Kommentarer til: – Føltes ikke som en lek https://p3.no/diktaturet/foltes-ikke-som-en-lek/ Wed, 18 Jan 2017 19:17:00 +0000 hourly 1 Av: Diktaturet » Overraskende finale https://p3.no/diktaturet/foltes-ikke-som-en-lek/#comment-208 Wed, 09 Sep 2015 20:48:25 +0000 https://p3.no/diktaturet/?p=745#comment-208 […] Deltakerne levde seg inn i den virkeligheten de var blitt plassert i på åtte dager, og enkelte synes at oppholdet i det fiktive diktaturet ikke føltes som en lek i det hele tatt. […]

]]>
Av: Micah Geni https://p3.no/diktaturet/foltes-ikke-som-en-lek/#comment-202 Wed, 09 Sep 2015 17:20:00 +0000 https://p3.no/diktaturet/?p=745#comment-202 Hadde NrK var styrt av Høgre/FrP, så ville vel Maria vunnet helt suverent.

]]>
Av: ArntChristian Teigen https://p3.no/diktaturet/foltes-ikke-som-en-lek/#comment-192 Tue, 08 Sep 2015 23:42:00 +0000 https://p3.no/diktaturet/?p=745#comment-192 I den norske serien har det vært forbausende lite snakk dem i mellom om premien. I den svenske versonen som gikk forut for valget der i fjor høst var det såvisst noen som innrømmet det. Maria har forsåvidt gitt klart uttrykk for at hun tror den som plukker flest binders vinner. Dog er det et vesentlig poeng for programkonseptet at deltkerne ikke skal vite hvordan de vinner. Jeg synes det er forbausende at premien virker døyvende på opprørstendenser. At man skulle tro at Nrk står for et program som vil premiere den mest lydige. Det er i og for seg ingenting som tilsier at de som forsvinner skulle være ute av konkurransen om premien.

]]>
Av: ArntChristian Teigen https://p3.no/diktaturet/foltes-ikke-som-en-lek/#comment-191 Tue, 08 Sep 2015 23:29:00 +0000 https://p3.no/diktaturet/?p=745#comment-191 Først og fremst vil jeg takke for et godt program. Den fremmer en viktig diskusjon. Det har vært opplysende. Ikke minst har det forsterket en gryende forståelse i meg for hva som i kampen for reelt demokrati er våre to største svakheter. I kjernen av den internasjonale kampen for reelt demokrati finnes en fiktiv kommité, Den Usynlige Kommitéen. De Usynlige påpeker at vi i Vesten har sett 40 år med triumferende kontrarevolusjon, og at den har påført oss to matchende villfarelser: Pasifisme (jf. Maria) og radikalisme (jf. Hege, Jamilla; August derimot kjempet tappert mot denne mekanismen i seg, men måtte se slaget tapt Dag 7). Begge deler er høyst skadelige, men i kombinasjon utgjør radikalismen og pasifismen et skånselsløst apparatur.

Pasifismen lyver og lyver til seg selv, gjennom å gjøre offentlig diskusjon, general-forsamlinger og ditto til all politikks altomsluttende praksis.

Den oppriktige passifisten, en som ikke bare simpelt rasjonaliserer sin feighet, makter bragden å misforstå dobbelt det hin påstår å kjempe mot. Det er ikke bare slik at krig ikke kan reduseres til
militær konfrontasjon eller blodbad; krigen er folkeforsamlingens matrix som pasifisten tar til orde for. «En virkelig kriger» sa Sun Tzu, «er ikke krigersk. En real fighter er ikke voldelig. Den som seirer unngår kamphandlingen.» To verdenskriger og en forferdelig planetarisk kamp mot «terrorisme» har vist oss at de blodigste utryddelseskampanjer blir ført i fredens navn. I bunn og grunn er avvisningen av krig kun et uttrykk for en infantil, nei heller, en senil fornektelse av annerledeshet, ja i det hele tatt å godta at en annen virkelighet, de andre sin, faktisk eksisterer. Krig er ikke blodbad, men logikken som regulerer kontakten mellom uensarta makter. Programserien Diktaturet handler ikke om en tenkt virkelighet: «Hva om vi levde i en arbeidsleir i et diktatur a la Nord Korea.» Det er et program som avslører hvor lett vi blir manipulert, hver dag. Den fiktive makten «Vår Leder» i Diktaturet er ikke en annen enn den vi dealer med hver dag, også i vårt konstitusjonelle monarki. Å deale med den er hva demokrati handler om. Tiår på tiår med passifisering av massene og mass-ifisering av frykt har gjort pasifisme til den gjengse politiske reaksjon hos den bevisste borger.

Demokrati er aldri noe man har.
Demokrati er derfor heller aldri noe man kan vite bestemt hva er.

