• Hva er Diktaturet?
• En mørk reality-serie med et sosialt eksperiment.
• 8 deltakere blir sperret inne i et fiktivt diktatur
• 8 dager må de bo og leve i Diktaturet
• Deltakerne har portforbud, rapporteringsplikt og ingen kontakt med omverden
• Premien er en reise til en verdi av 100.000
• Ingen blir stemt ut. Ingen vet hvordan de vinner konkurransen.
• Se Diktaturet på nett her.

Gårsdagens finale på Diktaturet var følelsesladet for deltakerne som hadde samlet seg for å se den siste episoden sammen. De tok en avskjed med programmet, men ikke med hverandre.

Planen videre er å gjøre noe sammen for å skape engasjement rundt viktige spørsmål, men det er ikke bare enkelt å bli enige om hvilke temaer det skal være. Deltakerbuketten i Diktaturet ble satt sammen med tanke på at alle er forskjellige og har ulike meninger.

– Nå gjelder det å vise vårt engasjement, men vi er usikre på hvordan. Alle har mange meninger og forskjellige ting vi ønsker å få til. Nå har vi planlagt en liten ting vi skal gjennomføre allerede i kveld, men vi skal fortsette å diskutere hva mer vi kan skape sammen i fremtiden. Det er viktig for oss at noe faktisk kommer ut av vårt engasjement, sier Hege Skarrud.

I likhet med de fleste andre deltakerne, føler hun at oppholdet i Diktaturet har gjort henne mer bevisst og våken. Nå vil hun og de andre få opp politisk engasjement hos unge nordmenn.

• LES OGSÅ: –Slik forandret Diktaturet meg

Oppfordrer alle til å stemme

Hege var blant dem som gikk in Diktaturet med mye engaasjement i bagasjen i utgangspunktet. Hennes klare mål fra første dag har vært å velte diktaturet. Ikke alle deltakere var like interessert i politikk og samfunn, og skulle representerte “vanlig, norsk ungdom”.

Valgdeltakelsen ligger normalt rundt 60 prosent ved fylkes- og kommunevalg, og politikerne sliter spesielt med å lokke ungdom til valgurnene. Ifølge valgforsker Bernt Aardal ved Universitetet i Oslo ligger valgdeltakelsen for førstegangsvelgere ofte ned mot 30 prosent.

• LES OGSÅ: Derfor stemmer ikke ungdom

Det har Diktaturet-gjengen tenkt å gjøre noe med.

Ikke lenge etter at finaleepisoden hadde gått på TV, publiserte deltakerne en kort film på Facebook med følgende tekst:

Diktaturet har falt. Det betyr derimot ikke at vårt engasjement har lidd samme skjebne, tvert imot. Nå er det på tide å rette søkelyset mot samfunnsdebattene og hva som skjer i det virkelige rom. Benytt den friheten du har her i samfunnet.

• LES OGSÅ: Diktaturet bak kulissene

Vil bidra i flyktningkrisen

Valg handler ikke bare om å stemme på partier, men også om hvilke saker man ønsker å ha fokus på. Flyktningskrisen er noe flere eks-borgere engasjerer seg for. August og Hege skal i dag på P3 snakke mer om sitt og de andre deltakerne i Diktaturet sitt engasjement i forhold til Flyktningkrisen litt etter kl 19.00, i den timen hvor P3-profilene Jørn, Christer og Marte tar den Fremmedkoselige dagen med inn i kvelden på kanalen.

– Jeg håper at Diktaturet har lært seerne noe. Det er kun ved hjelp av stemmene våre at vi blir hørt, og er vi mange nok som roper de samme tingene kan ikke andre la være å høre etter, mener August.

• LES OGSÅ: Fremmedkoselig dag på P3

STORE PLANER: Diktaturet-deltakerne føler de harblitt mer engasjert i politikk og samfunn. Nå skal de engasjere enda flere. Foto: Ksenia Novikova

Overraskende finale

Hvis Erna var klassisk diktator

– Slik forandret Diktaturet meg

Finn din indre binders-farge!

– Føltes ikke som en lek

10 diktatorers $kamløse pengebruk

Den åttende dagen i diktaturet var full av overraskelser. Både August og de andre deltakerne husker mange av tankene de hadde da vinneren ble kåret:

– Det var utrolig tøft å få valget om dele premien. Jeg hadde utrolig lyst til å gjøre dele, men noen ganger må man tenke på seg selv. Jeg hadde aldri klart det hvis ikke de andre hadde heiet på meg og sagt at jeg skulle ta pengene selv, sier August.

• LES OGSÅ: –Derfor tok jeg pengene

– Det var uventet

Deltakerne levde seg inn i den virkeligheten de var blitt plassert i på åtte dager, og enkelte synes at oppholdet i det fiktive diktaturet ikke føltes som en lek i det hele tatt.

– Diktaturet var liksom overalt og allmektig. Ingen av oss trodde det skulle det skulle falle, men jeg er veldig glad for at det skjedde og for at det ble demokrati, sier Jamila.

Den første dagen ble borgerne kjent med reglene. Den andre dagen ble de introdusert for arbeidet. På dag tre ble en av dem fjernet, og på dag fire ble de færre nok en gang. Dag fem gikk ut på å bli et ideal, mens på den sjette dagen feiret de det nye livet sitt. De mistet alt den sjuende dagen.

Og på den åttende dagen falt Diktaturet. Demokratiet ble innført. Borgerne som hadde forsvunnet i løpet av serien kom tilbake, og sammen kåret realitydeltakerne en vinner. En slik slutt hadde ingen sett for seg. Dette tenker de om finaleseremonien:

Hege, Jamila og August fikk på utsiden av diktaturet vite at de skulle få komme tilbake på finaledagen. Deres tilbakekomst kom som en overraskelse på de andre deltakerne.

– Det var en vedig spennende og fin tvist. Selv om jeg forstod at jeg ikke kom til å vinne da de kom tilbake, var det så koselig å se alle og være samlet igjen, sier Mia.

Planen videre

Diktaturet-deltakerne har blitt en sammensveiset gjeng og synes det er gøy å se hverandre igjen. Kent er i Trondheim, men de andre sender ham en liten videohilsen. De fleste tror Diktaturet har endret dem, og det har vært både tøft og morsomt å se seg selv på tv. Planen videre er å gjøre noe sammen for å skape engasjement rundt viktige spørsmål.

– Vi møttes en time før visning og diskuterte hva vi ønsker å kjempe for og hvordan vi kan engasjere oss. Vi er veldig forskjellige og det er ikke lett å bli enige, men vi har en plan og den skal vi jobbe videre på, sier Hege.

– Deltakelsen i Diktaturet har lært oss mye. Det viktigste er at vi må bruke stemmen vi har blitt gitt, sier Mia.

Se alle episoder av Diktaturet her.

–Det ender ikke med Diktaturet

Hvis Erna var klassisk diktator

– Slik forandret Diktaturet meg

Finn din indre binders-farge!

– Føltes ikke som en lek

10 diktatorers $kamløse pengebruk

• Hva er Diktaturet?
• En mørk reality-serie med et sosialt eksperiment.
• 8 deltakere blir sperret inne i et fiktivt diktatur
• 8 dager må de bo og leve i Diktaturet
• Deltakerne har portforbud, rapporteringsplikt og ingen kontakt med omverden
• Premien er en reise til en verdi av 100.000
• Ingen blir stemt ut. Ingen vet hvordan de vinner konkurransen.
• Se Diktaturet på nett her.

I realityserien Diktaturet lever åtte unge nordmenn i et totalitært samfunn i åtte døgn. Deres handlinger og samtaler blir overvåket av en usynlig diktator, og deres valg får konsekvenser. Serien viser forskjellige trekk ved mange ulike diktaturer, og et norsk diktatur hadde neppe lignet på det fiktive tv-diktaturet.

Men hvordan ville ting ha utartet seg dersom Erna Solberg ble diktator?

Vi har fått en diktatorekspert til å bli med på et tankeeksperiment. Journalisten, forfatteren og mannen bak bloggen Dikatornytt, Mikal Hem, har både bodd og reist rundt i flere land med diktaturstyre. Han har laget en tilnærmet idiotsikker slagplan for hvordan en statsleder kan gjøre Norge til et diktatur.

• LES OGSÅ: Bak kulissene til Diktaturet

1. Ta over mediene (ERK)

Å få kontroll over mediene er noe av det første en ambisiøs diktatorspire bør gjøre. TV-kanalene har en nøkkelrolle. Den arabiske våren skapte mye blest rundt sosiale medier og internett som den fjerde statsmakt, men som vi ser av Kinas eksempel er det mulig å sette en brannmur rundt hele landet.

– Når Ernas rikskringkasting er etablert, trenger hun ikke bekymre seg så mye for internettopprør, men hun bør selvsagt overvåke nettet, og kanskje ansette noen nett-troll, sier Hem.

Flere land har en armé av nettkommentatorer som skriver på vegne av regjeringen og sprer propaganda. Diktatorer vet at feilinformasjon spres like lett som faktisk informasjon på nett.

• LES OGSÅ: Topp 5 filmer om diktatur

2. Ta over domstolene

Enhver vellykket diktator har rettsvesenet på sin side. Folk som er immune mot bestikkelser bør sparkes, og erstattes med vennligsinnede støttespillere.

