gode opplevelser og jeg får litt mindre dårlig samvittighet over å ha oppført meg som en kjip husmor etter at lille fine datteren vår ble født.

Fordi jeg har verdens beste samboer som fortjener alt det beste. Han har vært fan av Biffy lenge og jeg vet at dette hadde varmet hjertet hans.

Og ikke minst så kommer det meg til gode ettersom han da kommer hjem med nye gode opplevelser og jeg får litt mindre dårlig samvittighet over å ha oppført meg som en kjip husmor etter at lille fine datteren vår ble født.