Demokrati er en prosess henimot frigjøring fra slaveri, inkludert lønnsslaveri og ditto moral.
Demokrati er avhengig av en vedvarende innsats for folkeopplysning.

Selv om diktatur og demokrati er motstridende prinsipper er diktatur ikke demokratiets binære motsats (slik bevegelse og stat er det). Et land kan sies være demokratisk, i forstand av å være fundert på maktfordelingsprinsippet, og diktatorisk, at makten er maksimalt konsentrert, på samme tid. Det kan skje i den grad et land regjeres etter idéen om best mulig krisehåndtering, om ikke uttalt unntakstilstand. Noe som nå er tilfellet i staten Norge signalisert av den stadig forlengede unntaksmessige bevæpningen av politiet. Det er det unntaksmessige ved den nåværende situasjonen som er et demokratisk problem, ikke bevæpning av politiet i og for seg.

Diktatur inntreffer.

Diktatur ligger latent i alle land, også vel ansette demokratiske nasjoner som Norge. Slik er det så lenge makten er fundert i suverenitetsprinsippet, der all makt er samlet i en person, eller institusjon som står over loven. Noe som er nedfelt i Grunnlovens paragraf om Kongens Hellighet. Ved unntakstilstanden oppheves loven, og de normale demokratiske prosessene opphører midlertidig. Lovens Arm trer inn for Lovens Bokstav. Dette skjer ikke bare ved erklærte unntakstilstander som 22/7 2011, men er realiteten overalt i samfunnets randsoner.

Man kan si at et diktatur kjennetegnes av at unntakstilstanden har blitt varig. Diktaturet legitimerer seg gjennom behovet for sikkerhet. Et sikkerhetsbehov som gjerne uttrykkes ovenfor folket gjennom lederens altomfattende kjærlighet for sitt folk. Å stå opp imot regimet identifiseres som en fornektelse av kjærligheten.

Utfra disse påstandene mener jeg det er galt å si at man har demokrati i Norge. Derimot kan en si at vi er en nasjon som har prinsippet om maktfordeling i sin grunnvoll. Det vil si hvis og bare hvis vi kan si at samfunnsutviklingen i relativ stor grad går i retning av økt myndighet, suverenitet, hos de ulike delene av befolkningen. Norge som resten av verden står ovenfor et avgjørende veiskille ettersom det med all mulig tydelighet viser seg at den demokratiske utviklingen har nådd en grense vi kan kalle det globale
plutokratiet. Dette har vi lært av den Greske leksa.

Det er til en viss grad misvisende å oversette det greske begrepet Demokrati med Folkestyre. Demos betyr ikke folk, men distrikt, eller avdeling, og refererte seg til bystatenes bydeler. Demokratiet i moderne forstand burde snarere ha referert seg til summen av minoriteter og naboskap et land består av, enn til enkeltindividene et folk består av. Dog, å kjempe for en slik oppfattelse av demokratiet er å kjempe en allerede tapt kamp. Siden det katastrofale nederlaget på 70-tallet, har det moralske aspektet ved radikalitet gradvis erstattet det strategiske aspektet vedrevolusjon. Det vil si, revolusjon har ldd den samme skjebnen som alt annet gjennom disse tiårene: Den har blitt privatisert. Revolusjonen har blitt til en mulighet for personlig anerkjennelse, med radikalitet som mål for vurderingen. «Revolusjonære» handlinger er ikke lenger ansette utfra situasjonene de er iboende i, mulighetene som de åpner eller lukker. Det som skjer i stedet er at en form blir ekstrahert fra hver og en av dem. Jamilla eller Augusts lappe aksjoner, som skjedde på særlige tidspunkt, for særlige grunner blir kun til lapper med slagord på veggen. Problemet er at ingen form for handling er revolusjonær i seg selv.