3. Ta opposisjonen

– Erna kan vurdere å beholde en liten opposisjonsbevegelse, for syns skyld. Hun kan sånn sett la Rødt være i fred, men Arbeiderpartiet må oppløses, mener Hem.

Med pressen og rettsvesenet i lomma er veien til å rydde opp i opposisjonen kort. Vage æreskrenkelseslover kan brukes for alt de er verdt. Skulle en opposisjonspolitiker eller journalist finne på å kritisere Erna, vil det offisielt hete “æreskrenkelse og invasjon i privatlivets fred”. Slikt kan man bøtelegge.

Omverdenen bør se at det finnes opposisjon, men den må ikke bli for synlig på hjemmebane. Dersom den tillatte opposisjonen vokser seg ut av tillatte rammer, kan en diktator tillate seg en liten svertekampanje i mediene. Kun medieomtale skiller en opposisjonell politiker fra en folkefiende med svin på skogen.

• LES OGSÅ: 10 mektige massemordere

4. Ta pengene

Det er eksepsjonelt gode muligheter for berikelse i Norge og klassiske diktatorer blir svært rike i løpet av sin regjeringstid.

– Jeg vil anbefale Erna å ta Statoil av børsen og gjøre det til et privat foretak underlagt statsministerens kontor, sier Hem.

Det kan ligge flere fordeler i forslaget. Diktatorer som har olje slipper nesten alltid unna internasjonale aktørers mas om å innføre demokrati. (I alle fall så lenge de unngår å bli ansett som en militær trussel; Nord-Korea burde få en memo angående dette).

5. Ta tilbedelsen

Mikal Hem er journalist og forfatteren av boken “Kanskje jeg kan bli diktator”. Foto: Bergens Tidende

Etter en stund ved makten pleier diktatorer å bygge personkult. Hem tror det handler om å skape en oppfatning av seg selv som en nødvendig betingelse for innbyggernes velvære. Og så er det jo gøy å tilbes som en gud.

– Det gjelder å sette sitt preg på samfunnet. Erna kan innføre “den blå kjolen” som uniform for statlig ansatte, reise statuer av seg selv og kanskje utsmykke seg med en tittel? “Landsmoderen” hadde vært perfekt, men det er allerede brukt opp, sukker diktatorkjenneren.

• LES OGSÅ: –Deltakerne er med på noe ekstremt

Bonus: Redd alle nordmenn!

Dersom Erna velger å gå diktatorveien og tar de nødvendige stegene, vil hun raskt befeste posisjonen sin som Norges store kvinne og leder. Men det er ikke sikkert hun blir veldig populær av den grunn. Skulle meningsmålingene vise dalende anseelse, må diktator Solberg dra et trumfkort. Nasjonalisme kan gjøre susen.

“Ytre fiender” er et klassisk triks som forener folket. Hvis det er mangel på slike, kan det lønne seg å finne en intern minoritet å samle nasjonen mot, som arbeidssvensker. De undergraver norsk kultur, kan ERK forkynne. Klarer Erna å plante drømmen om et nytt norsk imperium i hodene på folk flest, da har hun nærmest etablert seg som en populistisk avgud.

– Jemtland og Herjedalen ønsket å bli en del av Norge da Sverige gikk for EU-medlemskap. Hva med å befri nordmennene som bor der? Begge stedene har vært norske, i likhet med Grønland, Island og Færøyene, mimrer Hem.

Kribler det i magen av tanken på et norsk imperium? Da bør du snarest sende denne artikkelen til Erna!

• SE OGSÅ: NRK Skole – Foredrag med Mikal Hem

–Det ender ikke med Diktaturet

Overraskende finale

– Slik forandret Diktaturet meg

Finn din indre binders-farge!

– Føltes ikke som en lek

10 diktatorers $kamløse pengebruk

• Hva er Diktaturet?
• En mørk reality-serie med et sosialt eksperiment.
• 8 deltakere blir sperret inne i et fiktivt diktatur
• 8 dager må de bo og leve i Diktaturet
• Deltakerne har portforbud, rapporteringsplikt og ingen kontakt med omverden
• Premien er en reise til en verdi av 100.000
• Ingen blir stemt ut. Ingen vet hvordan de vinner konkurransen.

Hvem tror du stikker av med 100 000 kroner: Den snilleste eller den stilleste, den som plukker best, eller den som snakker mest?

De åtte som har vært borgere i Diktaturet meldte seg på programkonseptet av forskjellige grunner. En reisesjekk på 100 000 kroner var gulroten for flere. Enkelte var nysgjerrige på hva det vil si å leve i et diktatur, mens noen kom inn med en drøm om å lage revolusjon.

På åtte dager i en fiktiv overvåkningsstat ble borgerne gradvis strippet for sin identitet og rettigheter de tok for gitt, som ytringsfriheten. Alle hendelser var inspirert av trekk ved ekte diktaturer og flere borgere forsvant underveis fordi de var uforsiktige slik at deres ulydighet mot regimet ble oppdaget. Samtlige tilbrakte mye tid i isloasjon og uvisshet om morgendagen.

Realityserien har blitt kalt «mental risikosport» av psykologer, men hva tenker deltakerne selv om å ha vært med på Diktaturet?

Vi undersøker mens vi venter på at vinneren blir kåret på NRK1 kl. 22.30 i kveld.

Se Diktaturet på nett her.

ARSLAN: Diktaturet skulle ha vært påbudt

Alle unge i Norge burde gå gjennom det samme opplegget som oss. Så de får kjenne på hvor godt vi har det. Etter på ha vært i Diktaturet har jeg blitt mer bestemt. Jeg klarer å snakke med folk bedre, både når det kommer til vanlige ting og til politikk. Jeg skjønner mer av hvordan ting fungerer og hvordan de bør fungere, og hvem som skal bidra til det. Det er oss ungdommen.

Les mer om Arslan her.

MARIA: Før tok jeg demokratiet for gitt

Jeg tenker mer over at vi lever i et demokrati og er takknemlig for det. Jeg har lært hvor viktig det er å bruke stemmeretten sin, ikke bare med tanke på politiske valg. Man må huske at vi i Norge faktisk har en stemme, som vi kan bruke. Det har man ikke i alle land.

Les mer om Maria her.

KENT: Gi meg mer, gi mer mer

Jeg er en voksen gutt som har sett for mye godt og vondt i verden til å tro at diktaturet skal revolusjonere min tankegang. Sånn sett har jeg ikke hatt stor utbytte av det oppholdet, men det har vært artig å se på de andre. Enkelte syntes Diktaturet var knallhardt, mens jeg har sagt:
Gi meg mer, gi meg mer.

Les mer om Kent her.

JAMILA: Verdsetter alt mer

Etter dagene i Diktaturet har hverdagen min blitt mer interessant. Det var sterkt å føle at man ikke hadde sin frihet, som man har hatt nesten hele livet, som bare ble tatt bort. Når du kommer ut igjen verdsetter du absolutt alt.

Les mer om Jamila her.

JOACHIM: Diktaturet har endret meg veldig

Måneden etter innspilling var jeg i Kina med en kompis som skulle spille konsert der. I Kina er det diktatur. Vi hadde privatsjåfør og de brukte mye penger på oss som gav meg en litt ullen følelse i magen. Man merket at det fortsatt er diktatur i Kina. Jeg har rett og slett blitt mer våken etter å ha vært med på Diktaturet.

Les mer om Joachim her.

MIA: Mer engasjert i politikk

Man kommer tilbake til realiteten. Det går i jobb, venner og vanlig hverdag, men jeg husker Diktaturet som en positiv erfaring. Det var veldig reflekterende og bra for meg. Sunt. Mitt politiske engasjement har definitivt endret seg.

Les mer om Mia.

AUGUST: Håper seere lærer noe

Den dagen jeg kom hjem satt jeg og ventet på trikken, så jeg rundt meg og tenkte: Vi har det skikkelig bra. Folk går rundt og smiler. Det var helt sprøtt. Jeg er glad for å ha vært med på Diktaturet fordi jeg har lært mye, og jeg håper at de som ser på også lærer noe og begynner å sette spørsmålstegn ved ting. Kanskje vi har greid å skape litt engasjement sammen? Det er det jeg håper på.

Les mer om August.

HEGE: Tenker bevisst over valgene mine

En kompis av meg som ikke visste at jeg var med Diktaturet sa til meg: Hege, du har blitt så reflektert, hva har skjedd? Jeg tror kanskje det skyldes at jeg var med på Diktaturet og det var så intenst, og jeg hadde et mål og en mening i livet som jeg aldri har hatt før. Det har satt ting i perspektiv og gjort at jeg tenker mer bevisst på valgene jeg tar og hvorfor jeg tar dem.

Les mer om Hege her.

Dette fikk deltakere vite før innspilling:

• Dere skal være med i et fiktivt diktatur i 8 dager.
• Konseptet går ut på å se hvordan dere takler dette og de ulike valgene dere blir stilt over for.
• Målet med serien er å øke unge sin kunnskap om demokrati og diktatur.
• I enden av oppholdet venter en reisepremie til en verdi av 100 000 NOK, men dere får ikke vite hvordan dere vinner.
• Dersom dere forlater diktaturet frivillig mister dere muligheten til å vinne premien.
• Dere får ikke ha kontakt med omverdenen under opptaket

SE EPISODE 7:

–Det ender ikke med Diktaturet

Overraskende finale

Hvis Erna var klassisk diktator

Finn din indre binders-farge!

– Føltes ikke som en lek

10 diktatorers $kamløse pengebruk

• Hva er Diktaturet?
• En mørk reality-serie med et sosialt eksperiment.
• 8 deltakere blir sperret inne i et fiktivt diktatur
• 8 dager må de bo og leve i Diktaturet
• Deltakerne har portforbud, rapporteringsplikt og ingen kontakt med omverden
• Premien er en reise til en verdi av 100.000
• Ingen blir stemt ut. Ingen vet hvordan de vinner konkurransen.
• Her kan du se Diktaturet på nett.

August har krigsmaling i ansiktet. Han teller sekunder. Planen hans er å bryte en av diktaturets grunnregler: portforbudet. I stedet banker det på døren hans.

Når portforbudet opphører, har nok en borger forsvunnet fra diktaturet.

– Ikke gøy

Leo Ajkic er programleder for realityserien Diktaturet. Han venter på August utenfor med en lapp i hendene. «A Man Chooses. A Slave Obeys,» står det på lappen.

– Hvorfor skrev du denne? spør Leo.

– Det var for meg selv, slik at jeg ikke skulle miste motet og bli gæren, forteller August.

• LES OGSÅ: –Jeg hadde gjort det uansett

August er en av åtte unge nordmenn som gikk med på å bo i et fiktivt diktatur i åtte dager. Bare en dag gjenstår, men August har nå blitt tatt ut av diktaturet. Han prøvde å oppfordre andre borgere til opprør, blant annet ved å skrive hemmelige lapper. Alle borgere ble straffet når dette ble oppdaget, og August måtte forlate diktaturet.

– Det var ikke noe gøy å være der inne. Det er ikke morsomt å bli fratatt rettigheter og bli fortalt hva man skal gjøre i så stor grad. Man hadde ikke noe kontroll over eget liv, sier August.

– Hva tror du hadde skjedd om du plottet revolusjon i et ekte diktatur? spør Leo.

– Jeg hadde sannsynligvis blitt straffet veldig hardt, og de jeg er glad i også. Det fiktive diktaturet sluttet å føles som en lek etter at Hege ble fjrnet, sier August.

SE EPISODE 7:

Inne i boblen

Psykolog Winnie Ødegård har vært med under produksjonen av Diktaturet.

Ifølge psykologer er det vanlig for deltakere i realityserier å leve seg inn i den fiktive virkeligheten. Spesielt når produksjonen legger opp til det. I den svenske versjonen av Diktaturet, ble deltakerne etterhvert så mistenksomme at de ikke turte å snakke åpent med kamerafolkene under intervju, av frykt for at det de sa skulle rapporteres til «Diktator’n».

– Man blir revet med. Spesielt når en er så isolert og ikke får med seg hva som skjer i virkeligheten, forklarer Winnie Ødegård. Hun er en av psykologene som har vært med på produksjonen av Diktaturet.

• LES OGSÅ: Diktaturet bak kulissene

Kjipt for alle

Jobben til Winnie har vært å evaluere hvorvidt deltakerne kom til å tåle diktaturopplevelsen i forkant av innspillingen. Hun har også snakket med flere av deltakerne underveis.

– Det er veldig individuelt hvor hardt det har vært for deltakerne inne i Diktaturet. Det å være mye alene er selvfølgelig en psykisk påkjenning. Isolasjon brukes for eksempel som tortur for å få folk til å snakke, sier Winnie.

Hun forteller at det er spennende å følge deltakerne som hun har rukket å bli litt kjent med på tv-skjermen.

– Alle synes det er kjipt der inne og bruker forskjellige teknikker for å klare seg. Noen trøster seg med at det bare er snakk om åtte dager, mens andre vil kjempe for sin sak. Men de fleste følger hverandre og gjør det de bli bedt om, sier Winnie.

• LES OGSÅ: –Det var veldig tøft psykisk

August ville ikke følge Diktaturets regler. Å jobbe sakte var en av handlingene han prøvde å få andre borgere til å bli med på. Foto: Ksenia Novikova

Netflix, entrecôte, frihet

August er virker ikke spesielt lei seg over å komme ut av diktaturet. Det har vært syv dager med usikkerhet, meningsløst arbeid, gradvis identitetsstripping og mye alenetid. Noe godt kan likevel ha kommet ut av kjedelige opplevelsene:

– Jeg har blitt bedre kjent med meg selv etter å ha vært så mye alene. Jeg har hatt mye tid til å reflektere, og endelig skjønt hva jeg liker. Alt det skal jeg gjøre i dag, ler August. Han skal kose seg med Netflix og entrecôte, og ringe nære og kjære.

– Det fortjener du, fastslår Leo.

August er ute, men inne i diktaturet lever fremdeles fem borgere som ikke vet hva morgendagen vil bringe. Få med deg finalen på Diktaturet på NRK1 onsdag, klokken 22.30.

Du finner alle tilgjengelige episoder av Diktaturet her.

–Det ender ikke med Diktaturet

Overraskende finale

Hvis Erna var klassisk diktator

– Slik forandret Diktaturet meg

Finn din indre binders-farge!

10 diktatorers $kamløse pengebruk

• Hva er Diktaturet?
• En mørk reality-serie med et sosialt eksperiment.
• 8 deltakere blir sperret inne i et fiktivt diktatur
• I 8 dager må de bo og leve i Diktaturet
• Deltakerne har portforbud, rapporteringsplikt og ingen kontakt med omverden
• Ingen blir stemt ut. Ingen vet hvordan de vinner konkurransen.

Hva er greia? I forbindelse med NRKs nye realityserie “Diktaturet” deler vi artikler som utforsker ulike sider av statsformen diktatur, og diktatorene som styrer dem. Her kan du se episodene som så langt er tilgjengelige: Diktaturet.

Eneveldige herskere har en tendens til å bruke statskassa som sin personlige lommebok. Penger bør selvsagt spares til en regnværsdag, for statistisk sett er faren for å bli styrtet svært høy hvis du er diktator.

Men man må jo kose seg litt også.

LES OGSÅ: 7 ville sosiale eksperimenter

Hassanal Bolkiah Muizzaddin Waddaulah (1946-)

Bruneis sultan, statsminister, finansminister og forsvarsminister Hassanal Bolkiah toppet lenge magasinet Forbes’ liste over verdens rikeste. Det sies at formuen hans øker med 90 euro per sekund.

Ifølge Guinness rekordbok har sultanen omtrent 500 Rolls-Royce mens det ryktes at han totalt eier over 7000 biler. Favorittene trenger naturlig nok et eksklusivt hjem, og sultanen har sørget for å bygge det største palasset i verden.

LES OGSÅ: VRL i Kasakhstan

Istana Nurul Iman har 1788 rom, 257 bad og en gulvflate på 200 000 kvadratmeter. Til sammenligning er Det kongelige slottet på Karl Johan 17 624 kvadratmeter stort.

Bruneis Sultan Hassanal Bolkiah i kongelig kjøretøy, inspekterer sine æresstyrker som en del av markeringen for hans 60-årsdag i 2006. (AFP PHOTO/ ROSLAN RAHMAN)

Kim Jong-un (1984-)

Nord-Koreas ledere har lange tradisjoner med luksusforbruk. Kim Jong-Il var beryktet for å bruke en million dollar i året på konjakk mens øvrige nordkoreanere sultet.

Den personlige innkjøperen til faren hans, Kim Il Sung, deserterte og iscenesatte sin egen død i Østerrike i 1994. Han har avslørt at “Den store leder” var spesielt begeistret for dyre tepper, utenlandske biler og gullbelagte skytevåpen.

Yngstemann i dynastiet skal visstnok bruke enda mer penger på pomp og prakt enn forgjengerne. Etter at Kim Jong-un ble statsoverhode, har luksusinnkjøpene økt fra 300 millioner dollar i året til 645 millioner, ifølge den britiske avisen The Mirror.

Nord Koreas leder Kim Jong-Un skal ta karusell under åpningsseremonien for fornøyelsesparken “Rungna People’s Pleasure Ground” i juli 2012.

Mobutu Sese Seko (1930-1997)

Diktatoren av Kongo, som han selv omdøpte til Zaïre, var lenge regnet som en av verdens rikeste menn og en av verdens største kleptokrater. I 1985 estimerte magasinet Forbes at Mobutu hadde en formue på fem milliarder dollar, noe som tilsvarte Zaïres utenlandsgjeld på den tiden.

Lite av formuen ble funnet etter at han ble styrtet. Det ryktes at han kan ha brukt den opp på å frakte venner til sitt Jungelpalass med Concorde-fly, fransk sjampanje, vinkjellere og villaer. Og bestikkelser, selvfølgelig.

Det koster å holde på makten.

President Mobutu Sese Seko (AP Photo)

Jean-Bédel Bokassa (1921-1996)

Å være president på livstid er ikke bra nok for alle. I 1976 omdøpte Bokassa landet sitt til Det sentralafrikanske keiserdømme og utropte seg til keiser.

Diamantkrone, gulltrone, rasehester, merkebiler, fyrverkeri og tonnevis med mat og sjampanje ble bestilt fra Frankrike til kroningsseremonien. Den fant sted i Jean-Bédel Bokassas sportspalass i Bokassa-gaten, i nærheten av Jean-Bédel Bokassa-universitetet.