Enhver som begynner frekventere radikale miljøer vil umiddelbart bli truffet av Ginnungagapet mellom ordskiftet deres og handlingene deres; mellom ambisjonene deres og deres isolasjon. Det kan virke som om de har hengitt seg til en slags konstant undergraving av sin egen kapasitet. Man skjønner snart at de ikke er engasjert i å bringe fram en virkelig revolusjonær kraft, men at de befinner seg på søken etter en radikalitet som er nok i seg selv – og som utspiller seg like godt om man befinner seg i feminismens terreng eller økologiens, eller hos aksjonistene på Blitzhuset. Den smålige terroren som hersker der og som gjør alle så underlig stive er ikke som terroren i Bolsjevik-partiet, men snarere som den man finner i moteverdenen; en terror som ikke noen uttrykker i kraft av sin person, men som virker likedan på alle og enhver. I disse miljøene er man redd for å ikke være radikal lenger, akkurat som man
andresteder er redd for ikke å være moteriktig lenger, kul og hipp. Disse miljøenes isolasjon er strukturell: Mellom dem og verden har de skutt inn radikalitet som en standard. De oppfatter ikke
fenomener lenger, bare deres mål. På et visst punkt i denne selvfortærende prosessen, vil noen begynne å konkurere om å være mest radikale gjennom å kritisere miljøet selv, som ikke vil gjøre
den minste forskjell for dets struktur. «Det virker for oss at hva som virkelig innskrenker vår frihet,» skrev Malatesta, «og som gjør initiativer umulig, er maktesløsheten som kommer med isolasjonen» Når det er sånn, er det ikke rart i det hele tatt at en fraksjon av anarkistene erklærer seg som «nihilister». For nihilisme er den manglende evnen til å tro på det man tror på – i vår sammenhengen, revolusjon. Forresten, det finnes ingen nihilister; det finnes bare maktesløse individer.

]]>
Av: Mark Filip Anthony https://p3.no/diktaturet/foltes-ikke-som-en-lek/#comment-190 Tue, 08 Sep 2015 23:26:00 +0000 https://p3.no/diktaturet/?p=745#comment-190 https://p3.no/diktaturet

]]>
Av: Torunn Urheim https://p3.no/diktaturet/foltes-ikke-som-en-lek/#comment-189 Tue, 08 Sep 2015 16:05:00 +0000 https://p3.no/diktaturet/?p=745#comment-189 har Ingen av dem innrømme at de ble med for å vinne premien verdt 100.000-, og gjør sitt beste for ikke å bli sendt hjem – av samme grunn!
Jeg har dessuten ikke klart å finne “de hjemsendtes” reaksjoner på utkastelsen – de skal finnes et eller annet sted på nrk.no!

]]>
Av: Mark Filip Anthony https://p3.no/diktaturet/foltes-ikke-som-en-lek/#comment-184 Tue, 08 Sep 2015 08:52:00 +0000 https://p3.no/diktaturet/?p=745#comment-184 En egen tanke/strategi som jeg ser ville vert logisk er å rett å slett gå mot diktaturet med samme mynt. Siden det hanler om å skape redsel, uvitenhet, så kunne man gjort dette mot diktaturet selv ved å sende lapper i det kjult, og demonstrere på en slik måte at det er vanskelig å vite hvem som står bak.

Samtidig kan folke representanten som får mer goder, utnytte posisjonen sin til å ver en kanal for mer informasjon og oversikt direkte ifra diktatoren selv.

]]>
Av: Mark Filip Anthony https://p3.no/diktaturet/foltes-ikke-som-en-lek/#comment-183 Tue, 08 Sep 2015 08:49:00 +0000 https://p3.no/diktaturet/?p=745#comment-183 Enig!

Jeg har vert litt guffen på Kent som person fra starten, men kanskje pga jeg selv er litt idealistisk. Det jeg synes han har vert flink ifra starten er spille “the game” så tett mot brystet som mulig, noe som jeg har savnet i andre deltagere, utenom Joachim som startet litt sent sammen med August.

Jeg likte August i starten, men var enig med Hege at det ble for tamt i starten, og ble for direkte med en gang de få som sto opp gjorde det.

Det jeg savnet i Kent var at han kom rask i en posisjon som han kunne bruke til å gi fordel for felleskapet, men mot de siste episodene så ventet han for lenge og ble mer en dukke for diktaturet, enn en hjelp for “folket” sitt.

]]>
Av: Ole Jensen https://p3.no/diktaturet/foltes-ikke-som-en-lek/#comment-182 Tue, 08 Sep 2015 08:39:00 +0000 https://p3.no/diktaturet/?p=745#comment-182 Kent fremstår som en usympatisk og egoistisk drittsekk i serien. Jeg ville aldri ansatt ham.

]]>
Av: tore hansen https://p3.no/diktaturet/foltes-ikke-som-en-lek/#comment-179 Tue, 08 Sep 2015 05:56:00 +0000 https://p3.no/diktaturet/?p=745#comment-179 Strålende med spoileradvarsel. Forsåvidt greit at August er ute, han begynte å bli litt anmasende. Enig med Kents analyse, han vil mye men har ikke helt evnene til å få med seg det folket han snakker om.

Og når man snakker om Kent, der er en figur jeg ikke helt vet om jeg elsker eller hater. Han er bare en snikete overløper, men han har i det minste full selvinnsikt på at han er det. Skulle ønske særbehandlingen av Kent hadde begynt mye tidligere. De andre er irriterte, men jeg tror ikke de rekker å bli irriterte nok til å faktisk gjøre noe før tiden er ute.

]]>