Arrangementet skal ha kostet 22 millioner dollar, en fjerdedel av landets årlige budsjett.

Video fra den overdådige kroningsseremonien til Bokassa:

Kong Mswati III (1968-)

Kongen av Swaziland er en av verdens siste eneveldige monarker. Navnet hans dukker stadig opp i forbindelse med landets unike sexritualer, ellers er han kjent for sin overdådige livsstil, luksusbiler og dyre gaver til sine kvinner.

Det antas at han har 15 koner, som ofte blir observert på handleturer i utlandet, vanligvis med flere titalls mennesker som følge. En shoppingtur i 2008 ble omtalt i lokal presse og førte til demonstrasjoner i landet.

Kongen svarte med å forby landets medier å omtale kongefamiliens pengeforbruk.

Kong Mswati III er kjent for å holde på de gamle skikkene og tradisjonene, mens hans femten koner er kjent for å shoppe som dronninger. (AP Photo/Schalk van Zuydam)

Saparmurat Niyazov (1940-2006)

Turkmenistans øverstkommanderende Niyazov foretrakk i sin tid å bli kalt Turkmenbasji (Turkmenernes far) og omformet hele nasjonen i sitt bilde. Han oppkalte blant annet to av årets måneder etter seg og sin mor, og skrev en ny nasjonalsang til landet sitt.

I tillegg til å skrive og utgi «sjelens bok» Rukhnama, som han nærmest likestilte med Koranen, skal landsfaderen ha spart opp en dokumentert formue på nærmere 3 milliarder dollar i utenlandske banker. Ifølge en Global Witness-rapport ble opp mot 75 prosent av gassnasjonens inntekter og utgifter aldri ført opp i statsbudsjettet.

Niyazov sørget derimot for å bygge utallige statuer av seg selv. En av de mest kjente er Nøytralitetsbuen på 75 meter. En gullbelagt, 10 meter høy versjon av Niyazov stod på toppen av buen og roterte med solen.

To soldater vokter over en av mange statuer Turkmenistans tidligere president fikk laget av seg selv. (AP Photo/Burhan Ozbilici)

Saddam Hussein (1937-2006)

Til tross for sitt brutale og undertrykkende regime ble den irakiske politikeren «gjenvalgt» to ganger, med 99,6 prosent av stemmene i 1995 og 100 prosent i 2002. I løpet av hans 24 år som president, rakk Hussein-familien å gjemme mellom 2 til 40 milliarder dollar i utlandet. Anslagene varierer.

Mens vanlige irakere levde et fattig liv under Saddams harde regime, hadde hans eldste sønn Uday en forkjærlighet for sveitsiske gullklokker besatt med diamanter, og eide over 1000 luksusbiler.

En major inspekterer riflen som trolig tilhørte Saddam Hussein, som hadde en hel samling med gullbelagte våpen. (Australian War Memorial STR/AFP)

Ferdinand Marcos (1917-1989)

Da Filipinenes presidentfamilie ble jaget ut av landet i 1986, skapte presidentfruens skokolleksjon overskrifter verden over. Det ryktes at Imelda Marcos eide nesten 3000 skopar. Tallet er trolig overdrevet, men det er en artig historie.

Mindre artig er den utenlandske gjelden Filipinene sitter igjen med etter Marcos’ styre. Diktatoren lånte enorme dollarsummer fra vestlige land og banker. Opp mot 10 milliarder av disse gikk rett inn i presidentens egne lommer, og i dag lever rundt 16 millioner filippinere under fattigdomsgrensen, mens regjeringen fremdeles sliter med å betjene gjelden etter Marcos.

Ta en titt på Imeldas skokolleksjon og andre kjøp diktatorfruen har gjort:

(Ibrahim) Suharto (1921-2008)

Han var Indonesias president i årene 1967 – 1998, og klarte på denne tiden å plyndre landet mer enn noen annen leder gjennom historien, ifølge Transparency International. 30 milliarder dollar (30000000000$) skal Suharto ha fordelt innad i familien.

Suharto omtalte seg selv gjerne som «utviklingens far», og familiemedlemmene hans drev landets største selskaper. Disse fikk låne penger av landets sentralbank uten å måtte betale tilbake. Forsøkene på å tiltale Suharto for korrupsjon og brudd på menneskerettighetene falt gjennom grunnet eks-presidentens dårlige helse.

I oktober 2010, 1000 dager etter Suhartos død, var mange misfornøyd med å skulle hylle Indonesias avdøde leder, som var kjent for korrupsjon og undertrykkelse. (AFP PHOTO / ALDO UTAMA)

Ne Win (1911-2002)

I utlandet er Ne Win kanskje mest kjent for sitt hysteriske forhold til tall. Burmas leder fikk i 1987 høre fra astrologen sin at ni var lykketallet hans. Han anså dette som en god grunn til å endre landets valuta slik at alle pengesedler skulle kunne deles på, eller inneholde, tallet ni.

Som følge av valutareformen mistet befolkningen sparepengene sine over natten. Det ledet til landsomfattende fredelige demonstrasjoner 8. august 1988, som fikk navnet 8-8-88-opprøret. Innbyggerne kunne i en måneds tid visualisere et mer demokratisk Burma, men i september slo militære styrker ned på opprøret i diverse storbyer.

Soldatene var gitt ordre om å ikke skyte i luften, men rett i folkemengden. Det anslås at minst 3000 mennesker mistet livet.

Ne Win truer folket:

–Det ender ikke med Diktaturet

Overraskende finale

Hvis Erna var klassisk diktator

– Slik forandret Diktaturet meg

Finn din indre binders-farge!

– Føltes ikke som en lek

Handlingen i programmet er inspirert av hendelser og trekk ved ekte diktaturer, og den sjette dagen er det duket for nasjonaldag og fest.

Diktaturer feirer nemlig også nasjonaldager, og du kan stole på at de overgår 17. mai i både pump, prakt og nasjonal stolthet. Innbyggere i diktaturer setter tilsynelatende veldig stor pris på anledningen til å hylle samfunnet sitt. Bare ta en titt på dette:

• LES OGSÅ: Bak kulissene til Diktaturet

Feiring med mening

Diktatorer er flinke til å arrangere nasjonal- og helligdager, men feiringene ser ofte noe annerledes ut enn i demokratiske land. Styresmaktene og militæret har for eksempel en tendens til å være langt mer synlige i et diktatur. Ifølge diktatoreksperten Mikal Hem er det slik fordi storslagne feiringer i slike samfunn har en nokså spesiell funksjon:

Mikal Hem er journalist og forfatter. Foto: Bergens Tidende

– Formålet med helligdager i diktaturer er ofte å styrke statslederens posisjon, slik at det blir et likhetstegn mellom diktatoren og nasjonen. Diktatorer vil at folket skal føle at deres velstand er direkte avhengig av deres ledere, forklarer Hem.

I forklaringen finner vi også grunnen til at mange diktatorer innfører nye helligdager. Saddam Hussein gjorde bursdagen sin til en nasjonal helligdag i Irak og fikk dermed æren for at folk fikk fri og en ny grunn til å feire.

– Nye helligdager blir nok i stor grad innført for å understreke sammenhengen mellom diktatoren og hans undersåtters lykke. Da griper diktatoren inn i folks hverdag og gir dem en fest, sier Hem.

Han har flere favoritter blant helligdager som har blitt oppfunnet av diktatorer rundt i verden.

Diktatorekspertens favoritthelligdager

1. BOB MARLEY-DAGEN: Valentine Strasser ble president i Sierra Leone nærmest ved en tilfeldighet og han klarte ikke å holde på makten lenge, men rakk likevel å gjøre Bob Marleys fødselsdag til en helligdag. Hem syns det er en fin dag å feire.
2. HELDIG DATO: Den avdøde presidenten i Togo, Gnassingbe Eyadéma, overlevde på mirakuløst vis en flyulykke 24. januar 1974. Han gjorde datoen til ”Feiringen av seieren over onde krefter.”
3. HELLIGDAGERS LAND: Turkmenistans avdøde diktator Saparmurat Niyazov var kongen over helligdager. Ikke bare gjorde han morens fødselsdag til en nasjonal feiring, men han innførte også en helligdag for boken han hadde skrevet og gjort til obligatorisk lesing for alle elever, studenter og statlige ansatte i landet. Boken ble også laget som en mekanisk statue som kunne åpne seg og spille av vers høyt. Niyazovs etterfølger fortsetter trenden med å gi Turkmenistan unike helligdager, bøker og statuer. Gurbanguly Berdymukhamedov har nemlig skrevet to bøker om den turkmenske hesterasen Akhal-Teke, og opprettet en helligdag for å hedre den edle rasen. Berdymukhamedovs favoritthest har naturligvis fått et monument for lengst.
4. FEIRER HEMMELIG POLITI: I Sovjetunionen markerte de opprettelsen av det hemmelige politiet Tsjeka (senere kjent som KGB). Denne er med på listen over Hems favoritter fordi det er en nokså dyster ting å feire. FSB (den russiske føderale sikkerhetstjenesten) markerer fremdeles datoen i dag, i motsetning til folk flest.
5. MUGABES MAGISK BURSDAG: Fødselsdagen til Zimbabwes diktator Robert Mugabe er ikke en offisiell helligdag, men likevel en dato diktatoren og hans nærmeste gjør mye ut av. Da han fylte 89 år for to år siden, ble 89 kyr slaktet for anledningen. I fjor fikk han en stol dekket med gull og diamanter av sine beundrere. Årets bursdag skal ha blitt feiret med 20 000 gjester – og elefant på menyen.

Nord-Korea burde kanskje også vært på listen. Ingen får til militærparader bedre:

Dette er Diktaturet:

• En mørk reality-serie der det foregår et sosialt eksperiment.
• 8 deltakere blir sperret inne i et fiktivt diktatur
• 8 dager må de bo og leve i Diktaturet
• Deltakerne har portforbud, rapporteringsplikt og ingen kontakt med omverden
• Premien er en reise til en verdi av 100.000
• Ingen blir stemt ut. Ingen vet hvordan de vinner konkurransen.
• Klikk her for å bli kjent med deltakerne.
• Se alle episoder av Diktaturet på nett her.

EPISODE 6:

–Det ender ikke med Diktaturet

Overraskende finale

Hvis Erna var klassisk diktator

– Slik forandret Diktaturet meg

Finn din indre binders-farge!

– Føltes ikke som en lek

• Hva er Diktaturet?
• En mørk reality-serie med et sosialt eksperiment.
• 8 deltakere blir sperret inne i et fiktivt diktatur
• 8 dager må de bo og leve i Diktaturet
• Deltakerne har portforbud, rapporteringsplikt og ingen kontakt med omverden
• Premien er en reise til en verdi av 100.000
• Ingen blir stemt ut. Ingen vet hvordan de vinner konkurransen.
• Se Diktaturet på nett her.

Visste du at:

• Innspillingen av Diktaturet pågikk i åtte dager på en nedlagt skole i Sandvika.
• Deltagerne ble fraktet dit med øreklokker og bind for øyne.
• Manusforfatterne hadde laget nærmere 50 “set ups” til hendelser som kunne skje under innspillingen, som kunne trekke paralleller til hva som skjer i ekte diktaturer. Samtidig holdt produksjonen alle muligheter åpne. Ingen visste om det kom til å fremdeles være noen deltakere igjen i Diktaturet på den siste dagen.
• Deltakerne ble valgt med tanke på at de kom til å forholde seg forskjellig til ulike situasjoner.

LES OGSÅ: Slik ble Diktaturet til

Dette fikk deltakere vite før innspilling:

Dere skal være med i et fiktivt diktatur i 8 dager. Konseptet går ut på å se hvordan dere takler dette og de ulike valgene dere blir stilt over for. Målet med serien er å øke unge sin kunnskap om demokrati og diktatur. I enden av oppholdet venter en reisepremie til en verdi av 100 000 NOK, men dere får ikke vite hvordan dere vinner. Dersom dere forlater diktaturet frivillig mister dere muligheten til å vinne premien. Dere får ikke ha kontakt med omverdenen under opptaket.

LES OGSÅ: –Kjenner jeg gruer meg litt

Nerdefakta fra bildeprodusenten:

• Opptakene til «Diktaturet» ble gjort med ca 36 forskjellige kameraer.
• Tolv av disse var fjernstyrte. To var bemannet med fotografer som gikk inn i situasjonene innimellom. Ellers var det både fastmonterte tv-kameraer og små actionkameraer på sett. Hver deltaker hadde dessuten eget dagbokkamera.
• Alle som jobbet inne i selve diktaturet var uniformert i svarte kjeledresser og caps, og skulle ikke kommunisere med deltakerne.
• En videojournalist var også til stede for å stille spørsmål de gangene produksjonen hadde behov for at deltakerne fortalte hva som foregikk, eller hva de tenkte.

EPISODE 5:

Se alle episoder av Diktaturet her.

• Hva er Diktaturet?
• En mørk reality-serie med et sosialt eksperiment.
• 8 deltakere blir sperret inne i et fiktivt diktatur
• 8 dager må de bo og leve i Diktaturet
• Deltakerne har portforbud, rapporteringsplikt og ingen kontakt med omverden
• Premien er en reise til en verdi av 100.000
• Ingen blir stemt ut. Ingen vet hvordan de vinner konkurransen.
• Her kan du se Diktaturet på nett.

Signalet som symboliserer at dagen er over har blitt spilt, og rød lampe lyser i begge sektorer. Portforbudet gjelder. Mens de andre borgerne sover, blir Jamila hentet og fjernet fra Diktaturet.

Utenfor huset forstår hun raskt hva som har skjedd.

– Jeg har blitt eliminert, fastslår Jamila.

Ensom demonstrant

De siste dagene i Diktaturet har vært svært utfordrende for Jamila. Etter at regimet statuerte et eksempel dagen før, la tilsynelatende de andre borgerne alle revolusjonsplaner på hylla, men Jamila fortsatte å gjøre opprør.

– Du vet at du hadde blitt straffet i et ekte diktatur også? spør Leo Ajkic. Han er programleder for tv-serien der åtte unge nordmenn blir sperret inne i et fiktivt diktatur.

– Det hadde ikke spilt noen rolle om det var et ekte diktatur. Jeg hadde stått på mitt uansett. Hvis ingen tør å stå imot, og alle er redde hele tiden, da får vi aldri en forandring, mener hun.

SE EPISODE 4:

Farlige ytringer

Det eksisterer rundt 200 land i verden i dag. Av disse regner man med at omtrent en fjerdedel ikke får ta frie, politiske valg. Vanlige borgere har liten innflytelse på hvem som har makten eller hvordan den brukes. Mange steder er det heller ikke lov å vise misnøye mot makthaverne.

Kritikk av regimet har ingen plass i offentligheten – noe som skaper problemer for kunstnere og ytringsfrihetens forkjempere.

John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty International. Foto: Amnesty International

– Vi jobber veldig mye med enkeltmennesker som har blitt fengslet fordi de har ytret seg. Slikt skjer dessverre altfor ofte, sier John Peder Egenæs, generalsekretær i Amnesty International.

• LES OGSÅ: Derfor døde revolusjonen

Organisasjonen jobber for at menneskerettigheter skal stå sterkt i hele verden. Hver fredag siden nyttår har de arrangert protester utenfor den saudiarabiske ambassaden i Oslo for å stoppe piskingen av bloggeren Raif Badawi. Han skal straffes fordi han opprettet en nettside for politisk diskusjon.

Saudi-Arabia er imidlertid langt fra det eneste landet hvor ytringsfriheten ikke står så sterkt. Ifølge Amnesty regnes ytringsfriheten for å være under voldsomt press mange steder i verden, også i land hvor man trodde det var en etablert menneskerett.

Greia med ytringsfriheten

Dette er en av flere plakater Jamila tegnet før hun ble fjernet fra Diktaturet.

– Frihet til å ytre seg er den eneste måten vi vanlige folk har til å kontrollere de som har makten. Hvis pressen ikke kan stille spørsmål og forskere ikke kan forske fritt, og hvis ikke folk kan demonstrere mot det de oppfatter som urettferdig – da lever man i et diktatur, sier John Peder Egenæs.

Han forklarer at ytringsfriheten er en ekstremt viktig menneskerett som beskytter de andre rettighetene vi har. Hvis den begrenses kommer ikke andre menneskerettighetsbrudd frem i lyset, fordi man ikke kan avsløre overgriperne når man ikke kan snakke og publisere fritt.

• LES OGSÅ: 10 mektige massemordere

– Målet med å begrense ytringsfriheten er at de som styrer skal få beholde makten sin, utdyper generalsekretæren i Amnesty.

I Norge er ytringsfriheten beskyttet av Grunnloven, men i mange land mener myndighetene at det er problematisk at folk sier det de mener. Det fiktive diktaturet Jamila har vært en del av er ikke et unntak.

Du finner alle tilgjengelige episoder av Diktaturet her.

Fornøyd med elimineringen

Jamila er klar over at det er ytringene hennes som førte til at hun ble kastet ut. Noe av det siste hun gjorde før hun ble hentet, var å tegne en revolusjonsplakat på rommet sitt.

– Mange mener kanskje at jeg kom litt hardt på, men sånn er jeg, sier Jamila.

– Hva fikk du ut av det? lurer Leo.

– Jeg føler at vi ikke ble styrt riktig. Jeg er et individ, men jeg fikk ikke uttrykke meg slik jeg ville, sier Jamila.

Etter at kampgnisten ble tent, nektet Jamila å gi seg. Det vanskeligste med å leve inne i Diktaturet for henne, var å holde meningene sine for seg selv – å holde kjeft.

–Det klarte jeg heller ikke, men det gjør ingenting. Jeg er glad for at jeg hørte på hjertet mitt. Jeg stod på mitt og lot meg ikke knekke av frykten som ble spredd rundt oss, sier Jamila fornøyd.

Holder hodet høyt: Jamila er fornøyd med å ha stått på sitt, selv om det førte til at hun ble fjernet fra Diktaturet. Foto: Ksenia Novikova

–Det ender ikke med Diktaturet

Overraskende finale

Hvis Erna var klassisk diktator

– Slik forandret Diktaturet meg

Finn din indre binders-farge!

– Føltes ikke som en lek

• Hva er Diktaturet?
• En mørk reality-serie med et sosialt eksperiment.
• 8 deltakere blir sperret inne i et fiktivt diktatur
• 8 dager må de bo og leve i Diktaturet
• Deltakerne har portforbud, rapporteringsplikt og ingen kontakt med omverden
• Premien er en reise til en verdi av 100.000
• Ingen blir stemt ut. Ingen vet hvordan de vinner konkurransen.
• Her kan du se Diktaturet på nett.

– Dagslys, utbryter Hege og gnir seg i øyene.

Det er første gang Hege Skarrud ser dagslys på tre dager. Sammen med syv andre mennesker har hun vært innesperret i et fiktivt diktatur. Nå er hun ikke lenger ønsket som borger i dette diktaturet.

– Du ble for farlig, sier Leo.

Leo Ajkic er programleder for Diktaturet. Serien er et sosialt eksperiment hvor formålet er å få norsk ungdom til å sette pris på stemmeretten sin, og bruke den i årets kommunevalg.

Hege var imidlertid den deltakeren som på forhånd var mest interessert i politikk og samfunn. Hun har en bachelor i internasjonal politikk og har hele tiden hatt et klart mål i diktaturet; nemlig å velte det.

Det kan bli vanskelig nå som hun har blitt fjernet.

– Hadde dette vært et ekte diktatur og du hadde stått på en offentlig plass og oppmuntret folk til revolusjon, hva tror du hadde skjedd da? spør Leo.

– Da hadde jeg vel blitt hentet ganske fort, sier Hege. Ting gikk ikke helt etter planen.

Du finner alle tilgjengelige episoder av Diktaturet her.

SE EPISODE 3:

Opprørere forsvinner

Hege begynte med å sende hemmelige lapper til de andre borgerne i diktaturet. De skulle starte en revolusjon når tiden var riktig. Men når flere ønsket å starte streik allerede på dag tre, ble Hege revet med.

– Det var viktig for meg at gruppa ikke skulle splittes. Om det blir grupperinger der inne, blir det umulig å få til noe som helst, sier hun.

De åtte borgerne nektet å arbeide og de trosset portforbudet. Nå har de blitt syv. Det er ikke uvanlig at folk forsvinner i diktaturer.

I Latin-Amerika var det så vanlig at myndighetene fjernet folk at det “å forsvinne noen” ble til et uttrykk. Ett av mange eksempler er Pinochet som styrte Chile med en hard hånd i 17 år. Titusener av politisk og faglig aktive mennesker ble forfulgt, torturert, henrettet eller bare forsvant.

LES OGSÅ: 10 mektige massemordere

Bedre lykke neste gang

Håvard Mokleiv Nygård, seniorforsker ved Institutt for fred (PRIO). Foto: pressebilde

– Det er klassisk at flinkisene forsvinner. Smarte diktatorer tar på denne måten luften ut av ballongen. Revolusjoner og opprørsbevegelser er spesielt sårbare i startfasen og faller vanligvis fra hverandre hvis nøkkelpersonene blir fjernet, sier Håvard Mokleiv Nygård. 

Håvard Mokleiv Nygård er seniorforsker i Institutt for fredsforskning, en uavhengig institusjon som forsker på krig, fred og demokratiske bevegelser. Han håper de gjenværende deltakerne har lært noe til neste revolusjonsforsøk.

Statistisk sett er motstandsbevegelser ofte mer suksessfulle andre gangen de prøver seg, for da har de erfaringene fra det tidligere forsøk i ryggen.

På Tahrir-plassen i Egypt fant man for eksempel ut at folk må ha tilgang til mat og toalett på stedet slik at folk orker å demonstrere lenge, og ikke forsvinner hjem rundt middagstid. Skal man lykkes med en folkebevegelse, gjelder det å være mange.

– Ingen regime i verden kan banke opp 100 000 demonstranter, sier forskeren. Ifølge ham er tre ting spesielt viktige om man skal lykkes med en revolusjon.

Slik revolusjonerer du verden:

1. Tallene avgjør. Man må mobilisere mange folk for å velte en diktator.
2. Fredelig = best. Ikke voldelige bevegelser har en tendens til å gå bedre enn dem som bruker makt. Det handler om å mobilisere flest mulig folk; besteforeldre for eksempel, foretrekker å være med på fredelige demonstrasjoner. Men det handler også om å være sympatisk. Det må man være skal man lykkes med neste punkt.
3. Involver diktatorens egne folk. Diktatorer har sikkerhetsstyrker og folk som jobber for dem. Klarer man å snu dem slik at de støtter frihetsbevegelsen og ikke diktaturet, er mye vunnet.

Og det er naturligvis viktig at folk fortsetter å demonstrere. Etter at Hege blir hentet fra Diktaturet, tar det ikke lang tid før de gjenværende deltakerne plukker binders på arbeidsrommet. Hege har likevel tro på dem.

Hege håper at borgerne som er igjen i Diktaturet fortsetter å stå på kravene. Foto: Ksenia Novikova, NRK p3

Heier på August

– Push folk langt nok, så blir nok alle med på en ny revolusjon, tror Hege. Det svir å være ute av Diktaturet og hun håper hennes tidligere medborgere vil lykkes med å velte regimet.

Deltakerne i Diktaturet er med i serien av ulike grunner. Hege ble med for å få alle som ser på til å tenke mer på demokrati, andre meldte seg på av nysgjerrighet, men flere ble med for å vinne 100 000 kroner.

– Alle der inne har veldig gode hjerter. Jeg håper de tenker med dem og ikke tenker på premien i de neste dagene, sier Hege.

– Tror du de andre vil ta vare på opprørsånden videre? spør Leo.

– August vil det, sier Hege bestemt. Men hun håper at han lærer av hennes eksempel og går mykere til verks.

Deltakerne har kanskje lært noe av streiken de startet den tredje dagen inne i Diktaturet, men det har diktatoren også. Følg med på serien for se hvordan det går.

Du finner alle tilgjengelige episoder av Diktaturet her.

• Hva er Diktaturet?
• En mørk reality-serie med et sosialt eksperiment.
• 8 deltakere blir sperret inne i et fiktivt diktatur
• 8 dager må de bo og leve i Diktaturet
• Deltakerne har portforbud, rapporteringsplikt og ingen kontakt med omverden
• Premien er en reise til en verdi av 100.000
• Ingen blir stemt ut. Ingen vet hvordan de vinner konkurransen.
• Premiere 24. august på NRK 1

Tilgangen til ulike varer og eiendeler reguleres i de fleste diktaturer. I første episode av Diktaturet måtte deltakerne velge hvilke ting de skulle beholde i samfunnet sitt.

LES OGSÅ: – Kjenner jeg gruer meg litt

De valgte å beholde sjampo og balsam, tannbørste, deodorant, sminke og en kortstokk. Dermed har alle dorullene blitt fjernet fra deres omgivelser.

Kent har imidlertid en kreativ løsning på dopapirmangelen. Ved å følge disse fem enkle stegene kan også du klare deg uten dorullen:

1. Riv opp et håndkle

2. Bruk en håndklebit på slutten av dobesøket

3. Vask håndklebiten

4. Gjem håndklebiten

5. Vent på at den er tørr

 
Og vips! Du kan gå på do igjen uten å stresse.

Om du lurer på hvordan det går videre i Diktaturet kan du se episoder her.

Vanskelige tider i Norge

Når vi først er inne på temaet om å klare seg uten ting vi er avhengige av:

Vinteren 1941, under andre verdenskrig, ble befolkningen i Norge beordret til å levere inn telt, ryggsekker, anorakker og vindbukser. Tyskerne trengte disse for å holde varmen der de kjempet mot russerne. Røde nisseluer ble også forbudt da de kunne sees som et opprørssymbol. Sistnevnte er kanskje ikke noe vi er avhengige av i hverdagen.

LES OGSÅ: 10 ting som var forbudt under krigen

1. Beordret til “drap”

Har du noen gang lurt på hvor mye du kunne skadet et annet menneske dersom du fikk ordre om det? Den amerikanske sosialpsykologen Stanley Milgram lot det ikke være ved tanken. Han rekrutterte flere frivillige forsøkspersoner til et eksperiment der de skulle teste hukommelse. De frivillige fikk beskjed om å straffe forsøkspersoner med elektriske støt hver gang de svarte feil på et spørsmål. Disse forsøkspersonene var i realiteten skuespillere, og fikk aldri støt. Selv om skuespillerne vred seg og skrek i den elektriske stolen, bare på liksom naturligvis, fortsatte de fleste testpersonene å gi dem elektrosjokk. Til de “døde”. Kun fordi de fikk ordre av en autoritetsperson.

Forsøket ble i etterkant avslørt for deltakerne. Flere fikk problemer ved tanken på å være i stand til å påføre andre nærmest uutholdelige smerter. Milgram publiserte forskningen sin i 1963 og eksperimentet utløste en debatt om hvorvidt det er greit å bruke mennesker som testobjekter.

2. Stol aldri på doktor Smith

Et lignende eksperiment gikk ut på at sykepleiere fikk ordre fra en “doktor Smith” på telefon om å gi pasienter en farlig dose medisin. I Milgram-studien kunne man argumentere for at testpersonene ikke forstod hva de gjorde. I Charles Hoflings eksperiment (1966) visste sykepleierne nøyaktig hvor giftig dosen ville være. Likevel ville trolig 21 av 22 sykepleiere ha utført injeksjonen, men ble stoppet på vei inn i pasientrommet, med medisinen klar i hånden.

3. Tankekontroll med CIA

På 50-tallet var det ikke uvanlig at uvitende amerikanere fikk påspandert en syretripp (å være i narkorus, eller bli narkorusa, red.anm.) av CIA som en del av tankekontrollforskningen som pågikk i godt over et tiår, kjent under kodenavnet MK-ULTRA. Eksperimentene gikk ut på å dope CIA-ansatte, doktorer, mentalt syke mennesker, prostituerte og deres kunder, samt vanlige folk for å studere deres reaksjoner. LSD og annet dop ble spredd uten at testpersonene ble varslet på forhånd, eller hadde samtykket til å bli dopa.

Til operasjonen “Midnatt klimaks” ble flere prostituerte rekruttert til å få med sine kunder til sikrede CIA-lokasjoner, forkledd som bordeller. Inne på overvåkede rom utstyrt med enveis-speil ble kundene dopet og filmet. Opptakene ble brukt til… tja. Hva tror du? Det er mulig vi aldri får noe svar. I 1973 beordret nemlig CIA direktøren Richard Helms at alle MK ULTRA filer skulle tilintetgjøres.

4. Monsterstudien

I 1939 bestemte Wendell Johnson ved universitetet i Iowa for å forske på stamming og talefeil. Han delte 22 barn fra et barnehjem inn i to grupper, hvor den ene gruppen fikk skryt og ros for talen sin, mens den andre ble fortalt at de stammer og kritisert for dette. Eksperimentet skulle bevise at stamming har sammenheng med sosialt miljø, og varte i flere måneder, men ingen av barna begynte å stamme. Flere utviklet imidlertid talefeil og selvtillitsproblemer som ofte forbindes med stamming. Enkelte fortsatte å slite med det hele livet. De fikk et pengebeløp som erstatning 68 år etter at eksperimentet var gjennomført, og universitetet i Iowa unnskyldte seg offentlig for studien i 2001.

5. Liksomfengsel på campus

En psykologisk studie av mennesker skulle ta for seg forholdet mellom autoriteter og innsatte i fengsel. Eksperimentet ble utført av Philip Zimbardo på Stanford universitetet i 1971. Frivillige studenter ble plassert i kjelleren på Stanfords psykologibygning. Noen skulle være fengselsvoktere, andre innsatte.

Studentene tilpasset seg sine nye roller skremmende raskt. Eksperimentet skulle pågå i to uker, men måtte avsluttes etter seks dager. En tredjedel av “vaktene” hadde nemlig vist genuint sadistiske tendenser, mens mange “innsatte” opplevde emosjonelle sammenbrudd. Vaktene nektet dem å sove, strippet dem som straff og brukte trange skap som isolasjonsceller.

6. Placebo-kur mot syfilis

Etter børskrakket i USA i 1929 ble 600 svarte menn med på et eksperiment i regi av Tuskegee-instituttet og den offentlige helsetjenesten, i bytte mot gratis mat og gratis legebehandling. Mennene ble fortalt at de skulle delta i et nasjonalt behandlingsprogram mot «dårlig blod». De ble ikke fortalt at 399 av dem var smittet av syfilis.

Motivasjonen for eksperimentet var å observere sykdomsutviklingen dersom den ikke ble behandlet, blant annet for å se om syfilis utviklet seg annerledes hos svarte enn hos hvite. Forsøket fortsatte selv etter at penicillin ble tatt i bruk som medisin mot syfilis i 1947, og til tross for Helsinkideklarasjonen (1964) som krevde informert samtykke i forskning hvor mennesker deltar. Forsøket ble først avsluttet da pressen ble tipset av varsleren Peter Buxton, en tidligere forsker i det offentlige helsevesenet.

I løpet av de 40 årene forsøket pågikk, omkom 28 testpersoner direkte av syfilis. Rundt 100 døde av komplikasjoner knyttet til sykdommen, hvorav 40 koner og 19 barn av forsøkspersonene hadde blitt smittet.

7. Å lære en baby frykt

Lille Albert var ikke redd for noen dyr til å begynne med. Så bestemte psykologene John B. Watson og Rosalie Rayner seg for å forske på om et barn kan lære å frykte bestemte dyr eller gjenstander. Ni måneder gamle Albert ble presentert for ulike dyr, og så ut til å like en hvit rotte spesielt godt. For å se om det kunne endres, begynte forskerne å lage en ubehagelig lyd ved å slå på et metallrør hver gang rotten ble presentert for gutten. Etter dette var gjentatt flere ganger, begynte Albert å gråte bare ved synet av rotten, selv uten lyden. Han viste dessuten tegn til frykt for objekter som kunne minne om rotten.

«Lille Albert»-studien har i ettertid blitt kritisert for å være uetisk, men er likevel en klassiker i psykologien. Hvordan det gikk med Albert i ettertid, og hvem han var, er et stort mysterium.

–Det ender ikke med Diktaturet

Overraskende finale

Hvis Erna var klassisk diktator

– Slik forandret Diktaturet meg

Finn din indre binders-farge!

– Føltes ikke som en lek

– Denne serien er det bra at Norge har, sier Manuel Zapata. Han er faren til Mia Valentina som er med i Diktaturet, og han er fra Chile som ble et diktatur på 70-tallet da militærsjefen Augusto Pinochet styrtet den folkevalgte regjeringen som var ledet av Salvador Allende.

Manuel tror at folk i Norge har det så fint at det blir enkelt å glemme at mennesker lever med helt andre regler andre steder. I hver episode av Diktaturet ser man nærmere på land som er eller har vært diktaturer, og man tar for seg hvilke herskegrep autoritære regimer tyr til.

– Programmet tar opp et dypt og viktig tema på en lett måte. Det er bra at folk blir bedre kjent med hva et diktatur er, sier Manuel Zapata, før han spøkende legger til at Mia og de andre hadde altfor mye luksus inne i Diktaturet.

Det var mye latter blant publikum under visningen, men det at Diktaturet serien opp et alvorlig tema ble ikke glemt. Aller minst av Hege, som synes at det er trist at mange av de politiske diskusjonene deltakerne hadde under innspilling ikke fikk plass i episodene på 30 minutter. Ellers tror hun serien får frem poenget.

Arslan, Mia og faren hennes, Manuel Zapata, gleder seg til å se flere episoder av Diktaturet. Foto: Ksenia Novikova

Tidligere i år sa åtte unge mennesker ja til å leve i et fiktivt diktatur i åtte dager. En av dem kunne få en premie til en verdi av hundre tusen kroner på slutten av oppholdet, men ingen fikk vite hva man skulle gjøre for å vinne. De ble kjørt til en nedlagt skole i Sandvika med bind for øynene, uten mobiltelefon, og uten å vite hva de hadde takket ja til.

I går fikk de se resultatet på premierefest – og dommen fra eksborgerne er klar:

– Morsommere enn Paradise

– Selv om dette ikke er et humorprogram, er det veldig gøy og morsommere å se på enn Paradise. Det er den råeste realityserien jeg noen gang har sett, konkluderer Joachim.

– Det er skikkelig underholdende og jeg håper seere vil synes det er lærerikt også, sier Arslan.

Maria lo så mye at hun ble svart under øynene, og hun håper andre vil synes det er like gøy å se så forskjellige folk bli sperret inne sammen.

– Vi er jo en artig gjeng og alle er seg selv på skjermen, sier Kent.

Se første episode av Diktaturet her.

Rørende minner

For Jamila og August ble det en heller rørende opplevelse å få et gjensyn med diktaturet.

– Da jeg så de omgivelsene igjen satt jeg pris på friheten nok en gang, sier Jamila.

August hadde gruet seg til å se serien han har vært med i, men etter premieren har klumpen i halsen forduftet. Han gleder seg til å se resten av episodene.

– Så langt er jeg absolutt ikke flau. Diktaturet har vært en fantastisk opplevelse hele veien. Ikke at det var så gøy å være innesperret, men da jeg kom ut, følte jeg at det hadde skjedd noe med meg på åtte dager. Jeg innså at jeg er mer verdt enn jeg trodde før. Jeg har en stemme og den skal brukes.

Han håper folk som ser på Diktaturet vil føle noe av det samme.

Premierevisning på realityserien Diktaturet. Foto: Ksenia Novikova NRK P3

Slik lyder Josef Stalins mest kjente utspill. Og han er langt fra den eneste diktatoren som tenkte slik.

1. Mao Zedong (1893-1976)

En statue i ekte gull er ett av mange spor man finner etter Mao i Kina. (REUTERS/Stringer)

Maos mål var å omskape Kina til en økonomisk og militær stormakt. I 1958 satt han nye produksjonsmål for landet og lanserte tiltak som skulle gjøre det mulig å nå det (umulige) målet. Mao og hans medhjelpere krevde inn og beslagla de jordbruksproduktene som de mente reformen skulle innbringe. De kalte prosessen “det store spranget”, mens det i ettertid gjerne blir betegnet som “den store kinesiske hungersnød”.

Rundt 40 millioner mennesker mistet livet. På samme tid ble Anti-høyre-bevegelsen startet for å kvitte seg med påståtte høyreavvikere innen Det kinesiske kommunistiske parti, som et forspill til den mest kjente Mao-kampanjen: Kulturrevolusjonen, som begynte på 60-tallet og varte et drøyt tiår. Samfunnet skulle forandres fra bunnen av, ved å renskes for religioner, minoriteter, akademikere og andre suspekte folk. Totalt kan Maos «sosialistiske» eksperimenter ha krevd så mange som 70 millioner menneskeliv. Verdens største massemorder er fremdeles høyt aktet av det regimet han etablerte, og i desember feirer Kina hans 122. fødselsdag.

2. Josef Stalin (1878-1953)

Pensjonister i Stalins fødeby (Gori i Georgia) skåler med en poster av avdøde diktatoren for å markere fødselsdagen hans. (AP Photo/Shakh Aivazov)

Stalin var leder i Sovjetunionen fra slutten av 1920-årene frem til sin død. Han startet noen tiår før Mao med å avskaffe privat eiendom og samle bønder i fellesbruk. Også i Sovjetunionens tilfelle resulterte reformene i regimeskapt hungersnød og flere millioner tapte menneskeliv. I løpet av Stalins regjeringstid forsvant det et sted mellom 20 og 80 millioner mennesker – tall som viser at det 25 år etter Sovjetunionens fall fremdeles er vanskelig å vite hva som egentlig skjedde bak jernteppet.

Minst én million sovjetborgere ble henrettet som fiender av staten, men langt flere mistet livet i Gulag-leirene. For å bli dømt til “forbedringsarbeid” i leirene holdt det å komme for sent på jobb tre ganger, eller bli anklaget for slurv. Mellom 1930 og 1941 fikk rundt 20 millioner sovjetborgere en eller annen dom.

3. Adolf Hitler (1889-1945)

Adolf Hitler, avbildet på omslaget til sin berømte memoar “Min Kamp”. (AP Photo/dapd, Lennart Preiss)

Hitler er kjent som führer av Det nasjonalsosialistiske tyske Arbeiderparti, nazismens far, og mannen som ledet verden inn i den 2. verdenskrig. Han startet et industrielt folkemord på jøder, sigøynere, homofile og funksjonshemmede i Europa. Omtrent seks millioner jøder ble drept som følge av dette, for det meste i såkalte konsentrasjonsleirer. Her måtte fangene arbeide så hardt at de døde etter prinsippet «tilintetgjørelse gjennom arbeid». Mangel på mat og klær, katastrofale sanitære forhold, epidemier, overgrep, utsiling av svake og timelange appeller i kulde, snø og regn, gjorde at det ble en nokså kortvarig prosess. I gjennomsnitt levde fangene i noen få måneder.

4. Pol Pot (1928-1998)

Arven etter kamerat Pot. (REUTERS/Chor Sokunthea)

Kamerat Pot styrte Kambodsja i årene mellom 1975-1979. Inspirert av Maos kulturrevolusjon klarte Pot på fire år å ta livet av rundt to millioner mennesker – en fjerdedel av landets befolkning. Pot erklærte sitt første regjeringsår for år 0 i et nytt utopisk kommunist-Kambodsja hvor alt skulle dreie seg om jordbruk. Lærere, religiøse ledere og landets intellektuelle elite ble henrettet, og for sikkerhets skyld ble folk med briller også drept. De som ikke var “for intellektuelle for omskolering” ble tvangsflyttet fra byen og ut på bygda, hvor mange døde av overarbeid og matmangel. En straff de fikk for å å ha bedrevet “økonomisk sabotasje”. Det ble en skjebne som tilfalt mange byfolk uten talent for landbruk.

5. Kim Il-Sung (1912-1994)

Nord-Korea markerer at sorgperioden på tre år etter Kim Il Sungs død er over. Her er han avbildet med sønnen Kim Jong Un (til høyre). (AP Photo/Kim Kwang Hyon)

Siden Kim Il-Sung fortsatt er Nord-Koreas evige president og tilbes omtrent som en gud i landet, er det vanskelig å si noe sikkert om hans liv og styre. I løpet av sine 50 år som landets høyeste autoritet sørget han for at staten fikk kontroll over hvert minste lille aspekt av livet til det Nord-Koreanske folket. Innbyggerne i det isolerte landet levde i den tro at nasjonen deres var rik og lykkelig, mens Sør-Korea var det fattigste landet i verden. I virkeligheten var hungersnød, tortur, offentlige henrettelser og tvangsarbeid hverdagen for mange nordkoreanere. Dette var en godt bevart statshemmelighet, og er det fremdeles.

6. Idi Amin (1925-2003)

Skuespilleren Forest Whitaker spiller Idi Amin i filmen “The Last King Of Scotland”. Her poserer han foran en svær plakat av diktatoren. (AP Photo/Riccardo De Luca)

I løpet av de åtte årene Idi Amin satt ved makten fikk han tilnavnet “Slakteren fra Uganda”. Først fjernet han opposisjonen; politikere, advokater og andre forgrunnsfigurer. Likene deres ble funnet bundet fast til trær uten innvoller, og ryktene begynte å svirre om at Amin deltok i blodsritualer og spiste menneskekjøtt. Totalt var Idi Amin ansvarlig for at 300 000 mennesker ble drept under hans terrorregime. Han skakkjørte landet også økonomisk. I 1972 kastet han Ugandas indisk-ættede befolkning ut av landet. Utvisningen førte til økonomisk sammenbrudd, noe som igjen ledet til ytterligere overgrep, med tilfeldige henrettelser og drap.

7. Mengistu Haile Mariam (1937-)

Mengistu Haile Mariam (med hånden i været) sammen med Fidel Castro, fotografert i 1975. (AFP PHOTO / PRENSA LATINA)

Leder Mengistu Haile Mariam av Dergen, militærjuntaen i Etiopia, hersket enerådig fra 1977 frem til 1991, da han ble nødt til å flykte til Zimbabwe. Det ryktes at han lever i luksus i Zimbabwe og gir råd til Robert Mugabe, landets president siden 1988, som på mange måter hadde passet inn på denne listen. I sitt fravær har Mengistu blitt dømt skyldig for folkemord i Etiopia. I tillegg til å slå hensynsløst ned på politisk motstand, satt Mengistu i gang “den røde terror” – forfølgelse, fengsling og tortur av flere hundretusener av såkalte fiender av Dergregimet. Han reiser neppe tilbake til hjemlandet i nærmeste fremtid.

8. François ‘Papa Doc’ Duvalier (1907-1971)

Haitiere er splittet når det kommer til Duvalier-tiden. Her demonstrerer støttespillerne til Papa Doc (bilde på tallerken) for at hans sønn Baby Doc (på bildekortet) skal få komme tilbake til landet. (AP Photo/Esteban Felix)

Duvalier ble valgt som Haitis president i 1957. Siden hæren hadde vært med på et titalls kupp i landet tidligere, følte Duvalier at det var nødvendig med en personlig militærstyrke og opprettet den frivillige forsvarsbrigaden Tonton Macoutes. Styrken på 9000-15000 menn fikk ingen lønn, men friheten til å forsyne seg med hva de måtte ønske. Til gjengjeld intimiderte og drepte de regimets motstandere. Utpressing, forsvinninger og politiske mord ble en del av dagliglivet. Innbyggerne med midler til å flykte gjorde det, og i dag utgjør pengeforsendelser fra utlandet 25 prosent av Haitis nasjonalinntekt.

9. Francisco Macías Nguema (1922-1979)

Macias Nguema, avbildet på en gammel pengeseddel fra Ekvatorial-Guinea.

Nguema kom til makten i Ekvatorial-Guinea i 1968, og huskes best for sitt uforutsigbare terrorstyre. Han forbød vestlig medisin og bruk av ordet intellektuell. Han fikk sentralbanksjefen drept, og flyttet det som var igjen i statskassa til huset sitt i en landlig bygd. Landets slagord endret han til “Forover med Macias. Alltid med Macias. Aldri uten Macias.” Hans regime er estimert til å ha tatt livet av 20 000 – 80 000 mennesker. 100 000 personer, omtrent en tredjedel av befolkningen, flyktet ut av landet i hans styretid. I 1979 ble han avsatt av sin nevø, arrestert, stilt for retten anklaget for folkemord, dømt til døden og henrettet.

10. Leopold II (1835-1909)

Denne statuen av Leopold II ble reist i Kinshasa i Kongo i 2005, men ble fjernet igjen etter noen få timer. (AP Photo/STR)

Kongen av Belgia kjøpte store deler av Kongo-regionen som privatperson. Under hans påsyn ble Fristaten Kongo den mest lønnsomme kolonien i Afrika, basert eksport av gummi og elfenben. Det skulle bare mangle. Leopolds tjenestemenn kidnappet, torturerte og lemlestet folk for å få samlet inn ønskede kvoter med dyrebare naturressurser. Man regner med at 10 millioner mennesker, omtrent halvparten av landets befolkning, mistet livet i løpet av de 23 årene Leopold var eier. Da hans fremgangsmåte ble kjent, stemte parlamentet i Belgia for å annektere Kongo fra sin egen konge. Skaperen av Sherlock Holmes, forfatter Arthur Conan Doyle, kalte Leopolds utnyttelse av Kongo for “den største forbrytelsen i historien”.

Du lurer sikkert ofte på hvilken diktator du har mest til felles med. Eller så tenker du kanskje at du ikke har en diktator i magen.

Uansett er denne testen laget for nettopp deg!

LES ALT OM SERIEN «DIKTATURET» HER!